Katolsk

Program om SSPX på Svensk TV

På denne adressen: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/ kan man se et 57-minutters program om SSPX i Sverige.

Den tdiligere lutherske presten som nå snart skal ordineres for SSPX (han er allerede diakon) virker som en god og sindig mann, men i programmet kommer det fram påstander om at flere av de ledende SSPX-medlemme i Sverige er politsisk ganske ekstreme. Mye tid (kanskje for mye) blir også brukt på biskop biskop Williamsons syn på holocaust.

Og man kan trygt si at biskop Arborelius av Stockholm ikke er særlig vennlig stelt til SSPX.

OPPDATERING:
HER ER ET BREV ledende biskop Fellay i SSPX skriver om programmet på svensk TV. Hans poeng er vel egentlig at en biskop ikke har noen myndighet til å snakke om politikk, derfor skal man ikke ta biskop Williamsons uttalelser så alvorlig. Det spørs likevel om ikke uttalelsene er av en slik art at en sterkere reaksjon/ avtsandstagen er nødvending.

P. Ronald Hölscher døde i dag

Alle prestene i Oslo katolske bispedømme mottok nylig en e-mail fra biskop Eidsvig, der han skriver:

«Det er med stor sorg jeg meddeler dere at vår kjære p. Ronald Hölscher ofm, døde i dag, 24. januar 2009 kl. 1400 i sitt kloster i Weert i Nederland, etter kort tids dødsleie. Mer informasjon om begravelsen vil bli sendt dere så snart vi vet mer.

Det legges ut en nekrolog på www.katolsk.no og St. Hallvard menighets bloggside.»

Nekrologen på St. Hallvard menighets bloggside er allerede på plass og kan leses her.

Opphevelse av ekskommunikasjon av fire SSPX-biskoper

Jeg har lest rykter om dette på nettet de site 3-4 dagene, og i dag blir det bekrefta:
«Etter en dialogprosess mellom Den apostoliske stol og Prestebroderskapet Pius X, representert ved sin generalsuperior H.E. Mons. Bernard Fellay, har Den hellige far godtatt forespørselen som Fellay på nytt har fremmet i brev av 15. desember 2008 … om å heve ekskommunikasjonen som de hadde pådratt deg for tyve år siden.

På grunn av bispeordinasjonene foretatt av H. E Mons. Marcel Lefebvre uten pavelig mandat den 30. juni 1988, pådro de nevnte fire biskoper ekskommunikasjonen latae sententiae, formelt erklært av Kongregasjonen for biskoper den 1. juli 1988.

I nevnte brev uttrykte H.E. Mons Bernard Fellay tydelig overfor Den hellige far at: «vi er fremdeles fast besluttet på å forbli katolikker og stille alle våre krefter til tjeneste for Vår Herre Jesu Kristi Kirke, som er den romersk-katolske kirke. Vi aksepterer hennes lære med barnlig holdning. Vi tror fast på Peters primat og på dets prerogativer, og derfor lider vi svært under den nåværende situasjonen.»

Hans hellighet Benedikt XVI, som har fulgt denne prosessen fra begynnelsen, har hele tiden forsøkt å lege bruddet med broderskapet, og traff også personlig H.E. Mons Fellay den 29. august 2005. Ved denne anledning ga paven uttrykk for vilje til å fortsette denne prosessen gradvis og med fornuftige tidsintervaller. Og nå, velvillig og med pastoral omsorg og faderlig barmhjertighet, hever han gjennom dekret fra Kongregasjonen for biskoper av 21. januar 2009 ekskommunikasjonen som hvilte over de nevnte biskoper. I denne beslutningen var Den hellige far inspirert av ønsket om at man fortest mulig skal nå frem til fullstendig forsoning og til full kommunion.»

Katolsk.no har vært svært raske til å skrive om dette (se over), og de skriver også en annen artikkel, der biskop Eidsvig bl.a. sier:

«Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. … Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene …

Hevelsen av ekskommunikasjonen er å forstå som en utstrakt hånd fra Vatikanets side. Nå er det opp til SSPX å svare på denne invitten og komme med garantier for at de fullt ut er i enhet med katolsk tro også i de punkter som har vært omstridt. I denne prosessen forventer jeg at SSPX offisielt tar tydelig avstand fra antisemittiske holdninger. Dette er en forutsetning for at full enhet skal kunne gjenopprettes.»

