Forfatternavn:Oddvar

100 år siden Sigrid Undset ble katolikk

Generelt, Katolsk /

Også First Things skrev om Sigrid Undsets opptakelse i Den katolsk kirke på 100-årsdagen sist fredag:

One hundred years ago today, at the age of forty-two, Norwegian novelist Sigrid Undset entered the Catholic Church. It was a quiet affair: just her godmother—photographer and fellow convert Mathea Bådstø—and a few others gathered in the recently-completed St. Torfinn’s chapel in Hamar, on the shores of Lake Mjøsa in eastern Norway. The next day, the Feast of All Souls, Undset received her First Communion in the same chapel, alongside two other village children—an experience she described as “like being in Paradise.” …

… the date of her entrance into the Church, the Feast of All Saints, must have held profound significance for her. The recognition of a host of hidden “friends,” which Undset had absorbed from her vast and sympathetic reading of medieval literature, comes through on nearly every page of her masterful trilogy, Kristin Lavransdatter. Completed before her conversion, the saga introduces us to a number of Norway’s heavenly intercessors: St. Sunniva, St. Hallvard, and, most significantly, Norway’s patron saint, the great St. Olav Haraldsson, Rex Perpetuus Norvegiæ. Kristin develops a particular devotion to him: “He was the one she had heard so much about that it was as though she had known him while he had lived in Norway and had seen him here on earth. …” 

Bildet er av Aage Remfeldt – klikk på det for å se en større utgave.

I dag hadde far fylt 100 år

Generelt /

Min far døde dessverre for snart 31 år siden, men i dag er det 100 år siden han ble født; 2. november 1924.
Bildet over er mine foreldres bryllupsbilde fra 15. august 1953 – og mor lever fortsatt.

Flere brev fra bispesynoden

Katolsk /

Jeg skrev for et par uker siden om en spesiell type rapporter fra bispekonferansen i Rom i høst. I alt er det publisert 12 slike brev fra «Xavier Rynne II», her er de siste:

12/10 – BREV 6
14/10 – BREV 7
17/10 – BREV 8
19/10 – BREV 9
22/10 – BREV 10
25/10 – BREV 11
28/10 – BREV 12

I oppsummeringen i brev 12 får ikke denne bispesynoden veldig gode karakterer:

Overhyped

The hype surrounding the three-year “synodal process” of 2021–2024 began with the Synod leadership itself. In numerous interviews, Synod general secretary Cardinal Mario Grech and the Synod relator general, Cardinal Jean-Claude Hollerich, S.J., insisted that, thanks to the “synodal experience,” the “People of God are on the move”—as if the People of God had not been “on the move” since the first Christian Pentecost; as if the Church had been stalled and spinning its wheels in the decades after the Second Vatican Council. That self-congratulatory and self-satisfied usage fit snugly within the cast of mind of such as Fr. Thomas Reese, S.J., who recently wrote, evidently without blushing, a daffy history of the Church since 1962: “The Church has gone through the revolutionary reforms of the Second Vatican Council, followed by the repressive regimes of John Paul and Benedict. Francis has once again opened the Church to free discussion . . .” And if this was how the Synod managers and the progressisti of Catholic journalism were thinking, it was unsurprising that the Washington Post’s Anthony Faiola should describe Synod-2024 as “the most significant Catholic gathering since the 1960s.” – What nonsense.

Any number of World Youth Days have had a far more enduring impact on the life of the Church than Synod-2024 will likely have. World Youth Day-1993 in Denver was a critical turning point in the life of American Catholicism, and its effects are still being felt through evangelical, catechetical, and pastoral outgrowths of that experience like the Fellowship of Catholic University Students (FOCUS) and the Augustine Institute, and through the innumerable priestly and religious vocations, and vocations to holy matrimony, inspired by WYD-1993.

The Extraordinary Synod of 1985, which marked the twentieth anniversary of the conclusion of the Second Vatican Council, found the master key that unlocked the treasure chest of the “council without keys” and integrated the riches of Vatican II in its description of the Church as a communion of disciples in mission. The living parts of the world Church embraced that way of thinking and embodied it in mission and evangelization. …

Et annet negativt element nevnes også:

Overmanaged

Before the Synod on Synodality fades further in the rear-view mirror, it’s important to confront another myth about the “synodal process”: namely, that it was uniquely open, transparent, dialogical, and unprecedented in scope. – More nonsense.

