Generelt

Jeg feiret som vanlig min første messe (primitz) dagen etter prestevielsen, søndag 9. januar, som i år 2000 var Festen for herrens dåp, år B – og jeg hadde ikke hørt/forstått at det er vanlig at en annen prest holder preken i en prests primitz. Jeg sendte teksten (nok lett redigert) til St Olav tidsskrift som trykket prekenen i nr1/2 år 2000. Her er teksten:

Vi feirer i dag festen for Herrens dåp. Vi som Guds barn hører om hvordan Hanen elsker også oss, som han elsket sin enbårne Sønn, og hvordan Gud i dåpen har gir oss nytt liv, syndstilgivelse, Åndens gave og sin kjærlighet.

Jeg vil i dag ved min første hellige messe spesielt få takke Gud for kallet til prestetjeneste, og jeg vil be menighetens forbønn for min framtidige tjeneste.

“Se – der er Guds lam, han som tar bort verdens synd,” hørte vi i evangelieverset, rett før evangeliet ble lest. Og i evangeliet hører vi at Jesus mottok Johannes sin dåp – til syndenes forlatelse. Ikke fordi han selv hadde syndet, men for å identifisere seg med alle menneskers synd, på samme måte som han senere skulle dø for alle våre syn.

Herrens dåp er en viktig fest i Åpenbaringstiden som vi nå er inne i. I denne perioden i kirkeåret ser vi at Kristus viser seg for hele verden som Frelseren, og i dag hører vi om tegn og bekreftelse på at Jesus er den han utga seg for å være, og også om en videreføring av det som skjedde med Jesus nede ved Jordan-elven.

I Jesu dåp er det den Hellige Ånd som er tegnet på at han er den sanne Messias. Ånden kom ned over Jesus som en due til vitnesbyrd for alle som var til stede. Faderens røst kom også fra himmelen og bekreftet at Jesus er Guds sønn.

Videreføringen av dette budskapet er at Kristus skal selv døpe alle dem som tar imot hans budskap med den samme Ånd han selv mottok – med en dåp som er mer enn Johannes-dåpen, en dåp som både tar bort synd og gir nytt liv. Egentlig handler dagens budskap mer om vår dåp enn om Jesu dåp; vi blir minnet om hvor høyt Herren elsker oss, både da vi ble innlemmet i hans familie, og hvordan han hver dag viser oss sin kjærlighet gjennom sitt ord og sine sakramenter.

I dagens første lesning hørte vi veldig kjente vers fra profeten Jesaja, bl.a. dette: “Så sier Herren: Hør, alle som tørster, kom hit og få vann” – vers som tydelig viser til dåpen. Jeg synes det er enestående at nettopp vann er det middelet som brukes i dåpens sakrament, det aller mest livsnødvendige og livgivende som finnes på jorden. Hos Jesaja leser vi også disse ordene: “Kom, dere som ikke har penger nok! Kjøp kom, så dere kan spise, ja, kom og kjøp uten penger, uten betaling vin og melk.” Kom/brød og vin viser til nattverden, og det gjøres helt klart at alle disse gavene er helt gratis og gis til alle som vil ta imot.

Dagens andre lesning tar opp det vitnesbyrdet som ble gitt ved Jesu dåp ved den Hellige Ånd og sier: “Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannheten. Ja, de er tre som vitner: Ånden, vannet og blodet.” Det tredje punktet her, blodet, viser selvsagt til Jesu død på korset, som vel er det aller mest avgjørende vitnesbyrdet om hans kjærlighet til oss mennesker.

Rett forstått er denne festen for Herrens dåp en foregripelse av hele påskemysteriet – vi opplever jo til stadighet at Bibelens budskap og vår messefeiring kommer tilbake til dette utgangspunktet for kristentroen.

Det Jesus her begynner på, gjennom sin dåp, er at han først av alt baner veien for vår egen dåp, og dermed vår frelse og befrielse. La oss derfor takke Gud for den dåpen vi selv har mottatt: en dåp som gir syndenes forlatelse, den Hellige Ånds gave og evig barnekår hos Gud.

I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. Amen.

Jeg feiret i går 25-årsjubileum som katolsk prest, og som bildet (tatt av Petter T. Stocke-Nicolaisen) viser feiret jeg det i en høytidelig messe (trykk på det for å se en større utgave). Det var naturlig nok en viktig dag for meg og jeg hadde invitert biskop Bernt Eidsvig og biskop-elekt Fredrik Hansen til å delta i messen, og også 12 prester og 4 diakoner. Messen ble kanskje enda mer høytidelig enn jeg hadde tenkt, men et sølvjubileum skal gjerne feires stort.

Jeg hadde ikke tenkt på eller planlagt noen nyhetsdekning av dette, men jubileet ble slått opp ganske stort på katolsk.no – SE HER. Jeg svarte, som man ser,  ærlig også nokså fyldig på spørsmål jeg ble stilt om disse 25 årene.

Artikkelen viser også til en nyhetssak fra NTB høsten 1999, en måneds tid før prestevielsen – LES DEN HER. Under mottagelsen etterpå ble også et brev jeg  hadde sendt til preste- og teologvenner i september 1999 nevnt i en av hilsenene; min vei til Den katolske kirke hadde fått en viss betydning ble det sagt.

