Forfatternavn:Oddvar

Vurderinger av det annet Vatikankonsil

Katolsk, Teologi /

I går holdt pave Benedikt et innledningsforedrag ved en kirkelig kongress (Convegno Ecclesiale) i bispedømmet Roma, der han bl.a. uttalte seg om den rette forståelsen av Vatikankonsilet, og bl.a. sa:

«The Council was not a rupture which brought a new church into life, but a true and deep renewal of a single subject who develops.»

According to the Pope, the Council «yielded good fruits», but was distorted by «an interpretive current which, referring to a supposed ‘spirit of the Council’, intended instead to establish a discontinuity with the Tradition of the Church, confusing, for instance, the objetively existing boundaries between the hierarchy and the lay faithful, observing the Church accordinng to a horizontal cut which excluded the vertical reference to God, in open contrast with Catholic doctrine.»

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg måtte presisere dette overfor et par (unge) kommentatorer på denne bloggen – at selve konsilet kan en katolikk ikke kritisere. Samtidig er det fortsatt mange katolikker (litt mer opp i årene oftest) som tenker at konsilet på en måte brøt med tidligere tendeser, tolkninger, tradisjoner etc. i Den katolske Kirke; synspunkter som paven her nok en gang klart avviser.

Sagt om en gudstjeneste: “Det er jo bare surr!”

Liturgi /

Liv Riser skriver i dag interessant i Vårt Land om moderne, og svært kreative liturgier, som ikke helt faller i smak. Jeg sier meg helt enig, og også vi katolikker må stadig være oppmerksomme på at det mest sentrale og faste i messen, og andre liturgier, alltid forblir det mest sentrale. Slik skriver Riser bl.a.:

«Det er jo bare surr!» Ordene falt fra en pensjonert prest og kirkeleder under en vanlig norsk høymesse et sted i Norge. Nå var det ikke bare surr under den aktuelle gudstjenesten. Tvert imot var det en gjennomarbeidet gudstjeneste full av god vilje og ekte omsorg for de tilstedeværende. Likevel skjønte jeg hvorfor han sukket, den gamle hedersmann. For her som så ofte var så mye som skulle være med! Temaer og kampsaker som slåss om plassen i gudstjenestene våre, et innslag der og et tillegg der – så de til slutt ikke blir til å kjenne igjen, ikke engang for oss som lommekjent i kirkens liturgi.

Hjertesukket kommer ikke bare fra gamlinger. I siste nummer av Kirke og Kultur, snakker forfatteren Bjørn Sortland om sin frustrasjon i forhold til liturgi og forkynnelse i Den norske kirke. Selv er han oppvokst i pinsebevegelsen, men presenterer seg som en som «alltid har grubla og gnura på dei store greiene» uavhengig av geografi og oppvekstmiljø. Forholdet til Den norske kirke karakteriserer han som «varmt, men anstrengt». «Eg er ein eks-pinsevenn med stor sans for liturgi. (…) Eg likar det faste, gjennomtenkte, gamle, levde, bestandige, usentimentale».

Et illustrasjonsfoto under har jeg tatt fra Vårt Lands nettsider. Gudstjenestedeltakerne velsignes her med vann i en miljøgudstjeneste – uten at dette knyttes til dåpen så vidt jeg forstår.

Vatikanet blir stadig mer aktive på de sosiale nettverkene på Internett

Data/blogg, Katolsk /

Dette kan vi i dag lese i Dagen Magazinet: «I fjor ble det opprettet en Vatikan-side på videonettstedet YouTube, og pave Benedict XVI har nå også fått egne profiler på Facebook og Twitter.

Målet er å spre den katolske kirkes budskap blant yngre generasjoner. Pavens Facebook-framstøt kommer samtidig med at Vatikanet lanserer den nye hjemmesiden Pope2you.net, melder NRK. Vatikanet har alltid vært offensiv med tanke på å bruke nettet som formidlingskanal. Hjemmesiden The Vatican channel ble etablert allerede i 1995 og har stor trafikk hver dag.»

