Generelt

Oslo katolske bispedømmer skriver om medlemsregistrering

For ikke lenge siden kunngjorde Oslo katolske bispedømme (OKB) en artikkel om medlemsregistreringsproblematikken hos oss, skrevet av administrativ leder Lisa Wade. Hun skriver om hvor vanskelig ansatte i bispedømmet og menigheter, og vanlige katolikker, oppfatter denne saken. Bispedømmet har en del ting å beklage mht hvordan en del mennesker ble registrert, men er ikke enige i alle anklager som er blitt rettet mot oss, og en del av jussen i denne saken er ganske komplisert. Hun skriver bl.a.:

…. Kravet om aktivt og uttrykkelig samtykke eller bekreftelse som grunnlag for innføring i medlemsregisteret ble først kommunisert til tros- og livssynssamfunnene i et rundskriv fra Kulturdepartementet i februar 2015. Tidligere har det ikke vært oppstilt klare kriterier for hvordan registrering av medlemmer skal skje, annet enn at det ifølge loven er opp til hvert enkelt trossamfunn å benytte sine egne kriterier og prosedyrer.

Vårt svar til Fylkesmannen dreier seg om hvordan medlemsregistrering har skjedd i perioden fra 2010 og til våre rutiner ble endret i oktober 2014. Selv om bispedømmet tar selvkritikk på metoden som ble anvendt for å identifisere en del katolikker, er ikke det det samme som å medgi at vi har gjort noe ulovlig og straffbart. …

OKB forholder seg til de seneste tolkninger og retningslinjer fra myndighetene når det gjelder nye registreringer. Når det gjelder hva som tidligere har skjedd, er bispedømmet opptatt av å få frem hvordan praksisen har vært. Lovverket er uklart, praksisen har variert, og vi mener OKB må vurderes i lys av dette.

OKBs oppfatning er at det etter lovens ordlyd er opp til det enkelte trossamfunn selv å definere hva som skal til for å være medlem. Når man er døpt katolikk, bosatt i bispedømmet eller er norsk statsborger og ikke medlem i noe annet trossamfunn, har det etter vårt syn vært riktig å regne vedkommende som tilhørende Oslo katolske bispedømme. Dette har også å gjøre med bispedømmets forpliktelser i en universell kirke. Dersom for eksempel en polsk katolikk kommer hit, plikter vi å gi vedkommende et pastoralt tilbud. Etter kirkeretten er det her vedkommende har sitt formelle tilknytningspunkt til kirken. Derfor regner vi alle katolikker i vårt område som våre medlemmer. Fra og med oktober 2014 velger vi også å spørre hver enkelt om de ønsker å stå i registeret, ettersom myndighetene nå har kommunisert klart at de mener loven er slik å forstå. En god del ønsker av ulike grunner ikke å stå i registeret. Det er uansett Kirkens oppgave å gi disse et pastoralt tilbud. …

God dag mann økseskaft – i medlemsregistreringssaken

I dag skrev Vårt Land i et innlegg at Den evangelisk lutherske frikirke ikke registrerer mennesker som medlemmer før de virkelig har meldt seg inn i kirkesamfunnet – etter at Den katolske kirke forrige uke skrev til Fylkesmannen at vi har akkurat samme praksis (men med personer sm allerede har vært katolikker, har vi tidligere hatt en litt annen praksis, med tilbakedatering i noen tilfeller).

Jeg tok kontakt med Vårt Land, og her er (en lettere redigert utgave av) meningsutvekslingen:

Det er sikkert nytteløst å kontakte VL og påvise tendensiøse og urimelige tolkninger av medlemskapssaken (jeg har prøvd en stund nå), men i dagens oppslag tror jeg dere glemte å lese hele teksten OKB hadde sendt Fylkesmannen. I samme avsnitt står det jeg har markert fet, mens dere bare har tatt med siste del.

Basert på hva det betyr å være katolikk og medlem i Oslo katolske bispedømme, er det etter OKBs oppfatning avgjørende at vedkommende de facto er katolikk og bosatt innenfor bispedømmets grenser før 1. januar. Et barn av foreldre med forskjellig religionstilhørighet som døpes katolsk 2. januar 2015 utløser dermed ikke tilskudd for 2014 (som utbetales i 2015). En person som har gått i kirken i årevis, men først konverterer 20. januar 2015, berettiger heller ikke til tilskudd. Men for eksempel en polakk, som er døpt katolikk og har bodd i Norge før 1. januar 2015, skal etter OKBs syn berettige til tilskudd for 2014 – selv om han eller hun først skulle bli kjent for kirken og/eller bli punchet inn i OrgSys i februar 2015. …

Videre i artikkelen intervjuer man en person i Frikirken slik:

«Dersom en person har gått i Frikirken gjennom hele høsten og melder seg inn i februar, vil ­likevel ikke Solberg tilbake­datere innmeldingen, sier han.
– Men vedkommende var ­frikirkelig allerede året før, og det ville gitt mer tilskudd?
– Vi vil ikke behandle våre medlemmer ut ifra økonomiske hensyn. Folk blir medlemmer når de blir registrert.

Men akkurat det samme har jo Den katolske kirke sagt at de gjør – at de ikke registrerer mennesker før de formelt blir katolikker. Hva er det VL ønsker å oppnå med slik mangelfull sitering?

Til dette svarer VL: «Du har nok glemt å lese hele artikkelen. Det du påpeker er nevnt to ganger og har ingen betydning før 2015.»

