Den lutherske biskop Erling Pettersen i Stavanger har et liberalt syn på homofilt samliv, og det var en del oppstyr rundt dette da han kom til Stavanger (jeg vet det bl.a. siden nesten hele min familie bor i dette bispedømmet). De fleste prestene vil nok gi opp kampen mot dette nye synet (kjenner jeg dem rett), hvis det blir for vanskelig og krever for mye, men en del av medlemmene i Carissimi vil sannsynligvis stå fast. Hva skal de så gjøre, når de etter samtaler i Stavanger har fått absolut null respons for sine ønsker og krav? I pressemeldinga som siteres under, beskrives situasjonen ganske tydelig – og jeg kan legge til at jeg kjenner to av de tre personene som har skrevet under, og forstår litt av hvor vanskelig dette kan bli:
Samtalene mellom biskop Erling Pettersen og Carissimi-prestene i Stavanger er nå avsluttet. Biskopens konklusjon er at det ikke gis noen form for alternativt tilsyn, og at Carissimi-prester ikke har anledning til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen.
Carissimi har lagt fram en argumentasjon som i prinsippet er svært enkel. Når biskoper bruker sin tjeneste til å innføre ny kirkelære på et punkt der Skrift og tradisjon er entydig, brukes enhetens embete til å splitte kirken. Den som gjør dette, kan vanskelig møtes med den tillit det kirkelige fellesskap forutsetter. Dette er ikke ment som kritikk, men som en påpekning av de faktiske forhold.
I de samtaler Carissimi har ført, først med Bispemøtet og nå med biskopen i Stavanger, har ingen ønsket å gå inn på denne argumentasjonen. I stedet er Carissimi blitt møtt med det syn at kirkens lære er det kirkens organer til enhver tid sier er kirkens lære. Lærenemnd, Bispemøte og Kirkemøte har nå bestemt at det er to, prinsipielt uforenlige, former for samlivsetikk som nå er Den norske kirkes lære. Dette er det fremdeles lov å beklage, men det er ikke lov å si at et slikt dobbeltstandpunkt bryter ned tillitsstrukturene i kirken.
Etter Bispemøtets behandling av henvendelsen fra Carissimi i 2008 uttrykte daværende preses, Olav Skjevesland, at biskopene ville se med forståelse på Carissimi-prestenes forsakelse av fullt gudstjenestefellesskap med biskopen, og ikke sette noen i en tvangssituasjon på dette punkt. Det samme ble hevdet som et generelt prinsipp av en samlet Lærenemnd i 2006. Biskopen i Stavanger hevder på sin side å ha Bispemøtet i ryggen når han nå tar bort dette frihetsrommet i kirken og insisterer på å sette Carissimi-prestene i en tvangssituasjon.
Den konklusjon biskopen i Stavanger nå har trukket, innebærer i realitet at Carissimi-prestene har fått beskjed om å innordne seg eller å avslutte sin kirkelige tjeneste. Hvilke konsekvenser dette får, gjenstår å se.
På vegne av Carissimi
Knut Alfsvåg – Stig Syvertsen – Dag Øivind Østereng
I Den norske kirke har man aldri tillatt alternativt tilsyn – av prinsippielle grunner, har man sagt – mens dette jo ikke har vært vanskelig for Den anglikanske kirke. Forstå det den som kan. Men egentlig regnet jeg ikke med at Carissimi ville få noe gjennomslag for sitt ønske.
