Katolsk

I går ettermiddag ble det lagt ut et intervju på katolsk.no med biskop Eidsvig, med følgende innhold:

To ganger under medlemsregistersaken, i november 2014 og i februar 2015, ba biskop Bernt Eidsvig om å få lov til å tre tilbake. Roma svarte nei.

I dette intervjuet med katolsk.no beklager biskop Eidsvig den belastning medlemsregistersaken har vært for de troende, han oppsummerer og lukker kapitlet etter straffesaken og han sier det er viktig for ham fremover å bygge tillit gjennom sitt daglige virke.

Jeg må innrømme at jeg ble spesielt overrasket da intervjuet inneholdt følgende:

– Pater Oddvar Moi skrev nylig på sin blogg: «Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.» Er du enig med ham i dette?

– Jeg tror dette er en presis vurdering fra Oddvar Mois side.

Jeg skrev dette først til Vårt Land 29/12 (som forandret en del på ingresser o.l.), og hele mitt innlegg kan leses på Verdidebatt her, og på min blogg her.

I januar skal jeg også lese The Theological Origins of Modernity av Michael Allen Gillespie. Amazon skriver om boka:

Exposing the religious roots of our ostensibly godless age, Michael Allen Gillespie reveals in this landmark study that modernity is much less secular than conventional wisdom suggests. Taking as his starting point the collapse of the medieval world, Gillespie argues that from the very beginning moderns sought not to eliminate religion but to support a new view of religion and its place in human life. He goes on to explore the ideas of such figures as William of Ockham, Petrarch, Erasmus, Luther, Descartes, and Hobbes, showing that modernity is best understood as a series of attempts to formulate a new and coherent metaphysics or theology.

Bringing the history of political thought up to date and situating it against the backdrop of contemporary events, Gillespie’s analyses provide us a way to begin to have conversations with the Islamic world about what is perhaps the central question within each of the three monotheistic religions: if God is omnipotent, then what is the place of human freedom?

Vårt Land trykker i dag mitt innlegg om avslutningen av Den katolske kirkes medlemsregistreringsproblemer – slik ser i alle fall jeg på det etter tingrettens dom.

Vårt Land laget et ganske overraskende og underlig oppslag om mitt innlegg på førstesiden, da de med mitt navn og bilde erklærer: Vi rotet det skikkelig til med medlemsregistreringen. Det sa jeg også, men mitt hovedpoeng var at vi er kommet langt med å bygge opp igjen tilliten. De skrev inn noen ingresser i teksten som jeg syns passet dårlig, men ellers trykket de jo det jeg skrev:

---

En passende straff

Nå som det er blitt kjent at statsadvokaten ikke anker tingrettens dom og strek (langt på vei) er satt for konsekvensene av Oslo katolske bispedømmes uakseptable medlemsregistrering, kan jeg selv si meg ganske godt fornøyd med resultatet. OKBs tidligere økonom ble i tingretten frikjent fra påstanden om bedrageri; ganske klart og tydelig frikjent ifølge dommen. Det er jeg glad for.

Dernest dømmes OKB til en foretaksstraff for uaktsomt bedrageri, og det syns jeg også er passende – for vi rotet medlemsregistreringen skikkelig til for oss selv noen år. Dommen sier: «Retten finner ikke bevismessig dekning for å konstatere forsett fra foretakets side. Det er systemsvikten som er kritikkverdig i denne saken, og retten er overbevist om at denne svikten må karakteriseres som grovt uaktsom. Det manglet rutiner og retningslinjer. Det manglet ikke på advarsler … uten at det ble fulgt opp på en forsvarlig måte. …»

Ellers legger jeg også merke til at dommen bare beskriver selve registreringsmetoden, som ble avsluttet i oktober 2014. Den antyder ikke med ett ord at ting som skjedde de månedene OKB arbeidet med å få tidligere registrerte personer til å bekrefte sitt medlemskap, skulle være lovstridig, men det var jo pga. mistanker om nettopp slikt at OKB ble politianmeldt.

Saken er ikke helt avsluttet, siden det er berammet en sivil sak om et års tid, der OKB sier seg villige til å betale tilbake støtte for alle som hadde blitt feilregistrert, men ikke for personer som virkelig var katolikker – selv om de ikke hadde blitt registrert på korrekt måte. Får OKB medhold i den saken, vil erstatningsbeløpet reduseres til ca. 25% av det stat og kommune krever. Men OKB har allerede inngått avtaler om tilbakebetaling både med staten og kommunene, så dramatikken rundt dette har blitt svært redusert.

Alle som følger med vet også nå (bl.a. fra tallene for 2016 og 2017) at Den katolske kirke i Norge har flere medlemmer enn noen gang før, og alle er nå korrekt registrert. Det er altså ingen grunn til å tro at vi noen gang fikk støtte for flere medlemmer enn det antallet katolikker som bodde og bor i Norge. Det faktumet bør også hjelpe til å redusere dramatikken.

