Generelt

Carissimi-prestene firer ikke

Vårt Land skrev mandag at Carissimi-prestene ikke kommer til å bøye seg for biskop Pettersens krav:

Prestene i Carissimi-nettverket i Stavanger bispedømme vil ikke etterkomme biskop Erling Pettersens krav om nattverdfellesskap.

Vi står samlet om det synet vi tidligere har fremmet. Vi kommer ikke med noe nytt utspill på bakgrunn av at biskopen nå har avsluttet dialogen med oss, sier Dag Øivind Østereng, talsmann for Carissimi-prestene. …

… … tallet er redusert fram 19 til 15?

Det er helt praktiske grunner til det. Én har fått nytt tjenestested, én er i Israel og to er pensjonister. Vi står fortsatt samlet. Vi mener at biskopens syn i homofilispørsmålet er vranglære, og står føler oss tvunget til å trekke tjenestemessige konsekvenser av det, slår Østereng fast. … …

Neste møtepunkt for prestene i Carissimi-nettverket er i Bergen 28. mars. Der vil prester fra store deler av landet samles.

Vil det komme en uttalelse fra det møtet?

Vi er invitert til å legge fram vår sak for bispemøtets arbeidsutvalg i mai. Før den tid tror jeg nok ikke vi kommer til å gå offentlig ut med noen uttalelse, sier Østereng.

Hos Gammarelli i Roma

Jeg handlet hos Gammarelli på fredag, og kom hjem med «varene» i går kveld – reportasjer kommer. Litt overraskende var det at prisene ikke var særlig høye, faktisk en del billigere enn i andre lignende butikker, der jeg egentlig hadde tenkt å handle.

Dette er butikkens offisielle navn og dens adresse:

Ditta Annibale Gammarelli

via di Santa Chiara 34, Roma, RM 0018

L’Aquila nesten to år etter jordskjelvet

Onsdag og torsdag var vi i L’Aquila for første gang, det er en 90 minutters busstur til byen som ligger nord-øst for Roma. På veien dit hadde jeg ingen anelse om at skadene etter jordskjelvet 6. april 2009 fortsatt setter sitt preg på byen. Men fortsatt er flere tusen leiligheter i sentrum av L’Aquila stengt, dessuten nesten alle kirker og andre bygninger. Svært mange gater er avstengt, og soldater er på vakt over alt.

Av bildene over ser at den berømte vestfasaden til kirken Santa Maria di Collemaggio fortsatt står (les om den her). Vi så denne straks vi kom av bussen, men da vi dagen etter kom inn i kirken, så vi at store deler av taket hadde falt ned – og er blitt erstattet av en midlertidig metallkonstruksjon. De andre bildene taler vel for seg selv.









Besøk i Laterankirken

Tirsdag var vi i Laterankirken. Det første bildet under viser alteret fra den ene siden. De to neste bildene viser messehakler etc. fra kirkens museum. Det siste bildet viser fire søyler med en plate over, som skal vise hvor høy Jesus var – litt (ca 3 cm) høyere enn meg, tydeligvis.




Noen dager i Roma

I går reiste min kone og jeg til Roma, og blir her fram til lørdag ettermiddag. I dag var vi flere timer i Laterankirken, og nå i ettermiddag skal jeg bl.a. til Barbiconi for å kjøpe noen «presteklær».

Fredag, lørdag og søndag var jeg på konfirmantweekend, før jeg kom tilbake til Oslo kl 14 til søndagens andre og tredje messe. Det har altså blitt lite tid til bloggen de siste dagene.

Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011

Etter forslag fra en leser samler jeg her en del kommentarer som har kommet inn, som omtaler Morgenbladets beskrivelse av Den katolske Kirke nå den siste måneden. Jeg har anonymisert kommentarene, valgt ut noe stoff (selvsagt) og redigert (ganske litt):

5/3
Gjennom denne artikkelserien, ved å bruke (to kritiske katolikker ) som sine sannhetsvitner, og overskrifter om “pervertert” kvinnelighet ol (de hadde latterlig nok også en artikkel om frigjøringsteologi) viser Morgenbladet seg som en aktivist. Et ikke ukjent fenomen i norske media, men helt hvorfor Den katolske kirken nok en gang skal få juling, klarer de ikke å artikulere. (Denne) “kritikken” er ikke noe annet enn en stråmann.

