Katolsk

Katolsk medlemsregistrering

Generelt, Katolsk /

Jeg leste noen referater, men fulgte ikke så veldig mye med på rettssaken mot Oslo katolske bispedømme og den tidligere økonomen sist uke. Men nå ser jeg at msgr. Torbjørn Olsen har lagt ut på Verdidebatt (se her) et innlegg han skrev til Vårt Land i mars i år. Der skriver han først at det er uforståelig at OKB kunne ha en slik registreringspraksis, men på den annen side kunne man fått enda større tilskudd fra stat og kommuner om man hadde registrert landets katolikker skikkelig og arbeidet grundigere. Han skriver bl.a.:

Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. … For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.

Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.

Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!

Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.

Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge? Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.

Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.

Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). …

Det er tragisk at Den katolske kirke dummet seg ut med en slik «amatørmessig» registrering av medlemmer da innvandringen fra katolske land eksploderte, men det er ekstra dumt at svært mange (også opplyste) mennesker ikke har lagt merke til at bispedømmet nå har en god praksis (les om fylkesmannens besøk her) og like høyt antall registrerte katolikker som noen gang før. Dagsavisen hadde nylig en artikkel som viser at de (som mange andre) ikke er oppdatert.

På regjeringens nettsider finner vi en oversikt over antall tilskuddstellende medlemmer i tros- og livssynssamfunn. Disse sidene har følgende tall for Oslo katolske bispedømme:

2013 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 104 478
2014 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 120 755
2015 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 80 573 (over 30 000 som hadde bekreftet medlemskap ble strøket)
2016 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 124 985
2017 OSLO KATOLSKE BISPEDØMME 131 231

Reformasjonen i Norge virket ikke

Katolsk, Økumenikk /

Jeg har nok ikke fulgt godt nok med, og ikke merket meg et interessant seminar i september som tok opp reformasjonen i Danmark og Norge. NRK omtalte seminaret i sitt program Museum 21/10, og sier i omtalen av programmet (som man også kan høre i sin helhet):

Reformasjonen i Norge virket ikke. Mens det i Danmark ble framgang og optimisme var det først og fremst misnøye og nostalgi som preget Norge.

– I Danmark mente biskop og konge at man måtte gå forsiktig fram i Norge, så det ikke skulle bli opprør. Norge var et «luthersk ville vesten», sier professor Arne Bugge Amundsen.

– Den katolske kirken var en hverdagskirke, sier historiker Øystein Rian. Det var kirker over alt, de var åpne hele døgnet og folk kom og gikk. Omtrent som supermarkeder i dag. Folk kunne be til sine helgener i sidealterne, ofre gaver og leve sine liv i kirken. Etter reformasjonen ble de fleste kirker stengt og den lutherske kirkeordning virket fjern for folk flest. De vendte seg bort fra kirken og fortsatte med en slags «undergrunnskirke» hvor mange av de katolske ritualene overlevde i flere hundre år.

– Språkskiftet fra norsk til dansk var allerede ferdig før reformasjonen, sier språkforsker Ivar Berg, som minner om at den eneste, norske helten i det danske statskuppet var biskop Olav Engelbrektson. Men han skrev på dansk, sier Berg.

I MUSEUM forteller også professor Arne Bugge Amundsen om hvordan teologer og historikere har sett på reformasjonen gjennom de fem hundre årene som har gått. Noen mente det var Guds straffedom og at det snart var på tide med en ny reformasjon. Men først og fremst må man si at det tok minst 250 år før Norge ble luthersk. Det skjedde først med pietismen, sier Bugge Amundsen. Tatt opp på et seminar på Lysebu, arrangert av Fondet for dansk-norsk samarbeid 12-13/9 2017.

Les mer om dette seminaret her.

Myter om reformasjonen i Norge

Katolsk, Økumenikk /

Jeg deltok på lanseringen av årets SEGL tidligere i dag, og syntes Henning Laugeruds foredrag om innføringen av reformasjonen i Norge var svært interessant. Om ikke lenge er han ferdig med en bok om dette emnet; den skal jeg helt sikkert lese. Forhåndsomtalen av SEGL-lanseringen sier bl.a.:

Dit kommer kommet blant andre Henning Laugerud for å foredra om «Myter om reformasjonen i Norge». – Mange har en forestilling om at reformasjonen i Norge var en fredelig æra. Det var den ikke i det hele tatt, hevder kulturhistorikeren. Laugerud har arbeidet med spørsmålet hvordan den norske reformasjonshistorien ser ut hvis man tar med alle kildene – ikke bare dem som passer inn i den protestantiske seiersfortellingen.

– Gjennom et bokprosjekt hos oss har han funnet frem til mye forskningsmateriale som har vært oversett og bagatellisert, fordi det ikke passer inn i denne seiersfortellingen. Hans foredrag vil synliggjøre en del av historien som forsvinner i mye annen historieskrivning – dels fordi man ikke er interessert i det eller fordi man ikke vil interessere seg for det, fordi det ødelegger historien, forklarer forlagssjef Kristine Dingstad i St. Olav forlag og siterer fra Ragnhild Helena Aadland Høens velskrevne intervju med Laugerud i årets SEGL.

