O Come, O Come Emmanuel
Denne salma – som bygger på Å-antifonene, skal vi synge i den engelske messen her i Stavanger – om én time. Vi har engelsk messe her hver søndag kl 09.30.
Katolsk
Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av advent
På www.chiesa leser jeg en grundig artikkel om hvordan pave benedikt ved tre anledninger nå i advent har tatt opp den katolske og felleskristne læra om arvesynd; to gang med utgangspunkt i Paulus og en gang ved markeringa av jomfru Marias ubesmittede unnfangelse, 8 desember. Ved sistnevnte anledning sa han følgende:
«The mystery of the Immaculate Conception of Mary, which we solemnly celebrate today, reminds us of two fundamental truths of our faith: original sin first of all, and then the victory over this by the grace of Christ, a victory that shines in a sublime manner in Mary Most Holy.
The existence of what the Church calls ‘original sin’ is, unfortunately, overwhelmingly obvious, if we only look around ourselves, and above all within ourselves. The experience of evil is, in fact, so significant that it raises within us the question: where does this come from? Especially for a believer, the question is even deeper: if God, who is absolute Goodness, has created everything, where does evil come from? The first pages of the Bible (Gn. 1-3) respond precisely to this fundamental question, which tests every human generation, with the story of creation and of the fall of the progenitors: God created everything for existence, and in particular he created the human being in his own image; he did not create death, but this entered the world through the envy of the devil, who, rebelling against God, also drew men into deceit, inducing them to rebel (cf. Wis. 1:13-14; 2:23-24).
10. desember la paven bort sitt manuskript tydeligere enn vanlig og sa følgende personlige ord om syndefallets betydning, som en oppfølging av hva han hadde sagt onsdagen før:
«Dear brothers and sisters, in following St. Paul we saw two things in the catechesis last Wednesday. The first is that our human history has been tainted from the beginning by the abuse of created freedom, which intends to emancipate itself from the divine will. And in this way it does not find true freedom, but opposes itself to the truth, and as a result falsifies our human realities. Above all, it falsifies the fundamental relationships: with God, between man and woman, between man and the earth. We said that this tainting of our history is spread through the entire fabric, and that this inherited defect has increased, and is now visible everywhere. This was the first thing. The second is this: we learned from St. Paul that there is a new beginning in history and of history in Jesus Christ, He who is man and God. With Jesus, who comes from God, there begins a new history formed by his yes to the Father, and thus founded not on the pride of a false emancipation, but on love and truth.
But now the question arises: how can we enter into this new beginning, into this new history? How does this new history reach me? With the first tainted history, we are inevitably connected by our biological origin, we all belong to the one body of humanity. But communion with Jesus, the new birth in order to enter to become part of the new humanity, how does this take place? How does Jesus come into my life, into my being? The fundamental answer of St. Paul, and of the entire New Testament, is: he comes through the work of the Holy Spirit. If the first history gets underway, so to speak, with biology, the second gets underway in the Holy Spirit, the Spirit of the risen Christ. This Spirit created, at Pentecost, the beginning of the new humanity, of the new community, the Church, the Body of Christ.»
Aller grundigst tok paven opp dette temaet onsdag 3. desember, da hele hans preken tok opp (ut fra Paulus) forholdet mellom Adam og Kristus, forholdet mellom arvesynd og frihet – her trykker jeg alt han sa da: …
Pave Benedikt har snakka tre ganger om syndefallets betydning i løpet av adventLes mer »
Adonai – eksempel på bruk av Guds hellige navn
Dagens Å-antifon er et eksempel på hvordan Kirken har brukt og bruker Guds hellige bavn: JHVH – dvs, at vi ikke bruker det, men bytter dte ut med Adonai=Herre. (For noen måneder diskuterte vi dette her på bloggen, HER og HER.)
Slik skriver Father Z. om dette:
«Adonai» is «LORD.» It was the Hebrew word that the Jews used when they found the four-lettered word for God’s name which they held to be too sacred to pronounce aloud. The four letter word for God’s Name, the Tetragrammaton, is still venerated by us to the point that Holy Church asks us not to use it in liturgical song.
Christ is Lord, Lord of Creation. We sang this yesterday in the antiphon «O Sapientia». Christ is also Lord of the Covenant with the People He chose. The Lord made covenants with Noah, Abraham, and Moses. He guided them and all the People. He gave them Law. He protected and feed them. The Lord delivered them from bondage to Pharaoh and unending slavery. He went before them with arm outstretched.
This was all a pre-figuring of the great work of redemption that Christ would work on the Cross. He redeemed us His People from Satan and the eternal damnation of hell.
