Generelt

Jeg var skoleprest på St Paul skole i Bergen i 6 år sammenhengende fra januar 2000, og her i Oslo (fra 2009) har jeg hjulpet med messer og med skriftemål noen  ganger på St Sunniva skole, men denne høsten er jeg vikar i fire hele måneder. Bildet under viser messen jeg feiret i dag (alle sjelers dag) for ungdomsskoleelevene (bildene kan forstørres).

Jeg feiret også messer for elevene (det er 510 av dem) i august, september og oktober – og noen ekstra messer for de ansatte. Bilder under viser messen for mellomtrinnet 17. oktober – minnedagen for Ignatius av Antiokia. (Bildene er tatt av inspektør Harald Verpe.)

Sist søndag vikarierte jeg på Hønefoss, noe jeg har gjort 15-20 ganger siden 2016. Første søndag hver måned er det også messe på Gran om ettermiddagen (to andre søndager å måneden er det messer på Fagernes og Gol/Ål). I september har man de siste årene feiret messen i Tingelstad gamle kirke (St. Petri) heller enn i en av kirken på Granavollen, og jeg var på Tingelstadr for første gang nå på søndag. Kirka er fra ca. 1220 og krusifikset på bildet under (det samme er takbjelkene!) er like gammelt. Kirka er helt uten strøm, men pga. nokså stor vinduer (fra 1600-tallet) og dagslys så vi godt nok til å kunne lese.

Se en interessant film om Tingelstad gamle kirke under.

Den nordiske bispekonferansen kom nylig med et hyrdebrev om menneskelig seksualitet, der de bl.a. skriver:

Paktstegnet, regnbuen, er i vår tid blitt merket for en kulturell og politisk bevegelse. Vi anerkjenner alt det som er edelt i bevegelsens målsetning. I den grad målsetningen taler om hvert menneskes verdighet, om lengselen etter å bli sett, deler vi den. Kirken fordømmer all urettferdig diskriminering, også på grunnlag av kjønn og legning. Men vi erklærer oss uenige når bevegelsen fremmer et syn på menneskets natur som abstraherer personlighetens inkarnerte integritet, som om fysisk kjønn var tilfeldig. Og vi protesterer når slike vyer pålegges barn som om de var, ikke vågale hypoteser, men vedtatt sannhet lagt på mindreåriges skuldre som en byrde av selv-bestemmelse de ikke har kraft til å bære. Det er snodig: Vårt kropps-fikserte samfunn tar egentlig svært lett på kroppen. Det ser ikke kroppen som identitetsbærende. Det antar at eneste identitet som virkelig teller, er subjektiv selvoppfatning. Vi konstruerer helst oss selv i vårt eget bilde.

Det er interessant å merke seg at dette brevet også blir lest utenfor Norden; den kjente Vatikan-journalisten Sandro Magister den klare uttalelsen fra Norden, der andre kirkelige stemmer er svært så uklare, og han skriver i en artikkel kalt A Must-Read Letter From the Bishops of Scandinavia bl.a.:

The fact is that this confused noise of battle is drowning out the true and profound anthropological and biblical reasons in support of the Christian vision of sexuality. To the point that those who try to explain these reasons with competence and composure seem to be saying something unheard of, extraordinary, finally new and revelatory, whether one agree with it or not.

This is a bit of the feeling one gets in reading the “Pastoral Letter on Human Sexuality” that the bishops of Scandinavia circulated among their faithful today, on this fifth Sunday of Lent.

The letter starts from the biblical rainbow after the flood, but disagrees with the symbology that “gender” ideology draws from it. The sexually distinguished body, it says, even the resurrected body, is such a strong sign of human identity that it cannot be reduced to a variable subjective construction. If there is a need to take a path marked by contradictions and wounds, including a temporary “exile” from the sacraments, this is what should be done, the important thing being to know the destination. The Church’s mission is to mark this out it and provide companionship on the journey to reach it. Even a purely secular discourse on sexuality can and must be enriched, to the benefit of all.

This unusual pastoral letter was signed by the bishops of Scandinavia, that is, of Sweden, Norway, Denmark, Iceland, Finland, including a cardinal. They are at the head of Catholic communities scanty in their numbers. But the high quality of their contributions has been an element of surprise, for example at the recent meeting in Prague that brought together delegations of all the episcopates of Europe.

I høst har jeg vært mye på farten om søndagene; ikke en eneste gang har jeg feiret søndagsmesse i Oslo. Fra midten av august har jeg vært hele 12 ganger i Sandefjord og 3 ganger på Kongsvinger – og dessuten en søndag på Pastoralrådsmøte på Mariaholm og en feriesøndag. Til Sandefjord har jeg for det meste reist med tog (siden det er litt kjedelig å kjøre samme strekning så mange ganger) og det har vært fint å bli kjent med en del mennesker der, i St Johannes døperen menighet – men ganske utfordrende å ha ansvar for undervisningen til både førstekommunion og konfirmasjon.

OPPDATERING:

Også de to første søndagene i desember har jeg vært på farten; søndag 4/12 til Arendal (der jeg ble avbildet av Jan-Erik Løken) og 11/12 til Bærum (St Elisabet menighet).

I juni feiret jeg en messe i Porsgrunn (og det har jeg også gjort flere ganger tidligere). Denne gangen kombinerte vi dette med en tur i Sandefjord-området. Under ser man et bilde fra høymessen i Porsgrunn og deretter et bilde av gamle Hedrum kirke.

