Fr. Tim Finigan, på bloggen The hermeneutic of continuity, skriver om en prestevenn i Manchester, England, som nå har omgjort en tidligere forandring (=ødeleggelse) av sin sognekirke. Jeg viser bare ett bilde før og ett etter, her kan man se flere bilder.
Når slikt kan skje noen steder, er det vel håp også for andre.
Pave Benedikts øsnker bør følges, sier hans seremonimester – ved konferanse Adoratio 2011 som nettopp ble avsluttet i Roma. (Referatet under er fra en englsk presteblogger.)
Among other things, the papal Master of Ceremonies spoke of the ancient tradition of focusing on Christ in a physical way in the sacred liturgy, either though the eastwards orientation of the Eucharistic Prayer or where the crucifix or other image of Christ stood in for the eastward orientation. He thought that recently we have been in danger of losing this and that this is not a small detail but something of central importance, for in the past everyone (including the priest) prayed towards the same point – showing that the Lord was coming and that together we all looked towards Him.
Mgr Marini also posited that kneeling before the presence of the Lord makes it all the clearer that it really is Jesus and implies our adoration of Him. Not that we just receive Him but that we kneel before Him. To kneel accomplishes the truth of our relationship with Him – we adore. This is true freedom because man submits to slavery to many other earthly things – we bow down before these false gods – but to kneel before Christ expressses the truth and therefore reveals the dignity of man before the Lord of Life. Kneeling is the TYPICAL sign of offering our hearts and lives. The Church that kneels in the body will adore in the heart.
MGR. MARINI ASKED US TO LISTEN ANEW TO WHAT THE HOLY FATHER SAYS ABOUT THESE THINGS IN HIS WRITINGS AND BY HIS EXAMPLE IN THE PAPAL LITURGIES.
Of the Holy Father’s example in the Papal liturgies where Holy Communion is now always administered by Pope Benedict on the tongue to kneeling communicants he said that it was the Holy Father’s practice and intention – BEYOND INDULTS AND PERMISSIONS – that this remains a law of universal character. That Holy Communion received on the tongue and kneeling was more than just the Pope’s personal desire. The Holy Father’s intention is that people and priests follow his example. …
Jeg har i dag lest noen rapporter fra konferansen Adoratio 2011, som nettopp er avsluttet i Roma:
“In order to evangelize the world, we need experts in celebration, adoration and contemplation of the Holy Eucharist” (John Paul II – Message for World Mission 04.19.2004)
The Bishop of Fréjus-Toulon, France, Bishop Dominique Rey has announced a major International Conference on Eucharistic Adoration to take place in Rome from June 20-24, 2011.
Organised by the Missionaries of the Most Holy Eucharist, a new community founded by Bishop Rey in 2007, the conference brings together a wide range of international speakers, including six prominent Cardinals. “The first condition for the new evangelisation is adoration”, Bishop Rey said. “We must regain the ability to adore Christ in the Most Holy Eucharist if we are to bring the men and women of the twenty-first century to faith in Jesus Christ. This is one of the key themes of the pontificate of Pope Benedict XVI”, he emphasised, “which is why we are taking this initiative.” …
Som mange sikkert vet, feirer Vatikanet festen for Corpus Christi på selve (tors)dagen, mens man i (resten av) Roma og i Italia feirer festen kommende søndag. Den tradisjonelel prosesjonen med det hellige sakrament fra Johanneskirken i Lateranet til Santa Maria Maggiore er likevel beholdt, med svært stor oppslutning. Den sakramentale velsignelse blir til slutt gitt av pave Benedikt utenfor hovedinngagen til Santa Maria Maggiore. Se videoen under:
Jeg er så heldig at jeg har besøkt svært mange byer i Italia, og hvert år i forb. med Corpus Christi (egentlig i går, men hos oss og mange steder iverden feires dagen kommende søndag) tenker jeg på turen jeg hadde for litt over fem år siden til Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Det tar bare litt over en time med toget fra Roma, før man går fra jernbanen opp til den gamle byen. (Eller tar banen opp – avstanden er litt kortere enn å gå opp til Fløien i Bergen, og banen nesten lik Fløibanen.) Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildene under.
Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER (pdf-filer) – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:
“I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.
Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.”
Jeremia 1,5: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg.» En del vers fra Jeremia 1 brukes i dagens matutinlesning (i det gamle breviaret); Døperen Johannes sammenlignes direkte med profeten Jeremia – slik:
Ieremia 1
1 Verba Ieremiæ filii Helciæ, de sacerdotibus qui fuerunt in Anathoth, in terra Beniamin. 2 Quod factum est verbum Domini ad eum in diebus Iosiæ filii Amon, regis Iuda, in tertiodecimo anno regni eius. 3 Et factum est in diebus Ioakim filii Iosiæ, regis Iuda, usque ad consummationem undecimi anni Sedeciæ, filii Iosiæ, regis Iuda, usque ad transmigrationem Ierusalem, in mense quinto. 4 Et factum est verbum Domini ad me, dicens: 5 Priusquam te formarem in utero, novi te, et antequam exires de vulva, sanctificavi te, et prophetam in Gentibus dedi te.Ord av Jeremia, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot i Benjamin-landet. 2 Herrens ord kom til ham på den tid da Josjia, sønn av Amon, var konge i Juda, i det trettende året av hans regjering. 3 Det kom også til ham på den tid da Jojakim, sønn av Josjia, var konge i Juda, og helt til slutten av det ellevte året Sidkia, sønn av Josjia, styrte i Juda, det året da folket i Jerusalem ble bortført i den femte måneden.4 Herrens ord kom til meg, og det lød så: 5 «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkene satte jeg deg.»
Les også resten av tekstutdraget (på latin og norsk) fra profeten Jeremia: …
Avisa Dagen har i dag en artikkel som minner om hva Børre kKnudsen og Ludvig Nessa gjorde for 20 år siden. Det handlet om abort; inntil denne dagen 1991 hadde 250.000 barn blitt drept i mors liv på norske sykehus – siden er det kommet til enda 300.000. Dagen skriver:
… Den norske stat har drept en kvart million barn siden 1975. Og nå stiller de fremste ansvarlige representanter for denne uretten i Nidarosdomen for å be Gud velsigne Kongen…. uten å be om tilgivelse for sin store synd mot Gud og barna, uten å omvende seg, uten å frykte den hellige, allvitende Gud. Men med salmesang, bibellesning og vakre seremonier: Alltid freidig under falskt flagg! Og midt imellom ulver i fåreklær kneler Kongen som et offerlam, som et gissel, uttalte Børre Knudsen og Ludvig Nessa for 20 år siden. …
… Det har i ettertid gått uforskammet godt både med kongen og fedrelandet. Vi har fått så mange velsignelser gjennom årene, for det er jo ikke måte på materiell velstand i Norge. Samtidig er det kommet noe uhyggelig over vårt folk, og jo bedre det går med vår nasjon – desto større blir fallhøyden! Det vil en dag komme en dom fra Herren over det norske folk – fordi vi har drept så mange uskyldige barn i mors liv, understreker Børre Knudsen. …
Kommende søndag – 26. mai – feires den tradisjonelle latinske messen i Oslo, i St Joseph kirke i Akersveien, kl 19.00.
Denne søndagen har vi i vårt bispedømme den offentlige feiringen av Corpus Christi, og tekstene for messen kan leses på latin og norsk her. Til ordinarium synges Messe VIII og Credo I.
Programmet for denne søndagen kan man se her (pdf-fil).
Mer informasjon om disse messene her: http://tlm-oslo.katolsk.no
Jeg skrev i går at Vårt Land og andre aviser hadde skrevet noe ganske uklart om homofile anglikanske biskoper. (Jeg skrev også til VLs redaksjon om dette i går (mandag) formiddag – uten å få noe svar (eller takk) fra dem.) Nå har de slettet denne artikkelen og skrevet en annen artikkel ( kl 09.30 tirsdag) med overskrift: «Nye regler utestenger homofile biskoper».
På verdidebatt.no forklarer de hva som har skjedd:
«Åpner for homobiskoper» var tittelen på en sak som sto på Vårt Lands nettside i går. Den står ikke der lenger. I stedet står denne saken, som bedre dekker realitetene.