Benedikt XVI besøkte den hellige Benedikt

Katolsk /

Sist helg besøkte pave Benedikt Cassino der den hellige Benedikt levde. I den første videoen under snakker paven om hvordan Europa må verdsette sine kristne røtter – som bl.a. går tilbake til den hellige Benedikt. Den andre videoen er pavens budskap i forbindelse med søndagens Regina Cæli: «Kristus må ha første plass i vårt liv.»

Les om søstrene på Marias Minde i Bergen

Katolsk /

Jeg leste nylig en noen dager gammel artikkel om Fransiskus-søstrene på Marias Minde. Jeg var der ofte og har mange gode minner derfra – søster Ellen, som avisa intervjuer, kjenner jeg godt.

Søster Ellen er hollandsk, heter Reith til etternavn og er en av de ti gjenlevende St. Franciskus Xaveriussøstrene som lever et stille liv i Ytre Sandviken. 85-åringen guider oss inn i dagligstuen i det store bygget.

– Jeg kom til Norge for 63, ja snart 64 år siden og vi var over hundre søstre den gangen. Først kom jeg til østlandet før jeg ble flyttet rundt om i hele Norge. Vi blir flyttet rundt for å gjøre bestemte oppgaver som å jobbe som sykepleier og for å misjonere. Vår lydighet til de foresatte er at vi gjør nettopp det. Offisielt kan vi motsi oss å flytte, men jeg har aldri skapt vanskeligheter. Der jeg har blitt flyttet har jeg også skapt mitt hjem. Det har ikke alltid vært like lett å dra fra en plass jeg har blitt glad i, men gjør man det man blir kalt til så blir man lykkelig, understreker hun.

Flere av søstrene som er igjen på Marias Minde er hollandske. Generalforstanderinnen, søster Mary, er fra Irland og en norsk søster er også blant de ti som lever livet sitt i lydighet. Vi lurer på om det alltid er like stille her.

– Nei, vi skravler mye egentlig, det er derfor vi ikke bruker platespilleren så mye, sier Ellen og ler forsiktig. Hun avslører også at nonnene er sportsinteressert.

– Vi ser på nyheter , men vi liker spesielt godt når det går internasjonal fotball på TV som VM og slikt, da følger vi med. Vintersport er det også flere av oss som ser på, forteller hun og gestikulererer store sirkler med den ene hånden

– Skøyterunder. Det liker vi, slår 85-åringen fast, men er rask med å understreke hva som er dagens høydepunkt.

– Det er messen.

Alle visste hva som skjedde i Irland mellom 1930 og 1990 – men visste det likevel ikke

Generelt, Katolsk /

En mann som vokste opp i Irland på 50-tallet skriver (i the New York Times) om hvordan Irland fra 1930 til ca 1990 ble styrt av en ‘salig’ blanding staten og den katolske Kirke. Etter lang tids undertrykkelse og en blodig frigjøringskamp fikk republikken Irland sin frihet (langt på vei) i løpet av 30-tallet. Men den irske staten var på en måte ikke ‘vanlig’, og slik forklares til en viss grad det uhyrlige som skjedde i landets barnehjem (og i Kirken):

Ireland from 1930 to the late 1990s was a closed state, ruled — the word is not too strong — by an all-powerful Catholic Church with the connivance of politicians and, indeed, the populace as a whole, with some honorable exceptions. The doctrine of original sin was ingrained in us from our earliest years, and we borrowed from Protestantism the concepts of the elect and the unelect. If children were sent to orphanages, industrial schools and reformatories, it must be because they were destined for it, and must belong there. What happened to them within those unscalable walls was no concern of ours. – We knew, and did not know. That is our shame today. … … …

Everyone knew. When the Commission to Inquire Into Child Abuse issued its report this week, after nine years of investigation, the Irish collectively threw up their hands in horror, asking that question we have heard so often, from so many parts of the world, throughout the past century: How could it happen?

Surely the systematic cruelty visited upon hundreds of thousands of children incarcerated in state institutions in this country from 1914 to 2000, the period covered by the inquiry, but particularly from 1930 until 1990, would have been prevented if enough right-thinking people had been aware of what was going on? Well, no. Because everyone knew. ……………

Amid all the reaction to these terrible revelations, I have heard no one address the question of what it means, in this context, to know. Human beings — human beings everywhere, not just in Ireland — have a remarkable ability to entertain simultaneously any number of contradictory propositions. Perfectly decent people can know a thing and at the same time not know it. Think of Turkey and the Armenians at the beginning of the 20th century, think of Germany and the Jews in the 1940s, think of Bosnia and Rwanda in our own time.

