Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011

Etter forslag fra en leser samler jeg her en del kommentarer som har kommet inn, som omtaler Morgenbladets beskrivelse av Den katolske Kirke nå den siste måneden. Jeg har anonymisert kommentarene, valgt ut noe stoff (selvsagt) og redigert (ganske litt):

5/3
Gjennom denne artikkelserien, ved å bruke (to kritiske katolikker ) som sine sannhetsvitner, og overskrifter om “pervertert” kvinnelighet ol (de hadde latterlig nok også en artikkel om frigjøringsteologi) viser Morgenbladet seg som en aktivist. Et ikke ukjent fenomen i norske media, men helt hvorfor Den katolske kirken nok en gang skal få juling, klarer de ikke å artikulere. (Denne) “kritikken” er ikke noe annet enn en stråmann.

Serien handler ikke om Kirken. Men catholic bashing er alltid en grei måte å slutte seg til noen “verdier” på, som regnes som “moderne” og “opplyste”. Det er utelukkende provoserende fordi Morgenbladets eksistensgrunnlag er temaer som etikk, vitenskap og kunst. Her hadde man hatt en anledning til å komme nært inn på selve den levende hovedkilden til at man i det hele tatt har etiske diskusjoner, at vitenskap og kunst kontinuerlig produseres i Den vestlige kultur: hvis disse menneskene tror at de hadde levd i en fri og produserende del av verden uten Kirken, kan de starte en gravejournalistisk serie om hvorfor den ikke-vestlige verden ikke har produsert noe av vesentlig verdi de siste tusen år. …

Øivind Varkøy har etter min mening inntatt den eneste fornuftige holdningen til den problemstillingen artikkelserien utgjør. Isteden for å argumentere mot enkeltstående påstander, påviser han det uakademiske og faglig uetiske påstandene. Han viser at folk som f.eks (de to siterte professorer), som i alle andre sammenhenger opptrer som fagpersoner, får vi tro siden de begge er professorer, i denne sammenhengen opptrer faglig uetisk fordi de ikke anvender sine fags analytiske metoder, men kun utgyder fordommer. Dermed faller også hele artikkelserien som nettopp det: fordomsfull og faglig uetisk.

Til slutt til redaksjonen: kunne det vært en idé å samle innleggene til denne og andre diskusjoner som har en mer samfunnsmessig appell i én tråd, type Morgenblad-diskusjonen 2011? Da er den lettere å finne frem til og lese enn om innleggene er spredd på flere tråder :-)

4/3
… Pastor Moi har, via sin blogg, tatt opp mye av dette stoffet, som nu flere og flere engasjerer seg i. Likeledes de mange kommentatorer, som her har fått fremføre sine alternative synspunkter. Intet har her vært forgjeves. “Den klare tale” er kommet for å bli, og blir positivt respondert. Den elektroniske utvikling via verdensveven sikrer dét, og kommentarene i Morgenbladet viser nettopp dette!

Må den “kontraproduktive periode” innen Kirken, snart være et tilbakelagt stadium. For nu er det ikke lenger utprøvelser og eksperimental virksomhet man trenger, men “samling i bånn”! Jeg tror tiden er overmoden – uansett modernitetens frenetiske forklarer, og alle deres krumspring av uforklarlighetenes bortforklaringer. For denne kulturradikale, nærmest infantile trassighet, er, når alt kommer til alt, den beste indikasjon på at veien er rett og riktig staket ut; For tradisjonens hjemkomst – og dermed den historisk-lineære gjenopprettelse i en kirkelig kontekst.

3/3
Det har vært nevnt her på bloggen at journalister bevisst eller ubevisst godtar det protestantiske kunnskapsparadigmet om en “kirke” når man skal omtale også den katolske Kirke. Jeg tror man her nærmer seg sakens kjerne. Ikke minst Morgenbladets siste artikler bærer preg av dette. Det finnes i dag en enorm kunnskapskilde om den katolske Kirke på nettet, og informasjonen er bare et par tastetrykk borte, som det heter så flott i dag.