I slutten av mai feiret jeg to messer i St Barbara kirke på Kongsberg, en helt ny (2021) katolsk kirke, en tidligere metodistkirke som er blitt pusset opp veldig fint.

Jeg feiret også messe der de to siste søndagene i juli – se under.

I påsken feiret jeg fire messer på Gjøvik i den stille uke (i St Andreas kirke); skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag. Min kone og jeg kjørte opp dit to ganger og overnatter også et par netter der oppe – da ble det også tid til flere turer i og rundt byen. Den første bildet under viser meg med Mjøsa i bakgrunnen og det andre er av altertavla i Gjøvik kirke (malt av Asta Nørregaard i 1883).

Jeg har skrevet en anmeldelse av følgende bøk om Bernt Oftestads konversjonshistorie – til St. Olav kirkeblads siste nummer:

Veien og målet – en konversjonshistorie, av Bernt T. Oftestad

Boken ble nylig utgitt av Efrem forlag og de skriver om den: «Aldri har en norsk professor i teologi og dertil prestelærer forlatt sin stilling og blitt katolikk!» Boken er interessant og godt skrevet, og beskriver svært presist utviklingen i Den norske kirke de siste tiårene. Og det er ikke bare utviklingen i de protestantiske kirkene de siste årene som er viktige, prinsipielle spørsmål er like avgjørende. Mange har stilt spørsmål både om reformasjonen var nødvendig og om bl.a. kirkeforståelsen i de protestantiske kirkene er holdbar. For alle disse vil Oftestads bok være av interesse og til hjelp.

I boken går Bernt Oftestad gjennom de ulike etappene i sitt liv fra fødselen i januar 1942 til i dag. Selv syntes jeg det var spesielt interessant å lese om den lutherske åndelige tradisjonen han vokste opp i, i Askim med en far som var emissær i Indremisjonsselskapet og en mor som var noe mer kirkelig i sitt perspektiv. Var det slik at en ungdom som hadde vokst opp i en troende familie, måtte «omvende seg»? Nei, sa moren ganske tydelig, i dåpen hadde han jo blitt et Guds barn. Denne forståelsen av dåpens betydning tar Oftestad med seg gjennom hele livet.

Oftestad begynte på MF i 1961 og utviklet der etter hvert en tydelig høykirkelig og sakramentfokusert teologi, og ble også stadig mer oppfattet som konservativ, bl.a. med sitt bibelsyn og sitt nei til kvinnelige prester. Siden jeg selv har gått på MF (jeg begynte 14 år senere) er det svært interessant å lese om miljøet der; bl.a. hans omtaler av tre sentrale professorer, Carl Fr. Wisløff, Leiv Aalen om John Nome.

Oftestad var med og startet opp bevegelsen Kirkelig Fornyelse på slutten av 60-tallet. Dette miljøet betydde svært mye for ham utover 70- og 80-tallet, men som han skriver: «Fra slutten av 1980-årene og frem til konversjonen i år 2000 gikk jeg i skodde.» Han opplevde at Den norske kirke forandret seg (i en uheldig retning) og at han og hans venner ikke riktig visste hvor de skulle gjøre av seg (kirkelig sett). Torbjørn Olsen ble nokså tidlig katolikk, og senere også Arnfinn Haram, men det var flere av vennene som endte opp i den Nordiske katolske kirke. For Oftestad var dette ikke en mulig løsning, for vel «hadde vi mange prester, men for lite ‘folk’ til å slå inn på en slik vei».

I 1998 ble det klart for Oftestad at han måtte bli katolikk, og han tok da kontakt med biskop Gerhard Schwenzer som forberedte ham og tok ham opp i Kirkens fulle fellesskap i en kveldsmesse i St Olav domkirke 28. august 2000, på minnedagen for den hellige Augustin. Han skriver om denne kvelden: «Messen ble lest. Det var ingen sang. Liturgien, biskopens ord, alt gav en nøktern atmosfære som stemte godt med min egen opplevelse av konversjonen. …. Konversjonen berodde på innsikt som nå ble personlig fullbyrdet ved et viljens valg og ved handlingen i Kirken.»

Samtidig med konversjonsprosessen foregikk det også tidvis vanskelige forhandlinger med MF, for som katolikk fikk Oftestad ikke lenger undervise i teologi, noe han opplevde som urimelig, siden hans fag, kirkehistorie, jo ikke dreide som om dogmatiske spørsmål. Han beskriver disse forhandlingene nokså detaljert, bl.a. ville de ta fra ham professortittelen, men der lyktes de ikke. Han fikk ikke lov til å ha noen form for undervisning, og noen var også bekymret for at han skulle treffe studenter i kantinen og påvirke dem! Likevel ble de fire årene som prosjektarkivar nokså fine, mest takket være MFs hyggelige direktør Finn Olav Myhre, som han samarbeidet godt med. Fra 2005 kunne Oftestad igjen undervise, siden MF da hadde åpner for flere konfesjoner. Han fikk likevel ikke tilbake sin stilling som professor i kirkehistorie, men var de siste årene frem til sin pensjon professor i europeisk kulturhistorie.

Sine litt over 20 år som katolikk beskriver Oftestad ganske rosenrødt, først noen år i St Dominikus, men de fleste årene i St Olav domkirke, der han skriver mye positivt om miljøet og flere av prestene. Men de som har fulgt litt med vet at Oftestad også disse årene har vært borti flere debatter og enkelte kontroverser, så kanskje det kommer en bok til om noen år?