Katolsk

Som en kommentar til de to innleggene jeg nettopp har skrevet om forandringen av St Olav domkirke i 1976, viser jeg et bilde (over) av en kirke som også oppfyller alle den nye messens og de moderne liturgienes krav. Jeg kan legge til at kirken i bildet (the Brompton Oratory i London) har en stor og opphøyet prekestol ca 10 meter nede på kirkegulvet, og et dåpskapell nederst i kirken.

Poenget her er at den nye liturgien ikke krevde at kirken måtte forandres på noen som helst måte. Likevel forandret (ødela) folk kirke etter kirke utover 70-tallet. Les mer om dette her.

Jeg skrev i går om en masteroppgave som beskriver ombyggingen av St Olav domkirke i Oslo i 1976. På en måte er det underlig av oppgaven ikke referer til debatten om menigheten virkelig ønsket at messen skulle feires versus populum (men man diskuterte om det gamle alteret skulle få lov å stå, uten å brukes), om prekestolen skulle rives, om kommunionsbenken skulle tas bort, om dåpskapellet og døpefonten skulle flyttes fram i kirken etc. Dette er etter mitt syn egentlig de viktigste spørsmålene.

Men egentlig er det ikke underlig at oppgaven ikke referer denne debatten; for disse spørsmålene ble ikke diskutert i 1975/76. For man hadde allerede (så vidt jeg vet) brukt et bordalter (som stod foran høyalteret) i ca 10 år, sannsynligvis brukte man ikke kommunionsbenken lenger (men gikk ned på kirkegulvet for å dele ut kommunion), og heller ikke prekestolen. Døpefonten/ dåpskapellet ute i våpenhuset ble muligens brukt utover 70-tallet (eller man hadde brukt et dåpsfat framme i kirken), men nå ønsket man tydeligvis å flytte det.

Muligens er det personer som husker og kan fortelle hvordan man feiret messen og andre liturgier i St Olav kirke de siste årene fram til 1976?

Til sist vil jeg nevne at aller siste setning i masteroppgaven er følgende: «Så gjenstår det for ettertiden å fjerne ”baderomsflisene” og ”Stonehenge-alteret” og få gitt kirken det preg som er en domkirke verdig.»

Gulvflisene er der fortsatt, men etter at nye antemensaler (i 5 elelr 6 ulike farger) ble innkjøpt for et knapt år siden, ser alteret mye bedre ut. Det var biskop Eidsvig som tok initiativ til dette (så langt jeg har forstått). Han gjorde også noe lignende (som sogneprest) i St Paul kirke i Bergen i 1990/91, da et antemensale i tre (med bilder av Kristus og apostlene Peter og Paulus) ble satt foran steinalteret i den kirken. (St Paul kirke ble forøvrig modernisert allerede i 1972.)

Etter et tips i en kommentar her på bloggen i går kveld, har jeg i dag lest en interessant mastergradsoppgave i kunsthistorie fra 2007, skrevet at Samuel Aga: «Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.» Oppgaven kan leses i sin helhet her, og jeg kommer tilbake til den; her bare deler av konklusjonen:

Det ser ut til at man har forsøkt å følge to av Kirkens retningslinjer ved ombyggingen, og det var senere retningslinjer som ikke blir antydet i konsilteksten. For det første at alteret skulle være frittstående og få en mer prominent plassering (at messen skulle feires versus populum, som både biskop og arkitekt var opptatt av i forbindelse med ombyggingen, er som nevnt tidligere i oppgaven ifølge kardinal Ratzinger uten mandat) og at døpefont (dåpskapell) skulle plasseres på en slik måte at hele menigheten kunne delta i dåpshandlingen. Men det ser ut til at den aktive deltakelse sett på en ytre måte dominerte, uten at andre aspekter ble skikkelig tatt vare på, slik som skjønnhet, inspirere til mental deltakelse, organisk utvikling og så videre.

