30 års bryllupsdag i dag
Vi gifta oss 14. desember 1985 i Portland, Oregon. Her er vi avbilda i dag med 30 røde roser. Det lille bildet under er fra bryllupsdagen.
Generelt
Siste messe i Peterskirken
I dag feiret jeg min siste messe i Peterskirken, siden vi reiser tilbake til Oslo i morgen tidlig. Jeg ble denne gang ledet til et alter jeg aldri har benyttet tidligere; den hellige Basilius’ alter. Bildet er tatt etter messen; jeg står foran alteret med noen venner som deltok – min kone tok bildet.
Om dette alteret kan vi lese:
The subject of the altarpiece is St. Basil Celebrating Mass in the presence of the Arian Emperor Valens. St. Basil is so involved in his devotion at Mass during the Feast of the Epiphany in 372 that he does not notice Emperor Valentius enter with his retinue.
Under alteret ligger den hellige Josafat – 1580-1623. Om ham kan vi lese på katolsk.no (han døde under striden mellom de ortodokse og de som ville forenes med paven i Ukraina):
… en mobb samlet seg utenfor erkebiskopens hus. Folket krevde at Elias skulle løslates og erkebiskopen straffes. Etter tidebønnen vendte Josafat uskadd tilbake til huset og lot Elias gå med en advarsel. Men folkemengden var ikke tilfreds. De brøt seg inn i huset og angrep erkebiskopens tilhengere. Josafat gikk ut til dem og talte til dem i ord som minner om den hellige Thomas Becket: «Mine barn, hva gjør dere med mine tjenere? Hvis dere har noe imot meg, så er jeg her. Man la dem være i fred.» Til folkemengdens rop: «Drep papisten!» ble han slått i hodet med en hellebard og gjennomhullet av en kule. Det lemlestede liket ble dratt ut og kastet i elva Dvina. …
… Ved saligkåringen (i 1643) ble Josafats legeme lagt i en sølvkiste gitt av prins Leo Kasimir Sapieha. I 1706 flyttet prins Karol Radzwill relikviene til sitt slott i Bila Pidlaska, men i 1712 ble relikviene overført til basilianerkirken i Bila Pidlaska. Martyrens relikvier i Polotsk kom i 1916 midt i krigssonen i Første verdenskrig, og de ble i hemmelighet flyttet til Wien. Den 12. november 1923 hedret pave Pius XI (1922-39) Josafat med en egen encyklika med tittelen «Guds Kirke» i forbindelse med 300-jubileet for martyriet. I desember ble hans relikvier utstilt for venerasjon i Stefansdomen i Wien.
Etter krigen ble Wien okkupert av de fire seiersmaktene, og i 1949 ble Josafats relikvier i hemmelighet flyttet fra den sovjetiske sonen til Peterskirken i Roma. Den 25. november 1963 installerte pave Paul VI (1963-78) Josafats relikvier i Peterskirken, under alteret for Basilios. I anledningen 400-årsjubileet for Josafats fødsel ble relikviene den 17. juli 1982 kledd i nye gevanter og en bronsemaske, donert av den kanadiske provinsen av basilianerordenen.
Flere messer ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken
De siste ukene har jeg mange morgener feiret messe ved Jesu-hjerte-alteret i Peterskirken. Det er kort vei fra sakristiet til dette alteret, og siden jeg ber sakristanene om å lede meg til et ledig alter, blir det ofte dette – siden det nå (jeg merket det så snart november begynte) er færre mennesker både i Roma og i Peterskirken, og flere ledige altere.
Om dette alteret kan vi lese følgende:
The Altar of the Sacred Heart, which on the occasion of St. Margaret Mary Alacoque’s canonization in 1923 (1920?), was decorated with a mosaic inspired by a painting by Carlo Muccioli (1857-1933).
