Generelt

Bør ikke bruke projektor i kirken

Generelt, Liturgi /

Tro det eller ei, noen av mine kollegaer (katolske prester) syns det er svært nyttig å bruke projektor i messen, for å vise bilder og sangtekster på et stort lerret. Selv syns jeg det er ganske så upassende, men har ikke yppet til strid om dette i særlig grad. Jeg leste i går om en debatt om dette emnet på MF; artikkelen har som overskrift «Vil ikke bruke projektor i folkekirken» og i ingressen står det «Mener lyset fra projektorer og skjermer tar fokuset bort fra alteret.» I selve artikkelen kan man lese:

Projektoren fikk gjennomgå i en panelsamtale på MF i forbindelse med et seminar om kirken og kirkebygg sist fredag.

På seminaret «Folkekirken og folkets kirker», arrangert av Menighetsfakultetet (MF) og KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter, var bred enighet om at man ønsker flere åpne kirker. Men projektor og skjerm fikk hard medfart.

Det handler om forståelsen for hvordan vi mennesker sanser ting. Lyset fra en projektor styrer blikket og informasjonen du får fra skjermen trumfer all annen informasjon og de fire andre sansene setter i mindre grad i spill, sier universitetslektor på MF, Jan Terje Christoffersen.

Christoffersen får støtte fra resten av panelet som foruten ham består av Morten Stige fra Byantikvaren, Rådgiver for kirkekunst og interiør i Bjørgvin bispedømme Ragnhild Tveit og Kristin Gunleiksrud Raaum som er nyvalgt kirkerådsleder og generalsekretær i Norske kirkeakademier (NKA).

Du har ikke lenger fokus på alteret og gjør noe med kommunikasjonen i gudstjenesten, sier Tveit og fremhever også det estetiske inngrepet en skjerm til projektor utgjør. … …

Time kirke slått opp i VG

Generelt, Teologi /

16april_timekirke_VG
I dag tidlig preger min barndoms kirke VGs (nett)forside, og i en artikkel skrives det om hvordan den norske kirkes vedtak om homofil vigsel er blitt mottatt på Jæren:

Etter at Kirkemøtet mandag vedtok å utarbeide en liturgi for å vie homofile, har flere prester reagert negativt. I Time kommune i Rogaland har en prest allerede sagt opp i protest, mens prosten vil reservere seg.

Dag Øivind Østereng, prest i Undheim gikk raskt ut i avisa Dagen og sa at han sier opp sin stilling og melder seg ut av kirken.

Også de andre prestene i Time kommune er negative til å vie homofile skriver Stavanger Aftenblad. Prosten på Jæren, Kjell Børge Tjemsland, sier til avisen at han vil reservere seg mot å vie homofile, slik vedtaket på Kirkemøtet gir anledning til.

– Jeg står for det tradisjonelle ekteskapssynet, men tar vedtaket på Kirkemøtet til etterretning. Det er min plikt å legge til rette for at homofile får vie seg med en annen prest, sier Tjemsland.

En tredje prest i kommunen, på Bryne, som jeg kjenner helt fra barndommen, har tydeligvis også reservert seg.

Dag Øivind Østereng melder seg ut av Den norske kirke

Generelt, Økumenikk /

I går kveld kunngjorde Dag Øivind Østereng på sin Facebook-side at han gir opp kampen i Den norske kirke og melder seg ut. Jeg snakket med Dag Øivind om hans dilemma for flere år siden, og har fulgt hans kamp (han har vært en av de viktigste lederne i Carissimi) ganske nøye, bl.a. har han og familien hans bodd på Jæren en del år nå, og sin siste stilling i DNkrk har han på Undheim (i Time kommune), der mor mi vokste opp. Jeg har mange ganger undret meg over hvor mye og hvor lenge han har holdt ut. Slik skriver han:

Den norske kirke har i dag vedtatt en ny lære i vår kirke. En lære om at ekteskapet ikke er en ordning utelukkende for mann og kvinne, men skal forståes kjønnsnøytralt, og at liturgier som målbærer et ekteskap for likekjønnede skal innføres. Dette er en lære som er i strid med Bibelen og en samlet kirkelig og økumenisk tradisjon. Inntil i dag har det vært to syn på spørsmålet om likekjønnet samliv. Det har vært en vanskelig debatt og et problematisk syn i kirken, men vi må kunne leve med debatt og uenighet i syn. Enheten har nemlig vært begrunnet i det faktum at kirken tross alt har hatt én lære og én liturgi som har vært fastholdt gjennom kirkens vigselspraksis. I alle mine presteår har jeg viet brudepar med ordene om at Bibelen sier at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, og ord fra skapelsesfortellingen og av Jesus om at Guds vilje for ekteskapet ligger i kjønnspolariteten som konstituerende for denne ordningen (Jfr. Matteus 19,4-6). Det å oppløse mann/kvinne som grunncellen i ekteskapet er i strid med Guds åpenbarte vilje og naturretten som kan avleses av skaperverket selv. Kirken har bøyet seg for en kjønnsideologi som er i direkte strid med Bibelens ord og det jeg som prest er forpliktet på. I dag er altså det nye at kirken har endret sin lære. …

Det er med stor sorg og dype kvaler, og samtidig med den ro som overbevisning gir, at jeg må meddele at jeg i løpet av de nærmeste ukene vil levere inn min oppsigelse og etter oppsigelsestiden tre ut av tjenesten som prest i Den norske kirke og likedan ut av Den norske kirke.

