Forfatternavn:Oddvar

Mer om kardinal Levadas forelesning om økumenikk

Økumenikk /

Jeg nevnte nylig litt om Troskongregasjonens leder, erkebiskop William Joseph Levadas forelesning i Canada 6. mars om forholdet mellom anglikanere og den katolske kirke. Hans forelesning er tydelig delt i to deler, der første del tar for seg samtalene mellom katolikker og anglikanere (ARCIC) fra Vatikankonsilets dager inntil vår tid. Man nådde fram til (overraskende) stor enighet, sier han, men så kom anglikanernes ordinasjon av kvinner til prestetjeneste inn (i 1976 i USA) og skapte problemer, som man aldri en gang skikkelig prøvde å løse. Helt fram til 1994 var man også helt enige om at homofil praksis ikke kunne aksepteres, men fra 2003 av har dette også blitt et stadig større problem. Og aller sist har spørsmålet om ordinasjon av kvinner til biskoper i England (og uten å gi konservative prester noe alternativt tilsyn), gjort uenigheten melom anglikanere og katolikker enda større.

Etter denne gjennomgangen gjennom 40 års økumeniske samtaler, tar kardinalen opp det som nå skjer mellom katolikker og konservative anglikanere – som ønskes velkommen inn i Den katolske Kirke. Denne delen av foredraget begynner med setningen jeg siterte tidligere: Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism … …

I denne delen av foredraget tar kardinalen opp ganske grundig hva katolikker kan lære av andre kristne, for dette er jo et av hovedpoengene med Anglicanorum coetibus, at anglikanerne skal få beholde noen av sine tradisjoner etter at de bli katolikker. Bl.a. nevner kardinalen at katolikker kan lære en del av protestanter når det gjelder forholdet til og bruken av Bibelen – men han legegr til at protestantenes uttrykk sola scriptura er nokså misforstått. Her er et utdrag av andre del av foredraget: …

Mer om kardinal Levadas forelesning om økumenikkLes mer »

Store norske leksikon på nett kan forsvinne 1. juli

Data/blogg, Generelt /

Jeg fikk i dag en melding fra Store norske leksikon om at leksikonet avvikles 1. juli som en forlagseid tjeneste, og at man håper det vil få leve videre som stiftelse med offentlig finansiering. Jeg fikk meldinga fordi jeg de siet 18 månedene har vært ansvarlig for de katolske sidene der – se f.eks. artikkelen om paven. I praksis leste jeg gjennom alt som var tilgjengelig i leksikonets trykte utgave (det meste skrevet av p. Per Bjørn Halvorsen), og foretok noen korrigeringer og tillegg. Litt før jul slutta de å betale ut lønn til de fagansvarlige, og nå vet jeg/vi ikke noe om hva som skal skje framover.

I (presse)meldinga kan man lese at «eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.

Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.»

OPPDATERING:
I dag (fredag 12/3) leser jeg et tydelig signal om at staten ikke vil berge snl.no: «Jeg ønsker ikke at vi fra statens side skal overta driften av virksomheten. Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal. Jeg kommer heller ikke til å støtte søknaden om økonomisk støtte til drift ut 2011, sier kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.»

Jeg gjorde en del arbeid med å lese gjennom alt gammelt stoff i leksikonet årsskiftet 2008-09 – og fikk betalt for det. Utover 2009 gjorde jeg noe arbeid (men kan aldri si at jeg var så veldig entusiastisk), som vi medarbeidere sent på året i fjor fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få betalt for. Det var ikke mye jeg gikk glipp av, og når leksikonet ikke klarte å fange den store interessen, er det vel best at det legges ned.

Frimurerordenen og Den katolske Kirke

Katolsk /

Avisa DagenMagazinet hadde på slutten av sist uke et oppslag om en katolsk prest som tidligere har vært medlem av frimurerlosjen – avisa har den sista tida hatt en del oppslag om lutherske prester og losjen. De har intervjua vår biskop Bernt Eidsvig om dette, og siterer ham bl.a. slik:

– Jeg vet at han har vært i losjen, men jeg tror ikke at han er der fortsatt, sier Eidsvig. … …
– Katolikker advares mot medlemskap, men likevel er det en del som er det. Men jeg tror ingen av våre prester er frimurere. Det ville overraske meg hvis det likevel var noen, for det er i hvert fall ingen som har bedt meg om tillatelse, sier biskopen. …

– Hva tenker du om at en katolsk prest skal ha gjennomført frimureriske ritualer du som biskop ikke har oversikt over?
– Hvis det du sier er riktig, må det ha vært før jeg var biskop. … …

– Hva tenker du prinsipielt om at en prest er med i en hemmelig orden og utfører rituelle handlinger der?
– Det vil jeg finne upassende, med det forbehold at jeg ikke kjenner alle punkter i saken, sier biskop Eidsvig.

