Generelt

Antallet katolikker i USA (og i Norge)

Generelt, Katolsk /

22 millioner har forlatt Kirken – 6 millioner har blitt katolikker – immigrasjonen berger Kirken. Dette er tall fra USA. Fra Norge har jeg ingen tall her, men den voldsomme immigrasjonen av katolikker til Norge, får oss nok til å glemme at vi også mister mange.

John Allen skrev i går (og det er flott å lese en journalist som har greie på ting) om sine intervjuer med folk som er ansvarlige for undersøke religiøs tilhørighet i USA – «the 2008 «Religious Landscape Survey» from the Pew Forum». Allen oppsummerer sine synspunkter slik (men les gjerne hele artikkelen):

the banner headline was that there are now 22 million ex-Catholics in America, by far the greatest net loss for any religious body. One in three Americans raised Catholic have left the church. Were it not for immigration, Catholicism in America would be contracting dramatically: for every one member the church adds, it loses four. On the other hand, the study also found that the Catholic church has a higher retention rate than other major Christian denominations, and that 2.6 percent of the adult population is composed of converts to Catholicism, representing a pool of nearly six million new Catholics.

Naturally, critics of various aspects of Catholic life, such as the sexual abuse crisis or what some see as an overly conservative ideological drift, see the defections as proof of malaise. … Equally predictably, Catholics content with the status quo play up the good news.

Given the disparities in interpretation, I turned to the director of the Pew Forum, Luis Lugo, to try to understand what the data really have to say. I spoke to Lugo by phone Thursday morning, and we were joined by Pew senior researcher Greg Smith.

Here’s the bottom line: In comparison with other religious groups in America, the Catholic church’s struggles aren’t really with pastoral care, but missionary muscle. Overall, Catholicism serves existing members fairly well, as measured by the share that chooses to stick around; what it doesn’t do nearly as well is to evangelize. The data do not reflect widespread dissatisfaction in the pews, at least to any greater extent than other religious bodies face. Instead, they reveal a problem with getting people into the pews in the first place.

«Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet»

Generelt, Katolsk /

Denne nyheten som jeg tok opp fredag kveld (se HER) og lørdag morgen (se HER) – Vårt Land og DagenMagazinet klarte så å korrigere sine artikeler etter at jeg (og kanskje også andre) tok direkte kontakt med dem fredag og lørdag – går stadig rundt om i verden. På engelsk kan man her lese om hvordan nyhetsmedier har misforstått det hele ganske grundig.

På norsk vil jeg trekke fram to oppslag:
Adressa.no hadde et oppslag i går, som egentlig kom med korrekt informasjon, og også hadde intervjuet pastor Bratbak i informasjonstjenesten, likevel klarte å komme med følgende overskrift og ingress: «Tilgi meg, iPhone, for jeg har syndet. Omstridt bekjennelses-app for iPhone helt greit for den katolske kirke i Norge.»

TV2 tar likevel prisen så langt. I dag, onsdag 9. februar, klarer de å skrive: «Forlat dine synder på Iphone. Nå kan du be Gud om tilgivelse flere steder enn bare i skrifterommet.» Samtidig tar de med litt lenger nede i artikkelen: «Applikasjonen går ut på at den følger katolikker gjennom sakramentet, og den gjør en personlig analyse av hver enkelts samvittighet. Den skal ikke være en erstatning for syndsbekjennelsen som katolikker må foreta i kirken, men heller en hjelp på veien. Katolikker kan kun få syndsforlatelse av en prest.» Hvorfor en slik overskrift, da?

10 år siden pastor Alan Littlewood døde

Generelt, Katolsk /

For en ukes tid siden minnet en prest meg om at det nå snart var 10 år siden pastor Alan Littlewood døde (selv trodde jeg det ikke var mer enn ni år). Han ble funnet død da han ikke dukket opp til kveldsmessen i Arendal 5. februar 2001. Og det ble deretter feiret en svært stor requiemmesse for ham i Trefoldighetskirken i Arendal 15. februar, der bl.a. de tre katolske prestene han hadde tatt opp i Kirken (p. Hauken, p. Eikenes og meg selv) var med og bar kisten.

katolsk.no meldte dette dødsfallet slik for ti år siden:

Det er nettopp kommet melding om at pastor Alan Cyril Littlewood, sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, plutselig døde i dag, den 5. februar 2001. Han ble 62 år. Han har i flere år slitt med hjerteproblemer.