He once appeared clothed in the burning bush that was not consumed by fire. He is about to appear again clothed in flesh in our liturgical celebration of Christmas. He will appear again one day in the future to judge the living and the dead. Each day He appears to us in the person of our neighbor.
What amazing contrasts we find in our Lord! He came in thunder and lightening to give the Law on Mt. Sinai. He comes now in swaddling clothes. He will come again in glory. He comes humbly in the appearance of Bread and Wine. He still goes before us with outstretched arm and our foes are put to flight at the sight of His banner!
“Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet.”
Slik leser vi til Matutin i dag, fra en preken av den hellige Augustin, biskop av Hippo:
Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet (jf. Joh 1, 1). En liten stund var Johannes røsten, men i opphavet var Kristus det evige Ord. Mangler ordet, hva er da røsten? Hvor intet er å forstå, høres bare meningsløs larm. En røst uten ord når nok frem til øret, men oppbygger ikke hjertet.
La oss ta for oss hva som skjer når vi blir oppbygget i vårt hjerte. Når jeg tenker på hva jeg skal si, er ordet allerede i mitt hjerte; men hvis jeg vil tale med deg, søker jeg å finne en fremgangsmåte slik at det ord som er i mitt hjerte, også kan nå frem til ditt.
Når jeg søker en måte å nå frem til deg på, slik at det ord som allerede er i mitt hjerte, kan finne klangbunn i ditt hjerte, tar jeg stemmen i bruk, og ved hjelp av den taler jeg til deg. Lyden av min stemme overfører ordets mening til deg. Og når så lyden har overført til deg meningen med ordet, opphører lyden selv. Men det ord som lyden har overført til deg, er nå i ditt hjerte, uten at det dermed har forlatt mitt.
Virker det ikke som om lyden sier, etter å ha overført ordet til deg: «Det skal vokse, jeg skal avta» …
“Johannes var røsten, men Herren er det Ord som var i opphavet.”Les mer »
Mer om kardinal Avery Robert Dulles
Her kan man se en video fra Dulles’ prestevielse 18. juni 1956, bl.a. sammen med familien – faren var USA’s utenriksminister:
Jeg ser også at katolsk.no har oppdatert sin side om Dulles. Dessuten ser jeg at de har full oversikt og svært mye informasjon om alle Kirkens kardinaler – se HER – at de hadde så mye var jeg faktisk ikke klar over.
Kardinal Avery Dulles, S.J., RIP
Kardinal Avery Dulles som døde i dag, 90 år gammel, er en person jeg ofte har lært mye av. Da jeg skrev en artikkel om den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen, brukte jeg i stor grad han analyser, og på denne bloggen har jeg tatt opp ting han har skrevet flere ganger.
Hos First Things nevnes hans død og en lang liste med artikler han har skrevet for tidsskriftet, og John Allen skriver om ham på denne måten:
Over the years, Dulles published 23 books and some 750 articles. Perhaps his best-known book was 1974’s Models of the Church, in which Dulles outlined five different images of the church that have developed over the centuries, from “institution,” “mystical communion” and “sacrament” to “herald” and “servant.” Though Dulles regarded each as valid on its own terms, most readers in the immediate post-Vatican II period regarded the images of “herald” and “servant” as best reflecting the council’s vision, and tended to see Dulles as part of the broadly “progressive” theological outlook associated with Vatican II.
As the post-conciliar period gave way to the John Paul years, however, Dulles began to give voice — along with a broad swath of Catholic opinion — to doubts about whether some of the reforms and innovations associated with Vatican II had perhaps led to a weakened sense of Catholic identity.
In a 2006 interview with NCR, for example, Dulles expressed deep admiration for both Popes John Paul II and Benedict XVI, but added that if he had any criticism, it might be that both men were perhaps “not traditional enough” on some issues, such as the death penalty and the church’s teaching on a just war.
Ny prefekt for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen
I dag har Vatikanet kunngjort at kardinal Arinze går av som leder for Kongregasjonen for gudstjenesten og sakramentsordningen, og hans stilling overtas av den spanske kardinalen Antonio Cañizares Llovera:
Il Santo Padre ha accolto la rinunzia presentata dall’Em.mo Card. Francis Arinze, per raggiunti limiti di età, all’incarico di Prefetto della Congregazione per il Culto Divino e la Disciplina dei Sacramenti ed ha chiamato a succedergli nel medesimo incarico l’Em.mo Card. Antonio Cañizares Llovera, finora Arcivescovo di Toledo (Spagna).