Etter det aktuelle Facebook-innlegget har også min venn Torkild Masvie skrevet om hva det koster å gi opp jobb, inntekt, pensjon, bolig, kontaktnett osv som prest, og finne noe annet å gjøre. For meg er det akkurat 22 år siden jeg ga opp min lutherske prestetjeneste og opplevde hvor vanskelig det var. Torkild har også opplevd det samme, men jeg tror nok slike praktiske ting er grunnen til at mange prester i Den norske kirke fortsatt biter seg fast.

Både Dagen og Vårt Land skriver om dette.

Problemer i Den norske kirke

Generelt, Teologi /

Jan Ove Ulstein skriver i dagens Vårt Land (så langt har jeg ikke sett det på nett) om hvor store problemer det kan bli i Den norske kirke når man åpner for samkjønnet vigsel:

Diskusjonen er heftig om kor kyrkjesplittande det vil vere med ein liturgi for samkjønna ekteskap. Er det mogleg å ha kyrkjefellesskap, nattverdfellesskap, med slik usemje? Dreier det seg om det sentrale i luthersk teologi, om ein har same evangelium?

Bispemøtet gjekk som kjent inn for eit kompromiss med å ha to liturgiar for ekteskap. Det var ei kompromiss og ei realitetsorientering frå mindretalsbispane. Kyrkjemøte-medlem Harald Hegstad, sjølv motstandar av likekjønna ekteskap, slutta seg til det og grunngav det i Luthersk Kirketidende (og i Dagen og Vårt Land/Verdidebatt.no). Han viste til den fundamentale paragrafen i den augsburgske vedkjenninga (Confessio Augustana, CA), artikkel VII, der vilkåret for einskap i kyrkja er semje om evangeliet og forvalting av sakramenta.

Han vart angripen for det synet av Bernt Oftestad som meinte han ikkje var i pakt med den historiske meininga i CA VII. Ekteskapet er i CA kopla til den guddommelege naturretten og er ikkje adiaforon (mellomting der det er råd å vere usamde). …

Eg ser at det er eit mangfald ute og går når det gjeld stikkordet «evangelium». Knut Alfsvåg med fleire seier at alt Jesus forkynte, er ein del av evangeliet, inklusivt samlivslæra. Og ein frigjeringsteologi vil også utvide og tale om evangeliet for fattige – og for alle marginaliserte.

Min vesle observasjon er at her er partane ikkje nødvendigvis usamde om evangeliet, men om lova. Ein er usamd i om homofit samliv skal vedkjennast som synd eller om det er eit ope kjærleiksforhold. Min konklusjon utifrå CA er at her kan ein ha same syn på evangeliet, som svar på spørsmålet om korleis eit syndig menneske kan få ein nådig Gud, men ha ulikt syn på kva som er ei sann Guds lov. …

Jeg syns nok selv (når jeg ikke er lutheraner lenger) at en så snever definisjon av «evangelium» som enkelte her bruker, er lite nyttig, og at Den norske kirkes problem er at de er uenige både om hva Guds evangelium og Guds lov er.

Konvertitter forblir katolikker

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Jeg må innrømme at jeg har hørt denne «sannheten» i Norge noen ganger de siste 2-3 årene; at en stor prosent av menneskene som blir opptatt i Den katolske kirke i voksen alder (konvertitter) forlater Kirken igjen ganske snart. Dette samsvarer ikke med min egen erfaring, men det har blitt påstått. Nå kan det se ut til at denne «sannheten» aldri har vært korrekt (skriver Catolic Herald):

For several years now, I have been hearing a “fact” stated with the utmost confidence: that a large proportion of adults entering the Church through the RCIA end up lapsing within the space of a year or two. I have even heard some depressingly precise figures quoted – 50 per cent, 75 per cent, even 90 per cent – along with authoritative, albeit non-specific, appeals to “a study from the United States”.

You have probably heard something similar yourself. Perhaps it flashed through your mind recently, briefly souring the joyful moment as you clapped those white-clad, beaming-faced “world’s newest Catholics” at your parish’s Easter Vigil.

Well, let me tell something. This week I was in Washington DC, among other things visiting the Center for Applied Research in the Apostolate (CARA). This is Georgetown University’s crack team of social scientists, who have been providing empirically rigorous yet pastorally useful answers to all manner of Catholic questions for over 50 years. (They have also partly inspired the creation of at least one other research centre, likewise based at a leading Catholic University in a major capital city.)

