Generelt

Avisa Dagen skriver mer om brannen hos Elisabethsøstrene på Nordstrand. Bl.a.:

Søster Katarina Hodyr er priorinne ved klosteret på Munkerud på Nordstrand i Oslo. Hun har bare vært leder for virksomheten et par måneder og hadde knapt rukket å bli kjent med sin nye arbeidsplass da St. Elisabethhjemmet lørdag formiddag ble rammet av brann.

Hennes eget rom på toppen av bygningen er blant dem som ble totalskadet i brannen – men hun er mest opptatt av de andre som bodde i boligdelen av klosteret.

Søster Katarina hadde ikke klare forestillinger om hva som ville møte henne da hun gikk for å se nøyere på skadene da slukkingen var over.

– Jeg visste ikke noe, men brannmannskapene forberedte meg på hva jeg ville få se. Likevel er det én ting å høre hva som har skjedd, men noe annet å møte virkeligheten og se hvordan den ser ut. Jeg opplevde det som et sjokk. Rommene er berørt i forskjellig grad, men det ser dramatisk ut enkelte steder der inne. Men jeg kunne ikke forestille meg omfanget av skadene før jeg så dem, sier priorinnen med tårer i øynene. … …

Også søster Natanaela Hess, priorinnens nestkommanderende, eller såkalt provinsvikar for Elisabethsøstrene i Norge, er sterkt berørt. Hun var bortreist da brannen oppsto, men sier at også hun fikk sjokk da hun ankom klosteret mandag.

– Det var mer enn dramatisk. Det er jo totalskadet, sier hun til Dagen onsdag. …..

… Boligdelen ble bygget i 1974, mens tilbygget kom i 1996. Det er boligdelen som totalskadet i brannen, mens tilbygget er uskadd. …..

Konstruksjonen i den skadde delen er i betong og murstein, men det er også brukt materialer av tre, og en del skader er lette å se utenfra. De største skadene er imidlertid innvendig, og omfanget av brann-, røyk-, sot- og vannskader er stort.

Arbeidet er godt i gang med å sikre det som kan berges ut. Siden prosessen med skadebegrensning akkurat er kommet i gang, er det for tidlig å si hvor store skadene er. Bygningen er imidlertid fullverdiforsikret og vil bli renovert.

– Har dere rukket å tenke på hvordan dette skal repareres, og når kan det skje?

– Det er vanskelig å forutsi hvor fort det kan gå, men våre første vurderinger er at vi ikke kan flytte inn igjen før tidlig i 2016. …

Da Norge for noen få år siden vedtok i Stortinget at også mennesker av samme kjønn kunne gifte seg med hverandre, var det (med rette) etter motstand fra Den katolske Kirke og andre kirkesamfunn. Men da noen (heldigvis ikke mange) deretter sa at dette også ødela ekteskapene mellom en mann og en kvinne, var det en misforståelse. (I Norge skjer det nå noe fra motsatt side; noen begynner å argumentere for at kirkene må miste vigselsretten fordi de ikke vil vie homofile par – se her i Aftenposten. Det er vel også en helt unødvendig konklusjon, som vel likevel ikke vil få så stor betydning for Den katolske Kirke; det vil bare bety at den kirkelige og den statlige bekreftelsen av ekteskapet vil måtte skje i to seremonier (noe som allerede er tilfelle i flere land i Europa), isteden for begge deler i én seremoni.)

I USA er det nå kristne i noen stater der homofile ekteskap nylig har blitt godtatt, som ønsker å nekte å samarbeide med myndighetene om ekteskapsinngåelsen. Dette mener kirkerettseksperten Edward Peters er en svært dårlig idé og bygger på en misforståelse av hva som konstituerer et ekteskap. Se HER og her en samling av artikler. Han skriver:

The gist of a recent poll is that one in three Americans do not want religious ministers to “sign marriage licenses as representatives of the state” so as to avoid, I guess, a connection between “civil marriage” and “religious marriage”, as if, you know, those are two fundamentally different things. Let me rephrase the poll findings: one in three Americans don’t understand what clergy signing marriage certificates are doing (and aren’t doing!) and so don’t know a good thing when they see it.

The call for ministers to boycott civil wedding certificates proposed under the wrongly-named “Marriage Pledge” (it is actually a Pledge Not to Acknowledge Real Marriages) probably would have gone nowhere except that it found an ally in the journal First Things. Well, that’s their responsibility. Mine is to make sure that as many people as possible see that the Radner-Seitz “Marriage Pledge” rests on a faulty understanding of what makes marriage and, in turn, of what ministers of religion do in certifying that a given marriage took place before them. I am not going to review all of the problems inherent in Radner-Seitz’s proposal, though they are many. Here I address just two points.

In the West (yes, I know Eastern Christianity thinks differently, but that problem is for another day), it has been settled matter among all Christians (though secular elements of the West do not realize that Christian thought has permeated their consciousness, too), it has been, as I say, settled matter in the West that the consent of the parties establishes marriage. If you think that the State made up marriage and confers it on a couple, or if you think that the Church created and bestows marriage on believers, or that God, or Zeus, or the Big Cosmic Other sends this thing called marriage on two people who want it, or if you hold any other theory of marriage whatsoever, besides that the consent of the parties makes marriage—then you need to stop reading this blog post and start studying solid treatises on marriage going back to the ancient Romans in some cases, and virtually everything since the 13th century, secular and religious alike.

I’m serious. If you do not really see that the couple’s consent makes marriage then you don’t understand what’s at stake.