Den opprinnelige saken hadde vi tatt fra NTB, og når den skled inn også hos oss, skyldes det nok at dette er en utvikling vi i de nordiske land har vent oss til. Men om den anglikanske kirken virkelig hadde endret syn på homofili, ville det vært en oppsiktsvekkende nyhet.
Vi hadde i og for seg dekning for tittelen: Den anglikanske kirke åpner nemlig for at homofile som lever i partnerskap, kan være biskoper. Men kirken knytter noen betingelser til dette: At vedkommende lever i sølibat, og har bedt om tilgivelse for eventuelt tidligere seksuelt samliv. …
Det er fint at de har korrigert sin feil (det er ikke første gang de har trykket NTB-artikler uten å vurdere dem først), men jeg er ikke sikker på om vinklingen de når har heller er helt presis. Den anglikanske kirke i England har ikke tenkt å ordinere seksuelt aktive homofile biskoper med det første, men de har vært nødt til å vedta noe som kommer landets regler om homofile litt i møte. Men det har ikke blitt vanskelige for homofile å bli prester gjennem dette som de forslår bør vedtas neste måned. (Og det er jo ganske underlig at man skal drøfte om samboende (partnerskap), men ikke seksuelt aktive, homofile personer skal kunne bli biskoper!)
Jeg har tenkt på det noen uker – men jeg husket faktisk ikke den nøyaktige datoen, bare at det var i første halvdel av juni 1986, men i dag fant jeg papiret – men glemt å skrive om min lutherske presteordinasjon, som var 8. juni 1986. Det var i Kragerø, der Den Evangelisk Lutherske Frikirke hadde sitt årsmøte, ordinator var Erling Berntsen.
Det var en fin dag, fint vær, mye folk, min kone var med og mine foreldre hadde også tatt turen fra Time på Jæren for å delta ved denne viktige anledningen. Jeg jobbet fortsatt for Nordiska L’Abri i Mölle ved Helsingborg (kom dit høsten 1984), men hadde vervet meg til noen ekstra år som feltprest – på Setermoen, fra 15. august samme år, jeg hadde også vært vernepliktig feltprest (uten ordinasjon) i Kirkenes fra 1982-83 – og ble ordinert til denne prestetjenesten.
Jeg var der i to år før jeg ble (hoved)pastor i Arendal Frikirke, fra august 1988 til juni 1994.
28. desember 1994 ble jeg så opptatt i Den katolske Kirke – og ble katolsk prest 8. januar 2000.
Professor Bernt T. Oftestad ved MF skrev for noen dager siden en kommentar på verdidebatt.no, som Vårt Land i går la ut ganske tydelig på sine nettsider. Her skriver Oftestad ganske tydelig om hvor ensporede de vitenskapelige miljøene i Norge (og i de fleste andre land) i virkeligheten er:
… Om forskningen noen gang har vært «fri», vet jeg ikke. Men i dag betyr «fri forskning» frihet til å øve kritikk mot synsmåter og vurderinger som har tradisjonen på sin side. Aktuell samfunnskritikk som ikke godtar de antikonservative føringer, vil vanskelig kunne få støtte som utgangspunkt for forskning. En noe vag og lite teoretisk utviklet ideologi som går under samlebetegnelsen «political correctness», styrer forskningspolitikken og dominerer akademia. Visse temaer er da tabubelagt, andre har en særlig verdi. Generelt kan man si at forskning som fremmer såkalt frigjøring fra konserative holdninger og praksiser, ligger godt an. Om man vil reise en ny teologisk høyskole eller et fakultet, vil man raskt måtte bøye seg for gitte ideologiske krav. Først og fremst likhetskravet og det politiske lojalitetskrav overfor vårt samfunnssystem. Det innebærer at institusjonen må slutte seg til, i hvert fall ikke avvise homofilt samliv. Innfrir man ikke det kravet kan man skyte en hvit pil etter eksamensrett, forskningsmidler og faglig integrasjon i akademia. Visse kretser og miljøer er genuint opptatt av trusselen fra det «totalitære demokrati». …
Jeg leste her at den første «bølgen» av ordinasjoner i Ordinariatet i Engalnd nesten er fullført; ca 50 tidligere anglikanske prester er nå blitt katolske prester.