Jeg har i mange år hatt i bakhodet tiden etter at Berlinmuren falt i 1989. Jeg hadde oppdrag for Treuhandanstaltprosjektet i Tyskland, da jeg meget overraskende fikk oppdrag om også å utarbeide den etiske standarden for forretningsdrift i Tyskland og Øst-Europa. Det er alltid utrolig hva man kan bruke en utlending til (sic). Ved å undersøke eventuelle referanser, fant jeg raskt ut at dette var pionerarbeid både i Europa og globalt.

Ved oppkjøp, salg, megling, industriutvikling etc. skulle nå bl.a. alle relevante opplysninger legges i dagen, grundige analyser foretas uoppfordret, uten å favorisere en bestemt part. Når jeg leser Morgenbladets artikler tenker jeg at journaliststanden, og ikke minst teologer og filosofer, burde ha ikke minst det samme etiske nivå som forretningsstanden i Europa …

2/3
… som (man) har tatt opp på Minerva for en stund siden, er en del journalister også aktivister. Vi har et problem når aktivisten vinner over journalisten, og det er et enda større problem hvis dette skjer ubevisst. Som jeg tror det i mange tilfeller gjør. “Folket mot makta”-modellen, eller ledelsen mot røkla som jeg skrev over, er en inngrodd modell i Norge etter Andre verdenskrig. Den gjennomsyrer alt og alle innholdsmessig og didaktisk, og bæres frem i en hver sammenheng. Man tenker i fiendebilder. Dette er ikke en klisjé engang. Det er sånn. Man må faktisk ha kjennskap til at det er sånn for å kunne gå utenfor den boksen, det paradigmet. Men stadig flere gjør det jo.

Den katolske kirken ser ut som en opplagt maktutøvende institusjon, tror jeg, hvis man dessuten bevisst eller ubevisst godtar det protestantiske kunnskapsparadigmet om en “kirke”. Protestantismen har en helt annen og politisk kirkeforståelse hvor “kirken” nettopp er en “ledelse” (og ikke Guds folk) og regjeringens (opprinnelig fyrstens) forlengede arm pga. det protestantiske prinsippet om at “Folket skal tro det fyrsten tror”. Den katolske kirken med sitt prestelige hierarki, iført sine gallaregalier (type Paven på midnattsmessen med et tog av kardinaler og lignende store anledninger) må fremstå for et menneske med et protestantisk kirkesyn som all verdens kongedømmer samlet i ett, og med en dæsj av Tusen og en natt på toppen. For den programmatiske feministen blir det selvsagt en skandale at kvinner er utestengt fra å kunne iføre seg et utstyr som signaliserer den aller høyeste hierarkiske tilhørighet blant 1,3 milliarder mennesker.

Dette ble kommentert på en amerikansk blogg engang. Kravet om kvinnelige prester ser ut til å stirre seg blinde på at kvinner ikke kan iføre seg Kirkens seremonielle regalier. Uttrykket at de kun vil at kvinner skal sitte i Kirkens “boardroom” synes jeg var treffende. Det uglamorøse livet som ensom sogneprest i et digert sogn, som ikke engang har råd til egen sekretær er ikke helt med i bildet. Kort sagt, offeret i tjenesten, sjelesorgen, den personlige ensomheten som kan inntreffe og de uendelige arbeidsdagene – og da har vi enda ikke kommentert selve forutsetningen for det hele, nemlig kallet – alt dette som praktregaliene symboliserer, er aldri oppe og fremme i feministiske “krav” om kvinnelige prester.

Disse aspektene burde være et riktig så saftig eple å bite i for en journalist – særlig etter at Hjernevask viste at slikt er populær journalistikk. Det er nesten ikke til å tro at Morgenbladet velger vekk et hav av muligheter for å kjøre banal aktivisme isteden. Men nærmer man seg Kirkens tro og kultur seriøst, kommer man også farlig nær det siste tabu, Kristus. Det er vel der hunden ligger begravet. Mange er redde for å bli smittet. Og siden den antikristne (den antikatolske) propagandaen er så sterk, tror jeg mange mennesker er reelt engstelige for hva det innebærer å være (katolsk) kristen, hva det vil si eller utgjøre for dem i deres liv.

