P. Arnfinn Harams minneforelesning
Her kan man se og høre alt som ble sagt ved P Arnfinn Haramas miinneforelesning mandag 10. desember. (Videoene følger automatisk etter hverandre.)
Generelt
Godt brev fra biskop Egan om homofile «ekteskap»
The Rt. Rev. Philip A. Egan, Bishop of Portsmouth, skrev lørdag et offentlig brev til Storbritannias statsminister, David Cameron, som en stund nå har agitert sterkt for homofile ekteskap. Biskopen skrev bl.a.:
… I wish respectfully to point out that behind what you say lurks a basic philosophical misconception about the nature of ‘equality.’ Equality can never be an absolute value, only a derivative and relative value. After all, a man cannot be a mother nor a woman a father, and so men and women can never be absolutely equal, only relatively equal, since they are biologically different. So too with marriage. Marriage, ever since the dawn of human history, is a union for life and love between a man and a woman. It is a complementary relationship between two people of the opposite sex, the man and the woman not being the same, but different. They are not, in other words, absolutely equal but relatively equal. This is why gay couples, two men or two women, are not being ‘excluded’ from marriage; they simply cannot enter marriage.
By enabling gays to ‘marry’ and by equating the union of gay people with marriage, however well-intentioned, you are not only redefining what we mean by marriage but actually undermining the very nature, meaning and purpose of marriage. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society. If you proceed with your plans, you will gravely damage the value of the family, with catastrophic consequences for the well-being and behaviour of future generations. The 2011 Census shows the parlous state of the institution of marriage which you claim to believe in so strongly, and of family life in general, with one in two teenagers no longer living with their birth parents and over 50% of adults living outside of marriage. …
Hobbiten – vi så filmen
I går kveld var vi på Klingenberg kino (der hadde jeg ikke vært på ca 30 år) og så filmen: The Hobbit: An Unexpected Journey. Filmen var god – bedre enn jeg hadde regnet med, siden noen av anmeldelsene ikke var så strålende – og det var også første film jeg noen gang så i 3D. (Jeg er interessert i alle slags datanyheter, men en del andre moderne ting interesserer meg mindre.)
St Hallvard menighet har passert 20000 medlemmer
Det føres uoffisielle statistikker over hvor mange registrerte katolikker vi har i Norge, og når statistikken for 15/12 nå er klar, viser det seg at t Hallvard menighet i Oslo (der jeg jobber) nå har passert 20000 regisrterte medlemmer.
Og kanskje enda mer interessant er at i den delen av Oslo vår menighet omfatter (øst for Akerselva og Trondhaimsveien) er det så høy andel katolikker som 5,4 %. Menigheten omfatter også kommunene Ski, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård og Enebakk, og der er prosenten katolikker noe lavere; mellom 2 og 3%.
Her er også en oversikt over medlemmer i St Hallvard etter viktigste fødeland (fra oktober 2012). Vi ser at det er flere medlemmer født i Polen enn i Norge (det er ca et år siden vi så det første gang), at det er veldig mange filippinere i menigheten og at tallet på litauere stadig vokser:
29,9 % Polen
27,2 % Norge
8,9 % Filippinene
4,5 % Litauen
4,2 % Vietnam
3,3 % Chile
2,1 % Sri Lanka
1,0 % Spania
0,9 % Kroatia
0,9 % Italia
0,8 % Eritrea
0,8 % Frankrike
0,8 % Slovakia
0,7 % Brasil
0,6 % Den dominikanske republikk
0,6 % Tyskland
0,5 % Portugal
0,6 % Peru
Bjørn Are Davidsen dårlig behandlet av Vårt Land
«Fideisme» er når troen løsrives fra fornuften, og man tror fordi man tror, uten at vanlig sunn fornuft får lov til å hjelpe troen. I unge år møtte jeg mye av denne fiedismen (på MF, bl.a. annet), men klarte aldri å akseptere den. Francis Schaeffer og hans senter, L’Abri, ble redningen for meg på dette området, der fant jeg nemlig et sted der man gjerne også snakket om at det var fornuftig å tro – og på L’Abri traff jeg også Bjørn Are Davidsen to-tre ganger rundt 1985.
