Generelt

I dag har jeg lest ferdig ei bok som kom ut for akkurat ett år siden: Richard John Neuhaus: A Life in the Public Square Neuhaus har betydd mye for meg, helt siden 1991, da jeg begynte å lese det nystartede tidsskriftet First Things, og også hørte at (den tidligere lutherske>) Neuhaus kort tid før dette hadde blitt katolikk. (Jeg skrev litt om mitt forhold til Neuhaus den dagen han døde i januar 2009.)

Biografien ble anmeldt i mange aviser da den kom ut, New York Times skriver bl.a.:

At the time of his death six years ago, the Rev. Richard John Neuhaus was arguably the most prominent conservative Roman Catholic in America. He was leader of the “theocons,” as critics labeled them, right-leaning Christian intellectuals grouped around First Things, a journal Neuhaus founded. Popes John Paul II and Benedict XVI knew him personally, as well as by his work, and George W. Bush sought Neuhaus’s counsel before and during his time as president. His 1984 book on the place of faith in politics, “The Naked Public Square,” has been credited with helping to define the climate in which Ronald Reagan won re-election.

Yet Neuhaus did not begin as a conservative, a Catholic or indeed in America. He was born and baptized the son of a Lutheran pastor in Pembroke, Ontario. Later, as a Lutheran pastor himself in New York, Neuhaus was an activist liberal — ally of Martin Luther King in the civil rights struggle, co-founder of Clergy and Laity Concerned About Vietnam and antiwar delegate to the 1968 Democratic National Convention in Chicago.

Each half of Neuhaus’s life supplies ample material for a biography. …

… A man of the cloth as engaged in public life as Neuhaus was makes a difficult subject for a biography: The cavalcade of events threatens to overwhelm the spiritual side of his life. Boyagoda draws attention back to Neuhaus’s faith whenever he can, particularly in the moving final chapter, as Neuhaus approaches his death. But an adequate spiritual biography would have to be quite different from an account of a public life as full as the one Neuhaus’ led, and inevitably Boyagoda has to choose his focus. Here it is on the outward man, and Boyagoda has explored and explained this fascinating American as well as anyone could have hoped.

Les mer om denne boka her.

Det fins også latinske katolikker fra Irak i Norge, men jeg tror nok de fleste katolikker fra Irak (i Norge og andre steder) tilhører den kaldeiske ritus (som bruker en dialekt av Jesu eget språk, arameisk). Avisa Dagen skriver om disse kaldeiske kristne (og nevner såvidt at de er katolikker) i en artikkel der hovedbudskapet et at alt håp er ute for de kristne i Irak. De skriver bl.a.:

Fader Rooni Yousif er Norges første kaldeiske prest. Han ser ikke lenger noen fremtid for kristne i hjemlandet. «Hvordan kan verden hjelpe de kristne til å bli værende i Irak?»

Vi stiller spørsmålet til Norges nye kaldeiske prest, på koselige Café Jordbærpikene på Tveita senter i Oslo. Svaret er blottet for kos.

«Det er for sent. Det hersker en fullstendig mangel på tillit. De har mistet troen på at de har en fremtid i Irak», svarer fader Rooni kontant.

Svaret ryster meg. Gang på gang har jeg hørt kirkeledere advare mot at Irak tømmes for kristne, hvis de ikke får hjelp til å bli, men aldri før har jeg hørt noen si at det faktisk er for sent.

«Men hvis verden virkelig mobiliserer», prøver jeg.

Den kaldeiske presten rister på hodet. «Det er for sent nå, svarer han. Altfor mange har reist.»

Siden Saddams fall i 2003 har tallet på kristne minket fra drøyt 1,2 millioner til nær 200.000.

Den siste masseflukten startet da IS erobret Mosul og de kristne landsbyene på Ninive-sletten i Nord-Irak sommeren 2014. Ett og et halvt år etter bor IS-flyktningene fremdeles i kummerlige, midlertidige boliger. De mangler det meste, mange av barna får ikke gå på skole, og IS-krigere okkuperer fremdeles hjemmene deres i Mosul og på Ninivesletten.