To be perfectly blunt, if there really is a “study from the United States” on the perseverence (or not) of adult converts, the good folks at CARA would not only know about it, but there’s a very good chance it would be theirs in the first place. Here’s the thing, though. No such study, showing a significant and imminent falling away of RCIA-ers, exists. What CARA do, however, is a raft of evidence suggesting precisely the opposite. All this is clearly set out in two blog posts, one from February of this year and the other from 2014, both of which I urge you to read.

The most recent, though modestly described as “a quick back of the envelope reality check”, is in fact a clever use of some very robust data sources. This estimates that something like 84 per cent of all American former RCIA-ers still regard themselves as Catholic. Given that, according to my own analysis of similar sorts of data, only 64 per cent of US cradle Catholics still identify as Catholic, that’s not bad going at all. …

Intervju med Fast Grunn – om økumeniske spørsmål

Generelt, Teologi, Økumenikk /

Jeg ble for noen uker siden intervjuet av tidsskriftet Fast Grunn, som ville utgi et nummer om kirkelig splittelse. Her er intervjuet etter at det ble skrevet ut og korrigert litt av meg selv:

Kirken har en lang historie med splittelser bak seg. Noen av disse splittelsene er leget, mens andre vedvarer. Ulike retninger ser svært ulikt på hverandre. Fast Grunn snakket med representanter fra to av de eldste kirkene – Den romersk-katolske kirke og Den ortodokse kirke.

Oddvar Moi, prest i Den romersk-katolske kirke

Hvordan forholder den romersk-katolske kirke seg til de mange splittelsene vi ser i kristenheten? Hva er deres selvforståelse i dette bildet?

Vi katolikker regner kirken som udelt fram til skismaet i 1054 og ser på de ortodokse som like gamle og tradisjonelle. Det vi mener er det mest avgjørende punktet overfor de ortodokse handler om anerkjennelsen av pavens overordnede posisjon.

Når det gjelder reformasjonen i vest, er vi mer kritiske. I et dokument fra Vatikanet i 2000, Dominus Jesus, ble det blant annet slått fast at vi vi stiller krav til at en kirke har et utbygd episkopat for å kunne anerkjennes som fullt ut en kirke. De som ikke har et ordentlig bispeembete – med den apostoliske suksesjon – kan vi ikke kalle kirke, men heller kirkelignende trossamfunn. Vi anerkjenner i denne sammenheng den ortodokse ordinasjonen.

Hva er deres lære/oppfatning av spørsmålet om hvorvidt medlemmer av andre kristne kirkesamfunn kan oppnå evig salighet dersom de står utenfor den romersk-katolske kirke?

Her er dåpen aller viktigst. Men når katolikker er på sitt strengeste, vil vi si at en person som er fullt overbevist om at den katolske kirke er den sanne kirke, og likevel lar være å bli medlem, vil han ha et problem med sin frelsessak. Men i tilfeller hvor for eksempel en protestant ikke er overbevist om dette, men er døpt og tror på Gud, ja, da tror vi at han blir frelst.

Et annet spørsmål er de som ikke har hørt? Har de fått noen mulighet? Vi tror at slike personer vil på en eller annen måte få en mulighet til å komme inn i fellesskap med Jesus. Og i den sammenheng vil jeg understreke at det nevnte dokumentet, Dominus Jesus, tydelig fastslår at det er kun gjennom Jesus frelsen er mulig.

Hvordan forholder katolikker seg til henholdsvis orientalske (koptere, assyriske etc.), ortodokse og protestantiske kristne? Hvem står dere nærmest og hvem står dere lengst fra? Hvilke lærepunkter anses som viktigst og mest presserende å løse for å kunne komme nærmere hverandre?

I mange områder av Midtøsten og Etiopia finner vi gamle, orientalske kirker som står i fellesskap med paven og Den romersk-katolske kirke. I liturgien følger noen av disse mer eller mindre latinsk ritus (liturgi), mens de fleste følger ortodoks ritus av ulik art. Vi godtar også at de følger ortodoks dåpspraksis i stedet for latinsk, og gir konfirmasjon og kommunion sammen med barnedåpen. Disse kirkene har stor frihet og selvstyre, men felles for dem alle er at de er godkjent av paven og anerkjenner hans spesielle posisjon.

Når det gjelder de ortodokse ellers, er det punktet med pavens ledelse som vi ønsker at de skal endre.

De protestantiske kristne utgjør et større problem. Og dette er, som nevnt, særlig knyttet til kirkesyn og embetssyn. For oss er den apostoliske suksesjon veldig viktig. Det handler om overgivelse av myndighet og det handler om at det er knyttet ulik myndighet og ulike oppgaver til embetene i hierarkiet. Ingen kan ordinere uten en biskop, og vi kan ikke feire nattverd uten en prest.