Exaudi, Domine, vocem meam, qua clamavi ad te, alleluia: tibi dixit cor meum, quaesivi vultum tuum, vultum tuum, Domine, requiram: ne avertas faciem tuam a me, alleluia, alleluia.

Liturgi /

Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: «Søk mitt åsyn!» Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja. (SalME 27 (26), 7-9)

Slik lyder inngangsverset i dagens messe, 7. søndag i påskeoktaven (søndag i påskeoktiaven i den den gamle liturgen), og messens øvrige bønner er slik:

KIRKEBØNN
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot dine troendes bønner og offergaver, så vi ved disse hellige mysterier kan gå inn til himmelens herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Fader, jeg ber at de må være ett, likesom vi er ett. Alleluja. (Joh 17, 22)

BØNN ETTER KOMMUNION
Gud, vår frelse, bønnhør oss. Gi oss ved disse hellige mysterier trygg visshet om at det som er fullbyrdet i Kristus, Kirkens hode, også blir virkeliggjort i hele Kirkens legeme. Ved ham, Kristus, vår Herre.
Dagens tekster – Apostlenes gjerninger 1,15-17.20a.20c-26; 1. Johannes brev 4,11-16; Johannes 17,11b-19 – handler om 1) valget av Mattias som ny apostel (valget inspirert av Den hellige Ånd), 2) kjærligheten som er den av Den hellige Ånds gave, og 3) av Den hellige Ånd som hjelper disiplene og oss til å være ett, til å stå fast i sannheten og til å tåle motstand fra ‘verden’.

Bønner og tekster fra den gamle messen kan leses her.

www.katolsk.no har problemer – i går og i dag

Data/blogg /

Siden i går formiddag har jeg ikke kunnet sjekke e-posten min på katolsk.no – og jeg fikk i dag en sms-melding om at problemet sannsynligvis skyldes at man skifter ut linjer i Akersveien – til fiber. Jeg (og sikkert mange andre) håper at alt er på plass igjen ganske snart.
OPPDATERING: Det viser seg å være linjebrudd – utenfor ‘katolsk’ kontroll, og man håper alt skal være i orden igjen mandag formiddag.

Jeg ser at andre har søkt på nettet etter forklaring på problemet, og funnet min post fra oktober 2007.

Fremskrittspartiet går inn for aktiv dødshjelp – mot synet til alle kristne trossamfunn

Generelt /

Jeg må si at jeg ble overraska over at Frp i dag gjorde vedtak om å arbeide for aktiv døshjelp i Norge – som første parti i Norge. Siv Jensen og andre ldere i partiet stemte for, litt underlig ettersom de så ofte prøver i trekke til seg aktivt kristen velgere. Flere aviser skrive rom dette i dag, bl.a. Dagbladet og Vårt Land – VL intervjuer også lutherske biskop Halvor Nordhaug om dette, og han sier:

– Jeg er opprørt og overrasket. Sett fra et kristent ståsted bryter en nå med den grunnleggende respekten for livet, at livet er i Guds hånd.

Frps motstand mot ekteskapsloven i fjor og dets positive holdning til Israel har gjort partiet populær i kristne velgerkretser. Bjørgvin-biskop Halvor Nordhaug stiller seg nå spørrende til hvor opptatt partiet egentlig er av de kristne hjertesakene.

– Vedtaket om å tillate aktiv dødshjelp viser at Frp i sin sjel er mer bundet til det liberalistiske grunnlaget enn den kristne tradisjon. Det hele setter partiets flørting med kristenfolket i et underlig lys. …

– Å avslutte behandling, såkalt terapeutisk resignasjon, er en ting, men aktiv dødshjelp er å ta liv. Dette er en grense ingen har lov til å krysse. … I denne saken er, meg bekjent, alle de store kirkesamfunnene i verden samstemt i sin grunnholdning til vern om menneskelivet, sier Nordhaug.