The consultations leading up to the Synods at the parish, diocesan, national, and continental levels never engaged more than, at most, 1 percent of the world’s 1.3 billion Catholics, many of whom were more interested in getting on with their lives as missionary disciples than in sitting through small-group discussions dominated by the agenda-driven. …

På tross av dette påpekes noe positivt:

Providentially Heartening

For this synodal process between 2021 and 2024 has some real accomplishments to its credit. It has allowed firm new friendships to form on a global basis among leaders of the living parts of the world Church, both clergy and lay.

It has decisively clarified the fact that, despite the thirty-five years of brilliant magisterium created by John Paul II and Benedict XVI, there remain significant voices within the Church promoting the theological, moral, and pastoral agenda of Catholic Lite. In the debate over the Catholic future, all the cards are now out on the table—and it is clear which hands are playing which cards. That the dying parts of the world Church are those who remain committed to the Catholic Lite agenda and its absorption of the spirit of the age has been made unmistakably clear. And while some may find it strange, even bizarre, that this process has been led by men and women from rather moribund parts of the world Church, others, arguably more prescient, have found this usefully clarifying, too.

That the Catholic Lite agenda at Synod-2024—the affirmation of the teaching authority of national bishops’ conferences, the endorsement of a female diaconate understood as part of Holy Orders, the LGBTQ+ program, proportionalist moral theology that dumbs down the moral life—did not gain anything resembling consensus, even in a Synod as carefully arranged and managed as this one, can only be, as one bishop said, the work of the Holy Spirit. …

Xavier Rynnes brev fra bispesynoden

Katolsk /

Som tidligere år dekker tidsskriftet First Things (som jeg har lest fast i over 32 år) årets bispesynode på sin særegne måte:

Letters from the Synod began in 2015 at the request of Cardinal George Pell, then the Prefect of the Holy See’s Secretariat for the Economy. During Synod-2014, called by Pope Francis to discuss issues of marriage and the family, Cardinal Pell had been dissatisfied with what he regarded as the spin, bordering on propaganda, coming out of the Holy See Press Office, and thought that alternatives ought to be available during Synod-2015, to aid the Synod fathers in their deliberations and to inform the Anglosphere of what was going on in Rome.

Letters from the Synod-2015 was then followed by Letters from the Synod-2018, Letters from the Vatican during the February 2019 global summit on the sexual abuse crisis, Letters from the Synod-2019, and Letters from the Synod-2023. As in its five previous iterations, Letters from the Synod-2024 will offer reflections on the issues raised (and the procedures enforced) in the Paul VI Audience Hall, following the theological maxim, “In necessariis unitas, in dubiis libertas, in omnibus caritas” (Unity in essentials, freedom in disputed matters, charity in all things). Of course, the question of what, precisely, are the essentials of Catholic faith has been disputed in every Synod since 2014, and fraternal charity can, in those controversies, require fraternal correction.

Welcome back, then, to our veteran readers, and a hearty welcome to those of you engaging Letters from the Synod for the first time. Xavier Rynne II

Så langt i år har det blitt skrevet fem slike brev:

1/10 – BREV 1
3/10 – BREV 2
5/10 – BREV 3
8/10 – BREV 4
10/10 – BREV 5

I brev #3 kunne vi lese:

The Synod’s October 2 afternoon working session was devoted to a lengthy series of reports from the various extra-synodal “study groups,” created by Pope Francis to ponder numerous “hot-button issues” as these are defined by the media and much of the Catholic blogosphere. The tedium felt by many that afternoon was broken by a report from the study group that explored the question of whether women might be ordained to the diaconate; the report was delivered by Cardinal Victor Manuel Fernández, prefect of the Dicastery for the Doctrine of the Faith. To what was undoubtedly the shock of some (given the messenger) and the consternation of others (given the message), Cardinal Fernández got straight to the point: 

«We would like to share from the outset that, based on the analysis conducted so far—which also takes into account the work done by the two commissions established by Pope Francis on the female diaconate—the dicastery judges that there is still no room for a positive decision by the magisterium regarding the access of women to the diaconate, understood as a degree of the Sacrament of Holy Orders.»

Og i brev #4 leser vi om de mange jesuittene som deltar i synoden og om metoden som brukes i arbeidet:

… Jesuits are massively “over-represented” here. Does it really matter? Well, it’s likely to have at least two effects.