P. Lutz: Kjenn din religion

Gamle tekster, Generelt, Katolsk /

A. J. LUTZ

PREST I DOMINIKANERORDENEN

KJENN
DIN
RELIGION

OSLO 1945
ST OLAVS FORLAG

Imprimatur
Oslo, 1. juni 1945
+ Jac. Mangers
Apostolisk Vikar, biskop av Selja

Slik (over) ser starten av p. Lutz’ bok, Kjenn din religion, ut. Som jeg nevnte i går (SE HER), leste Finn Halvorsen denne boka med stor interesse i 1946, året etter at den ble utgitt.

Denne boka kan leses i sin helhet her (som pdf-fil her). Jeg skannet inn en hel del gamle katolske bøker for 4-6 år siden, bøkene kan leses her.

Finn Halvorsens opptagelse i Den katolske kirke

Generelt, Katolsk /

Om Finn Halvorsen kan vi lese bl.a. følgende på Wikipedia:

Finn Halvorsen (født 9. november 1893 i Talvik i Finnmark, død 11. september 1960 i Milano i Italia) var en norsk forfatter, kritiker og oversetter. Som teaterkritiker skrev han for Aftenposten og Morgenbladet. I 1935 foretok han en reise i det nasjonalsosialistiske Tyskland, og under andre verdenskrig var han 1941–1945 sjef for Statens teaterdirektorat, som hadde ansvaret for Nasjonal Samlings teaterpolitikk og kontrollerte alle forestillinger. I denne stillingen forsøkte han å «nazifisere» kulturlivet i Norge, og fikk kallenavnet «teaterdiktator». Etter krigen ble Halvorsen dømt til 12 års fengsel.


Jeg leser nå boka Ordets tjener og sviker. Forfatteren, kritikeren og nazisten Finn Halvorsen, av Carl Lauritz Lund-Iversen, og ser at Halvorsen bare måtte sone litt over fire år av sine dom, og at han etter krigen fikk tilbake sin tro på Gud (han meldte seg ut av Den norske kirke i 1939 og erklærte seg som ateist), og deretter ble trukket mot Den katolske kirke. Slik leser vi om det siste:

Til Ilebu kommer det regelmessig to dominikanerpatre for å holde messe og snakke med fanger som ønsker å samtale. Finn Halvorsen ønsker det, og etter hvert gleder han seg til at de skal komme. Tiden faller lang mellom hver gang det er messe eller samtale.

De to patrene øver en avgjørende innflytelse på hans omvendelse og tro. Den ene, pater Finn Thorn, hadde sittet fengslet på Grini i krigens siste fase. Nå er han tilbake på gamle tomter som prest og sjelesørger. Thorn er strålende som menneske og prest, synes Halvorsen, prekenene hans vekker oppsikt blant de cirka tjue tilhørerne. Thorn har alltid med seg katoliserende bøker og tidsskrifter.

Den andre, pater Ambrosius Josef Lutz, er en lærd teolog, skarpskodd apologet og karismatisk forkynner. Han er ingen ukjent person i norsk offentlighet. Etter at Albert Schweitzers skolekamerat kom til Norge i 1923, ble han oppnevnt som katolsk sakkyndig i saken som Marta Steinsvik hadde reist mot den katolske pastoren i Kristiansand for å ha kommet med ærekrenkelser. Steinsvik tapte saken, som vakte stor oppmerksomhet.

… På Ilebu lærer han Lutz å kjenne som et menneske med stor integritet, en kraftfull forkynner og klok sjelesørger. Lutz gir ham en befriende og oppmuntrende følelse. Han forstår at Halvorsen ikke kan erklære seg skyldig overfor myndighetene ettersom han hadde fulgt sin samvittighet. Men ikke i noe tilfelle ville Lutz ha fordømt ham. Dommen hører Herren til.

Før det første møtet med pateren leser Halvorsen Lutz’ bok Kjenn din religion. Noen ord treffer ham i hjertet: Der finnes bare en religion som i alle sine bestanddeler er av Gud; bare en som med hele sin lære, sine lover, sin bønn, sine sakramenter, sin samfunnsorden, kan føres tilbake til den guddommelige åpenbaring i Jesus Kristus, bare en altså som er sann, liksom det bare er en Gud, en menneskeslekt og en Frelser. Denne religion er den katolske, dvs. den universelle (Lutz 1945: 8f.).

Han ber (konen) Ingrid oppsøke forfatteren i dominikanerklosteret i Neuberggaten og takke for boken, som har vist ham hvilken kirke han må tilhøre. «For den er alene barmhjertighetens kirke og må være det, fordi den er Kristus selv!»

Fra høsten 1946 går det meste av fritiden med til studier av katolsk og katoliserende litteratur. Søster Margrethe sender tidsskrifter, og av Lutz og Thorn får han låne bøker. Særlig inngående studerer han bøkene til Lutz, og Thorn gir ham Salige er de saktmodige, en roman om Frans av Assisi av den polske forfatteren Zofia Kossak. I forbindelse med et bokprosjekt han holder på med, leser han alt han kommer over av relevant teologisk litteratur. Når han leser religiøs litteratur, trenger han stadig dypere inn i nye verdener, forteller han Ingrid.