Høytidelig innsettelse av erkebiskop Vincent Nichols i Westminster Cathedral i går

Katolsk /

En svært høytidelig messe, så vidt jeg kan lese, med nydelig musikk bl.a. En kommentator skriver: During the entire installation and Mass the cathedral was flooded by sunlight and both within and without there was a crystal quality of light which made all shiny surfaces, whether marble, silver or jewels, gleam with reflected light. This symbolized and echoed the general feeling of optimism and good will towards Archbishiop Nichols at the start of his period of office. He has a demanding and difficult task as leader of the Catholic Church in England at a period of aggressive secularism but this was a day of and for the Church and nothing could have been accomplished better. It was magnificent and the essential clarity of the Roman Rite was performed in an exemplary form which demonstrated its qualities precisely and presented a model of how a Solemn Pontifical Mass should be accomplished. Above all, it was not merely a show but an occasion of profound spiritual significance for the Church in England. The Archbishop’s sermon was outstanding and offered hope for the future. There was silence before and throughout and only a ripple of applause at the end when the Archbishop left the cathedral. Few present will forget it.

Se mange flere bilder HER – og på flickr.com.

Stor debatt om retningslinjer for blogger – med utgangspunkt i verdidebatt.no

Data/blogg /

I går brukte jeg en del tid på å lese gjennom en debatt om retningslinjene for verdidebatt.no, som også får betydning for andre nettjenester. Debatten starta med dette innlegget (fra en blogger på Verdidebatt som vurderte å trekke seg), og er debattert er hel del på ‘Den tvilsomme humanist’ HER, HER og HER. Der står det bl.a.:
«Grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg sterkt misliker Verdidebatt.nos sammenblanding av avis og sosiale medier. Avishuset Vårt Land er en stor og tung kommersiell aktør i norsk presse. Med Verdidebatt prøver de å skape «Norges viktigste nettsted for verdifull debatt», hvilket om ikke annet er svulstig.

Måten de vil skape dette på, er ved å utnytte skrivetrangen til Norges bloggere og kommentarfeltskribenter. Med andre ord ønsker en kommersiell aktør å skape en arena som skal reflektere godt tilbake på seg selv, ved å … utnytte sosiale skribenters skrivetrang til å få dem til å skrive gratis for seg.»

Dette gratis-argumentet viser seg vel å ikke helt holde mål, men mer problematisk var det at regningslinjene ga Vårt Land svært store rettigheter mht å bruke stoffet på Veridebatt videre i avisa. Men det ser også ut til at dette punktet kan løses, ved at reglene forandres litt.

Et annet interessant punkt er at innlegg og kommentarer ikke kan slettes (eller forandres) etter at de har kommet «på trykk». Det er for at debatten (de andre kommentarene) ikke skal bli hengende i lufta, om det de har kommentert eller imøtegått plutselig blir borte.

Jeg har selv registrert med på verdidebatt.no, for å skrive kommentarer. Jeg har ikke skrevet noen (blog)innlegg der så langt, og er litt usikker på om jeg kommer til å gjøre det. (Jeg syns forøvrig også at verdedebatt.no er en noe underlig blanding av en blog og et debattforum. Og den tette forbindelsen til Vårt Land er også litt (potensielt) problematisk, men jeg syns det er et spennende prosjekt.)

Ingen er steget opp til himmelen unntagen han som er steget ned fra himmelen.

Kirkefedre, Liturgi /

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” 1) Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han er allerede opphøyet over alle himler, men samtidig lider han på jorden under alt det vi, hans lemmer, må gjennomgå. Dette vitner han om når han roper fra himmelen: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg”? 2) og et annet sted sier han: ”Jeg var sulten, og dere gav meg å spise.” 3) Hvorfor skulle ikke også vi arbeide slik på jorden at vi kan hvile oss hos ham i himmelen ved troen, håpet og kjærligheten, som binder oss til ham? Han som er der oppe, er allikevel sammen med oss her nede; og vi, som er her nede, er allikevel sammen med ham der oppe. For ham er dette mulig i kraft av hans guddom, hans makt og hans kjærlighet; vi makter det ikke i kraft av guddommelighet, slik som han, men av kjærlighet makter vi det, kjærligheten til ham.