Alan Littlewood ble født den 1. juni 1938 i Blackheath (erkebispedømmet Southwark) i England. Etter presteutdannelse ved erkebispedømmet Westminsters seminar «Allen Hall» i London, ble han presteviet den 24. mai 1962 i London (England). I 1962 kom han til Oslo katolske bispedømme.

Han var først kapellan i St. Olav Domkirke, Oslo (1962-1963) og i St. Paul, Bergen (1963-1970). Deretter ble han sogneprest i St. Josephs menighet i Haugesund (1970-1972). Etter et år som stiftskapellan, bosatt i Oslo, ble han den 15. september 1973 utnevnt til sogneprest i St. Franciskus Xaverius’ menighet i Arendal, en stilling han hadde like til sin død. Høsten 1998 ble hans 25-årsjubileum som sogneprest markert i menigheten.

Bildet under er tatt fra min prestevielse (i starten av messen), der pastor Littlewood presenterte meg for biskopen. Requiescat in pace.

KIRKENE I PUGLIA – Februar 2006

Generelt /


Jeg skrev nylig at min kone og jeg reiste til Roma 1. februar for fem år siden, for å være der (studere) i et halvt år. Etter noen får dager i storbyen (for å ordne noen praktiske saker) reiste vi til Italias ‘hæl’, for å komme tilbake til Roma/Angelicum til semesterstart i midten av februar.

Vi tok noen flotte bilder av kirkene vi så i Puglia (Trani, Lecce, Otranto, Bari etc.) – de kan sees her.

TIL ROMA!

Generelt, Katolsk /

Dette skrev jeg for akkurat fem år siden – på min blogg:

I dag, 1. februar, reiser min kone og jeg til Roma!

Vi skal være der i nesten et halvt år; selv skal jeg studere økumenisk teologi ved det pavelige universitetet som kalles Angelicum. Vårsemesteret i Roma begynner 20. februar, men denne uken skal jeg ned og registeres og ordne med en del praktiske ting, før vi tar en ti dagers ferie på Italias hæl, i Puglia.

Jeg håper å kunne fortsette bloggen fra Roma, litt avhengig av hvordan det teknisk legger seg til rette, med internett-tilkobling osv.

Det moderne er ikke alltid godt

Generelt /

Nye elektroniske dingser og stadige nyhetssendinger er ikke til noen særlig nytt for menensker, kanskje blir vi bare dummere av det. Det kan vi lese om hos BBC (jeg leste dette etter tips fra min kone).

One of the more embarrassing difficulties of our age is that most of us have quite lost the ability to concentrate, to sit still and do nothing other than focus on certain basic truths of the human condition.

The fault lies in part with our new gadgets. … But we can’t just blame the machines. There is a deeper issue at stake – the feeling, so rife in modern secular culture, that we must constantly keep up with what is new.

Så knytter forfatter dette til gleden og nytten vi kan ha av kirkeårets gang; både for hver dag, og for hver måned gjennom hvert år.

The news occupies in the secular sphere much the same position of authority that the liturgical calendar has in the religious one. Its main dispatches track the canonical hours with uncanny precision. Matins have here been transubstantiated into the breakfast bulletin and Vespers into the evening report. …

… on the 25th day of January they must always think of the Conversion of Saint Paul, and on the morning of the 2nd of July reflect on the Visitation of the Blessed Virgin Mary and imbibe the moral lessons of Job.

How free secular society leaves us by contrast. It expects that we will spontaneously find our way to the ideas that matter to us and gives us weekends off for consumption and recreation …

Les videre her.

Kardinal Burke snakker om abort, TLM og kommunion

Generelt, Katolsk, Liturgi, TLM /

Intervjuet med kardinal Raymond Burke (under) tar utgangspunkt i dagen det ble laget, 28/12, festen for de uskyldige barn i Betlehem, og snakker om problemet med abort i vår tid. Deretter tar kardinalen opp ganske grundig og saklig spørsmål rundt den tradisjonelle latinske messen og hvordan kommunion best bør mottas.