Serien handler ikke om Kirken. Men catholic bashing er alltid en grei måte å slutte seg til noen “verdier” på, som regnes som “moderne” og “opplyste”. Det er utelukkende provoserende fordi Morgenbladets eksistensgrunnlag er temaer som etikk, vitenskap og kunst. Her hadde man hatt en anledning til å komme nært inn på selve den levende hovedkilden til at man i det hele tatt har etiske diskusjoner, at vitenskap og kunst kontinuerlig produseres i Den vestlige kultur: hvis disse menneskene tror at de hadde levd i en fri og produserende del av verden uten Kirken, kan de starte en gravejournalistisk serie om hvorfor den ikke-vestlige verden ikke har produsert noe av vesentlig verdi de siste tusen år. … …

Konservative prester i Den norske kirke trengt opp i et hjørne

Den lutherske biskop Erling Pettersen i Stavanger har et liberalt syn på homofilt samliv, og det var en del oppstyr rundt dette da han kom til Stavanger (jeg vet det bl.a. siden nesten hele min familie bor i dette bispedømmet). De fleste prestene vil nok gi opp kampen mot dette nye synet (kjenner jeg dem rett), hvis det blir for vanskelig og krever for mye, men en del av medlemmene i Carissimi vil sannsynligvis stå fast. Hva skal de så gjøre, når de etter samtaler i Stavanger har fått absolut null respons for sine ønsker og krav? I pressemeldinga som siteres under, beskrives situasjonen ganske tydelig – og jeg kan legge til at jeg kjenner to av de tre personene som har skrevet under, og forstår litt av hvor vanskelig dette kan bli:

Samtalene mellom biskop Erling Pettersen og Carissimi-prestene i Stavanger er nå avsluttet. Biskopens konklusjon er at det ikke gis noen form for alternativt tilsyn, og at Carissimi-prester ikke har anledning til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen.

Carissimi har lagt fram en argumentasjon som i prinsippet er svært enkel. Når biskoper bruker sin tjeneste til å innføre ny kirkelære på et punkt der Skrift og tradisjon er entydig, brukes enhetens embete til å splitte kirken. Den som gjør dette, kan vanskelig møtes med den tillit det kirkelige fellesskap forutsetter. Dette er ikke ment som kritikk, men som en påpekning av de faktiske forhold.

I de samtaler Carissimi har ført, først med Bispemøtet og nå med biskopen i Stavanger, har ingen ønsket å gå inn på denne argumentasjonen. I stedet er Carissimi blitt møtt med det syn at kirkens lære er det kirkens organer til enhver tid sier er kirkens lære. Lærenemnd, Bispemøte og Kirkemøte har nå bestemt at det er to, prinsipielt uforenlige, former for samlivsetikk som nå er Den norske kirkes lære. Dette er det fremdeles lov å beklage, men det er ikke lov å si at et slikt dobbeltstandpunkt bryter ned tillitsstrukturene i kirken.

Etter Bispemøtets behandling av henvendelsen fra Carissimi i 2008 uttrykte daværende preses, Olav Skjevesland, at biskopene ville se med forståelse på Carissimi-prestenes forsakelse av fullt gudstjenestefellesskap med biskopen, og ikke sette noen i en tvangssituasjon på dette punkt. Det samme ble hevdet som et generelt prinsipp av en samlet Lærenemnd i 2006. Biskopen i Stavanger hevder på sin side å ha Bispemøtet i ryggen når han nå tar bort dette frihetsrommet i kirken og insisterer på å sette Carissimi-prestene i en tvangssituasjon.

Den konklusjon biskopen i Stavanger nå har trukket, innebærer i realitet at Carissimi-prestene har fått beskjed om å innordne seg eller å avslutte sin kirkelige tjeneste. Hvilke konsekvenser dette får, gjenstår å se.

På vegne av Carissimi
Knut Alfsvåg – Stig Syvertsen – Dag Øivind Østereng

I Den norske kirke har man aldri tillatt alternativt tilsyn – av prinsippielle grunner, har man sagt – mens dette jo ikke har vært vanskelig for Den anglikanske kirke. Forstå det den som kan. Men egentlig regnet jeg ikke med at Carissimi ville få noe gjennomslag for sitt ønske.