Og jeg svarte ham:

Nei, da tar du feil. (Eller misforstår vi hverandre her, jeg forstår faktisk ikke hva du mener.) Slik har vi gjort det i 2010-14 (vi har tilbakedatert mennesker som har vært katolikker i mange år, og vært fast bosatt i Norge før årsskiftet, men ikke andre). For 2015 har vi ikke sendt inn noen tilbakedaterte.

Slik skrev OKB forrige uke til Fylkesmannen:

Kulturdepartementets tolkning av trossamfunnsloven som er kommunisert i rundskrivet 4.
februar 2015, oppfattes å være at signeringsdato på skjema for tilkjennegivelse av katolsk
tilhørighet skal settes som startdato for medlemskap i Norge. Hvis denne tolkningen av loven
er korrekt, så må medlemskap uansett tilbakedateres dersom punchedato er etter
signeringsdatoen. I listene som er sendt inn i 2015 har vi gjort vårt beste for å følge
Kulturdepartementets tolkning av hva som kan være startdato, selv om denne lovtolkingen
etter vår oppfatning ikke er riktig.

VL svarer meg igjen: «Det står jo i andre avsnitt av brødteksten: [Solberg] er ikke interessert i å kopiere innmeldingspraksisen som Oslo katolske bispedømme brukte på 13.303 medlemmer i perioden 2010 til og med 2014.»

Og jeg svarer ham:

Men vi har heller aldri gjort det som Frikirken ikke gjør.

I vårt tilfelle er det jo medlesskapsdefinisjonen det handler om – så langt jeg vet er det bare katolikkene og de nordiske folkekirkene som har medlemmer i utlandet som har blitt registrert når de kommer til Norge. Frikirken er jo ikke overnasjonal, så de kan ikke gjøre. Og de konkrete spørsmålene om hva de ikke gjør, det gjør ikke vi heller – så da blir det jo ganske underlig.

Sånn ser saken ut fra vårt perspektiv.

Kan dette være sant? Kirkelig fashion.

Man tviler på at det kan være sant når man ser bildene (kanskje fotografen har valgt det mest sjokkerende) for de fleste messehaklene er jo ikke i noen liturgiske farger, men BBC melder følgende:

Every two years, in the little Italian town of Vicenza, merchants gather for the biggest religious fair in the world. Vestment producers, sculptors and rosary sellers satisfy a growing demand for religious articles, from Pope Francis fridge magnets to devotional candles, a business that generates billions in Italy alone.

clerical_fashion1

clerical_fashion2

clerical_fashion3

Vårt Land: «Krever tilskudd for katolikker som ikke er medlemmer»

I dag skrev jeg en e-post til Vårt Land, med følgende åpning: Jeg må innrømme at jeg har blitt ganske oppgitt over VLs dekning av den katolske medlemskapssaken de siste ukene – men overskrifta over (fra papiravisas forside i dag) tar vel prisen.

VL svarte meg ganske raskt og sa at: «Jeg er enig i at dagens forsidetittel er upresis, fordi det er medlemskapsbegrepet som er stridens kjerne. Jeg vil sørge for å presisere dette.»

Vel og bra så langt, men avisas medarbeidere er ellers lite interessert i å beklage måten de har dekket denne saken på de siste månedene – men det var vel heller ikke å vente.

I går kveld hadde VL også en ganske tendensiøs artikkel med tilsvarende overskrift – på sine nettsider. Den lyder slik: Nektet å godta «nei». Artikkelen beskriver OKBs svar på spørsmålet fra Fylkesmannen om hvorfor tre av de ca 40 ringemedarbeiderne ble satt til andre oppgaver. Én behersket ikke det tekniske utstyret, én hadde en tendens til å føre lange samtaler, og én valgte å krysse av for «ring på nytt» når en person avskreftet sitt medlemsskap. Denne personen fikk naturlig nok ikke fortsette å ringe – men det denne personen gjorde, oppfatter VL tydeligvis som veldig viktig og typisk.

Dagen trykker derimot en fyldig utgave av en NTB-artikkel om bsipedømmets svar til Fylemannen – mye mer saklig og fyldig.

Lite presist av Vårt Land

I sin dekning av Oslo katolske bispedømmes svar til Fylkesmannen – som ble levert i går og presentert for pressen i dag – skriver Vårt Land for så vidt korrekt:

Vi argumenterer for hva vi mener loven krever for å tilhøre et trossamfunn. I lov om trossamfunn står det at trossamfunnet selv bestemmer hvordan innmeldingen i kirken skal skje, sier Lisa Wade, som er fungerende administrativ leder i bispedømmet, til Vårt Land.

Bispedømmets syn er at når en person er katolikk (altså døpt eller konvertert inn i kirken), norsk statsborger og ikke medlem i et annet kirkesamfunn, da er vedkommende også medlem etter norsk lov.

Men VL har samtidig som heading på sin hoved-nettside: Katolikkene står på sitt. Forsvarer prinsippet bak omstridt medlemsregistrering. Men det er faktisk ikke det de gjør; de har mange ganger beklaget at de har registrert mennesker som ikke er katolikker, og de har kritisert metoden fire medarbeidere har brukt og kalt den lite betryggende, men de kan ikke gå med på at det skal strykes så mange medlemmer som faktisk er katolikker – som Fylkesmannen truer med.

I artikkelen skriver VL også i sin undertittel: «Oslo katolske bispedømme viser til kirkeretten i sitt svar til Fylkesmannen.» Og videre:

Mens Fylkesmannen legger til grunn at man ikke er medlem før man melder seg aktivt inn i den norske grenen av kirken, mener OKB at man som døpt katolikk automatisk tilhører og er medlem av kirken der man til enhver tid bor. I brevet blir kirkeretten (kanonisk rett) brukt aktivt i argumentasjonen: «Det er grunn til å merke seg at etter kanonisk rett, er lokal tilknytning for kirkens medlemmer ikke en valgmulighet, men en rett og plikt». Med andre ord: Bispedømmet kan motta offentlig pengestøtte (mellom 800 og 900 kroner i året) for katolikker bosatt i Norge, uten at de selv aktivt har bedt om å bli oppført som medlemmer her.