Mange tradisjonalister (både liturgisk og dogmatisk) er glade for dette, for den spanske kardinalen er ofte blitt kalt «den lille Ratzinger». Bl.a. NLM-bloggen skriver om dette (trykk på lenken også for å se bilde av ham når han feirer den tradisjonelle latinske messen):
Cardinal Cañizares (pictured to the right; the image is from the ordinations to the priesthood for the Institute of Christ the King in 2007) is known in Spain as «little Ratzinger», and has closely worked together with Pope Benedict in the Congregation for the Doctrine of the Faith since becoming a member in 1995, at the age of 50. The Cardinal is also a member of the Pontifical Commission Ecclesia Dei since 2006. Those who have supported the idea of Ranjith becoming prefect of the CDW have also reacted extraordinarily positively at the suggestion of Cardinal Cañizares being potentially appointed to this position. Everything considered, it sounds as though we can expect much that is very good from the Cardinal.
Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meo
– quia induit me vestimentis salutis: et indumento iustitiae circumdedit me, quasi sponsam ornatam monilibus suis. (Jesaja 61.10)
Jeg jubler av glede i Herren, og min sjel fryder seg i Gud; for han har iført meg frelsens klær og svøpt meg i rettferds kappe, som er brud prydet med sine smykker.
I dagen feirer vi høytiden for Jomfru Marias plettfrie unnfangelse – en dag som dessverre ikke velktlegges mye i det katolske Norge. (Adventssøndagene er for viktige til å røres, så dagen feires aldri på en søndag, og det er få som kommer på de vanlige messene denne ukedagen.)
Inngangsverset er sitert på latin og norske over, og dette er messens resterende bønner og tekster:
Kirkebønn
Gud, ved Jomfru Marias uplettede unnfangelse beredte du en verdig bolig for din Sønn. Med hans frelsende død for øye, bevarte du henne fra all synd. Vi ber deg: Gi at også vi på hennes forbønn blir rene for synd og når frem til deg. Ved vår Herre …
Første lesning 1 Mosebok 3,9-15.20
Da Adam hadde spist av treet, ropte Gud Herren på ham og sa: ”Hvor er du?” Han svarte: ”Jeg hørte deg i haven; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg..” Da sa han: ”Hvem har sagt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?” Mannen svarte: ”Kvinnen som du har satt til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til kvinnen: ”Hva er det du har gjort?” Kvinnen svarte: ”Slangen lokket meg, og jeg spiste.» Da sa Herren Gud til slangen: ”Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og alle ville dyr. På buken skal du krype, og muld skal du ete alle dine dager. Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hugge den i hælen.» Mannen kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever. Slik lyder Herrens ord.
Salme 98 (97) Omkved: Syng en ny sang for Herren, underfulle ting har han gjort. …
Gaudens gaudebo in Domino, et exsultabit anima mea in Deo meoLes mer »
Er man mot dødsstraff, må man også være mot abort – sier Vatikanet i FN
Pave Benedikt sammen med erkebiskop Migliore.
Ved tre anledninger de siste ukene har Vatikanet talt fosterets sak i FN, skriver DagenMagazinet:
– Forut for en debatt om dødsstraff har pavekirken fremholdt at livsretten også må gjelde ufødte barn.
– I forbindelse med en resolusjon om fødselsskader hos kvinner presiserte Vatikanet at teksten ikke kan tolkes som en tilslutning til abort.
– Og i FNs justiskomitè har den katolske kirke gitt klar beskjed om at flere av verdensorganisasjonens organer går utover sitt mandat når de kjemper for fosterdrap.
Før FNs hovedforsamling skal drøfte en midlertidig stans i bruk av dødsstraff, har Vatikanet tilskrevet de andre medlemslandene og hilst velkommen forsøket på å få til en slik stans. Samtidig minner pavekirken om at retten til liv må gjelde «fra unnfangelse til naturlig død», og at det er nødvendig å fremme og støtte en kultur der «livet blir respektert på alle utviklingsstadier».
Som en oppfølging av dette tok Vatikanet seinere opp den påstått tvetydige ordlyden i en FN-resolusjon om store fødselsskader kalt fistula eller fistel. Det er skader som kan oppstå på fødselskanalen når barnets hode er for stort i forhold til morens bekken, eller når det ufødte barnet er blitt liggende feil. Etter en slik fødsel kan kvinnen bli plaget av inkontinens, svært sterke smerter, infeksjoner og andre alvorlige medisinske tilstander.
Å forebygge og avhjelpe slik lidelse blir utelukkende vurdert positivt av den katolske kirke. Problemet for Vatikanet viste seg å være at dette er første gang et FN-vedtak om fistula har koblet «reproduktiv helse» til «mødrehelsetjenester». Og siden abortforkjempere i FN har en tradisjon for å tolke positiv omtale av «reproduktive helsetjenester» som et forsvar for svangerskapsavbrudd, ble denne koblingen vanskelig for pavekirken.