2/3
… Og hva kan vel være mindre praktisk enn å utelukke Gud fra en betraktning av katolisismen?

Nå finnes det jo bedre og verre måter å se på ulike aspekter ved katolisismen selv når man insisterer på å betrakte det som en menneskeskapt religion. Og ut fra det inntrykket jeg får, så ser det jo ikke ut som om denne artikkelserien har valgt den ‘bedre’ måten, men noe av problemet er jo unektelig i seg selv at man som ikke-troende ofte tar utgangspunkt i at katolisismen nærmest bør være noe som bør formes til å være helt i takt med nåtidens samfunn og menneskenes heller flyktige meningsmoter uten klar referanse til den evige Gud, og uten referanse til hva mennesket egentlig er skapt for og til.

Man burde imidlertid, som p. Kirsebom sier, i hvert fall til en viss grad kunne ta utgangspunkt i det, eller heller Ham, som Kirken selv definerer som det strålende sentrum for sin lære og for all den nåden hun forvalter. En journalist burde kanskje være villig til å ta hensyn til dette i det minste som en motpol eller som inspirasjon til kritiske spørsmål til dem som går mot hennes lære. – Det skikkelig tragiske er imidlertid når katolikker begår samme feilen ….

2/3
Heldigvis er vi ikke lenger henviste til umælende å godta medienes fremstillinger lenger, slik du påpeker. Jeg kjenner faktisk ikke til noen av dem av mine bekjente jeg regner som informerte mennesker som henviser til hva mainstream’en skriver, inkludert dem som faktisk egentlig befinner seg der selv. Merkelig nok tåler de også mindre av sine egne marxistiske analyser.
Morgenbladet som annerledes kvalitativt blad … Veldig viktig at det punktet belyses. Morgenbladet ser jo på seg selv som litt “avantgarde” og “bedre” enn de andre mediene, men i virkeligheten er de så mainstream som det går an. The Party Line med mer avanserte setninger.

Den teknikken (en annen) beskriver med “mørkemenn contra folkekirken” har jo vært et suksessrikt formular for undertrykkelse og ensretting i selverklærte demokratiske institusjoner som f.eks statskirken. (Når ble Jesus demokrat og når ble rett og galt avgjort ved flertallsavgjørelser?) Senest i denne uken har det vært skriverier om nettverket Carissimi.
I politikken er det som kjent ” “folket” mot makta “, der revolusjonistene definerer “folket” som det de selv mener og “makta” som meningsmotstanderne. I virkeligheten er jo forholdet motsatt, for alle vet hvem som har definisjonsmakten. Dog har styrkeforholdet begynt å rokkes ved og dissenterende oppfatninger slår stadig større sprekker i muren.

28/2
Det virker som om man bestreber seg på å innføre den samme antagonisten (mørkemenn contra folkekirken) i den katolske kirken som har gjort i den norske statskirken. Og i sistnevnte har det jo gjort underverker for slike som Børresen. Jeg har i det siste lest meg litt opp på den teologiske retningen Radical Orthodoxy, som er sterkt kritiske til Novus ordus og deler av Vatikankonsileet, samtidig som de er overraskende radikale på endel andre området. Cathrine Pickstock som skriver fantastisk om eukaristien for eksempel, er faktisk for kvinnelige prester, selv om hun i motsetning til Børresen ikke synes kvinne”forbudet” er en skandale eller noe som absolutt må forandres. Morgenbladet kunne hvis de ønsket ha vist hvor komplisert disse spørsmålene er i kirken ( da mener jeg først og fremst liturgi og arven fra den andre vatikankonsilet) for sine lesere, for eksempel ha presentert denne voksende og innflytelsesrike retningen og de debattene den har vekket.

