Generelt

Jeg har skrevet om byen Orvieto, litt nord for Roma, flere ganger – bl.a. HER – og anbefaler alle å besøke den. Nå skriver Afteposten reise om byen, og skryter svært av den:

Orvieto ligger fantastisk plassert på en topp i det umbriske landskapet. Det er stupbratte fjellsider ned mot dalen på alle sider.

Du skal ha litt flaks om du oppdager Orivieto på egenhånd. Du kan så vidt skimte byen når du kjører langs A1 enten fra Roma eller Firenze, men den ligger litt tilbaketrukket fra hovedveien og er delvis kamuflert av landsbyen Orvieto Scalo nede i dalstrøket. Men ikke gjør feilen med å kjøre forbi Orvieto.

Det er mye som bør opplevels når man er her – alt fra maten til den eldgamle katedralen til sjarmerende smågater.

De viser også 14 bilder fra byen, bl.a. de to under.

Etter fire nokså intense museums-dager i Philadelphia and New York City, har vi nå en roligere dag – søndag. Jeg feirer to messer her i St Patrick’s i Glen Cove, Long Island, siden sognepresten, dom Daniel, er alene for øyeblikket og det er fem messer her hver søndag. Dom Elias – som vi kjenner best av de to korherrene som bor her – er sogneprest i en nabomenighet, og feiret messer der i dag.

I morgen, mandag, skal vi reise nord-vest innover staten New York, til Binghamton, for å besøke min kones niese, med mann og seks barn. Deretter er det to intense museumsdager i Boston, før vi reiser hjem.

Når dette leses (tirsdag 11.05) reiser vi fra Gardermoen til Newark, New Jersey. Jeg tror det er første gang jeg reiser direkte til USA, oftest har det vært via København eller Amsterdam. Vi blir borte i 12 dager, og jeg kommer dessverre til å gå glipp av p Arnfinns begravelse.

Vi skal besøke museer i Philadelphia, New York og Boston, og besøke venner på Long Island (korherrer vi kjenner fra Bergen/Wien) og familie i Binghamton (i upstate New York).

Hos NRK kan vi se en video som viser at flere barn i Norge blir abortert etter at de er levedyktige:

For ett år siden meldte jordmødrene og ledelsen ved Rikshospitalet fra at de fryktet at noen av abortene de utførte var ulovlige. Denne uka slo Helsedirektoratet fast at Klagenemnda for senaborter har sagt ja til 10 aborter som kan ha vært i strid med loven.

I 2010 ble seksjonsleder Bente Rønnes og resten av jordmødrene ved Rikshospitalet pålagt å utføre alle abortene som Klagenemnda for senaborter sier ja til. Men noe føltes feil. Noen av fostrene var like store som de nyfødte barna sykehuset gjør alt for å redde.

To jordmødre varslet ledelsen ved sykehuset, og i mai 2011 skrev de et brev til sin sjef, seksjonsleder ved fødeavdelingen Bente Rønnes. Der står det at de har abortert et friskt foster, nesten 6 måneder gammelt: «Vi ber dere om at det var siste gangen vi eller noen av våre kolleger må oppleve noe lignende.»

Dette er ikke en nyhet, dessverre, i utlandet har man abortert levedyktige fostere i mange år, og overlege Ola Didrik Saugstad sa også nylig at dette heller ikke i Norge er nytt. I Norge er disse tallene heldigvis små, mens i andre land skjer det i mye større grad. I USA har man i mange år tillatt abort helt fram til fødselen. De har også noe grotesk som kalles «Partial Birth Abortion» – om man ikke vet hva det er, kan man lese om det her på Wikipedia.

P. Arnfinn Haram skrev for noen dager siden en artikkele i Vårt Land som han kalte: «Gladkristendom. Kristenfolket kjempar mot mørkemann-stemplet med å vere lettvint sentimental og folkeleg.» Mørkemannsstempelet kan nok være en av grunnene til at den kristne tro framstilles så banalt som den ofte gjør, eller man kan fokusere enda mer på (som jeg gjerne vil foretrekke) at i den kristne tro finner vi sannheten om vår eksistens – og når dette ikke vektlegges, blir det nokså lite igjen.

Nå har P. Arnfinns innlegg blitt lagt ut på verdidebatt – og her er et lite utdrag:

Truande menneske har lenge late seg disiplinere av førestellinga om kor trist og traurig kristendomen kan vere. Den seige kulturelle mobbinga dette inneber, skaper eit stort behov for kompensering. Seint og tidleg må ein syne kor glade og friske vi kristne eigentleg er. Det gjeld om å skape ein effektiv motmyte.

Heile denne nevrosen er det etterkvart på tide å lækje og leggje bak seg. Mi tese er at kampen mot møkemann-stemplinga har utarma kristenfolket på mot til å vere alvorleg og grundig. Vi overkompenserer vårt dårlege rykte med lett-tilgjengeleg stoff – og endar opp som overflatiske. Paradoksalt nok matchar dette den meir dystre og snevre anti-intellektualismen som òg er ein del av den norske kristenarven. Ja, kanskje er det eigentleg to alen av same stykke. Kjenslene og stemningane er viktigare enn tankar og saksinnhald. Glad eller trist – enkelt skal det vere.