— Men fistula-resolusjonen kan ikke tolkes som en tilslutning til abort, presiserte Vatikanet — og fikk støtte fra USA og den karibiske øystaten Saint Lucia.
Målet med disse uttalelsene er å gi føringer til seinere tolkninger av vedtaket. Og nettopp seinere tolkninger av FN-vedtak og -traktater var temaet for Vatikanets innlegg i Hovedforsamlingens sjette komitè, som er arenaen for arbeidet med internasjonal lov og rett.
I denne komiteen krevde Vatikanets utsending, Celestino Migliore, at FNs overvåkingsorganer må «respektere medlemslandenes hensikter og ønsker».
— Vi vil advare mot at organene som overvåker oppfyllelsen av ulike FN-traktater, beveger seg bort fra landenes opprinnelige hensikt med traktatene og utvider sitt mandat utover den makt og myndighet som medlemsstatene har gitt dem, sa Migliore.
Denne kritikken dreier seg i stor grad om abortspørsmålet. For eksempel har FNs menneskerettskomitè og organisasjonens kvinnekomitè også i det siste lagt press på abortrestriktive land for å få dem til å tillate svangerskapsavbrudd. Presset kommer på tross av disse komiteene overvåker etterlevelsen av traktater som ikke sier noe som helst om abort.
— Slike handlinger undergraver troverdigheten til internasjonal lov og rett, og hindrer land fra å slutte seg til konvensjoner, sa Migliore.
“En røst som roper i ødemarken” – av biskop Eusebius
Dagens Matutin-lesning er tatt fra en kommentar til profeten Jesaja av Eusebius, biskop av Cæsarea. Ca 260‑340, biskop av Cesarea før 315:
En røst som roper i ødemarken
«Røsten til en som roper i ødemarken: Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham.» Her sier profeten klart at de begivenhetene han spår om, ikke vil finne sted i Jerusalem, men i ørkenen. Der skal Herrens herlighet åpenbare seg, og alt som lever, skal få se Guds frelse. Dette ble oppfylt, historisk og ord for ord. da Johannes Døperen forkynte i ødemarken ved Jordan at frelsen ville komme til syne, for det var da også der Guds frelse åpenbarte seg. Ja, der ble Kristi herlighet åpenbart for alle: Da han var blitt døpt, åpnet himlene seg og den Hellige Ånd senket seg ned over ham i en dues skikkelse, og ble over ham, og Faderens røst lød. Den vitnet om Sønnen og sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, lytt til ham.»
Dette ble sagt fordi Gud nå var i ferd med å tre inn i en ødemark som alltid hadde vært utilgjengelig. De hedenske folkeslag var nemlig som en ørken i kunnskapen om Gud, og de var utilgjengelige for Guds rettferdige og hans profeter. Derfor byr røsten å gjøre veien klar for Guds Ord, å rydde vei i veiløst land, slik at vår Gud kan holde sitt inntog når han kommer. «Gjør veien klar for Herren» ‑ det betyr å forkynne Evangeliet, selve den nye trøst som søker å la alle mennesker få kjenne Guds frelse.
«Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud!» Disse ordene nevner i riktig rekkefølge dem som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene etter at det først har vært tale om røsten som roper i ørkenen. Det stemmer når de som forkynner det glade budskap og Guds komme blant menneskene, blir nevnt etter at det først har vært tale om røsten som roper i ødemarken. Det stemmer når de som forkynner Evangeliet, omtales straks etter profetien om Johannes Døperen. For hva er dette Sion, om ikke hun som før ble kalt Jerusalem? Også Sion er jo et fjell. Som det heter i Skriften: «Sion‑fjellet, hvor du har din bolig.» Og apostelen sier: «Dere står foran Sions berg». Henspiller ikke dette på apostelflokken, som ble valgt ut av det gamle folk, de som hørte omskjærelsen til. Dette Sion eller Jerusalem er hun som tok imot Guds frelse, og som selv troner på Guds høye fjell, det vil si på hans enbårne Ord. Han byr henne som er steget opp på det høye fjell, å forkynne frelsens glade budskap. Men hvem er det som bringer gledesbudskapet, om ikke de som forkynner Evangeliet? Hva vil det si å forkynne Evangeliet? Det er å bære bud til alle folkeslag, men først til byene i Juda, om Kristi komme til jorden.
