Generelt

Dette skriver Vårt Land i dag, og bakgrunnen er at Stortinget har bestemt «å utrede muligheten for å frata trossamfunn økonomisk støtte dersom de oppfordrer til lovbrudd, finansieres av stater som bryter fundamentale menneskerettigheter, eller begår «andre alvorlige forhold»».

Jeg oppfatter spørsmålet som en del videre enn som så; det handler i stor grad også om likebehandling av Den norske kirke og andre trossamfunn. VL har intervjuet Ingvill Thorson Plesner, seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, som bl.a. sier:

Utgangspunktet er at staten har valgt å støtte Den norske kirke. For ikke å bli tatt for diskriminering, får andre tros- og livssynssamfunn samme støtte per medlem som kirken.

Selv om staten har løsnet på båndene til kirken, slår Grunnloven fast at den skal støtte kirken slik at den kan fungere som «folkekirke», og andre tros- og livssynssamfunn tilsvarende.

– Det er ikke stilt bestemte krav til støtten i Grunnloven. Det er naturlig å tolke det som grunnlovsfestet å videreføre dagens romslige ordning, sier Plesner.

SV-forslaget kan altså kollidere med menneskerettighetenes vern mot diskriminering – du må støtte alle eller ingen – og med Grunnlovens bestemmelser om støtte til kirken og trossamfunn.

– Det må trolig grunnlovsendringer til hvis man skal innføre slike krav, sier Plesner.

– Det vil også være problematisk av hensyn til trosfriheten dersom staten skal overvåke «sosial kontroll» i trossamfunn, fortsetter hun. …

I går nevnte jeg det som også avisa Dagen skrev om; at nå vil også de nordiske folkekirkene bli nødt til å spørre personer om de ønsker å bli registrert i Norge – det er visst bare Den norske kirke som skal slippe dette. (De skal fortsatt kunne registrere folk uten å spørre dem når de flytter ut og inn av landet (som de gjorde med vår katolske biskop i 2005), og de skal visst automatisk få skrive inn barna som tilhørige DNKrk hvis én av foreldrene er medlemmer der. Men at barna blir registrert som medlemmer ved dåp i Norge er jo selvsagt ikke noe problem verken for DNKrk eller for andre kirkesamfunn.)

I dag skriver Vårt Land at de nordiske folkekirkene ikke er fornøyde med svaret fra departementet – og det må innrømmes at her har de norske myndigheten rotet ganske mye. Slik leser vi:

Brevet vi fikk var ikke klargjørende, så vi har med hjelp fra vår advokat sendt et brev i retur med flere spørsmål, for vi trenger bedre svar, sier Per Anders Sandgren til Vårt Land.

Han er sokneprest i den Svenska kyrkan i Norge, som har fire forsamlinger her til lands med 22.000 medlemmer.
Det er disse medlemmene striden står om. For vel et år siden ble det klart at medlemmene i de nordiske ­folkekirkenes filialer i Norge ikke har meldt seg inn selv. Trossamfunnene fikk nemlig overført medlemmene som hadde flyttet til Norge fra moder­kirken i hjemlandet. …

Hvordan disse kirkesamfunnene skal bekrefte sine medlemmer er så langt helt uklart (gjelder det alle medlemmer, eller bare de som er registrert de siste årene, eller skal man nå begynne å spørre dem?). Det skal man visst samtale med Fylkesmannen om, men det går de ikke med på i første omgang. Artikkelen slutter slik:

Assisterende fylkesmann Bjerkmo vil ikke gå inn på hva slags praksisendringer det kan bli snakk om.
– Først vil vi gjerne ha møter med kirkene, og høre hvordan de har tenkt å løse saken, sier hun til Vårt Land.

Sokneprest Sandgren er klar på hva han vil gjøre først:
– Før vi ber om et slikt møte, må departementet svare oss.

Se videoen her, hvis den ikke fungerer på Dagbladets side.

Dagbladet viser en video tatt med drone fra Kjerag innerst i Lysefjorden i Rogaland. Filmen er visst sett et svært stort antall mennesker rundt om i verden.

Min kone og jeg var der i juli 2009 – rett før vi flyttet til Oslo.

I Fritanke kan vi lese:

Den norske kirkes søsterorganisasjoner i Sverige, Finland og Island, de såkalte «nordiske folkekirkene», har hver sin avdeling i Norge.

I lang tid har disse tre avdelingene ført opp folk som flytter til Norge som medlemmer uten å spørre dem først. Dette har vært akseptert av staten som grunnlag for offentlig støtte. Logikken er at folk som er medlemmer av kirken i hjemlandet automatisk blir overført til avdelingen i Norge når de flytter hit.

– De er jo allerede medlemmer i Svenska kyrkan. Å flytte til Norge er som å flytte fra Stockholm til Gøteborg. Man bytter bare fra en del av organisasjonen til en annen, forklarte prest i Svenska kyrkans lokalavdeling i Norge, Per Anders Sandgren, da vi snakket med han i desember i fjor.