Bjørn Are driver svært aktivt med å fortelle hvorfor det er gode grunner til å tro på Gud, og har nylig skrevet en bok som handler om dette, «Svar på tiltale», som nylig ble omtalt i Vårt Land. Men VL var uheldige med denne bokomtalen, både med valg av anmelder (som egentlig ikke har noen forståelse for bokas hovedpoenger) og med overskrifta på anmeldelsen: «Dårlig trosforsvar» – mens anmelderen selv hadde valgt å skrive: «Jakten på den koherente Gud».
I dag leste jeg to leserinnlegg i VL som klager på bokanmeldelsen selv, og på Bjørn Ares blogg beskrives det som skjedde med bokanmeldelsen ganske grundig.
115.000 registrerte katolikker i Norge
Aftenposten hadde i går morges en artikkel om antallet katolikker i Norge, som sikkert flere har fått med seg allerede:
Den katolske kirken er i voldsom vekst, og teller pr. 15. oktober i år 115.234 medlemmer. Det er nær en dobling fra 2008, da 59.350 personer var registrerte medlemmer.
Første søndag i advent er det stappfullt i St. Olavs kirke i Oslo. Det er ikke sitteplasser til alle, og de fleste verdensdeler er representert. Før høymessen klokken 11 har det allerede vært to gudstjenester tidligere på dagen – én på norsk og én på polsk. Senere på dagen er det messer på vietnamisisk og engelsk, i tillegg til flere på polsk og norsk. Intet mindre enn åtte gudstjenester arrangeres hver søndag. ….
Til sammenligning hadde alle landets muslimske menigheter drøyt 106 000 medlemmer i 2011, ifølge SSB.
At strømmen av nye katolske innvandrere ingen ende vil ta, vet vi som jobber i Den katolske Kirke i Norge godt. Vi vet også at det bor tusenvis av katolikker her som vi ikke har klart å registrere – jeg registrete senest en slik person i dag; bodd ca 10 år i Norge, er katolikk, ville gjerne registreres, men visste ikke at han burde la seg registrere (siden han allerede var medlem av Kirken i sitt hjemland). Det står en del interessant ting i artikkelen, bl.a. intervjues en person Aftenposten kaller «Kirkens statistikk-guru» – alle «insidere» vet hvem det er.
Hva er det Kirken «ligger 200 år etter»?
Den kjente katolske forfatteren George Weigel skriver nå hos First Things (som jeg fortsatt leser ganske ofte, selv etter Fr. Neuhaus’ død) om noe som ble kjent etter kardinal Martinis død i september:
.. In the interview (immediately dubbed his “spiritual testament” by his admirers), Cardinal Martini described the Church in Europe and America as “tired,” and asked “Where among us are the heroes from whom we can draw inspiration?” The burning “coals” of the Church, Martini continued, were hidden under piles of ashes; indeed, there is “so much ash on top of the coals that I am often assailed by a sense of powerlessness. How can the coals be freed from the ashes so as to reinvigorate the flame of love?”
The cardinal went on to propose, quite rightly, that true reform in the Church is always reform inspired by Word and Sacrament. But then, at the end of the interview, came the money-quote: “The Church is two hundred years behind. Why in the world does it not rouse itself? Are we afraid? Fear instead of courage?”
To which one wants to reply, with all respect, “Two hundred years behind what?” A Western culture that has lost its grasp on the deep truths of the human condition? A culture that celebrates the imperial autonomous Self? A culture that detaches sex from love and responsibility? A culture that breeds a politics of immediate gratification and inter-generational irresponsibility, of the sort that has paralyzed public policy in Italy and elsewhere? “Why in the world,” to repeat the late cardinal’s question, would the Church want to catch up with that? … …
For all his brilliance, Cardinal Martini, like many on the Catholic left, never seemed to grasp that the secular culture with which Vatican II hoped to open a dialogue was not the secular culture that emerged in Europe in the aftermath of the upheavals of 1968. The new secularism was not open to the possibility of transcendent truth, as the secularism of, say, Albert Camus had been. The new secularism was embittered, aggressive, and narrow-minded. It was not so much interested in dialogue as in cultural hegemony. And it is now firmly committed to driving the Catholic Church out of public life throughout the Western world.