Dette er ikke spesielt presist bl.a. fordi det ikke handler om nåværende eller framtidig praksis. OKB forsøker å argumentere for at medlemmer som tidligere ble registrert ikke skal underkjennes fordi Fylkesmannen i Oslo og Akershus og delvis departementet i slutten av 2014 og i starten av 2015 kom med en ny presisering av hva som skal til for å kunne skrive inn medlemmer – denne tolkningen/presiseringen hadde aldri blitt kunngjort tidligere. De nordiske folkekirkene er jo like forundret som katolikkene over dette.

For framtida vil nok katolikkene legge seg på en praksis som på forhånd er avklart med Fylkesmann og departement. Men nå er det slik at flere tusen medlemmer som er innført i medlemsregisteret for flere år siden kan bli strøket, fordi når OKB spurte disse om å bekrefte medlemskapet (etter krav fra Fylkesmannen) var det ikke mulig å få dette gjort før i januar og februar 2015.

Dagbladet/NTB skriver også om dette i dag, noe kortere og mer nøytralt, og har også med en lenke til OKBs svar til Fylkesmannen.

Over 800.000 med innvandrerbakgrunn i Norge

Innvandrer2015status

Statistisk sentralbyrå har presentert de siste tallene for innvandrere i Norge, inkl. barn født i Norge av to innvandrerforeldre. (Beskrivelsen er nesten som å lese om medlemmene i Den katolske kirke i Norge.)

Per 1. januar 2015 var det omlag 805 000 personer bosatt i Norge som enten har innvandret selv (669 000) eller som er født i Norge med to innvandrerforeldre (136 000). Til sammen utgjør disse gruppene 15,6 prosent av Norges befolkning.

I Norge bor det personer med bakgrunn fra 222 forskjellige land og selvstyrte regioner. Det er flest innvandrere fra Polen, Sverige og Litauen.

Det bor innvandrere i alle landets kommuner. Høyest andel i Oslo og Drammen, hvor innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 32 og 27 prosent av befolkningen i 2015.

Innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre er i gjennomsnitt mye yngre enn befolkningen som helhet. Blant innvandrere er det mange unge voksne. Halvparten av alle innvandrere i Norge er mellom 20 og 40 år. Kun 9 prosent er over 60. De barna som innvandrere har fått etter at de kom til Norge er enda yngre. Over halvparten er under 10 år, 80 prosent er under 20 år og kun 1,7 prosent er over 40 år.

Det er stor variasjon i hvor lenge innvandrere har bodd i Norge. Noen grupper, blant annet de med bakgrunn fra Pakistan, Vietnam, Tyrkia og Marokko har bodd lenge i Norge, mens innvandrere fra de nye EU landene – spesielt Polen og Litauen har bodd her kort, de fleste under fem år. ….

Om offentlig seksualundervisning

Eivor Oftestad skriver i Vårt Land for et par dager siden at «De aller fleste foreldre «outsourcer» seksualundervisningen til 
det offentlige». Hennes artikkel åpner slik:

Det offentlige kontoret Sex og Samfunn underviser årlig alle tiendeklasser i Oslo. De gjør en stor og viktig jobb. Allikevel traff ikke undervisningen min datter eller vennene hennes da klassen hadde besøk. Hun fortalte at hun opplevde det veldig invaderende å måtte tre kondomer på plastpeniser i klasserommet, å bli informert om analsex, porno og andre muligheter. Budskapet de fikk var at alt er greit: tidlig debut, sen debut, porno, ikke-porno, sølibat, tilfeldig sex, trofasthet, hetero, homo, trans, anal, vaginal, oral. Det gjelder bare å finne sine egne grenser og ta en beslutning: Hva vil jeg? Hva er jeg klar for?

Når Sex og Samfunn sier at alt er greit, er det fordi ingen skal få skamfølelse. Hvis noen har debutert som 13-åring og har et aktivt seksualliv i ungdomsskolen, skal de ikke føle at de er dårligere enn andre. Og hvis gutter i klassen ser på porno, kan man ikke si at porno er no’ dritt. Sex og Samfunn vil ha kommunikasjon med alle, lista må ligge lavt. Intensjonen er god.

Det er ingen som er uenige i nytten av seksualopplysning, men det er heller ingen selvfølge at den skal være som i dag. Helt fra starten har den offentlige seksualopplysningen vært et politisk og ideologisk prosjekt. Den inngikk i et sosialistisk program som skulle frigjøre folket fra en hemmet kultur, til naturlig frihet og lykke.

I flere tiår var Karl Evang en av de nasjonale strategene og ledet Helse-
direktoratet. På 30-tallet kunne han si at hovedmålet var å utrydde de metafysiske og religiøse innslag i seksualmoralen. Idealet var et avmoralisert seksualliv basert på naturvitenskapelig saklighet. Evang og arbeiderpartistaten fikk forme seksualopplysningen slik den ble i det moderne Norge. Han var formann av Sosialistiske legers forening – foreningen som i 1971 opprettet kontoret som i dag er Sex og Samfunn. Den politiske interessen ligger i å få ned antallet kjønnssykdommer, uønskede graviditeter og aborter. Moralen er: Har du lyst, har du lov, bare du er opplyst og bruker kondom. …

Oftestad skriver også at hun «tror det er et stort sprik mellom denne politiske moralen og det foreldre ønsker å si til barna sine», og at «det neste jeg kommer til å gjøre nå, er å informere skolen til barna mine om at jeg ønsker en alternativ undervisning. Den de får i dag er langt fra nøytral.»

