En av bloggens lesere tipset meg om denne sirkusmessen i Frankrike nylig. Les om det på fransk her – et utdrag via Googles oversetter:
P. Philippe Kloeckner, sogneprest i sognet St. Lukas byttet ut sin kirke med stjernene i sirkusteltet. … .. det er en flott mulighet for den lokale menigheten å være «åpen for realiteten i verden.» «Det viser at Kirken er interessert i alle» sier presten.
Min kommentar:
Presten må gjerne være i sirkusteltet, og gjerne velsigne dyrene, men å feire en messe på denne måten …..
Å feire messe på denne måten er bare trist og skammelig.
Det er veldig trist at slikt skjer så ofte, men det er dessverre ingen vits i å okke seg så mye over det for det kommer ikke til å skje noe som helst. Biskopene er ansvarlige for liturgien i sine bispedømmer, men svært få av dem gjør noe som helst (med hederlige unntak!) De er ikke redde for reaksjoner fra Vatikanet, for slike kommer SVÆRT sjeldent, takket være den konsiliære kollegialitet.
Et godt eksempel er den skotske erkebiskopen Mario Conti, som nå, (bare noen uker etter den nye dokumentet om TLM kom ut, der Roma faktisk PÅBYR TLM ) har skrevet et brev til alle sine prester der han FRARÅDER at TLM feires. Dette gjør han selvfølgelig i full visshet om at absolutt ingen ting kommer til å skje med ham. … Nøyaktig samme holdning forplanter seg nedover i rekkene, så det er ikke rart at enkeltprester (og biskoper … ) ikke er redde for å holde sirkus- eller andre typer «messer». Det er bare gale og forstokkede tradisjonalister som protesterer høylytt likevel, mens de neokonservative enten lydig holder kjeft «for det er jo en biskop, må vite!», gjør alt de kan for å finne unnskyldninger for det inntrufne eller søker å påvise at det egentlig er helt ortodokst, selv om det ikke ser sånn ut.
[Tronds språk er ganske friskt, men jeg lar det aller mest gå gjennom sensuren. Trond fortsetter å skrive om eksempelet fra Skottland, som jeg har lest med interesse, men ikke skrevet noe om. RED.]
Under er omtalen av erkebiskop Contis brev:
Vel, jeg blir bekymret etter å ha lest dette som Trond skriver. Det er ikke for en fersking som meg å si noe på eller bedømme, men det virker allikvel som ren og skjær ulydighet. Noe som er urovekkende.
Gitt at lex orandi er lex credendi, når er en prest, et sogn eller et bispedømme de facto skismatisk?
«Det er bare gale og forstokkede tradisjonalister som protesterer høylytt likevel, mens de neokonservative enten lydig holder kjeft “for det er jo en biskop, må vite!”
Tatt godt i her Trond. Men jeg tror ikke det stemmer helt. Slike former for «messefeiringen» er høyst uverdig og bør være det både for de som foretrekker TLM og de som feirer messen etter Novus Ordo.
Hvis noen prester eller prelater tror at de bygger ned tersklene til Kirken på denne måten er de fullstendig på villspor.
Mennesker søker det hellige og slike sirkus-messer bryter ned respekten for det Hellige og kristen-troen.
Hans Bj. skriver noe, som jeg er hjertens enig i; «Hvis noen prester eller prelater tror at de bygger ned tersklene til Kirken på denne måten er de fullstendig på villspor. Mennesker søker det hellige og slike sirkus-messer bryter ned respekten for det Hellige og kristen-troen.» –
Så derfor har også Trond rett ved sin spissformulering her. Han går rett i kjernen på problemet; Den manglende autoritet og dermed fraværet av disiplin i Kirken, som fikk utfolde seg grunnet det siste vatikankonsilets tvetydige formuleringer. Det er ikke til å komme forbi, at etter 40 års liberal praksis, så har disse tendenser fått fritt spillerom, som noe tilsynelatende absolutt, hvor begreper som ærefrykt, høyverdighet og sakral høytidelighet ble erstattet med individualisme og «folkelig» eksperimentalisme. Dette er relativisme av verste skuffe, som nettopp Pave Benedikt XVI så vel har advart imot, når det gjelder Vestens sekularisering for øvrig, med sin forflatede verdirelativisme, hedonisme og nihilisme.
Og «neokonservatisme» – ja det er konservatismen som ikke er konservativ i ordets korrekte forstand, men som står for den nye «humanitære krigføring» for å utbre, ja nettopp; Den sekulariserte «nye verdensorden» for den grenseløse frie markedsliberalisme. Altså det som kalles for nyliberalisme (Kirkens sosial- og morallære omhandler også dette tema). Bare så dette også er nevnt.
Så helt “fjern” er ikke den godeste Trond, når han her sveper over disse innfløkte problemstillinger. Vi kan jo kalle det for en “refsende tordentale” fra ham. Slettes ikke ukjent forøvrig, i kristne kretser gjennom tidene. Og kanskje således, ganske så nødvendig – ikke minst i vår tids søvndyssende monotone «la det skure og gå» tilværelse – hvor verden forøvrig ikke lenger er noen større dans på roser?!
Tor