Utover dette virker forandringene som de er inspirert av ideer innen Den liturgiske bevegelse, slik som fjerning av sidealtre og kommunionsbenk, vektlegging av messefeiring versus populum, minimalistisk utforming. I tillegg ble ombyggingen også formet ut fra brytningen mellom en estetiserende arkitekt, og en sogneprest og et menighetsråd som betraktet ombyggingen ut fra en mer praktisk pastoral og økonomisk synsvinkel. Og mellom disse en biskop som forsøkte å megle. …. Ved å gjøre dette blir resultatet slående likt det som ble gjort i mange andre kirker, under påvirkning fra deler av Den liturgiske bevegelse. Av alle disse forskjellige impulser kan det se ut som det er påvirkning fra Consilium (ekspertene som skulle implementere Sacrosanctum Concilium) og Den liturgiske bevegelse som har stått sterkest ved ombyggingen i St. Olav domkirke. Det eneste som skiller seg ut er plasseringen av tabernaklet. Dette fikk en mer tradisjonell plassering enn det som var vanlig ved ombygginger på denne tiden.

Forandringene bærer preg av den livløshet som mange ominnredede kirker fikk i dette tidsrommet og ikke den edle skjønnhet som konsilet ønsket. Etter 1970-tallet ønsket man mer skjønnhet og mindre minimalisme i St. Olav domkirke, som for eksempel at det ble satt opp en Maria-statue for å fremme tro og fromhet. Det er verd også å merke seg at mange av de kirker som ble ”restaurert” i dette tidsrommet har siden blitt ombygget på nytt for blant annet å gjenskape vakrere kirkerom med transcendent karakter.

… Når det gjelder St. Olav domkirke ser det ikke ut til at virkelig dramatiske endringer ble gjort, men de som ble gjort var tidstypiske. Det kan se ut til at enkelte innen Kirken på 1960- og 70-tallet var preget av en oppbruddsstemning (det kardinal Ratzinger kalte kulturrevolusjon) og dette fikk kirkeutsmykning/ interiør unngjelde for. Men det som skjedde i St. Olav domkirke var ingen kulturrevolusjon. Det var en bleket kopi av en kulturrevolusjon foretatt andre steder, og ikke en av de verste kopier.

De er tre ting i måten messene oftest feires på i vår tid som gir lite mening for meg; at man oftest ikke bruker et tradisjonelt alter, men et bord vendt mot folket, at folk mottar kommunion i hånden, og at folk står når de mottar kommunion, isteden for å knele på kommunionsbenken. Disse forandringene ble ikke gjort av Vatikankonsilet, heller ikke av kommisjonen som forandret messen etter konsilet – det ble visst bare slik.

I dag leser jeg at kommunionsbenkene noen steder i USA er på vei tilbake igjen. Og begrunnelsen noen gir er følgende:

Altar (Communion) rails are returning for all the right reasons. Said Father Markey: “First, the Holy Father is requiring holy Communion from him be received on the knees. Second, it’s part of our tradition as Catholics for centuries to receive holy Communion on the knees. Third, it’s a beautiful form of devotion to our blessed Lord.”

James Hitchcock, professor and author of Recovery of the Sacred (Ignatius Press, 1995), thinks the rail resurgence is a good idea. The main reason is reverence, he said. “Kneeling’s purpose is to facilitate adoration,” he explained.

When Stroik proposed altar rails for the Shrine of Our Lady of Guadalupe, “Cardinal [Raymond] Burke liked the idea and thought that was something that would give added reverence to the Eucharist and sanctuary.”

In Eastern Orthodox churches, there is an iconostasis — a wall of icons and religious paintings that separate the nave from the sanctuary — rather than altar rail separating the sanctuary. While the altar rail is usually about two feet high, the iconostasis veils most of the sanctuary. “The altar rail is nothing compared to that,” he says, “and these are our Eastern brethren. We can benefit and learn something.”

I noen kommentarer sier lesere at de ser ingen bevegelse i retning av at kommunionsbenkene nå begynner å komme tilbake – og realister her i Norge må vel si det samme.

Hvorfor forsvant så kommunionsbenkene? Hovedartikellen nevner noen grunner, og en kommentar her, fra Anthony Symondson, SJ, sier følgende:

I have never entirely understood why altar rails were removed beyond discouraging the faithful from receiving Holy Communion kneeling. Some say that they work against a ‘communitarian’ interpretation of worship but that is nonsense. In most churches they are hardly seen from the nave unless one occupies the front benches. Their principle value, beyond supporting kneeling communicants, is that they define the ritual enclosure and perhaps that is the main reason why ‘progressives’ removed them.