Det siste hun skriver er også ekstra aktuelt, siden skolen det vel her er snakk om er den katolske St Sunniva skole i Oslo.

Rogaland har verdens mest fantastiske utsiktspunkt

2015preikestolen
Stavanger Aftenblad melder at Lonely Planet har Preikestolen øverst på sin liste over «most breathtaking viewing platforms», og tar med begrunnelsen slik:

«Sometimes it’s best to leave it to nature. While glass floors and skyscrapers can be impressive, in Norway it’s a mighty lump of stone that offers the best outlook. Preikestolen – Pulpit Rock – looms 604m above Lysefjord, one of myriad incisions along Norway’s west coast. There are mountains aplenty hereabouts, but this summit seems built for purpose: its almost perfectly flat top juts out over the water (no safety barriers here), commanding uninterrupted if vertiginous views. Scarier still, peer down the cracks in Preikestolen’s surface – caused by 10,000 years of glacial action – and hope no new ones form just then …»

Medlemsproblematikken i trossamfunn

Noen aviser (mest Vårt Land) fortsetter å grave i Den katolske kirkes problematiske medlemsregistrering de siste årene. De ser ut til å prøve å finne en skjult og planlagt agenda, og de fokuserer på noen enkeltsaker. De kan selvfølgelig være ubehagelig å havne i et register mot sin vilje, men i det systemet Norge nå har registrering og i tros- og livssynssamfunn er visst dette dessverre uunngåelig.

Aftenposten skrev 1. mars i år en artikkel som inneholdt følgende informasjon:

… Det var heller ikke (i Oslo katolske bispedømme) mange som var dobbeltoppført i forhold til andre trossamfunn. … 1161 hadde medlemskap i statskirken, mens 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn eller livssynsorganisasjoner. …

Her ser vi altså at OKB ikke hadde flere dobbelsregistrerte enn andre trossamfunn; at så mange 1161 også står oppført i DNKrk er altså «normalt» (og her tror jeg DNKrk har gjort «feil» i de fleste tillfeller), heller ikke at 1921 hadde dobbeltmedlemskap i andre trossamfunn er et unormalt stort tall (og her tror jeg feilen i større grad ligge hos OKB).

OKB la i går ut en kortversjon av rapporten de sendte til Fylkesmannen tidligere denne måneden, og der sier de bl.a.:

Bekreftede medlemmer per 16. mars 2015: ca. 130 000
Uavklarte medlemmer per 16. mars 2015: 17 212
Avkreftede medlemmer: 5 288
OKB har stilt krav om tilskudd for 118 237 medlemmer

I statistikken under er det også interessant å se at den kritikkverdige registreringsmetoden ikke ser ut til å ha bli brukt særlig mye i 2010 – men mye i 2012, 2013 og 2014. Når Fylkesmannen altså har bedt OKB svare for all registrering etter 1/1-2010, virker det som de har valgt en passende dato.

15mars_okb_statistikk

Livets dag

2015livetsdag25. mars er dagen for Livsvern i Oslo katolske bispedømme, og brosjyren til årets markering av dagen innledes slik:

Pave Frans ber oss reflektere over hvordan barn minner oss på at vi alle som barn har vært totalt avhengige av andres hjelp og velvilje.

«Derfor er barn i seg selv en rikdom for menneskeheten og for Kirken, fordi de minner oss stadig på den nødvendige betingelsen for å komme inn i Guds rike: ikke å anse oss selv som uavhengige av andre, men erkjenne at vi har behov for hjelp, kjærlighet og tilgivelse. Hver og en av oss! …

La oss ta i mot og verdsette våre barn, som bringer så mye liv, glede og håp til verden. Hvor trist og farveløs ville ikke verden vår være uten dem!” (Generalaudiens, 18. mars 2015.)

Det skrives også om hva kan vi konkret kan gjøre for å verne om livet:

Hvordan kan vi engasjere oss praktisk for livsvern i våre menigheter?

Hva vil vi gjøre
• for å realisere og synliggjøre tiltak for å forebygge abort?
• for å tilrettelegge våre menigheter for familier som har barn med spesielle omsorgsbehov?
• for å gi familier med eldre, syke eller funksjonsnedsatte medlemmer praktisk avlastning og omsorg?
• for å påvirke våre politikere til å støtte familiene og beskytte menneskelivet fra unnfangelse til naturlig død?

Er du opptatt av disse spørsmålene og har lyst til å gjøre noe på dette feltet, ta kontakt med Pastoralavdelingen. Vi kommer også gjerne ut til menighetene for å trekke i gang livsvernarbeid.

Vi oppfordrer alle til å støtte Norges eneste livsvernorganisasjon, Menneskeverd. Se www.menneskeverd.org

Pastoralavdelingen
Akersveien 5
0177 Oslo
E-post: pastoral.okb@gmail.com

Les mer om livsvern i Oslo katolske bispedømme.

Stadig færre barn døpes i Norge

Aftenposten trykker en NTB-artikkel (som bygger på dette oppslaget i avisa Dagen), som åpner slik:

For første gang blir færre enn 60 prosent av barna som fødes i Norge, døpt i Den norske kirke.

Andelen døpte i 2014 var 58,9 prosent, en nedgang på hele 3,1 prosentpoeng fra året før. Andelen av ungdomskullet som ble konfirmert, endte på 62,5 prosent, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før, skriver Dagen.