Etter ett og et halvt års studier kjenner han seg klar til å bli tatt opp i Den katolske kirke. «Som medlem av den vil jeg for mitt personlige vedkommende kjenne meg trygg, likegyldig hvor jeg befinner meg eller hva som skjer med meg», skriver han. Når tiden nærmer seg, lengter han seg nesten syk. Påsken 1948 tas han opp i Den katolske kirke i en høytidelig seremoni med pater Lutz og to katolske fanger til stede. I pinsen får han permisjon for å bli konfirmert i St. Olavs kirke. Ingrid er med. Men han orker ikke å dra hjem etterpå for så å skulle returnere til Ilebu. Han kan tåle tusener av risp, men vil helst unngå dem i hjertet, som han uttrykker det.

Etter hvert får han lov til å assistere ved pater Thorns messer. Det er stort. Han undrer seg over livets tilskikkelser: «Ble det sagt ved min vugge, at jeg noen gang skulle knele ved et alter og be på latin? Livet er merkverdig.»

Bønnelivet beriker og gir dyp tilfredsstillelse. Han har tre bønnestunder daglig. Det er som å øse ny visdom, nytt livsmot og ny lykke av en bunnløs brønn. Hver søndag leser han messen og gleder seg til han en gang kommer ut og skal få oppleve den i en kirke med prest og medhjelper, sang og musikk. …

Regelmessig bønn med bruk av Guds ord

Katolsk, Liturgi /

På katolsk.no leser vi i dag en artikkel om Lectio divina, der Sr. Ingeborg-Marie er blitt intervjuet av Eirik Steenhoff. Jeg tar med litt av intervjuet.

Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.

– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?

– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.

Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.

Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: «Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik.»

– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. «Den som har, skal få,» kunne man kanskje si. …

Pave Benedikt om misforståelsen av den liturgiske reform

Katolsk, Liturgi, Paven /

«Misforståelsen av den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vektlegging av utdannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets handling kom nesten til å utslette Guds tilstedeværelse.»

Setningen over er skrevet av pave emeritus Benedikt XVI, som nylig skrev det og mer i et nytt forord til den russiske utgaven av boken Liturgiens ånd, som han opprinnelig utga i 2000. Katolsk.no skrev om dette for noen dager siden, og danske Katolsk orientering tar med hele forordet i sitt siste nummer. Jeg htar med hele forordet under:

”’Ingenting må således gå forud for tidebønnen’. Med disse ord i sin Regel (43,3) fastslog den hellige Benedikt, at liturgien har højere prioritet end enhver anden aktivitet i det monastiske liv. Men selv i det monastiske liv blev dette ikke altid efterlevet, fordi landbrugsarbejdet og det intellektuelle arbejde også var vigtige opgaver for munkene. Både inden for landbruget såvel som inden for håndværksog formationsarbejdet kunne der være visse tidskrævende forhold, som måske kunne synes vigtigere end liturgien. På den baggrund understregede Benedikt altid den prioritet, liturgien må have gennem den prioritet, Gud har i vores liv: ”Så snart man ved tiden for tidebønnen har hørt klokken, skal man lade alt, man har i hænderne, ligge og indfinde sig med største hast, dog med værdighed”.

Anliggender, der har med Gud – og dermed med liturgien – at gøre, synes ikke at fylde meget i folks bevidsthed i dag. Alle mulige ting synes at være uopsættelige. Men Guds anliggender synes ikke at være presserende. Nu kan man påpege, at det monastiske liv på alle mulige måder er forskelligt fra menneskets liv i verden, og det er helt sikkert rigtigt. Og alligevel gælder Guds prioritet – Ham, vi har glemt – for alle. Hvis Gud ikke længere er vigtig, forrykkes kriteriet som fastslår, hvad der er vigtigt. Ved at ignorere Gud, underkaster mennesket sig de begrænsninger, der gør ham til en slave af materiens kræfter og dermed leder ham bort fra sin værdighed.

I årene efter 2. Vatikankoncil blev jeg igen opmærksom på Guds prioritet og den guddommelige liturgi. Misforståelsen af den liturgiske reform, som har spredt sig vidt og bredt i Den katolske Kirke, har ført til en stadig større vægtning af uddannelsesaspektet, aktivitet og kreativitet. Menneskets ageren kom næsten til at udslette Guds tilstedeværelse. I denne situation blev det stadig mere tydeligt, at Kirkens eksistens lever i liturgiens rette fejring, og at Kirken er i fare, når Guds forrang ikke længere findes i liturgien eller dermed i livet.

Den dybeste årsag til krisen, der har forstyrret Kirken, ligger i tilsløringen af Guds prioritet i liturgien. Alt dette har ført mig til at hellige mig endnu mere til liturgiens tema end tidligere, fordi jeg vidste, at den sande fornyelse af liturgien er den grundlæggende forudsætning for fornyelsen af Kirken. På baggrund af denne overbevisning udspringer de studier, som er indsamlet i dette bind 11 af Opera Omnia. Men på trods af alle dens forskelle, er liturgiens essens i Øst og i Vest grundlæggende unik og den samme. Og så håber jeg, at denne bog også vil hjælp de kristne i Rusland til på en ny og bedre måde at forstå den store gave, der er givet til os i den hellige liturgi”.