På katolsk.no leser vi om henne bl.a.:
I mars 1824 ble Margareta Marias «heroiske dyder» anerkjent av pave Leo XII (1823-29) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Da hennes grav ble kanonisk åpnet i juli 1830 skjedde to øyeblikkelige helbredelser. Hun ble saligkåret den 18. september 1864 (dokumentet (Breve) var datert den 19. august) av den salige pave Pius IX (1846-78) og helligkåret den 13. mai 1920 av pave Benedikt XV (1914-22) sammen med den hellige Jeanne d’Arc. Hennes tålmodighet og tillit under prøvelsene bidro sterkt til hennes helgenkåring. Hennes minnedag er 16. oktober, siden dødsdagen den 17. er opptatt av den hellige Ignatius av Antiokia. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.
Hennes visjoner og belæringer har hatt stor innflytelse på katolikkenes fromhetsliv, særlig etter at Jesu-Hjerte-festen ble forordnet for hele Kirken i 1856. Hun etterlot seg en kortfattet og rørende selvbiografi. Hun deler tittelen «Det hellige Hjertes helgen» sammen med den hellige Johannes Eudes og den salige Claude la Colombière. Hun avbildes i salesiansk ordensdrakt mens hun holder et flammende hjerte, eller mens hun kneler foran Kristus som viser frem sitt hjerte for henne.
På denne oversikten over Peterskirken er det alter nr. 44, og sakristiet er nr. 28.
En dagstur til Castel Gandolfo
I går hadde vi en fin tur til Castel Gandolfo, en kort togreise 20 km sørøst for Roma. Vi besøkte Palazzo Apostolico, der det var et fint museum som viste bilder og informasjon om pavene som hadde vært der, og også utstyr som ble brukt av pavene i tidligere tider. Fra «palasset» er det også flott utsikt over Lago Albano (som ett av bildene viser). Vi gikk også en lang tur rundt det meste av innsjøen – det var knapt 15 gr og lett overskyet.
Studier i solsteiken
Bildet over viser meg ivrig studerende, onsdag morgen 2. desember. Det var nydelig solskinn og behagelig å sitte ute fra kl 09 – litt før 12 ble det nesten litt for varmt, så jeg pakket sammen og gikk på kontoret (på Det Norske institutt). Det har blitt kaldere i Roma også de siste ukene, ganske kjølig etter kl 16, og sola går ned rundt kl 17 – men jeg forstår at det er en del bedre enn slaps o.l. i Norge. Vi har vært heldige og hatt mye fint vær i november, og også nå i starten av desember, mens det var noe mer regn i oktober – men da var det samtidig ganske varmt.
Jeg merker at det er lavsesong i Roma nå; det merker jeg tydelig når jeg feirer messe i Peterskirken om morgenen (07.30), og det er forholdsvis glissent på kafeer o.l. rundt om i byen. De som kjenner byen godt sier at det vil ta seg opp i midten av desember og holde seg ut januar. Februar er en rolig måned igjen, og så er det visst fullt av turister igjen fra mars og ut oktober.
Boka jeg leser på bildet er The Late Medieval English Church: Vitality and Vulnerability Before the Break with Rome, av G. W. Bernard. Amazon skriver om boka:
The later medieval English church is invariably viewed through the lens of the Reformation that transformed it. But in this bold and provocative book historian G. W. Bernard examines it on its own terms, revealing a church with vibrant faith and great energy. Bernard looks at the structure of the church, the nature of royal control over it, the clergy and bishops, the intense devotion and deep-rooted practices of the laity, anti-clerical sentiment, and the prevalence of heresy. He argues that the Reformation was not inevitable, nor made unavoidable by the defectiveness, corruption, superstition or outdatedness of a church ripe for a fall: the late medieval church had both vitality and vulnerabilities, the one often linked to the other. The result is a thought-provoking study of a church and society in transformation.
Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?
Som vi leste i Aftenposten i går – og jeg nevnte her – jobber ikke politiet i Oslo med anmeldelsen mot OKB for øyeblikket. Det fikk sjefredaktør Simonnes i VL til å skrive på Verdidebatt:
Provoserende sent av politiet i Oslo
Oslo-politiet må få beskjed om at etterforskningen av Oslo katolske bispedømme ikke kan trekkes ut i langdrag.