I etterkant av avsløringene rundt katolikkenes kontroversielle medlemspraksis, har staten begynt å diskutere praksisen også til de nordiske folkekirkene. Ikke minst med utgangspunkt i at katolikkene aktivt bruker særordningen til de nordiske folkekirkene som argument for at de også må få lov til å føre opp medlemmer uten å spørre først.

I november sendte Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som forvalter statsstøtten til tros- og livssynssamfunn, et brev til Kulturdepartementeet og spurt hvordan loven skulle tolkes.

– Er det slik at særordningen til de nordiske folkekirkene fortsatt kan aksepteres? spør Fylkesmannen.

Nå har svaret kommet, og det er nei. …

I en annen artikkel i Fritanke diskuteres det om de nordiske folkekirkene nå må kontakte alle sine medlemmer.

I går ble det kunngjort på katolsk.no, bl.a. at:

P. Oddvar Moi løses, med virkning fra den 1. juni 2016, fra stillingen som kapellan i St. Hallvard menighet i Oslo, og utnevnes fra samme dag til sykehusprest i Oslo. Fra samme dag avløser han p. Ragnar Leer-Salvesen og p. Ole Martin Stamnestrø ved sekretariatet i Norsk katolsk bisperåds liturgiske kommisjon, og utnevnes til sekretær for denne.

Jeg ba selv biskopen om å få mer selvstendige arbeidsoppgaver, etter å ha vært kapellan nå snart 17 år. Å bygge opp en katolsk sykehuspresttjeneste i Oslo-området regner jeg med vil bli både utfordrende og interessant. Samtidig er jeg usikker på hvordan det vil oppleves å ikke være i vanlig menighetstjeneste, det har jeg nemlig vært i de fleste år siden 1988.

Jeg er formelt løst fra tjenesten i St Hallvard menighet allerede fra 1. juni, men i praksis kommer jeg til å være der på halv tid ut august – for arbeidet den liturgiske kommisjonen kommer ikke til å starte opp i særlig grad før sommeren er over.

I en artikkel i Catholic Herald skriver Fr. Alexander Lucie-Smith at de siste abortstatistikkene i England, som viser at stadig flere kvinner over 30 tar abort, bør forandre vårt syn på hvorfor abort blir valgt. Han skriver bl.a.:

… When abortion was first legalised in Britain, under certain strict conditions, all of which have been long forgotten, the picture that was painted of the woman who would be coming for abortion was radically different to the picture that emerges today. Back then she was young, friendless, desperate, vulnerable, seeking abortion as a last resort, a deserving object of our compassion. Today, this picture makes less and less sense. The figures we have now make it clear that the woman coming for abortion is quite likely to be in her 30s, married or with a partner, and who has had a previous abortion, and may well have living children.

So what has changed? Well, everything. The mindset that promotes abortion and contraception represents a continuum; both see fertility as a curse; both take measures, though of differing moral gravity, to stop fertility. But abortion is not the dramatic affair it clearly once was; but rather it represents the culmination of the contraceptive mentality. …

Det har i det siste blitt skrevet litt om ulike tradisjoner når man gifter seg i Norge; at faren følger bruden opp kirkegulvet og at man gjerne vil kysse foran alteret – jeg skrev litt om det her.

VL skriver i dag litt (og interessant) om hvordan tradisjonene har utviklet seg, bl.a. om utenlandske tradisjoner fra 1800-tallet med hvit brudekjole og at far følger datteren inn: «Det strenge viktorianske kravet til brudens uskyld og renhet springer ut av et seksualsyn med et sterkt kvinneundertykkende preg. Fars overlevering av bruden til hennes kommende mann, understreker at giftermålet er en avtale mellom den kommende ektemann og hans svigerfar. Ikke mellom kvinnen og hennes mann.»

Jeg kan være enig i at dette virker ganske underlig i vår tid, men det er jo selvsagt slik at kvinnene ser på det som en stilig tradisjon, og intet annet – de sier ikke fra seg sin frihet og selvbestemmelsesrett, verken overfor faren eller ektemannen.

Derfor blir det helt feil når VL videre skriver: «det store paradokset kommer imidlertid hvis vi aksepterer at den viktorianske bryllupstradisjonen kun er tradisjon, men anklager muslimske kvinner som selv velger å bruke hijab, for å bruke et kvinneundertrykkende plagg. … Sannheten er at både den kristen-viktorianske bryllupstradisjonen og den muslimske hijaben bærer i seg dimensjoner av noe religiøst, noe kulturelt og noe patriarkalsk.»

Problemet blir at mens den gamle og utdaterte bryllupstradisjonen ikke viser hvor frie kvinnene er i vårt samfunn (og dessuten ikke brukes mer enn 5 minutter av en kvinnes liv), sier hijab-tradisjon i flere land og kulturer noe virkelig om kvinnens situasjon. (Det hadde jo passet en hel del bedre å sammenligne hijab med kvinners bruk av skaut i Europa i tidligere tider.)