Han forlot ikke himmelen da han steg ned til oss, han forlot ikke oss da han igjen steg opp til himmelen. For han vitner selv om at han var der, samtidig som han var her, ved å si: ”Ingen er steget opp til himmelen, unntagen han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, han som er i himmelen.” 4) Dette sier han på grunn av den enhet som finnes mellom oss og ham, for han er vårt hode og vi er hans legeme. Dette er ikke mulig for noen annen enn ham, fordi vi er ham i kraft av det som gjør at han er Menneskesønnen på grunn av oss, og fordi vi er Guds sønner på grunn av ham. Apostelen sier det slik: ”Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle legemets lemmer, selv om de er mange, er ett legeme, slik er det også med Kristus.” 5) Han sier ikke at Kristus er slik i seg selv, nei, han sier at Kristus forholder seg slik til sitt legeme. Kristus er altså mange lemmer og ett legeme.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder inngangsverset denne dagen, Kristi himmelfartsdag, og her er bønnene – de hjelper oss å forstå temaet (-ene) denne store høytidsdagen:

Kollektbønn
Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre…

Bønn over offergavene
Herre, med ydmyk bønn bringer vi deg dette offer for å minnes din Sønns himmelferd. Gi at også vi stiger opp til himmelen ved disse hellige handlinger. Ved Kristus, vår Herre.

Kommunionsvers
Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende, alleluja.

Bønn etter kommunion
Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Jeg tar også med dagens tekster (år B):

1. lesning Apostlenes gjerninger 1, 1-11

I den første boken, kjære Theofilos, berettet jeg om alt hva Jesus gjorde og lærte, helt fra begynnelsen av og like til den dag da han ble opptatt i himmelen. Men før det skjedde, gav han sine påbud til de apostler han hadde utvalgt seg, ved Den Hellige Ånd. Allerede hadde han stått levende frem for dem etter sin lidelse og død, og gitt dem bevis i mengde; førti dager igjennom fortsatte han med å komme til syne blant dem og tale til dem om de ting som angikk Guds rike. Så en dag han satt til bords med dem, bød han dem ikke å forlate Jerusalem, men vente på hva Faderen hadde lovet – «det løfte», sa han, «som dere har hørt om av meg: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt i Den Hellige Ånd, om ikke mange dager.» Da de nå alle var samlet, spurte de ham: «Herre, er dette tiden, da du skal gjenreise riket for Israel?» Han svarte dem: «De tider eller den stund som Faderen av egen myndighet har fastsatt, tilkommer det ikke dere å få vite. Men Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.» Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: «Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.» Slik lyder Herrens ord.

Gradualesalme …

Menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Som dere så ham fare opp til himmelen, slik skal han også komme igjen. Alleluja.Les mer »

Sørgelig rapport om barnemishandling i Den katolske Kirke i Irland

Generelt /

Tidligere i dag ble det lagt fram en rapport i Irand (etter ni års arbeid) som viser at de 35.000 barna som hadde bodd i katolske barnehjem fra fra ca 1930 til midt på 90-tallet hadde blitt svært dårlig behandla – seksuelt misbruk hadde vært mest utbredt på gutteskolene. Disse barneinstitusjonene er av samme type som i de fleste andre land, og den generelle strengheten i disiplinen er vel også nokså typisk for denne tidsperioden, men spesielt i Irland er det at myndighetene og Kirken samraneida så tett om opplegget. Vårt Land skriver om dette HER og HER, og sier bl.a.:

«Raporten viser at kirkeledere visste at seksuelle overgrep var vanlig ved slike institusjoner, skriver BBC. Den viser også at fysisk og psykisk misbruk var sterkt utbredt. «Dette skjedde systematisk, og var ikke resultatet av at enkeltpersoner brøt rettslige og aksepterte grenser», hevder rapporten. Skolene ble drevet på en så streng måte at disiplinen var både urimelig og nedsettende for barna, men også for de ansatte.

I ni år har en nedsatt kommisjon etterforsket påstander om seksuelle overgrep ved de katolske institusjonene, og sett på en 60 år lang periode. Rundt 35,000 barn ble i løpet av disse årene plassert på forbedringsanstalter og skoler. Flere enn 2,000 av dem svarte at de har blitt utsatt for psykisk og seksuelt misbruk mens de var der.»

