Forfatternavn:Oddvar

Hjertet til den hellige Johannes Maria Vianney

Fr Tim Finigan referer på sin blogg til en familie i menigheten som nylig reiste mange timer for å se relikvien til den hellige Johannes Maria Vianney – hans hjerte. Og denne familien skriver:

We drove for over four and a half hours each way on Thursday to spend an hour and a half in prayerful contemplation before the heart of Saint Jean Marie Vianney in Saint Anthony’s Church, Wythenshawe, and it was worth every moment. Hearty and heartfelt praise are owed to Bishop Mark Davies for organising the visit of this precious relic which will undoubtedly bring an outpouring of graces to the Catholic Church in England. In addition to the long queues to venerate the heart of the Cure d’Ars, it was encouraging to see long queues for the many confessionals.

There is still time to see, venerate and pray before this important relic: now more than ever our priests need the intercession of Saint Jean Marie Vianney. See below for the remaining dates. Even if you only manage a short visit after a long journey it will be worthwhile. …

Msgr. Andrew Wadsworth om liturgien – del 1

Jeg nevnte for et par dager siden at Msgr. Andrew Wadsworth holdt et foredrag kalt: «The Reform of the Roman Rite». Han begynner dette foredraget med å sitere fra et budskap pave Benedikt kom med til den nylig avholdte Eukaristiske konferansen i Dublin, Irland:

«The Congress also occurs at a time when the Church throughout the world is preparing to celebrate the Year of Faith to mark the fiftieth anniversary of the start of the Second Vatican Council, an event which launched the most extensive renewal of the Roman Rite ever known. Based upon a deepening appreciation of the sources of the liturgy, the Council promoted the full and active participation of the faithful in the Eucharistic sacrifice. At our distance today from the Council Fathers’ expressed desires regarding liturgical renewal, and in the light of the universal Church’s experience in the intervening period, it is clear that a great deal has been achieved; but it is equally clear that there have been many misunderstandings and irregularities. The renewal of external forms, desired by the Council Fathers, was intended to make it easier to enter into the inner depth of the mystery. Its true purpose was to lead people to a personal encounter with the Lord, present in the Eucharist, and thus with the living God, so that through this contact with Christ’s love, the love of his brothers and sisters for one another might also grow. Yet not infrequently, the revision of liturgical forms has remained at an external level, and «active participation» has been confused with external activity. Hence much still remains to be done on the path of real liturgical renewal.»

Etter å ha sitert dette, kommenterer Msgr Wadsworth flere ting i pavens budskap, og begynner slik (ved å spørre om liturgiomveltningene virkelig bygget på en korrekt forståelse av liturgihostoien):

1. “the Second Vatican Council, an event which launched the most extensive renewal of the Roman Rite ever known”

Very few people could have foreseen the wholesale revision of the liturgy which would come in the wake of the Second Vatican Council and certainly few could foresee that the unifying experience of a Latin liturgy would become entirely alien to most Catholics born in the last third of the twentieth century. The unchangeable nature of this characteristic of the Liturgy was a view largely shared by Blessed John Henry Newman, … …

The factors which fed into the liturgical reform after the Council were complex and in some ways, not entirely contemporary. I think we must admit that until relatively recently there has been very little scholarship that is able to accurately identify the sources of the liturgical reform. In some cases, the scholarly opinions upon which some decisions were based does not stand the test of time. We must hope that scholarly commentary which unravels some of the mystery surrounding the making of the new liturgy becomes more readily available in the near future.

Whether or not we have any scholarly insight, many of us have lived in the Church through this period and have thereby accumulated a vast reservoir of experiences which for good or ill shape our perceptions in relation to the liturgy and guide our expectations when we consider what we would hope to find when we come to worship God in the liturgy. While there is a sort of commonality to these observations across a wide spectrum of liturgical preference, it goes without saying that whether something is considered desirable or not will largely depend on your view of what the liturgy is meant to achieve. I have come to the view that there is little agreement in this important matter and many people proceed on what is essentially a privatized view of something which is by definition common property.

Om man vil, kan man under høre pave Benedikts budskap til den Eukaristiske konferansen i Dublin, som Msgr Wadsworth siterer utdrag fra.

Hvordan har utviklingen av den tradisjonelle messen vært de siste fem år?