Kardinal Müller svært kritisk til Luthers revolusjon

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Vatikanradioens svenske nettsider referer grundig kardinal Müllers svar til en italiensk biskop som mener at Luthers reformasjon var ledet av Den Hellige Ånd. Det Luther gjorde må heller kalles en revolusjon, sier Müller, og siteres bl.a. slik:

… ”Det är inte realistiskt att hävda att Luthers avsikt var att bekämpa vissa missbruk av avlat eller rena kyrkan på synder. Missbruk och dåliga handlingar har alltid funnits i kyrkan, inte bara under renässansen, och det råder även idag. Vi är en helig kyrka på grund av Guds nåd och sakramenten, men alla kyrkans människor är syndare, alla behöver förlåtelse, ånger och bot”, skriver kardinalen och fortsätter:

Denna skillnad är mycket viktig. År 1520 skrev Martin Luther boken «De captivitate babylonica Ecclesiae», i vilken det är absolut klart att Luther har lämnat alla principer i den katolska tron bakom sig, liksom den Heliga Skriften, den apostoliska traditionen, påvens och konciliernas läroämbeten, och biskopsämbetet. Han vände upp och ner på den kristna lärans homogena utveckling under medeltiden, och förnekade sakramentet som ett effektivt tecken på dess nåd. Han ersatte denna sakramentens objektiva effekt med en subjektiv tro. Luther avskaffade fem sakrament och förnekade Eukaristins karaktär som offer, och den faktiska omvandlingen av brödet och vinet i substansen till Jesu Kristi Kropp och Blod. Vidare definierade han biskopsvigningen och prästvigningens sakrament som en påvens uppfinning – påven som han kallade Antikrist – och inte en del av Jesu Kristi kyrka. Vi säger att den sakramentala hierarkin, i gemenskap med Peters efterträdare, är en väsentlig del av den katolska kyrkan, som därför inte bara är en mänsklig organisation.

Av denna anledning kan vi inte acceptera att Luthers reform definieras som en reform av Kyrkan i katolsk bemärkelse. En katolsk reform är en genom nåden förnyelse av tron, förnyelse av bruk, etik, en andlig och moralisk förnyelse av kristna; inte en ny grund, en ny kyrka.

Det är därför helt oacceptabelt att kalla Luthers reform för «den Helige Andens event». Tvärtom var det ett event mot den Helige Ande, därför att den Helige Ande hjälper kyrkan att bevara läroämbetes kontinuitet, särskilt i tjänst av Petrus ämbete. Endast på Petrus upprättade Jesus sin kyrka (Matt 16:18) som är «den levande Gudens kyrka, sanningens pelare och grundval» (1 Tim 3:15). Den Helige Anden motsäger inte sig själv.

Man hör så många röster som talar entusiastiskt om Luther, utan att exakt känna till hans teologi, hans polemik och de katastrofala följderna av denna rörelse som representerade förstörelsen av enheten för miljontals kristna med den katolska kyrkan. Vi kan värdera hans goda vilja positivt, hans klarsynta förklaring av de gemensamma trosmysterierna, men inte hans uttalanden mot den katolska tron, särskilt när det gäller sakramenten och den hierarkiska strukturen i den apostoliska kyrkan. …

Mea culpa – klisjeene om reformasjonen

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

Sigurd Hareide skrev 13/10 på sin Facebook-side (og senere også i Vårt Land), og la ved bildet over:

Ny og spennende baksideserie i dagens Vårt Land med «Glimt fra lutherske kirkerom». Men når en ellers nyansert artikkel om prekestoler serverer meningsløse klisjeer om middelalderens forkynnelse og undervisning, blir det åpenbart hvor vanskelig det er å bryte med disse klisjeene. Mener virkelig forfatteren og Vårt Lands redaksjon at preken og undervisning var på et annet språk enn folkespråket før reformasjonen? Reformasjonsjubileet dette året har fremfor noe annet vært en påminnelse om hvor godt lagret klisjeene om reformasjonen og middelalderen er i den kollektive hukommelsen.

I dag kan vi så lese et kort innlegg i Vårt Land av en kunsthistoriker, som beklager feilen og sier:

Selvsagt hadde det blitt preket og undervist på folkespråket på begge sider av reformasjonen. Gammelnorsk homiliebok fra 1200-tallet er et eksempel på en samling av prekener på norrønt, som nettopp var ment å skulle leses for menigheten. Vi må heller ikke glemme, selv om det er jubileum, at endringer også skjedde i de katolske kirkene; Prekestolene blir viktige etter reformasjonen – både i katolske og lutherske kirker.

Fra Luther til Peter

Katolsk, Økumenikk /


Dag Øivind Østereng gir i disse dager ut boka «Fra Luther til Peter» og i en anmeldelse i avisa Dagen skrives det bl.a.:

Denne uken kommer Østerengs egen fortelling i form av boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». Og det har vært en helt usedvanlig interessant opplevelse å følge Østereng på hans trosvandring fra barndommen og frem til han i dag står frem som overbevist katolikk. Interessant fordi Østereng analyserer så klart. Gang etter gang. Og fordi han ikke bare en, men to ganger har valgt å bryte med det kjente og trygge for å følge sin overbevisning. Boken er innholdsrik, flere ganger er nerven i fortellingen sterk. Østereng skriver og forklarer godt, og gjør dermed boken tilgjengelig for flere enn de spesielt interesserte. …

Et av bokens mest innholdsmettede kapitler er det hvor Østereng oppsummerer et foredrag han holdt på NLMs høyborg Fjellhaug i 2007. Jeg skulle gjerne ha vært der i salen og lyttet. Det må ha vært en tankevekkende opplevelse. På punkt etter punkt går han rett inn i standpunkter som har vært sentrale for den lutherske lavkirkeligheten og utfordrer deres holdbarhet. Det må ha vært en spesiell opplevelse å sitte i salen og høre nettopp Østereng si det han sa der. …

Foredraget Dag Øivind holdt på Fjellhaug i 2007, la jeg merke til og skrev om på bloggen.

