Jeg skrev for et par måneder siden en bokanmeldelse som nå trykkes i det årlige katolske tidsskriftet SEGL – les om siste nummer her. Og under trykker jeg min bokanmeldelse i sin helhet.
BOKANMELDELSE: TRÅDENE I SAMFUNNSVEVEN. Hva har reformasjonen betydd for Norge?
Nils Ivar Agøy, Knut Edvard Larsen og Chr. Anton Smedshaug (red.), Verbum forlag, 2017
Jeg har strevd en del med denne anmeldelsen, for boka jeg har foran meg er en underlig blanding av en artikkelsamling (noen artikler er ganske interessante) om den lutherske kirke i Norge de siste to hundre år og et slags jubileumsskrift for reformasjonen som begynte for 500 år siden i år. Den er på den ene siden skrevet av dyktige fagfolk, på den annen side er den langt på vei et propagandaskrift.
Og i de delene av boka som handler direkte om Luther og reformasjonen (og det er faktisk ikke så mye), ser forfatterne ut til å ha glemt at Den lutherske og Den katolske kirke for nesten 20 år siden undertegnet et fellesdokument om rettferdiggjørelsen, og slo fast at man i alle hovedtrekk var enige om hvordan et menneske blir rettferdiggjort for Gud, for de skriver (i fullt alvor) at Den katolske kirke på Luthers tid visst lærte at man blir frelst ved sine gjerninger.
La meg så gå til selve boka, og jeg starter med et sitat fra innledningen, skrevet av de tre redaktørene: «[det er de langsgående trådene i en vev], renninga, som holder hele veven sammen. Det er noen av disse langsgående trådene som har holdt samfunnsveven vår sammen, som vi ønsker å vise fram i denne boka. Mange av godene, verdiene og institusjonene vi tar som en selvfølge i dag, har på en eller annen måte utspring i reformasjonen. Vår norske samfunnsmodell har, på godt og vondt, vært utviklet i dynamikken mellom en luthersk kirke, protestantisk moral og en konfesjonell stat.» (s 9-10)
Boka prøver her til en viss grad å modifisere eller begrense inntrykket av at reformasjonen har hatt så stor (synlig) betydning, men jeg vil likevel påstå at man i praksis trekker denne rennings-tanken så langt at (nesten) alt som skjedde i norsk kristenliv (og samfunnsliv) etter 1537 visst skal skyldes reformasjonen.
Her ser jeg også en annen grunnleggende svakhet ved boka, for det er vel heller over 1000 år med kristen tro som har fått slik gjennomgripende betydning for vårt land. Og så, etter at det er blitt slått fast, kan man begynne å se på hvordan de knapt 500 år med luthersk tro har justert vårt lands kurs til en viss grad, til forskjell for hva som sannsynligvis kunne ha skjedd om Norge hadde forblitt katolsk. Når boka ikke gjør dette, nesten ikke i det hele tatt prøver å sammenligne disse to kirkemodellene, men bare fokuserer på hvor enestående Den lutherske kirke har vært, syns jeg den bommer på målet og egentlig blir lite interessant kirkehistorisk og økumenisk.
I sitater over skriver man også om «en luthersk kirke, protestantisk moral», men det hadde utvilsomt vært mye mer dekkende og korrekt å skrive en kristen kirke og en kristen moral. Jeg godtar derimot betydningen av forandringen som kom med den lutherske «konfesjonelle staten», for forholdet mellom stat og kirke er annerledes i katolske land.
Jeg siterer også noe mer, litt lengre ute i innledningen, som viser bokas kanskje største svakhet; at man forsøker å gripe altfor vidt: «Vi skal [i denne boka] se at lutherske reformasjonen har stått for en grunnleggende myndiggjøring av enkeltmennesket. Den har båret i seg en kime til selvstendig tenkning … fremmet leseferdighet, folkeopplysning og en respekt for individet som i sin tur har virket frigjørende, både politisk, økonomisk og religiøst … den lutherske læren om … at alt ærlig arbeid er like verdifullt i Guds øyne (kallsetikken) … gagnet en utvikling av moderne demokratier der alle … skal ha like muligheter, uavhengig av kjønn eller sosial status.» (s15)
Det kan virke som at alt som har skjedd i Norge på 16-, 17- og 1800-tallet skyldes reformasjonen, men er det virkelig tilfelle? På den annen side har man i svært liten grad forsøkt å konkretisere og forklare hvordan reformasjonen har ført til at samfunnet utviklet seg annerledes enn om Den lutherske kirke ikke hadde kommet til Norge. Man har på en måte bare tatt det for gitt.
Når man leser disse flotte formuleringene i innledningen, blir man nokså skuffet når man går til selve innholdet i boka. For i praksis handler det meste av denne boka ikke om «hva reformasjonen har betydd for Norge» i det hele tatt (eller i alle fall i svært liten grad), fordi man for det aller meste skriver om ting som skjedde etter år 1800. Dette gjelder to kapitler om misjonsbevegelsen, bl.a. om dens betydning for kvinnesaken. I like stor grad gjelder det to kapitler om misjonens betydning for kirkene i sør. Det samme vil jeg si om to kapitler om Hans Nielsen Hauge, som begynte sin virksomhet i 1796 (ett av disse kapitlene skriver om demokrati og velferdsstat, men handler også mye om Hauge).
