Generelt

Moder Teresa skal helligkåres i Roma 4. september i år, og interessen for henne begynner å øke igjen. I dag leste jeg en artikkel om henne på Mercatornet, en artikkel som presenteres slik: «Although her name is a byword for generous service to humanity, the Albanian-born nun has attracted some criticism. Gëzim Alpion, also Albanian, a sociologist at the University of Birmingham, has become an expert on her life, writings and reputation. His book Mother Teresa: Saint or Celebrity? was published in 2007 and another book is on the way.» I artikkelen leser vi bl.a.:

… My interest in Mother Teresa is part of my own ongoing quest as an individual to make sense of who we are. Notwithstanding her religious devotion, Mother Teresa does not have all the answers to the meaning of life or the hereafter, if there is such a thing.

Which is just as well. In fact, Mother Teresa is of interest to me not because she was enlightened more than others on matters spiritual. On the contrary, my continued interest in her is explained particularly because she herself was in the dark all her life. Not many religious “professionals” would admit this “deficiency” as Mother Teresa did in her talks and writings to her spiritual directors. Honesty and integrity separate her from theological hypocrisy often manifested at institutional level.

… Mother Teresa devoted her life from the late 1940s onwards to “human debris”. This is one of the reasons why she broke up with the Loreto order formally in 1948 to set up her order of the Missionaries of Charity on September, 10, 1950.

Mother Teresa has never worked in relative obscurity, though. The first article on her work as an independent nun was published as early as 29 December 1949 in The Statesman, Kolkata’s leading English language daily established in 1875. My good friend C. M. Paul, founder of Mass Communication Department at Assam Don Bosco University, is currently carrying out pioneering research on representation of Mother Teresa in the Kolkata press between 1948 and 1962.

In view of this, we should perhaps reassess the claim about Malcolm Muggeridge’s “discovery” of Mother Teresa in 1968. By the time Muggeridge accidentally, and arguably rather reluctantly, ended up conducting the first interview with the Albanian-born nun, she had already been discovered throughout India and South East Asia and beyond. Mother Teresa had received national (Padma Shri) and international (Magsaysay) awards in recognition for her work at least six years prior to the chance encounter with Muggeridge.

As such, one could argue that Muggeridge “discovered” Mother Teresa only as far as the Western audience was concerned …

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og P. Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

I dag markeres jubileet for St Hallvard kirke, selv om riktig dag er om to dager – kirken ble innviet 15. mai 1966. I en artikkel i Aftenposten (les den her) skriver professor Thomas Thiis-Evensen bl.a. dette om kirken:

… Mellom boligblokkene på Enerhaugen ligger et upåaktet storverk i norsk arkitektur: St. Hallvard kirke og kloster, tegnet av Kjell Lund i 1966. Bygningens eksteriør er lukket, formet som en hvilende kube. Tung og urokkelig står den rett på grunnfjellet, veggene er i grov tegl, vinduene er små glugger og inngangene er kilt inn som dype snitt i massen. Interiøret er omsluttende i form av en sylinder, med varmrøde teglvegger som kretser om rommet som i en hule, der lyset siver inn gjennom smale vertikalsnitt i overflaten. Taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet i form av en omvendt betongkuppel, men stiger så igjen til den ene siden i retning av alteret.

Alle disse trekkene er med på å tolke klosterets funksjon: Den lukkede kuben viser til munkenes avsondrethet fra utenverden, sylinderen til deres konsentrasjon om bønn og det synkende taket tolker himmelens tilstedeværelse, mens stigningen løfter blikket mot gudstjenestens fokus.

Men i St. Hallvard blir selv et barn stille – uten å kjenne til teologien. På samme måte lar også den skeptiske ateisten seg gripe fordi tolkningene så umiddelbart gjenkjennes fra visse fysiske erfaringer i møte med omgivelsene. En tung og lukket vegg vil følgelig straks gi inntrykk av å beskytte dem innenfor, men også avvise dem utenfor. Et rom som omslutter, vil gi inntrykk av trygghet, mens motsatt, et tak som synker ned over hodene våre, varsler om en umiddelbar fare. Når taket igjen stiger, varsler det om at faren er over og vi «reddes».