Now, for those who do know that the consent of the parties makes marriage, the fundamental supposition of the Radner-Seitz Pledge—namely, that the State has changed the definition of marriage (which it can’t do and, even by its own count, has not succeeded in doing yet!) and, as a result, ministers who care about real marriage should not confer or cooperate in conferring marriage (as understood by at least some States), that supposition, I say, collapses: The State does not confer marriage on couples, couples confer marriage on each other! All the State does, and for that matter all the Church does, (and, for that matter, all that God does between baptized persons, but that discussion is more complex and is not immediately relevant to a discussion of Church-State cooperation in the matter of marriage), is to recognize what the couple did, namely, they married. …

Jeg leser FirstThings som Peters her kritiserer – de skriver om the Marriage Pledge bl.a. her.

Et bilde tatt etter messen søndag morgen – på pastoralrådsmøtet i Oslo katolske bispedømme, på Mariaholm 24.-26. oktober 2014.

I disse dager er vi på prestemøte i Oslo katolske bispedømme; det er 15. året på rad jeg er med på dette møtet som arrangeres hver høst. På bildet over kan man se de fleste av oss.

I går ble det på møtet henvist til en artikkel jeg nevnte på min blogg for litt over en måned siden:

Her er en grundig artikkel skrevet av en gruppe amerikanske teologer, som tar opp spørsmålet de neste to bispesynodene skal diskutere. Artikkelen har overskriften: Recent Proposals for the Pastoral Care of the Divorced and Remarried: A Theological Assessment – og kan leses på engelsk her (pdf-fil).

Artikkelen er også oversatt til flere andre språk – se her.

Jeg har i år ei sein ferieuke og har i dag besøkt St Paul menighet, St Paul skole og St Paul gymnas i Bergen. På de to første stedene ble det en hel del mimring og møter med gamle kollegaer og venner, og på det nye gymnaset viste Gjermund Høgh med rundt.

Avisa Dagen skriver slik om St Paul gymnas:

St. Paul Gymnas tar denne uken i bruk det gamle ærverdige Florida sykehus i Bergen til skolebygg. Katolikkene i Norge ønsker å etablere flere videregående skoler i årene som kommer.

Den katolske kirke startet sin første videregående skole i Bergen og Norge for to år siden, men i går kunne St. Paul Gymnas glede seg over å flytte inn i det nyrenoverte bygget på 4.600 kvadratmeter like utenfor byens sentrum. Biskop Bernt Eidsvig var i går på plass for å innvie det nye skolebygget ved oppstarten av skoleåret, og han gledet seg st…

… Foruten gymnaset, driver katolikkene fire grunnskoler i Norge, men Høgh ser ikke bort fra at det kan bli flere skoler i framtiden. Ja, vi håper å kunne starte flere skoler, men vi har ikke ressurser og økonomi til at det kan bli et stort volum av det. Likevel håper vi at det med noen års mellomrom skal være mulig å åpne nye skoler. …

Dette arbeidsdokumentet ble ferdig for ikke mange dager siden, og kan leses på engelsk her – og katolsk.no meldte også at dokuementet når er klart.

På First Things leser vi en interessant artikkel om dette dokumentet, og om hvordan ulike personer og grupper reagerer på det (jeg skrev selv i fjor høst om at det utsendte spørreskjemaet var ganske så komplisert, og ikke la til rett for slagordsmessige uttalelser om hvordan man kan løse ekteskapskrisen i vår tid, eller gi et enkelt svar på hvordan gjengifte kan tas imot i Den katolske Kirke. Sandra Laguerta skriver i First Things:

The Vatican’s upcoming meeting on family life has spurred broad speculation about a new openness to divorced and remarried Catholics. Now commentators are searching a newly issued working document, the Instrumentum Laboris, for clues about the meeting’s direction.

The Instrumentum Laboris is a summary of the diocesan data collected by the Vatican on the modern challenges to the family, and the document will guide the discussions of the extraordinary synod (mostly leaders of national bishops’ conferences) in October, as well as the ordinary synod of world bishops in 2015.

Thomas Reese at National Catholic Reporter describes the document as “boring and joyless.” Boring might be true if one didn’t understand the genre of the document or if one didn’t find it interesting how bishops themselves communicated the pastoral concerns they witness. Joyless perhaps more accurately describes Reese’s own emotions than the actual document:

Despite the numerous problems cited by the working paper, it still has hope for “a new springtime for the family,” which it believes will be led by young people who “see a value in a stable, enduring relationship and express a real desire to marry and form a family.” How this jives with the fact that young people are delaying marriage, hooking up, practicing birth control, and living together before getting married remains to be seen.
The fact that people are delaying marriage for reasons both cultural and economic doesn’t mean they don’t still hope for a committed, stable marriage. A recent Gallup poll found that while 45 percent of Americans are unmarried, only 5 percent say they have no desire to marry.

For my part, I am struck by the rich theological vision and hope of the document. It notes of “a want of an authentic Christian experience, namely, an encounter with Christ on a personal and communal level, for which no doctrinal presentation, no matter how accurate, can substitute.” It is not just that the biblical and magisterial teaching on the family is misunderstood, it is that Catholics lack a felt encounter with Christ and his Church, and so misunderstand who man is, and who he is to God and to his community.

And who is man to God? The Catechism says it succinctly:

Jesus knew and loved us each and all during his life, his agony, and his Passion and gave himself up for each one of us: “The Son of God . . . loved me and gave himself for me” (Gal. 2:20) He has loved us all with a human heart. For this reason, the Sacred Heart of Jesus, pierced by our sins and for our salvation (cf. Jn 19:34) “is quite rightly considered the chief sign and symbol of that . . . love with which the divine Redeemer continually loves the eternal Father and all human beings” without exception. ….