First, the methodology of the Synod—which relies heavily on the 1970s Canadian Jesuit approach known as “conversations in the Spirit”—will be very familiar to some Jesuits and their allies, but alien to many of those at the Synod. As even its admirers acknowledge, it’s a methodology that contributes to good relationships amongst those involved but not to theological precision. Many Synod members would have preferred a different methodology, and requests that this be the case were plentiful after Synod-2023, not least among members of the Synod General Council. Those requests were denied. … 

Økumenisk møte i Roma

Katolsk, Økumenikk /

Helt i starten av oktober var jeg på et norsk økumenisk møte i Roma. Det var gruppa KatLuSa (katolsk luthersk samtaleforum), der katolsk og luthersk biskop i Oslo sammen med medarbeidere på hver side vanligvis møtes 2-3 ganger i året i Oslo – og av og til reiser altså gruppa på tur. Møtet i Roma var fra tirsdag 1. til og med torsdag 3. oktober, og så reiste vi nedover på mandagen og hjem igjen på fredagen.

Vi møtte ulike kirkelige aktører og Vatikan-kontorer disse tre dagene, og fikk også mye tid til å snakke sammen under flere lange og hyggelig lunsjer og middager. Bildet over viser oss på Petersplassen rett etter pavemessen 2. oktober som markerte åpningen av årets bispesynode. (Det skal være fem representanter fra hver side, men denne gangen var det nokså svak katolske representasjon – bare meg selv og p. Torbjørn Holt, og sr. Else-Britt Nilsendeler av tida.)

Ganske mange menighetsbesøk

Generelt, Katolsk /

Jeg har i flere år (siden høsten 2016) reist mye rundt i våre menigheter på Østlandet om søndagene, noen ganger også litt lengre bort fra Oslo. Denne sommeren har det likevel blitt enda flere og mer varierte besøk enn noen gang før. Slik ser sommeren ut for meg i år – søndag formiddag:

Juni: Lunden kloster, Kongsvinger, Hamar, Arendal, Sandefjord

Juli: Tønsberg, St Olav Oslo, Kongsberg, Fredrikstad

August: Askim, Hønefoss, St Olav Oslo, Hamar

September: Tønsberg, Kongsvinger, Kongsvinger, Porsgrunn, (Roma)

Besøk fra USA

Generelt /

Vi har nylig hatt besøk av to av mine svigerinner med ektefelles fra USA. Vi gikk ned hele Akerselva for et par dager siden. PÅ bildet under har vi en velfortjent matpause i Nydalen.

Biskop Eriks bok nevnes i First Things

Generelt, Katolsk /

I tidsskriftet First Things augustnummer omtales biskop Erik Varden igjen når hans bok Chastity: Reconciliation of the Senses omtales. Artikkeen begynner slik:

In March 2022, the Nordic Bishops’ Conference sent an open letter to the president of the German Bishops’ Conference, Bishop Georg Bätzing of Limburg. The Nordic bishops began by mentioning their historic debt of gratitude to the German Church: In Norway, for instance, the nineteenth-century Catholic revival owed much to German missionaries, and to this day the Bonifatiuswerk charity funds Norwegian church buildings. Yet the Nordic bishops wrote that in the “German Synodal Way” they saw the threat of a “capitulation to the Zeitgeist,” rather than an answer to the challenges of the present out of the riches of Scripture and tradition. “True reforms in the Church,” they note, “have set out from Catholic teaching founded on divine Revelation and authentic Tradition, to defend it, expound it, and translate it credibly into lived life.”

One year later, in March 2023, the Nordic Bishops illustrated the point by issuing a pastoral letter on human sexuality. The document is full of sensitivity to the aspirations of those who pursue sexual liberation of various kinds, and of merciful love toward those dissatisfied with their sexual nature, but it challenges those aspirations and dissatisfactions with an attractive presentation of a theological view of our embodied being. Now, one of the letter’s signatories, Erik Varden, bishop of Trondheim and Cistercian of the Strict Observance (Trappist), has written a full-length treatment of the subject.

Bishop Varden’s book acknowledges that the scandal of sexual abuse of minors by Catholic priests and religious has contributed to a general discrediting of the ideals of celibacy and chastity. …

Hele artikkelen/bokanmeldelsen kan leses her:  https://www.firstthings.com/article/2024/08/immortal-diamond
Og etter bokomtalen ser forfatteren igjen på hvor den katolske kirke har utviklet seg så forskjellig i Tyskland og i Norge/Norden, og skriver.