Vatikanet kommer snart på YouTube

Jeg leste nettopp følgende melding fra Reuters:
The Vatican will soon have its own channel on the video sharing site YouTube where the Catholic faithful or the curious will be able to see Pope Benedict or Church events, a Vatican source said on Saturday.

The details of the accord are due to be presented on Friday at a news conference attended by Vatican officials as well as Henrique de Castro, managing director of media solutions for Google, which owns YouTube.

The initiative will involve Google, the Vatican Television Center and Vatican Radio. It will mark the Vatican’s deepest plunge into new media. The Vatican opened up its website, www.vatican.va, in 1995.

Richard John Neuhaus’ begravelse

Jeg har i kveld lest mange rapporter (bl.a. denne) fra Richard Neuhaus’ begravelse i the Church of the Immaculate Conception på Manhattan sist tirsdag, bl.a. følgende:
It was a beautiful service witnessing to the Faith of Fr. Neuhaus, that is, the Faith to which he belonged and and which he served, a Faith shared, certainly, by nearly all who filled the church for the two-hour service. (It was standing room only.) Five bishops served (Cardinal Egan was in Rome but sent a message read from the pulpit after the liturgy), and perhaps 65 priests. The Sisters of Life were there in good number. I was struck how much hymnography has done the work of ecumenism, as did Fr. Neuhaus. We sang The Church’s One Foundation, a magnificent hymn, words penned by Samuel Welsey, I believe. I saw many familiar faces afterwards–Protestants and Catholics–for Fr. Neuhaus touched the lives and work of many.

På bønnekoret som ble delt ut i messen stod det følgende Neuhaus-sitat:
«Whatever little growth in holiness I have experienced, whatever strength I have received from the company of the saints, whatever understanding I have attained of God and his ways — these and all other gifts I have received I will bring gratefully to the throne. But in seeking entry to that heavenly kingdom, I will, with Dysmas, look to Christ and Christ alone.

Then I hope to hear him say, ‘Today, you will be with me in paradise,’ as I hope with all my being — because, although looking to him alone, I am not alone — he will say to all.»

First Things har på denne sida samla nekrologer om tidsskriftets tidligere redaktør – over 40 stk. De har også lagt ut på nett ei samling bilder. De to første viser hans ordinasjon, i 1991, av kardinal O’Connor, og Avery Dulles som tar på ham messehakelen etter ordinasjonen. De to siste bildene viser Neuhaus sammen med presidentene Reagan og George W. Bush.

Pavemesse på Petersplassen 1965

Bildet over viser messen ved starten av 2. Vatikankonsils fjerde sesjon/år (dvs. 1965), Billedteksten er: Pope Paul being carried under canopy during the Penitential Procession during opening ceremonial mass for the 4th session of the 2nd Vatican Council attended by cardinals & bishops, on the steps of St. Peter’s Basilica as thousands of the faithful fill St. Peter’s Square.
NLM-bloggen etterlyste i går flere historiske katolske bilder, og for å finne slike kan man f.eks. søke slik:

http://images.google.com/images?q=St.+Peter%27s+Square+source:life eller slik: http://images.google.com/images?q=pope+source:life eller besøke denne bloggen: http://hallowedground.wordpress.com/

Min venn, Richard Neuhaus, døde i dag, 72 år gammel

Jeg kaller ham min venn, selv om jeg aldri møtte ham. Men siden februar 1991, da jeg først hørte om ham, er han vel den personen som har har hatt størst betydning for meg teologisk og intellektuelt – og det har vel aldri gått en uke, alle de årene, uten at jeg har lest noe av det han har skrevet.

Jeg var i Portland, Oregon, noen uker i februar 1991 (under den første Golf-krigen). Jeg hadde studiepermisjon fra min tjeneste som pastor i Arendal Evangelisk Lutherske Frikirke, og ønsket å studere luthersk kirkeliv i USA. Jeg oppdaget da den høykirkelige lutherske bevegelsen i USA, og en person som akkurat hadde forlatt denne, for å bli katolikk, Richard John Neuhaus. Noen få dager seinere, i den berømte Powel Bookstore i Portland, kom jeg over et av de første nummerne av tidsskiftet FIRST THINGS, som jeg har abonnert på og lest regelmessig siden da.