It seems an eternity since those Ordinations of the three recently retired Provincial Episcopal Visitors. Now the ordinations to the priesthood of the first wave of Anglican clergy is almost at an end. There is a temptation to compare and contrast, when you have been to a few of these. …
All the Ordinations I’ve attended (and Msgr. Keith has been to far more than I have) have been lovely, and each has been very different from the others. There was the splendid choral singing (very Anglican Patrimony!) in Westminster, and the great warmth with which the Archbishop greeted the newly ordained. Most moving of all, his kneeling to ask each of them a blessing at the end of the Mass. The Bishop of Brentwood was especially generous in the way he included Msgr. Keith throughout, and shared the Blessing with him. Our own Bishop of Portsmouth spoke «from heart to heart» most movingly, very appreciative of our previous ministry as Anglicans. …
… Very soon this first series of Ordinations will be at an end — then we begin to prepare for the next wave; and the next, and the next. Roll on these ‘waves that beat on heaven’s door’. Some of those in the congregation last night will surely be carried along on those waves. …
I kommentarene er det mange som er glade for det som er skjedd, og som ønsker de nye prestene lykke til, mens noen undrer seg over at disse tidligere heretikerne skal kunne bli katolske rpester så lettvint.
Jeg tar det med en klype salt i første omgang, siden sekulære aviser ofte ikke vet hva de snakker om nå de omtale kirkelige spørsmål – her er det bl.a. uklart om man her snakker om personer i seksuelle homofile forhold. Men i dag skriver Dagbladet om den Anglikanske kirke i England:
Den anglikanske kirke åpner for å la åpent homofile prester bli biskoper. I et dokument som legges fram i dag, trekker den anglikanske kirke opp nye retningslinjer som er i tråd med den britiske likestillingsloven.
Dokumentet, som har tittelen «Valget av biskoper – Likestillingsloven fra 2010», slår fast at seksualitet ikke skal være en faktor i valg av biskoper. …
OPPDATERING:
Vårt Land skriver også om dette – men det er bare en NTB-melding de refererer.
OPPDATERING 2:
HER leser vi at det er snakk om personer som lever enslig/seksuelt avholdende: «The Church of England is expected to confirm that openly gay clergy can be made bishops, if they are celibate.» Men da må man spørre seg hva det betyr at de lever åpent som homofile; de er vel personer som lever i sølibat, verken mer eller mindre.
PS Jeg skrev «lever enslig/seksuelt avholdende» som to sider av samme sak. Men nå leser jeg også at noen mener at man kan leve i homofilt partnerskap, men seksuelt avholdende, og at man også da skal kunne bli biskop. Det syns jeg virker særdeles underlig.
OPPDATERING 3
Avisa Dagen har også skrevet om dette, men også de har bare kopiert den uklare NTB-meldinga
Jeg leste nettopp om en bok som nettopp er utgitt: Liturgical Reflections of a Papal Master of Ceremonies by the Rev. Msgr. Guido Marini, Master of Apostolic Ceremonies and Head of the Office of Liturgical Celebrations of the Supreme Pontiff.
Slik beskrives innholdet i boka:
The topics of the essays include: Holy Communion received on the tongue by kneeling communicants; the Pallium; the Pastoral Staff; placement of the Crucifix at the center of the altar; chanting the gospel in Greek during major Papal liturgies; observance of Silence within the eucharistic liturgy; conservation and use of the Latin language in the Latin Rite; Beauty in liturgy; use of the pontifical Dalmatic and Cardinal Deacons. Each essay, five to seven pages in length, discloses the theological and historical rationale underlying present liturgical practice in the Papal Liturgy of the Roman Catholic Church; that is, the essays serve above all as apologiae for the distinct liturgical practices that have marked the papacy of Benedict XVI. …
Les gjerne den grundige og ganske positive anmeldelsen av boka selv, skrevet av en ganske «moderne» teolog, som bl.a. sier følgende om Msgr. Guido Marini:
The author’s basic theology of liturgical worship is presented in large brushstrokes in the Foreword of the book. Msgr. Marini is clearly committed to the theological vision of Pope Benedict XVI, particularly as manifest in the latter’s writings as Joseph Cardinal Ratzinger. Above all, however, Msgr. Marini’s understanding of the liturgy as divinely-initiated revelatory event is clearly grounded in the logic of the Second Vatican Council and twentieth-century liturgical and sacramental theology; likewise, his sense of the eucharistic sacrifice is dependent on the Council, with its emphasis on the totality of the Paschal Mystery as including the resurrection. In short, his theological presuppositions are thoroughly contemporary.