“Vi lengter etter det vi ikke ser” – av den hellige Kyprian
Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:
Vi lengter etter det vi ikke ser
Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst»; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.
Mine kjære, hold ut og stå fast! Da skal dere få håpe på sannheten og friheten, og nå frem til selve sannheten og friheten. Vi er kristne nettopp fordi vi tror og håper, men uten tålmod kan vårt håp og vår tro ikke bære frukt. For det er ikke jordisk ære vi trakter etter, men herligheten i det hinsidige, slik apostelen Paulus formaner oss om når han sier: «For vår frelse er ennå noe vi håper på. Et håp en ser oppfylt, er ikke noe håp; har en noe innen synsvidde, hva skal en så fortsette å håpe for? Men å håpe på noe vi ikke ser, det betyr å vente på det med utholdenhet». Lengsel og tålmod må til hvis vi fullt ut skal bli det vi har begynt å være, og gripe det vi håper på og tror på, – når Gud engang vil unne oss det.
Et annet sted formaner apostelen de rettferdige som arbeider for at den kapital Gud har gitt dem, skal gi utbytte slik at de kan samle seg skatter i himlenes rike. Han oppfordrer dem til å være tålmodige: ”Så la oss da, så lenge det ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» …. ”Har vi begynt å gjøre det gode, så la oss ikke gå trett; i sin tid skal vi høste.»
Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,» sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense». Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd». Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.
———–
Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse» av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.
“Om lengselen etter å se Gud” – av den hellige Anselm
Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:
Om lengselen etter å se Gud
Kom nå, arme menneske! Legg dine gjøremål til side en stakket stund, ta fri fra dine mange urolige tanker! Kast dine bekymringer bak deg, og utsett de slitsomme oppgaver som venter. Gi litt av din tid til Gud, og hvil deg i ham. Tre inn i din sjels lønnkammer, og steng alt ute, unntatt Gud og det som kan hjelpe deg til å søke ham. Lukk døren og søk Gud!
Tal mitt hjerte, åpne nå din dør og si til Gud: Jeg søker ditt åsyn; ditt åsyn er det jeg søker, Herre. Herre, lær nå mitt hjerte hvor og hvordan det skal søke deg, og hvordan det skal finne deg. Herre, dersom du ikke er her, hvor skal jeg da lete i ditt fravær? Og dersom du er alle steder, hvorfor ser jeg da ikke ditt nærvær? Visselig bor du i et utilgjengelig lys. Men hvor er dette utilgjengelige lys, og hvordan kommer jeg til det? Hvem skal vise meg vel og føre meg inn, så jeg kan se deg i lyset? Hva er det jeg skal se etter, og hvordan skal jeg gjenkjenne ditt åsyn? Jeg har jo aldri sett deg, min Gud; jeg kjenner ikke ditt ansikt. Hva skal jeg gjøre, høyeste Herre, i min utlendighet? Hva skal jeg gjøre. pint som jeg er av kjærlighet til deg, og samtidig så uendelig langt borte fra ditt åsyn? jeg stunder etter å se deg, men ditt åsyn er meg for fjernt. Jeg lenges etter å tre inn til deg, men din bolig er meg utilgjengelig. jeg brenner etter å finne deg, men jeg vet ikke hvor du er. Herre, du er min Gud, du er min Herre, men jeg har aldri sett deg. Du har skapt og gjenskapt meg, du har gitt meg alt jeg har, og likevel vet jeg ennå ikke hvem du er. Ja, jeg er skapt til å se deg, men fremdeles har jeg ikke gjort det jeg er skapt til.
Hvor lenge, Herre, vil du glemme oss? Hvor lenge vil du skjule ditt åsyn for oss? Når vil du se til oss og bønnhøre oss? Når vil du opplyse våre øyne og vise oss ditt åsyn? Når vil du komme tilbake til oss?
Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.
———-
Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100
Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerninger
Sist uke tok pave Benedikt (under sin faste onsdagsaudiens) opp «emnet som var sentrum i kontroversene i reformasjonshundreåret, spørsmålet om rettferdiggjørelse. Hvordan blir et menneske rettferdig for Gud?» Denna uka fortsetter han på samme tema og gjentar at lovgjerninger ikke kan gjøre oss rettferdige for Gud, men den frelsende tro det her er snakk om er ikke «tanker, meninger eller ideer. Denne troen er fellesskap med Kristus, som Kristus gir oss, og denne troen formes oss i Hans bilde. Eller sagt med andre ord, tro, når den er sann og ekte, blir den kjærlighet – uttrykker den seg gjennom kjærlighet. Tro uten kjærlighet, uten frukt, er ikke sann tro.»