Økumenisk har Neuhaus også vært viktig for meg, og på dennes sida har jeg skrevet en del om hans økumeniske initiativ «Catholics and Evangelicals Together». Han døde altså i dag (etter å ha kunngjort sin alvorlige sykdom for en måned siden), og den kjente John Allen skriver om ham:

Fr. Richard John Neuhaus, a leading voice of Catholic conservatism in America, and one of those rare theologians and spiritual leaders whose influence vastly exceeded the boundaries of their religious community, has died at 72.

Neuhaus slipped away Jan. 8, shortly before 10 o’clock Eastern time. He never recovered from the weakness that sent him to the hospital the day after Christmas, caused by a series of side effects from the cancer he was suffering.

A priest of the New York archdiocese and a former Lutheran minister, Neuhaus was best known to society at large as an intellectual guru of what came to be known as the “religious right.” … …

Neuhaus converted to Catholicism on September 8, 1990, and was ordained a priest one year later by Cardinal John O’Connor of New York. In a letter to his Lutheran friends at the time, Neuhaus said he had become persuaded that the Reformation-era logic for separation from Rome was no longer justified, and that Lutheranism no longer saw itself as a reform movement within the broader church of Christ but rather as one denomination among many.

Given his Lutheran roots, Neuhaus had a lifelong interest in ecumenism. …. ….

In 2005, Time magazine took the unusual step of including the Catholic Neuhaus on a list of America’s 25 most influential Evangelicals, noting that in a 2004 session with journalists from religious publications, President George W. Bush cited Neuhaus more often than any other living authority.

Enda mer om fredshilsenen – dette sa bispesynoden om den

Etter bispesynoden høsten 2005, skrev pave Benedikt sin postsynodale apostoliske formaning, der han tatt med mange av biskopenes anbefalinger. I punkt 49 tar han opp akkurat fredshilsenen; han sier flere fine ting om den, men viser også til at den noen ganger fører til distraksjon. Avslutningsvis skriver han at man skal vurdere hvordan den skal praktiseres, og også vurdere å flytte den til et sted tidligere i messen:

49. By its nature the Eucharist is the sacrament of peace. At Mass this dimension of the eucharistic mystery finds specific expression in the sign of peace. Certainly this sign has great value (cf. Jn 14:27). In our times, fraught with fear and conflict, this gesture has become particularly eloquent, as the Church has become increasingly conscious of her responsibility to pray insistently for the gift of peace and unity for herself and for the whole human family. Certainly there is an irrepressible desire for peace present in every heart. The Church gives voice to the hope for peace and reconciliation rising up from every man and woman of good will, directing it towards the one who «is our peace» (Eph 2:14) and who can bring peace to individuals and peoples when all human efforts fail. We can thus understand the emotion so often felt during the sign of peace at a liturgical celebration. Even so, during the Synod of Bishops there was discussion about the appropriateness of greater restraint in this gesture, which can be exaggerated and cause a certain distraction in the assembly just before the reception of Communion. It should be kept in mind that nothing is lost when the sign of peace is marked by a sobriety which preserves the proper spirit of the celebration, as, for example, when it is restricted to one’s immediate neighbours (150).

(Footnote 150) Taking into account ancient and venerable customs and the wishes expressed by the Synod Fathers, I have asked the competent curial offices to study the possibility of moving the sign of peace to another place, such as before the presentation of the gifts at the altar. To do so would also serve as a significant reminder of the Lord’s insistence that we be reconciled with others before offering our gifts to God (cf. Mt 5:23 ff.); cf. Propositio 23.

På denne nettsida er det interessant gjennomgang om messens fredshilsen – (gå ned til midten, til: Wednesday, March 05, 2008. A Crisis of Meaning in the Sign of Peace).

Er denne kirken for overlesset?

Er denne kirken, Saint Eugène i Paris, for overlesset – slik at man ikke syns den er fin? Jeg viste en annen kirke her på bloggen, som nylig var tilbakeført til sin gamle form, og noen syntes den var altfor overlesses og ikke noe fin. Det forundra meg en del, og derfor spør jeg om denne kirken i Paris gir samme inntrykk. (Forøvrig er det lille alteret fra 70-tallet her blitt fjerna, slik at alle messene nå feires ‘Versus Deum’.)

Interessant om hvordan messens fredshilsen bør praktiseres

Father Z har tatt et stykke fra menighetsbladet i en katolsk menighet i Indiana, USA, trykket det på sin blog og fått 100 kommentarer til innholdet på kort til. Det handler om messens fredshilsen, og her er et utdrag:

Some people have asked me about the Sign of Peace. They note that in most cases we omit the line, “Let us offer each other the Sign of Peace … ” during Masses in the Ordinary Form. Dozens of people have thanked for me this. One person inquired as to why. No one complained. And, the fact is that everyone is always free to “offer the Sign of Peace” to their neighbor.

