Forfatternavn:Oddvar

I dag var vi først i Caltagirone (kjente for sin keramikk) og i Agrigento (veldig kjent for Valle dei templi), og til vår overraskelse hadde gårsdagens tappe i Giro d’Italia endt i Caltagirone, og dagens etappe startett i Agrigento (rytterne syklet rett forbi templene). Vi hadde blitt advart mot å ankomme Agrigento før kl kl 15 i dag, og da vi kom (kl 15), måtte vi kjøre omveier for å komme fram til hotellet vårt – og mellom kl 16 og 19 i dag så vi de berømte templene.

Vi er i Cefalù, på nordkysten av Sicilia og besøkte i dag den berømte domkirken, men den enda mer berømte mosaikken av Kristus allherskeren. Wikipedia skriver bl.a. dette om kirken:

The cathedral was erected in 1131 in the Norman architectural style, the island of Sicily having been conquered by the Normans in 1091. According to tradition, the building was erected after a vow made to the Holy Saviour by the King of Sicily, Roger II, after he escaped from a storm to land on the city’s beach. The building has a fortress-like character and, seen from a distance, it dominates the skyline of the surrounding medieval town. It made a powerful statement of the Norman presence – the apse mosaics were begun in 1145.

De to bildene under viser domkirken utenfra, og også hvordan den dominerer bybildet. Det siste bildet viser også fjellet med den store borgen rett ved byen. Vi besøkte den i går.

På vei fra Cassino til Matera tirsdag kjørte vi gjennom Benevento og stoppet for å se på den berømte Trajanbuen (som vi vel ikke hadde hørt om før). Engelske Wikipedia skriver om buen (den norske utgaven har ikke noe om dette):

The Arch of Trajan is an ancient Roman triumphal arch in Benevento, southern Italy. It was erected in honour of the Emperor Trajan across the Via Appia, at the point where it enters the city.

The arch was built between 114 and 117.

In Lombard times, it was incorporated into the southern sector of the city walls and became known as Porta Aurea («Golden Gate»). The church of Sant’Ilario, now housing the Videomuseum of the Arch, was built nearby. The arch was studied by Gianmarco Serlio in Renaissance times and drawn by Giovanni Battista Piranesi in the 18th century.

It was restored several times due to aging and earthquakes: under Pope Urban VIII, then in 1661, 1713 (after the marble architrave crumbled) and 1792. In 1850, on the occasion of Pope Pius IX’s visit to Benevento, it was isolated through demolition of the adjoining buildings.

Utsnittet under viser keiser Trajan, vel i samtale med senatorer, guddommer i bakgrunnen.

Vi skal ha to uker tidlig sommerferie fra 1. til 15. mai (derimot ingen ferie i juni, juli, august), og skal ha en ganske omfattende tur til det sørlige Italia. Reiseplanen ser slik ut:

Leonardo da Vinci-Fiumicino
Vi leier bil og kjører til Cassino (inkl. Montecassino)
Matera
Alberobello og Locorotondo der vi bor i et Trullo-hotell
På vei sørover stopper vi i Tropea
Cefalu (med stopp i Enna)
Piazza Armerina (dagstur til Morgantina)
Agrigento (med Valle dei Templi)
Ragusa (og noen timer i Noto)
Syracusa (litt usikkert om vi også stopper i Catania)
På vei nordover igjen stopper vi i Paola
Siste stopp før vi leverer fra oss bilen er i Sperlonga

De siste tre dagene skal vi være i Roma, og jeg skal feire den norske 17. mai-messen der – som jeg også gjorde i fjor.

Jeg skrev nylig en anmeldelse av den nye filmen om Maria Magdalena for katolsk.no. Jeg så filmen på premieredagen 23/3, og skrev følgende:

Reiser man rundt i (det katolske) Europa og besøker kunstmuseer, ser man stadig bilder av den hellige Maria Magdalena; enten som en (ofte lettkledd) kvinne med langt utslått hår, med tittel «den angrende Magdalena», eller i hagen ved graven etter Jesu oppstandelse, der bildene har en latinsk tittel «Noli me tangere» (ikke rør meg).

Slike bilder viser hvor viktig Maria Magdalena har vært for kristne i svært lang tid; av kvinnene i Bibelen er det bare Maria, Jesu mor, som har en større plass i folks bevissthet. Det er derfor gledelig at det fredag før palmesøndag var norsk premiere for en film om henne, med tittel Den sanne historien om Maria Magdalena.