De siste ti årene har medlemsandelen i Den norske kirke falt med 10 prosentpoeng. Andelen døpte av nyfødte har falt med over 18 prosentpoeng.

Fortsetter utviklingen i dette tempoet, vil man bikke under 50 prosent dåpsandel i løpet av de neste fem årene, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).

I hovedstaden ble bare 27 prosent av alle fødte barn båret til dåpen i Den norske kirke i 2014. …

Den katolske kirke og andre kirkesamfunn kan gjøre disse tallene noe lysere for vårt land, men dessverre ikke mye. Artikkelen fortsetter og tar også med de siste medlemstallene i Den norske kirke, og kirkehistoriker Vidar Haanes ved MF siteres slik:

Han mener vi må tilbake til førkristen tid i Norge for å finne en lavere andel av befolkningen som lar barna sine døpe i folkekirken.

Dåp er eneste medlemskriterium for Kirken. En god og stabil oppslutning om dåpen er et viktig grunnlag for om vi i det hele tatt kan snakke om en folkekirke, sier han.

73,8 prosent av Norges befolkning var medlem av Den norske kirke ved utgangen av 2014, en nedgang på 1,1 prosentpoeng fra året før.

Haanes mener at vi nå ser noe av det samme som skjedde da kristendommen ble innført i Norge.

– Da kristendommen ble innført, skjedde det først ved lovgiving, så ble skikkene og tradisjonene etablert, deretter kom den personlige troen og tilegnelsen. Nå skjer dette i motsatt rekkefølge. Først mister nordmenn det personlige forholdet til for eksempel dåpen, deretter mister den sin plass som tradisjon. Vi er nå inne i en tid av sekularisering der de kristne tradisjonene svekkes. Men i virkeligheten er det bare et resultat av at folk har sluttet å tro på dåpens kraft rent teologisk, sier Haanes.

Politi mot katolikker – og mer om registreringsproblematikken

Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skrev for et par dager siden en artikkel som åpner slik:

Politi mot katolikker
Politiet bør bruke tiden på noe mer fornuftig enn å telle katolikker. Det dreier seg ikke om bedrageri og underslag, men at Den katolske kirke har tatt seg til rette omtrent som andre kirkesamfunn og i tråd med den praksis staten påla Den norske kirke å følge.

Lerø skriver videre også bl.a.:

Staten har utvilsomt godt med svin på skogen når det gjelder brudd på personopplysningsloven. Den katolske kirke har langt på vei fulgt samme tvilsomme praksis som staten la opp til for Den norske kirke. Først har en registrert medlemmer, bekreftelsene er kommet i ettertid. Søker en på polske navn i telefonkatalogen, kan en regne med at om lag 90 prosent av dem er katolikker. De kan da registreres som medlemmer. Deretter tar en kontakt – og beklager dersom noen er først feilaktig opp.

Problemer at er Personopplysningloven ikke er laget for å dekke hvordan medlemskap i et kirkesamfunn skal registreres blant innvandrere. Dessuten har vi i dag strenge restriksjoner på telefonhenvendelser til privatpersoner. Det er garantert noen som vil hevde at det å ringe folk og spørre om de er katolikker, ikke er tillatt.

Fylkesmannen i Oslo fant plutselig på at de ville anmelde Den katolske kirke mens de hadde en tilsynssak gående. Det var imidlertid ikke denne anmeldelsen som fikk politiet til å aksjonere. Dagen før hadde det kommet en anmeldelse fra en privatperson som hørte til kirken. Det er ganske sannsynlig at Fylkesmannen i Oslo hang seg på anmeldelsen for ikke å bli kritisert for passivitet i forhold til lovbrudd. …

Det må innrømmes at Den katolske kirke i Norge har hatt en tvilsom registreringspraksis de siste årene, men om hele saken med skattefinansiering av Den norske kirke og refusjon av disse skattemidlene til de som ikke er medlemmer der, vil jeg også si følgende for egen regning.

I Norge er det slik at alle mennesker betaler som en del av sin skatt for driften av Den norske (lutherske) (stats)kirke. Reglene er videre slik at hvis man er medlem i et annet kirke- eller livsynssamfunn, kan denne organisasjonen få refundert disse skattepengene – hvis ikke forsvinner pengene. Rundt 1970 kunne nok dette fungere ganske godt, for bare noen få nordmenn stod utenfor statskirken (4% husker jeg fra mine ungdomsår), og disse få var medlemmer i noen små og nokså foreningslignende kirkesamfunn.

Men i 2015 står ca 25% (1,25 millioner mennesker) utenfor Den norske kirke. Alle betaler fortsatt en del av sin skatt til driften av statskirken, men for en veldig stor del av disse forsvinner skattepengene ut i det store intet – de kommer ingen organisasjon til gode, og i Norge kan man jo ikke få disse pengene personlig tilbake. Norske myndigheter fortsetter med en «forenings»- og «interesseorganisasjons»modell, der man aktivt og personlig må finne og knytte seg til et trossamfunn el., ellers går pengene tapt. Og denne modellen passer spesielt dårlig for de mange hundre tusener av utlendinger i Norge som allerede er medlemmer av et trossamfunn.

Og rent konkret; er man ikke katolikk også i Norge når man jo allerede er katolikk? Det samme gjelder medlemmer av de nordiske folkekirkene som bor i Norge, mens muslimer og ortodokse kristne har enda større problemer (fordi deres organisasjoner er nasjonale og også oppdelt på andre måter) – og for protestantene er situasjonen helt håpløs.