Vårt Land skrev i en leder for noen uker siden (9. desember) at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke» og at «det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt».

Her vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.

Jeg interesserer meg også for overgangen mellom hedensk tro og kristen tro i Norden for litt over tusen år siden, og leser i disse dager boka: SKIFTET – VIKINGATIDA SED OCH KRISTEN TRO, Kyhlberg‚ Ola (Red.), Tesch‚ Sten (Red.), Weman‚ Gunnar (Red.)

Den er utgitt på det svenske Artos forlag, som skriver om den:

Den här boken handlar om det långa skiftet mellan vikingatida livstolkning och praktiserad kristen tro i främst Mälardalen. Genom olika utgrävningar har föremål, gravar, hus- och kyrko- grunder kommit att bli en inspirerande kunskapsbank, tillsammans med det som idag finns ovan jord i form av runstenar, kyrkoruiner och kyrkobyggnader. Flera av forskarna använder sig också av skriftliga källor, något som bidrar till att skapa en fruktbar spänning i förhållande till det arkeologiska materialet.

Sammantaget utgör detta underlaget för den här bokens samtal och reflektioner mellan arkeologer, religionsvetare och teologer. Skiftet mellan två dåtida tolkningsmodeller diskuteras framför allt såsom uttryck för en process – ungefär så som dagens svenska samhälle också lever under uppenbara förändringsvillkor för enskilda människor och grupper. Snarare än svar på hur skiftet fick sin religiöst organisatoriska form, söker den här boken med sina 13 enskilda bidrag problematisera och öppna för ett fortsatt fördjupat samtal.

Oslo katolske bispedømme (OKB) fikk en ganske positiv domfellelse for to uker siden; vår tidligere økonom ble frikjent mens bispedømmet fikk en foretaksbot for sin uryddige medlemsregistrering. Katolsk.no skriver om denne saken i dag, bl.a.:

Statsadvokaten i Oslo anker ikke dommen i straffesaken mot OKB og bispedømmets tidligere økonom. … I Oslo tingretts dom av 8. desember 2017 ble bispedømmets tidligere økonom frifunnet for tiltalen om grovt bedrageri, mens bispedømmet ble ilagt en bot på 2 millioner kroner for grov uaktsomhet i forbindelse med medlemsregistreringen i perioden 2011-2014.

Jeg har selv sendt et leserinnlegg til Vårt Land om dette i dag, og håper å få det på trykk om ikke lenge – men julen gjør det jo litt vanskelig. Der skriver jeg som overskrift: «En passende straff«, og avslutningsvis: «Så når Vårt Land i en leder for et par uker siden skrev at denne saken har ført til et «omdømmetap for Den katolske kirke. Det gjenstår å se om kirken er i stand til å bygge opp det som er ødelagt», vil jeg svare: Det avgjørende er at Den katolske kirke i Norge på en skikkelig, ryddig og korrekt måte holder orden i sitt medlemsarkiv, og at alt som har med økonomi og kontakt med myndighetene å gjøre holder en høy standard. Så langt jeg kan se er dette tilfelle i dag.»

Jeg er usikker på om Vårt Land vil trykke mitt innlegg, men i alle fall vil det kommer på Verdidebatt om ikke lenge. Jeg så nettopp gjennom mine innlegg på Verdidebatt (her kan man se dem alle), og ser at jeg der i stor grad har skrevet om medlemsregistreringssaken. Innlegget jeg husker best skrev jeg i en dal en times tid nord for Milano på sommerferie i juli 2015 – les det her. Der skrev jeg bl.a.:

Fylkesmannen får følgende tall, når de ikke tar med personer som har bekreftet at de er katolikker og ønsker å være registrert som medlemmer:

2011 mottatt støtte for for mange personer – 6.524 – à kr 412 = kr 2.687.888
2012 mottatt støtte for for mange personer – 18.143 – à kr 404 = kr 7.329.772
2013 mottatt støtte for for mange personer – 29.411 à kr 422 = kr 12.411.442
2014 mottatt støtte for for mange personer – 40.429 à kr 449 = kr 18.152.621
SUM kr 40.581.723

Selvsagt må Oslo katolske bispedømme tilbakebetale en hel del penger for sin feilaktige registreringspraksis de siste årene. Men når vi regner med (og altså godkjenner) de som har bekreftet sitt medlemskap, men trekker fra alle som er blitt feilregistrert (ikke er katolikker), de som er katolikker men ikke ønsker å være registrert, og alle de som vi ikke hadde klart å få noe svar fra innen midten av mars (og disse er det flest av), får vi følgende tall: (NB disse utregningene er mine private, og må regnes som ganske omtrentlige.)