Det er skuffende at Den norske legeforening ikke syns at legene skal få følge sin samvittighet i vanskelige og kontroversielle spørsmål, som abort – jeg og mange med meg har vel trodd at leger har hatt denne retten siden 70-tallet. Slik skriver Vårt Land:

Sentralstyret i Den norske legeforening diskuterte torsdag spørsmålet om reservasjonsrett for fastleger. De ble enige om å opprettholde foreningens politikk, og mener at fastleger ikke bør kunne reservere seg mot å utføre oppgaver som strider mot legens samvittighet. Eksempler på dette kan være henvisning til abort eller assistert befruktning. Ett styremedlem stemte imot.

En fastlege skal tilby alle tjenester som ligger i det å være fastlege, sier Hege Gjessing, president i legeforeningen. …

Les mer hos Vårt Land.

Jeg var da Store norske leksikon ble lagt på nett (i 2009?), ansvarlig for de katolske sidene, men for en måneds tid siden trakk jeg meg som fagansvarlig. Jeg er nok ikke en person som passer til å skrive leksikonartikler, men jeg brukte en del tid på å gjennomgå alt katolsk stoff som tidligere vare skrevet, gjøre noen forandringer og i årene deretter svare på henvendelser og legge til noen forandringer. Jeg følte det også som problematisk at nesten hele stoffmengden jeg skulle forvalte ikke var «min» – men skrevet av en nå avdød katolsk prest. Å virkelig omstrukturere hele det store katolske materialet som ligger der ville tatt mange hundre timer – og det hadde jeg ikke energi til.

SNL.NO fikk på plass nye nettsider i går; de ser ganske fine ut, søk ser ut til å fungere greit etc. – men det mangler visst en del på å kunne kommentere artikler og oppdatere sider.

Afteposten skrev nylig om dette og deler av artikkelen likte jeg ikke så godt. Her er en del som har overskriften – Får sparken:

Det går ut over legitimiteten vår hvis et fagfelt er dødt. Leserne ser når en artikkel ble oppdatert sist, og om diskusjonen har vært aktiv. I den nye versjonen som blir lansert onsdag, blir det enda lettere å komme med endringsforslag og kommentarer. Og det blir lettere å se hvem som er aktive. Du skal kunne se om en professor emeritus faktisk er tilstede i diskusjonen. Tidligere kunne man gjemme seg bak en cv-basert autoritet. Men det som gir legitimitet på nett, er handling. Fagansvarlige som ikke svarer, eller som bruker mer enn tre dager på å respondere og vise tilstedeværelse, vil vi alltid kvitte oss med. De som oppfører seg sånn, vil vi simpelthen ikke ha, forteller Godal.

Hun oppfordrer alle til å bli forfattere på snl.no. For nå kan nemlig alle bidra. Artikkelforfatterne får ikke betalt. Men mens Wikipedia satser utelukkende på dugnad, betaler Store norske de 300 fagansvarlige. De får betalt etter aktiviteten på deres felt. De må godkjenne alle nye artikler og endringsforslag. …

Jeg tror egentlig ikke SNL vil klare å konkurrere med Wikipedia på disse premissene; det vil i prakis ikke være mulig å finne personer som både er virkelige fagfolk (som i gamle dager da slike skrev lange og grundige leksikonartikler som ble lest i titalls år etterpå) og som er interesserte i å daglig følge opp det som skjer på nettet.

Magne Lerø viser i dagens Vårt Land (ikke på nett, så vidt jeg kan se) med ganske mye tilslutning til Bernt Oftestads avskjedsforelesning, der han snakker og hvordan «»22. juli» er blitt politisert. Lerø viser til en artikkel i Dag og Tid (som jeg tidligere ikke har sett). Det er en interessant artikkel, som åpner slik:

Den norske venstresida har nytta terroren 22. juli til å kneble kritikk mot det politiske prosjektet sitt, meiner professor Bernt Oftestad ved Menighetsfakultetet. Han hevdar at Noreg er på veg til å bli eit totalitært samfunn.

Professor Bernt Oftestad meiner at kritikarar av det multikulturelle samfunnet har blitt utsette for ei heksejakt i Noreg. Foto: Per Anders Todal
Striden om kva terroråtaka 22. juli 2011 skal tyde for det norske samfunnet, er langt frå over. For ei veke sidan kom Bernt Oftestad, professor i kyrkjehistorie ved Det teologiske menighetsfakultet, med sitt bidrag. I avskjedsforelesinga si hevda Oftestad at ugjerningane har blitt utnytta av den norske venstresida til å fremje politiske mål. Han sa at 22. juli har blitt brukt i det han kallar eit «politisk-kulturelt prosjekt», leidd av eliten i politikken og massemedia. Dag og Tid møtte Oftestad til samtale for å finne ut meir om kva han meiner.

Først vil eg gjerne understreke at alle normale menneske har medkjensle med dei som vart råka 22. juli. Men lidinga deira vart kopla til eit politisk og ideologisk program for å fremje det multikulturelle og multireligiøse samfunnet, seier Oftestad.

Det programmet var der allereie, men det fekk meir trykk av 22. juli. Det har blitt vanskelegare å drøfte det politisk og analytisk, for ein kan alltid halde fram den forferdelege lagnaden til desse ungdomane og slik stogge munnen på folk. Den som vil kritisere denne politikken, får høyre at det er krenkjande, for det råkar dei som er i sorg.

Kan du gje døme?
Stiklestad-saka i fjor er veldig illustrerande. Dei som gjekk mot planane om å gjere Stiklestad til ein multireligiøs stad, vart overkøyrde, og saka deira vart gjort til noko illegitimt. Det vart sagt at dei krenkte offera på Utøya, som hadde mista livet på grunn av støtta si til det multikulturelle programmet. Lagnaden deira vart gjeven ein politisk funksjon. …