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Morgenbladet kom ut i går med tredje og siste artikkel om Den katolske Kirke – jeg kommer tilbake til den artikkelen senere. Jeg hadde selv sendt inn et leserinnlegg om de to foregående artiklene. Dette ble ikke trykket, så jeg benytter derfor anledningen til å publisere det her på bloggen:

Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Morgenbladet skrev 18/2 om katolsk frigjøringsteologi i Latin-Amerika. Spesielt for oss som lever i Norden, er den store forskjellen mellom rike og fattige i disse landene selvsagt sjokkerende, og Den katolske kirke støtter hele tiden arbeidet for å gjøre de fattiges forhold bedre. Men i artikkelen kommer det så langt jeg kan se ikke fram noe informasjon om hvorfor Vatikanet hadde problemer med deler av frigjøringsteologien – det burde vel vært med? (Ja, er det ikke en alvorlig forsømmelse?) Det mest aktuelle Vatikandokumentet som handler om frigjøringsteologi «Instruction on certain aspects of the ‘Theology of Liberation'», fra september 1984, understreket svært tydelig viktigheten av å hjelpe de fattige, men man finner bruken av marxistisk filosofi, ideologi og praksis svært problematisk – for å si det veldig kort.

Morgenbladet skrev fredag 11/2 bl.a. om den gamle katolske messen, men for dem som ikke allerede kjenner Den katolske kirke godt, var informasjonen ikke særlig klargjørende. …

Bernard Nathanson døde i går

Han laget filmen «Det tause skriket» i 1985.

Les en lang artikkel om Nathanson – jødisk, ateistisk abortlege som ble abortmotstander og etter hvert også katolikk, han var ganske kjent i Norge på 80- og 90-tallet – i forbindelse med hans død i går, 84 år gammel:

… For more than a decade after he became pro-life, Nathanson described himself as a Jewish atheist, but in December of 1996 he was baptized a Catholic by Cardinal John O’Connor in a private Mass with a group of friends in New York’s St. Patrick’s Cathedral. He also received confirmation and first Communion from the cardinal.

About his baptism, he said, “I was in a real whirlpool of emotion, and then there was this healing, cooling water on me, and soft voices, and an inexpressible sense of peace. I had found a safe place.”

Among those concelebrating the Mass was Father C. John McCloskey, an Opus Dei priest who had instructed Nathanson in the faith over a number of years.

“He was a pro-life prophet,” Father McCloskey said in a recent Register interview. “He saw the whole culture of death coming, and knew that abortion was just the tip of the iceberg.”

Nathanson visited Father McCloskey periodically over the course of a decade, the priest said, and one day in 1994 announced that he wanted to become a Catholic. After his baptism, Father McCloskey said, “He practiced the faith, he frequented the sacraments, and spoke about his Catholicism unabashedly.”

Nathanson later said that he was drawn closer to God while viewing a massive Operation Rescue event, when hundreds sat down in front of a New York Planned Parenthood building, blocking traffic. The sight of so many pro-lifers selflessly sacrificing their selves and risking arrest made him realize that they must be answering a higher call, he explained. …

Antallet katolikker i USA (og i Norge)

22 millioner har forlatt Kirken – 6 millioner har blitt katolikker – immigrasjonen berger Kirken. Dette er tall fra USA. Fra Norge har jeg ingen tall her, men den voldsomme immigrasjonen av katolikker til Norge, får oss nok til å glemme at vi også mister mange.

John Allen skrev i går (og det er flott å lese en journalist som har greie på ting) om sine intervjuer med folk som er ansvarlige for undersøke religiøs tilhørighet i USA – «the 2008 «Religious Landscape Survey» from the Pew Forum». Allen oppsummerer sine synspunkter slik (men les gjerne hele artikkelen):

the banner headline was that there are now 22 million ex-Catholics in America, by far the greatest net loss for any religious body. One in three Americans raised Catholic have left the church. Were it not for immigration, Catholicism in America would be contracting dramatically: for every one member the church adds, it loses four. On the other hand, the study also found that the Catholic church has a higher retention rate than other major Christian denominations, and that 2.6 percent of the adult population is composed of converts to Catholicism, representing a pool of nearly six million new Catholics.