What explains the contrast between Norway and Germany? The two churches are historically close, and the Norwegians owe so much to the Germans. Why are their theological visions so different?

One important factor is the way academic theology developed in Germany. As Karl-Heinz Menke has argued, one key event was the seizure of large Catholic territories by Protestant Prussia after the Napoleonic Wars. The Prussian state established faculties of Catholic theology alongside Protestant faculties at state universities. …

… Today, German Catholicism seems in nearly irreversible decline: The most recent figures, for 2022, showed that 522,821 Germans had left the Church in a single year. In Norway, meanwhile, a much, much smaller Church is slowly growing—partly through immigration, and partly through a small stream of native Norwegian converts. Though no one expects a mass conversion of Norwegian society, the atmosphere among Catholics is hopeful. A second spring seems to be in the air.

Norway, of course, never had a large Catholic population for the state to integrate: Post-Reformation Norway had very few Catholics indeed, and the Catholic hierarchy was restored only in 1953. As a result, Norway’s Catholic theologians have never relied on the patronage and influence of liberal Protestantism. Paradoxically, one could say that the Church in Norway is healthier than Germany’s in 2024 because, in Norway, the Reformation was more successful.

Tur til Jæren

Generelt /

Som vanlig tar vi oss en tur til Jæren midt på sommeren, og i år var vi der fra 15. til 19. juli. Det første bildet under viser meg på toppen av Moi-fjellet, gården der man farfar kom fra (Moi i Bjerkreim kommune, på Høg-Jæren). Les om turen opp til toppen her.

Det andre bildet er fra ei strand mellom Ogna og Brusand, heilt sør på Jæren, der min bror har hytte – det er mange slike strender nordover opp til Stavanger/Randaberg.

Begrensningen av den tradisjonelle messen har vært mislykket

Katolsk, TLM /

En person som selv ikke pleier å delta i den tradisjonelle latinske messen skriver at begrensingene mht. bruk av denne messen som kom for tre år siden ikke har fungert. Han (Larry Chapp) skriver ‘Traditionis Custodes’ 3 Years On: Pope Francis’ Latin Mass ‘Motu Proprio’ Has Generated Division, Not Unity. Her er starten av artikkelen:

Three years after the promulgation of the motu proprio Traditionis Custodes, imposing severe restrictions on the celebration of the Mass in Latin, controversy over the use of the old Latin Mass is as strong as ever.

Therefore, if Pope Francis’ text was intended to bring some measure of peace to the liturgy wars by increasing liturgical homogenization around the Mass of Paul VI, it has been a failure. The rise of the popularity of the Mass of St. John XXIII (traditional Latin Mass) was caused, at least in part, by a strong sense of dissatisfaction with the Mass of St. Paul VI (or Novus Ordo) among a broad cross section of regular-Mass-attending Catholics. And the move to suppress the Latin Mass has done nothing to change that entrenched reality, especially in light of the fact that the Vatican did nothing at the same time to reform the new liturgy in order to address in a truly pastoral way the legitimate sense of disaffection that many have.

It is rarely a wise pastoral move to try and suppress via raw authority from above the spontaneous expressions of faith — expressions that are thoroughly orthodox and truly “from below” — since such exercises of raw authority absent a true engagement with those affected usually flounder.

The popularity of the traditional Latin Mass can be tied directly to its emphasis upon reverence, transcendence and supernatural verticality. And these are features that should be present in every Mass but are sorely lacking in many parishes. It is instructive that wherever the Mass of Paul VI is celebrated in deeply traditional and transcendent ways it is almost always successful, which only underscores the legitimacy of the desire of millions of devout Catholics for a Mass that is more profoundly reverent.

Therefore, if the aims of Traditiones Custodes were primarily pastoral and not punitive, it is a failure, since it did not in any way address this deep desire for tradition and reverence from so many Catholics. …

Les hele artikkelen her.

Diakonvielse i går

Katolsk /

I går, lørdag 29. juni, deltok jeg ved en diakonvielse i St Olav domkirke. Mathias Ledum ble ordinert, noe bildene under viser (fotograf var Ivan Vu fra Trondheim stift), og biskopen annonserte at han vil bli ordinert til prest 28. juni neste år.