Lenge oppfordret irakiske kirkeledere de kristne til å vise mot og bli værende i Irak. Det har de fleste lederne sluttet med. …

Les mer om P. Yousif her.

Her er de neste bøkene jeg skal lese – i denne rekkefølgen:

Corpus Mysticum: The Eucharist and the Church in the Middle Ages – Henri de Lubac SJ

WESTERN CHURCH IN THE MIDDLE AGES – Dr John A. F. Thomson

Ritual in Early Modern Europe (New Approaches to European History) – Edward Muir

Det er med stor sorg jeg må meddele at Lars Roar Langslet døde i morgentimene idag, noen få dager efterat han hadde mottatt sykesalvingen og viaticum. …

Langslet konverterte i 1963. Det annet vatikankonsil var begynt, og Kirken hadde behov for gode formidlere. Den fremste av disse var hans nære venn, pater Hallvard Rieber-Mohn, men sammen gav de to og biskop John Willem Gran norsk katolisisme en stemme som ble forstått og tatt alvorlig. Den katolske tro var for første gang siden reformasjonen et stort og viktig tema i norsk presse og åndsliv. Lars Roar Langslet fortsatte å skrive om sin tro helt til det siste. En viktig bok var Tanker om tro (2013), som jeg anbefaler sterkt. …

Biskop Eidsvig skriver dette (og mer) og Langslet i dag.

Svenske Dagen melder tidligere i dag at Gunnel Vallquist er død, og skriver dette om henne:

Författaren och akademiledamoten Gunnel Vallquist har avlidit, vid en ålder av 97 år, uppger Svenska akademien i ett pressmeddelande. Hon har sedan 1982 varit en av de 18 ledamöter, som bland annat utser Nobelpristagaren i litteratur.

Gunnel Vallquist var en författare och översättare som var tydlig med sin kristna tro. Hon konverterade till katolicismen, och rapporterade bland annat från Andra vatikankonciliet, det stora katolska kyrkomötet på 1960-talet som omformade kyrkans historia.

Hon har också varit ledamot av den svenska Bibelkommissionen, mellan 1973-1980, och 1976 blev hon Teologie hedersdoktor vid Lunds universitet.

När Svenska akademien i ett pressmeddelande berättar om dödsfallet lyfter de också fram hennes kristna tro, och vilket betydelse den haft för hennes författarskap.

«Gunnel Vallquist hade en stark och respekterad ställning inom den katolska kyrkan. Mycket av hennes författarskap präglas också av hennes personliga tro», skriver de.

Den svenske katolske biskopen, Anders Arborelius, skriver også slik om henne:

«Gunnel Vallquist var en välkänd röst för katolska kyrkan i flera svenska akademiska sammanhang. Efter att ha följt det Andra Vatikankonciliet på plats i Rom lyckades hon visa mycket av den katolska kyrkans utveckling i modern tid, och hon fick många att öppna ögonen för katolsk tradition och teologisk förnyelse.

Hon hade en särskild personlig kärlek till fransk spiritualitet och litteratur, och gjorde det katolska Frankrike mer känt i Sverige. Hon hade också en stor förkärlek för att debattera och var mycket engagerad i teologiska samtal, i synnerhet om kyrkans enhet. Må hon vila i frid.»

I et brev fra troskongregasjonen datert 1. desember i år står det at at Erik Andreas Heyerdahl Holths prestevielse i Polish National Catholic Church er gyldig, og at han dispenseres fra forpliktelsen til sølibat. Paven gir samtidig biskop Bernt Eidsvig fullmakt til å inkardinere p. Holth i Oslo katolske bispedømme og gi ham et pastoralt oppdrag.

Han vil inkardineres og settes inn i tjenesten allerede 7. februar i St. Paul menighet i Bergen, som han har tilhørt siden han ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap i 2012.

Polish National Catholic Church er «Moderkirke» for Den nordisk katolske kirke, hvor p. Holth gjorde tjeneste som prest i ti år, fra 2001 til 2011. Før det virket han syv år som prest i Den norske kirke. De senere år har han gjort frivillig innsats som kateket og leder for ekteskapskurs i St. Paul, og han har også vært nestleder for menighetsrådet.