Sol og varme midt på vinteren

Generelt /

Vi reiste til Kanariøyene (Lanzarote) første gang i 1999, deretter var vi en gang på Gran Canaria, og nå er vi altås på Fuerteventura. Vi har vært her nede alle ganger i desember/januar, og syns det er veldig fint å oppleve sol og varme når Norge er på det aller mørkeste og kaldeste. Høst og vår reiser vi heller til Middelhavet – for å se på gammel historie og kulturskatter. Bildene under viser bading i Atlanterhavet (ca 20 grader) i går, og en flott fjelltur i dag.

Solskinn og 22 grader pluss

Generelt /


Bildet over er tatt fra balkongen på hotellrommet vårt i dag tidlig. Bildet under viser oss ved frokosten, og de neste bildene er fra en tur vi hadde i dag – fra kl 10 til 14.



Skjekker værmelding

Generelt /

I kveld pakker vi og gjør klar til avreise i morgen tidlig. Værmeldingene sier at det blir 25-30 graders temperaturdifferanse mellom Oslo og Fuerteventura neste uke – se under:


En anstrengende helg før en friuke

Generelt /

I dag (lørdag) har jeg hatt fire timer konfirmantundervisning med 40 konfirmanter, pluss en ekstra time med fem av dem som ikke tidligere har mottat førstekommunion. Deretter er det skriftemål og kveldsmesse. I morgen har jeg tre messer, med konfirmasjon av en voksen i den ene messen, samt besøk hos en gammel mann med kommunion. Det er gledelig arbeid, så jeg blir ikke så veldig trøtt (og alle søndagsmessene er i samme kirke) – bortsett fra at så mange konfirmanter tapper en del krefter, selv om de er hyggelige nok.

Mandag morgen reiser min kone og jeg så til Fuerteventura (en av Kanariøyene) for å feire både sølvbryllup og min 55-årsdag. Det skal bli fint med en annerledes uke – og litt sol og varme!

En annen vinkling på Müller-saken

Generelt /

P. Arne Kirsebom skriver på sin blogg ganske personlig om sine egen opplevelser med biskop Müller i Trondheim – og viser også til boka som nå utgis, om den saken som var så sentral i mediebildet i vår:

… Jeg har lest gjennom boken i går og jeg synes den er sterk og god. Det er ikke til å unngå å bli rørt og berørt på flere steder i innholdet og man får en forståelse hvor ille det må være å gjennomgå noe slikt “David” har opplevd. Han håper at boken vil gi andre mot og mulighet til å ta opp sine saker og det håpet slutter jeg meg til.

På noen steder kjenner jeg meg igjen i boken selv om jeg ikke har hatt noen lignende opplevelse med biskop Müller. Det jeg tenker på, er frykten for å møte mannen som beskrives så godt i boken. Selv måtte jeg forlate Trondheim i slutten av august 1997, en måned etter mannens bispeordenasjon. Det ble min personlige redning og jeg vil alltid være min orden takknemlig for at den kom meg til unnsetning ved å la meg dra vekk. Det ble et år i Tyskland og mer enn tre år i Argentina.

Men den siste natten jeg var i Trondheim brukte jeg nesten all tiden på å rydde ferdig sognekontoret og gjøre alt klart for å forlate stedet. Jeg låste kontoret i femtiden om morgenen, gikk hjem, dusjet, spiste og pakket for reisen til Oslo og Tyskland. Til nå har det ennå ikke gitt seg en mulighet til å besøke St. Olav kirke i Trondheim. Riktignok var jeg i byen i 2002, men var ikke i nærheten av kirken for ikke å møte mannen. …

Fra Trondheim: «Ingen vei utenom»

Generelt, Katolsk /

Vårt Land melder i dag om en ny bok (på St Olav forlag) om den såkalte Müller-saken i Trondheim. De skriver:

… Her forteller forfatteren «David» at han i årene etter det seksuelle misbruket fornektet og fortrengte han det som hadde skjedd. Det var enklere enn å kjenne på det vonde. Etter over 20 års fortielse, kom vendepunktet da han selv ble far: «Det var ikke før jeg selv fikk barn, at jeg fullt ut forsto hvor fryktelig gal handlingen mot meg var. Den var til og med kriminell. (…) Dessuten ble tanken på at kanskje andres barn sto i fare så lenge biskopen var til stede, mer og mer plagsom etter at jeg selv fikk barn.»

Den tidligere altergutten tok, via mellommenn, kontakt med kirkeledelsen. «David» følte seg etter hvert trodd av kirkens menn i Norge. Men gjennombruddet kom først 17. mai 2009: På nasjonaldagen møtte han Vatikanets ambassadør i Stockholm, erkebiskop Paul Emil Tscherrig, i Oslo. Pavens mann kom med følgende beskjed: Kirken finner historien troverdig og vil ta affære. Müller har tilstått forholdet. «Møtet føltes uvirkelig. Som en drøm. Merkeligst av alt var det at paven kjente til historien min og fant den troverdig», skriver «David» i boka.

Selv om ventetiden hadde vært vond, skryter mannen som nå er en godt voksen familiefar, av Den katolske kirkes håndtering av saken. Inntektene til boken går da også til bygging av ny St. Olavs kirke i Trondheim. …

På St Olav forlags sider leser vi også:

I salg fra 1. desember 2010.

Da det i april 2010 ble kjent at biskop Georg Müller av Trondheim fratrådte sitt embede på grunn av overgrep mot en mindreårig, ble Den katolske kirke i Norge rystet i grunnvollene, og i mediestormen som fulgte oppsto det en mengde diskusjoner og spekulasjoner. Den utsatte har ønsket å publisere sin historie på St. Olav forlag. Boken, som har tittelen INGEN VEI UTENOM – om oppgjøret med en katolsk biskop, publiseres under pseudonymet David. Etter ønske fra David går et eventuelt overskudd i sin helhet til byggefondet for ny St. Olav kirke i Trondheim.

I sin innledning skriver David:

– De som ønsker seg en tabloid beskrivelse av hva jeg har opplevd, må finne seg i å bli skuffet. Dette er en sak mellom meg og mine fortrolige. Jeg ønsker imidlertid å gi et innblikk i hvordan prosessen har vært for meg – fra da overgrepet fant sted og frem til den dagen biskopen måtte gå, samt etterspillet. For meg har dette vært en kamp, min livskamp. Med bistand fra oppriktige og gode hjelpere kom jeg seirende ut av det. Kirken kom seirende ut av det. …

Mye ros til Ola Didrik Saugstad

Generelt /

Vårt Land skriver i dag om Ola Didrik Saugstads forsking på oppliving av nyfødte barn; han har jobba i 20 år for å vise at (vanlig) luft fungerer bedre til slik oppliving (pustehjelp) enn oksygen. Der leser vi bl.a.:

Bergar fleire hundre tusen barn

Forsking leia av professor Ola Didrik Saugstad har snudd opp ned på gjenoppliving av nyfødde verda over. …

Fleire land i Europa har dei siste åra innført gjenoppliving av nyfødde med luft. Her i landet er det ingen nasjonale retningsliner. Praksisen har variert frå sjukehus til sjukehus.

3-5 prosent av alle nyfødde her i landet treng gjenoppliving. Det vil det seie 2-3.000 barn. Fleire titals norske barn bergar difor livet ved bruk av luft samanlikna med bruk av oksygen.

Til saman har Saugstad fått 70 millionar kroner til forskinga. (Han seier:) Eg har vore privilegert. Det var mykje surt i starten. Eg var ikkje populær, mellom anna på grunn av engasjementet mitt i abortsaka. At eg fekk suksess i forskinga gjorde ikkje situasjonen betre. No er det i overkant med godord, det blir litt flaut. Noko midt imellom er det beste. …

Mange av oss vet også at Saugstad har vært en viktig forkjemper for det ufødte liv i Norge i mange år. På Menneskevers nettsider leser vi bl.a. om ham:

Ola Didrik Saugstad er professor i barnesykdommer og arbeider ved Universitetet i Oslo og er overlege ved Rikshospitalets nyfødtavdeling. I over 30 år har han vært en av hovedtalspersonene for å tillegge mennesket verdi allerede fra befruktningsøyeblikket.

“Når skal et foster tillegges personstatus og ha krav på beskyttelse? Nyere forskning støtter mer og mer argumentet om at utviklingen er kontinuerlig og det er ikke mulig å sette noe skarpt skille i den biologiske utviklingen bortsett fra konsepsjonen,” skrev Ola Didrik Saugstad i kronikk i VG 10.01.07.

Han skrev også i VG om samme tema i august i år.

Kristne ungdommer uttaler seg om samboerskap

Generelt, Teologi /

I Vårt Lands papiravis i dag står det et intervju med fire studenter ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Skolen eies av Normisjon og Frikirken. I det lutherske Norge er dette en av de nokså konservative skolene, og jeg syns det er skuffende hva de unge mener og hvor dårlig de argumenter. (Men jeg skal ikke våre å garantere at katolske ungdommer alltid er så mye bedre enn dette.) Les selv:

Det står ikke noe i Bibebelen om at samboerskap er feil. Da kan ikke noen komme og si noe annet, sier H … (20). Hun er halvveis i en bachelorgrad i musikk, menighet og ledelse ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo.

H… har full støtte fra førsteklassingene K…. (21) og KJ … (19), samt fra klassevenninnen på andreåret, T… (21.

I tirsdagens Vårt Land uttalte biskop Tor B. Jørgensen at han ikke betrakter samboerskap som synd. Jeg er enig med biskopen. Det avgjørende er hvordan man oppfører seg mot hverandre i samboerskapet, presiserer Kj….

H… understreker at det ikke kan være rett å få barn utenfor ekteskapet. Kj… ser på sin side ikke på dette som et spørsmål om rett og galt. Jeg føler det er naturlig at to mennesker gifter seg når de får barn, men det trenger ikke være sånn, sier han.

K… slår kategorisk fast at barn skal vokse opp med to foreldre – i et ekteskap. Det er veldig uvanlig med et permanent samboerskap. Samboerskapet er et mellomsteg inn i ekteskapet, sier han.

Helt enig, det blir litt brutalt ikke å ha levd under samme tak med et menneske, og så plutselig skal man gifte seg og bo sammen med den personen resten av livet. Samboerskap er en naturlig måte å teste ut det å bo sammen på, sier han.

H… tror på sin side at samboerskap kan føre til at en unngår synd. Hvis man går fra hverandre som gift er det synd, men ikke hvis det skjer når mm er samboere, sier hun.

H… presiserer at hun selv setter pris på å ha gifte foreldre, men tror at det ikke nødvendigvis er det beste med livslangt ekteskap heller. Det kan være bedre å ha skilte foreldre og et godtoppvekstmiljø enn å vokse opp med foreldre i et kjipt ekteskap. … Jeg skjønner ikke hvorfor kirken skal blande seg inn i privatlivet til et samboerpar. Hvis de har blitt enige om at de ikke skal gifte seg er det deres valg. Ingen kan bestemme noe sånt for dem.

Har ikke kirken et mandat til å gi råd om rett og galt?
Det er kanskje ikke noe galt å snakke om det. Men å si at folk bør gjøre noe annet enn de gjør, blir kanskje litt for mye av det gode, svarer H….

Det er T… veldig enig i. Ingen kan tvinge noen ved å si hva som er rett eller galt. For noen kan det ene være rett, for andre kan det andre være rett.

Spiller Bibelen noen rolle i dette spørsmålet?
Det er veldig personlig hva man føler er rett og galt, svarer T…. Hun understreker at ting kan være galt selv om det ikke er synd.

Det kan være kjempebra å bo sammen, selv om det kanskje ikke er helt rett etter Bibelen. Jeg kan glemme å gjøre leksene, men jeg ville ikke kalt det å synde. Kanskje bare «en dum ting å gjøre», legger hun til.

Kj… er enig. Han har fått hjelp fra sidelinjen til å finne et bibelord som kan passe. Jeg vil gjerne lese fra «første korint»: Man har lov til alt, men ikke alt er like smart. Man har lov til å feile litt innimellom, siterer han.

Her på skolen underviser vi i klassisk ekteskapsetikk. Samboerskap er synd, for det bryter med Jesu ord om at man er ett kjød med sin ektefelle. Jesus tilhører faktisk den strenge skolen i ekteskapsetikken, sier førstelektor Tove Rustan Skaar, som underviser i teologiske fag ved Høgskolen i Staffeldtsgate.

Hun sier at det er «sørgelig, men ikke overraskende» at studentene Vårt Land har snakket med «er på kollisjonskurs med det skolen står for».

De er veldig forskjellige. Mange er preget av tiden vi lever i også i dette spørsmålet, men ikke alle. Hun sier at Vårt Lands samtale om temaet viser at skolen ikke har snakket nok om temaet. Dette viser at vi trengs mer enn noensinne.