Naturally, critics of various aspects of Catholic life, such as the sexual abuse crisis or what some see as an overly conservative ideological drift, see the defections as proof of malaise. … Equally predictably, Catholics content with the status quo play up the good news.

Given the disparities in interpretation, I turned to the director of the Pew Forum, Luis Lugo, to try to understand what the data really have to say. I spoke to Lugo by phone Thursday morning, and we were joined by Pew senior researcher Greg Smith.

Here’s the bottom line: In comparison with other religious groups in America, the Catholic church’s struggles aren’t really with pastoral care, but missionary muscle. Overall, Catholicism serves existing members fairly well, as measured by the share that chooses to stick around; what it doesn’t do nearly as well is to evangelize. The data do not reflect widespread dissatisfaction in the pews, at least to any greater extent than other religious bodies face. Instead, they reveal a problem with getting people into the pews in the first place.

«Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet»

Denne nyheten som jeg tok opp fredag kveld (se HER) og lørdag morgen (se HER) – Vårt Land og DagenMagazinet klarte så å korrigere sine artikeler etter at jeg (og kanskje også andre) tok direkte kontakt med dem fredag og lørdag – går stadig rundt om i verden. På engelsk kan man her lese om hvordan nyhetsmedier har misforstått det hele ganske grundig.

På norsk vil jeg trekke fram to oppslag:
Adressa.no hadde et oppslag i går, som egentlig kom med korrekt informasjon, og også hadde intervjuet pastor Bratbak i informasjonstjenesten, likevel klarte å komme med følgende overskrift og ingress: «Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet. Omstridt bekjennelses-app for iPhone helt greit for den katolske kirke i Norge.»

TV2 tar likevel prisen så langt. I dag, onsdag 9. februar, klarer de å skrive: «Forlat dine synder på Iphone. Nå kan du be Gud om tilgivelse flere steder enn bare i skrifterommet.» Samtidig tar de med litt lenger nede i artikkelen: «Applikasjonen går ut på at den følger katolikker gjennom sakramentet, og den gjør en personlig analyse av hver enkelts samvittighet. Den skal ikke være en erstatning for syndsbekjennelsen som katolikker må foreta i kirken, men heller en hjelp på veien. Katolikker kan kun få syndsforlatelse av en prest.» Hvorfor en slik overskrift, da?

10 år siden pastor Alan Littlewood døde

For en ukes tid siden minnet en prest meg om at det nå snart var 10 år siden pastor Alan Littlewood døde (selv trodde jeg det ikke var mer enn ni år). Han ble funnet død da han ikke dukket opp til kveldsmessen i Arendal 5. februar 2001. Og det ble deretter feiret en svært stor requiemmesse for ham i Trefoldighetskirken i Arendal 15. februar, der bl.a. de tre katolske prestene han hadde tatt opp i Kirken (p. Hauken, p. Eikenes og meg selv) var med og bar kisten.

katolsk.no meldte
dette dødsfallet slik for ti år siden:

Det er nettopp kommet melding om at pastor Alan Cyril Littlewood, sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, plutselig døde i dag, den 5. februar 2001. Han ble 62 år. Han har i flere år slitt med hjerteproblemer.

Alan Littlewood ble født den 1. juni 1938 i Blackheath (erkebispedømmet Southwark) i England. Etter presteutdannelse ved erkebispedømmet Westminsters seminar «Allen Hall» i London, ble han presteviet den 24. mai 1962 i London (England). I 1962 kom han til Oslo katolske bispedømme.

Han var først kapellan i St. Olav Domkirke, Oslo (1962-1963) og i St. Paul, Bergen (1963-1970). Deretter ble han sogneprest i St. Josephs menighet i Haugesund (1970-1972). Etter et år som stiftskapellan, bosatt i Oslo, ble han den 15. september 1973 utnevnt til sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, en stilling han hadde like til sin død. Høsten 1998 ble hans 25-årsjubileum som sogneprest markert i menigheten.

Bildet under er tatt fra min prestevielse (i starten av messen), der pastor Littlewood presenterte meg for biskopen. Requiescat in pace.

