Generelt

Jeg er nå nesten ferdig med andre gangs gjennomlesning av boka The Western Church in the Middle Ages av John A. F. Thomson (jeg leste den sist for tre år siden). Det er heller ikke den eneste boka jeg har lest om Kirkens utvikling i middelalderen, men jeg har fått gjenoppfrisket en del viktig informasjon. Amazon skriver om den:

From its origins in the ancient world as a rival to traditional paganism, Christianity has become one of the great world religions. How the Church took over spiritual control of Western Europe to become the foundation of medieval life, setting the moral agenda of society and dominating its intellectual world, is the guiding enquiry at the heart of this book. Covering the period between the fall of the Roman Empire and the Reformation, the account is structured in three chronological blocks, starting with the gradual development of unity within the Western Church up to the 11th century, followed by the period of centralization between the 11th and 13th centuries, and concluding with the break-up of this centralization in the later Middle Ages. Organizational developments and changes in spirituality and doctrine are examined, and the history of the papacy is situated in the wider context of both ecclesiastical and lay society. Intellectual developments and the rise of heresy, at both elite and popular levels, are the focus of an exploration of the mental world of medieval Christendom.

Vårt Land skriver i dag på lederplass at (i sin ingress): At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer. Les hele lederen på Verdidebatt.

Med en slik støtte vil OKB faktisk i praksis slippe å betale noe som helst tilbake til stat og kommune, siden myndighetene i 2015 allerede har tatt fra oss minst 25 millioner i samlet statlig og kommunal støtte for medlemmer som alle var bekreftet (siden de hadde bekreftet noen få uker etter nyttår 2015).

Det er selvsagt usikkert hva lagmannsretten vil ende opp med, men her er i alle fall det meste av Vårt Lands lederartikkel:

Vi har tidligere kritisert kirkesamfunnet for registreringsmetoden man benyttet for å lage medlemslister. Den kritikken fastholder vi. Det er ikke dermed sagt at det er riktig av staten å kreve alle disse pengene tilbake. Et av de viktigste argumentene fra OKB er listene senere ble kvalitetssikret. Det viste seg at 85 prosent av de registrerte personene faktisk var katolikker.

Vi mener at det er urimelig at staten krever hele summen tilbakebetalt. Staten legger til grunn at Grunnlovens paragraf 16 fastslår at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje» (med folkekirken). Hvis man først skal ri prinsipper gjør folkekirkens egen noe lemfeldige praksis med medlemsregistrering det naturlig med en viss ydmykhet fra statens side.

I et rundskriv fra 2015 går Kulturdepartementet langt i å hevde at intensjonen bak trossamfunnsloven minst siden 1976 har vært at medlemmer som har kommet til Norge fra andre land «selv aktivt og uttrykkelig gir melding om eller bekrefter til trossamfunnet at han/hun ønsker å være medlem her i Norge». Samtidig vet vi at trossamfunn som prinsipielt har vært imot medlemsregistre i mange år mottok støtte basert på lister de selv satte opp. Denne tradisjonen for å akseptere tilpasninger har vært nødvendig av hensyn til nettopp religionsfriheten.

Vi har forståelse for at staten trenger gode og etterprøvbare retningslinjer for støtteberettiget medlemskap i et trossamfunn. På den annen side ville det kledd det norske samfunnet å ta hensyn til det enkelte trossamfunnets særpreg. Den katolske kirke er en verdensvid kirke, og det oppleves som unaturlig for mange av dens medlemmer at de skal melde seg inn i den samme kirken de har vært medlemmer av hele livet. At OKB har brukt ulovlige metoder er kritikkverdig, men kirken bør få beholde støtten for dem som faktisk var medlemmer.

Før jul kjøpte jeg denne boka (Reformasjon uten folk) i St. Olav bokhandel og nå (som den første av bøkene jeg skal lese i januar) har jeg lest den ferdig. En del av innholdet kjente jeg selvsagt til fra før, men jeg fikk også med meg mye ny informasjon om reformasjonen i Norge St. Olav forlag beskriver boka slik:

Reformasjonen ble i Norge gjennomført som et kongelig dansk pålegg i 1536/-37. Fra da av skulle staten og dens borgere i det dansk-norske dobbeltmonarki bekjenne seg til den evangelisk-lutherske tro. Trosskiftet hang sammen med tap av nasjonal selvstendighet og kom som en omveltning uten forankring hverken i det folkelige eller i det nasjonale. Det var først fra 1537 at reformasjonsarbeidet startet, og dette var en lang prosess som kanskje ikke ble avsluttet før på 1800-tallet.

Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.

Motstanden mot reformasjonens innføring var både et grasrot­fenomen og et nasjonalt og kirkelig prosjekt ledet av Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson. Senere ble Norge en del av Romas motreformatoriske strategi, alt mens befolkningen i mangt og meget fortsatte å praktisere sin tro på «gamle­måten».

I denne boken presenteres den lange historien om tros­skiftet i Norge i hele sin bredde. Her skildres det religiøse og politiske spillet rundt reformasjonens innførelse, fromhets­livet i norsk sen­middelalder, katolske martyrer, hemmelige jesuittmisjonærer og vitale katolske tradisjoner i etterreformatorisk tid. Forfatteren presen­terer hittil ukjent materiale så vel som kjent stoff i et nytt perspektiv. Denne historien har aldri tidligere vært samlet mellom to permer.

Picpuspatrene skriver i dag minneord om p. Olav Müller – jeg feiret selv messen for ham i St Olav domkirke i Oslo på hans dødsdag 6. november. De skriver bl.a.:

P. Olav var prest med hele sitt hjerte. Han var glad i kontakt, hadde god humor og vant lett tilgang til menneskene. Hans omfattende kunnskap og hans brede livserfaring gjorde ham til en ønsket samtalepartner. Både skriftlig og muntlig var han en ordets mester.

Mange konvertitter fant veien til Den katolske kirken med p. Olavs hjelp. I Midt-Norge ledsaget han generasjoner av ungdom og åpnet troen for dem. Legendarisk var hans helgeturer til Dolmøya utenfor Hitra, der han hadde fått bygget en hytte. Han hadde tjent penger til hytten ved å arbeide på et stenbrudd og i et fiskerøkeri.

Han har bidratt til at Den katolske kirke i Norge ikke lenger ble sett på som en fremmed utenlandsk kirke, men at den slo nye røtter igjen etter reformasjonen. Han var den første fra Trondheim som ble viet til prest i denne byen etter reformasjonen. Nesten ingen har gjort så meget for å gjøre den hellige Olavs liv kjent i en vid katolsk og ikke-katolsk offentlighet. Listen over hans foredrag og artikler er imponerende. Han pleiet videre gode økumeniske kontakter til dem med annen tro.

Har de to elementene i overskriften noe med hverandre å gjøre? En artikkel i National Catholic Register tar opp det spørsmålet, i et «interview with sociologist Father Paul Sullins, whose new study documents a strong linkage between the incidence of abuse and homosexuality in the priesthood and in seminaries».

En organisasjon som kalles The Ruth Institute har nettopp publisert en ny rapport (LES DEN HER) «that dares to ask a question many researchers — and Catholics — have been afraid to ask: What has been the role of active homosexuality and homosexual subcultures in the priesthood and in seminaries on the sex-abuse crisis?» Artikkelen sier videre:

The report — which indicates a very strong correlation between homosexual priests and homosexual subcultures and the incidence of clergy sexual abuse — is in part a response to the two important studies commissioned by the U.S. Bishops in the face of the sex-abuse crisis that were conducted by the John Jay College of Criminal Justice. The 2004 study was entitled, “The Nature and Scope of the Problem of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests and Deacons in the United States,” and the 2011 report was called, “The Causes and Context of Sexual Abuse of Minors by Catholic Priests in the United States, 1950-2010.”

The 2011 report was heavily criticized at the time of its release for its assertion that it found no evidence that homosexual priests were to blame for the abuse crisis, despite the fact that more than 80% of the victims were male and that 78% were postpubescent. Critics claimed that the report bowed to political correctness and fear of a backlash in academia.