Hvorfor jeg for 30 år siden ønsket å bli katolikk

Data/blogg, Katolsk /

Fortsettelse av mitt brev til prestevenner sensommeren 1994, der jeg forklarte hvorfor jeg jeg forberedte meg til å bli katolikk:

Embedssynet /lekfolkets rettigheter – Det lederskapet Gud har innsatt i kirken, med apostlene – og deres moderne etterkommere, biskopene (og prestene) – i spissen må ikke settes opp imot det allmenne prestedømmet og jeg ikke se at dette gjøres i den katolske kirke. Protestantenes veldige problemer med autoritetsspørsmålet, med å lede kirken etter Guds ord, ble etter hvert et av de største problemene for meg – en vanlig, politisk, demokratisk ordning kan jeg ikke se som noe godt svar.

Apostolisk suksesjon – Jeg har etter hvert begynt å se det som et alvorlig problem at protestantene har brutt med den apostoliske tradisjon, både rent fysisk og med det som innholds-/ læremessig var den katolske/allmenne kirkes syn i mye over 1000 år.

Klosterlivets velsignelser/forbannelser – Luther reagerte som vi vet svært på klosteridealet og påpekte her mange farer og misbruk. Ironisk nok var klostrene på god vei opp av sine dype bølgedal på Luthers tid og mange vil i dag se det som et stort tap at man tok bort denne måten /muligheten til å leve for Gud på. Spesielt gjorde man det vanskelig for kvinnene å finne en livsform der de kunne innvie seg spesielt til Gud – så lenge de verken kunne eller kan bli prester.

Helgenrespekten – Her er det for det første mange misforståelser ute og går; også katolikker vil kalle det blasfemi om f.eks. jomfru Maria blir tilbedt som en guddom. Vi kan faktisk (forsøksvis) snu på det og si at protestantene går glipp av mye når de ikke benytter seg av de avdøde helliges forbønn og hjelp, slik de ber om levendes hjelp og forbønn. Løsningen på dette problemet for meg har blitt å forstå at både levende og avdøde kristne er med i Guds familie, Kristi hellige legeme og at de avdøde både kan og ønsker å be for oss, vi tror jo på det evige liv. At forholdet til f.eks. jomfru Maria noen steder kan føres for langt, rettferdiggjør jo ikke at protestantene oppføreres seg som om hun ikke lever i dag

Generelt til disse punktene må jeg si at jeg med forundring ser tilbake på mitt teologiske studium, der jeg aldri lærte hvorfor de katolske synspunktene var feil, bare at de var feil – i tillegg var jeg jo veldig ofte feil informert om hva katolikkene står for. Når jeg så med et nytt utgangspunkt har sett på spørsmålene, har (til min forundring) de lutherske synspunktene i de fleste tilfeller rast sammen som korthus.

Under reformasjonen var det tydelig at enkelte ville betale den skyhøye prisen det virkelig var å bryte ut av det kirkelige fellesskap; de trodde det var mulig å bryte med kirken for å komme i et nytt, uavhengig og bedre forhold til Gud. Å arbeide for reformer er en ting (og det er det alltid mange som gjør innenfor den katolske kirke), men å bryte med det kirkelige fellesskapet er i virkeligheten noe veldig dramatisk. For meg kan det i dag ikke være tvil om at det er den katolske kirke som har den ubrutte tradisjonen tilbake til apostlene og at kristne som står utenfor fellesskapet med denne kirke har satt seg sjøl i en veldig vanskelig situasjon.

Nå ser jeg at jeg har argumentert veldig sterkt for at den katolske kirke er den rette kirke og avslørt for dere hvor min søking vel vil ende, jeg skal så avslutte med det som for meg har blitt de avgjørende spørsmål:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» – for ikke å snakke om den sakramentforakten /direktespiritualiteten som preger så mange kristne i Norge (jfr. min tidligere vurdering av situasjonen i Arendal frikirke). Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

September 1994 – Oddvar Moi

Arendal – hva skjedde der for 30 år siden?