I juli 1980 skrev kardinal Seper (det var før Ratzinger overtok kommandoen i Troskongregasjonen) til daværende erkebiskop i San Fransisco om hvordan man skulle behandle anglikanere som ønsket å bli katolikker. Det ble allerede den gang lagt til rette for at grupper av troende kunne tas opp, og at enkelte deler av den anglikanske liturgiske arven kunne beholdes – og også at man muligens kunne opprette egne strukturer som kunne samle disse gruppene (dvs. soom i Ordinariatet). I praksis ble det bare opprettet noen ganske få «Anglican Use Parishes» i USA, og dokumentet ble mest brukt når (gifte) anglikanske prester individuelt skall bli katolske prester, men noen (se her) kaller i dag dette dokumentet for profetisk.
Kardinal Seper skriver her bl.a.:
I. General Decisions:
1) The admission of these persons, even in a group, should be considered the reconciliation of individual persons, as described in the Decree on Ecumenism Redintegratio Unitatis, n. 4, of the Second Vatican Council.
2) It will be appropriate to formulate a statute or “pastoral provision” which provides for a “common identity” for the group.II. Elements of the “Common Identity”:
1) Structures: The preference expressed by the majority of the Episcopal Conference for the insertion of these reconciled Episcopalians into the diocesan structures under the jurisdiction of the local Ordinaries is recognized. Nevertheless, the possibility of some other type of structure as provided for by canonical dispositions, and as suited to the needs of the group, is not excluded.
2) Liturgy: The group may retain certain elements of the Anglican liturgy; these are to be determined by a Commission of the Congregation set up for this purpose. Use of these elements will be reserved to the former members of the Anglican Communion. Should a former Anglican priest celebrate public liturgy outside this group, he will be required to adopt the common Roman Rite.
3) Discipline: (a) To married Episcopalian priests who may be ordained Catholic priests, the following stipulations will apply: they may not become bishops; and they may not remarry in case of widowhood. (b) Future candidates for the priesthood must follow the discipline of celibacy. (c) Special care must be taken on the pastoral level to avoid any misunderstanding regarding the Church’s discipline of celibacy. …
Kardinalen forklarer her svært klart og tydelig hva som har skjedd, og hva som kommer til å skje, med anglikanere i USA som ønsker å bli katolikker.
I dag la kardinal Wuerl fram en rapport om hva som kommer til å skje med angikanere (episcopale) i USA som ønsker å bli katolikker. Ordinariatet der vil starte i høst (oktober?) og han sier en hel del om hva som skal skje med de anglikanske prestene – prosessen blir litt annerledes enn i Engand, Et ordinariat i Canada vil også opprettes på slutten av året, mens Australia vil komme etter (tidlig?) i 2012. Her er en oppsummering av kardinalens presentasjon;
* There will be an Ordinariate.
* The clergy will be trained according to their needs: an accelerated 9-month course, a longer period of training, or the requirement would supposedly be waived for those judged to be adequately trained.
* Priests will be individually screened by the CDF, undergo psychological evaluation and background checks.
* Priests will be required to resign from their Anglican jurisdictions.
* Parish catechesis will be done by the Anglican priests with help from Catholic priests.
* The Ordinary is not yet named.
* Diaconal ordinations will occur once the candidate is approved and resigned from his Anglican jurisdiction, and will be ordained a priest when the parish/group will be received.
* Cardinal Wuerl has asked the American bishops “as much as possible to facilitate a speedy and generous welcome”.
* The Holy See wants to establish the Ordinariate by this fall.
* There will be a written statement of intention and a profession of faith for all those who will enter the Ordinariate.
Hele kardinal Wuerls presentasjon kan leses her.