Jeg skrev tidligere i dag om at det er fem år siden pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle messen ble offentliggjort, og mange spør kanskje seg selv hva som har skjedd siden den tid. I Norge har det skjedd noe, men ikke veldig mye. Vi er tre bispedømmeprester (alle norske) som feirer den tradisjonelle messen noenlunde ofte. Selv feirer jeg TLM offentlig to ganger hver måned og en privatmesse hver uke. De offentlige messene i St Joseph kunne gjerne vært bedre besøkt (og her er det en oppfordring til lekfolket), men det hadde selvfølgelig vært mye bedre om denne messen kunne blitt feiret hver søndag og på et bedre tidspunkt (enn kl 19.00). Disse to praktiske spørsmålene nevnte jeg for bispen for noen få uker siden. Han skulle se på det, sa han – og så får vi se hva som skjer.

Bloggen Rorate cæli har et innlegg i dag, der de ber leserne fortelle hvordan pave Benedikts brev (og vilje) er blitt implementert der de bor: «Tell us if and how the motu proprio Summorum Pontificum, of Pope Benedict XVI, has been applied in your diocese and changed your Catholic life. You do not have to identify your diocese, if you do not wish to do so (in this case, please identify at least your country).» Dette er litt skuffende lesning, må man innrømme, men det skjer i alle fall en langsom forbedring mange steder.

P. Nicola Bux forsvarer den nye prefekten for Troskongregasjonen

P. Nicola Bux, en konservativ teolog som jeg har nevnt her på bloggen flere (14) ganger (skriv Bux i søkefeltet, så kommer innleggene opp) har kommet med et forsvar av erkebiskop Müller. Det er Rorate cæli som som har oversatt et intervju med p Bux fra italiensk (se her) til engelsk, der det bl.a. står:

In 2002, Müller, in his book «Die Messe – Quelle des christlichen Lebens» [The Mass – Source of the Christian Life], speaking of the Eucharistic Sacrament, writes that, «the body and blood of Christ do not mean the material components of the human person of Jesus during his lifetime or in his transfigured corporality. Here, body and blood mean the presence of Christ in the signs of the medium of bread and wine.»

It was precisely in Capernaum that the terms used by Jesus, flesh and blood, were misunderstood as anthropomorphic and the Lord had to reiterate their spiritual sense, which does not mean that its presence is less real, true, and substantial. See the Catechism of the Catholic Church regarding this. Saint Ambrose says that it is not the the element formed by nature, but the substance produced by the formula of consecration: its very nature is transformed, so body and blood are the being of Jesus. The Tridentine Council says that in the Eucharist Our Lord, true God and true man, is «substantially» present. He is sacramentally present with his substance, a mysterious mode of being,admissible on faith and possible from God.

St. Thomas [Aquinas] had said that the mode of «substance» and not the «quantity», characterizes the presence of Christ in the sacrament of the Eucharist. The bread and wine as a species or appearances mediate our access to the «substance», something that happens especially in communion. All the same, the Tridentine Council sees no contradiction between the natural way of the presence of Christ in heaven and his sacramental being in many other places. All this was reaffirmed by Pope Paul VI in his Encyclical Mysterium Fidei, unfortunately forgotten. The senses are not enough, but faith is required from us. It is a mystery of the faith.

On Protestantism and the salvific unicity of Jesus, Müller said, in October 2011: «Baptism is the fundamental sign that sacramentally unites us in Christ, and which presents us as the one Church in front of the world. Thus, we as Catholic and Evangelical Christians are already united even in what we call the visible Church.»

St. Augustine defended against the Donatists the truth that baptism is an indestructible bond, which does not abolish fraternity among Christians, even when they are schismatics or heretics.

Unfortunately today debate is feared in the Church, but moves on theses and ostracism of those who think differently. I refer to theology, of course, in which different opinions may be acceptable.

However, doctrinal development benefits from debate: who has more arguments, convinces. In the charges against Bishop Müller, there is extrapolation from the context: it is easy to condemn anyone like this. A true Catholic must trust the authority of the Pope, always. In particular, I believe that Benedict XVI know that he does. And I would like to renew to the Society of St. Pius X the invitation to trust the Pope.»

Og i en av kommentarene på Rorate cæli står det ganske interessant: «Abp Muller seems perfect for this position. He is tough against the extreme liberals … and he is tough against the extreme conservatives …» Jeg må selv si at jeg ikke uroer meg over utnevnelsen, og jeg tror også pave Benedikt vet hva han gjør.