There is no need to lament being “behind” that. The Catholic challenge is to get ahead of that soul-withering ideology, and convert those in thrall to it by example and persuasive argument.
Sjokkerende om ungdomsledere i menigheter
Det foregår nå en rettssak i Bergen, der en mann på 20 år er aklaget for sex med mindreårige, og de unge jentene har mannen møtt i menighetens konfirmantarbeid. Jeg ble sjokkert da jeg leste følgende i Vårt Land i går:
… (sluttet frivillig) … etter å ha hatt et forhold til en mindreårig jente i menigheten høsten 2009. De var sammen da han var 18 og hun 15. Det endte med at mannen i 2010 måtte slutte i menigheten for en periode, på grunn av dette kjæresteforholdet. Jentas foreldre ble ikke varslet.
Avgangen skjedde frivillig og i samråd med ledelsen i menigheten. Etter tre måneder ble jeg oppringt og bedt om å komme tilbake, sa han i retten.
Høsten 2010, noen måneder etter at han var tatt inn igjen i menigheten, innledet han et forhold til en ny jente. Hun var konfirmant i menigheten og var da 14 år.
Mannen fortalte i retten at det var helt vanlig at ungdomslederne i menigheten hadde forhold til konfirmantene.
I dag skriver Vårt Land mer om dette. Oversskriften er tydelig nok: «Ledere får ikke være kjæreste med konfirmanter», men jeg syns ikke virkeligheten som beskrives i artikkelen er særlig betryggende.
Jenteaborter er et problem
Avisa Dagen viser til denne filmen og skriver om dette temaet:
Den ferske filmen «It’s a girl» skal vises på filmfestivalen i Vienna 10. desember. – Hvorfor beholde jenter, når det er så vanskelig å ta vare på dem, spør en indisk mor. I filmens åpningsscene innrømmer hun å ha drept åtte jenter før hun fikk sin etterlengtede sønn. …
De fire ordene, «Det er en jente», har vist seg å være de mest dødelige i verden. FN regner med at så mange som 200 millioner jenter mangler på kloden på grunn av kjønnsbasert folkedrap. …
Og selvsagt handler ikke dette bare om abort av uønskede jenter, det handler om abort generelt; at det ikke er en verdig løsning å ta livet av foster man ikke ønsker.
En uke i Nord-Italia
I går landet vi i Milano (som vi ikke skal besøke denne gangen) og kjørte direkte fra flyplassen til Torino. Byen var finere enn jeg hadde regnet med (faktisk har jeg ikke visst så veldig mye om Torino); bildet over viser en av de store kirkene vi så, selveste domkirken (der en kopi av likkledet er utstilt).
I dag skal vi besøke to museer (Palazzo Madama og det egyptiske museet) før vi kjører ned til kysten. Vi skal så kjøre vestover den italienske riviera nesten til Frankrike, dagen etterpå se Genova, og så fortsette østover til det som kalles Cinque Terre. Vi har tenkt å reise så langt øst som Carrara (Pisa og Lucca har vi besøkt tidligere, men muligens tar vi en tur innom Parma) før vi reiser tilbake til Milano og Oslo
«Beveg dere mot den katolske troen eller bli ytterligere oppdelt og sekularisert»
Dette kan vi lese på Ragnhild Aadland Høens blogg Sta Sunniva av Selja – i dette innlegget, der hun referer et intervju som ble gjort med henne av Tore Hjalmar Sævik i avisa Dagen. Intervjuet begynner slik:
Den katolske kateketen Ragnhild Aadland Høen mener protestantiske miljøer står overfor valget mellom å bevege seg mot den katolske troen eller å bli ytterligere oppdelt og sekularisert.
I løpet av de snart fem år som er gått siden hun ble medlem i Den romersk–katolske kirke, er Aadland Høen blitt en profilert talskvinne for katolsk kristendom. Fortsatt er hun glad i KRIK, Normisjon, Laget og Misjonssambandet, organisasjoner hun tidligere har hatt tilknytning til på forskjellige måter. Men hun savner ikke å se med bekymring på den teologiske utviklingen i Den norske kirke.