Boka gis ut på Efrem forlaf – og man kan lese flere sider fra starten av boka på forlagets nettsider.

Om gifte prester – tillatelse først gitt av pave Pius XII i 1950

Katolsk, Økumenikk /

Fr Hunwicke skrev for noen dager siden interessant om hvordan den latinske delen av Den katolske kirke i 1950 igjen fikk noen (få) gifte prester. Slik skriver han:

Married Clergy

There are some signs on the Internet of the ordination of married men to the presbyterate of the Latin Church becoming a talking-point.

Just for the record: the practice of ordaining married men who had formerly ministered in Separated Western Ecclesial Bodies did not originate in the post-Conciliar period, nor was it introduced in order to favour ex-Anglicans.

It began in 1950, at the direction of Pius XII, and embraced former Lutheran pastors.

Dette syns jeg er interessant fordi (tidligere) anglikanere oftest knytter gifte prester til noe pave Johannes Paul II gjorde i 1980. Her er et eksempel på hva vi ofte leser:

There is disagreement over exactly when priestly celibacy started in practice, but for nearly all Catholic clergy, marriage has been off the table for about half the Church’s 2,000-year existence.

But in 1980, Pope John Paul II created a special provision for Episcopalian priests and some other Protestant ministers who chose to become Catholic, but wanted to remain active in ministry. …

Men det er altså feil, det var ikke da det begynte, og jeg er glad en tidligere anglikansk prest korrigerer det.

25 år siden Den katolske kirkes katekisme ble utgitt

Katekisme, Katolsk /

I dag er det akkurat 25 år siden pave Johannes Paul II promulgerte Den katolske kirkes katekisme, etter at bispekonferansen i 1985 hadde bedt om at en slik katekisme skulle bli utarbeidet. Det var daværende kardinal Ratzinger som som var ansvarlig for utarbeidelsen av denne store katekismen, og kardinal Schönborn ble valgt som sekretær for arbeidet. Siden Ratzinger i alle år har vært min favoritt som teolog, biskop og pave, betydde dette at jeg i mange år også satte Schönborn svært høyt – men de siste ca 10 år har jeg gradvis tenkt litt mindre positivt om ham og hans teologi.

Østerriske Kathpress har et langt intervju med kardinal Schönborn, en engelsk oversettelse kan leses her – og jeg tar med følgende:

Kathpress: Cardinal, 25 years ago the Catechism of the Catholic Church was promulgated. You were involved as editor-in-chief from the very beginning. What were the initial considerations?

The starting point was the presuppositions provided by Cardinal Joseph Ratzinger as President of the Commission, which John Paul II had set up. For a thorough reflection on the questions of catechesis, he chose the classical model of the four pillars of catechesis – the four pillars of the catechumenate, which had been the basis of the catechumenate for baptismal candidates since early Christian times: What do we believe (the Credo), how do we celebrate (Sacraments), how do we live (the Commandments) and how do we pray (the Our Father). The whole building should be built around these four pillars.

The second prerequisite and prescription from the side of the Commission under the leadership of Cardinal Ratzinger was that it should be an organic, synthetic, comprehensive account of Catholic Faith and life, that is, the doctrine of Faith and morals. And it should really be what the Church teaches, not what this or that theologian says, even if they are so famous or so sacred. It should be conceived that the reader, when he takes this book into his hand, can say: Here I learn what the Catholic Church teaches.

Kathpress: How can the Commission’s work be specifically conceived? What was your role as editorial secretary?

The work began with seven bishops, who divided the work among themselves, two for each of the parts, the Our Father was only reached then later. This first phase led to a first overall design, which was evaluated in a manageable round of 40 experts in catechesis. Very soon it became clear that it needed an authority that unifies the whole. At the time, Cardinal Ratzinger invited me to become the secretary of this «drafting committee» in 1987 to unify the work, to avoid repetitions, to achieve stylistic unity etc. Thus, I began my work in Autumn 1987 which above all was in the first phase to review, to process and draw conclusions from the 40 experts on the first draft and propose proposals from the Commission.

Bit by bit, it turned out that all previous drafts were really only initial drafts. A whole new editing had to be tackled – throughout on the basis of the first drafts, but in a second attempt. On this second attempt, more theological experts worked. I had the task of co-ordinating this work, also working actively on the editing, and working on it step by step and submitting to the Commission of the Twelve Bishops and Cardinals under the leadership of Cardinal Ratzinger.

And so the second large-scale draft emerged, which was then sent out into a worldwide consultation. With some naivete, on each side of the draft «sub-secreto» was printed. If you send a draft to 3,000 bishops around the world with a request for feedback, it is certain that this will not be kept secret.

Kathpress: What were the biggest obstacles to the «World Catechism Project»?

Of course, there were violent discussions from early on, even before the first sketches existed. The main argument of the opponents of this project was: It is impossible to create a book of Faith for the entire world – a Catechism for the whole world church – today, in the face of the pluralism of cultures, theologies and narratives. This was the most massive counter-argument against the project.