Fins det en naturrettslig etikk som man plikter å følge?

Generelt, Teologi /

Bangt Malmberg har en blogg som jeg leser noenlunde regelmessig. Han er svensk, lege, katolikk og bor i Stockholm. (Han er også aktiv i den katolske, karismatiske bevegelsen som jeg nylig nevnte.) Han er nå oppe i en debatt om medisinsk etikk som handler om samvittighetsfrihet – til å slippe å foreta abort f.eks. Han skriver om kritikken han har fått:

… Per Bauhn, professor i praktisk filosofi vid Linnéuniversitetet, … argumenterar för att något substantiellt som man kan kalla samvete och som vi som människor är förpliktigade att följa inte finns. Samvete jämställs med starka känslor eller «sekteristiska övertygelser». En alternativ tolkning skulle vara att han menar att det finns, men att troende människor som hävdar samvetet per automatik diskvalificeras som icke trovärdiga.

Bauhn jämställer samvete med övertygelse. Kan man säga nej till att döda och ge anställda rätt att slippa detta, så måste man också ge rätt till undantag för andra starka övertygelser, t.ex. att inte ta i hand, att slippa dela ut post till Sverigedemokrater etc. Det är övertygelse som övertygelse. Men eftersom arbetsplatser inte är arenor för de anställdas utövande av sin övertygelse, tro eller samvete, så bör samvetsfrihet inte finnas. Bauhn Fastslår: «Det är alltså medborgarnas rättigheter, inte de offentliganställdas samvete som ska stå i centrum… Ytterst handlar det om att slå vakt om rågången mellan sekulär demokrati med likhet inför lagen, och ett konfessionellt samhälle, där undantag och särlösningar bestäms av gruppers eller individers övertygelser.»

Men i Nürnberrättegångarna godkände man inte ett sådant resonemang utan menade att det finns en naturrättslig etik som man är förpliktigad att följa. Argumenten från nazist-bödlarna att man «bara lydde order» godtogs inte. Ett demokratiskt samhälle byggt på likhet inför lagen vill jag ha. Men det finns en grundläggande etik som man inte kan rösta bort.

Morgenblad-debatten

Generelt, Katolsk /

Med Ola Tjørhoms leserinnlegg i dagens Morgenblad (som kan leses her) regner jeg den debatten som avsluttet – selv har jeg i alle fall ikke tenkt å føre den videre.

Det kan like vel være på sin plass (for eventuelt nye lesere) å sitere hvordan jeg, som blogg-eier, introduserte dette temaet den 27. september – det opprinnelige innlegget med kommentarer kan leses her:

Det kom i dag et forslag til denne bloggen om at (anti)modernist-eden … bør gjeninnføres, for å få bukt med all modernisme, relativisme, liberalisme etc. i Kirken – og jeg fikk også dette forslaget fra noen andre katolikker for en ukes tid siden.

Eden kan leses under i engelsk utgave (fins den på norsk?), men personlig mener jeg at det er (i alle fall) to grunner til at den ikke kan innføres igjen. For det første avspeiler den den teologiske og filosofiske debatten og utfordringene for akkurat 100 år siden. Hvis den skulle brukes i vår tid, måtte den i alle fall oppdateres ganske dramatisk – selv om enkelte elementer selvsagt vil være de samme. For det andre ligger det i vår tid ikke til rette for at prester kan avkreves å underskrive en slik ed; jeg tror rett og slett ikke paven vil kunne klare å få alle prester til å underskrive den. Det må en svært lang og grundig forberedelse til, før man eventuelt kan gjeninnføre en ed av denne typen – om man ønsker det. Jeg har heller ikke hørt noen antydning om at pave Benedikt tenker å gjøre noe slikt. …

I en av kommentarene senere nevnte jeg også (29/9) et tredje argument mot å gjeninnføre eden: «(eden) hadde også den uheldige konsekvensen at det blant prester og teologer etter hvert ble et oppdemmet ønske om forandring – fordi deres hjerter ikke var helt med på eden de hadde sverget.»