Here is the “why” part: Like many things in the celebration of Mass in the Ordinary Form, the Sign of Peace is optional. Several things are optional in “the English Mass.” Other optional things are the ringing of the bells by the altar servers, the use of the paten at Holy Communion, girls serving as altar servers, the priest facing the congregation, extraordinary Ministers of Holy Communion, even using a language other than Latin.

All of these things — and even more — are optional. They always have been. Yet, as we all know, some of these things have been pushed down our throats …

Jeg tar også med noen få av kommentarene til denne posten (og ber også mine lesere om å delta i en spørreundersøkelse om dette temaet):

I remember as a child when the Novus Ordo was first introduced that the Sign of Peace was a very structured (and, being structured and formal, more reverent) rite

Mange til stede i julemessene – mest vietnamesere

I St. Svithun menighet hadde vi seks messer julaften, det samme juledag og søndag etter jul (det samme har vi vanlige søndager). Når vi har så mange messer, er det plass til alle i (vår lille) kirke; faktisk opplever vi noen ganger at det ikke er helt fullt.

Da jeg hadde messen kl 13.00 søndag 28. desember, opplevde jeg at kirken var ganske så full – kirkens 225 stoler og 50 ekstra krakker ble brukt, og noen ganske få måtte stå. Det var flere menensker enn det var i noen andre messer denne søndagene. (Vanligvis er den polske messem kl 18 hver søndag den fulleste – da folk må stå utenfor – men i jula er mange av polakkene hjemreist.)

Messen kl 13 var på norsk, men full av vietnamesere- som på mange måter er de trofaste medlemmene av vår menighet. De fortalte meg at de vietnamesiske julemessene (vi hadde en vietnamesisk gjesteprest her fra Roma) var helt stappfulle, med neste 400 mennesker til stede både julaften og juledag. Mange katolske menigheter i Norge har tilsvarende store og trofaste vietnamesiske grupper og bildet og artikkelen under viser hvordan det er i Larvik.

I Østlands-Posten (Larvik) står det et stykke om vietnamesiske barn og deres deltakelse i julemessene, som er ganske talende:

«Jul er ikke bare synonymt med skolefri og nye playstationspill under treet for de tre soldatene. Julaften, første og andre juledag, nyttårsaften og første nyttårsdag er det messe i kirken, og barna er en viktig del av gudstjenesten helt fra de kan stables på beina.

– Vi er med å ministrene, å hjelpe presten. Og så tenner vi lys og røkelse, forteller Vinh, som husker hvor stas det var første gangen han kunne motta nattverd da han var ni.

– Ja, det var helt greit, kommer det nøkternt fra Kevin under papphjelmen.

De tre 13-åringene går ikke bare i samme klasse, hver søndag hele året igjennom treffes de i kirken. Og noen ganger fredager, når messen er på vietnamesisk.

Julespillet har begynt, og engler i alle størrelser vandrer med stort alvor ned midtgangen i den fulle kirken, hvert skritt fulgt av orgeltoner, videolinser og smilende foreldre. Den velkjente historien synges – på vietnamesisk, siden det er den vietnamesiske gruppa som har stått bak julespillet.

– De er så ivrige, så da fikk noe av sangen være på vietnamesisk, forteller sogneprest Joseph Lam Cong Luong.

Vietnamesere utgjør den største medlemsmassen, men som sognepresten sier: Musikk er internasjonalt, og sammen med barnas skuespill blir historien begripelig også for de andre. Kongolesere, polakker, filippinere, engelskmenn, nordmenn og somaliere gjør St. Frans kirke til en internasjonal møteplass øverst på Ra-ryggen. Men ikke bare søndager og helligdager: Hver dag i uka er det messe enten i St. Frans kirke eller Høysteinane kloster.

– Det er fullt nå i julen, men det er det hele året. Det handler ikke bare om å gå i kirken, men å møte venner. Mange av oss kommer fra varmere land, og vi er vant til å komme sammen, sier Luong. »

Sr. Angeline forteller om sitt kall og sitt liv som nonne

Jeg viste for et par dager siden til et par TV-programmer om søstrene på Marias Minde, men der var kanskje fokus litt for mye på at det stadig blir færre nonner der. I Bergens tidenes artikkel presenteres også det positive ved klosterlivet på en god måte – les hele artikkelen her – bl.a. slik:

Sr. Angeline har ikke angret på løftet hun ga i 1957. Og hun synes ikke hun har gått glipp av noe.