I think Cardinal Ratzinger took this challenge very seriously. It was ultimately a question of a fundamental theological opinion: Can Faith today be formulated as one Faith in a common form? If Paul says, «One Faith, one baptism, one God, one Lord,» can this be translated into a common book of Faith in the entire Catholic Church? The Commission set itself this challenge when sending the second draft to all bishops worldwide for consultation. This second consultation resulted in 25,000 requests for change. We then looked at and evaluated all these requests for change in a larger team.

Kathpress: What were the criteria for evaluating input from around the world?

Firstly, does this correspond to the doctrine of the Church, or is it a theological opinion, perhaps also respectable theological doctrine? Here is an example: In the «first draft», the Chapter on «descendit ad inferos» – «descended into Hell» in the interpretation of the Creed – was very much due to Hans Urs von Balthasar. Hans Urs von Balthasar has written a lot about this subject, he was an eminent theologian, a credible witness of Faith, and a master of theology. Yet it had to be said that this is an exciting theological theory, but it is not the formulated teaching of the Church. For this reason, this chapter has been thoroughly revised and oriented on what is available in the formulated teaching of the Church.

So, of course, many changes have been made. Often, these changes were real enrichments, references to missing or better formulations. Sometimes there were also detailed wishes, which are not part of a large but limited book of Faith. This evaluation was carried out by the editorial committee, and the third phase was really a final editorial, in which the entire work was once again given an editing throughout. It was necessary to bring the work stylistically into a unity, to bring it linguistically to a commonality.

Kathpress: The first edition of the Catechism appeared in French. How did that happen?

It very much helped us at that time that all members of the Editorial Committee of the French were powerful. It was then decided that French is the editorial language – for the practical reasons that it was the lingua franca of the editorial committee, even if Americans, English, Italians and Spaniards were represented. We could all agree in French. This, of course, made the work much easier – that it was written in a modern language, a language familiar to the Church. This has been so successful that I have received a high French award – not for myself, but for the editorial committee – because of the high quality of the French language. Jacques Delors said at the time: «If only the Treaty of Maastricht had been written in as good a French as the Catechism of the Catholic Church.» – A sentence which naturally pleased us.

This led to the final phase of the editorial. This was in February 1992, as I remember well, on the Feast of Saints Cyril and Methodius on 14 February that the definitive project was unanimously endorsed by the Commission and thus handed over to the Pope. He then had the last word, of course, and promulgated the entire text after his examination on 11 October 1992. That is why the 25th anniversary is now. …..

Det eneste området i verden der denne katekismen ikke er blitt godt mottatt, er i Tyskland og Østerrike, sier kardinal Schönborn (underlig og skuffende, det syns han også):

Kathpress: What is your assessment after 25 years, especially regarding the reception in German-speaking countries, but also worldwide? Has the project succeeded and the Pope’s intention achieved?

It has succeeded. It has happened. Today, the catechism is THE reference work worldwide, for the teaching office of the Church and also for catechesis. To be sure, I must add with a certain sorrow: in the German-speaking world the Catechism has not yet really reached deeply. It has always bothered me, even from my work as an editorial secretary, that in German-speaking theology and catechesis the catechism has often been treated as something handed down from above, thank God not everywhere. With irony and with this old prejudice really of the past: «Catechism is pre-conciliar».

The idea itself of the catechism is by no means a pre-Conciliar idea. We are in Luther’s year. Luther’s great, breakthrough success was decisively the «Small Catechism» and also the «Great Catechism». This was Luther’s ingenious understanding: to summarize the Faith in brief statements, and then to present it in a larger catechism for those who are to convey the Faith in a more elaborate way. Why in the German-speaking world the catechism is no longer received, for me belongs to the «Mysteria» – the secrets which I cannot explain, but which I regret.

På katolsk.no har man i alle år kunnet lese en nettutgave av Den katolske kirke katekisme – SE HER.

Vår Frue av Rosenkransen – 1571

Generelt, Katolsk /

I dag feirer Kirken Vår Frue av Rosenkransen, en feiring som går tilbake til 7. oktober 1571, en dag en grundig artikkel på katolsk.no beskriver slik:

I 1571 sto en katolsk flåte med skip primært fra Spania, Venezia og Genova og under kommando av keiser Karl Vs sønn Don Juan av Østerrike, overfor en mektig tyrkisk flåte med mellom 12.000 og 15.000 kristne slaver som roere. Lappverkflåten av katolske skip sto under Den hellige Rosenkrans’ beskyttelse. Den hellige pave Pius V (1566-72) visste at den kristne flåten var tyrkerne materielt underlegen, så han oppfordret hele Europa til å be rosenkransen for seier. Da slaget sto den 7. oktober 1571, for øvrig det siste slaget som ble utkjempet med skip med årer, ba de romerske brorskapene rosenkransen i gateprosesjoner mens slaget ble utkjempet.

De kristne styrkene vant en avgjørende seier over den tyrkiske flåten ved Lepanto, og dette var på den første søndagen i måneden. Seieren ble naturlig nok tilskrevet Vår frue av Rosenkransen. Vi vet i dag at seieren var avgjørende og hindret en tyrkisk invasjon av Europa. I seierens time skal pave Pius V, som var hundrevis av kilometer unna, ha stått opp fra et møte, gått bort til et vindu og utbrutt med en overnaturlig utstråling: «Den kristne flåten er seierrik!» mens han gråt av takknemlighet til Gud. …

Norsk Wikipedia skriver også om dette.