Myndighetene forstår visst nå at de kanskje må forandre på dette systemet, og på en eller annen måte mener jeg de blir de nødt til å forlate den personlige foreningsmodellen, og finne noe som ligner noe mer på Den norske kirkes folkekirkeprofil. Nå går noen milliarder av våre skattepenger hvert år til de 3.85 millionene medlemmer i Den norske kirke, men en svært stor del av de 1,25 millionene (av disse er ca 225.000 katolikker) som ikke er medlemmer i Den norske kirke, går glipp av disse pengene.

Vårt Lands bastante synspunkter

De siste dagne har Vårt Lands journalister blitt oppfattet som svært så kritiske til Den katolske kirke – etter at de litt tidligere hadde offentliggjort informasjon som viser at de nordiske folkekirkene har hatt en registreringspraksis som ligner vår. I dag har de bl.a. en artikkel med følgende overskrift:

Må melde seg inn selv
Kulturdepartementet gir klar melding: Medlemmer i trossamfunn må melde seg inn selv.

Her vises det til synspunkter Fylkesmann og departement kom med for 1- 4 måneder siden, men som vel er blitt moderert en del i det siste. (NYTT: I en kommentar under ser vi at departementet nylig har bekreftet at medlemmer også i de norske folkekirkene må melde seg aktivt inn.) I slutten av artikkelen skriver også Vårt Land mer nyansert:

«Jeg registrerer at Oslo katolske bispedømme­ selv bruker ordene «diskutabelt» og «lite betryggende» om sin egen praksis. Men vi vil foreta en ny, juridisk vurdering av lovverket basert på de innvendinger som er kommet fram,» sier statssekretær i Kulturdepartementet Bjørgulv Vinje Borgundvåg.

Borgundvåg vil likevel ikke gå inn på enkeltsakene i de nordiske kirkene og Den katolske kirke. «Vi er kjent med at Fylkesmannen skal ha møter med de tre nordiske folkekirkene. Vi er ankeinstans for sakene som er til behandling hos Fylkesmannen. Det vil derfor være uryddig om jeg uttaler meg konkret om praksisen til disse trossamfunnene,» sier han.

Han gir likevel de nordiske kirkene rett i en ting: «Det er riktig at de nordiske­ kirkene i 2006, da loven ble endret, fikk en aksept for at de slapp å kontakte medlemmene de allerede hadde, men det ble ikke gitt signaler den gang om hvordan medlemsregistrene skulle oppdateres.»

Kulturdepartementet vil også vurdere om lovverket må endres. «Det er tydelig at vi må vurdere et enklere lovverk. Det har de aktuelle sakene vist,» sier han.

Oslo katolske ­bispedømme står fast på at de ikke gjorde noe ulovlig da de søkte støtte for katolikker som ikke hadde meldt seg inn selv. «Vi viser til vår rapport. Vårt syn på lovverket er begrunnet og rettslig forankret. Vi antar at KUD på tilsvarende måte vil begrunne sitt syn gjennom en forankring i de relevante rettskilder. Inntil dette skjer, har vi ikke mer å tilføye,» skriver fungerende ­administrasjonsleder i Oslo ­katolske bispedømme, Lisa Wade, i en tekstmelding.

Er det virkelig nødvendig å melde seg inn i sitt eget kirkesamfunn i Norge?

Vårt Land skriver i dag at den finske og den islandske (i tillegg til den svenske, som vi hørte om før) kirke har skrevet inn medlemmer i sin kirke i Norge uten å spørre dem personlig om det er i orden, og at de aldri hadde trodd at de gjorde noe galt (siden disse personene jo er medlemmer i den svenske/finske/islandske kirke).

Den islandske kirken sier følgende om dette:

… Det vil også være en kjempebyrde for menigheten dersom de må legge om medlemsregistreringen slik at alle islendingene som flytter til Norge må melde seg inn selv.

Marcussen regner med at det vil ta ett til to år å bygge opp et medlemsregister som følger kravet om aktiv innmelding. Menigheten vil bli nødt til å ansette personer for å kontakte alle medlemmene. I tillegg kommer utgifter til for eksempel porto. «Alt må bygges opp på nytt. I mellomtiden vil vi få mindre inntekter», sier hun.

Den islandske menigheten mener Fylkesmannen er velinformert om hvordan medlemslistene lages – både i forarbeidet da tilskuddsordningen ble endret i 2006, og i årene som er gått. Derfor er de overrasket over den drastiske endringen av lovtolkningen.

– Dette er en så omfattende endring at dersom den er korrekt, bør det stilles spørsmål ved om den burde vært gjort i lov eller forskrift. Vi må også få varsel i god tid og tilstrekkelig frist til å legge om rutiner.

Vårt Land skriver også noe om mangel på informasjon:

Årets rundskriv fra Kulturdepartementet om tilskuddsordningen er tydelig på at medlemmene selv må melde seg inn:

«For at en person skal kunne bli registrert som tilhørende et trossamfunn utenfor Den norske kirke etter trossamfunnsloven, må vedkommende selv melde seg inn eller bli innmeldt av foreldrene eller vergen hvis han/hun er under 15 år.»

Problemet for de nordiske kirkene er at denne formuleringen er ny av året. Hverken i rundskrivene fra 2014, 2013, 2012 eller 2011 er innmeldingsmetoden berørt.

– Det kan virke som om denne formuleringen er snekret for å ramme praksisen til Den katolske kirke, sier Thor Gardarsson, advokat tilknyttet menigheten.

Det kan godt tenkes at Vårt land har fått denne informasjonen også fra andre, men for en uke siden (3/3) sendte jeg følgende informasjon til flere av Vårt Lands journalister:

Muligens er det én ting dere ikke vet; at reglene om medlemskapsregistrering (som dere siterer) – første gang ble sendt ut til trossamfunnene tidlig i februar 2015, SE HER. Slik var reglene i 2014 – mye mindre presise. Og her fra 2009.