Her er hele pavens tale fra i går (tatt fra Zenit):
In last Wednesday’s catechesis, I spoke of the question of how man is justified before God. Following St. Paul, we have seen that man is not capable of making himself «just» wit h his own actions, but rather that he can truly become «just» before God only because God confers on him his «justice,» uniting him to Christ, his Son. And man obtains this union with Christ through faith.
In this sense, St. Paul tells us: It is not our works, but our faith that makes us «just.» This faith, nevertheless, is not a thought, opinion or idea. This faith is communion with Christ, which the Lord entrusts to us and that because of this, becomes life in conformity with him. Or in other words, faith, if it is true and real, becomes love, charity — is expressed in charity. Faith without charity, without this fruit, would not be true faith. It would be a dead faith.
We have therefore discovered two levels in the last catechesis: that of the insufficiency of our works for achieving salvation, and that of «justification» through faith that produces the fruit of the Spirit. The confusion between these two levels down through the centuries has caused not a few misunderstandings in Christianity.
In this context it is important that St. Paul, in the Letter to the Galatians, puts emphasis on one hand, and in a radical way, on the gratuitousness of justification not by our efforts, and, at the same time, he emphasizes as well the relationship between faith and charity, between faith and works. …
Pave Benedikt fortsetter å snakke om det rette forholdet mellom tro og gjerningerLes mer »
Tro og fornuft – pave og teolog – en fruktbar spenning
I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktøren interessant om hvor fruktbart det er å kjempe litt med spørsmål om tro og fornuft. Han tar utgangspunkt i at pave Benedikt fortsatt er en svært dyktig teolog, og han avslutter med en oppfordring til oss alle: «Jeg tror Kirken hadde vært tjent med at biskoper, prester og lekfolk hadde utsatt seg selv for litt mer utfordrende teologisk tenkning. Akkurat på dette punktet berøres en av de mest sentrale evner fornuften har: Den kan forholde seg kritisk til seg selv og utfordre seg selv med nye tanker.»
Jeg tar med hele det korte stykket her:
En av de viktigste ting Benedikt XVI har gjort i løpet av de to årene han har sittet på Peters stol, er å sette forholdet mellom tro og fornuft på dagsordenen. Paven vil vise at katolsk tro og menneskelig fornuft ikke er motsetninger, men utfyller hverandre. Det er ikke noe nytt paven gjør. Helt fra de tidligste tider har kristendommen bekjent seg til fornuftens evner. Martyren Justin la ikke av seg filosofkappen da han ble kristen, og Paulus formaner oss til en «fornuftig gudstjeneste» i sitt teologisk sett dypeste skrift, Romerbrevet (Rom 12, 1).Hos den største latinske kirkefader Augustin møter vi også fornuften som det edleste i mennesket, ja det er den som utgjør vår gudbilledlighet. Den unge Augustin går så langt som å si at kristendommen er den sanne religion fordi den er fornuftig.
Forholdet mellom tro og fornuft ble i middelalderen oppfattet på mange forskjellige måter. Først i senmiddelalderen begynte forholdet å bli spenningsfylt. Man diskutert f.eks. spørsmålet om det finnes to sannheter: en fornuftens sannhet og en troens sannhet. …
Tro og fornuft – pave og teolog – en fruktbar spenningLes mer »
“Katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom” – fra St. Olav tidsskrift
I siste nummer av St. Olav tidsskrift har Håkon Bleken noen synspunkter under headingen «Alvorlig talt». Her tar jeg med en del av det han skrev:
Man noterer en stadig mer markert katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom når det gjelder katolisisme og katolske standpunkter. Til og med Dagbladet har funnet ut at det er grunn til å undersøke fenomenet litt nærmere, selv om avisen nylig hovedsakelig begrenset undersøkelsen til noen av dem som går til 11-messen i St. Dominikus. Det er bra, og et skritt i riktig retning. Selv om media her til lands fortsatt er nokså full av fordommer og uvitenhet og er rimelig anti-katolsk i en del sammenhenger (spesielt Dagbladet), er det også en nyfiken interesse for hva Kirken står for. Særlig er det positivt når katolisismen ikke lenger oppfattes som noe kuriøst eller alldeles middelaldersk fjernt. En viss type aggresjon mot katolikkene er i så måte et godt tegn. Det betyr bare at vi oppfattes som en reell faktor i samfunnslivet, kanskje av noen som en trussel?
Men vi må kjenne vår besøkelsestid. Det er viktig et vi alle medvirker til å gjøre Kirkens mangfold kjent. Det ville være tragisk om nordmenn flest forbinder vår Kirke bare med hardnakket motstand mot abort, …
“Katolsk tilstedeværelse i det offentlige rom” – fra St. Olav tidsskriftLes mer »
Den evige dom – Pave Benedikt talte om den i går
Før pave Benedikt ba Angelus-bønna sammen med de troende på Petersplassen i går, tok han opp evangelieteksten fra Matteus 25 om dommens dag. Denne teksten, om sauene som skilles fra geitene, er så kjent at den har forma hele vår sivilisasjon, og uten en slik uselvisk oppførsel som Herren her belønner, kan menneskelig sivilisasjon ikke klare seg – sa paven. Her er en engelsk oversettelse av det han sa:
Dear Brothers and Sisters!
Today we celebrate, the last Sunday of the liturgical year, the Solemnity of Our Lord Jesus Christ the King. We know that in the Gospels Jesus rejected the title of king when it was understood in a political sense, along the lines of “the rulers of nations” (cf. Matthew 20:24). Instead, during his passion, before Pilate he claimed a different sort of kingship. Pilate asked Jesus plainly, “Are you a king?” Jesus answered, “You have said it; I am a king” (John 18:37). A little before this, however , he had declared, “My kingdom is not of this world” (John 18:36).
The kingship of Christ is, indeed, the revelation and the implementation of the kingship of God the Father, who governs all things with love and with justice. The Father entrusted the Son with the mission of giving men eternal life, loving them to the point of the supreme sacrifice, and at the same time he has given him the power to judge them, from the moment that he was made Son of Man, like us in all things (cf. John 5:21-22, 26-27).
Today’s Gospel insists precisely on this universal kingship of Christ the judge, with the impressive parable of the final judgment, …
Ode til Sta. Cecilias dag – nydelig musikk
Minnedagen for den hellige Cecilia, 22. november (det er vel en dato mange katolikker husker), ble vel i år dessvere forbigått i stillhet mange steder – lørdag kveld feira vi jo allerede søndagsmessen. For å kompensere litt viser jeg her et utdrag av Handels Ode to St. Cecilia. Koret synger «From Harmony,» inkludert «What Art Can Teach», der det synges:
But oh! what art can teach, What human voice can reach the sacred organ’s praise? Notes inspiring holy love, notes that wing their heavenly ways to mend the choirs above.
“Kristi Kongefest” som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt
Festen Den katolske Kirke feirer denne søndagen, Kristi Kongefest, ble feira første gang i 1925, etter oppfordring fra mange; kardinaler, biskoper, prester og legfolk. Og den ble innført som en ny markering i Kirken pga den tids alvorlige sekularisering. Det skulle man trenge enda mer i dag, skulle man tro (og en debatt her på bloggen har fokusert på akkurat det) – men så har dagen dessverre endra karakter en hel del ved liturgirevisjonen i 1969. Nå er det blitt en del mindre tydelig at Kristus skal være konge i hele vårt liv, både det som har med Kirken og det som har med samfunnet å gjøre.
Her er et utdrag at den grundige beskrivelsen av dagen på katolsk.no:
En kampanje for å innføre feiring av en Kristi Kongefest begynte på 1880-tallet, ledet av mennesker som motsatte seg den gradvise sekulariseringen av statene på 1800-tallet. … Kristi Konge-tanken ble holdt frem som et supplement til Jesu Hjerte-fromheten. .. Pave Pius XI (1922-39) ble overrakt et forslag om å etablere en slik fest fra 69 kardinaler i anledning av Den eukaristiske kongress i Roma i 1922. Denne anmodningen ble gjentatt året etter med enda flere underskrifter.
Det hellige år 1925 ble feiret med stor suksess. Et rekordantall pilegrimer kom til Roma og synliggjorde Guds rike av alle nasjoner. Som slutt på jubelåret og til minne om 1600-årsjubileet for konsilet i Nikea i 325, innførte pave Pius XI i encyklikaen Quas primas av 11. desember 1925 Kristi Kongefest som et motstykke til samtidig sekularisme og som en protest mot statenes allmakt. Han så fremveksten av ateistisk kommunisme og sekularisme som et direkte resultat av menneskene vendte seg bort fra Kristi herredømme og menneskenes fornektelse av autoriteten til Kristi Kirke. Resultatet var «uorden» eller en bevegelse bort fra den guddommelige orden. I Kristi Kongefest ville pave Pius XI i takknemlig erindring holde frem ideen om folkenes fellesskap, og det med Første verdenskrigs ødeleggelser fortsatt friskt i minnet. …
Ved liturgireformen i 1969 ble (festen flyttet til siste søndag i kirkeåret og det ble) foreskrevet nye tekster for messen. Forskjellen fra 1925 er stor. Den gangen ble underordning under autoriteter understreket, og underforstått lå viljen til å gjenetablere «kristendømmet», et samfunn styrt av religionen i alle aspekter. Dette har helt forsvunnet i 1970, hvor vektlegging ligger mer på frihet enn på lydighet, og en frihet som inkluderer friheten til å erkjenne Kristus.