Messens liturgi trenger i praksis alltid å forbedres og fornyes, men på noen steder og språk mer enn ellers. (I Norge syns jeg f.eks. at de norske høymessene ofte er bedre enn messer på andre språk.) Her er en rapport fra Birmingham i England som viser at noen er i ferd med å ta tak i hvordan messer på engelsk kan feires (mye) bedre:

«The first task of the new Institute of Liturgical Music will be to introduce the singing of the texts of the new ICEL translation of the Missal, and of the Graduale Parvum, in both Latin and English, to clergy and laity alike, as part of the general renewal of liturgy which is the major desideratum of the inauguration of the new English translation of the Missal. The Institute will be launched at the Birmingham Oratory by Archbishop Longley of Birmingham on Saturday September 17th, the first anniversary of Cardinal Newman’s beatification. The principal event of the launch will be the 11 a.m. Mass, which has become the weekly Pilgrimage Mass to the Shrine and Church of Blessed John Henry Newman since his beatification. This Mass, celebrated by the Archbishop, will also provide a showcase for the Graduale Parvum.

Sessions of the Institute will take place, at least during the first year of its life, either as day-courses held for laity on Saturdays, or as evening classes for the clergy, at the Oratory in Birmingham. …

BA (tidl. bergen Arbeiderblad) skriver i dag om St Paul menighets store markering i går: «Johanneskirken har sjelden vært så smekkfull som da katolikkene holdt sin halvannen time lange messe. …» De skriver også (vel ikke særlig realistisk): «Les papiravisen mandag: LA KATOLIKKENE FÅ JOHANNESKIRKEN, mener politikere.»

Under konferansen Adoratio 2011, skriver Fr. Simon Henry følgende referat om hva kardinal Ranjith fra Columbo, Sr Lanka, sa:

In his address to the Conference (Cardinal Ranjith) spoke of the lack of faith in many parts of the Church itself, a lack of faith in the objective presence of the Lord in the Holy Eucharist. He thought there was often a lack of wonder and reverence for the Blessed Sacrament, quoting St Augustine saying, «We would sin if we did not adore Him before receiving Him.»

The Cardinal spoke of the meaningless and tasteless (in many senses) experience of the Eucharist in many parishes because of a noisy and frenetic atmosphere that was no longer devout, adoring and contemplative. These aspects are not of choice but essential to a celebration of the Mass – an experience much more usual in the «Tridentine» Mass.

Of the priest facing the people instead of the Lord, he said that it promoted an attitude of showmanship, a silent body language of entertainment inevitably enters into the Mass. It is an innovation never advocated by the Second Vatican Council and is not respectful of the awesome mystery of the Holy Eucharist. (There was here an extended interruption for as applause echoed around the auditorium.)

He re-iterated the view that active participation does not mean outward activity but interior adoration, which takes a great deal of effort and spiritual activity. Later over dinner he was also telling us of some of the changes he has made in his own diocese:

Each and every church has altar rails once again for the reception of Holy Communion, which is to be received kneeling. The allowance to deviate from the universal norm of Holy Communion on the tongue has been withdrawn. So Communion is always on the tongue. …

Personlig syns jeg disse tre tingene som nevnes her, er de aller mest problematiske med dagens katolske messepraksis; at presten feirer eukaristien vendt rett mot folk (heller enn mot Gud, vendt samme vei som folket), og at kommunionen mottas stående og i hånden. Og det underligste er at disse tingene ikke en gang ble nevnt under konsilet; de ble heller ikke innført med messereformen i 1969; det har faktisk ikke blitt bestmt noe sted at det skal være slik – det har bare blitt slik. Pave benedikt har pogså argumentert grundig med denne praksisen, men det er ytterst få som følger ham.

Fr. Tim Finigan, på bloggen The hermeneutic of continuity, skriver om en prestevenn i Manchester, England, som nå har omgjort en tidligere forandring (=ødeleggelse) av sin sognekirke. Jeg viser bare ett bilde før og ett etter, her kan man se flere bilder.

Når slikt kan skje noen steder, er det vel håp også for andre.