Jeg trengte en kirke på fast grunn som kunne være der også for mine barnebarn og deres barn, og som formidlet fylden av den kristne tro. Det gjør Den katolske kirke, sier Aadland Høen. …
På bloggen nevner hun også andre ting som har stått i Dagen, bl.a.:
Katolske impulser i den protestantiske avisen Dagen
Avisa Dagen har hatt mange artikler om katolsk tro de siste ukene
Det er bl.a. gjennom bloggen Sta Sunniva av Selja at jeg er blitt gjort oppmerksom på avisa Dagens mange artikler om katolsk tro i det siste, men jeg ble også selv oppringt av journalist Tore Hjalmar Sævik tirsdag sist uke, og onsdag 26/9 siterte han meg bl.a. slik:
… Da jeg kom inn i den katolske tradisjonen, ble det ikke så forskjellig som jeg hadde tenkt, sier han. Jeg tok med meg alt jeg trodde fra før, men fikk noen andre ting i tillegg.
I gårsdagens avis hevdet førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole at det er blitt større avstand mellom katolsk og luthersk teologi etter 2. Vatikankonsil, som ble avholdt i perioden 1962–65. Teigen mener pave Benedict XVI og hans forgjenger Johannes Paul II på mange måter har innskjerpet dogmatikken og distansert seg fra reformatorisk lære.
Dette må være en misforståelse av 2. Vatikankonsil, sier Moi. Han mener enkelte katolikker også overtolker signalene derfra. Pave Benedict har understreket at 2. Vatikankonsil må forstås i kontinuitet. Man må ikke tro at det var noe nytt som kom. Ingen-ting som helst er forandret med konsilet. Det gjorde ikke noe med tradisjonen, men kirken ble litt mer moderne i uttrykksformen, sier han.
…. Han er enig i at betoningen av rettferdiggjørelse ved tro er viktig, men vil understreke at nåden også skal forandre en person. … Som katolsk prest føler jeg ikke noe behov for å skille strengt mellom nåde og gjerninger. Nå-den skal gjøre at vi blir bedre mennesker som tjener Gud og medmenneskene våre. Jeg tror ikke alle protestanter har et så strengt skille her heller. Innenfor metodismen, for eksempel, finner du ikke dette på samme måte, sier han.
Teigen påpeker også at messeofferlæren står fast. Moi bekrefter at et av hovedmålene under søndagsmessen, som er svært sentral for katolikkene, er å «bære det fullkomne offer fram for Gud». I en begravelse gjør vi det samme til beste for den avdøde, det samme gjør man for andre ting hvis en messe har en annen intensjon. Under søndagsmessen gjøres dette for hele menigheten. Denne forståelsen er fremmed for protestanter, sier Moi.
Hva skal dette tjene til?
Det er en fornyelse og virkeliggjøring av Jesu offer på Golgata, men ikke en gjentakelse. Fortjenesten av det han gjorde, blir levende på nytt i messen, sier han. Etter 2. Vatikankonsil mener han dette ble omtalt på en litt mer protestantisk måte, men nå mener han pendelen har svingt tilbake til det tradisjonelle katolske. Kritikken fra Fjellhaug-læreren kan slik sett ha litt for seg når det gjelder vektleggingen av dette blant katolikkene, sier Moi. ….
Børre Knudsen er blitt 75 år – vil bli husket i lang tid
Børre Knudsen er nylig blitt 75 år, og Vårt Land trykker i dag bildet over (når Knudsen heller saueblod over seg selv foran Storinget) og skriver:
I sin nye bok forteller den populære forfatteren, foredragsholderen og presten at han aldri tidligere har uttalt seg om abortsaken. Nå vil han ikke tie lenger, heller ikke om sin støtte til Børre Knudsen:
Om hundre år er det kun ett navn som vil bli husket fra norsk kirkehistorie i vår tid, og det er Børre Knudsen. Bortimot alene har han kjempet kampen for det ufødte liv. De fleste har ikke likt virkemidlene hans, som har inkludert blodige dukker. Men han kjempet den viktigste kampen av alle …
Jeg har alltid beundret Børre Knudsen, og er enig i at han kommer til å huskes. Jeg har også skrevet om ham på denne bloggen 7-8 ganger siden 2007, bl.a. tok jeg med følgende interessante sitat fra Vårt Lands dekning av 70 årsdagen:
… Kjell Arild Pollestad oppsummerte i et par korte setninger det mange av bokas 30 bidragsytere utdyper på trykk: «Det norske kristenfolk av alle konfesjoner vil om noen generasjoner være like takknemlig for det Børre Knudsen utrettet på 19-hundretallet som for det Hans Nielsen Hauge utrettet på 18-hundretallet. Det provoserende ved Børre Knudsen er at han taler sant.»