Slik uttrykker bygningen på Enerhaugen hverken «fest», eller «underholdning» – men alvor. Et budskap som oppleves av langt flere enn de innviede, fordi alvorets former er tolket så vakkert at de øyeblikkelig treffer våre allmenne erfaringer. …

Jeg postet følgende innlegg på Verdidebatt for fire dager siden:

Sjokkerende forskjellsbehandling

Saken om registrering av medlemmer i Oslo Katolske bispedømme (OKB) begynte for snart to år siden, og det er helt klart at OKB ikke burde ha skrevet inn personer som medlemmer uten å ha vært helt sikre på at de virkelig var katolikker. Dette har biskopen og andre beklaget svært mange ganger, og man har også sagt seg villig å betale tilbake for personer som har blitt feilregistrert. Jeg og enkelte andre har regnet ut at dette kan bli ca 20 millioner kroner (10 m. til staten og ca 10 m. til kommunene), noen mener at beløpet må bli noe større, kanskje 25 til 30 millioner.

Men myndighetene (Fylkesmannen og Kulturdepartementet) nøyer seg ikke med beklagelser og tilbakebetaling av penger gitt til feilregistrerte, de insisterer på tilbakebetaling av støtte til alle medlemmer som ikke ble registrert på korrekt måte – men de presiserte ikke før i etterkant, i februar 2015, var som var korrekt måte. Samlet krav om tilbakebetaling (fra stat og kommune), inkl avskåret støtte for år 2015, er ca 110 millioner.

Når OKB i disse dager saksøker staten ved Kulturdepartementet, er det i praksis for et beløp på ca 90 millioner, som de mener de ikke behøver tilbakebetale. Og samtidig som OKB kreves for store pengesummer, vet staten – som alle informerte mennesker – at det har bodd langt flere katolikker i Norge enn de det er blitt betalt ut støtte til i den aktuelle perioden, 2010-15. Ja faktisk har dette vært tilfelle i alle fall fra 1980, og i dag regner man med 50 000 – 75 000 hittil uregistrerte katolikker i Norge.

I sin stevning av staten (som nylig ble offentliggjort) bruker OKB naturlig nok mye tid på å diskutere hvilke medlemmer som er støtteberettiget etter norsk lov. Lovens bokstav, sier de, snakker om hvor mange som «høyrer til» kirkesamfunnet, det er disse man skal motta støtte for. Først i andre omgang kommer spørsmålet om hvordan de som «høyrer til» skal registreres, og her har det vært mye uklarhet og ulik praksis.

Her legger stevningen stor vekt på at det her har vært en sjokkerende forskjellsbehandling av lutheranere og katolikker, for de nordiske folkekirkene har i svært mange år fått mye gunstigere ordninger enn katolikkene. Det har aldri blitt krevd at medlemmene i disse kirkene aktivt skal bli bekrefte sitt medlemskap, i mange år har man ikke en gang krevd at de skal oppgi navn på medlemmer som bor i Norge.

Dette spørsmålet ble tatt opp i 2004, og i stevningen beskrives det som da skjedde ganske detaljert. Departementet ønsket å fortsette en støtteordning som ikke baserte seg på medlemslister, men bare en prosentdel av alle innvandrere fra disse nordiske landene. Departementenes lovavdeling hevdet derimot at dette ikke kunne tillates – men OKB er etter flere henvendelser nektet innsyn i disse papirene – så de nordiske folkekirkene måtte etter dette levere inn medlemslister. Men disse listene skulle ikke basere seg på aktiv innmelding, bare en melding fra moderkirken om utflytting til Norge, og så sent som i februar 2016 skriver Kulturdepartementet at de fortsatt vil tillate disse kirkene å levere inn medlemslister uten aktiv innmelding – akkurat det de nekter oss katolikker.