Den katolske kirke har tabbet seg ut ved å registrere mennesker uten å være helt sikre på at de er katolikker, men den enorme utvidelsen denne saken nå har fått, virker nokså .. sprø.

Det avgjørende blir jo hva Stortinget har ønsket og ønsker skal skje med skattepengene fra de hundretusener av mennesker som tilhører et annet trossamfunn enn Den norske kirke, og om det er rett å dømme folk for regler som ikke var særlig klare for så lite som noen få måneder siden.

Vårt Land avslutter artikkelen med å skrive at det med krav og egeninnmelding nå virker en hel del mindre klart: «Jeg er usikker på om selvinnmelding er et så bombastisk krav som jeg beskrev i forrige intervju, sier Helstad (hos Fylkesmannen) til Vårt Land nå.»

Endelig Android 5 på min mobiltelefon

Jeg hadde ventet på det ganske mange uker, nylig ble følgende melding lagt ut på nett:

Android 5.0.2, Lollipop, on Moto G (1st Gen. & 2nd Gen.) is now rolling out in phases.
It is not yet available for pull.
If you own a Moto G, you will receive a notification on your phone when you are able to update.
Please be patient — we’ll get to you soon!

Lørdag ettermiddag var tida inne for Motorola G i Norge, og sent lørdag kveld var installasjonen på plass – med ganske store forbedringer, syns jeg. Designet er blitt bedre, flere funksjoner kan sees og brukes mens skjermen er låst, og batteriet ser ut til å vare en hel del lenger.

Norsk Wikipedia har følgende informasjon om nye funksjoner i Android 5:

Forbedret varslingssystem
Design endringer, inkludert for nylig brukte app-er
Dalvik VM ble erstattet av Android Runtime (ART) som kjører programmer raskere og er kryssplatform.
Forbedret batterilevetid (Project Volta)
5 000 nye applikasjonsgrensesnitt (API-er) for app-utviklere
Diverse bedriftsfunksjoner (Android for Work)

Den katolske registrerings»skandalen»

Det er trist og tragisk at vår biskop er blitt politianmeldt, og det er heller ingen tvil om at måten en hel del katolikker har blitt registrert på de siste årene, har vært kritikkverdig.

Men det er ikke slik at Den katolske kirke har fått støtte for flere katolikker enn det som fins i Norge, faktisk er det motsatt. I flere år har vi regnet med at det har vært minst 50.000 flere katolikker i Norge enn det Kirken har søkt støtte for hvert år, og for 2014 vil jeg anslå at det bor ca 225.000 katolikker i vårt land.

Den katolske kirke er i sannhet overnasjonal, og de eneste grensene den har er mellom bispedømmer og menigheter. Og når en katolikk flytter fra en by (eller et land) til et nytt sted, tilhører han/hun automatisk menigheten på det nye stedet etter noen få måneder. Det er jo det samme system som Den norske kirke har i Norge, men det blir mer komplisert når vår Kirke er internasjonal. En utenlandsk katolikk melder seg altså ikke inn i Den katolske kirke her i Norge, men melder flytting hit.

Hvordan slik flytting skal registreres, har dessverre vært nokså uklart i lang tid. Inntil Fylkesmannen i Oslo og Akershus i fjor høst bestemte at de som hadde blitt registrert de siste fem år både må bekrefte at de er katolikker og at de ønsker å bli registrert som medlemmer. Det får vi nok godta, selv om det for oss er nok å få bekreftet at de virkelig er katolikker. Nå har vi arbeidet hardt tre måneder og fått bekreftet flere titalls tusen av de som hadde blitt registrert disse årene.

Og hvis Kirken bruker store nok ressurser på å finne og få bekreftet katolikker i årene framover, vil jo antallet registrerte katolikker fortsette å stige. Så det store problemet (for mange), at antallet katolikker vokser så kraftig, vil jo fortsette så lenge innvandringen fortsetter.

Film om dødsleirene

27. januar feires Den internasjonale holocaustdagen, og et par dager etterpå så jeg en interessant film kalt «Møtet med dødsleirene», som man fortsatt kan se her (bare fram til 16/2). Filmen presenteres slik:

Br.dokumentar. De første britiske fotografene som var med inn i de tyske konsentrasjoinsleirene i april 1945, møtte en sjokkerende virkelighet. Først nå, 70 år etter krigen, blir disse bildene vist i en nyprodusert dokumentar. Kjente regissører som Alfred Hitchcock og Sidney Bernstein var med å dokumentere dødsleirene, men filmen ble stanset av britiske myndigheter av hensyn til samarbeidet med Tyskland etter krigen. I dag vises filmen på en rekke TV-stasjoner i forbindelse med den internasjonale Holocaust – dagen.

15 år siden min prestevielse

200jan_prvielse

Et bilde fra min prestevielse i St Paul kirke i Bergen 8. januar 2000. Jeg ligger på gulvet under allehelgenslitaniet, og biskop Gerhard Schwenzer kneler mellom menighetens to diakoner.

Grunnene til at jeg ble katolikk for 20 år siden

Jeg viser her til tre tekster som forklarer min vei fra Den Lutherske til Den katolsk Kirke. Første et foredrag i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke i februar 1994, rett etter at jeg hadde sagt opp min stilling der. (Jeg vokste opp i Den norske kirke, men var fra 1983 til 1994 medlem av denne lutherske frikirken.) Her er avslutningen av mitt innlegg:

Jeg har vært opptatt av to ting – de siste åra og i denne innledningen.