Det er ikke hverdagskost at et trossamfunn og deres ledere blir siktet for grovt bedrageri i mange millioners-klassen. Saken har skapt voldsom furore i Oslo katolske bispedømme
Det er tusenvis av medlemmer som opplever å være berørt. Ledelsen i Oslo-politiet ser ikke ut til å forstå hva det betyr for et trossamfunn å ha en slik anklage hengende over seg.
Ifølge Aftenposten har politiet i Oslo i høst nedprioritert etterforskningen i saken der Oslo katolske bispedømme er siktet for å ha jukset med medlemslister. I vår lå også saken urørt i flere uker. Det er nå usikkert om en eventuell tiltalebeslutning vil foreligge før jul, slik politiet har signalisert tidligere. ….
På en måte er jeg enig – i alle fall i at myndighetene behandler oss ganske dårlig når det gjelder denne støtten/ skatterefusjonen – men jeg tillot meg likevel å skrive dette svaret til Simonnes:
Er det ikke heller departement og regjering vi venter på?
Men kanskje denne sendrektigheten fra politiet kan forstås på en litt annen måte:
Ved å si at Fylkesmannen i Oslo og Akershus dummet seg ut da de i februar politianmeldte Oslo katolske bispedømme før saken var grundig nok utredet. Det skrev tidligere sivilombudsmann Fliflet ganske tydelig i et vedlegg OKB i august la ved sin anke til Fylkesmann og departement. Politiet vurderte heller ikke denne saken grundig nok før de gikk til en helt unødvendig dramatisk aksjon.
Nå i høst har de norske styresmaktene for alvor begynt å vurdere om (det nye) kravet om aktiv innmelding i trossamfunn virkelig kan opprettholdes – representanter for de nordiske folkekirkene er i høst blitt innkalt til samtaler med Fylkesmannen, siden de i flere år har hatt en praksis lignende OKB. Så langt vet ingen hva konklusjonene vil bli – for katolikkene eller de nordiske folkekirkene.
Så hvordan kan politiet vurdere en anmeldelse når det er full forvirring om det som er gjort – å melde personer inn i trossamfunn uten deres aktive medvirkning – er lovlig eller strengt forbudt? Det kan være at politiet nedprioriterer saken fordi de ikke vet hvordan de skal håndtere den. Men jeg er enig i at det hadde vært mye bedre at de hadde sagt rett ut hva de tenker.
Og til slutt: Det er egentlig statsmakten, departement og regjering, som kan løse denne saken for katolikkene i Norge. Deres svar vil avgjøre om vi skal måtte gi fra oss 20 eller 105 millioner i stat- og kommunestøtte – som jeg har skrevet om her – og det er de som egentlig bestemmer hvordan denne politianmeldelsen skal avgjøres.
Politiet har tatt en pause i etterforskningen av OKB
I kveld leser jeg i Aftenposten at politiet har tatt en pause i etterforskningen av Oslo katolske bispedømme, etter at Fylkesmannen i Oslo og Akershus i februar anmeldte biskopen og økonomen i bispedømmet for bedrageri av 50 millioner kroner. Slik skirver de:
…Det er forøvrig bare én etterforsker som har jobbet med saken. Aftenposten får opplyst at hun «i noen uker» har vært flyttet over til en annen sak. Det understrekes at etterforskeren ikke er tatt av saken, og etterforskningsleder ved Finans- og miljøkrimseksjonen, Rune Skjold, sier at hun «forhåpentligvis er tilbake for å jobbe med den i løpet av desember».
«Jeg vil ikke spå noe tidspunkt for etterforskningsslutt», sier Skjold. …
«Vi er skuffet over at påtalemyndighetene ennå ikke har kommet med en konklusjon. Et helt bispedømme med over 130.000 medlemmer venter på hva som skjer i denne saken, og vi hadde håpet på en avklaring før jul. Det er en stor belastning å leve i en uavklart situasjon, og det er en stor belastning for alle involverte at denne saken drar ut i tid», skriver Wade. …
…OKB har gjennom flere redegjørelser hevdet at de ikke har gjort noe ulovlig. Kirken er uenig i at medlemskap krever «aktiv og uttrykkelig» innmelding eller bekreftelse, og mener det avgjørende er om de registrerte faktisk var katolikker da de ble registrert.
Det er selvsagt ubehagelig å måtte vente i måned etter måned på en avklaring. På den annen siden kan det være en fordel at man først får svar fra myndighetene og juridiske eksperter (event. domstolene) om det er nok at disse registrerte medlemmene virkelig er katolikker, eller om de i tillegg også må registrere seg ekstra og aktivt her i Norge. Da vil man få svar på om det er 10 eller 50 millioner statlige kroner OKB har mottatt for mye.
Kirkebesøk – San Lorenzo Fuori le Mura
Lørdag ettermiddag gikk vi for å se på den store og berømte kirken San Lorenzo Fuori le Mura – som ligger litt utilgjengelig til bak Termini, utenfor den gamle bymuren. På vei dit gikk vi forbi Forum og kirken Santa Maria in Aracoeli – som jeg har sett flere ganger før, men ikke i år – så vi gikk innom en liten tur (se under).
Vi kom så til den hellige Laurentius’ kirke, og her viser jeg fem bilder, bl.a. av pave Pius IX, som etter eget ønske er gravlagt her.
På vei hjem utpå kvelden (etter pizza ikke langt fra Colosseum) gikk vi forbi Panteon, og så at Santa Maria sopra Minerva (der hl Katarina av Siena ligger under høyalteret) var åpen og orgelet spilte – der hadde jeg heller ikke vært innom før på denne turen.
Spørsmål om Ulf Ekmans økonomi
Jeg har aldri vært noen tilhenger av teologien og gudstjenestepraksisen hos Livets Ord, tvert imot, tidlig på 90-tallet var jeg aktiv i en gruppe som prøvde å hjelpe avhoppere fra denne og lignende menigheter. Likevel får jeg lite sympati for fjernsynsprogrammet Uppdrag Granskning, som i går hadde en reportasje om økonomien i Livets Ord, og til Ulf Ekman, (mest) på 80- og 90-tallet. Vårt Land refererer til dette programmet (nokså ukritisk), mens Livets Ord selv (og menigheten er nok i dag ganske ulik det den var på 90-tallet) svarer konkret på mange av anklagene som ble presentert – at flere av anklagene er feil, og at programmet et svært ensidig og urettferdig, nærmest uredelig. Se mange konkrete svar her, og her et uklippet intervju med dagens forstander. Og om Ulf Ekman sier forstander Joakim Lundqvist:
Ulf är inte längre en del av vår rörelse, men under de år han var det lärde vi känna honom som en generös och engagerad människa med stort hjärta både för Livets Ord och vårt arbete.
Till Ulfs försvar ska sägas att han under sina år som pastor tog ut en mycket modest månadslön och ofta avstod den helt i tider av ekonomiska utmaningar. I vår dokumentation av gåvor till arbetet genom åren finns Ulf själv ständigt med bland de mest generösa givarna.
Genom vår historia finns det saker som hade genomförts på ett annorlunda sätt idag, men att påstå att Ulf skulle ha utnyttjat människors godtrogenhet för att samla sig privata rikedomar är en felaktig och djupt orättvis beskyllning.
OPPDATERING:
Jeg leser nå at Ulf Ekman selv har skrevet om dette på sin blogg.
OPPATERING 2:
Norske Dagen skriver litt utpå dagen en hel del om denne saken
Leder i St Olav kirkeblad – om politianmeldelsen
I siste nummer av St Olav kirkeblad – som kan leses her, flere nummer av tidsskriftet finner man her – kan man lese om vanskelige medlemsregisteringssaken/ politianmeldelsen, skrevet av fungerende administasjonssjef Lisa Wade, bl.a:
OKB, biskopen og vår økonom ble siktet for grovt bedrageri. Det føltes absurd da – og det føles absurd nå. Vi levde i en kirke som vokste raskt, systemer og prosesser klarte ikke å holde tritt, og det ble valgt mindre gode løsninger for å registrere nye medlemmer. Uheldig, ja. Men grovt bedrageri?
En siktelse er et foreløpig uttrykk for at politiet har mistanke om at det er begått straffbare handlinger. Det er et grønt lys for at politiet kan undersøke om bestemte personer/rettssubjekter kan ha gjort seg skyldig i straffbare forhold. Loven sier ingenting om hvor lang tid politiet kan bruke på denne jobben – eller hvordan de siktede skal holdes informert.
Gjennom media har vi fått vite at påtalemyndighetene håper å konkludere før jul. Vi vet også at saken er løftet opp på statsadvokatnivå. Det kan bety at saken regnes som særskilt viktig eller komplisert.
Hvis påtalemyndighetene konkluderer med at OKB, vår biskop eller vår økonom har «hatt et bevisst ønske om uberettiget vinning» og gjort seg skyldig i grovt bedrageri, tas det ut tiltale og saken kommer for retten. Det andre alternativet er at saken henlegges, enten på grunn av «intet straffbart forhold» eller «på grunn av bevisets stilling».
Administrasjonen har vært og er fremdeles optimister med hensyn til straffesaken. Vi tror ikke noen av våre medarbeidere har gjort noe straffbart. Likevel, månedene går og ventetiden er tung – ikke bare for de direkte involverte, men for alle katolikker i Norge. Vi er en preget Kirke og et felleskap med en klump i magen. Men vi er langt fra lammet. … …
To interessante dager i Viterbo
Lørdag og søndag var vi en tur til Viterbo, en fin, gammel by en times reise nord for Roma. Vi så flere flotte kirker, bl.a. domkirken (St Laurentius), St Rosa (der den lokale skytshelgenen, St Rosa av Viterbo ligger i et sidekapell), og flere andre.
Viterbo er også spesielt kjent fordi mange paver bodde her på 1200-tallet, og hele fem ganger ble den nye paven valgt her, enten i pavepalasset eller i domkirken. Det var pavevalgene i 1261, 1268–1271 (ja, det gikk tre år før man klarte å velge en ny pave), 1276, 1277 og 1280–1281.
Bildet (fra Wikipedia) viser pavapalasset, der vi var på omvisning søndag ettermiddag. Vi tok ganske mange bilder der selv, og håper å kunne vise noen av dem her om ikke lenge.
Vi besøkte også flere museer i byen (som man kan lese mer om på italiensk Wikipedia): Museo Nazionale Etrusco, Museo Civico, Museo della Ceramica della Tuscia og Museo del Colle del Duomo.
Santa Sabina og San Paolo fuori le mura
Lørdag ettermiddag tok vi den planlagte turen til Aventinerhøyden, og så på mange interessante kirker. Før vi kom så langt, gikk vi også innom kirken San Nicola in Carcere. Den er fin i seg selv, men ekstra interessant fordi den er bygget på tre gamle templer. Vi gikk en tur ned i kjelleren og så på tempelfundamentene.
Da vi vel kom opp på høyden, gikk vi først inn i Santa Sabina, som er bygget rundt 430. (Bildet her er ikke mitt eget, men fra Wikipedia.) Rett ved siden av ligger også kirken Santi Bonifacio e Alessio, som vi også besøkte.
Vi hadde litt ekstra tid, og gikk derfor også ned til San Paolo fuori le mura, som jo er en fantastisk stor og fin kirke. En hel del er rekonstruert etter en brann i 1823, men mye ble bevart, og det er nå lett å se den hellige Paulus’ grav rett under høyalteret. Det andre bildet mitt viser det fantastisk store skipet – man lurer på hvor ofte de får bruk for noe så stort.
Flere bilder fra St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana
Her er bilder av hele korpartiet og alteret i de tre kirkene vi besøkte i går, i denne rekkefølgen: St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana.
Av de tre kirkene var de to første godt lagt til rette for besøkende; St Maria Maggiore er jo en av de viktigste kirkene i Roma med mange besøkende, åpen hele dagen og mange skriftestoler er betjente – og man kan skrifte på flere språk. St Prassede var åpen på ettermiddagen fra kl 15 til 18, en bokhandel var åpen, man kunne legge på penger i maskiner for å få ekstra lys i koret og St Zenos kapell. Men til St Pudenziana kom vi kl 17.30 mot slutten av en filippinsk messe, vi fikk bare se på kirken i noen få minutter etter messen før dørene ble stengt – og vi så ut til å være de eneste turistene der.