2011 mottatt støtte for for mange personer – 0 à kr 412 = kr 0
2012 mottatt støtte for for mange personer – 2.330 à kr 404 = kr 941.320
2013 mottatt støtte for for mange personer – 7.320 à kr 422 = kr 3.089.040
2014 mottatt støtte for for mange personer – 12.621 à kr 449 = kr 5.666.829
SUM kr 9.697.189

Vi ser altså at en veldig stor del av summen (30 millioner av de 40 millionene) kommer av at Fylkesmannen har forkastet bekreftelsene for registrerte medlemmer – inntil den dagen bekreftelsen er mottatt. Men det er svært underlig at de vil legge så stor vekt på en definisjon som aldri hadde blitt kommunisert før i februar 2015. De nordiske folkekirkene visste ikke noe om dette, katolikkene visste ikke noe om dette, og flere personer (også fra departementet) uttrykker at disse reglene må klargjøres. …

Jeg har kjøpt mine to første bøker av Peter Marshall, historieprofessor, som Amazon omtaler slik:

Peter Marshall, a native of the Orkney Islands, has since 2006 been Professor of History at the University of Warwick, and is a leading expert in the history of the Reformation and its impact in the British Isles and beyond. He is a winner of the Harold J. Grimm Prize for Reformation History …

Den første boka jeg skal lese av ham heter: Reformation England 1480-1642, og Amazon beskriver den slik:

Reformation England 1480-1642 provides a clear and accessible narrative account of the English Reformation, explaining how historical interpretations of its major themes have changed and developed over the past few decades, where they currently stand – and where they seem likely to go.

A great deal of interesting and important new work on the English Reformation has appeared recently, such as lively debates on Queen Mary’s role, work on the divisive character of Puritanism, and studies on music and its part in the Reformation. The spate of new material indicates the importance and vibrancy of the topic, and also of the continued need for students and lecturers to have some means of orientating themselves among its thickets and by-ways. This revised edition takes into account new contributions to the subject and offers the author’s expert judgment on their meaning and significance.

Etter jul skal jeg også lese denne boka, som jeg har store forventninger til: DOFTEN AV RYKANDE VEKAR – REFORMATIONEN UR FOLKETS PERSPEKTIV
Heiding S.J.‚ Fredrik (Red.), Nyman‚ Magnus (Red.)

Det svenske forlaget, Artos, skriver slik om boka:

Reformationen i Sverige var en kulturrevolution som genomfördes gradvis och mot folkflertalets önskan, en kulturrevolution i bemärkelsen att många centrala aspekter i tidigare generationers liv förändrades i grunden.

Bokens titel – Doften av rykande vekar – antyder att det som tilldrog sig fick vittgående konsekvenser: gillenas, klostrens och den äldre vardagsfromhetens lågor släcktes. Det sinnliga och kroppsliga trängdes undan till förmån för en mer abstrakt religiös tro. Pilgrimsvandringar blev olagliga och utbildningsväsendet nedprioriterades. Hur upplevde folket i socknar och städer allt det nya?

Men lågan slocknade inte för alltid. Mycket av det som då förbjöds ses i dag som något självklart över hela kristenheten, varför det är motiverat att tala om en »katolsk återkomst« i vår tid.

På St Lucias dag husker jeg alltid våren 2005, da min kone og jeg besøkte Syracusa (på sørøst-kysten av Siciia) og så den gamle domkirken (med et sidekapell for St Lucia) som ligger midt i gamlebyen, faktisk er kirken bygget inne i et gammelt gresk tempel, noe man kan se tydelig på bilde to under. Bilde tre viser St Lucias kapell.

Om denne kirken kan vi lese på wikipedia:

The Cathedral was built by bishop Zosimo in the 7th century over the great Temple of Athena (5th century BC), on the Ortygia island. This was a Doric edifice with six columns on the short sides and 14 on the long ones: these can still be seen incorporated in the walls of the current church. The base of the Greek edifice had three steps. The interior of the church has a nave and two aisles. The roof of the nave is from Norman times, as well as the mosaics in the apses. The façade was rebuilt by Andrea Palma in 1725–1753, with a double order of Corinthian columns, and statues by Ignazio Marabitti. The most interesting pieces of the interior are a font with marble basin (12th–13th century), a silver statue of St. Lucy by Pietro Rizzo (1599), a ciborium by Luigi Vanvitelli, and a statue of the Madonna della Neve («Madonna of the Snow», 1512) by Antonello Gagini.

Katolsk.no skriver en del om St Lucia, bl.a.: «I domkirken i Siracusa, en praktfull basilika som er bygd inn i et antikt tempel, er et kapell viet henne. Der står en kronet sølvstatue med palmegren og oljelampe. Ellers er hennes attributter to øyne på et fat eller et sverd.»