KIRKENE I PUGLIA – Februar 2006


Jeg skrev nylig at min kone og jeg reiste til Roma 1. februar for fem år siden, for å være der (studere) i et halvt år. Etter noen får dager i storbyen (for å ordne noen praktiske saker) reiste vi til Italias ‘hæl’, for å komme tilbake til Roma/Angelicum til semesterstart i midten av februar.

Vi tok noen flotte bilder av kirkene vi så i Puglia (Trani, Lecce, Otranto, Bari etc.) – de kan sees her.

TIL ROMA!

Dette skrev jeg for akkurat fem år siden – på min blogg:

I dag, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!

Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.

Jeg håper å kunne fortsette bloggen fra Roma, litt avhengig av hvordan det teknisk legger seg til rette, med internett-tilkobling osv.

Det moderne er ikke alltid godt

Nye elektroniske dingser og stadige nyhetssendinger er ikke til noen særlig nytt for menensker, kanskje blir vi bare dummere av det. Det kan vi lese om hos BBC (jeg leste dette etter tips fra min kone).

One of the more embarrassing difficulties of our age is that most of us have quite lost the ability to concentrate, to sit still and do nothing other than focus on certain basic truths of the human condition.

The fault lies in part with our new gadgets. … But we can’t just blame the machines. There is a deeper issue at stake – the feeling, so rife in modern secular culture, that we must constantly keep up with what is new.

Så knytter forfatter dette til gleden og nytten vi kan ha av kirkeårets gang; både for hver dag, og for hver måned gjennom hvert år.

The news occupies in the secular sphere much the same position of authority that the liturgical calendar has in the religious one. Its main dispatches track the canonical hours with uncanny precision. Matins have here been transubstantiated into the breakfast bulletin and Vespers into the evening report. …

… on the 25th day of January they must always think of the Conversion of Saint Paul, and on the morning of the 2nd of July reflect on the Visitation of the Blessed Virgin Mary and imbibe the moral lessons of Job.

How free secular society leaves us by contrast. It expects that we will spontaneously find our way to the ideas that matter to us and gives us weekends off for consumption and recreation …

Les videre her.

Kardinal Burke snakker om abort, TLM og kommunion

Intervjuet med kardinal Raymond Burke (under) tar utgangspunkt i dagen det ble laget, 28/12, festen for de uskyldige barn i Betlehem, og snakker om problemet med abort i vår tid. Deretter tar kardinalen opp ganske grundig og saklig spørsmål rundt den tradisjonelle latinske messen og hvordan kommunion best bør mottas.

Sol og varme midt på vinteren

Vi reiste til Kanariøyene (Lanzarote) første gang i 1999, deretter var vi en gang på Gran Canaria, og nå er vi altås på Fuerteventura. Vi har vært her nede alle ganger i desember/januar, og syns det er veldig fint å oppleve sol og varme når Norge er på det aller mørkeste og kaldeste. Høst og vår reiser vi heller til Middelhavet – for å se på gammel historie og kulturskatter. Bildene under viser bading i Atlanterhavet (ca 20 grader) i går, og en flott fjelltur i dag.

Solskinn og 22 grader pluss


Bildet over er tatt fra balkongen på hotellrommet vårt i dag tidlig. Bildet under viser oss ved frokosten, og de neste bildene er fra en tur vi hadde i dag – fra kl 10 til 14.



Skjekker værmelding

I kveld pakker vi og gjør klar til avreise i morgen tidlig. Værmeldingene sier at det blir 25-30 graders temperaturdifferanse mellom Oslo og Fuerteventura neste uke – se under:


En anstrengende helg før en friuke

I dag (lørdag) har jeg hatt fire timer konfirmantundervisning med 40 konfirmanter, pluss en ekstra time med fem av dem som ikke tidligere har mottat førstekommunion. Deretter er det skriftemål og kveldsmesse. I morgen har jeg tre messer, med konfirmasjon av en voksen i den ene messen, samt besøk hos en gammel mann med kommunion. Det er gledelig arbeid, så jeg blir ikke så veldig trøtt (og alle søndagsmessene er i samme kirke) – bortsett fra at så mange konfirmanter tapper en del krefter, selv om de er hyggelige nok.

Mandag morgen reiser min kone og jeg så til Fuerteventura (en av Kanariøyene) for å feire både sølvbryllup og min 55-årsdag. Det skal bli fint med en annerledes uke – og litt sol og varme!

Skroll til toppen