Neste planlagte område for kirkebesøk er Aventinerhøyden.
St Maria Maggiore, St Prassede, St Pudenziana
I ettermiddag besøkte vi kirkene St Maria Maggiore, St Prassede og St Pudenziana – i den rekkefølgen, de ligger like ved siden av hverandre. Under kan man se bildene jeg tok i dag av apsis i alle kirkene.
Mosaikken i apsis i St Maria Maggiore er fra midt på 400-tallet, i St Prassede fra 820 og i St Pudenziana fra slutten av 300-tallet. Om den siste mosaikken kan vi lese:
The mosaics in the apse are late Roman art. They date from around the end of the 4th century; they are regarded by different groups of scholars as dating from either the reign of Pope Siricius (384-99) or the pontificate of Innocent I (401-17). They were heavily restored in the 16th century. They are among the oldest Christian mosaics in Rome and one of the most striking mosaics outside of Ravenna. They were deemed the most beautiful mosaics in Rome by the 19th century historian Ferdinand Gregorovius.
To berømte kirker i Trastevere
I ettermiddag besøkte vi to veldig berømte kirker i Trastevere i Roma, St Maria (øverste bilde) der vi har vært en del ganger tidligere år, bl.a. i søndagsmesser, og St Cecilia, der vi bare hadde vært én gang før, for 20 år siden. Begge kirkene har nydelige mosaikker i apsis, som man kan se på bildene jeg tok i dag. St Cecilia har også en krypt, der Cecilias levninger ligger rett under dagens alter.
Sant’Agnese fuori le mura
Denne søndag ettermiddagen reiste vi litt nordøst for Romas gamle bymurer for å besøke to gamle kirker vi ikke hadde sett før, St Constanza og St Agnes utenfor murene. St Constanza er bygget litt før år 350 og da ble også den første St Agnes-kirken bygget. Mausoleet til St Constanza står forsatt der (les om den kirken her), mens det ble bygget en ny (og en hel del mindre) kirke for St Agnes ca år 630 av pave Honorius I.
Bildene av denne kirken under tok jeg selv i dag (av alteret/baldakinen, av mosaikken i apsis og hl Agnes’ grav i krypten under alteret), og man kan lese mer om kirken her.
Nesten litt for varmt her i Roma i dag
Da vi planla å være i Roma fra midten av oktober til midten av desember, var det bl.a. fordi Roma da vanligvis har ganske godt vær – mens januar og februar er i kaldeste laget. De første ukene her (i siste del av oktober) hadde vi riktignok en hel del skyer og noe regn (selv om det var mildt og godt), men så snart november kom, har det vært riktig så solrikt. I dag er det klart og strålende sol, så da vi satte oss i ut på vår terrasse etter messe ved Det engelske college, vår det de første par timene så varmt at jeg måtte ha litt skygge for solen, ikke før nærmere klokka tre på ettermiddagen klarte jeg å sette meg ut i det brennende solskinnet.
Adrian Fortescue og antimodernist-eden
Jeg har nettopp lest ferdig Aidan Nichols’ bok The Latin Clerk – The Life, Work and Travels of Adrian Fortescue.
Og jeg opplevde det samme som en anmelder skriver:
«Aidan Nichols’ work rescues Fortescue from any suggestion of obsessive liturgical pedantry, and presents instead a compelling picture of an exemplary priest, a meticulous scholar and a lively, adventurous and humorous man. … Aidan Nichols’ work succeeds admirably in presenting a more rounded picture of Doctor Fortescue than the image that one has if one only knows him as the author of a ceremonial guide. Fortescue was the model of the priest scholar, comparatively uncommon then as now, and very much a man of his time, throwing himself into controversies and parish life with equal energy.»
Fortescue hadde studert ulike liturgiske tradisjoner gundig (bl.a. under en lang og dramatisk reise i Midt-Østen), var klar og presis i alt han tenkte og skrev, og hadde utviklet et eksemplarisk liturgisk liv i den lille kirken der han var sogneprest, men var ikke spesielt interessert i liturgiske spissfindigheter. Han skrev sin berømte bok «The ceremonies of the Roman rite described» mest for å få penger til menighetsarbeidet. (Jeg kjøpte og leste denne boka med stor interesse for tre år siden.)