svar på dette 1/3
… ja, en slik vinkling som den du foreslår ville også vært interessant for oss katolikker å lese. Og en god del andre som liker å holde seg underrettet om hva som rører seg i verden. Merkelig at Morgenbladet ikke tenker på forresten – det er ikke rent få akademikere blant norske katolikker (enn de som så langt er sitert av Morgenbladet). Jeg slenger på i denne sammenhengen gammelt nytt om de katolske feministene og teologene som kom frem til, nettopp fordi de var både feminister, teologer og katolikker, at de ikke kunne gå inn for kvinnelig presteskap. Begrunnelsen var at presten i Den katolske kirken er en tjener med lydighetsløfte, kyskhet og fattigdom, og dermed uforenlig med feminismens kamp for å få kvinner nettopp ut av slike posisjoner. Saken “eksploderte” i 1995 i The New York Times fordi det var profilerte damer som sto bak dette. Jeg lurer på om ikke Elizabeth Schûssler Fiorenza var en av dem.

Men et slikt perspektiv ville jo presentert Den katolske kirken som en arena for tenkning og filosofier med relevans langt utenfor katolikkers egne rekker og temaene i seg selv. Den katolske kirken som relevant verdensaktør. Og det ville jo vært veldig ut av boksen-tenkning for vårt hjemlige mainstream media – Morgenbladet inklusive.

Det er jo nesten til å le seg ihjel av. Det er lenge siden 1995 nå, men jeg skal vedde på at nesten ingen i norske medier eller andre feminister kjenner til dette. …

1/3
Selv om jeg synes katolikker som krever at Kirken skal endre sin lære om kvinnelige prester er å ligne med katolikker som ønsker at Kirken skal endre andre deler av virkeligheten, skjønt jeg vet jo at de ikke selv ser det på samme måte, så synes jeg selvsagt ikke det er merkelig at en sekulær presse tar for seg noe så fremmed for dagens sekulære virkelighetsoppfattelse. Således burde jeg heller bemerket at jeg ser frem til reportasjen hvori de intervjuer katolikker som kritiserer Kirkens manglende vilje til å endre solens figurative tendens til å stå opp i øst og gå ned i vest.

Ordinasjon av kvinner er en av de tingene det nesten er å vente at de skal fokusere på og finne frem til en eller annen katolikk som vil tale for, selv om det som bemerket er til dels særdeles merkelige argumenter (som her) brukes, så jeg vil nesten si at man undergraver sitt eget “synspunkt”, skjønt folk ofte er villig til å tro det meste. Så problemet er jo ikke i og for seg selv at de leter frem til en slik katolikk som vil tale for samfunnets virkelighetsoppfatning. Det er bare å vente ettersom det er en analyse av katolisismen foretatt utenfra, og med en virkelighetsoppfatning og prioritering som er ganske annerledes, om enn i ulik grad, og et syn på katolisismen som en verdenstolkning og ikke som noe som virkelig formidler objektiv sannhet.

Problemet oppstår først og fremst om en slik reportasjeserie leter frem mennesker som er imot Kirkens lære på dette og andre punkt, men som fremdeles foregår å snakke for og som katolikker og om katolisismen, uten også å gå inn i hva Kirken egentlig har å si om disse sakene og uten å intervjue personer som holder seg til Kirkens lære og derfor snakker for denne.

Det er jo det som ville være naturlig å gjøre om man så på en religion utenfra og ville foreta en objektiv analyse. Om jeg skulle skrive en noenlunde objektiv analyse av hva en Protestantisk trosretning eller en retning innen Islam står for, så kunne jeg nok kommet med mange feil ettersom jeg ikke visste nok i dybden om det jeg skrev om og man kan misforstå mangt og meget når man prøver å lære seg en helt annen virkelighetsoppfatning utenfra, men jeg ville jo forhåpentligvis gjort et forsøk på å finne ut hva de ulike gruppene offisielt stod for i forhold til hva ulike enkeltmennesker eller mindre grupper mente og holdt.