Det aller siste om Bredtvet kirke
Tidlig tirsdag morgen leser jeg (på nettsidene til Oslo kirkelige fellesråd) om mandagens vedtak i Oslo bispedømmeråd:
Bispedømmerådet bestemte mandag:
Kun fem sokn i Groruddalen
Fra årsskiftet vil Den norske kirke bare ha fem sokn i Groruddalen, mot dagens elleve. Bispedømmerådet anbefaler også at Bredtvet kirke fristilles, med tanke på salg eller utleie til Den katolske kirke.
Planene om salg eller utleie av Bredtvet kirke i Groruddalen til katolikkene er kommet et viktig skritt lenger. Etter at Oslo bispedømmeråd har anbefalt en slik løsning, er det opp til Oslo kirkelige fellesråd å ta den endelige avgjørelsen. ….
Spennende om Bredtvet kirke
Jeg feirer nå messe hver søndag morgen i Bredtvet kirke, og så vidt jeg vet er det førstkommende mandag Oslo (lutherske) bispedømmeråd egentlig skal avgjøre om vi katolikker får kjøp/ leie denne kirken. Det er min studiekamerat fra 30 år siden som uttaler seg om dette til NRK:
… Mange som bor i Groruddalen tilhører andre religioner, og behovet for kirker er ikke lenger like stort. Derfor skal Oslo bispedømmeråd bestemme seg for om de fire sognene i Grorud-området skal bli ett, og om de skal gi fra seg Bredtvet kirke.
Leder i Oslo bispedømmeråd, Harald Hegstad, mener at Bredtvet kirke vil være den beste kirken å gi slipp på, enten ved å selge eller leie den ut. …
Hva er egentlig et ekteskap? – fornuftsargumenter
Leroy Huizenga skriver på FirstThings.com at argumenter mot homofile ekteskap, i samfunnsdebatten, egentlig ikke bør være fra Bibelen (i særlig grad). De vil ikke fungere, og de kan føre til at spørsmålet oppfattes som religiøst – noe det ikke er. Han siterer også noe Chicagos kardinal George skrev om dette nylig:
Cardinal George suggested on his blog, “It might be good to put aside any religious teaching and any state laws and start from scratch, from nature itself, when talking about marriage.” He then made the following points:
Marriage existed before Church and state. Therefore, “Neither Church nor state invented marriage, and neither can change its nature.”
Marriage concerns the physical complementarity of the sexes. “The sexual union of a man and woman is called the marital act because the two become physically one in a way that is impossible between two men or two women.”
Even though marriage precedes the state, the state has an interest in regulating marriage, which is a public institution, to the end of “assur[ing] stability in society and the proper protection and raising of the next generation of citizens.”
The Church is also interested in regulating marriage, “because Jesus raised the marital union to the level of symbolizing his own union with his Body.” For Catholics, at least, the harmony of reason and faith, of nature and grace, means that things that existed before Jesus Christ was ever conceived—water, bread, wine, marriage—can be raised to the level of a sacrament.
The Cardinal, then, claims that the State has a duty not to define marriage according to the passing fancies of the body politic at a given time but to protect marriage as a natural good preceding the State. The Church too has a double duty, as it is indebted not only to nature but also to revelation.