Jeg har i dag lest noen rapporter fra konferansen Adoratio 2011, som nettopp er avsluttet i Roma:

“In order to evangelize the world, we need experts in celebration, adoration and contemplation of the Holy Eucharist” (John Paul II – Message for World Mission 04.19.2004)

The Bishop of Fréjus-Toulon, France, Bishop Dominique Rey has announced a major International Conference on Eucharistic Adoration to take place in Rome from June 20-24, 2011.

Organised by the Missionaries of the Most Holy Eucharist, a new community founded by Bishop Rey in 2007, the conference brings together a wide range of international speakers, including six prominent Cardinals. “The first condition for the new evangelisation is adoration”, Bishop Rey said. “We must regain the ability to adore Christ in the Most Holy Eucharist if we are to bring the men and women of the twenty-first century to faith in Jesus Christ. This is one of the key themes of the pontificate of Pope Benedict XVI”, he emphasised, “which is why we are taking this initiative.” …

I masteroppgaven om katolske musikk – som jeg har referert til tidligere – er det også utdrag fra en interessant diskusjon om sang i katolske messer i Norge; tre leserinnlegg i St Olav fra 1944:

Det er en fryd på en klar maimorgen å vandre gjennom skog og eng og høre lerken, nattergalen, gjøken og turtelduen synge sine viser. Ja selv en hønsegård byr på morsomme konserter, når høns og gjess, ender og kalkuner med sine kyllinger synger og ber om mat, og takker vår Herre, når de er mette. Men ingen stemme, ikke engang nattergalens, er så vakker som den menneskelige. Og skjønnere enn i alle arier og romanser klinger den, når menneskene synger i kirken til Guds ære. Det er derfor bare gledelig at «St. Olav» og forøvrig mange andre røster i de katolske land oppfordrer alle til å delta i kirkesangen. Men iveren kan somme tider være alt for stor. …. det kan nok ikke gå an at alle synger Introitus, Alleluja med verset, offertorium og Communio. Disse deler av den liturgiske tekst skifter med hver søndag, og er som regel nokså vanskelige. Det er nok at koret innøver dem, men koret må da også gjøre det, og ikke nøye seg med recitatif.

Kyrie derimot, Gloria, Sanctus og Agnus Dei, og især Credo vilde ta seg praktfullt ut hvis hele menigheten sang dem. Likeledes svarene: Amen, «Et cum spiritu tuo», «Habemus ad Dominum», «Dignum et justum est».

Men, no kommer det viktigste, de gregorianske melodier er kunst. De motiver de springer ut fra er som regel ganske enkle, men den melodiske linje utfolder ofte en rytmisk rikdom og gratie som de beste moderne komponister etterlikner dem; ikke engang den klassiske fiolinmusikk kan oppvise maken til dem. Slike melodier kan ikke hver fugl uten videre synge med sitt nebb. De må læres ved tålmodig øvelse, og fram for alt ved nøyaktig overveielse av de regler for den gregorianske sang som finnes gjengitt i Graduale Romanum. Men, kjære sangfugl, ikke tap motet, de kan læres av alle som har en sangstemme og såpass musikalsk sans at de hører det selv når de synger galt. En kråke lærer aldri at kvidre som en lerke, men den menneskelige stemme kan lære all slags melodier, også de gregorianske, når den som fikk en sangstemme av Gud virkelig vil bruke den til Hans ære og derfor også er villig til å underkaste seg den nødvendige disiplin.

Uten disiplin, uten øvelse blir sangen aldri det den skal være. Ta noe så lett som den melodi som salmen «Miserere» synges etter våre aftenandakter under krigen. Den melodi er så enkel og så vakker i seg selv. Og likevel lyder den undertiden så elendig! Det går så langsomt, så tungvint og slepende at en uvilkårlig tenker på en lastebil som kjører gjennom en myr.

Hva skal det da gjøres for at menigheten virkelig skal kunde delta i kirkesangen? Det ble framsatt et forslag om at det skal holdes sangøvelser for koret og menigheten sammen, med spesiell sikte på de gregorianske melodier som synges til høymessen. Ideen er god. Jeg vilde ønske at den snart kunde bli virkeliggjort i praksis. Foreløpig rettes det en appell til alle menigheter om at de skal gjøre seg fortrolig med en tanke som jo svarer til den hellige faders og alle biskopers ønske. – En gammel kantor.

Det var første innlegg – og debatten fortsetter. …

Rapport om katolsk kirkesang fra 1944Les mer »