Det overrasket meg også en hel del å lese at Fortescue hadde ganske store problemer med å underskrive Pave Pius Xs antimodernist-ed i 1910, noe en annen anmelder beskriver slik:
The biggest difficulty for Fortescue was to come: the taking of the anti-Modernist oath, required of priests in 1910. Modernism, as a hotch-potch of suspected heresy, had nothing to do with being modern. Indeed, as Fortescue mentioned in a letter to a friend, he’d have felt far more comfortable in the Dark Ages of the 10th century than in the modern Roman world of Pope Pius X (pictured).
Fortescue wrote to Herbert Thurston, a wise Jesuit priest, wondering what force the wording of the oath had. He might have balked at something about historical criticism of the Bible in the accompanying document Lamentabili. We don’t know. But, for all his tenderness of conscience, take the oath he did. …
New York Times skriver om bispesynoden
Det har vakt litt oppsikt at den kjente (liberale) avisa New York Times har publisert en ganske konservativ-vennlig tolkning av den katolske bispesynoden om familien. Det har til og med ført til at en del teologiprofessorer har protestert (bl.a. på at journalisten ikke har noen teologisk utdannelse). Slik skriver professorene 26/10:
On Sunday, October 18, the Times published Ross Douthat’s piece “The Plot to Change Catholicism.” Aside from the fact that Mr. Douthat has no professional qualifications for writing on the subject, the problem with his article and other recent statements is his view of Catholicism as unapologetically subject to a politically partisan narrative that has very little to do with what Catholicism really is. Moreover, accusing other members of the Catholic church of heresy, sometimes subtly, sometimes openly, is serious business that can have serious consequences for those so accused. This is not what we expect of the New York Times.
Og slik svarer journalisten, Ross Douthat, 31/10:
… A columnist has two tasks: To explain and to provoke. The first requires giving readers a sense of the stakes in a given controversy, and why it might deserve a moment of their fragmenting attention span. The second requires taking a clear position on that controversy, the better to induce the feelings (solidarity, stimulation, blinding rage) that persuade people to read, return, and re-subscribe.
I hope we can agree that current controversies in Roman Catholicism cry out for explanation. And not only for Catholics: The world is fascinated — as it should be — by Pope Francis’ efforts to reshape our church. But the main parties in the church’s controversies have incentives to downplay the stakes. Conservative Catholics don’t want to concede that disruptive change is even possible. Liberal Catholics don’t want to admit that the pope might be leading the church into a crisis.
So in my columns, I’ve tried to cut through those obfuscations toward what seems like basic truth. There really is a high-stakes division, at the highest levels of the church, over whether to admit divorced and remarried Catholics to communion and what that change would mean. In this division, the pope clearly inclines toward the liberalizing view and has consistently maneuvered to advance it. At the recent synod, he was dealt a modest but genuine setback by conservatives.
And then to this description, I’ve added my own provoking view: Within the framework of Catholic tradition, the conservatives have by far the better of the argument. …
Likeverd for mennesker med downs syndrom
I dagens nyhetsbrev fra MERCATORNET leste jeg følgende gladnyhet (det er ellers sjelden jeg skriver om hester):
I couldn’t have made up a better story about the winning horse, Prince of Penzance. It was the first time that a female jockey had won The Cup and the first time in 75 years that a horse has won at 100 to 1. Not a bad outcome for Michelle Payne.
Michelle, 30, is the youngest of 11 children, of whom eight are or were jockeys. But her brother Steven could be the most remarkable of the family. He has Down Syndrome and works as a strapper with his sister.
«I think it’s great for other people with Down syndrome — to see how capable they can be in normal life,» Michelle told the media. «Stevie can pretty much do anything, and look after himself when he’s on his own. He can follow the work sheet, he can saddle them up, he can swim them, hose them, and he’s got a great rapport with horses. He’s really enjoyable to have around, and I think it’s important for those sorts of kids to get a go at something, and if they get a go they reward you. …»