Because of the harmony of faith and reason, thoughtful Christians can speak of marriage in terms of both categories. …
Rapporter fra Kirkens lidelser i Romania
Michael Voris forteller i disse to videoene om hva som skjedde med de kristne i Romania etter at kommunistene overtok kontrollen. I den første videoen tar han opp litt mer generelt hva som skjedde i denne perioden:
I denne andre videoen fokuserer han spesielt på hva de gresk-katolske prestene måtte gjennomgå:
Valgte å føde et barn hun visste ville dø
Aftenposten fikk følgende tips (om hvem de burde intervjue) fra den kjente katolikken Maria Elizabeth Fongen:
«Siri Fuglem Berg har sagt klart fra om det etisk betenkelige ved å innføre tidlig ultralyd og presset om å ta abort som gravide utsettes for når det påvises alvorlig utviklingsavvik hos fosteret. Hennes egen erfaring med å trosse dette presset og bære frem et barn med trisomi 18 er en sterk appell om bedre helsehjelp og tilrettelegging for annerledesbarn og deres familier, og viser at livet er vakrere og verdt å hegne om til det ebber ut på naturlig vis.»
I artikkelen skriver Aftenposten bl.a.:
Jeg var 40 år gammel da jeg ble gravid for fjerde gang. Vi hadde allerede bestemt oss for å fullføre svangerskapet hvis det skulle vise seg at fosteret hadde Downs. At det kunne være enda mer alvorlig, streifet oss overhodet ikke.
I de tre ukene frem til fostervannsprøve i uke 15 leste Siri alt hun kom over av informasjon om trisomier. Om Downs, der genfeilen ligger i det 21. kromosom. Men også om de mer ukjente syndromene, trisomi 13 og 18.
Jeg fant noen amerikanske nettsteder og hjemmesider for trisomi 13 og 18, der gravide kvinner sto frem med historiene sine. Jeg skjønte ikke hvordan de klarte å bære frem og føde barn som de visste ville dø. Jeg skjønte det bare ikke. Det var veldig sterk lesning. Jeg besøkte disse hjemmesidene bare sent om kvelden, og jeg gråt og gråt. Jeg delte alle bekymringene og frykten med mannen min, men vi var enige om at hvis det var Downs, så skulle vi føde barnet.
Siri tok fostervannsprøve i uke 15. To dager senere kom telefonen fra Ullevål sykehus i Oslo. Kl. 15.50 torsdag 5. november 2009.
En mannlig genetiker fortalte meg at det var full trisomi 18, og at jeg kunne komme inn til Ullevål dagen etter for å undertegne søknaden om abort. Det var et forferdelig sjokk, og det eneste jeg fikk sagt, var at det ikke ble aktuelt – vi ønsket ikke abort. Det var en beslutning vi egentlig ikke hadde diskutert – det var et utsagn som bare kom av seg selv. Jeg var sikker på at jeg ikke ønsket abort. Mannen min var redd svangerskapet ville medføre økt risiko for meg. Men da det ble klart at det ikke var tilfellet, så har han støttet meg fullt ut, noe som har vært utrolig viktig for meg.
Jeg har alltid vært for selvbestemt abort, selv om jeg synes tanken på abort er ubehagelig. Vi lærte jo om genetikk i løpet av legestudiet, og jeg tenkte at hvis fosteret likevel ikke kunne leve, så hørtes det fornuftig ut å avslutte svangerskapet. Så plutselig står jeg midt oppe i det selv, og da er det noe helt annet. …
Familiebesøk
Jeg har min siste sommerferieuke, og er på sørlandet og i Rogaland og besøker familie og venner. Sannsynligvis kommer jeg ikke til å blogge mye.
Kan liberale kirker overleve?
Kan liberale kirker overleve (det er vel nokså tvilsomt)? Spørsmålet stilles i New York Times, og der leser vi bl.a.:
… today the Episcopal Church looks roughly how Roman Catholicism would look if Pope Benedict XVI suddenly adopted every reform ever urged on the Vatican by liberal pundits and theologians. It still has priests and bishops, altars and stained-glass windows. But it is flexible to the point of indifference on dogma, friendly to sexual liberation in almost every form, willing to blend Christianity with other faiths, and eager to downplay theology entirely in favor of secular political causes.
Yet instead of attracting a younger, more open-minded demographic with these changes, the Episcopal Church’s dying has proceeded apace. Last week, while the church’s House of Bishops was approving a rite to bless same-sex unions, Episcopalian church attendance figures for 2000-10 circulated in the religion blogosphere. They showed something between a decline and a collapse: In the last decade, average Sunday attendance dropped 23 percent, and not a single Episcopal diocese in the country saw churchgoing increase. …