Det økumeniske arbeidet viser også en viss differensiering. Man tok først, i 1963 et møte med de ortodokse, der fordømmelsene ble trukket tilbake. Deretter fulgte anglikanerne og siden lutheranerne, hvor særlig felleserklæringen om rettferdiggjørelsen var viktig. Siden har vi også ført samtaler med andre protestanter. Da mormonerne henvendte seg, ble det bl.a. erklært at deres dåp ikke er gyldig. Dette skyldes mest at de ikke har dåp i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn.

Hvordan vil du fra et katolsk perspektiv vurdere uenigheten i Den norske kirke om homofil vigsel? Hvordan ville en slik diskusjon sett ut blant katolikker? Ville det ført til brudd/ splittelse/ ekskommunikasjon, eller har dere en struktur/organisering som gjør det mulig å leve med store spenninger?

En viktig forskjell er at verken prester eller lekfolk ville hatt noe med debatten å gjøre. Det foregår på helt andre nivåer, blant biskopene.

I selve homofilisaken vil vi også argumentere annerledes og legge naturretten til grunn i større grad. For at et ekteskap skal kunne inngås etter katolsk syn, må ekteparet si seg villige (og ha mulighet) til å motta barn.

Et annet eksempel kan være vielse av gjengifte. Ingen katolsk prest vil på eget initiativ vie en fraskilt, ganske enkelt fordi ekteskapet da vil være ugyldig. Gjengifte er kun lov dersom det første ekteskapet erklæres ugyldig. Det er en ganske lang prosess, via en kirkelig domstol (tribunal) at dette kan skje. Så det å presse gjennom forandring ved hjelp av ulydighet er mye mindre attraktivt.

I Den romersk-katolske kirke finnes det noen svært radikale grupper som kan gjøre ting som er langt over grensen for hva som er akseptabelt. Reaksjonen mot slike er i ytterste konsekvens ekskommunisering – at de stenges ute fra Kirkens kommunion.

Siste feriebilde

Generelt /

blaa_lagune_l

Bildet over viser mine kone og meg i Den blå lagunen ikke langt fra Keflavik flyplass, vi stoppet på i Island to dager på vei fra Seattle til Oslo. I går besøkte vi Geysir og Thingvellir, og i dag var vi i Nasjonalmuseet i Reykjavik og så tre timer i Den blå lagunen.

Jeg har hatt ulønnet permisjon fra 1/11-15 til 29/2-16 og også brukt feriedager fra 2015 (i oktober) og disse to ukene i mars har jeg brukt feriedager fra 2016. Jeg har for det meste lest nokså flittig i mine liturgibøker, men siste helg i Oregon, USA, med familiebesøk, og disse to dagene på Island har virkelig vært ferie. Jeg håper også at vi stort sette har kommet over den ni timers tidsdifferansen mellom USAs vestkyst og Norge, sist natt sov vi i alle fall fra 19.30 til 07.30, bare avbrutt av to timers våken tilstand mellom 01 og 03. I natt legger vi oss ikke før kl 22, og står opp kl 05 for å nå det tidlige flyet med Icelandair til Oslo.

Fra og med fredag denne uka er det fullt arbeid for meg igjen i St Hallvard menighet.

Konsert med musikk av Johann Adolf Hasse

Generelt /

I dag, siste dag i USA (i Portland, Oregon) var vi på en konsert (i tillegg til messe St Mary’s Cathedral og familiebeøk) der vi både hørte en kantate av J. S. Bach (nr. 23, Du wahrer Gott und Davids Sohn) og stykket «Miserere i C moll» av Johann Adolf Hasse, en komponist som ikke mange kjenner – men som vi forstod burde bli bedre kjent.

I morgen kjører vi i bil til flyplassen i Seattle/Tacoma og setter kursen hjemover – til Island i første omgang.

Kardinal Pell i hardt vær – gamle overgrepssaker

Generelt, Katolsk /

Den katolske Kirke har ennå ikke blitt ferdig med overgrepssakene, selv om det nå er 15 år siden oppvasken for alvor begynte i USA og enkelte andre land. Jeg forstår at det fortsatt pågårrettssaker i enkelte bispedømmer i USA, og nylig var det en stor høring i Australia, der kardinal Pell ble intervjuet ganske så grundig. John Allen skriver om dette, bl.a.:

… Pell, the Vatican’s top financial officer, was giving testimony about his response to abuse cases in the city of Ballarat, where his priestly career began and which has been an epicenter of Australia’s abuse scandals, and also about his time as archbishop of Melbourne from 1996 to 2001. He appeared via a video link from Rome, after a heart condition made the long flight home inadvisable.

The four-day hearing was not a walk in the park, and Pell undeniably took some hits.

Over and over, he insisted he was not aware of what he conceded was a “world of crimes and cover-ups” regarding pedophile priests, that he, too, had been deceived, and that at most he was guilty of being insufficiently curious. …

… Yet against all odds, there are five ways in which Pell actually may emerge in a stronger position from this experience.