Hos BBC kan vi lese: The leader of the Catholic Church in Ireland, Cardinal Sean Brady, said he was «profoundly sorry and deeply ashamed that children suffered in such awful ways in these institutions».

«This report makes it clear that great wrong and hurt were caused to some of the most vulnerable children in our society,» he said. «It documents a shameful catalogue of cruelty: neglect, physical, sexual and emotional abuse, perpetrated against children.» … …

The leader of the Roman Catholic Church in England and Wales, the Most Reverend Vincent Nichols, said those who perpetrated violence and abuse should be held to account, «no matter how long ago it happened».

«Every time there is a single incident of abuse in the Catholic Church, it is a scandal. I would be very worried if it wasn’t a scandal… I hope these things don’t happen again, but I hope they’re never a matter of indifference,» he said.

Hvis dere elsker meg, da hold mine bud, sier Herren. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere alltid. Alleluja.

Liturgi /

Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe, og første lesning forteller om hvordan Guds kjærlighet ikke lot seg stoppe av folkegrenser, når vi hører om dåpen av de første hedningene: «Ennå mens Peter talte, kom Den Hellige Ånd over alle dem som lyttet til budskapet. Og de omskårne kristne som var kommet i følge med Peter, var helt lamslått av undring over at Helligåndens gave ble utgydt også over hedninger – for de hørte dem jo tale i tunger og prise Gud. Da sa Peter: «Kan man vel nekte disse menneskene å bli døpt med vann, når de har fått Den Hellige Ånd like så vel som vi?» Så bød han at de skulle døpes i Jesu Kristi navn.» (Apostlenes gjerninger 10,25-26, 34-35, 44-48)

Og i evangeliet fra Johannes 15, 9-17 hører vi bl.a.:
«På den tid sa Jesus til sine disipler: «Som Faderen har hatt meg kjær, har også jeg hatt dere kjær. Bli i min kjærlighet! Dersom dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet – på samme måte som jeg har holdt min Fars bud, og blir i hans kjærlighet. … Og dette er mitt bud: at dere skal elske hverandre, slik som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner, dersom dere gjør hva jeg befaler dere. …. det er jeg som har valgt dere, og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer. Og alt hva dere da ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi dere. Dette er mitt bud til dere: At dere skal elske hverandre.»

Les alle messens bønner/antifoner og tekster.

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-Østen

Generelt /

John Allen skriver som alltid grundig om innsiktsfullt om hva paven gjør, og han skriver her en grudig evaluering av den nylig avsluttede turen til Jordan, Israle og palestinernes områder.

Han skriver bl.a.:
After the most demanding high-wire act of his papacy, a grueling week that saw the 82-year-old pontiff deliver 28 speeches while shuttling among Jordan, Israel and the Palestinian Territories, it seems terribly simplistic to offer a report card, but here we go nonetheless: Give Benedict XVI an A for effort, and a B for execution.

Benedict scored gains in getting Catholic-Muslim relations back on track, especially in Jordan, and with a high-profile visit to the Dome of the Rock in Jerusalem. He also offered forceful words on the Israeli-Palestinian conflict, endorsing the two-state solution as a global moral consensus, and offered a shot in the arm to the struggling Christian population — though how much any pope can do to bring peace to the Middle East, or to arrest the long-term demographic movement of Christians out of the region, is open to question.

In Israel, and in Catholic-Jewish relations, was there more ambivalence. The headline of an essay in today’s Jerusalem Post summed things up by asking, «Why have so many Jewish leaders here been reluctant to accept the pope’s gestures of dialogue and peace?

…. Nonetheless, many Jewish and Israeli leaders declared themselves content. In effect, they argued, the very fact that Israelis weren’t content just to see a pope at Yad Vashem, or at the Western Wall, is itself a sign of progress. It means that a pope coming to Israel is no longer a revolution or a cause célèbre, but rather an expression of a basically normal relationship. …

Evaluering av pave Benedikts uke i Midt-ØstenLes mer »

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”

Katolsk /

Med disse orda avslutta pave Benedikt sitt besøk i Det hellige land. Han besøkte Gravkirken i Jerusalem fredag, og vi ser bilder av ham knelende i bønn ved steinen der Jesus ble stelt før han ble lagt i grava, fra Jesu grav og fra Golgata – alle disse stedene fins inne i den store og eldgamle Gravkirken.