Her er hans hovedargument for at den tidligere rapporten fra the John Jay College tok feil mht. korrelasjonen mellom seksuelt misbruk i Kirken og antallet homofile prester:

The John Jay Report in 2011 denied that that was the case because they said that the trend of abuse did not correspond with the trend of homosexual men in the priesthood. So that abuse was highest in the mid-1970s. But the reports of homosexual activity in the seminaries did not increase until the 1980s. So they argued that since by the time we were aware that they had these kinds of lurid homosexual cultures and homosocial activities in the Catholic seminaries, the abuse was already declining so it couldn’t have had anything to do with that activity or with the presence of homosexuals. And so I critically examine that thesis. I really don’t have a general criticism of the John Jay study at all. In fact, I have a lot of appreciation and admiration for that study.

But for that particular point, I point out that the percent of homosexual men who are ordained in any year or the presence of homosexual activity in seminaries can’t relate very strongly to the percent of homosexual priest in priesthood. Because each year we ordain a relatively small proportion of new priests. It’s about 1%. So even if all of that 1% were homosexual, it doesn’t affect the percent of homosexual men and the priesthood very much at all. What we have to do is to look at what percentage of men were of a homosexual orientation in the entire presbyterate in any given year in order to see if that is correlated with the incidents of abuse — and even more importantly to see if that’s correlated with the percent of victims who were male in any year. And so that’s what I do in this report.

I use data from a survey that was done in 2002 that measured the sexual orientation of Catholic priests and used a modified Kinsey scale, which in this case was a five-point scale, measuring from a completely homosexual orientation to completely heterosexual orientation and then categories in between; and also ask about year of ordination and the year of birth. And so from that, I’m able to compute what percentage of priests reported a homosexual orientation in any given year, going back to the 1950s. And when I overlay that trend with the trend and abuse, it’s almost a perfect correlation. The correlation is 0.98. A perfect correlation is 1.0. So it’s as close an association as you can get.

Fr. Sullins er som meg en gift katolsk prest (tidligere episkopal prest) og skrev for noen få år siden en bok om gifte prester i den latinske ritus i USA (i alt 125 stykker) – som jeg nå har bestilt og ser fram til å lese. (Bestill den gjerne fra Amazon.)

I dag var vi nesten tre timer inne i domkirken i Sevilla (og i tårnet). Kirken har 80 sidealter og de fleste ble beskrevet i audioguiden. Wikipedia sier bl.a. dette om kirken:

After its completion in the early 16th century, Seville Cathedral supplanted Hagia Sophia as the largest cathedral in the world, a title the Byzantine church had held for nearly a thousand years. The total area occupied by the building is 23,500 square meters. The Gothic section alone has a length of 126 meters, a width of 83 meters and its maximum height in the center of the transept is 37 meters. The total height of the Giralda tower from the ground to the weather vane is 96 meters. Since the world’s two largest churches (the Basilica of the National Shrine of Our Lady of Aparecida and St. Peter’s Basilica) are not the seats of bishops, Seville Cathedral is still the largest cathedral in the world.

Audioguiden sa at hovedalterbildet (under) er det største som noen gang er laget, og at det tok 82 år å gjøre det ferdig (fra 1482 til 1564).

I dag var vi i Capilla Real i Granada og så det store kapellet, gravmonumentene til Isabella og Ferdinand, kapellets enorme alterbilde og dronning Isabellas samling av religiøs kunst – som man kan se i bildene under. (Om Isabella og Ferdinands spesiell tittel kan vi lese: «The title of «Catholic King and Queen» was bestowed on Ferdinand and Isabella by Pope Alexander VI in 1494, in recognition of their defense of the Catholic faith within their realms.»

Som jeg skrev i september 2015, skriver Xavier Rynne II igjen fra årets bispesynode. For tre år siden skrev jeg under det samme bildet:

For 16-18 år siden leste jeg bøkene «Xavier Rynne» skrev fra Vatikankonsilet. Den amerikanske presten som skrev under dette navnet var godt informert, men også den som fikk pressen til å skrive om kampen mellom de konservative og de liberale. Slik skriver Wikipedia om ham:

Fr Francis Xavier Murphy attended the Second Vatican Council which met at the Vatican from 1962-1965 as a journalist. Under the pseudonym Xavier Rynne, combining his middle name and his mother’s maiden name, he revealed the inner workings of Vatican II to The New Yorker. He is credited with setting the tone for the popular view of the council, depicting it as «conservative» versus «liberal».

Så langt i år har Xavier Rynne II (igjen i tidsskriftet First Things) skrevet tre artikler; NR. 1 her, NR. 2 her og NR. 3 her.