First, the lengthy examination failed to produce any new “smoking gun” proving that Pell had direct knowledge of abuse and covered it up. He did admit to one instance in 1974 of being told by a student that a priest at a local school was “misbehaving with boys,” but said the student did not request action.

If there was such a bombshell, this surely would have been the moment in which it emerged.

By the end, the main charge seemed to pivot not on what Pell knew, but what he should have known — not what he did, but what he should have done. Those are serious questions, but there was no suggestion of any act that would rise to the standard of a crime, and the same questions could be asked of virtually anyone else who was in Ballarat at the time.

Second, Pell went through the strenuous process without complaint, agreeing to testify from 10 p.m. every night in Rome until 2 or 3 a.m. He was under no legal obligation to do so, which makes his cooperation meaningful.

Third, at the end Pell met with several of the 15-20 abuse survivors, relatives, and supporters who flew over from Australia for the hearing, with at least some coming away striking positive notes.

“I think he gets it,” said survivor Phil Nagle, who was abused by a priest in Ballarat while Pell was the vicar for education. “We talked about the future, not the past,” Nagle said. “We talked about compensation, about care, about what the future will be for us survivors and how the Church is going to help out from George’s level down.” That implies that Nagle sees a role for Pell as part of the solution, not just the problem.

Fourth, Pell pledged his support for the survivors and for recovery efforts from the abuse scandals, including offering to help create an Australian research center for abuse prevention and detection.

Fifth, at the end of the hearing, Pell did not use comments to journalists to issue laments about the unfairness of it all or to suggest that he’s some kind of martyr. …

Bøker av Os Guinness som betydde mye for meg

Apologetikk, Generelt /

Jeg skrev nettopp om en bok jeg har kjøpt av Os Guinness. Her er tre viktige bøker jeg leste av samme forfatter mellom 1975 og 1985:

guinness_in_two_minds

Boka In Two Minds kom ut i 1976, og jeg fikk tak i den ganske raskt og leste den med stor interesse. Boka handler om hva man gjør når man begynner åtvile – på den kristne tro, eller andre ting – man flykter ikke fra tvilen,og undertrykker den ikke. Man bør møte tvilen med åpne øyne, finne informasjon, be om råd- for å finne ut hva somer sant. Amazon skriver bl.a. dette om boka:

The author describes the purpose of his book: «Well, I myself didn’t have a lot of the doubts described in the book, but I met so many people who were either ashamed, embarrassed, or felt guilty about doubting. And I wanted to relieve them of that. Doubt is not the same as unbelief. You have faith in Christ, which is sure of Christ, and you have unbelief which, sadly, is not sure of Christ. And doubt is a halfway house. And all the languages of the world as well as the Scriptures had this idea of doubt in two minds. So like a coin spinning it will come down heads or tails. It has got to be resolved, but you don’t need to feel bad about doubt. You just need to resolve it.» – «We do not trust God because he guides us; we trust and then are guided, which means that we can trust God even when we do not see guided by him. Faith may be in the dark about guidance, but it is never in the dark about God» (p. 261). In fact, «God proves not only better to us than our worst fears but better to us than our wildest dreams» (p. 184). In fact, how we handle doubt is largely a reflection of the health of our faith because «since the object of Christian faith is God, to believe or disbelieve is everything. Thus the market value of doubt for the Christian is extremely high. Find out how seriously a believer takes his doubts and you have the index of how seriously he takes his faith» (p. 31).

guinness_dust_of_death_2 Boka The Dust of Death leste jeg på slutten av 70-tallet, og den gir en god oversikt over alle religionene og -ismene som hadde kommet til vesten på 60-tallet. Amazon skriver bl.a. slik om boka:

In the immediate aftermath of the 1960s, Guinness writes in the Preface that «what we were witnessing … was the gradual disillusionment of a generation, even of a culture. Ideals had grown so distant they were barely distinguishable from illusions. … In more than one hundred sections (!) with provocative chapter titles such as «The Striptease of Humanism,» «The Twilight of Western Thought,» «The Importance of Futurology,» «The Angry Young Men,» «The Psychedelics and God,» and «Constructive Christian Radicalism,» Guinness attempts a wide-ranging analysis of modern culture, proposing in the end Christianity: «this uniquely ‘impossible’ faith—with a God who is, with an Incarnation that is earthly and historical, with a salvation that is at cross-purposes with human nature, with a Resurrection that blasts apart the finality of death—is able to provide an alternative to the sifting, settling dust of death and through a new birth open the way to new life.»

guinness_gravedigger_file_2 Boka The Gravedigger File var kanskje ikke så viktig for meg, men den peker på en del problemer som den moderne kristenheten har. Amazon skriver bl.a. slik om den:

Os Guinness, in this work, presents the Church in America and the problems that beset it. All written in a series of communiques from the enemy «Directorate.» It has the same feel of The Screwtape Letters, and a fascinating idea of the way of the «Third Fool» as being the way to break through the present-day irrelevance, bickering, factionalism, marketing, and paranoia that are strangling the lifeblood out of the Church in America.

Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion

Apologetikk, Generelt /

guinness_fools_talk Os Guinness er en av personene knyttet til Francis Schaffer (som jeg skrev om i går) som betydde aller mest for meg – riktig nok mest for en del år siden. Han skrev i fjor ei bok jeg nå har kjøpt (i Kindle format): Fool’s Talk: Recovering the Art of Christian Persuasion.

På Amazon kan vi lese følgende om boka:

In our post-Christian context, public life has become markedly more secular and private life infinitely more diverse. Yet many Christians still rely on cookie-cutter approaches to evangelism and apologetics. Most of these methods assume that people are open, interested and needy for spiritual insight when increasingly most people are not. Our urgent need, then, is the capacity to persuade—to make a convincing case for the gospel to people who are not interested in it.

In his magnum opus, Os Guinness offers a comprehensive presentation of the art and power of creative persuasion. Christians have often relied on proclaiming and preaching, protesting and picketing. But we are strikingly weak in persuasion—the ability to talk to people who are closed to what we are saying. Actual persuasion requires more than a one-size-fits-all approach. Guinness notes, «Jesus never spoke to two people the same way, and neither should we.»

Following the tradition of Erasmus, Pascal, G. K. Chesterton, C. S. Lewis, Malcolm Muggeridge and Peter Berger, Guinness demonstrates how apologetic persuasion requires both the rational and the imaginative. Persuasion is subversive, turning the tables on listeners’ assumptions to surprise them with signals of transcendence and the credibility of the gospel.

This book is the fruit of forty years of thinking, honed in countless talks and discussions at many of the leading universities and intellectual centers of the world. Discover afresh the persuasive power of Christian witness from one of the leading apologists and thinkers of our era.

Boka har fått flere priser, bl.a. hos Christianity Today. Og her intervjues Os Guinness om boka.

Francis Schaeffer: Skjebnetime

Apologetikk, Generelt /

skjebnetime Jeg ble for noen få dager siden kontaktet ang en mulig nyutgivelse av Francis Schaeffers bok Skjebnetime, som jeg oversatte til norsk i 1985. Francis Schaeffer og hans arbeid på L’Abri betydde mye for meg i mange år, og da jeg ble kontaktet om boka, dukket mange gamle minner opp (jeg møtte bl.a. min kone på L’Abri i Sveits i 1985). Tidligere i dag leste jeg bl.a. om en debatt om Francis Schaeffer i Norge i 2011 – se her.

Boka ble visst utgitt på nytt i 2010, men når er visst også denne utgaven utsolgt. Slik skrev jeg i mars 2007, da jeg la denne boka ut på nett – HER:

Vinteren 1985 arbeidet jeg med å oversette denne boka – «The Great Evangelical Disaster» – av Francis Schaeffer fra engelsk til norsk. Boka kom ut på norsk i 1986 under navnet “Skjebnetime”, og det er nå mange år siden den har vært mulig å få kjøpt.

Boka var skrevet av Francis Schaeffer i 1984, en amerikaner som startet et kristent studiesenter i Sveits, L’Abri – og som i mine unge år var viktig for min teologiske og intellektuelle utvikling. Jeg leste alle de 20 bøkene han nevner i forordet på slutten av 70-tallet

Jeg har sett på boka igjen nå, og den tar egentlig opp svært aktuelle spørsmål om normoppløsningen i vår tid, og hvordan kristne kirker og enkeltpersoner skal kunne stå fast på Kirkens gamle syn.

Jeg er selv blitt katolikk siden jeg oversatte boka, og vil derfor naturlig nok ikke dele Schaeffers syn på f.eks. reformasjonen, men det er fortsatt mange ting i denne boka som jeg vurdere som svært nyttige og viktige.

Hele boka kan leses her.

Tilbake i Oslo om to uker

Generelt /

Jeg har nå stort sett vært bortreist siden midten av oktober, bare avbrutt av to korte opphold i Oslo. Til sammen vil jeg være borte litt over fem måneder, av disse er det fire måneder (ulønnet) studiepermisjon og fem uker ferie (fra 2015 og 2016). Forrige helg var nokså feriepreget, siden det var min kones fødselsdag og store deler av hennes familie bor her i Oregon – vi feiret henne fire hele dager til ende.

Nå har vi ca 10 dager der jeg skal ha min ‘leseinnspurt’; det er fortsatt 3-4 liturgiske bøker jeg skal lese, i tillegg til de ca 30 jeg allerede har lest (og stort sett skrevet om her på bloggen). Vi reiser om knapt to uker hjem via Island (Icelandair fra Seattle) og da stopper vi der i to dager på vei hjem til Oslo. Og så er denne (sannsynligvis) siste studiepermisjonen over – det var 10 år siden jeg sist hadde seks måneder til studier, og før det noen måneder tidlig på 90-tallet – og jeg kommer hjem til Oslo og til arbeidet i menigheten.