– Neeei, hva skulle det ha vært, sier hun ettertenksomt. Etter 56 år kan hun ikke komme på en eneste gang hvor hun har ønsket seg ut av klosteret og inn i et annet liv.

Men hun innrømmer at det kan være krevende å leve tett sammen med ni andre kvinner.

– Vi kan jo bli litt trøtte av hverandre. Jeg merker at vi ikke er slektninger.

Først etter at hun hadde blitt nonne, fikk Angeline vite at foreldrene hadde ønsket at ett av barna skulle gå i kloster.

Slik er det med mange av kvinnene på Marias Minde. De har vokst opp i katolske familier med sterkt troende foreldre og nonner som lærere. Noen har også hatt venninner som har gått i kloster.

På Marias Minde er Angeline den utadvendte, den som har et slikt godt humør. 56 år etter at hun kom til Norge lever hun et liv med tre fellesbønner daglig og 400 kroner i månedspenger.

– Noen andre penger ser jeg ikke, jeg får jo alt jeg trenger her. Løftet om fattigdom betyr at vi ikke kan velge å spise annet enn det som står på bordet. Men vi har det svært godt her på Marias Minde.

Månedspengene bruker hun blant annet til lodder på strikkeklubb hos Røde Kors. Nesten hver fredag tar hun bussen til byen for å være sammen med skolebarna på messen i St. Paul. Men hun kan ikke stoppe på en kafé i byen på vei hjem.

– Vi går ikke ut av huset uten at ledelsen vet hvor vi skal. På en tavle i gangen skriver vi opp når vi skal være tilbake.

Fra Franciskussøstrene på Marias Minde i Bergen

Bergens Tidende har nylig hatt en liten reportasje fra søstrene på Marias Minde. ‘Nå er det bare ti nonner igjen’, er budskapet i reportasjen. Men det er likevel hyggelig å se se søtrene (mest søster Angeline) og kirken som jeg kjenner så godt.

Programmet kan sees HER og HER.

Hvordan den hellige Josef kom med i messens kanon – 8. desember 1962

I dag har vi feira festen for Den hellige familie; Jesus, Maria og Josef, og i år snakka jeg ekstra mye og varmt om Josef. Hvordan hans trofasthet er et eksempel for oss alle, og hvordan fokuset på Josef har økt de siste 100 år. I denne artikkelen kan men lese mer om hvordan katolikker har lagt stadig mer vekt på Josef, fra pave Pius IX i 1870 og aller mest under pave Johannes XXIII – han som til slutt også fikk Josef inn i messens kanon (slik at han ble nevnt hver gang man feirer messen, sammen med bl.a. Maria (selvsagt), Johannes døperen, Peter og Paulus.

Artikkelen nevner mange ting pave Johannes XXIII gjorde for å fokusere på den hellige Josef – bl.a. gjorde han ham til vernehelgen for Vatikankonsilet – og til slutt bestemte altså paven (under selv konsilet) at Josef skulle få fast plass i messens kanon:

On to the peak, then, of the present crescendo in Josephite devotion: Pope John’s decision to insert St. Joseph’s name in the very center of the Church’s prayer life, the Canon of the Mass.

Long before the First Vatican Council—in 1815 in fact—petitions began pouring into Rome requesting this privilege for Joseph. Many petitions went even further and asked that there be accorded to Joseph the highest veneration among all the angels and saints— «the public cult of dulia after the Mother of God but before anyone else in heaven.» Over the years, close to a million signatures were appended to petitions of this sort. The most famous of these petitions were the three issuing from some four hundred fathers of Vatican I. One of these was signed by, among others, thirty-eight of the forty-two cardinals then living, including Joachim Cardinal Pecci (later Leo XIII). It was in answer to these petitions that Pius IX proclaimed Joseph protector and patron of the Church in 1870. But even then Joseph lacked full liturgical honors.

In 1961, as preparations for Vatican II were underway, three centers of Josephological studies in Montreal (Canada), Valladolid (Spain) and Viterbo (Italy) undertook to bring this question once more to the attention of the hierarchy. Father Guy-Marie Bertrand, C.S.C., then acting-director of the research and documentation center in Montreal, drafted an anonymous memorandum30 outlining the theological, historical and liturgical aspects of such a move, skillfully answering the various objections that had previously been opposed to adding Joseph’s name to the Canon. This seventy-four-page memorandum was translated from French into several major modern languages and sent to almost the entire hierarchy of the Church. It bore the signatures of five prominent Josephologists: Father Francis J. Filas, S.J., chairman of Loyola University’s theology department, Chicago, and vice-president of the St. Joseph Research and Documentation Center, Montreal; Father Roland Gauthier, C.S.C., director of the Center in Montreal, editor of the Cahiers de Josephologie and now president of the North-American Society of Josephology; Father Jose Antonio del Nino Jesus, O.C.D., president of the Ibero-American Society of Josephology; Father Angelo Battiston, C.S.J., of the Center of Josephology, Viterbo, Italy; and Father Isidore de San Jose, O.C.D., director of the Spanish Center for Josephological Research, Valladolid, Spain, and editor of the Estudios Josefinos.

Besides the memorandum, a Latin formula requesting the addition was printed and circulated to all the cardinals and archbishops of the world, to the general superiors of religious orders of men, and to the entire hierarchy of Italy. This effort was thus limited only because the scholars involved lacked time in which to communicate with all the bishops of the world. As it was, the operation was carried on in a period of but a few months by a very small staff. Sponsors of the project were more than gratified when some five hundred future fathers of the Council returned the formulas signed.

In March 1962, these petitions were presented personally to His Holiness by Amleto Giovanni Cardinal Cicognani, together with the memorandum in five languages. The following morning, Pope John informed the cardinal that he had read through the material and was delighted with it. He forthwith instructed the cardinal to submit the petitions to the preparatory commission on the liturgy accompanied by a letter of special recommendation from himself.

The matter came before the Council itself during the 12th general congregation on November 6. Bishop Albert Cousineau, C.S.C., of Cap Haitien, Haiti (a former rector of St. Joseph’s Oratory, Montreal), and at least one other bishop are reported to have spoken in favor of the addition to the Canon. On the following day, the thirteenth general congregation made a preliminary vote on the second chapter of the schemata on liturgy, the chapter in which the insertion was treated.34 Just what decisions were arrived at have not yet been released, but one thing is sure, a final vote has not yet been made on this chapter by the Council.

A final vote on the addition of Joseph’s name may still be made by the Council, but it will now be only affirming what is already a reality. On or about Nov. 13, Pope John made the decision motu proprio to honor Joseph in the Canon. He inserted Joseph’s name in the age-old Communicantes, effective as of Dec. 8, 1962 – thus making this the first of the matters discussed by the Council to go into effect.

In making this decision public at the 18th general congregation, Nov. 13, the president of the Council’s Secretariat for Extraordinary Affairs, Cardinal Cicognani, said that Pope John decided to give St. Joseph the new honor to put it on record that the Second Vatican Council so honored its patron.

December 8, 1962—exactly ninety-two years after Pope Pius IX proclaimed Joseph to be the Church’s patron and protector— Joseph’s name was added to the daily Mass. In the Church’s most solemn of prayers he is now honored with his wife Mary. Those whom God has joined together, the Church-at-prayer now daily invokes together, thanks to Pope John XXIII, Pope of St. Joseph.

Pave Benedikt er opptatt av naturvern

John Allen har offentliggjort en liste med ti viktige saker innenfor Den katolske Kirke som har fått for lite oppmerksonhet (les hele listen hans HER). Blant disse ti kommer Pave Benedikts (nye) grønne prfil på sjette plass, Slik skriver han om dette punktet:

Benedict’s Unique Shade of Green
Throughout ’08, the pope continued to craft his distinct form of Christian environmentalism, in a way seemingly destined to give everybody heartburn. To conservatives, Benedict insisted that the doctrine of creation requires engagement from the church on issues such as the rainforests or climate change, whatever fears they may have about baptizing Greenpeace; for liberals, Benedict asserted that ecology cannot be separated from the church’s defense of other aspects of creation, such as unborn life and marriage. One sign that this budding environmentalism has made some people nervous is that Benedict felt compelled to lay it out one more time in his year-end address to the Roman Curia, where popes often try to reassure their lieutenants about aspects of their activity which have raised eyebrows in the Vatican.

Jeg har selv her i menigheten hørt fra noen (amerkanske) medlemmer, at Kirken her i Norge snakker så lite om livsspørsmål (som abort og eutanasi) i forhold til det de er vant med – en tankevekkende bemerkning syns jeg. Et par norske katolikker, på den annen side, har bedt meg om å huske på vårt ansvar for naturen, nå som klimakrisa ellers i samfunnet får så mye oppmerksomhet – og det har jeg prøvd å gjøre i det siste, i alle fall i messens forbønner.

Julenattsmessen fra Peterskirken

Her er fem blder fra midnattsmessen i Peterskirken – og under kan man lese hele pave Benedikts preken (på engelsk). Paven begynner med å fokusere på den enorme forskjellen mellom Gud og mennesker, som forandres radikalt da Gud selv blir menneske. Han snakket mye om barn, og det er dette norske aviser har notert seg i talen – se bl.a. HER.

Dear Brothers and Sisters,
“Who is like the Lord our God, who is seated on high, who looks far down upon the heavens and the earth?” This is what Israel sings in one of the Psalms (113 [112], 5ff.), praising God’s grandeur as well as his loving closeness to humanity. God dwells on high, yet he stoops down to us… God is infinitely great, and far, far above us. This is our first experience of him. The distance seems infinite. The Creator of the universe, the one who guides all things, is very far from us: or so he seems at the beginning. But then comes the surprising realization: The One who has no equal, who “is seated on high”, looks down upon us. He stoops down. He sees us, and he sees me. God’s looking down is much more than simply seeing from above. God’s looking is active.

Paven forsvarte verdensungdomsdagene, fokuserte på miljøvern, samt skaperordningene som gjelder menneskene

John Allen har en ganske annen vinkling på pave Benedikts tale til kuriaen i Vatikanet (der noen få ord i talen har fått homofile organisasjoner til å se rødt). Slik skriver John Allen:

Pope defends World Youth Day, environmental concern

It’s Vatican tradition for the pope to deliver a sort of “Year in Review” address to his staff in the Roman Curia each December, and over time these speeches have come to play two roles – one overt, the other implicit. The first is to give the pope a chance to frame how he’d like the year to be remembered; the second is to subtly defend aspects of his activity or teaching over the last 12 months which may have raised eyebrows, or set tongues wagging, in his own house.

This year, Benedict XVI used his annual address to the Curia, delivered the morning of Dec. 22, to highlight two such elements of his track record in ’08: World Youth Day, and his growing emphasis on environmentalism. He suggested that both pivot on a core Christian doctrine: the role of the Holy Spirit. … …

Et stykke nede i artikkelen skriver Allen at paven også kort tok opp miljøvern (som han forsvarte), samt de føringer skapelsen også la for menneskelig fellesskap (uten å nevne homofili i det hele tatt). Her er en engelsk oversettelse av denne delen av talen:

Since faith in the Creator is an essential part of the Christian Creed, the Church cannot and should not limit itself to transmitting to its faithful only the message of salvation. She has a responsibility for Creation, and it should validate this responsibility in public.

In so doing, it should defend not just the earth, water and air as gifts of Creation that belong to everyone. She should also protect man from destroying himself.

It is necessary to have something like an ecology of man, understood in the right sense. It is not outdated metaphysics when the Church speaks of the nature of the human being as man and woman, and asks that this natural order be respected.

This has to do with faith in the Creator and listening to the language of creation, which, if disregarded, would be man’s self-destruction and therefore a destruction of God’s work itself.

That which has come to be expressed and understood with the term ‘gender’ effectively results in man’s self-emancipation from Creation (nature) and from the Creator. Man wants to do everything by himself and to decide always and exclusively about anything that concerns him personally. But this is to live against truth, to live against the Spirit Creator.

The tropical rain forests deserve our protection, yes, but man does not deserve it less as a Creature of the Spirit himself, in whom is inscribed a message that does not mean a contradiction of human freedom but its condition.

The great theologians of Scholasticism described matrimony – which is the lifelong bond between a man and a woman – as a sacrament of Creation, that the Creator himself instituted, and that Christ, without changing the message of Creation, welcomed in the story of his alliance with men.

Part of the announcement that the Church should bring to men is a testimonial for the Spirit Creator present in all of nature, but specially in the nature of man, who was created in the image of God.

One must reread the encyclical Humanae vitae with this perspective: the intention of Pope Paul VI was to defend love against consumer sex, the future against the exclusive claim of the moment, and human nature against manipulation.

Skroll til toppen