Kristi Kongefest er den yngste av idéfestene til Kristi ære i kalenderen. Den blir ofte erklært som overflødig, fordi Epifani og Kristi Himmelfart, og ikke minst påsken selv, er preget av Kristi kongelige herlighet. Men for pave Pius XI handlet det ikke så mye om Kristi frelseshistoriske kongedømme, men mer om den sosiale og statspolitiske verdi av Kristi Konge-ideen: Folkene kan ikke finne fred i seg selv og mellom hverandre hvis de ikke også underordner seg Kristus.
Katolsk misjonering, katekese og apologetikk
I et tidligere innlegg på denne bloggen har det kommet en hel del kommentarer om hvordan Kirken skal klare å være tydelig mht etiske normer og troslære – med utgangspunkt i spørsmål om katolikker og det amerikanske presidentvalget. Men det virker som noen av kommentatorene har vært litt overivrige, eller overkritiske, eller i alle fall upresise.
Det er nemlig ikke slik at katekesen i vårt bispedømme er for dårlig – på papiret i alle fall. På slutten av 90-tallet (ca 96-99) ble det gjennomført en grundig gjennomgang av katekesen, ledet av biskop Schwenzer. Det ble laget retningslinjer om hvordan den skulle gjennomføres, og laget pensum på alle årstrinn. Denne planen erstattet en plan fra 70-tallet som var mye «løsere i fisken». De som er temmelig voksne er blitt opplært etter den gamle planen, men det er nå nesten 10 år siden denne ble erstattet. LES disse retningslinjene for katekesen i sin helhet.
Også når det gjelder evangelisering kan vi føre den «nye trenden», som i alle fall er en god (om forsiktig) begynnelse, tilbake til biskop Schwenzer, han holdt et foredrag om evangelisering på pastoralmøtet (LES DET HER) som gjorde at arbeidet med de evangeliseringsukene virkelig kom i gang. Han hadde faktisk også prøvd på dette tidligere, men fikk da for liten støtte av presteskapet og andre.
Når det gjelder det siste punktet som er nevnt, apologetikk/ trosforsvar, så er jeg enig i at lite har skjedd her.
Her tar jeg med noen sitater fra kommentarene til det tidligere innlegget: …
Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om Luther
Zenit melder i dag at lutherske kirkeledere i Roma er glad for pave Benedikts uttalelser om rettferdiggjørelsen og om Martin Luther – under audiensen onsdag:
The dean of the Lutheran Church of Italy, Holger Milkau, said that «it’s always a pleasure to hear the Pope speak of Luther, above all if he considers arguments they share.» The Holy Father said Wednesday that Luther’s expression «by faith alone» is true «if faith is not opposed to charity, to love. Faith is to look at Christ, to entrust oneself to Christ, to be united to Christ, to be conformed to Christ, to his life. And the form, the life of Christ, is love; hence, to believe is to be conformed to Christ and to enter into his love.»
Lutherenere og katolikker skrev 31/10-99 under en felleserklæring om rettferdiggjørelsen, som bl.a. sier (pkt. 5): «Nettopp dette er formålet med denne felleserklæringen. Den vil vise at dialogen nå har gjort det mulig for de underskrivende lutherske kirker og Den romersk-katolske kirke å hevde en felles forståelse av vår rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Den inneholder ikke alt som den enkelte kirke lærer om rettferdiggjørelsen, men uttrykker en samstemmighet i lærens grunnleggende sannheter, og viser at de ulikhetene som fortsatt eksisterer ikke lenger gir grunnlag for gjensidige fordømmelser.»
OPPDATERING:
Vårt Land skriver om dette fredag kveld delvis presis om dette: «Troen alene», sa Martin Luther. Dagens pave er langt på vei enig. Men deres ingress var upresis: Paven og Martin Luther har hatt et vanskelig forhold, men nå er det nye tider i Roma. Benedikt XVI sier at Luthers lære om menneskets rettferdiggjørlse var korrekt. Og overskrifta ganske på jordet: Paven: – Luther hadde rett
Under har jeg tatt med noe av det viktigste pave Benedikt virkelig sa om rettferdiggjørelse og Martin Luther i forgårs: …
Lutheranere glad for pavens kommentarer om rettferdiggjørelse og om LutherLes mer »