Når det gjelder Kirken, så er jo dette mye enklere ettersom vi går ut fra Kirkens læreautoritet og man derfor har mange faste referansepunkter i forhold til det som er definert. Om man så ikke tror på Kirkens læreautoritet og at hun formidler noe som er sant, så skulle det i hvert fall være mulig å finne ut litt om hva Kirken faktisk lærer og ikke bare finne dette ut fra dem som er mot hennes lære og som naturlig nok ofte ikke gir et særlig rettferdig bilde av det de motarbeider. Om man så i tillegg ville illustrere at mange som offisielt er katolikker ikke står for det samme, så er det så sin sak og det er forståelig at dette vil inngå i en analyse utenfra, men det bør her i hvert fall være en viss balanse for at analysen skal kunne kalle seg enten objektiv eller informativ.

Så, har Morgenbladet intervjuet noen som faktisk står for det Kirken lærer på et så viktig og (i forholdet til samfunnet rundt oss) ømtålig punkt som at kvinner ikke kan ordineres? Eller er det eneste leserne får vite om dette noe som kommer fra et menneske som faktisk ikke holder seg til det Kirken lærer og som vi kan se, og man kunne forutsi, ikke gir et rettferdig bilde av det hun er imot?

28/2
…. (siterer tidligere innlegg – se nedenfor)
Ja, Morgenbladets tendensiøse og sterkt vinklede artikkelserie om Den katolske Kirke, er en gedigen skivebom, egentlig. Så kan man da spørre seg; Er “faktagrunnlaget” så gebrekkelig og unyansert, også når andre tema behandles “seriøst” – av dette engang i tiden så kulturkonservative og respekterte presseorgan?! Ja, for hvis så er tilfelle, så er ikke ord som “etterrettelighet” og “troverdighet” noe, som i så fall står særlig høyt i kurs.

Vi har jo Aftenposten, hvor linjeskiftet de siste par tiår er påtagelig, og hvor tidligere stalinister av AKP-skolen sitter i avisens ledelsen, såvel som i Redaktørstolen. Morgenbladet er ment å skulle gå enda mere i “dybden”, intellektuelt sett, med stoff og kommentarer “bak nyhetene”. Men avisen Morgenbladet er i tillegg, også ment som en “motvekt” mot “den folkelige røst”, som man i dag kan følge på internett, gjennom blogger og andre forum, som eksempelvis Verdidebatt.no og Document.no.

Det er på denne bakgrunn vi må se, at så mange fra det gamle kulturradikale miljøet, får “breie” seg, og – nettopp, får bruke Morgenbladet som et slags mikrofonstativ, uten noe særlig korrektiv av “brysomme” motforestillinger fra mer jordnære opponenter. Slik sett, så er Morgenbladet blitt 68-generasjonens siste talerør – i en modernisert tabloid form av i dag, men fra gårsdagens kultur-marxspiste konsensus, som nu naturligvis er i ferd med å bli ganske så passé.

28/2
Dermed (fordi Morgenbladet konsekvent tyr til notoriske outsidere som sine kilder til katolisismen) viser artikkelserien kun én ting, nemlig at Morgenbladet opplever katolisismen som noe uendelig eksotisk, og derfor helt uten relevans. Dermed noe man ikke trenger å utvise intellektuell redelighet ovenfor. Litt sånn som når læreren i den gamle barneskolen fortalte om rare dyr og folk i Afrika. Fortellingen om Afrika appellerte til en barnslig og uvitende stereotyp hos barn uten mulighet til noen annen respons enn å akseptere det fremsatte. Derfor mener jeg at en slik artikkelserie om katolisismen som den i Morgenbladet, egentlig ikke burde være mulig å skrive i 2011. Ikke engang her i Norge. Ikke nå.

En slik artikkelserie i Morgenbladet i 2011 rimer dårlig med Bladets image som et anderledes kvalitativt tidsskrift som ligger i front. I tillegg unnlater artikkelseriens seg heller ikke for en annen banal og stereotyp modell; Den katolske kirken beskrives konsekvent som “ledelsen” mot røkla, regimet mot folket.