OKBs stevning skriver nokså dramatisk om hvordan de opplever denne forskjellsbehandlingen:

» … Denne forskjellsbehandling er i seg selv ulovlig. Forholdet blir spesielt alvorlig ved at ordningen har vært praktisert i en årrekke og kommer til uttrykk som et ønsket forhold fra departementet ved flere anledninger, Fylkesmannens og departementets vedtak i saken kan ikke opprettholdes, med mindre man legger til grunn at forskjellsbehandling av protestanter og katolikker er tillatt. Det uttalte ønsket om forskjellsbehandling av protestanter og katolikker, og den faktiske gjennomføringen av en slik forskjellsbehandling, er uansett et alvorlig forhold som bør få konsekvenser uavhengig at denne konkrete tvisten om tilskudd for årene 2011-2015.»

Som siste punkt vil jeg nevne at stevningen påstår at to alvorlige saksbehandlingsfeil er begått, som også kan
gjøre Kulturdepartementets vedtak ugyldige. Man skriver:

«For det første anføres det at fylkesmannens vedtak med stor sannsynlighet kan ha blitt påvirket av at fylkesmannen valgte å politianmelde OKB på et tidspunkt forut for at OKB hadde redegjort grundig for relevante deler av faktum og juss. Det var etter OKBs oppfatning i strid med god forvaltningsskikk å gå til politianmeldelse på et så tidlig tidspunkt. …

For det andre anføres det at Kulturdepartementet inhabiliserte seg selv som klageinstans for vedtakene fra fylkesmannen gjennom å utarbeide rundskriv og instruks til fylkesmennene som inneholder detaljerte tolkninger av trossamfunnsloven rettet mot den aktuelle saken. Ettersom det helt sentrale tema for klagene nettopp var fylkesmannens rettsanvendelse, og ettersom departementet noen uker for vedtaket hadde instruert fylkesmannen om å legge til grunn denne rettsanvendelsen, innebar ikke klagebehandlingen en reell overprøving av fylkesmannens vedtak.»

Jeg håper man etter hvert kan komme til en løsning, der OKB betaler tilbake penger for personer som virkelig var feilregistrerte, men at staten gir slipp på nesten 100 millioner kroner de har krevd tilbakebetalt for personer som beviselig var katolikker og var bosatt i Norge i årene 2010-15.

Oddvar Moi
Katolsk prest, Oslo

————————————————————–

En litt kortere versjon av dette innlegget (jeg hadde selv sendt inn en kort og en lang versjon) ble trykket i Vårt Lands papirutgave i dag, tirsdag.

Mitt siste innlegg med oversikt over (katolsk) innvandring til Norge viser Vietnam og Sri Lanka – og min første oversikt viste Filippinene. Filippinene, Vietnam og Sri Lanka var tre av de fem viktigste innvandrerlandene i Den katolske kirke i Norge på 90-tallet (de to siste nasjonale gruppene var Polen og Latin-Amerika). Filippinene har økt kraftig også de siste 20 år, og her ser vi hvordan det er gått med Vietnam – årlig innvandring og samlet antall (ca 22 500).

Og til slutt Sri Lanka – årlig innvandring og samlet antall (ca 15 500).

Det har kommet forholdvis få mennesker fra Vietnam og Sri Lanka til Norge de siste 20 årene, men samlet antall vokser fortsatt fordi det fødes en del barn i Norge med begge foreldre fra disse landene.

En helt annen type kritikk av Den katolske kirke (enn den om medlemsregistreringen) kan man lese i VG. Der har man nå en tid tatt opp folks syn på djevelen (tror folk at han fins?) og om djevelutdrivelse av og til kan være aktuelt. Bl.a. er det blitt skrevet en del om eksorsisten i Den katolske kirke i Danmark – men man må betale for å se disse artiklene på VG+.