Erik Andreas Holth er gift og har tre barn. Han blir Oslo katolske bispedømmes fjerde gifte prest.

Denne informasjonen er tatt fra katolsk.no, og det er gledelig at p. Holths ventetid nå er over. Så langt jeg vet er det ikke helt klart hva hans tjeneste skal bestå i, for det er ikke til å stikke under en stol at enkelte praktiske ting skaper problemer for oss gifte prester. P. Holth må nok fortsette sin jobb i videregående skole i (nesten) full stilling av økonomiske grunner, og vil bare kunne være prest på deltid. Av de to gifte mennene som ble ordinert i 2014 er den ene prest ved siden av full stilling, og den andre er pensjonist og jobber 50% i en menighet.

Selv ble jeg ordinert i januar 2000, og jobbet de første 6 årene 60% på St Skole i Bergen og 40% i menigheten. De siste nesten 10 årene har jeg vært prest på fulltid, men heller ikke det har vært uten problemer, for jeg kan ikke få noen ledende stilling (som f.eks. sogneadministrator) siden jeg er gift, og det ble ikke noen ordning på min avlønning før i mars 2014 – etter nokså lange og vanskelige forhandlinger.

På denne nettsiden (se nederst) har Oslo katolske bispedømme nettopp lagt ut tre nye dokumenter i medlemsregistersaken.

Les dem gjerne selv, det er disse dokumentene som ble skrevet og sendt fra advokatfirmaet Arntzen de Besche til Kulturdepartementet i midten av desember:

Rutiner for inn- og utmelding av trossamfunn – klargjøring av praksis – direkte lenke.

Supplerende bemerkninger og opplysninger – direkte lenke.

Supplerende bemerkninger og opplysninger (ettersendelse) – direkte lenke.

I dag feiret jeg min siste messe i Peterskirken, siden vi reiser tilbake til Oslo i morgen tidlig. Jeg ble denne gang ledet til et alter jeg aldri har benyttet tidligere; den hellige Basilius’ alter. Bildet er tatt etter messen; jeg står foran alteret med noen venner som deltok – min kone tok bildet.

Om dette alteret kan vi lese:

The subject of the altarpiece is St. Basil Celebrating Mass in the presence of the Arian Emperor Valens. St. Basil is so involved in his devotion at Mass during the Feast of the Epiphany in 372 that he does not notice Emperor Valentius enter with his retinue.

Under alteret ligger den hellige Josafat – 1580-1623. Om ham kan vi lese på katolsk.no (han døde under striden mellom de ortodokse og de som ville forenes med paven i Ukraina):

… en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina. …

… Ved saligkåringen (i 1643) ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.

Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1963 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.

De siste ukene har jeg mange morgener feiret messe ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken. Det er kort vei fra sakristiet til dette alteret, og siden jeg ber sakristanene om å lede meg til et ledig alter, blir det ofte dette – siden det nå (jeg merket det så snart november begynte) er færre mennesker både i Roma og i Peterskirken, og flere ledige altere.

Om dette alteret kan vi lese følgende:

The Altar of the Sacred Heart, which on the occasion of St. Margaret Mary Alacoque’s canonization in 1923 (1920?), was decorated with a mosaic inspired by a painting by Carlo Muccioli (1857-1933).

På katolsk.no leser vi om henne bl.a.:

I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d’Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne.

På denne oversikten over Peterskirken er det alter nr. 44, og sakristiet er nr. 28.

I går hadde vi en fin tur til Castel Gandolfo, en kort togreise 20 km sørøst for Roma. Vi besøkte Palazzo Apostolico, der det var et fint museum som viste bilder og informasjon om pavene som hadde vært der, og også utstyr som ble brukt av pavene i tidligere tider. Fra «palasset» er det også flott utsikt over Lago Albano (som ett av bildene viser). Vi gikk også en lang tur rundt det meste av innsjøen – det var knapt 15 gr og lett overskyet.