I sin tale i Gravkirken sa paven bl.a.:
… Today, at a distance of some twenty centuries, Peter’s Successor, the Bishop of Rome, stands before that same empty tomb and contemplates the mystery of the Resurrection. Following in the footsteps of the Apostle, I wish to proclaim anew, to the men and women of our time, the Church’s firm faith that Jesus Christ «was crucified, died and was buried», and that «on the third day he rose from the dead». Exalted at the right hand of the Father, he has sent us his Spirit for the forgiveness of sins. Apart from him, whom God has made Lord and Christ, «there is no other name under heaven given to men by which we are to be saved» (Acts 4:12).

Standing in this holy place, and pondering that wondrous event, how can we not be «cut to the heart» (Acts 2:37), like those who first heard Peter’s preaching on the day of Pentecost? Here Christ died and rose, never to die again. Here the history of humanity was decisively changed. …

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”Les mer »

17. mai blir en vanskelig dag for katolikker i USA

Generelt, Katolsk /

Joseph Bottum er redaktør av tidsskriftet First Things, og skriver en svært iinteressant (og lang) artikkel om at president Obama skal motta en æresdoktograd i jus fra det kjente katolske universitetet Notre Dame. USA’s president pleier hvert år å besøke og dele ut vitnemål ved tre universiteter – et offentlig, et frittstående og et militærakademi – og i år var det ene universitetet katolsk.

Så langt så alt bra ut, med så valgte Notre Dame å også gi presidenten en æresdoktograd (noe de andre universitetene ikke gjorde), stikk i strid med de katolske biskopenes regler for slike ting. For siden president Obama er (ekstremt) sterkt for fri abort, bryter han så fundamentalt med katolsk lære, at han ikke må settes fram som et eksempel til etterfølgelse på en slik måte. Over 50 av USA’s katolske biskoper har tydelig sagt fra at dette er upassende, men universitetets president har ikke bøyd seg. Slik har denne saken gått fra vondt til stadig mye verre:

We all knew this fight was coming. The Catholic Church and the Catholic colleges have been heading toward a crash since at least 1990, when John Paul II issued Ex Corde Ecclesiae, his apostolic constitution for Catholic institutions of higher education. And now, at last, the battle is public—brought to fever pitch by Notre Dame’s bestowing of an honorary law degree on a prominent supporter of legalized abortion.

As it happens, that supporter of abortion is also the president of the United States, which is unfortunate in a number of ways—beginning with the fact that the office of the president, regardless of who holds it, deserves respect and honor from American citizens of every political persuasion. For that matter, a majority of at least self-described Catholics (54 percent, according to widely reported exit polls) voted for Barack Obama in November, and, as our first black president, he serves a symbolic function in American political life that Catholics should applaud.

But even when we know a fight is coming, we don’t always get to choose the field on which it will be fought. A better place to make all this public might have been the Sacred Heart University dinner at the end of April, which the bishop of Bridgeport, William Lori, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion Kerry Kennedy. Or the Xavier University commencement at the beginning of May, which the archbishop of New Orleans, Alfred Hughes, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion political strategist Donna Brazile.

Of course, neither Kerry Kennedy nor Donna Brazile are as prominent as Barack Obama, and, in truth, neither Sacred Heart nor Xavier are as firmly identified with Catholicism in the American mind as the University of Notre Dame. And so this is where the long-expected fight at last broke out: in a public controversy over the honoring of the president of the United States with a Catholic law degree.

The story began in December, when the president of Notre Dame, Fr. John I. Jenkins, asked Mary Ann Glendon, the Harvard law professor and former ambassador to the Vatican, to accept this year’s Laetare Medal—the university’s annual honor for service to the Church and society. Then, on March 20, the White House announced that President Obama would be the commencement speaker this spring at Arizona State University, the University of Notre Dame, and the United States Naval Academy: the usual presidential grouping of a state university, an independent college, and a military academy. That same day, however, Notre Dame announced that it would also be honoring the president with a law degree: the only one of three schools to add an honorary doctorate to the commencement ceremonies.

Les resten av artikkelen her.

Skroll til toppen