Intervju med erkebiskop Müller

Tyske kat.net har et intervju med den nye lederen av Troskongregasjonen, og skriver bl.a.:

KNA: Herr Erzbischof, was empfinden Sie angesichts Ihrer Ernennung?

Müller: Dankbarkeit für das Vertrauen, das der Papst mir schenkt. Es ist keine leichte Aufgabe, wenn man sich das Ganze der Weltkirche vor Augen hält; aber es ist eine schöne Aufgabe, dem Papst in seinem Lehramt dienen zu können. Das Amt hat eine universalkirchliche Dimension – und hat nichts mit Zentralismus zu tun. …

… KNA: Ein nächstes großes Thema in Rom ist das Konzilsjubiläum. Was erwarten Sie von dem Rückblick?

Müller: Wir brauchen keine Hermeneutik, die von außen an das Konzil herangetragen wird. Es gilt die Hermeneutik zu entdecken, die im Konzil selbst enthalten ist: die Hermeneutik der Reform in der Kontinuität, wie der Heilige Vater wiederholt unterstrichen hat. …

Dette intervjuet kan også leses i engelsk oversettelse. Og for noen dager siden skrev også Continuity-bloggen om denne utnevnelsen:

The big news today is that Bishop Gerhard Müller has been appointed as the Prefect of the Sacred Congregation for the Doctrine of the Faith, to succeed Cardinal Levada. This appointment has occasioned a certain amount of weeping and gnashing of teeth, from both traditionalists and liberals. …

100 bibelske argumenter mot «sola scriptura»

Fr Longenecker skriver på sin blogg om boka 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura av David Armstrong:

… Over the years Dave has gathered the evidence for Catholic teaching from just about every source imaginable. He’s debate endlessly with Protestants online and has the strength not only to understand the Catholic faith, but to understand the subtleties and arguments of his Protestant opponents.

This latest book is straight up. You know exactly what you’re getting: 100 Biblical Arguments Against Sola Scriptura. In Part One he takes us through the reasons for the binding authority of tradition as opposed to the Bible alone. So he outlines how the Bible itself relies on tradition–not just the written word, how Christ and the early church relied on tradition, and how the whole of the story of salvation relies on the spoken word, the prophetic word and the living “word of God” in the lives of faith. In Part Two Dave shows how the authority of the Church is binding–not just the written Scriptures. He piles up evidence from the Bible for the living authority of the church, apostolic succession, evidence for an infallible teaching authority in the church and he winds up with arguments against denominationalism and then counters the usual proof texts used by Protestants for sola Scriptura. …

«Hekser» som ikke ble brent på bålet

Bjørn Are Davidsen skriver om en setning dronning Sonja sa (men ikke burde sagt) da hun ville forsvare sin datter: «Tenk bare på heksene som ble brent på bålet fordi de trodde at jorden var rund».

Dette tar Davidsen opp i et leserbrev til Aftenposten – som ikke blir tatt inn – og skriver der bl.a.;

Denne type tøv burde vært luket ut siden det i realiteten er som om dronningen hadde bedt oss tenke på den gang Einar Gerhardsen ble president i Sverige, og det for Høyre. Slikt trykker man ikke.

Kort sagt er det slik at ingen ble brent fordi de trodde at jorden var rund. Både før etter og under middelalderen var det godt kjent i den kristne del av verden at jorden ikke var flat.

Tross alle myter om det motsatte vil man streve med å finne noen som er blitt henrettet for vitenskapelige teorier i middelalderen eller renessansen. For hvorfor skulle noen bli det?

Vårt Land har minst et døgn gitt denne artikkelen av Davidsen på verdidebatt.no tydelig plass på sine nettsider, men de har ikke selv skrevet noe om dette så langt jeg kan se.

Frans Xavers høyre arm sendes til Australia i høst

Høyre arm til Frans Xaver, Kirkens største misjonær etter Paulus – og viktig for meg siden jeg var så mange år hos Frans Xaver-søstrene i Bergen – er vanligvis plassert i Il Jesu-kirken i Roma, men skal sendes til Australia i høst for å sette en spiss på starten av Troens år der. Det var denne armen han døpte og velsignet så mange menensker med.