På NLM-bloggen leser jeg i dag om det jeg (og andre som bruker den tradisjonelle liturgien) selvsagt allerede har oppdaget; at vi i den tradisjonelle messen nå feirer pinseoktaven, mens vi i Novus ordo har begynte på det vanlige, grønne kirkeåret:
This week is one of the liturgical seasons where the discrepancies between the two forms of the Roman Rite are most evident; the Extraordinary Form retains the Octave of Pentecost, with its three Ember Days, while the Ordinary Form does not. The presence of such discrepancies is an absolutely anomalous situation in the history of the Roman Rite, and indeed of the whole of Catholic liturgy. This anomaly will be noticed more and more as the number of churches where both forms of the Rite are routinely celebrated grows; to invent an example, the clergy and faithful will more regularly see in the same parish a 9 a.m. Sunday Mass in green for the Fifth Sunday in Ordinary Time, and the 10:30 Mass in violet for Sexagesima. Such a thing was unknown before 1969, and was extremely rare before the 1988 motu proprio Ecclesia Dei.
The Proper of the Seasons (‘Proprium de Tempore’ or ‘Temporale’ in Latin) is built around the most ancient and important features of the Christian year, the shorter cycle of Advent, Christmas and Epiphany, and the longer cycle of Lent, Easter, Ascension and Pentecost. Over the centuries, the Church enriched the two cycles with many additions, such as the Ember Days and the various octaves and vigils. …
Jeg syns selv det virker underlig og absolutt unødvendig at pinseoktaven skulle tas bort, og artikkelen jeg referer til mener det samme – og foreslår også at den kan gjeninnsettes:
The Second Vatican Council’s decree on the liturgy Sacrosanctum Concilium nowhere suggests that the Temporale should be altered, or that any feature of it should be suppressed. Indeed, article 107 of the same constitution clearly presumes that it will not be changed: “The liturgical year is to be revised so that the traditional customs and discipline of the sacred seasons shall be preserved or restored to suit the conditions of modern times.” This statement is in perfect harmony with the mind of the great scholars of the Liturgical Movement such as Dom Guéranger, Fr. Fortescue and Bl. Ildefonse Schuster, who wished for traditional observances such as the Ember Days to be more deeply inculcated into the spiritual lives of the faithful, as an intrinsic part of the Church’s liturgical patrimony.
Despite what the Council says on the subject, the Proper of the Seasons was notably altered in the Novus Ordo. The four sets of Ember Days, Septuagesima, the Major and Minor Litanies and the octave of Pentecost were all suppressed; Passiontide was effectively subsumed into Lent. Even before the Council, the 1955 simplification of the rubrics suppressed four octaves of the temporal cycle (Epiphany, Ascension, Corpus Christ and the very late Sacred Heart) and one vigil (Epiphany); the vigil of Pentecost was deprived of its very ancient baptismal character in the Holy Week reform of the same year.
One of the best possible examples of the mutual enrichment of the two forms which the Holy Father spoke of in Summorum Pontificum would be restoration to the post-Conciliar liturgy of at least some of the major features which were eliminated from the Proper of the Seasons; most prominent among them would be the octave of Pentecost, the suppression of which famously brought Pope Paul VI to tears. …
I går holdt Msgr. Andrew Wadsworth et foredrag om liturgisk sang under en konferanse for Church Music Association of America kalt: «The Fundamental Importance of Liturgical Chant in the Roman Missal and Our Celebration of the Eucharistic Mystery», der han prøvde å definere hva slags sang og musikk som virkelig passer i messen.
(Musikk som passer i messen er bibelske tekster utvalgt til hver messe; inngangsvers, offertorievers etc., tradisjonelt på latin og til gregorianske melodier. Men ofte vil dette også fungere ganske godt på morsmålet med melodier lignende de gregorianske. En litt dårligere løsning er å synge tradisjonelle salmer (dvs. hymner) her, og det dårligste (og uakseptable) er å synge lette, moderne tekster på moderne (pop)melodier.) Slik leser vi om dette i foredraget:
… In our Catholic tradition, liturgical chant is first and foremost cantillation, a song which arises from the text, a song which is essentially a heightened proclamation of a verbal message and which takes its emphases from the natural accentuation of the text and finds its melodic rhythm from the cadence which is already within the words.