Men ordene «den sanne historien om» gir oss også et forvarsel på hva filmskaperne ønsker å gjøre, nemlig å fortelle en alternativ historie om Maria Magdalena. I praksis legger filmen stor vekt på fremveksten av Guds rike, den både begynner og slutter med lignelsen om at Guds rike kan sammenlignes med et lite frø som vokste opp og ble til et stort tre.

Men det er uklart for meg hva filmen mener innholdet i dette riket er, det nærmeste man kommer er at det har noe med ærlighet og barmhjertighet å gjøre. Det minner meg faktisk om elementer fra flere apokryfe evangelier, som verken Den katolske kirke eller andre kirkesamfunn godkjenner. Fokuset i disse evangeliene er i stor grad hvordan Jesu lære kunne «opplyse» hans etterfølgere, slik gnostiske religioner vektlegger dette.

Et slikt feilaktig fokus på Jesu oppdrag på jorden er mitt viktigste ankepunkt mot filmen, for det er ikke slik de aller fleste kristne oppfatter evangeliet. At Jesu død skulle ha noe med soning for synd å gjøre, er for eksempel helt borte fra filmen.

Vi gjenkjenner også andre elementer fra de apokryfe evangeliene når Maria Magdalena beskrives; hennes ekstra nære forhold til og dype samtaler med Jesus og at hun går blant de tolv apostlene som én av dem. Når Jesus sender ut mange disipler to og to for å forkynne om Guds rike, er det faktisk Magdalena og Peter som går sammen! Akkurat det blir litt for søkt, og er et eksempel på at filmen ikke på noen måte hensyn til hvordan kvinner kunne oppføre seg den gang.

NT beskriver tydelig at Maria Magdalena og noen andre kvinner var blant Jesus disipler, men samtidig skiller NT tydelig mellom disiplene og de tolv utvalgte apostlene – noe denne filmen ikke tar hensyn til.

To tekster avslutningsvis i filmen beskriver tydelig hva den ønsker å gjøre. Den første teksten sier at filmen vil stoppe den gamle tolkningen der Magdalena var identifisert som den prostituerte kvinnen som vasket Jesu føtter med sine tårer, og tørket den med sitt hår. Kirken regner stort sett ikke i dag med at Maria Magdalena var denne kvinnen, så på det punktet kan man si at filmens kritikk er berettiget – eller at den slår inn åpne dører.

Det andre filmen ønsker å gjøre, bommer den kraftig på. Den nevner at pave Frans i fjor opphøyet Maria Magdalenas minnedag (22/7) til fest, og ga henne navnet apostlenes apostel, og så påstår filmen at dette gjorde henne lik apostlene. Men da forstår man ikke hva det greske ordet apostel betyr. Det betyr utsending, og Maria Magdalena blir altså kalt den som er utsendt for å fortelle de tolv utsendte at Jesus hadde stått opp fra de døde.

Også i beskrivelsen av dette fantastiske, at Jesus stod opp fra de døde, bommer filmen alvorlig. Den beskriver riktignok at Magdalena hadde et møte med (eller syn av) den oppstandne Jesus (etter å ha sovet hele natten utenfor graven!), men da hun forteller dette til apostlene, tror de henne ikke – og slik slutter filmen.

Men dette aller viktigste som Maria Magdalena gjorde, beskrives slik i Johannes 20: Hun går til graven tidlig søndag morgen for å salve Jesu legeme, og da hun ser at graven er åpen og tom, løper hun og forteller dette til apostlene. Av disse løper Peter og Johannes til graven og ser også at den er tom. Magdalena løper også tilbake til graven, og etter at de to andre har gått derfra, møter hun Jesus, og han sier det berømte «rør meg ikke». Maria går da tilbake til de tolv, og sier til dem: «Jeg har sett Herren!»

Min anbefaling er at man bør se denne filmen hvis man ønsker å se en helt annen (og ganske sær og lite troverdig) fremstilling av den hellige Maria Magdalena enn den Kirken formidler. Ellers bør man la det være.

Mercatornet har også en anmeldelse av filmen om Maria Magdalena (som jeg har lest i ettertid), og de avslutter sin anmeldelse slik:

… perhaps there is a film to be made about Mary Magdalene. But it would need to be much more faithful to the scriptural sources than Davis’ effort, and much less influenced by tired feminist tropes about what constitutes women’s genius and leadership.