JEG LEGGER OGSÅ INN HELE DEBATTEN I MORGENBLADET HER, SOM REFERANSE: …

Morgenblad-debattenLes mer »

Det undersøkes om en svensk prest har brutt taushetsplikten

Generelt /

I svenske Dagen leser jeg om en prest som muligens har brutt taushetspliketn; en påminnelse om hvor viktig og streng denne bestemmelsen er for prester:

En präst i Härnösands stift berättade i ett polisförhör i våras om sitt samtal med en bekant till flera mördade personer. Nu ska domkaptilet avgöra om prästen bröt mot sin tystnadsplikt.

En man och hans två barn mördades i Härnösand i våras. Efter morden samtalade prästen med en bekant till familjen och senare samma kväll berättade prästen i polisförhör om samtalet, skriver Härnösands stift i ett pressmeddelande.

En privatperson uppmärksammade domkapitlet på det inträffade och en utredning inleddes. Frågan är om prästens samtal med personen är att betrakta som bikt eller enskild själavård och därmed omfattas av den tystnadsplikt som alla präster i Svenska kyrkan har.

– För uppgifter som en präst fått kännedom om under enskild själavård råder absolut och ovillkorlig tystnadsplikt. Men alla kontakter som en präst har är definitivt inte enskild själavård. Och frågan är vilken karaktär det här samtalet hade, …

Fra Chile: Takk Gud!

Generelt /

Jeg fikk en kommentar fra en leser (Anna), som jeg heller legger her som et eget innlegg:

Hans Rustad på document.no har en post han kaller “Takk Gud” – om at den chilenske presidenten takket Gud for den fabelaktige redningsaksjonen – som nå er vellykket over: http://www.document.no/2010/10/takk_gud.html

I tillegg til å samstemme, takk Gud! er det flere interessante aspekter ved posten. Jeg har bitt meg merke i at document tilhører de stemmene som nå mer og mer ser ut til å beklage den omfattende sekulariseringen som foregår i vårt hjørne av verden. Document er kanskje mest opptatt av historieløsheten og det kulturelle tapet det innebærer, men også at befolkningen blir kunstig adskilt fra Gud og får en kunstig antagonisme mot Gud og samtaler om Gud. Gruveulykken i Chile har i så måte vært et nesten pedagogisk lærestykke. Ikke bare takket presidenten Gud, men også arbeiderne og deres familier, og alle andre gjorde det. TV-seerne fikk se arbeidere komme opp til overflaten med rosenkranser velsignet av paven om halsen. Mange av disse arbeiderne er kommunister og fagforeningsfolk – kommunismen og fagforeningen som politisk metode, men i det avgjørende er man praktiserende katolikk. En umulig konstellasjon i den hjemlige venstresides verdensbilde.

Posten minnet meg på noe jeg reagerte på under tsunamien for noen år tilbake. Kjell Magne Bondevik brukte uttrykket “denne meningsløse ulykken” om tsunamien. Jeg reagerte på det fordi “alle” i norsk offentlighet bruker begrepet “meningsløs” om store, farlige ulykker og naturkatastrofer. Bondevik, som den eneste blant det norske politkerkorpset som kanskje kunne ha sagt noe fornuftig om Gud, falt også ned på denne retorikken. Mener han, og andre, på denne klossete måten å trøste og si at offrene ikke har personlig skyld eller ansvar ved slike ulykker? Kan de i så fall ikke si det? Det meningsløse er jo å utvikle slik tom og hul retorikk når mennesker trenger trøst og oppmuntring. Eller er det livet, døden og farene i livet som rett og slett er blitt meningsløse for disse kommentatorene? Fordi nettopp fraværet av troen på Gud gjør ulykker meningsløse fordi folk er fratatt kunnskap og håp om det evige liv og å se sine avdøde igjen. Fraværet av Gud gjør det vanskelig å finne mening i fare og sorg, og gjør livet unødvendig vanskelig og tomt å gå videre på. Mens troen på Gud kan gi mennesker styrke til både å vokse på ulykker og å gå videre. Gudstroen gir selvsagt også gleden og feiringen et helt annet perspektiv.

Selvsagt får en slik post som den på document ymse kommentarer, men det er likevel interessant å merke seg en økende interesse for kristendommen, og hva troen på Gud egentlig innebærer. Siden vår egen, offentlige allmennutdanning ikke sørger for å gi borgerne allminnelig nøktern informasjon, virker det på meg som om folk er blitt flinke til å finne korrigerende litteratur via amazon oa. Og ikke minst blogger! :-)

Skroll til toppen