For det første: Hvordan kan jeg / vi som kristne leve nær Gud og vokse i kunnskap og kjennskap til ham? Sagt med litt andre ord; hvordan ser en bærekraftig spiritualitet ut?

For det andre: Hvordan kan jeg som pastor og vi som menighet føre videre den lutherske tradisjon på rett måte?

Mitt svar har blitt at det er helt nødvendig å vektlegge nådens midler og spesielt nattverden sterkere enn før. Men ei slik vektlegging ønsker ikke menighetens ledelse å være med på. …..

Det neste er et brev jeg skrev til teolog-/pastor-/prestevenner i september 1994, da min overgang til Den katolske kirke begynte å bli nokså klar. Dette brevet avslutter jeg slik:

For meg har det alvorligste spørsmål blitt om Gud virker med hele sin fylde i den lutherske kirke; når ordinasjonen er mangelfull og sakramentforståelsen så mye svakere enn i den «gamle kirken» … Mitt spørsmål har til slutt blitt om lutherske prester er rett ordinert, om nattverden der blir feiret på en rett og virkningsfull måte.

I tillegg kom så det økumeniske imperativ; om det var rett å være adskilt når Kristus innstendig ber oss om å være ett. Når det da på ingen måte kan sies å være umulig å forkynne evangeliet rett i den katolske kirke.

Historisk sett kom vel det siste spørsmålet først til meg, men i den avgjørende fasen var det første det mest avgjørende.

Flere år senere (i oktober 2006) holdt jeg så et foredrag i St Svithun menighet i Stavanger om Min vei til Moderkirken. Dette foredraget avsluttet jeg slik:

Først må jeg si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har i disse årene ikke opplevd noen vesensforskjeller i Gudsforholdet eller forståelsen av den kristne tro, jeg står fullt og fast i den tradisjon jeg ble opplært i som barn og ungdom. Dåpen og fundamentene i troen står lutheranere (og andre protestanter) og katolikker sammen om. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 bekrefter også at det egentlig bare er små forskjeller mellom kirkene, også på dette punktet som skapte så store problemer på 1500-tallet.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Ordet lyder like tydelig i de ulike protestantiske kirkene, trosbekjennelsen og bønnene likeså, men i nattverdfeiring har protestantene stengt ute halvparten av det som skjer. I nattverden kommer Kristus midt iblant oss og gir seg selv til oss i kommunionen, så langt er katolikker og lutheranere (men ikke alle protestanter) enige. Men katolikker lærer videre at presten og alle de troende sammen med ham løfter dette fullkomne Kristi offer opp til Faderen i bønn og tilbedelse. Det tok noen år før dette gikk opp for meg, men denne mangelen opplever jeg nå ganske akutt i det protestantiske fromhets- og liturgiske liv.

Jeg har dessuten, litt til min overraskelse, lagt merke til at katolikker leser vel så mye i Bibelen som protestanter – i alle fall de som går regelmessig i kirken. Søndagstekstene er valgt ut på en god måte og gir en god variasjon av sentrale bibelsteder. Hvis min i tillegg går i hverdagsmessen, og også leser tidebønnene, får man en veldig mengde tekster fra Bibelen med seg hver dag.

Det har også vært en sjokkerende utvikling teologisk i de protestantiske kirkene de siste årene. Det illustrerer tydeligere enn jeg (og andre) hadde regnet med for 15 år siden, at Kirken trenger et læreembede som kan sørge for at vi holder fast på den sanne, den overleverte kristne tro. Den katolske kirke står fast på tradisjonelle felleskristne standpunkter både i tro og moral, og etter noen vanskelige år fra slutten av 60-tallet frem til kanskje 1990, har Kirken befestet sin stilling i de fleste land.

Mange protestantisk kirker, derimot, har gått fra vondt til verre de siste 30 år, og jeg har svært vanskelig for å se hva som kan snu denne negative utviklingen for de tradisjonelle protestantiske kirkesamfunnene – noen av de nyere, friere kristne gruppene har derimot fremgang.

Helt til slutt: Jeg har nok etter hvert opplevd at mitt kall, eller min legning/interesse, er vanlig pastoralt menighetsarbeid. Muligens er det fordi jeg kjente gode prester i min oppvekst som hadde en slik «vanlig» menighetstjeneste. Det er flott å kunne møte mennesker i alle livsfaser, fra dåp til begravelse, å følge barnas vekst og utvikling, møte mennesker i både glede og sorg, og alle steder kunne gi den veiledning og trøst som Gud har gitt oss gjennom sin enbårne Sønn, Jesus Kristus.

Og her må jeg si at jeg ikke finner store forskjeller mellom en luthersk og en katolsk prests arbeid. På noen områder – og spesielt mht hvordan kirkene er organisert og ledes – er det ganske store forskjeller, men når det gjelder det liv vi mennesker lever, og formidlingen av den rettledning og frelse som Herren gir oss, står katolikker og protestanter sammen.

Flere jubileer

I desember og januar har jeg hvert år flere jubileer; bryllupsdag 14/12 (i år 29 år), fødselsdag 18/12 (59 år), opptagelse i Det katolske Kirke (20 år) og presteordinasjon 8/1 (15 år siden).

Her kan man se bilder fra vår bryllupsdag i 1987 og i 2014:

1987bryldag

2014bryllupsdag

Her er et bilde fra min opptagelse i Den katolske Kirke i 1994:

1994des_oppt_katkirk

Og her fra min presteordinasjon 8/1 2000 (med biskop Schwenzer):

2000jan_presteord

Skroll til toppen