Apologetikk

Jeg skrev nettopp om en bok jeg har kjøpt av Os Guinness. Her er tre viktige bøker jeg leste av samme forfatter mellom 1975 og 1985:

Boka In Two Minds kom ut i 1976, og jeg fikk tak i den ganske raskt og leste den med stor interesse. Boka handler om hva man gjør når man begynner åtvile – på den kristne tro, eller andre ting – man flykter ikke fra tvilen,og undertrykker den ikke. Man bør møte tvilen med åpne øyne, finne informasjon, be om råd- for å finne ut hva somer sant. Amazon skriver bl.a. dette om boka:

The author describes the purpose of his book: «Well, I myself didn’t have a lot of the doubts described in the book, but I met so many people who were either ashamed, embarrassed, or felt guilty about doubting. And I wanted to relieve them of that. Doubt is not the same as unbelief. You have faith in Christ, which is sure of Christ, and you have unbelief which, sadly, is not sure of Christ. And doubt is a halfway house. And all the languages of the world as well as the Scriptures had this idea of doubt in two minds. So like a coin spinning it will come down heads or tails. It has got to be resolved, but you don’t need to feel bad about doubt. You just need to resolve it.» – «We do not trust God because he guides us; we trust and then are guided, which means that we can trust God even when we do not see guided by him. Faith may be in the dark about guidance, but it is never in the dark about God» (p. 261). In fact, «God proves not only better to us than our worst fears but better to us than our wildest dreams» (p. 184). In fact, how we handle doubt is largely a reflection of the health of our faith because «since the object of Christian faith is God, to believe or disbelieve is everything. Thus the market value of doubt for the Christian is extremely high. Find out how seriously a believer takes his doubts and you have the index of how seriously he takes his faith» (p. 31).

Boka The Dust of Death leste jeg på slutten av 70-tallet, og den gir en god oversikt over alle religionene og -ismene som hadde kommet til vesten på 60-tallet. Amazon skriver bl.a. slik om boka:

In the immediate aftermath of the 1960s, Guinness writes in the Preface that «what we were witnessing … was the gradual disillusionment of a generation, even of a culture. Ideals had grown so distant they were barely distinguishable from illusions. … In more than one hundred sections (!) with provocative chapter titles such as «The Striptease of Humanism,» «The Twilight of Western Thought,» «The Importance of Futurology,» «The Angry Young Men,» «The Psychedelics and God,» and «Constructive Christian Radicalism,» Guinness attempts a wide-ranging analysis of modern culture, proposing in the end Christianity: «this uniquely ‘impossible’ faith—with a God who is, with an Incarnation that is earthly and historical, with a salvation that is at cross-purposes with human nature, with a Resurrection that blasts apart the finality of death—is able to provide an alternative to the sifting, settling dust of death and through a new birth open the way to new life.»

Boka The Gravedigger File var kanskje ikke så viktig for meg, men den peker på en del problemer som den moderne kristenheten har. Amazon skriver bl.a. slik om den:

Os Guinness, in this work, presents the Church in America and the problems that beset it. All written in a series of communiques from the enemy «Directorate.» It has the same feel of The Screwtape Letters, and a fascinating idea of the way of the «Third Fool» as being the way to break through the present-day irrelevance, bickering, factionalism, marketing, and paranoia that are strangling the lifeblood out of the Church in America.

Os Guinness er en av personene knyttet til Francis Schaffer (som jeg skrev om i går) som betydde aller mest for meg – riktig nok mest for en del år siden. Han skrev i fjor ei bok jeg nå har kjøpt (i Kindle format): Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion.

På Amazon kan vi lese følgende om boka:

In our post-Christian context, public life has become markedly more secular and private life infinitely more diverse. Yet many Christians still rely on cookie-cutter approaches to evangelism and apologetics. Most of these methods assume that people are open, interested and needy for spiritual insight when increasingly most people are not. Our urgent need, then, is the capacity to persuade—to make a convincing case for the gospel to people who are not interested in it.

In his magnum opus, Os Guinness offers a comprehensive presentation of the art and power of creative persuasion. Christians have often relied on proclaiming and preaching, protesting and picketing. But we are strikingly weak in persuasion—the ability to talk to people who are closed to what we are saying. Actual persuasion requires more than a one-size-fits-all approach. Guinness notes, «Jesus never spoke to two people the same way, and neither should we.»

Following the tradition of Erasmus, Pascal, G. K. Chesterton, C. S. Lewis, Malcolm Muggeridge and Peter Berger, Guinness demonstrates how apologetic persuasion requires both the rational and the imaginative. Persuasion is subversive, turning the tables on listeners’ assumptions to surprise them with signals of transcendence and the credibility of the gospel.

This book is the fruit of forty years of thinking, honed in countless talks and discussions at many of the leading universities and intellectual centers of the world. Discover afresh the persuasive power of Christian witness from one of the leading apologists and thinkers of our era.

Boka har fått flere priser, bl.a. hos Christianity Today. Og her intervjues Os Guinness om boka.

Jeg ble for noen få dager siden kontaktet ang en mulig nyutgivelse av Francis Schaeffers bok Skjebnetime, som jeg oversatte til norsk i 1985. Francis Schaeffer og hans arbeid på L’Abri betydde mye for meg i mange år, og da jeg ble kontaktet om boka, dukket mange gamle minner opp (jeg møtte bl.a. min kone på L’Abri i Sveits i 1985). Tidligere i dag leste jeg bl.a. om en debatt om Francis Schaeffer i Norge i 2011 – se her.

Boka ble visst utgitt på nytt i 2010, men når er visst også denne utgaven utsolgt. Slik skrev jeg i mars 2007, da jeg la denne boka ut på nett – HER:

Vinteren 1985 arbeidet jeg med å oversette denne boka – «The Great Evangelical Disaster» – av Francis Schaeffer fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet “Skjebnetime”, og det er nå mange år siden den har vært mulig å få kjøpt.

Boka var skrevet av Francis Schaeffer i 1984, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. Jeg leste alle de 20 bøkene han nevner i forordet på slutten av 70-tallet

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn.

Jeg er selv blitt katolikk siden jeg oversatte boka, og vil derfor naturlig nok ikke dele Schaeffers syn på f.eks. reformasjonen, men det er fortsatt mange ting i denne boka som jeg vurdere som svært nyttige og viktige.

Hele boka kan leses her.

I går var det 50 år siden C. S. Lewis (som jeg også skrev om i august) døde. Og Bjørn Are Davidsen skriver bl.a. følgende om ham:

… antagelig har ingen i vårt århundre bedre formidlet hva det er å være kristen – i bredden og dybden av hva livet handler om. Det skyldes ikke minst hans vei til tro. Som tok den ikke helt vanlige svingen om forkjærlighet for myter og middelalder, fantasi og fornuft. Og fordi han forsto tenkesettet ved forrige årtusenskifte er han aktuell ved et nytt.

Etter å ha overlevd skyttergravene på vestfronten studerte og underviste Lewis ved Oxford. Der ble den innbitte rasjonalisten og ateisten stadig mindre sikker på at Gud ikke fantes, eller – hvis han mot all formodning likevel gjorde det – var ond. I 30-årsalderen innså han at det måtte være en personlig og god Gud.

En samtale med vennen og kollegaen J.R.R. Tolkien fikk ham til å ta neste steg. For en forelsket i myter var det avgjørende da Tolkien fortalte at det enestående med Jesus var at han var en myte (på linje med naturgudene som dør hver vinter og står opp hver vår) – som ble vir­ke­lig­het. Jesus kom inn i historien, på et bestemt sted, til en bestemt tid. Gud som hadde skapt naturen med dens rytme – og vist alle kulturer betydningen av død og oppstandelse, hadde selv dødd og stått opp igjen.