Holocaust-museet i Jerusalem har mildnet sin kritikk av pave Pius XII


Francis Phillips hos the Catholic Herald skriver at «The changes at Yad Vashem show that the black legend against the wartime pontiff is on the way out«, og forteller at teksten om Pius XII, som kom opp da museet ble utvidet i 2005 (jeg har selv dessverre bare vært der én gang, høsten 1977), nå har blitt modifisert noe:

The revised text, although still including the point of view of his critics, now adds that according to his supporters the Holy Father’s neutrality “prevented harsher measures against the Vatican and the Church’s institutions throughout Europe, thus enabling a considerable number of secret rescue activities to take place at different levels in the Church.” The Holy See’s apostolic nuncio to Israel, Mgr Antonio Franco, described the change as a “positive evolution”; the text had moved from condemnation to “an evaluation.” The Israeli newspaper, Haaretz, added that the new caption also states, “Until all relevant material is available to scholars, this topic will remain open to further inquiry.”

Significantly, the negative phrase “did not intervene” has also been changed to “did not publicly protest”. The Church has always maintained there was a good reason for this: if the Pope had been more outspoken and critical of the Nazis it would have led to more savage reprisals against the Jews – as happened when the Dutch bishops made their own protest. According to his defenders (who have always included a number of Jewish scholars and historians, as well as influential public figures such as the late Israeli prime minister, Golda Meir) Pius XII had to endure a “martyrdom of silence” while doing everything in his power behind the scenes to save thousands of Jewish lives in Europe through the work of papal nuncios and religious orders.

Although the Vatican archives of the Pius XII era are not due to be opened to outside historians until 2014, Fr Federico Lombardi SJ, the director of the Vatican press office, has made it clear that everything there is to know is already known. In other words, when further documentation comes to light it will simply provide more evidence of the Pope’s rescue work, rather than discover any lurking skeletons. According to a spokeswoman for Yad Vashem, the revisions to the caption followed new research, in part based on opening up the archive of Pope Pius XI.

What is noteworthy is Israel’s willingness to re-examine old positions in the light of new findings and then to make tentative steps to setting the record straight towards a Pope who has been unjustly maligned. …

Aftenposten skriver om Orvieto i Italia

Jeg har skrevet om byen Orvieto, litt nord for Roma, flere ganger – bl.a. HER – og anbefaler alle å besøke den. Nå skriver Afteposten reise om byen, og skryter svært av den:

Orvieto ligger fantastisk plassert på en topp i det umbriske landskapet. Det er stupbratte fjellsider ned mot dalen på alle sider.

Du skal ha litt flaks om du oppdager Orivieto på egenhånd. Du kan så vidt skimte byen når du kjører langs A1 enten fra Roma eller Firenze, men den ligger litt tilbaketrukket fra hovedveien og er delvis kamuflert av landsbyen Orvieto Scalo nede i dalstrøket. Men ikke gjør feilen med å kjøre forbi Orvieto.

Det er mye som bør opplevels når man er her – alt fra maten til den eldgamle katedralen til sjarmerende smågater.

De viser også 14 bilder fra byen, bl.a. de to under.

To lange og interessante intervjuer med erkebiskop J. Augustine Di Noia

Sist uke leste vi at den 68 år gamle dominikaneren og erkebiskopen, J. Augustine Di Noia, som har vært sekretær for Vatikanets sakramentskongregasjon, nå blir visepresident for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei. I to lange intervjuer – der jeg syns han er overraskende frittalende – sier han mye interessant.

Fra intervjuet med the Catholic News Service kan jeg ta med følgende:

Archbishop Di Noia told Catholic News Service June 26 the Vatican needed to help people who have strong objections to the council see «that these disagreements don’t have to be dividing or keep us from the same Communion table.»

«It is possible to have theological disagreements while remaining in communion with the see of Peter,» he said.

«Part of what we’re saying is that when you read the documents (of Vatican II), you can’t read them from the point of view of some liberal bishops who may have been participants (at the council), you have to read them at face value,» Archbishop Di Noia told CNS. «Given that the Holy Spirit is guiding the church, the documents cannot be in discontinuity with tradition.»

Og fra intervjuet med the National Catholic Register tar jeg med:

In a bid to keep talks on course to a possible reconciliation, Pope Benedict XVI has appointed American Archbishop J. Augustine DiNoia as vice president of the commission charged with helping to bring the Society of St. Pius X back into full communion with Rome.

Noen har gitt dette intervjuet overskriften: «The Pope doesn’t want this division to continue.»