Egentlig handler også bokas to kapitler om Bibelen og skriftopplæring nokså lite om reformasjonen. Utvilsomt la den lutherske kirke stor vekt på Bibelen, større enn katolikkene hadde gjort tidligere, selv om man også før reformasjonen hadde oversatt Bibelen til morsmålet i mange land. Men på den annen side var det ingen konfirmasjonsopplæring i det lutherske Danmark-Norge i hele 200 år, helt til konfirmasjonen ble gjeninnført (med forandret betydning) i 1736. De to kapitlene som tar opp dette temaet, «Hustavlestat og skriftopplæring», og «Bibelen på morsmålet» (inkl nynorsk), legger fram interessant materiale, men knytter i liten grad direkte an til reformasjonen.
La meg her ta opp et spørsmål jeg har lurt på en stund; ble menighetslivet ble bedre, mer levende etter ved reformasjonen, eller ikke? I Norge kjenner jeg ikke til studier som er gjort på dette området, men jeg har selv lest flere bøker av Eamon Duffy, som beskriver menighetslivet i England svært detaljert de siste tiårene før reformasjonen, og de første årene etter. Hans bok The Stripping of the Altars er mest kjent, men jeg syns boka The Voices of Morebath er enda mer interessant. Der fortelles det om et blomstrende katolsk menighetsliv før reformasjonen, der det meste ble rasert av kongens mange bestemmelser – og så tok det lang tid å bygge opp et nytt protestantisk menighetsliv. I Norge kan det (kanskje) virke som det tok 200 år å bygge opp menighetene på nytt, for hva skjedde egentlig årene før konfirmasjonen og skolene startet opp? Om dette vet vi svært lite, og jeg ser fram til norsk forskning på dette området.
Det gjenstår da tre kapitler som i nokså stor grad tar opp Luthers liv og virke og reformasjonen. Det første av disse er Luthers revolusjon, av Chr. Anton Smedshaug. Kapittelet inneholder en del interessant informasjon, men forfatteren misforstår helt når han feilaktig skriver at avlat og avlatsbrev handler om syndsforlatelse, mens det jo i virkeligheten dreide og dreier seg om å få forkortet tiden i skjærsilden for de menneskene som har fått sine synder tilgitt og er på vei til himmelen. Jeg syns også forfatteren bommer i en overskrift som lyder «Fra pavekirke til folkekirke», mens det vel hadde vært mye mer korrekt å skrive «Fra pavekirke til fyrstekirke», for etter reformasjonen ble det jo fyrstene som bestemte hva mennesker måtte tro – og Den katolske kirke er jo også helt klart en folkekirke.
Kapittelet Luthers oppdagelser, av Svein Granerud, begynner med Luthers kamp for å finne en nådig Gud, men tar ikke med at Luthers problem i stor grad var at han misforstod Kirkens lære på dette punktet. Her vil jeg nevne at August Franzen i Katolsk kirkehistorie gir en bedre oppsummering av nyere, katolsk Luther-forskning, når han sier at i den «reformatoriske oppdagelse» fant Luther tilbake til det katolske gudsbildet.
Graneruds kapittel er kort og noe sjablongmessig, og virker i stor grad å være bygget på gammel (og utdatert) reformasjonsforskning. Jeg har selv i år lest flere grundige Luther- og reformasjonsbøker, og her vil jeg nevne to av dem: Martin Luther – rebell i en brytningstid, av Heinz Schilling, Vårt Land forlag (700 s), og Martin Luther: Renegade and Prophet, av Lyndal Roper, utgitt i London (600 s). Spesielt i den siste av disse får man et mye mer nyansert bilde av de komplekse årsakene som førte til Luthers reformasjon, og om Europas nye kirkevirkelighet.
Til sist nevner jeg kort Kjell Nordstokkes kapittel Kristent barmhjertighetsarbeid og samfunnsutviklingen i Norge. Dette er ett av de tre kapitlene som til en viss grad tar opp reformasjonen, men også her skrives det mest om perioden etter 1800. Innledningsvis nevner forfatteren riktignok de første kristenrettene Norge fikk på 10-, 11- og 1200-tallet, og forandringen som kom ved reformasjonen, da kloster og andre katolske kirkelige organisasjoner ble lagt ned; at statsmakten da tok over ansvaret for syke og fattige.
Dette er altså en bok som prøver å gape svært høyt, og ikke lykkes så godt med det, fordi man ikke forsøker eller klarer å knytte interessant informasjon om Norge etter år 1800 til reformasjonen. Dessverre videreformidler den også en del uriktig informasjon om Den katolske kirke.
P. Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo
I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.