Det ser altså ikke ut til at noen katolske prester er frimurere lenger, men sannsynligvis en del lekfolk. DagenMagazinet har også med lenker til en artikkel om frimurere på katolsk.no, og en fra vatacan.va.

Om tro og fornuft: “Oppløsningen av troens og fornuftens syntese fører uvegerlig til relativisme og nihilisme”

Katolsk, Teologi /

Dette blir mitt siste utdrag fra den nye boka om pave Benedikts teologi (jeg lover), selv om jeg så lagt bare har presentert stoff fra to av bokas seks artikler. Det siste sitatet er også fra dom Elias artikkel om «Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat», og handler om det viktige forholdet mellom tro og viten:

Den katolske kirke har i lengre tid forsøkt å forsone troen og fornuften, eller for å si det mer presist, troen og den moderne forståelse av fornuften. Kirkens fremstøt på 1800-tallet, det være seg Det første Vatikankonsils dokumenter eller utsagn fra pavene og deres betrodde medarbeidere, vitner om en tilbakeholdende og mistroisk holdning til den moderne fornuft (og fideisme). … Det tyvende århundrede så et fornyet ønske vokse frem om en tilnærming: mellom Kirken og den moderne verden. Det annet Vatikankonsil søkte å formulere den katolske tros evige sannheter på et språk som en verden formet av moderne fornuft og vitenskap kunne forstå og la seg overbevise av.

I Regensburgstalen forklarer Paven at han helt siden han var en ung teolog har beskjeftiget seg med denne selvsamme utfordring. Hans forsvar for teologiens plass blant universitetsfagene er også en kamp for å gjenerobre plassen for den kristne røst i det offentlige rom. Parentetisk bemerket kan det nevnes at denne motivasjon også var en viktig inspirasjonskilde for den økumeniske bevegelse, men det er en annen sak. … …

… (det) moderne fornuftsbegrep bunner kort sagt i en syntese av platonisme (cartesianisme) og empirisme. Denne syntese er så blitt forsterket ved teknologiens suksess. På den ene side forutsetter den materiens matematiske struktur og materiens iboende rasjonalitet som gjør det mulig å forstå hvordan materien opererer og hvorledes den virkningsfullt kan brukes: Dette grunnleggende premiss er så å si det platoniske element i den moderne forståelse av naturen. På den annen side forutsettes den mulighet at naturen kan utnyttes til vår fordel. Her er det bare verifisering og falsifisering gjennom eksperimenter som kan frembringe uomtvistelig visshet.

Det moderne fornuftsbegrep og den naturvitenskapelige metode dukket opp i reformasjonens kjølvann. Stilt overfor datidens dekadente skolastikk, avviste de protestantiske reformatorer at filosofien kunne spille noen rolle i å presentere troen, ettersom den tilsynelatende kvelte Guds levende Ord. Det utilsiktede resultat var at senere generasjoner radikaliserte dette skillet i langt større grad enn reformatorene hadde kunnet forutse: For eksempel henviste Kant troen til den praktiske fornufts område, nemlig etikken.

Det nittende og tyvende århundreders liberale teologi fortsatte den moraliserende tendens Kant representerte. Ifølge Adolf von Harnack, liberalteologiens pioner, viste ikke Jesus oss et fullkomment billede av Guds forhold til mennesket; han var isteden den nye morals grunnlegger, og således fortrengte etikken gudstjenesten. Paven er ikke blind for denne professors gode hensikter, men påpeker at denne teologis pris er for høy. En vitenskapelig teologi tuftet på den moderne naturvitenskaps premisser adskiller tro og fornuft på en måte som lemlester mennesket, idet mange fundamentale spørsmål om Gud, menneskets opphav og mål, religion og etikk simpelthen ikke passer inn i den moderne fornufts forestillingsverden. Disse spørsmål blir relegert til det subjektive felt, til følelsene og den individuelle erfaring, og endelig til irrasjonalitetens skraphaug.

Oppløsningen av troens og fornuftens syntese fører uvegerlig til relativisme og nihilisme. Til tross for at mennesket stilles overfor en forbløffende lang rekke valgmuligheter, kan det ikke treffe noen sikre valg, fordi det mangler de nødvendige kriterier for å kunne avgjøre hva som er sant og hva som er falskt, hva som er godt og hva som er ondt. Det ensomme og rotløse individ ser i friheten og ansvaret blott en forbannelse, som det flykter fra. Denne kritikks troverdighet styrkes unektelig av de voldsomme sosiale og personlige problemer som hjemsøker den utviklede del av verden. … …

“Enhet med den katolske Kirke er målet for økumenikken”

Katolsk, Økumenikk /

Kardinal Levada, leder av Troskongregasjonen, sa dette nylig i et foredrag i Canada, med bakgrunn i Vatikanets nye initiativ overfor anglikanere. Før jeg siterer hva kardinalen sa, vil jeg først uttrykke at mange misforstår hva økumenikk er. Enten mener man 1) at sannheten virkelig er relativ, eller at Kirken ikke har den fulle sannhet, og derfor må lære av andre kirkesamfunn, eller 2) så syns man at ethvert vennlig samarbeid med andre kristne (som felles bønn og ordets gudstjeneste), eller at man ikke til stadighet insisterer på at andre må konvertere, er et svik mot Kirken. Men kardinalen sier her at enheten virkelig finnes i Den katolske Kirke, samtidig som han sier at vi katolikker også kan lære av andre kristne – ikke dogmatiske ting, men av ulike deler av deres praktiske og åndelige liv.

I sitt foredrag sa kardinalen bl.a.:
Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism—one could put, “we phrase it that way”. Yet the very process of working towards union works a change in churches and ecclesial communities that engage one another in dialogue, in actual instances of entering into communion do indeed transform the Catholic Church by way of enrichment. Let me add right away that when I say enrichment I am referring not to any addition of essential elements of sanctification and truth to the Catholic Church. Christ has endowed her with all the essential elements. I am referring to the addition of modes of expression of these essential elements, modes which enhance everyone’s appreciation of the inexhaustible treasures bestowed on the Church by her divine founder.

Jeg har lest utdrag herfra og herfra, og hele det lange foredraget kan leses her.

Gifte prester er et unntak – fra et seminar i Roma

Katolsk, Teologi /

Nylig ble det holdt en konferanse på et av Romas pavelige universiteter, Santa Croce, om «Prestenes sølibat – teologi og praksis». Fra denne konferansen tar Zenit med et intervju med p. Laurent Touze, som hadde holdt et foredrag om bakgrunnen for sølibatskravet.

(Personlig kan jeg si at jeg aldri har ment at Kirken bør oppgi sølibatskravet, og at jeg derfor tydelig ser på min egen situasjon som et unntak. Jeg kan også legge til at det opplevdes nokså dramatisk for 16 år siden å brenne alle broer da jeg sluttet som luthersk prest, ble katolikk og ønsket å bli katolsk prest; fire ulike jobber på seks måneder, til sammen fem og et halvt år ventetid før jeg ble presteviet – det er lettere å tenke tilbakepå slike ting enn å være midt oppe i det. Og i dag må jeg legge til at det fortsatt er ganske så uklart hva jeg kan gjøre som gift prest, og hvordan mine (og min kones) levevilkår skal være – der burde bispedømmet ha klart å være litt tydeligere.)

Så til intervjuet med p. Touze:
ZENIT: Is celibacy a dogma of faith or a discipline?

Father Touze: Neither one nor the other. It isn’t a dogma of faith because we see married priests in the Church today such as, for example, some [priests] of the Eastern Catholic Church. Not all but some admit married priests. Or as has been reminded recently in the Holy Father’s motu propio «Anglicanorum coetibus,» published last Nov. 4: Among the ex-Anglicans who want to return to communion with the Catholic Church, there will be married priests admitted.

ZENIT: With this measure, do you think that one day, celibacy might become voluntary also for priests of the Latin rite?

Father Touze: No, because the Church is understanding more and more the relation between priesthood, episcopate and celibacy. It is something that could be likened to the revelation of a dogma, though it isn’t so at this time; one tends increasingly to understand that a practice must be promoted among all priests and also among Eastern Catholic priests which is truly similar to the one lived in the first centuries.

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”

Katolsk, Teologi /

På denne bloggen har vi mange ganger diskutert hvordan det andre Vatikankonsilet korrekt skal forstås, og jeg er glad for at Dom Elias Carr i sin artikkel i den nye boka om pave Benedikt (boka som jeg har skrevet om mange ganger den siste uka) understreker og forsterker de argumentene jeg har prøvd å komme med flere ganger. Han skriver bl.a.:

«Det finnes en rekke ulike tolkninger av konsilet. Den ene ytterlighet representeres av dem som simpelthen bestrider konsilets gyldighet og forkaster alt hva det avstedkom. Den andre fløy bebos av dem som ser på konsilet som en stadig pågående revolusjon. Disse sistnevnte anser mer konservative elementer i konsildokumentene som resultater av uheldige kompromisser som hindret konsilets egentlige ånd i å tre klart frem. Denne egentlige ånd må følgelig frigjøres fra de mer moderate dokumenters tekst, og dette er den postkonsiliære tids oppgave. Slik implementeres konsilets sanne ånd.

Det er interessant å merke seg at begge disse tilsynelatende diametralt motsatte tolkninger av konsilet har et felles utgangspunkt: De anser konsilet som et grunnleggende brudd i Kirkens historie. Begge tolkninger skiller skarpt mellom Kirkens pre- og postkonsiliære identitet. De førstnevnte ser i konsilet et svik mot mer enn nitten århundrers katolsk tradisjon, mens de sistnevnte anser konsilet som Kirkens befrielse fra en tridentinsk og motreformatorisk tvangstrøye. Blant de førstnevnte finnes grupper som er lojale mot den avdøde erkebiskop Marcel Lefebvre; de sistnevnte består blant annet av de innflytelsesrike Bologna-teologene, hvis autoritative trebindsverk History of Vatican Two beskriver en kirke som reformeres i henhold til deres egen visjon og ideologi.

Mellom disse to ytterpunkter finnes et bredt spekter av tolkninger som alle har det til felles at de – til tross for alle forandringer – ikke anser Det annet vatikankonsil som slutten på én kirke og begynnelsen på en ny. I dette selskap befinner pave Benedikt XVI seg. Som kardinal blandet hans røst seg med de mange andre som konkurrerte om oppmerksomhet i en mediastyrt verden som foretrekker budskap om skandaler, kontroverser, nymotens påfunn og revolusjoner, fremfor tale om kontinuitet, stabilitet og trofasthet. Nå har den fordums kardinal ikke lenger noen likemenn; som pave når hans røst til verdens ende. …

Vatikankonsilets reform: “Fornyelsen skjer i overensstemmelse med kontinuiteten i den ene Kirke Herren har gitt oss”Les mer »

“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”

Katolsk /

Da jeg i løpet av 1993 nærmet meg Den katolsk Kirke mer og mer, hadde jeg egentlig ingen forhåpninger om at Kirken kunne bøte på det største problemet jeg opplevde innefor moderne teologi, nemlig det skarpe skillet mellom tro og viten. På MF hadde jeg møtt det man kaller fideisme – at man mer tror på tross av enn på grunn av – som jeg må innrømme bød meg sterkt imot, men 15 år senere hadde jeg gentlig resignert, og regnet ikke med at problemet kunne løses. Da jeg så ble katolikk i 1994, ble jeg positivt overraska over at det fantes noen ledende teologer i Kirken som virkelig hadde arbeidd seriøst med forholdet mellom tro og viten, som ikke stod tilbake for noen sekulære filosofer, og som altså virkelig hadde solide svar å komme med. Den viktigste av disse teologene var kardinal Joseph Ratzinger, det oppdaga jeg snart, og derfor har han alltid vært min favoritt innenfor Kirken – og jeg var selvsagt glad da han ble valgt til pave for snart fem år siden.

Dom Elias Carr er også svært positiv til pave Benedikt, og skriver derfor følgende sterke ord om ham i avslutningen av sin artikkel i den nye norske boka om paven:
«Det kan hevdes at ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter. Dette gjør det mulig for ham å yte det pavelige læreembede et enestående bidrag. Hans evne til å føre samtaler med ulike filosofiske og vitenskapelige retninger, og til å bære et levende vitnesbyrd om frelsens budskap, gjør at man skylder ham å lese hans kjernetekster med en særskilt iver og oppmerksomhet. Hjertet i Pavens budskap er hele menneskets frelse. Hans utlegning av frelsen søker å forene de sider ved den menneskelige væren som modernitetens frembrudd adskilte. Det blir således klart at frelse innebærer noe langt mer enn den privatiserte frelse for den individuelle sjel. Hans perspektiv er frelse for hele mennesket som kroppsliggjort sjel, i et vev av mangfoldige relasjoner til andre mennesker, til skaperverket som helhet og til Gud selv. Forkynnelsen av dette budskap nødvendiggjør et åpent forhold til verden og til ulike former for menneskelig erfaring og erkjennelse, slik at evangeliet kan bli forståelig og derved radikalt fornyende, idet det fullbyrdes i kjødets oppstandelse og hele skaperverkets nyskapning. …

“Ingen annen tidligere pave har inntatt St. Peters Stol med det samme teologiske vidd som Benedikt XVI besitter”Les mer »

En moderne og konservativ biskop i USA – som forteller hvordan Kennedy tok feil for 50 år siden

Generelt, Katolsk /

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

… …. If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen — in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. … No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. … His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate — and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. … …

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologi

Katolsk /

De seks teologene som skriver om pave Benedikt i boka «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», er Fr. Aidan Nichols, OP – Gösta Hallonsten – Maria Junttila Sammut – Dom Elias Carr, Can Reg – Olav Hovdelien – Ståle Johannes Kristiansen.

Det er spennende – om kanskje litt krevende – tanker de presenterer, og i bokas innledningskapittel står det bl.a. følgende om de ulike bidragene:

Den første av de følgende artiklene, av Fr. Aidan Nichols OP, er et bredt anlagt forsøk på en plassering av Joseph Ratzinger innenfor katolsk teologi. Nichols skisserer først fem mulige tilnærmingsmåter til Ratzingers tenkning; hvor man enten kan utgå fra Ratzingers tilknytning til den patristiske fornyelsesbevegelsen ved midten av forrige århundre, fra hans forhold til den parallelle bevegelsen for bibelsk fornyelse, eller fra hans forsøk på å relansere den liturgiske bevegelse. Videre gis et fjerde perspektiv i studiet av måten Ratzinger mottar inspirasjon fra middelalderens teologer på, hans «ny-bonaventurianisme»; et perspektiv som bør sammenholdes med det femte av Nichols’ metodiske forslag: studiet av Ratzingers bidrag til utvidelsen av katolsk ontologi gjennom en større åpenhet for den bibelske åpenbaring sammenholdt med en applisering av elementer innenfor eksistensialisme, personalisme og fe~nomenologi.

Selv velger Nichols et sjette perspektiv for sin artikkel, gjennom en analyse av Ratzingers syn på forholdet mellom teologi og filosofi, som han mener er det mest fremtredende av Ratzingers intellektuelle bidrag til samtiden. …. …..

I sin artikkel om Ratzinger som bibelteolog fremhever også Gösta Hallonsten de personalistiske og relasjonelle drag i hans teologi. Idealet om å sammenholde dogmatikk og eksegese fremheves her som karakteristisk for Ratzinger, …

Litt mer om innholdet i den nye norske boka om pave Benedikts teologiLes mer »

Ønsker å gi et korrekt og nyansert bilde av hvem pave Benedikt er

Katolsk /

Når jeg nå har sett litt på den nye boka om pave «Benedikt XVI – Troen og tankens forsvarer», og bl.a. lest redaktørenes innledning, blir det ganske klart hva boka ønsker å gjøre: Å vise hvem paven virkelig er; nemlig noe mye mer og mer positivt enn det sjablongmessige de fleste har fått med seg. Slik skriver redaktørene:

Allerede som teologiprofessor hadde Ratzinger høstet stor oppmerksomhet både for sitt akademiske skarpsinn og sin evne til formidling; forelesningene hans fylte auditoriene til randen. Som kardinal fikk han tilnærmet kjendisstatus, både i og utenfor Tyskland. Hvor han enn kom for å holde taler eller foredrag stilte folk i hopetall for å høre – inkludert mindre grupper som kom for å protestere. Hele denne bakgrunnen gjorde at valget av Ratzinger til Johannes Pauls etterfølger i 2005 fikk en enorm oppmerksomhet i media, en mediedekning som har ført til at overraskende mange har kjennskap til pave Benedikts bakgrunn som kardinal og fagteolog.

Men kunnskapen om Ratzinger som teolog knytter seg helst til de tema som media har valgt å fokusere på, kanskje særlig de mer kontroversielle beslutninger han måtte ta som leder for Troskongregasjonen, ikke minst overfor marxistisk inspirerte frigjøringsteologer. Media har i stor grad tonet ned alle de positive og livsbejaende visjoner i hans tenkning og forkynnelse. Mer foruroligende er det at de mange alternative fremstillingene av Benedikt XVI ikke når frem i offentligheten, og at de mest unyanserte oppfatninger av ham kan gjenfinnes langt inn i akademiske kretser. Behovet for saklige fremstillinger som kan balansere det negative mediebildet synes derfor stort – ikke minst i norsk sammenheng.

Med denne antologien ønsker vi å formidle noen av de mer helhetlige perspektivene i Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. Studiet av hans egne skrifter og taler gir et fascinerende og tiltrekkende bilde av den nåværende pave, samtidig som det gir noen hint om hvorfor han stadig oftere regnes blant det 20. århundrets store teologiske tenkere. Artiklene i denne antologien kan gjerne leses som innledende bidrag for dem som ønsker å gjøre mer inngående studier av Ratzingers forfatterskap. Skal man sette seg inn i et teologisk verk av det format Ratzinger har levert, i form av artikler, bøker og avhandlinger (og senere i encyklikaer, pavelige brev og taler), er det nødvendig å lete seg frem til de teologiske nøkkelideer som er bestemmende for lesningen av helheten. Denne bokens artikler gir hjelp til slike lesninger, i det de peker på mulige grunntemaer i Ratzingers forfatterskap.

Fra innledningen til boka “Benedikt XVI – Troens og tankens forsvarer”

Katolsk /

Jeg har nå fått tak i et eksemplar av denne interessante boka, og så langt lest gjennom tre av kapitlene. Det står ikke så mye om liturgi i den (dessverre for meg!), men desto mer om Ratzinger teologiske grunnsyn, og hans syn på det sentrale forholdet mellom tro og filosofi, og hans syn på Skriften. Fra bokas innledning kan jeg f.eks. ta med følgende om Ratzingers teogiske vektlegging i fohold til tidligere kirkefedre og teologer:

Valget av kardinal Ratzinger som Johannes Pauls etterfølger var et tydelig uttrykk for kontinuitet fra den populære polske pavens lange pontifikat. For på tross av visse forskjeller mellom de to, stod de hverandre nære på et mer grunnleggende teologisk og kirkelig plan.

Begge var dypt forankret i fornyelsen som spiret frem innenfor katolsk teologi i tiårene før Det annet Vatikankonsil, en fornyelse som brøt med den rådende nyskolastiske teologien. Den teologiske fornyelsen kjennetegnes blant annet ved en sannhetsforståelse som betoner åpenbaringens historiske, dramatiske og personlige (kristosentriske) preg, en ny vektlegging av sannhetens eksistensielle betydning for menneskelivet; dessuten av en tydeligere fremheving enn tidligere av det personlige subjekt (jf. Johannes Pauls personalisme).’ Oppbruddet fra samtidens skoleteologi innbefattet en omfattende gjennomtenkning av thomismens tolkninger av St. Thomas Aquinas. Den representerte likevel ikke et brudd med Aquinas selv, men med det man anså som feilaktige nytolkninger av ham. Derfor ser vi at viktige representanter for katolsk teologisk fornyelse forblir thomistiske, noe som var tilfelle med Karol Wojtyla/Johannes Paul. Det er da interessant å merke seg at Johannes Paul likevel valgte en uttalt ikke-thomist som Joseph Ratzinger til leder for Troskongregasjonen, noe som var et tydelig brudd med en lang kirkelig praksis. Selv stod Johannes Paul altså nærmere thomismen, men gav med dette valget uttrykk for nødvendigheten av en legitim pluralitet med hensyn til teologisk metode.

Teologisk var Ratzinger tydeligere inspirert av den nyskapende teologiske bevegelsen som fikk navnet la Nouvelle théologie. Denne forbindes først og fremst med franske navn som Henri de Lubac og Jean Daniélou, men har også tyskspråklige forløpere som Romano Guardini. Med anknytning til disse tenkerne ble Ratzinger en betydningsfull fornyer av tysk teologisk utdanning som fortsatt var preget av den mer objektiverende nyskolastikken.

Helt fra starten av knyttet den nye teologiske inspirasjonen seg til kirkefedrenes teologi og spiritualitet. Mens Daniélou og Hans Urs von Balthasar først og fremst lot seg begeistre av kirkefedre som Origenes, Gregor av Nyssa og Maximus Confessor, var det Augustin som ble Ratzingers store forbilde – både som teolog og biskop. Her spiller hans møte med de Lubacs skrifter en viktig rolle. Den betydning Augustin og kirkefedrene fortsatt har for pave Benedikt, kom tydelig til uttrykk i hans taler over sentrale kirkefedre under onsdagsaudiensene fra mars 2007 til februar 2008. … …

Pave Benedikt vil foreslå liturgiendringer, og vise ved sitt eksempel, men ikke tvinge biskopene og prestene

Liturgi /

John Allen hadde nylig et langt intervju med pavens seremonimester, Msgr. Guido Marini (som kan leses her), om Kirkens liturgi, og etter intervjuet konkluderer Allen i en kortere artikkel (som kan leses her) at pave Benedikt rett og slett er tålmodig, og at han ikke på nytt vil forstyrre og skremme de troende med mange liturgiforandringer – disse skal få vokse fram naturlig og organisk:

For the better part of five years, plenty of experts on Catholic liturgy have been waiting for the “real” agenda of Pope Benedict XVI, known as a traditionalist on matters of worship, to emerge from beneath a façade of patience seemingly built on dropping hints rather than imposing sweeping new rules. Now, however, the pope’s own liturgist insists that the patient façade is actually the agenda.

One month ago, that papal liturgist, Msgr. Guido Marini, sparked wide debate with his public call for a “reform of the reform,” suggesting to some a desire to roll back the clock on liturgical reforms associated with the Second Vatican Council (1962-65). However, Marini insists that no such rollback is underway, and no dramatic new rules are in the works.

When Benedict employs more traditional touches in his own liturgies, such as giving Communion on the tongue, those amount to “proposals,” Marini said, intended to gradually influence the church’s liturgical culture, and are not harbingers of forthcoming papal edicts.

“I don’t believe that the liturgy of the church needs any radical changes or distortions,” Marini said, saying he “fully” agrees with a comment from then-Cardinal Joseph Ratzinger, now Pope Benedict XVI, that Catholic liturgy needs a “period of stability” after the wave of dramatic, and at times contentious, reforms that flowed from Vatican II.

2. søndag i fasten: Kom i hu din barmhjertighet – Reminiscere miserationum tuarum,

Liturgi /

Domine, et misericordiae tuæ, quæ a saeculo sunt: ne unquam dominentur nobis inimici nostri: libera nos, Deus Israel, ex omnibus augustiis nostris.
Kom i hu din barmhjertighet, Herre, og din miskunn, som er fra evighet. La aldri våre fiender få makt over oss. Forløs oss, Israels Gud, fra alle våre trengsler! (Messens inngangsvers fra Salme 25 (24), 6.2.22)

Andre søndag i fasten har i uminnelige tider hatt fortellinga om forklarelsen på fjellet som evangelietekst – i år fra Lukasevangeliet. Første lesning i år er om Abraham som ofra til Herren da den gamle pakt ble oppretta, og jeg syns parallellen mellom de to ofrene er slående, for Jesus forbereder seg nemlig til sitt eget offer her på forklarelsens fjell.

I min preken i dag tok bl.a. jeg opp dette Abrahams offer, sammen med Jesu offer av selv selv, og messens hellige offer. Dessuten nevnte jeg at det er gjennom sin fornedrelse at Kristus blir opphøya og herliggjort, slik disiplene opplevde han på fjellet.

Jeg tar med første lesning og evangeliet under. Alle messens tekster kan leses her, og bønner og antifoner her. Den tradisjonelle latinske messens tekster og bønner fins her.

Første lesning: 1 Mos 15,5-12.17-18 …

2. søndag i fasten: Kom i hu din barmhjertighet – Reminiscere miserationum tuarum,Les mer »

Intervju med FSSP

Katolsk, TLM /

Hør gjerne dette interessante intervjuet med to medlemmer av FSSP, som forteller hvordan dette prestebroderskapet ble stifta i 1988: Etter bruddet mellom Kirken og SSPX, gikk flere tidligere medlemmer av SSPX til Vatikanet om ba om hjelp til å fortsette sitt arbeid i full enhet med Kirken, og de fikk hjelp ganske fort, først og fremst av kardinal Ratzinger. Intervjuet handler også mye om hvordan man egentlig skal forstå den gamle messen.

Ny bok på norsk: Benedikt XVI – Troens & tankens forsvarer

Katolsk, Teologi /

Jeg gleder meg over nyheten jeg mottok i dag; at Efrem forlag nå gir ut ei bok på norsk om pave Benedikts teologi. Og det er heller ikke ei bok oversatt fra engelsk e.l., det er ei bok skrevet av norske bidragsytere; redaktører er Ståle Johannes Kristiansen og Olav Hovdelien. Så langt vet jeg ikke hvem som har skrevet artiklene i boka, og helt konkret hva de handler om, men jeg håper å få lest den ganske snart. Forlaget skriver selv om boka: «På en klar og lettfattelig måte formidler Benedikt XVI – troens & tankens forsvarer sentrale perspektiver på Joseph Ratzingers omfattende teologiske verk. De ulike bidragene er skrevet av fagpersoner som har arbeidet inngående med tematikken.»

De skriver videre om kardinal Ratzinger/ pave Benedikt XVI:
«Ratzinger var sentral i det forrige århundrets fornyelse av katolsk tenkning, ikke minst gjennom sitt arbeid som peritus – teologisk spesialist – for biskopene ved Det annet Vatikankonsil. Her fikk han særlig innflytelse på konstitusjonen om åpenbaringen, Dei Verbum. Mange av dem som så konsilet mer som et oppbrudd enn som kontinuitet med den kirkelige tradisjonen, har i ettertid blitt skuffet over den progressive Ratzinger da han kom i kirkelig posisjon. Men hans hensikt har hele tiden vært å ajourføre troen for verden nettopp ved å fremstille den i hele dens fylde, gjennom en kreativ anknytning til kirkefedrenes og middelalderteologenes kristosentriske skrifttolkning og liturgiske teologi – stadig sammenholdt med en åpenhet for nyere filosofi. Dette knytter seg til hans blikk for den naturlige og gudgitte sammenhengen mellom tro og fornuft.»

—–OPPDATERING—–

Jeg er nå blitt informert om at boka har følgende artikler og forfattere:

Dom Elias Carr, Can.Reg. er tilknyttet Stift Klosterneuburg i Østerrike, og arbeider med en doktoravhandling om teologisk antropologi ved Pontificia Università Gregoriana i Roma. Artikkel i boken: Tre sentrale tekster fra Benedikt XVIs pontifikat. Oversatt av Ole Martin Stamnestrø

Gösta Hallonsten er professor i systematisk teologi ved Lunds Universitet i Sverige. Han var medlem av Den katolske kirkes internasjonale teologkommisjon fra 1992-2002. Artikkel i boken: Paven, Jesus og eksegesen. Oversatt av Gunnar Wicklund-Hansen

Olav Hovdelien (red.) er førstelektor ved Høgskolen i Oslo, Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier. Artikkel i boken: Postsekularistisk konsensus? Om München-dialogen mellom Joseph Ratzinger og Jürgen Habermas

Ståle Johannes Kristiansen (red.) arbeider med en doktoravhandling om Dionysius Areopagitens symbolske teologi, ved Universitetet i Bergen.
Artikkel i boken: Mottakelsens mysterium Integrert mariologi hos Joseph Ratzinger og Hans Urs von Balthasar

Fr. Aidan Nichols, O.P. er tilknyttet dominikanerordenens hus i Cambridge, England: Blackfriars Cambridge. Han er medlem av det teologiske fakultet ved Cambridge University. Artikkel i boken: Joseph Ratzingers plassering innen katolsk teologi. Oversatt av Ståle Johannes Kristiansen

Maria Junttila Sammut er stipendiat ved Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo, hvor hun arbeider med en doktoravhandling om Joseph Ratzingers historieteologi. Artikkel i boken: Kristen teologi mellom det Absolutte og historiske prosesser

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoral

Generelt, Teologi /

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

… … As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

… another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. …

Skillelinjene mellom liberale og tradisjonelle kristne dreier seg mest om seksualmoralLes mer »

Hva kommer til å skje med kristendommens “lett-versjon”?

Generelt, Teologi /

Dette skriver Mary Eberstadt om i februar-nummeret av First Things, i en artikkel hun kaller Christianity Light. Hun åpner artikkelen med å neskrive hvordan pave benedikt på en svært generøs måte ønsker konservative/ tradisjonelle anglikanere velkommen til Den katolske Kirke, og fortsetetr med å beskrive hvordan anglikanerne (de mest liberale, i alle) har mer og mer problemer, både med sin tro, og med antallet medlemmer. Hun er svært usikker på hva som vil skje med disse anglikanske/ episkopale kirkesamfunnene, men ikke bare med disse, også med andre protestanter av den liberale/ ‘lette’ typen:

… … we may well begin to wonder something else. That is, whether what we are witnessing now is not only the beginning of the end of the Anglican Communion but indeed the end of something even larger: the phenomenon of Christianity Lite itself.

By this I mean the multifaceted institutional experiment, beginning but not ending with the Anglican Communion, of attempting to preserve Christianity while simultaneously jettisoning certain of its traditional teachings—specifically, those regarding sexual morality. Surveying the record to date of what has happened to the churches dedicated to this long-running modern religious experiment, a large historical question now appears: whether the various exercises in this specific kind of dissent from traditional teaching turn out to contain the seeds of their own destruction. The evidence—preliminary but already abundant—suggests that the answer is yes.

If this is so, then the implications for the future of Christianity itself are likely to be profound. If it is Christianity Lite, rather than Christianity proper, that is fatally flawed and ultimately unable to sustain itself, then a rewriting of much of contemporary thought, religious and secular, appears in order. It means that secularization itself may be fundamentally misunderstood. It means that the most unwanted and unfashionable traditional teaching of Christianity, its sexual moral code, demands of the modern mind a new and respectful look. As a strategic matter, it also means that the current battle within the Catholic Church between traditionalists and dissenters must go to the traditionalists, lest the dissenters or cafeteria Catholics take the same path that the churches of Christianity Lite have followed: down, down, down.

Skroll til toppen