Preken i requiemmessen til høyesterettsdommer Antonin Scalia

Generelt, Katolsk /

funeral_scalia

First Things gjengir her hele preken til Fr Paul Scalia, som han holdt i sin fars begravelse for noen dager siden

We are gathered here because of one man. A man known personally to many of us, known only by reputation to even more; a man loved by many, scorned by others; a man known for great controversy, and for great compassion. That man, of course, is Jesus of Nazareth.

It is He Whom we proclaim: Jesus Christ, Son of the Father, born of the Virgin Mary, crucified, buried, risen, seated at the right hand of the Father. It is because of Him, because of His life, death and resurrection that we do not mourn as those who have no hope, but in confidence we commend Antonin Scalia to the mercy of God.

Scripture says, Jesus Christ is the same yesterday, today and forever. And that sets a good course for our thoughts and our prayers here today. In effect, we look in three directions: to yesterday, in thanksgiving; to today, in petition; and into eternity with hope.

We look to Jesus Christ yesterday—that is, to the past—in thanksgiving for the blessings God bestowed upon Dad. In the past week, many have recounted what Dad did for them, but here today, we recount what God did for Dad; how He blessed him. We give thanks, first of all, for the atoning death and life-giving resurrection of Jesus Christ. Our Lord died and rose not only for all of us, but also for each of us. And at this time we look to that yesterday of His death and His resurrection, and we give thanks that He died and rose for Dad. Further, we give thanks that Jesus brought him to new life in Baptism, nourished him with the Eucharist, and healed him in the confessional. We give thanks that Jesus bestowed upon him 55 years of marriage to the woman he loved—a woman who could match him at every step, and even hold him accountable.

God blessed Dad with a deep Catholic faith—the conviction that Christ’s presence and power continue in the world today through his Body, the Church. …..

The New York Times skriver også om denne begravelsen, bl.a.:

The nation’s leaders, including justices, judges, lawmakers, current and former vice presidents and a presidential candidate, gathered for a mostly solemn two-hour funeral Mass. The longest-serving member of the current Supreme Court, Justice Scalia died at age 79 last weekend at a Texas ranch after nearly 30 years on the highest bench. …

The Oregon Coast

Generelt /

16febr_oregon_coast
Nå har vi bodd ei uke i en leilighet i Lincoln City på den ganske berømte Oregon Coast – det er fint her, men ikke særlig varmt (10-12 grader) som bildet viser. Forrige helg hadde vi familiebesøk (fra min kones familie) lørdag, søndag, mandag, siden har vi studert ganske mye og gått på stranda. Kommende helg skal vi også treffe familiemedlemmer tre dager (det var hovedgrunnen til at vi kom hit), og så blir det igjen tid til studier de neste ukedagene.

Det er litt underlig å være 9 timer etter Norge tidsmessig, for selv om vi står opp tidlig (før 6) er folk i Norge da på vei hjem fra jobb – og jeg leser Aftenposten og Vårt Land for neste dag hver ettermiddag. Jeg har vært i Oregon mange ganger før (vi gifta oss her for litt over 30 år siden), men det har stort sett vært om sommeren og det har ofte ikke vært mer enn to uker, og nå skal vi være her akkurat fem uker.

Sherborne Missal

Generelt, Liturgi /

Sherborne_missal_pp_17-18

I The Liturgy in Medieval England: A History av Richard W. Pfaff, som jeg nå leser, leste jeg nettopp – i kapittelet om Benedictine liturgy after 1215 – om the Sherborne Missal. Sherborne was ( a Benedictine abbey from 998 to 1539.)

Richard Pfaff skriver (s 236-237) om denne missalen: «Sherborne seems to have been an abbey of medium size (15-20 men) and income … In these circumstances it becomes all the more astonishing that, probably between 1396 and 1406, there should have been commissioned, and illustrated by a prominent artist, the missal that … «is the unrivalled masterpiece of English book production in the fifteenth century».»

Etter at alle kloster ble oppløst av kongen (Sherborne i 1539), vet man lite om missalen, men den var i Frankrike «from at least 1703 to 1797, then (by 1800) in the posession of the Duke of Northumberland, who kept it at Alnwick castle until 1983, when Trustees of the then Duke placed it on indefinite loan at the British Library; in 1998 the Library bought it.»

Bildet under viser korsfestelsen, og er den eneste helsides miniatyren i missalen.

Sherborne_missal_p_23

Richard John Neuhaus: A Life in the Public Square

Generelt, Katolsk /

neuhaus_biography I dag har jeg lest ferdig ei bok som kom ut for akkurat ett år siden: Richard John Neuhaus: A Life in the Public Square Neuhaus har betydd mye for meg, helt siden 1991, da jeg begynte å lese det nystartede tidsskriftet First Things, og også hørte at (den tidligere lutherske>) Neuhaus kort tid før dette hadde blitt katolikk. (Jeg skrev litt om mitt forhold til Neuhaus den dagen han døde i januar 2009.)