Data/blogg, Katolsk /

Jeg har vikariert i St Franciskus menighet i Arendal i går og i dag, og det viser seg at det er akkurat 30 år siden jeg begynte å gå i denne kirken. Søndag 13. juni 1994 hadde jeg min avskjedsgudstjeneste i Arendal Frikirke, søndagen etterpå hadde jeg min siste lutherske nattverdgang (i Holt kirke, litt øst for Arendal). Deretter sendte jeg brev til alle medlemmene av menighetsrådet i Frikirken og reiste på en ukes ferie til Amsterdam. Da vi kom tilbake fra ferieturen, begynte vi å gå i St Franciskus menighet, hele sommeren og høsten 1994, inntil jeg ble opptatt i Kirkens fulle fellesskap 28/12-94 – og flyttet til Bergen dagen etter.

Mange lurte på hvorfor jeg ønsket å bli katolikk, og jeg skrev et brev til prestevenner i september samme år i skrev da bl.a.:

… de siste årene har jeg beveget meg teologisk fra å være en nokså ubevisst og lavkirkelig lutheraner til å bli stadig mer høykirkelig (når det gjelder embeds- og sakramentspørsmål, ikke nødvendigvis når det gjelder oppførsel).

Et utgangspunkt for tenkningen for meg ble etter hvert den type lutherske forståelse som definerer seg innenfor den kirkelige tradisjon helt fra oldkirken av og at reformasjonen bare var nødvendig for å rette opp visse «misbruk» i datidas katolske kirke. Den lutherske kirke er altså ikke først og fremst protestantisk, men allmenkirkelig. Ut fra dette meldte det seg da spørsmål som; 1) er det fortsatt nødvendig å opprettholde reformasjonens brudd og 2) er vi allmennkirkelige nok, står vi godt nok planta i den apostoliske tradisjonen?

Men før jeg kommer til det som ser ut til å bli min konklusjon – en (eventuell) opptakelse i den katolske kirke ligger enda noen måneder fram i tid – skal vi se litt på noen innsigelser mange har mot den katolske kirke:

Og da kan vi like godt spør; hva med alle «misbrukene», hva med de sakene som førte til reformasjonen; er de ikke like gyldige også i dag?

Frelsesforståelsen – Er det ikke slik at katolikkene blir frelst ved tro pluss gjerninger og de protestantiske ved tro alene? Jeg kan ikke se at den katolske kirke noen gang har lært noe slikt og økumeniske samtaler de siste åra har avslørt at det her ikke er noen avgjørende forskjell (bare litt forskjellige måter å beskrive forholdet mellom tro og gjerninger på) og at man i reformasjonstida her i stor grad misforstod hverandre. Når det gjelder den tids problemer med botspraksisen/ avlaten, så ble disse misbruk snart avskaffet og jeg kan på ingen måte se at protestantisk botspraksis i dag er bedre enn den katolske.

Nattverden/ messeofferet – At Jesu enegyldige offer på Golgata ikke skulle være nok, er en like umulig tanke for katolikker som for lutheranere. Men at Jesu ene offer for synd gjenoppleves/ gjenskapes i nattverden er en annen ting – som vel også lutheranere må hevde på en eller annen måte, så sant man mener at vi virkelig mottar Jesu legeme og blod. Det var interessant for meg å oppdage (da jeg studerte dette i sommer) at katolsk teologi så tydelig har sine røtter i det GT-lige offertjeneste. Og jeg har måttet konkludere med at protestantene dessverre i alt for stor grad stenger seg sjøl helt ute fra feiringen, gjenopplevelsen og mottakelsen av Jesu offer for våre synder, som jo er grunnlaget for hele vårt kristenliv.  …

Noe mer av begrunnelsen kommer om et par dager.

Ny søster på Lunden kloster

Katolsk /

Søstrene på Lunden kloster (i Oslo) skriver på sin nettside: 24. mai, minnedagen for overføringen av Dominikus’ legeme i Bologna, begynte sr. Katarina Gustavsson o.p. sin overføringsprosess (transitus) til Lunden kloster.

Jeg feirer ofte messe på Lunden (50-100 ganger hvert år) og gleder meg over denne nyheten, og jeg har sett sr. Katarina der de siste månedene.

Prestevielse i Trondheim 18. mai

Katolsk /

P. Florian Pletscher ble presteviet på pinseaften lørdag 18. mai i St. Olav katolske domkirke i Trondheim – og jeg var der. Les om prestevielsen og se mange bilder på denne adressen. Det viktigste bildet ser man øverst.

På bildet under står min kone foran Nidarosdomens vestfasade (gjenbygd for knapt 100 år siden – les om det her).

Skroll til toppen