Så, spørsmålet er hvorvidt dette er noe å hisse seg opp over. For meg bekrefter artikkelserien bare at det redaksjonelle selvbildet av et magasin og tidsskrift i front, selvfølgelig ikke stemmer. Morgenbladet har gjennom lengre tid nå demonstrert at det tilhører mainstream media på meningsinnhold. Litt mer elegant språk og med skarpere vidd kanskje, men ellers klart og tydelig innenfor en diskurs – i Focault´lsk betydning. På den annen side er det alltid grenseløst provoserende å bli omtalt så lite profesjonelt og uvitende. Men noen debatter er rett og slett nesten umulige å ta nettopp fordi stereotypen er så uvitende at en nærmest må innføre et nytt kunnskapsparadigme for å nå frem. Dette nye kunnskapsparadigmet er for lengst etablert også i Norge. Men det hjelper ikke Morgenbladet som med all tydelighet er innenfor det gamle diskursen og paradigmet om katolisismen som noe tilnærmet klin umulig, snålt og undertrykkende, altså eksotisk og ikke av denne verden.

17/2
I Morgenbladets artikkelserie i tre deler, om Den katolske Kirke, har første del vært viet Kirken og den manglende modernisering. Det annet Vatikankonsil er igjen et tema, og første del heter da også “Paven og hvermann”. Men brødteksten i Morgenbladets reklame på nett, for papiravisens artikkel om Kirken har denne meget talende tekst, som setter agendaen for HVA man vil med denne reportasje; “Der modernitet er et fyord”!

Bortsett i fra at Pastor Moi, aller nådigst, fikk lov at ytre seg litt med noen balanserte positive ord om den gamle messe (med pene illustrasjoner), så var det hele en seanse hvor Kirkens kritikere av det kulturradikale slaget, fikk ha det førende ord, gjennom så å si hele reportasjen. Derfor kan man si at denne første del var tendensiøs og et rent forvar for de som fortsatt vil eksperimentere og agere ut i fra et kirkeliberalt ståsted.

To personer ble behørig intervjuet, og satte malen for hva reportasjen egentlig ville fremføre for den norske leser; “Vi må slutte med den evinnelige demonisering av den moderne verden” sier … … kommer med så mye personlig kritikk at Pave Benedikt XVI og den forrige Pave Johannes Paul II, at man kan lure på om de egentlig har noen som helst lojalitet til den kirke de selv ennu tilhører. ….

Pater Arne Marco sin reaksjon er godt forståelig, og hans svar på sin blogg er kontant og velformulert, som en reaksjon på denne ensidige artikkel i fra Morgenbladet. Og Paterens oppsummering av hva “denne evinnelige demonisering av den moderne verden” består av er knusende klar:

– ”Det er ikke en demonisering det er snakk om, men å peke på problemer ved den moderne verden som i høy grad utgjør en stor trussel for mennesket og dets person. Noen av problemområdene som kan nevnes er: abort, eutanasi, kunstig befruktning, eksperimentering med livet, samboerskap, seksualitet utenfor ekteskapet, homofilt samliv, skilsmisse, konsumisme, materialisme, relativisme, kapitalisme, miljørasering, utsletting av arter, klimakatastrofe, sult, krig, ressursbruk, ressursfordeling og teller vi med modernismens stebarn Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot m.fl., er det kanskje ikke så rart at Den katolske kirke tillater seg å stille sine spørsmål til det moderne. Kirken er grunnlagt av Jesus Kristus og må utifra sin trofasthet til ham og hans lære, nødvendigvis innta en posisjon som hegner om personen og livet. Alt annet ville være forræderi. Det er godt for verden at der er noen som tillater seg å ha et annet ståsted. Det dreier seg jo om kjærlighet, ikke noe annet. Men ikke hvilken som helst kjærlighet, men den som Kristus er, som ved å gi sitt liv for sine venner, har utvist den største kjærligheten” –

Mere kontant svar enn dette, kan neppe de liberale apologeter få. Og de blir nok svar skyldig, som vanlig i sin stivsinn, grunnet fortsatt kirkepolitisk blindhet på høyre øye …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen