Generelt

Har MF forvitret? – rektor forsvarer seg

Generelt, Teologi /

I Vårt Land i dag hadde MFs rektor; Vidar Haanes, et grundig leserinnlegg der han forsvarer det som er skjedd på «huset» de siste 30-40 år. På nettsidene har VL et utdrag av dette innlegget, som kan leses her. På nettet gjengis hele avslutningen av Haanes’ innlegg:


«Har da MF forvitret, som Espen Ottosen hevder? Sigurd Odland hevdet det samme da han forlot MF i 1915, likeledes Carl Fr. Wisløff i 1975. Skyldes det utviklingen på MF at Den norske kirke er delt i synet på homofilt samliv og at et flertall av bispekollegiet har endret syn? Ble ikke alle disse biskopene utdannet på MF i en tid da institusjonen var en høyborg for konservativ teologi (Espen Ottesen), og brødrene Aalen og Carl Fr. Wisløff var høyborgens voktere?

Mer enn noen gang tidligere i MFs historie legges det til rette for åndelig vekst og modning i studietiden, gjennom gudstjenesteliv, åndelig veiledning, retreat og jevnlige samtaler med studentene i de kirkelige profesjonsutdannelsene. Jeg er overbevist om at det viktigste MF kan gjøre for kirken i dag er å utdanne prester som ikke bare fremfører offisielle standpunkter, men som har lært å arbeide teologisk med de bibelske tekstene som norm, som kjenner kirkens historie og kan lære av den, og som kan tolke og formidle det kristne budskap til mennesker i vår egen tid til tro og etterfølgelse.»

Svaret er vel heller (sett fra katolsk synsvinkel) at MF ikke har noen mulighet til å stå imot en langsiktig liberaliserende utvikling innen Den norske kirke. Denne kirken har ikke noe læreembede som kan sørge for at man holder fast den apostoliske tro, så hva skal da kunne korrigere de ulike vitenskapelige resultater man kommer til og trender som dominerer akademia?

I Den katolske Kirke står læren fast, og Kirkens biskoper har myndighet til å sørge for at denne læren blir fulgt innenfor Kirkens mange institusjoner og læresteder. Men også når systemet slik er i orden (og det er det ikke innenfor de protestantiske kirkene, de var en viktig grunn til at jeg ble katolikk i 1994), er det likevel ofte en utfordring og en kamp å sørge for at alle følger Kirkens offisielle lære og avgjørelser – det har de siste 40 års katolsk historie vist ganske tydelig.

Mariam Daarit – i Keren, Eritrea

Generelt, Katolsk /


Sist søndag (29. mai) markerte de eritreiske katolikkene i vår menighet Mariam Daarit, og da jeg spurte hva dette egentlig var, fikk jeg heftet dere ser over (på tigrigna og engelsk).

Det handler om en nonne i Frankrike som hadde visjoner møtte jomfru Maria flere ganger i 1830; hellige medaljer som ble laget, og en statue til minne om disse visjonene ble sendt fra Paris ogplassert i Keren, Eritrea (inne i et 500 år gammelt beobab-tre) og velsignet av den apostoliske vikaren av Abyssinia i 1881. På internestt kan man lese bl.a. om dette:

Keren, Eritrea
The most prominent site is the shrine of St. Mary of Da’arit popularly known as Mariam Da’arit (Madonna of the Baobab), about 2.3km to the north. The shrine is inside a large Baobab grotto, which was inaugurated by the fifth Vicar Apostolic Msgr. Touvier on July 18, 1881. Gradually “Mariam Da’arit” has become a popular open-air shrine, a sign of unity and religious devotion. Today the shrine encompasses an area of over 10 hectares where oranges, guavas are grown in orchards. On 29 May every year, there’s pilgrimage to the site, and hundreds of people congregate to dance and sing.

Og et annet sted:

In 1960 a religious house was opened in Keren, 91 km from Asmara. By 1965 this monastic house already had sufficient local vocations and a college was started for aspirants to the religious life. … the monks have the responsibility the for the shrine of Mariam Dearit. This shrine is a statue of the Virgin Mary that is inside the cavity of a 500-year-old baobab tree.

People have venerated Our Lady of Grace–Mariam Dearit–here since 1881. On May 29th tens of thousands of people, both come from all over Eritrea in pilgrimage to the shrine

The biggest miracle happened during World War II. Three Italian soldiers who were defending Keren were taken unawares by an English airplane and ran to look for cover. They ran to the cavity in the middle of the great baobab tree at the foot of the statue of Our Lady. The airplane dropped a large bomb which split the big tree and fell in the middle of the three soldiers who were hiding there. It made a hissing sound but did not explode. Even now you can see the big hole made by the bomb.

George Weigel om rapporten om seksuelle overgrep i USA

Generelt, Katolsk /

George Weigel skrev ganske nylig en artikkel i The National Review, som han kaller: «Priests, Abuse, and the Meltdown of a Culture – The lessons of an important new study.» Her nevner han først flere grunner til at Den katolske Kirke i stor grad ble kritisert for feil ting i media:

One: Most clerical abusers were not pedophiles, that is, men with a chronic and strong sexual attraction to pre-pubescent children. Most of those abused (51 percent) were aged eleven to fourteen and 27 percent of victims were fifteen to seventeen; 16 percent were eight to ten and 6 percent were younger than seven. …

Two: The “crisis” of clerical sexual abuse in the United States was time-specific. The incidence of abuse spiked in the late 1960s and began to recede dramatically in the mid-1980s. In 2010, seven credible cases of abuse were reported in a church that numbers over 65 million adherents.

Three: Abusers were a tiny minority of Catholic priests. Some 4 percent of Catholic priests in active ministry in the United States were accused of abuse between the 1950s and 2002. There is not a shred of evidence indicating that priests abuse young people at rates higher than do people in the rest of society. On the contrary: Most sexual abuse takes place within families. The John Jay study concludes that, in 2001, whereas five young people in 100,000 may have been abused by a priest, the average rate of abuse throughout the United States was 134 for every 100,000 young people. The sexual abuse of the young is a widespread and horrific societal problem; it is by no means uniquely, or principally, a Catholic problem, or a specifically priestly problem.

Four: The bishops’ response to the burgeoning abuse crisis between the late 1960s and the early 1980s was not singularly woodenheaded or callous. In fact, according to the John Jay study, the bishops were as clueless as the rest of society about the magnitude of the abuse problem …

Five: As for today, the John Jay study affirms that the Catholic Church may well be the safest environment for young people in American society. It is certainly a safer environment than the public schools. …

So: If the standard media analytic tropes on clergy sexual abuse in the Catholic Church in the United States have been proven false by a vigorous empirical study conducted by a neutral research institute, what, in fact, did happen? …

Til dette spørsmålet svarer han først at det er korrekt at spørsmålet hadde problemer i samfunnet generelt:

But if the Times, the Globe, and others who have been chewing this story like an old bone for almost a decade are genuinely interested in helping prevent the crime and horror of the sexual abuse of the young, a good, long, hard look will be taken at the sexual libertinism that has been the default cultural position on the American left for two generations. Catholic “progressives” who continue to insist that the disciplinary and doctrinal meltdown of the post–Vatican II years had nothing to do with the abuse crisis might also rethink their default understanding of that period. The ecclesiastical chaos of that decade and a half was certainly a factor in the abuse crisis, although that meltdown is not a one-size-fits-all explanation for the crisis and the way it was handled.

Men han har likevel en alvorlig kritikk av «John Jay rapporten», hvorfor i all verden mener de at dette ikke hadde noe med homofili å gjøre?

The John Jay study is less than illuminating on one point, and that is the relationship of all this to homosexuality. The report frankly states that “the majority of victims (81 percent) were male, in contrast to the distribution by victim gender in the United States [where] national incidence studies have consistently shown that in general girls are three times more likely to be abused than boys.” But then the report states that “the clinical data do not support the hypothesis that priests with a homosexual identity or those who committed same-sex sexual behavior with adults are significantly more likely to sexually abuse children than those with a heterosexual orientation or behavior.”

The disconnect, to the lay mind, seems obvious: Eighty-one percent of the victims of sexual abuse by priests are adolescent males, and yet this has nothing to do with homosexuality? …

«Min bror Dom Filip»

Generelt, Katolsk /

Jeg har de siste par dagene lest boka «Kalt til stillhet. Min bror Dom Filip». Svært interessant; om de to brødrenes, Jac og Hans Fredrik Dahls, oppvekst, om hvordan storebror i unge år blir interessert i Den katolske Kirke og konverterer i 1955, om foreldrenes reaksjon når han nærmest flykter inn i verdens strengeste ordenssamfunn, men hvordan de likevel holder nær kontakt hele livet gjennom. Og jeg lærte også en hel del om karteuserordenen fra boka.

Slik er den Norske Bokdatabasens omtale av boka (tatt herfra):

I denne boken forteller forfatteren Hans Fredrik Dahl om sin bror Jacob Dahl, som i 1955 konverterte til katolisismen. To år senere søkte han seg til karteusernes orden, en av verdens strengeste klosterordener. Siden har han i alle år levd i klostere i Frankrike og USA, og fulgt sin ordens bud om livslang, selvpålagt taushet. Hans Fredrik Dahl har bevart et nært forhold til sin bror i cellen, og i denne boken står de for første gang sammen. Fortellingen er om en manns oppbrudd fra en trygg, borgerlig tilværelse på Oslos vestkant, til et liv i ensomhet under klosternavnet Dom Filip. Den viser også hvordan to brødre forstår og finner hverandre, til tross for fundamentale skiller i levemåte og orientering. Boka er utgitt til Dom Filips 70-års dag 4. september 2005.

Janne Haaland Matlary har også skrevet en anmeldelse av boka I Fedrelandsvennen, der hun bl.a. skriver:

Hans-Fredrik Dahl har skrevet en interessant og gripende bok om sin bror, som også fulgte denne veien, men som viste seg å ha et så spesielt kall at ingen i omgivelsene kunne – eller kan – begripe det. I kirken finnes det en stor mengde ordener, … … Men karteuserne, med navnet etter klosteret La Grande Chartreuse i Frankrike, hvor ordenen oppsto på 1100-tallet, er meget spesielle, også i ordensfloraen. De fleste av oss kjenner vel bare den utsøkte likøren fra klosteret som bærer navnet «chartreuse». …

…Lillebroren Hans-Fredrik Dahl forteller på levende, morsomt og inntagende vis om oppveksten og ungdommen i en familie fra Bestum, solid borgerlighet; akademisk og veletablert. Søskenbarnet Francis Sejersted er med, så er også navn på norske akademikere og politikere vi alle kjenner: Torhild Skard, Dag Halvorsen, den katolske familien Børresen med sine fem frimodige barn, hvor Jac Dahl likte seg spesielt godt. Samt «the usual suspects» blant dominikanerne på Majorstuen: p. Raulin, også kalt «Faderrullan», p. Rieber-Mohn og p. Finn Thorn. …

Rolig på nettet – den nye statuen i Roma ikke populær

Data/blogg, Generelt /

Etter den store styrkeprøven sist helg (for alle som er interesserte i liturgi, og spesielt den tradisjonelle messen), med en drøsss av innlegg og kommentarer, har det noen dager vært ganske rolig på nettet.

Jeg leste mye om den nye instruksjonen om den tradisjonelle messen sist helg, og hadde tenkt å nevne noe av det her – men kom aldri så langt. (Men nå, fredag kveld, etter noen dagers pause, ser jeg at nye teologiske/ liturgiske tekser blir offentliggjort igjen.)

Father Z. har denne uka hatt noen dager nesten fri (slik skriver man til dels om på blogger), men så var han en av de første som meldte om den nye statuen av pave Johannes Paul II i Roma. Han har veldig mange lesere, som vi ser på de mange tusen (under) som har sagt sin mening om statuen.

OPPDATERING:
Statuen var visst et arbeidsuhell – kanskje den bør rives. Les om det her.

Rapport om seksuelt misbruk i Kirken i USA

Generelt, Katolsk /

Det er nå blitt lagt fram en svært omfattende rapport i USA om seksuelt misbruk av mindreårige innenfor Den katolske Kirke. Rapporten sier bl.a. at årsaken til denne bølgen av misbruk fra ca 1965-85 kan finnes i samfunnet som helhet i samme periode: «Social factors influenced the increase of abuse incidents during the 1960s and 1970s, the report said. It found this increase consistent with «the rise of other types of ‘deviant’ behavior, such as drug use and crime,» and changes in social behavior such as the «increase in premarital sexual behavior and divorce.» Det leser jeg her. I samme oppsummering står det også:

… Priestly celibacy does not explain this problem. «Constant in the Catholic Church since the 11th century,» celibacy cannot «account for the rise and subsequent decline in abuse cases from the 1960s through the 1980s.»

Despite «widespread speculation,» priests with a homosexual identity «were not significantly more likely to abuse minors» than heterosexual priests. Sexual «identity» should be differentiated from «behavior.» A possible reason so many male minors were abused is that priests had greater access to them.

Less than 5 percent of priests with abuse allegations exhibited behavior consistent with pedophilia. Few victims were prepubescent children.

Seventy percent of priests referred for abusing a minor «had also had sexual behavior with adults,» the study found. The majority of priest-abusers did not «specialize» in abusing «particular types of victims.»

Rapporten er utarbeidet av John Jay College of Criminal Justice i New York, og de skriver om rapporten her. Hele rapporten på 152 sider kan leses her.

Den katolske Kirke i Danmark skriver også om dette, og har som overskrift: «Homoseksualitet og cølibat er ikke skyld i overgreb». Les hva de skriver her.

Trist at Grete Waitz er død

Generelt /


Hele Norge har vel hørt at Grete Waitz (f. Andersen) døde i natt. Jeg har som mange nordmenn på en måte vokst opp med henne; jeg tenkte alltid på henne som (en del) eldre enn meg, men det var bare to år mellom oss. Aller best husker jeg en dag tidlig i august 1983, da jeg etter endt verneplikt (feltpresttjeneste) kjørte bil fra Kirkenes til Oslo, gjennom Finland og Sverige, samtidig med at Grete tok tidenes første gullmedalje i maraton for kvinner i Helsingfors. (Bildet over er fra EM i Roma i 1974.)

Aftenposten har en bildekavalkade man gjerne kan se. Wikipedia skriver om henne og og hennes gullmedalje i maraton i VM i Helsingfors i august 1983 – der hun vant med over tre minutter.

Av 334 befruktede egg ble 8 barn født

Generelt /

Vart Land skriver ganske sjokkerende i dag (både i papiravis og i nettavis) om hva man har fått seg til å gjøre for å få genetisk friske barn:

For at 8 barn skulle bli fødde vart det henta ut 535 egg. Kring 500 befrukta eller ubefrukta egg vart til overs. Det viser studie av 19 par som fekk gentesting av spirande liv for å prøve å få barn utan alvorleg arveleg sjukdom.

Dette viser ein teknikk der bruk og kast av embryo er endå meir uttalt enn det vi frykta då debatten gjekk i 2004, seier professor Ola Didrik Saugstad ved Rikshospitalet til Vårt Land. Han var ein av dei som under Mehmet-striden i 2004 kjempa mot lovendringa som opna for å lage donorsøsken og gensjekke spirande liv.

I dei 19 para forskarane bak PGD-rapporten har studert, vart 11 kvinner gravide. Resultatet var åtte barn – tre tvillingar og to enkeltfødslar – og seks abortar. Alle dei 19 para fekk hjelp for å prøve å unngå barn med alvorleg arveleg sjukdom. Ingen av dei var på jakt etter eit vevsforlikeleg donorsøsken til eit fødd barn.

Forskarane fekk ja frå 26 par av dei 56 som hadde fått ja til behandling utanlands i perioden september 2004 til september 2007, altså dei tre første åra etter Mehmet-striden som endra lova. Sju av dei 26 para hadde, viste det seg, takka nei til behandlinga dei hadde fått ja til.

Hos kvinnene i dei 19 para som reiste ut, henta legane ut 535 egg. 334 av desse vart befrukta. 36 av desse embryoa, spirande liva, vart sette inn i ei livmor gjennom 28 behandlingsforsøk. …

Den Katolske Kirkes Katekisme sier om slike spørsmål bl.a.:

2273. Hvert uskyldig individs umistelige rett til å leve utgjør et grunnelement i det sivile samfunn og dets lovgivning:

«Enkeltmenneskets umistelige rettigheter må anerkjennes og respekteres av det sivile samfunn og den politiske myndighet. Menneskerettighetene avhenger hverken av enkeltmennesker eller foreldre, og utgjør heller ikke noen innrømmelse fra samfunnets eller statens side; de er del av menneskets natur og er nedlagt i mennesket på grunn av den skaperakt det springer ut av. Blant disse grunnleggende rettigheter skal nevnes retten til liv og ethvert menneskes fysiske integritet fra unnfangelse til død». …

2274. Siden fosteret er å behandle som et menneske, må det helt fra unnfangelsen av, som ethvert menneske, forsvares, pleies og helbredes, så langt det er mulig.

Prenatal diagnose er moralsk tillatelig, «så fremt den respekterer det menneskelige fosters liv og integritet, og dersom den foretas med dets beskyttelse og individuelle helbredelse for øye (…). …

2275. «Det bør anses som tillatelig å foreta inngrep i det menneskelige foster, under forutsetning av at disse respekterer fosterets liv og integritet, og at de ikke innbærer noen overdreven risiko for det, men har til hensikt å helbrede det, bedre dets helsemessige tilstand eller sikre at det overlever».

«Det er umoralsk å frembringe menneskefostre som skal utnyttes som biologisk råmateriale». …

Triste nyheter i Aftenposten i dag

Generelt /

25 norske trenere har siden midten av 1990-tallet og frem til i dag forgrepet seg på nærmere 90 barn og unge i idretten. Det kommer frem i en undersøkelse Aftenposten har gjort av dommer i Lovdata, der det spesielt er søkt etter overgrep i idretten.

«Dette er bare toppen av isfjellet», sier Jorunn Sundgot-Borgen, professor ved Norges idrettshøgskole. Aftenposten i papir starter i dag, lørdag, en serie om overgrep i idretten, der man kan lese Jennys historie. Hun var selv bare 14 år da hun fikk tillit til treneren, som misbrukte henne. I dag er hun en ung kvinne i 20-årene, men det som skjedde har preget henne. Sundgot-Borgen vet at det er mange «Jenny’er» der ute, både i og utenfor idretten. …

Det har en del ganger vært veldig my fokus på at lignende overgrep skjer også Den katolske Kirke (og i andre kirkesamfunn), og det er trist at det skjer også hos oss. Men når oppmerksomheten på Kirken blir så enorm som den av og til blir, bør man også huske at de aller fleste overgrep mot jenter og gutter skjer helt andre steder – som bl.a. i idretten. Les mer fra Aftenposten om dette her.

Om polakker i Norge – har vi en felles kristen arv?

Generelt /

Hans Rustad skriver i Minerva om boka Polakk. De er kommet for å bli. Hvordan vil det gå? (Les mer om boka her.) Han skriver hel om Polen som nasjon, om arbeider de polske gjør i Norge, om deres sterke nasjonalfølelse (som jeg ikke syns er så overraskende, vi norske blir jo også svært nasjonalbevisste når vi kommer til utlandet). Rustad skriver også om polakkenes kristne tradisjon, som er svært sterk, og som gjør det lettere for dem her i Norge, som jo fortsatt er et kristent land. Her vil det være på sin plass å diskutere i hvilken grad dette fortsatt er tilfelle – i større grad enn det Rustad vil innrømme, etter min mening. Her er noen sitater:

… Det sies ikke eksplisitt i boken, men polakker truer ikke Norge, norsk identitet eller kultur, eller norsk demokrati. Om det skulle bli 200.000 polakker i Norge, vil det ikke forandre Norge radikalt.

Hvorfor ikke? Fordi polakkene er europeere og kristne, på mange måter mer europeere enn nordmenn. Norge ligger i periferien, Polen i sentrum av Europa, og de har fått merke det på kroppen. …

… Forfatterne intervjuer Edith Stylo, som har vært her siden 1970 og er godt integrert, med jobber i blant annet NRK. Nå leder hun Den polske klubben. Stylo kommer fra en Solidarnosc-familie. Likevel sier hun:

”Kirken er overfylt av folk som trenger hjelp til å orientere seg i Norge. Kirken jobber etter de ti bud, og det finnes per i dag ingen bedre normalnormer, mener nå jeg. Det er bra at de fleste polakker fremdeles går i kirken, både for familieforhold, moralske normer og alt.”

En slik forankring i kirken og troen er ikke lenger vanlig i Norge. Denne “vantroen” på norsk side viser seg når forfatterne intervjuer Lilia Grube, rådgiver for den katolske nasjonalsjelesorgen i Oslo. De spør: ”Kirken tar vare på et katolsk fellesskap. Er det til fordel eller ulempe for integrasjonen?”

”– Ha! utbryter Grube. – Unnskyld meg, hva tror du? ler hun. – Det er klart det er en fordel. Vi er et mangfold av nasjonaliteter, men det er verken nasjonaliteten eller språket som teller mest, det er de kristne verdiene. Tro meg: Jeg kan dra til De forente Arabiske Emirater og møte en filippinsk arbeidsemigrant og vite at vi har samme sinn. Selv om vi er født på motsatt side av jorda, føler vi et fellesskap. Den integrasjonen gjelder også i Norge, som tross alt er et kristent land. Det er lett å tilpasse seg her. Nordmenn er åpne.”

“Som tross alt er et kristent land”, og er så åpent at det ikke vedkjenner seg tradisjonen lenger? Forfatterne kunne kanskje ha synliggjort forskjellene på de to land bedre. Der Polen holder fast på tradisjonen, gir Norge slipp på den, og mener selv at det blir mer opplyst. …

Carissimi-prestene firer ikke

Generelt, Teologi /

Vårt Land skrev mandag at Carissimi-prestene ikke kommer til å bøye seg for biskop Pettersens krav:

Prestene i Carissimi-nettverket i Stavanger bispedømme vil ikke etterkomme biskop Erling Pettersens krav om nattverdfellesskap.

Vi står samlet om det synet vi tidligere har fremmet. Vi kommer ikke med noe nytt utspill på bakgrunn av at biskopen nå har avsluttet dialogen med oss, sier Dag Øivind Østereng, talsmann for Carissimi-prestene. …

… … tallet er redusert fram 19 til 15?

Det er helt praktiske grunner til det. Én har fått nytt tjenestested, én er i Israel og to er pensjonister. Vi står fortsatt samlet. Vi mener at biskopens syn i homofilispørsmålet er vranglære, og står føler oss tvunget til å trekke tjenestemessige konsekvenser av det, slår Østereng fast. … …

Neste møtepunkt for prestene i Carissimi-nettverket er i Bergen 28. mars. Der vil prester fra store deler av landet samles.

Vil det komme en uttalelse fra det møtet?

Vi er invitert til å legge fram vår sak for bispemøtets arbeidsutvalg i mai. Før den tid tror jeg nok ikke vi kommer til å gå offentlig ut med noen uttalelse, sier Østereng.

Hos Gammarelli i Roma

Generelt /

Jeg handlet hos Gammarelli på fredag, og kom hjem med «varene» i går kveld – reportasjer kommer. Litt overraskende var det at prisene ikke var særlig høye, faktisk en del billigere enn i andre lignende butikker, der jeg egentlig hadde tenkt å handle.

Dette er butikkens offisielle navn og dens adresse:

Ditta Annibale Gammarelli

via di Santa Chiara 34, Roma, RM 0018

L’Aquila nesten to år etter jordskjelvet

Generelt /

Onsdag og torsdag var vi i L’Aquila for første gang, det er en 90 minutters busstur til byen som ligger nord-øst for Roma. På veien dit hadde jeg ingen anelse om at skadene etter jordskjelvet 6. april 2009 fortsatt setter sitt preg på byen. Men fortsatt er flere tusen leiligheter i sentrum av L’Aquila stengt, dessuten nesten alle kirker og andre bygninger. Svært mange gater er avstengt, og soldater er på vakt over alt.

Av bildene over ser at den berømte vestfasaden til kirken Santa Maria di Collemaggio fortsatt står (les om den her). Vi så denne straks vi kom av bussen, men da vi dagen etter kom inn i kirken, så vi at store deler av taket hadde falt ned – og er blitt erstattet av en midlertidig metallkonstruksjon. De andre bildene taler vel for seg selv.









Besøk i Laterankirken

Generelt, Katolsk /

Tirsdag var vi i Laterankirken. Det første bildet under viser alteret fra den ene siden. De to neste bildene viser messehakler etc. fra kirkens museum. Det siste bildet viser fire søyler med en plate over, som skal vise hvor høy Jesus var – litt (ca 3 cm) høyere enn meg, tydeligvis.




Noen dager i Roma

Generelt /

I går reiste min kone og jeg til Roma, og blir her fram til lørdag ettermiddag. I dag var vi flere timer i Laterankirken, og nå i ettermiddag skal jeg bl.a. til Barbiconi for å kjøpe noen «presteklær».

Fredag, lørdag og søndag var jeg på konfirmantweekend, før jeg kom tilbake til Oslo kl 14 til søndagens andre og tredje messe. Det har altså blitt lite tid til bloggen de siste dagene.

Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011

Generelt, Katolsk /

Etter forslag fra en leser samler jeg her en del kommentarer som har kommet inn, som omtaler Morgenbladets beskrivelse av Den katolske Kirke nå den siste måneden. Jeg har anonymisert kommentarene, valgt ut noe stoff (selvsagt) og redigert (ganske litt):

5/3
Gjennom denne artikkelserien, ved å bruke (to kritiske katolikker ) som sine sannhetsvitner, og overskrifter om “pervertert” kvinnelighet ol (de hadde latterlig nok også en artikkel om frigjøringsteologi) viser Morgenbladet seg som en aktivist. Et ikke ukjent fenomen i norske media, men helt hvorfor Den katolske kirken nok en gang skal få juling, klarer de ikke å artikulere. (Denne) “kritikken” er ikke noe annet enn en stråmann.

Serien handler ikke om Kirken. Men catholic bashing er alltid en grei måte å slutte seg til noen “verdier” på, som regnes som “moderne” og “opplyste”. Det er utelukkende provoserende fordi Morgenbladets eksistensgrunnlag er temaer som etikk, vitenskap og kunst. Her hadde man hatt en anledning til å komme nært inn på selve den levende hovedkilden til at man i det hele tatt har etiske diskusjoner, at vitenskap og kunst kontinuerlig produseres i Den vestlige kultur: hvis disse menneskene tror at de hadde levd i en fri og produserende del av verden uten Kirken, kan de starte en gravejournalistisk serie om hvorfor den ikke-vestlige verden ikke har produsert noe av vesentlig verdi de siste tusen år. … …

Morgenblad-diskusjonen vinteren 2011Les mer »

Konservative prester i Den norske kirke trengt opp i et hjørne

Generelt, Teologi /

Den lutherske biskop Erling Pettersen i Stavanger har et liberalt syn på homofilt samliv, og det var en del oppstyr rundt dette da han kom til Stavanger (jeg vet det bl.a. siden nesten hele min familie bor i dette bispedømmet). De fleste prestene vil nok gi opp kampen mot dette nye synet (kjenner jeg dem rett), hvis det blir for vanskelig og krever for mye, men en del av medlemmene i Carissimi vil sannsynligvis stå fast. Hva skal de så gjøre, når de etter samtaler i Stavanger har fått absolut null respons for sine ønsker og krav? I pressemeldinga som siteres under, beskrives situasjonen ganske tydelig – og jeg kan legge til at jeg kjenner to av de tre personene som har skrevet under, og forstår litt av hvor vanskelig dette kan bli:

Samtalene mellom biskop Erling Pettersen og Carissimi-prestene i Stavanger er nå avsluttet. Biskopens konklusjon er at det ikke gis noen form for alternativt tilsyn, og at Carissimi-prester ikke har anledning til å reservere seg mot gudstjeneste- og nattverdfellesskap med biskopen.

Carissimi har lagt fram en argumentasjon som i prinsippet er svært enkel. Når biskoper bruker sin tjeneste til å innføre ny kirkelære på et punkt der Skrift og tradisjon er entydig, brukes enhetens embete til å splitte kirken. Den som gjør dette, kan vanskelig møtes med den tillit det kirkelige fellesskap forutsetter. Dette er ikke ment som kritikk, men som en påpekning av de faktiske forhold.

I de samtaler Carissimi har ført, først med Bispemøtet og nå med biskopen i Stavanger, har ingen ønsket å gå inn på denne argumentasjonen. I stedet er Carissimi blitt møtt med det syn at kirkens lære er det kirkens organer til enhver tid sier er kirkens lære. Lærenemnd, Bispemøte og Kirkemøte har nå bestemt at det er to, prinsipielt uforenlige, former for samlivsetikk som nå er Den norske kirkes lære. Dette er det fremdeles lov å beklage, men det er ikke lov å si at et slikt dobbeltstandpunkt bryter ned tillitsstrukturene i kirken.

Etter Bispemøtets behandling av henvendelsen fra Carissimi i 2008 uttrykte daværende preses, Olav Skjevesland, at biskopene ville se med forståelse på Carissimi-prestenes forsakelse av fullt gudstjenestefellesskap med biskopen, og ikke sette noen i en tvangssituasjon på dette punkt. Det samme ble hevdet som et generelt prinsipp av en samlet Lærenemnd i 2006. Biskopen i Stavanger hevder på sin side å ha Bispemøtet i ryggen når han nå tar bort dette frihetsrommet i kirken og insisterer på å sette Carissimi-prestene i en tvangssituasjon.

Den konklusjon biskopen i Stavanger nå har trukket, innebærer i realitet at Carissimi-prestene har fått beskjed om å innordne seg eller å avslutte sin kirkelige tjeneste. Hvilke konsekvenser dette får, gjenstår å se.

På vegne av Carissimi
Knut Alfsvåg – Stig Syvertsen – Dag Øivind Østereng

I Den norske kirke har man aldri tillatt alternativt tilsyn – av prinsippielle grunner, har man sagt – mens dette jo ikke har vært vanskelig for Den anglikanske kirke. Forstå det den som kan. Men egentlig regnet jeg ikke med at Carissimi ville få noe gjennomslag for sitt ønske.

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Generelt, Katolsk, Teologi /

Morgenbladet kom ut i går med tredje og siste artikkel om Den katolske Kirke – jeg kommer tilbake til den artikkelen senere. Jeg hadde selv sendt inn et leserinnlegg om de to foregående artiklene. Dette ble ikke trykket, så jeg benytter derfor anledningen til å publisere det her på bloggen:

Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messen

Morgenbladet skrev 18/2 om katolsk frigjøringsteologi i Latin-Amerika. Spesielt for oss som lever i Norden, er den store forskjellen mellom rike og fattige i disse landene selvsagt sjokkerende, og Den katolske kirke støtter hele tiden arbeidet for å gjøre de fattiges forhold bedre. Men i artikkelen kommer det så langt jeg kan se ikke fram noe informasjon om hvorfor Vatikanet hadde problemer med deler av frigjøringsteologien – det burde vel vært med? (Ja, er det ikke en alvorlig forsømmelse?) Det mest aktuelle Vatikandokumentet som handler om frigjøringsteologi «Instruction on certain aspects of the ‘Theology of Liberation'», fra september 1984, understreket svært tydelig viktigheten av å hjelpe de fattige, men man finner bruken av marxistisk filosofi, ideologi og praksis svært problematisk – for å si det veldig kort.

Morgenbladet skrev fredag 11/2 bl.a. om den gamle katolske messen, men for dem som ikke allerede kjenner Den katolske kirke godt, var informasjonen ikke særlig klargjørende. …

Morgenbladet: Frigjøringsteologi – og den gamle katolske messenLes mer »

Bernard Nathanson døde i går

Generelt /

Han laget filmen «Det tause skriket» i 1985.

Les en lang artikkel om Nathanson – jødisk, ateistisk abortlege som ble abortmotstander og etter hvert også katolikk, han var ganske kjent i Norge på 80- og 90-tallet – i forbindelse med hans død i går, 84 år gammel:

… For more than a decade after he became pro-life, Nathanson described himself as a Jewish atheist, but in December of 1996 he was baptized a Catholic by Cardinal John O’Connor in a private Mass with a group of friends in New York’s St. Patrick’s Cathedral. He also received confirmation and first Communion from the cardinal.

About his baptism, he said, “I was in a real whirlpool of emotion, and then there was this healing, cooling water on me, and soft voices, and an inexpressible sense of peace. I had found a safe place.”

Among those concelebrating the Mass was Father C. John McCloskey, an Opus Dei priest who had instructed Nathanson in the faith over a number of years.

“He was a pro-life prophet,” Father McCloskey said in a recent Register interview. “He saw the whole culture of death coming, and knew that abortion was just the tip of the iceberg.”

Nathanson visited Father McCloskey periodically over the course of a decade, the priest said, and one day in 1994 announced that he wanted to become a Catholic. After his baptism, Father McCloskey said, “He practiced the faith, he frequented the sacraments, and spoke about his Catholicism unabashedly.”

Nathanson later said that he was drawn closer to God while viewing a massive Operation Rescue event, when hundreds sat down in front of a New York Planned Parenthood building, blocking traffic. The sight of so many pro-lifers selflessly sacrificing their selves and risking arrest made him realize that they must be answering a higher call, he explained. …

Skroll til toppen