Den katolske kirke har et ganske så nøkternt og forsiktig syn på djevelutdrivelse; hvis en person sier til en prest at han/hun mener seg besatt av djevelen, og presten mener at dette muligens kan være tilfelle, er det strengt forbudt for presten å selv foreta en utdrivelseshandling. Isteden må presten ta kontakt med biskopen, slik at den aktuelle personen kan vurderes av eksperter, bl.a. en psykiater, før bispedømmets eksorsist (som bor i Sverige) eventuelt kalles inn.

I går skrev VG om en av psykiaterne som hjelper bispedømmet i slike saker, og ikke uventet får denne psykiateren flengende kritikk av flere andre innenfor helsevesenet – for hvis man selv mener at å tro på djevelens eksistens er bare tull, blir jeg jo desto tåpeligere å tro at mennesker kan bli besatt av ham.

Så i VGs artikkel leser vi i ingressen: Lege og professor: – Kan være brudd på loven, og videre i artikkelen bl.a.:

Man kan spørre seg om han ved å gjøre en slik psykiatrisk vurdering, blir en del av «behandlingen». Det er viktig å ikke forhåndsdømme, men jeg skulle gjerne se denne saken bli vurdert av etisk råd, sier … leder i Rådet for legeetikk i Legeforeningen.

Han kan ikke se at det strider mot loven at et trossamfunn ber en psykiater om å vurdere en potensielt djevlebesatt. Det avgjørende er at den som mener seg besatt, selv ønsker en slik vurdering, og gjør det frivillig, forteller han.

Han er likevel kritisk til at en psykiater velger å foreta en slik undersøkelse. Er det legearbeid å godkjenne en person for djevleutdrivelse? Jeg ville ha tenkt meg om to ganger før jeg gjorde det som lege ……

… en psykiatrisk sykepleier (som) har skrevet en masteroppgave om usunn religiøsitet. Hun mener det er uakseptabelt at en psykiater gjør dette. Jeg blir målløs. Ingen psykiatere burde ta på seg denne oppgaven. Faglig er det svært tvilsomt, og det er etisk problematisk. Denne overlegen blander roller, og det kan føre til at mennesker som egentlig er syke ikke får den behandlingen de trenger. Når du demoniserer et annet menneske, fratar du det menneskets kontroll over eget liv, …

Hun mener at når overlegen hjelper kirken med dette, er det det samme som å si at demoner er en realitet. …

OPPDATERING
Siden jeg skrev dette innlegget, har VG skrevet mer om saken (i dag kl 13), nemlig: «Politikere ber helsemyndighetene vurdere Den katolske kirkes sammenblanding av psykiatri og eksorsisme. Overlegen selv ønsker tilsynet velkommen. Både Arbeiderpartiets og Høyres helsepolitiske talspersoner mener at helsemyndighetene må se nærmere på praksisen som VG har avdekket. … «

Tallet på innvandrere fra Afrika har økt kraftig de siste 10 år, fra ca 44 000 til ca 117 000 i dag, men flere av disse landene har få eller ingen katolikker.

Av land med en hel del katolikker tar jeg først med Kongo og Rwanda, der de fleste er katolikker.

Dernest fire land med forholdsvis mange katolikker; Nigeria, Kenya, Uganda og Tanzania.

Til sist tar jeg med Eritrea, der det har kommet veldig mange asylsøkere de siste 10 år, fra ca 2 000 i 2005 til over 20 000 i dag. Her er flertallet ortodokse kristne, men antallet katolikker kan være opp mot 20%.

Oslo katolske bispedømme stevner staten, kan vi lese på katolsk.no:

Oslo katolske bispe­dømme har nå oversendt en stevning til Oslo tingrett og går til det alvorlige skrittet å saksøke staten. Vi mener statens vedtak om milliontilbakebetaling i medlemsregistersaken er ugyldig og at saken må prøves for retten. Rettsaken vil trolig komme opp i løpet av annet halvår 2016.

Hele stevningen ligger her (men uten vedleggene), og på siden jeg lenket til forklarer Lisa Wade kort hva stevningen går ut på. Les hva hun skriver der under overskriften Likhet for loven.

Jeg leste selv stevningen grundig tirsdag kveld, og har skrevet et stykke på Verdidebatt (og jeg håper å få noe inn i Vårt lands papiravis) med følgende overskrift «Sjokkerende forskjellsbehandling» og ingress «Det har i mange år vært en sjokkerende forskjellsbehandling av lutheranere og katolikker, for de nordiske folkekirkene har fått mye gunstigere ordninger enn katolikkene.»

Les mitt innlegg på Verdidebatt her.

I min serie om tall for innvandring til Norge fra katolske land er jeg nå kommet til Europa – informasjonen har jeg hentet fra Statistisk sentralbyrå. De har bl.a. oversiktsinformasjon for flere land som viser at innvandringen til Norge fra Vest-Europa (utenom Norden) er 79 000 personer nå, mot 33 000 for 10 år siden. Fra Øst-Europa utenom EU er det nå 71 000, mot 39 000 i 2005. Det mest dramatiske har skjedd med innvandringen fra EU-land i Øst-Europa; derfra har nå 200 000 personer kommet til Norge, mot bare 14 000 i 2005. Under følger en del statistikker fra europeiske land med ganske mange katolikker.

Italia

Spania

Portugal

Frankrike

Ungarn

Tsjekkia

Slovakia

Kroatia

Polen, Litauen og Latvia har jeg skrevet om tidligere.

Flere oversikter over innvandring til Norge fra katolske land – denne gang flere land i Latin-Amerika.

Først en samlet oversikt over Sør- og Mellom-Amerika – totalt nesten 25 000:

Fra Chile er det kommet 7 800, med en tydelig topp i 1989, men deretter få nye.

Fra Brasil er det kommet mange de siste 10 årene, totalt i dag 3 200 kvinner og 1 200 menn.

Fra Argentina er det i alt kommet ca 1 000.

Fra Colombia er det kommet ca 2 000, de fleste de siste 15 år.

Fra Venezuela er det kommet en del etetr år 2006, i alt 1 100.

Fra Mexico er det kommet litt over 1 200.

Jeg fortsetter å vise oversikter over innvandring til Norge fra katolske land.

I Polen er det ca 90% katolikker og der har økningen vært voldsom – i 2015 totalt 39 000 kvinner og 66 000 menn:

I Litauen er det rundt 80% katolikker og også her er tallene høye – nesten 18 000 kvinner og vel 24 000 menn:

Latvia er delt mellom lutheranere (35%), katolikker (25%) og ortodokse (18%), og et større antall enn man tror er kommet til Norge – ca 4 600 kvinner og 6 300 menn:

Videoen over viser hvordan Trevi-fontenen ble farget rød fredag kveld for å minnes vår tids kristne martyrer spesielt i Syria og Irak. Les om dette HER og HER.

The event, which drew a large crowd, included a series of testimonies and ended with a prayer. Its aim was to show solidarity with the persecuted, reassuring them they are not suffering alone.

Bishop Audo drew attention to the richness and diversity of Christianity in Syria, where the faith has been present for two millennia. “We have the capacity to live with Islam,” he said. “We are inculturated within the Arab culture.»

But he said the situation is now «very bad”, especially in his city, ravaged by the continuing civil war in the country. “There is constant indiscriminate bombing leaving a lot of victims, many wounded. There is no work, no electricity, life is very expensive, and the number of churches is drastically decreasing. For us, we’re experiencing the end of a church and of [Christian] tradition.”

This week the United Nations said the situation in Aleppo was «catastrophic», after airstrikes on and around a Médecins Sans Frontières backed hospital killed dozens, with more than 30 dead in other attacks. The Red Cross has warned Aleppo is on the brink of a humanitarian disaster with millions of lives at risk.
Bishop Audo said the evening, organized by the charity Aid to the Church in Need, was important because it helped take the issue of persecuted Christians, particularly in Syria, “out into the world.”