Forsoningen med SSPX vil ta noe mer tid

Forrige uke leste jeg en hel del om den siste utviklingen i forsoningsprosessen mellom Vatikanet og SSPX – det fikk meg til å tenke en hel del, men jeg har ikke tenkt å skrive så mye om det på bloggen. Det ser ut som man trenger mer tid (selv om mange trodde at alt var klart) på den dogmatiske grunnlagsteksten, der tilstrekkelig enighet skal stadfestes og undertegnes, før de kirkerettslige tingene kan ordnes.

Men i denne posten på Rorate cæli står det en hel del litt sjokekrne om lekkasjer og ulydighet innen SSPX, bl.a.:

Furthermore, I inform all members of the Chapter that … the Superior General has deprived Bp. Williamson from the position of capitulary due to his stand calling to rebellion and for continually repeated disobedience. He has also been forbidden to come to Écône for the ordinations.

FSSP får en ny (flott) kirke i Fribourg

Jeg leste hos Rorate cæli i går: «The Swiss Catholic news agency APIC reported yesterday that Bishop Charles Morerod OP of the Diocese of Lausanne, Geneva and Fribourg has decided to entrust the pastoral care of the Basilica of Our Lady (Basilique de Notre-Dame) in Fribourg to the FSSP, starting September 2012.»

Det er en god nyhet, for det er vanskelig å få folk til å komme i messer om man ikke har en fast tid og et fast (og godt) sted å tilby, og FSSP måtte i Fribourg tidligere bruke flere ulike kirker – som også hadde andre brukere, slik at det var mange hensyn å ta. Og det er ekstra hyggelig å lese om nyheter (i fremmede land) som man selv også har litt ekstra kjenneskap til. De to bildene av den aktuelle kirken i Fribourg har jeg nemlig tatt selv, i mars i år, da jeg var der for å snakke med FSSP’s leder, Fr. Berg. Og dagen før jeg traff ham, hadde han hatt sin første samtale med biskop Morerod – en dominikaner flere av oss møtte i Oslo ikke lenge før han ble utnevnt til biskop.

Bildet under viser koret i kirken ganske tydelig; det er ikke mye arbeid å flytte det upassende bordet og de upassende stolene, så høyalteret kan brukes slik det var tenkt.

Under et bilde av meg selv samme dag i Fribourg – utenfor en av nabokirkene.

Festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod – 1. juli

I den tradisjonelle kalender feires 1. juli alltid festen for vår Herres Jesu Kristi hellige blod, også når dagen faller på en søndag. I dagens messe brukes bl.a. følgende tekster:

Inngangsvers, Joh.åp. 5,9-10: «Herre, med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner.Til et kongerike har du gjort dem.»

Graduale, 1. Joh. brev 5, 6-8: «Han er den som kom med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. .. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.»

Evangelium, Joh. 19, 30-35: «Da Jesus hadde fått eddikvinen, sa han: Det er fullbrakt! Så bøyde han hodet og oppgav sin ånd. Det var helgaften, og de døde måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene bad derfor Pilatus om at bena måtte brytes på dem, og likene bli tatt ned. Soldatene kom da og brøt bena først på den ene og så på den andre som var blitt korsfestet sammen med Jesus. Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de brøt ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant.»

Til matutin er de tre første lesningene tatt fra Hebreerbrevet – lesning 4-6 fra en preken av Johannes Krysostomos, og lesning 7-9 fra Augustin. Her er de første tre leningene:

Heb 9:11-15
Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. Riktignok er det slik at blodet av bukker og okser gjør hellig og ren i det ytre, likeså vann med asken av en kvige, når det blir stenket på dem som er blitt urene. Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud. Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt.

Heb 9:16-22
Det er med pakten som med et testamente: det må godtgjøres at den som har opprettet det, er død. Først når han er død, er det gyldig; det trer ikke i kraft så lenge han lever. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: «Dette er blodet for den pakten som Gud har fastsatt for dere.» Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst.

Heb 10:19-24
Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset for vond samvittighet og legemet badet i rent vann. La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp; for han som gav løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.

Alle bibeltekster her er fra Bibelselskapets utgave 1978/85.

Festen for apostelfyrstene Peter og Paulus i Roma

Mens vi i St Hallvard kirke var 25 personer i messen på dagens store fest, siden festen nå (siden 2008 i vårt bispedømme) feires på dagen og ikke på nærmeste søndag (det er både fordeler og ulemper med dette), var det helt fullt i Peterskirken. Se videoen under.

Fr Hunwickes første messe – OPPDATERT

Her er et bilde av Fr. Hunwickes første messe, torsdag i the London/ Brompton Oratory:

Oppdatering 30/7:
Fr Ray Blake skriver om dette på sin blogg:

I couldn’t get to Fr Hunwicke’s Ordination last night, at the Oxford Oratory, I heard it was very beautiful, there a few pictures here. I also heard the celebrant preached against the wickedness of «rubricism»; a little unfortunate as following them with a degree of precision is the great charism of our English Oratories.

Today however I actually met Fr Hunwicke, at the London Oratory, where he celebrated his first Mass in the Extraordinary Form at the Lady Altar. We have corresponded for some time and have friends in common and I have felt something of his pain at not being able to celebrate Mass. I recognise in him a truly priestly soul. The Mass was beautiful, it was low, no sermon, some rather exquisite vestments, over and done in 35 minutes. There were about 50 in the congregation …

I know it was Vigil in most places but in Westminster it was the Feast of St John Southwell and of course for us a celebration of a first Mass. … One of the important things I have always said about the Ordinariate which I think cradle Catholics just don’t get is its humour which Fr Hunwicke supplied in heaps. … It was a really beautiful celebration for the eve of St Peter and Paul; Fr Hunwicke in communion with the Church and now a happily a priest of the Catholic Church.

De troende assisterer presten under messen – og er på samme side av alteret som ham

Noen steder har katolikker opplevd at presten har bedt barn komme opp og stå sammen med ham ved alteret under den eukaristiske bønn, men selv om dette er forbudt, viser det noe som kan hjelpe oss å forstå hva som skjer i messen, når de troende assisterer presten under hans frembærelse av det aukaristsike offeret. Det kan vi lese her på nettstedet praythemass.org:

… I would like to dwell more on this point, for it seems to be an attempted solution to a pastoral problem, namely that the people in the congregation (at least in the priest’s estimation) see themselves as merely watching the priest, as separated from him, perhaps even as isolated from him by the intervention of the altar itself. The attempted solution in the scenario I have described lies in re-locating and re-orienting the selected members of the congregation so that they are on the same side of the altar as the priest and facing in the same direction as him.

In a Mass celebrated ad orientem, the problem disappears, since the entire congregation is situated “behind the altar.” They all stand together with the priest. They are all associated with him as he offers the Eucharistic Sacrifice in the person of Christ. The interior and spiritual orientation of the Mass is reflected in and bolstered by the physical posture of the priest and people.

People commonly refer to ad orientem worship as “the priest with his back to the people.” This characterization, while literally correct, presumes a view of the Mass that has already reduced the congregation to being only an audience. The deacon also stands and kneels behind the priest, but no one speaks of “the priest with his back to the deacon.” Why would they? After all, the deacon is standing there with the priest, and he has his own proper role. If, as Catholic doctrine demands, we begin with an affirmation that the congregation offers the Mass through and with the priest, that they are fundamentally associated with the action of Christ through the priest and have their own proper role, we would hardly be tempted to say that the priest stands “with his back to the people.” We may as well say that the people in the first pew stand with their backs to the people in the second pew. Rather, we would naturally say that the people face the altar together with the priest. They all face the same direction, since they are all engaged in the same sacred action. …

Amerikanske katolikker protesterer mot angrepet på religionsfriheten

På den amerikanske bispekonferansens offisielle nettside kan vi lese om en ganske krass og direkte kritikk av den amerikanske regjeringen:

The fourteen days from June 21—the vigil of the Feasts of St. John Fisher and St. Thomas More—to July 4, Independence Day, are dedicated to this “fortnight for freedom”—a great hymn of prayer for our country. …

As Catholics we are constantly called to live out our faith in our daily lives. In our charities, we comfort the sick, feed the hungry, care for the poor, and protect life. In the marketplace, our values guide us. We strive everywhere to practice what we preach.

Across America, our right to live out our faith is being threatened – from Washington forcing Catholic institutions to provide services that contradict our beliefs, to state governments prohibiting our charities from serving the most vulnerable. And around the world, it’s even worse – Catholics face persecution and even death for their witness.

These rights are fundamental. They belong to each and every human being. We cannot let them be trampled. We cannot remain silent. Please join the movement to protect our right to live out our faith. Sign up to learn how you can help save our religious freedom. …

Skroll til toppen