Jeg så forøvrig flaggene/ vimplene fra slaget (som kan se over og ved siden av teksten) da jeg for en del år siden besøkte Toledo i Spania. Om det øverste bildet kan man lese (på engelsk Wikipedia):

The banner of the Holy League, flown by John of Austria on his flagship Real. It is made of blue damask interwoven with gold thread, of a length of 7.3 m and a width of 4.4 m at the hoist. It displays the crucified Christ above the coats of arms of Pius V, of Venice, of Charles V, and of John of Austria. The coats of arms are linked by chains symbolizing the alliance.

Bilde fra årets prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg har de siste dagene vært sammen med over 50 prestekollegaer på årets prestemøte på Mariaholm. Bildet under viser oss samlet etter dagens messe – klikk på bildet for å se en større utgave.

Et par interessante artikler om messen

Katolsk, Liturgi, TLM /

Eirik Steenhoff har intervjuet p. Ole Martin Stamnestrø, og det forholdsvis lange intervjuet er delt i to artikler. Første artikkel har følgende innledning:

For ti år siden utgav pave Benedikt XVI dokumentet Summorum Pontificum, som gav prester lettere anledning til å feire den gamle tridentinske messen. Men hva slags messe var egentlig dette, og hvorfor kom en endret messe på plass etter Det annet Vatikankonsil (1962–65)? Og hva er egentlig messens mening? …

… Messen som feires i dag, er ikke helt den samme som messen som ble feiret i går. Det vil si: Om en katolikk – eller for den saks skyld en kirkefremmed – skulle deltatt først i messen som kom før Det annet Vatikankonsil (1962–65), så i messen som kom etterpå, ville opplevelsen være nokså forskjellig. Likevel: messene er innholdsmessig de samme, selv om formen er ulik. Det er det samme offeret, den samme tilbedelse, til og med det samme språket (latin) – kort sagt: den samme messen.

Denne grunnleggende identiteten mellom de to messeformene – den før- og etterkonsiliære – var et viktig premiss da pave Benedikt XVI lanserte dokumentet Summorum Pontificum for like over ti år siden.

– Dokumentets hovedsak er at den ekstraordinære form av det romerske ritus [dvs. den gamle messen, se faktaboks] skal bli lettere å feire for den enkelte prest, sier p. Ole Martin Stamnestrø, generalvikar i Midt-Norge stift og liturgihistoriker.

– Paven gir uttrykk for at han ønsker at Summorum Pontificum skal bidra til to ting, fortsetter p. Stamnestrø. – For det første: Fred i kirken. Dette er en fred som krever generøsitet av oss alle. Bak åpningen for en feiring av messens to former ligger det et ønske om liturgisk generøsitet og harmoni, eller for å bruke et gammelmodig ord: endrektighet. For det andre vil paven gi oss en påminnelse om liturgiens genre og egenart. Dermed minner han oss samtidig på at den ordinære form som vi feirer i dag, ikke kommer ut av intet. Den har vokst organisk ut av den foregående vestlige tradisjon.

Og andre artikkel inneholder bl.a. følgende viktige (syns jeg) presiseringer:

.. det var ingen bred folkebevegelse bak liturgireformen.

Vi spør p. Stamnestrø om de endringer i liturgien som fant sted etter konsilet som ikke var intendert av konsilfedrene, som den totale overtagelse av folkespråkene, mottagelsen av nattverden i hånden og popmusikkens inntog i messen.

Hvorfor skjedde alt dette?

Denne tiden – sent 60-tall og 70-tallet – var preget av misnøye med det gamle og bestående, og et ønske om omveltende forandringer, sier. p. Stamnestrø. – Denne tidsånden preget vel også implementeringen av Sacrosanctum Concilium. Mange blir forbauset når de leser dokumentet, for der finner man ikke mange av de forandringer som fulgte, som kommunion i hånden og nyorienteringen av messefeiringen versus populum, «mot folket.» Men mange av disse er liturgiske skikker som det ble åpnet for etter konsilet som et alternativ til våre tradisjonelle skikker, og de er i dag tillatte alternativer.

Har disse skikkene påvirket hvordan vi tenker om messen? For eksempel: Kan det faktum at vi ikke lenger feirer messen mot alteret, føre til at offeraspektet blir underkommunisert?

Vi må huske på at messen er mange ting samtidig. Den er en offerhandling, men den har også mange andre aspekter. Liturgikerne i mellomkrigsårene mente at offeraspektet var blitt betonet så sterkt at de andre aspektene delvis var blitt glemt, særlig når det gjaldt messen som et fellesskapsmåltid. Men nå befinner vi oss i en helt annen situasjon. Messen blir stort sett ikke lenger forklart som offer. Men det er den altså.

Stamnestrø fortsetter med å utbrodere tre sentrale prinsipper for liturgien: gudsdyrkelse, ydmykhet og tradisjon.

Det første prinsippet er at vi begynner med Gud, sier han. – Liturgien eksisterer først og fremst for å ære Gud. Dens retning er grunnleggende gudvendt. Det andre prinsippet er at den som deltar i kirkens liturgi må være ydmyk. Kirkens liturgi er ikke min, men blir min i den grad jeg deltar i noe som kommer til meg utenfra. På samme måte som at Bibelen blir min når jeg mottar dens ord. Jeg har ikke skrevet Bibelen, men den blir «min» når jeg leser den. Det tredje prinsippet er at liturgien forbinder oss med dem som har gått foran oss. Vi gjør det samme som dem, og som de store helgenene. Gjenkjenneligheten og vanen er viktig for liturgien. Og jo viktigere noe er for oss, jo større vil motstanden være mot forandringer.