Hos det eneste folket som ikke selv hadde slike myter.

Etter denne opplevelsen skrev Lewis en rekke spenstige, fantasirike og tankevekkende bøker. Og dette var langt fra typiske kristne bøker. Han brøt med de fleste konvensjoner med sin forståelse av de livsgivende paradoksene i kristen tro. Inspirert av G.K. Chesterton og John Bunyan startet han friskt i 1933 med Pilgrim’s Regress, en reise gjennom tidsånden i møte med alt fra Freuds til Hitlers disipler. Han fortsatte med en tankevekkende gjennomgang av lidelsens problem (The Problem of Pain, 1940).

Det vakte oppsikt da han publiserte en brevveksling mellom en eldre og yngre demon om hvordan best lure ”pasientene” ned til deres ”far i det lave” (The Screwtape Letters, 1942). Han reiste i rom og teologi til planetene Mars (Out of the Silent Planet, 1938) og Venus (Perelandra, 1943).

Han holdt foredrag på BBC om hva det ville si å være kristen, både med tanken, troen og livet, samlet i Mere Christianity (1943). Hans Miracles (1947) er en sjelden dyp og poetisk bok om mirakler er mulige – og har skjedd. … …

Boka Mirakler husker jeg spesielt at jeg leste ca 1980 – for andre gang, ekstra grundig, fordi jeg skulle vurdere om boka kunne utgis på Credo forlag – og at jeg var veldig imponert over hvor godt, grundig og seriøst han skrev om dette vanskelige emnet. Luther forlag skriver om Lewis’ bøker når 50 år etter hans død, og de siterer Oskar Skarsaune i forordet til Mirakler:

«Jeg tror det første som slo meg var at denne forfatteren ikke var i stand til å skrive en eneste kjedelig side. Det andre var at her møtte jeg en kristen tenker som med største intellektuelle frimodighet gikk løs på slike spørsmål som vi i skolelaget hadde lært at det ikke fantes intellektuelle svar på. Som for eksempel det ondes problem. Eller muligheten for under, sett fra et moderne vitenskapelig synspunkt.»

Bjørn Are Davidsen arbeider trofast og tålmodig videre med sin apologetikk. Nå skriver han på nytt igjen om den gamle og stadig misforståtte Galileo-saken:

… dette handlet ikke om en illsint kirke som sendte hettekledde inkvisitorer med gafler og håp mot en modig vitenskapsmann som hadde bevist en teori. Og siden Kirken i den lange tradisjonen fra Augustin og Aquinas ikke hadde for vane å la Bibelen trumfe vitenskapen, handlet det heller ikke om bokstavtro mot vitenskap.

… det var en lang prosess med vekt på nettopp vitenskapelige argumenter – fra begge sider. Galileo ble i starten tatt i mot med åpne armer, ikke minst av jesuittene og den senere paven, men la seg etterhvert ut med for mange i et det politiske spillet.

Det manglet ikke matematikere og naturfilosofer i Kirkens rekker, og det man eventuelt manglet, leide man inn. Når Galileo møtte protester og ble idømt husarrest på sine eldre dager, var det ikke fordi Kirken følte seg truet, men fordi han som lekmann i for stor grad hevdet han kunne være teologisk autoritet – og var for påståelig i fravær av bevis.

Og dette var ikke i en fredelig tid der en godmodig pave så gjennom fingrene med det meste, men midt under en av de verste periodene i Europas historie, 30-årskrigen. Man kommer fort på anledninger der han hadde mindre behov for å markere revir og autoritet enn Motreformasjonen.

Det ble ikke bedre av at Galileos Dialog over de to store verdenssystemer utelot masse store verdenssystemer og syntes å legge noen av pavens teorier i munnen på den enfoldige Simplisicus.

Det blir med andre ord ikke bedre når vi leser videre i RationalWiki. «In reality, taking up the mantle of Galileo requires not just that you are scorned by the establishment but also that you are correct – that is, that the evidence supports your position.»

Man er rett og slett ikke kjent med at evidensen ikke støttet Galileo. … …

Her henviser han til mer informasjon om Galileo-saken.

Min venn og tidligere studiekamerat, Torkild Masvie, har nylig laget en video fra tempelberget i Jerusalem. Den handler om menneskeverdet fra unnfangelsen av, men eksempel i Jesu egen unnfangelse, her som han ble båret til tempelet 40 dager gammel. (Torkild og jeg har valgt ganske ulikt mht kirketilhørighet, men på dette og mange andre områder har vi sammenfallende syn.)

Dette sitatet fra Lukas 1,43 – Elisabeth sier: «Unde hoc mihi, ut veniat mater Domini mei ad me?» på norsk; «Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?» – brukte Lewis da han begynte å lese bøkene til George MacDonald, som skrev fantasilitteratur med dype kristne røtter. På denne tida var Lewis ateist/ materialist, og det tok flere år før han beveget seg via teisme til kristen tro – i 1931. I denne prosessen fikk han også hjelp av to kjente katolikker, Chesterton og Tolkien.

Jeg hører nå (har kjøpt lydbok via www.audible.com) på denne nye biografien om C. L. Lewis, som på Amazon.co.uk beskrives slik (men jeg er ikke enig i at barnebøkene var det viktigste lewis skrev):

In C. S. LEWIS: A LIFE, Dr Alister McGrath recounts the unlikely legacy of this Oxford don, who spent his days teaching medieval English Literature and his nights writing a bestselling fantasy series for children. To write this biography McGrath studied all of Lewis’s correspondence and archival materials in chronological order, so as to illuminate afresh this much-loved author’s life. Alister challenges some of the previously held beliefs about the timing of Lewis’s shift from atheism to theism and Christianity. This definitive biography paints a portrait of a deeply original thinker who became an inspiring, though reluctant, prophet for our times. Accessible and engaging, this is a fascinating portrayal of a creative genius who continues to inspire millions of readers around the world.

Engelske Wikipedia har her listet opp ca 50 bøker av C. S. Lewis. Jeg har selv lest ca 25 av dem, fra jeg først nokså tilfeldig fant ei bok av Lewis i Jerusalem i 1977.

USAs føderale høyesterett har veldig makt, og tar viktige avgjørelser som i Norge og mange andre land blir tatt av stortinget/parlamentet. Nå har domstolen åpnet noe mer for homofile ekteskap i USA, men hva de har gjort og ikke gjort er vanskelig å begripe for de fleste utlendinger. Slik leste jeg i dag i First Things om dette (jeg siterer bare starten og avslutningen av artikkelen):

Marriage and Justice Are Wounded, But Not Fatally

You know that someone has bad news to relate when he begins by saying, “well, it could have been worse.” That is what the defenders of conjugal marriage are saying after the brace of Supreme Court rulings issued yesterday on challenges to that truth that is as old as the human race, that marriage is between a man and a woman. The net effect of the rulings is further damage to marriage, and to the power of the law to uphold the truth about it.

But, well, it could have been worse. In the case widely recognized as the more pivotal of the two, Hollingsworth v. Perry, in which a claim was squarely asserted that same-sex couples have a federal constitutional right to be married anywhere in the country, the majority of the justices decided not to decide. ….

…. Yet let us remind ourselves that for now, Section 2 of DOMA is intact, preserving the right of states not to recognize same-sex marriages contracted in other jurisdictions. And the right of states to control, by their own political processes, what marriage means under their own laws is still intact too. It will now be easier for the adversaries of the conjugal meaning of marriage to mount challenges to state laws, and to what remains of DOMA. The appalling rhetoric of Justice Kennedy gives those adversaries fresh ammunition in the battle.

But the battle continues, and for people who have faith in the truth, despair is never an option. Yes. It could have been much, much worse. We have a lot of work ahead of us.