Biografien ble anmeldt i mange aviser da den kom ut, New York Times skriver bl.a.:

At the time of his death six years ago, the Rev. Richard John Neuhaus was arguably the most prominent conservative Roman Catholic in America. He was leader of the “theocons,” as critics labeled them, right-leaning Christian intellectuals grouped around First Things, a journal Neuhaus founded. Popes John Paul II and Benedict XVI knew him personally, as well as by his work, and George W. Bush sought Neuhaus’s counsel before and during his time as president. His 1984 book on the place of faith in politics, “The Naked Public Square,” has been credited with helping to define the climate in which Ronald Reagan won re-election.

Yet Neuhaus did not begin as a conservative, a Catholic or indeed in America. He was born and baptized the son of a Lutheran pastor in Pembroke, Ontario. Later, as a Lutheran pastor himself in New York, Neuhaus was an activist liberal — ally of Martin Luther King in the civil rights struggle, co-founder of Clergy and Laity Concerned About Vietnam and antiwar delegate to the 1968 Democratic National Convention in Chicago.

Each half of Neuhaus’s life supplies ample material for a biography. …

… A man of the cloth as engaged in public life as Neuhaus was makes a difficult subject for a biography: The cavalcade of events threatens to overwhelm the spiritual side of his life. Boyagoda draws attention back to Neuhaus’s faith whenever he can, particularly in the moving final chapter, as Neuhaus approaches his death. But an adequate spiritual biography would have to be quite different from an account of a public life as full as the one Neuhaus’ led, and inevitably Boyagoda has to choose his focus. Here it is on the outward man, and Boyagoda has explored and explained this fascinating American as well as anyone could have hoped.

Les mer om denne boka her.

Katolikker fra Irak

Generelt, Katolsk /

Det fins også latinske katolikker fra Irak i Norge, men jeg tror nok de fleste katolikker fra Irak (i Norge og andre steder) tilhører den kaldeiske ritus (som bruker en dialekt av Jesu eget språk, arameisk). Avisa Dagen skriver om disse kaldeiske kristne (og nevner såvidt at de er katolikker) i en artikkel der hovedbudskapet et at alt håp er ute for de kristne i Irak. De skriver bl.a.:

Fader Rooni Yousif er Norges første kaldeiske prest. Han ser ikke lenger noen fremtid for kristne i hjemlandet. «Hvordan kan verden hjelpe de kristne til å bli værende i Irak?»

Vi stiller spørsmålet til Norges nye kaldeiske prest, på koselige Café Jordbærpikene på Tveita senter i Oslo. Svaret er blottet for kos.

«Det er for sent. Det hersker en fullstendig mangel på tillit. De har mistet troen på at de har en fremtid i Irak», svarer fader Rooni kontant.

Svaret ryster meg. Gang på gang har jeg hørt kirkeledere advare mot at Irak tømmes for kristne, hvis de ikke får hjelp til å bli, men aldri før har jeg hørt noen si at det faktisk er for sent.

«Men hvis verden virkelig mobiliserer», prøver jeg.

Den kaldeiske presten rister på hodet. «Det er for sent nå, svarer han. Altfor mange har reist.»

Siden Saddams fall i 2003 har tallet på kristne minket fra drøyt 1,2 millioner til nær 200.000.

Den siste masseflukten startet da IS erobret Mosul og de kristne landsbyene på Ninive-sletten i Nord-Irak sommeren 2014. Ett og et halvt år etter bor IS-flyktningene fremdeles i kummerlige, midlertidige boliger. De mangler det meste, mange av barna får ikke gå på skole, og IS-krigere okkuperer fremdeles hjemmene deres i Mosul og på Ninivesletten.

Lenge oppfordret irakiske kirkeledere de kristne til å vise mot og bli værende i Irak. Det har de fleste lederne sluttet med. …

Les mer om P. Yousif her.

Muir: Ritual in Early Modern Europe

Generelt /

muir_ritual_l For et par dager siden leste jeg ferdig boka: Ritual in Early Modern Europe, av Edward Muir, en ganske interessant gjennomgang av ritualer i samfunnet og i kirker i siste del av middelalderen. Amazon skriver bl.a. dette om boka:

Edward Muir draws on extensive historical research to emphasize the persistence of traditional Christian ritual practices even as educated elites attempted to privilege reason over passion, textual interpretation over ritual action, and moral rectitude over gaining access to supernatural powers. Edward Muir discusses wide ranging themes such as rites of passage, carnivalesque festivity, the rise of manners, Protestant and Catholic Reformations, the alleged anti-Christian rituals of Jews and witches. This edition examines the impact on the European understanding of ritual from the discoveries of new civilizations in the Americas and missionary efforts in China and adds more material about rituals peculiar to women.

Skroll til toppen