As it often sings of the glory of God, the wonder of creation, the richness of salvation in Christ, the mystery of the Church and our continual need of God’s mercy and grace, it is often an ecstatic song which has rather more in common with the song of lovers than it does with the song of colleagues; it should have the familiarity of the song of those who are clearly of the same family, or those who are united as fellow citizens of the same territory. It is likewise never a song of violence, protest or dissent and it is overwhelmingly a song which is more about God than it is about us.
So far, I have outlined what I believe to be the characteristics of the liturgical song of the Catholic Church. It is, I would hold, not merely a subjective formulation on my part, but an accurate description of the character and function of liturgical song as inherited by the Church from the People of Israel, in an unbroken tradition and set before the Church by the Magisterium in every age up to and including our own. The challenge I wish to make is to ask if this is how you and most members of the Latin Rite experience liturgical song, and if not, why not?
… I would suggest that at the present time, liturgical song, as I have described it, is only consistently experienced by a relatively small percentage of Latin Rite Catholics, even if it is also true that there are some individuals and communities who do experience it in this way on a regular or even continuous basis. …
I foredraget argumenteres det videre for at denne mangelen på liturgisk sang ikke var noe som startet etter konsilet (noen tradisjonalister tror kanskje det), men:
… I think it is fair to say that a pre-dominantly ‘Low Mass’ culture in which music is essentially an addition to the liturgy rather than intrinsic to it, was already a centuries-old tradition at the time of Vatican II. In this respect, the current enthusiasm for chant, and a growing competence in its performance, particularly in celebrations of the Extraordinary Form of the Roman Rite, is not so much the recovery of a recently lost tradition, but rather the realization of the authentic principles of the Liturgical Movement as canonized by Pope St Pius X in his motu proprio of 1903, Tra le sollecitudini, underlining the centrality of Gregorian Chant, guidelines which were largely unimplemented both at the time of the Council and in its wake.
Some sixty years later, the Pastoral Liturgical Movement, as it had become, had largely abandoned the principles which motivated Dom Guéranger and the renewal he initiated, in favor of influences which are more broadly ecumenical and introduce into the Roman Liturgy elements which are more commonly found outside the Catholic Church. Nowhere was this influence more keenly felt than in the realm of liturgical music, for the principle that a repertoire of liturgical chant which had been proper to the Mass, at least in its most solemn celebrations, was largely and almost universally set aside in preference for music which might be most accurately described as ‘non-liturgical’ in character, given its frequent lack of dependence on liturgical or biblical texts and its introduction into our liturgical celebrations of a voice which is in many ways alien to the spirit of the liturgy. …
Det inviteres til en interessant liturgikonferanse i Phoenix, Arizona, 3.-4. oktober, som fokuserer en hel del på hva som skjedde med katolsk liturgi de avgjørende årene på 60-tallet. Les om konferansen her, og hele programmet kan leses her (pdf-format). Her er noen av høydepunktene:
3 October
LECTURES
The Historical Development of the Mass from its Origins to Sacrosanctum Concilium – Prof. Dr. H.-J. Feulner,
The Historical Development of the Mass from Sacrosanctum Concilium to the Present – Prof. D. Martis,
The Latin-English Missals of 1964/66 (US) – A. Bieringer,
The Liturgical Renewal and the Ordo Missae (1965) – Rev. Deacon Prof. Dr. H. Hoping4 October
Minor Lectures
* Church Architecture: Understanding “Inter Oecumenici” in the Context of the Liturgical Movement [D. McNamara]
* The Development and Application of English Sacred Language Through the Post-Conciliar Interim Missals [Th. Book]
* Catholic Continuity – How to Make the Church Year a Living Reality [C.F. Phillips]
* The Propers of the Mass: Then and Now [M.D. Kirby, O.S.B., S.T.L., Ph.D.]
*The New Lectionary for Mass: The Church‘s Preparation of the Table of God‘s Word Since the Council [Michael K. Magee]LECTURE
Liturgy – Continuity or Rupture? Possibilities for Further Liturgical Development and Its Pastoral Relevance – Bishop P. Elliott