Også First Things skrev om Sigrid Undsets opptakelse i Den katolsk kirke på 100-årsdagen sist fredag:

One hundred years ago today, at the age of forty-two, Norwegian novelist Sigrid Undset entered the Catholic Church. It was a quiet affair: just her godmother—photographer and fellow convert Mathea Bådstø—and a few others gathered in the recently-completed St. Torfinn’s chapel in Hamar, on the shores of Lake Mjøsa in eastern Norway. The next day, the Feast of All Souls, Undset received her First Communion in the same chapel, alongside two other village children—an experience she described as “like being in Paradise.” …

… the date of her entrance into the Church, the Feast of All Saints, must have held profound significance for her. The recognition of a host of hidden “friends,” which Undset had absorbed from her vast and sympathetic reading of medieval literature, comes through on nearly every page of her masterful trilogy, Kristin Lavransdatter. Completed before her conversion, the saga introduces us to a number of Norway’s heavenly intercessors: St. Sunniva, St. Hallvard, and, most significantly, Norway’s patron saint, the great St. Olav Haraldsson, Rex Perpetuus Norvegiæ. Kristin develops a particular devotion to him: “He was the one she had heard so much about that it was as though she had known him while he had lived in Norway and had seen him here on earth. …” 

Bildet er av Aage Remfeldt – klikk på det for å se en større utgave.

I slutten av september var det igjen (25. gang for meg) prestemøte for Oslo katolske bispedømme på Mariaholm.

I dag er det 25 år siden min diakonvielse, på Mariaholm 8. september 1999, ordinert av biskop Gerhard Schwenzer. Se bildene under.

Jeg har i flere år (siden høsten 2016) reist mye rundt i våre menigheter på Østlandet om søndagene, noen ganger også litt lengre bort fra Oslo. Denne sommeren har det likevel blitt enda flere og mer varierte besøk enn noen gang før. Slik ser sommeren ut for meg i år – søndag formiddag:

Juni: Lunden kloster, Kongsvinger, Hamar, Arendal, Sandefjord

Juli: Tønsberg, St Olav Oslo, Kongsberg, Fredrikstad

August: Askim, Hønefoss, St Olav Oslo, Hamar

September: Tønsberg, Kongsvinger, Kongsvinger, Porsgrunn, (Roma)

I tidsskriftet First Things augustnummer omtales biskop Erik Varden igjen når hans bok Chastity: Reconciliation of the Senses omtales. Artikkeen begynner slik:

In March 2022, the Nordic Bishops’ Conference sent an open letter to the president of the German Bishops’ Conference, Bishop Georg Bätzing of Limburg. The Nordic bishops began by mentioning their historic debt of gratitude to the German Church: In Norway, for instance, the nineteenth-century Catholic revival owed much to German missionaries, and to this day the Bonifatiuswerk charity funds Norwegian church buildings. Yet the Nordic bishops wrote that in the “German Synodal Way” they saw the threat of a “capitulation to the Zeitgeist,” rather than an answer to the challenges of the present out of the riches of Scripture and tradition. “True reforms in the Church,” they note, “have set out from Catholic teaching founded on divine Revelation and authentic Tradition, to defend it, expound it, and translate it credibly into lived life.”

One year later, in March 2023, the Nordic Bishops illustrated the point by issuing a pastoral letter on human sexuality. The document is full of sensitivity to the aspirations of those who pursue sexual liberation of various kinds, and of merciful love toward those dissatisfied with their sexual nature, but it challenges those aspirations and dissatisfactions with an attractive presentation of a theological view of our embodied being. Now, one of the letter’s signatories, Erik Varden, bishop of Trondheim and Cistercian of the Strict Observance (Trappist), has written a full-length treatment of the subject.

Bishop Varden’s book acknowledges that the scandal of sexual abuse of minors by Catholic priests and religious has contributed to a general discrediting of the ideals of celibacy and chastity. …

Hele artikkelen/bokanmeldelsen kan leses her:  https://www.firstthings.com/article/2024/08/immortal-diamond
Og etter bokomtalen ser forfatteren igjen på hvor den katolske kirke har utviklet seg så forskjellig i Tyskland og i Norge/Norden, og skriver.

What explains the contrast between Norway and Germany? The two churches are historically close, and the Norwegians owe so much to the Germans. Why are their theological visions so different?

One important factor is the way academic theology developed in Germany. As Karl-Heinz Menke has argued, one key event was the seizure of large Catholic territories by Protestant Prussia after the Napoleonic Wars. The Prussian state established faculties of Catholic theology alongside Protestant faculties at state universities. …

… Today, German Catholicism seems in nearly irreversible decline: The most recent figures, for 2022, showed that 522,821 Germans had left the Church in a single year. In Norway, meanwhile, a much, much smaller Church is slowly growing—partly through immigration, and partly through a small stream of native Norwegian converts. Though no one expects a mass conversion of Norwegian society, the atmosphere among Catholics is hopeful. A second spring seems to be in the air.

Norway, of course, never had a large Catholic population for the state to integrate: Post-Reformation Norway had very few Catholics indeed, and the Catholic hierarchy was restored only in 1953. As a result, Norway’s Catholic theologians have never relied on the patronage and influence of liberal Protestantism. Paradoxically, one could say that the Church in Norway is healthier than Germany’s in 2024 because, in Norway, the Reformation was more successful.

Jeg deltok på en flott katolsk skolekonferanse i Bergen nylig – LES OM DEN HER – og legger inn et fint bilde jeg tok av Ulriken.

I dag feiret jeg messe i St Torfinn kirke på Hamar – det er alltid hyggelig å komme dit. Før jeg kom til kirken (etter å ha tatt et tidlig tog), gikk jeg en tur ned til Mjøsa (se bildet over, klikk på det for å se en større utgave) som var helt islagt, og siden det var overskyet var det hele litt konturløst, men ganske vakkert.

Jeg har vært ofte og vikariert i de tre katolske menighetene ved Mjøsa siden 2017 (aller mest på Hamar og Gjøvik i 2021 og 2022). Noen søk i min Outlook-kalender viser at jeg disse årene har vikariert på Hamar ca. 30 ganger, på Gjøvik 20 ganger og på Lillehammer 10 ganger.