Les gjerne begge artiklene selv.

Gjerning, liv og tro må henge sammen

Generelt, Katolsk, Økumenikk /

I en interessant artikkel på katolsk.no i dag blir Bernt T. Oftestad intervjuet i forb. med at Pew Research Centres nylig publiserte en undersøkelse: Five Centuries After Reformation, Catholic-Protestant Divide in Western Europe Has Faded. Der leser vi bl.a.:

Undersøkelsen viser at stadig flere vesteuropeiske protestanter nærmer seg et «katolsk» syn på rettferdiggjørelsen. 47 prosent mener at både gode gjerninger og troen er nødvendige for frelsen, mens bare 29 prosent mener at troen alene er nok. Er de gamle konfesjonelle skillelinjene i ferd med å viskes ut, og i tilfelle hvorfor?

– Her vil jeg gjerne vise til Knud Krogh-Tonning (1842–1911), en viktig norsk luthersk teolog og prest som konverterte til katolisismen i år 1900. På slutten av 1800-tallet skrev han om «den stille reformasjon”. Han mente at det i lutherdommen går en taus, saktegående bevegelse mot det katolske. Dette er fordi gjerning, liv og tro rett og slett må henge sammen. Krogh-Tonning viste til det pietistiske gjennombrudd fra slutten av 1600-tallet. I denne formen for protestantisme er fromhetslivet avgjørende viktig. Nå ser vi en kanskje ny tendens mot en betoning av fromhetslivet og mot foreningen av gjerning, tro og praksis.

– Men først og fremst har dette å gjøre med at den lutherske lære om rettferdiggjørelse ved tro alene, er ganske vanskelig å forstå. Den har fra begynnelsen av blitt opplevd som en slags schizofreni. Hva er egentlig gjerningenes rolle i troen? Det ble aldri avklart hvilken rolle de har. Det klassiske problemet i lutherdommen blir fort veldig subtilt og vanskelig når man skal forsøke å finne en begrunnelse. Pietismen markerer et implisitt brudd med denne teorien om tro og gjerninger. Fra den tid av blir det særegne ved reformasjonsideene stadig vanskeligere å få øye på, sier Oftestad.

Undersøkelsen handler ellers først om fremst om sekularisering – les gjerne hele artikkelen på katolsk.no.

Gratulerer p. Myron Kuspys!

Katolsk /

Jeg var tidligere i dag med på en prestevielse i St Olav domkirke. Den var ganske så uvanlig, siden den fulgte den ukrainsk-katolske liturgien; det var i deler av liturgien faktisk vanskelig å forstå hva som skjedde. Liturgien opplevdes også på en måte mindre høytidelig enn den latinske liturgien, samtidig var seremonien mer utbrodert – jeg tror vi gjorde korsets tegn mer enn 50 ganger i løpet av de to timene.

Katolsk.no har lagt ut en bildekarusell med mange bilder – jeg viser noen av bildene under – og her skriver de litt orienterende om Den ukrainsk-katolske kirke.

Johannes døperens martyrdød

Katolsk /

Over ser vi et bilde av Johannes døperens død (som jeg ikke husker å ha sett før). Jeg feiret denne messen (se messens tekster her) i dag på et sykehjem i Oslo, der en katolsk nonne bor.

På denne dagen sa pave Benedikt i 2012:

Celebrating the martyrdom of St John the Baptist reminds us too, Christians of this time, that with love for Christ, for his words and for the Truth, we cannot stoop to compromises. The Truth is Truth; there are no compromises. Christian life demands, so to speak, the ‘martyrdom’ of daily fidelity to the Gospel, the courage, that is, to let Christ grow within us and let him be the One who guides our thought and our actions. However, this can happen in our life only if we have a solid relationship with God.

Min kilde – Father Z’s blogg.

Gratulerer Paul og Josef!

Katolsk /

I dag ble Josef Ottersen og Paul Opata ordinert til diakoner, i St Johannes menighet i Oslo – og de skal prestevies før St Hans neste år, sa biskopen. Jeg var til stede sammen med mange andre prester, bilder over viser de fleste av de geistlige. Katolsk.no skriver mer om det som skjedde og har flere bilder.

Hl Ludvig av Frankrike – tradisjonell latinsk messe 25. august

Katolsk, TLM /

Fredag denne uka (25/8) feirer jeg den tradisjonelle latinske messen i Porsgrunns katolske kirke. Det er den hellige Ludvig av Frankrike som feires denne dagen, og kollektbønnen er slik:

Deus, qui beátum Ludovícum Confessórem tuum de terréno regno ad cæléstis regni glóriam transtulísti: eius, quǽsumus, méritis et intercessióne; Regis regum Iesu Christi, Fílii tui, fácias nos esse consórtes: Qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti, Deus, per omnia sæcula sæculorum.

Gud, du som har ført din salige bekjenner Ludvig over fra det jordiske kongedømme til himmelrikets herlighet, vi ber deg: Gjør oss ved hans fortjenester og forbønn til medarving med kongenes Konge, Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder i Den Hellige Ånds enhet, Gud, fra evighet til evighet.

Hl Ludvig feires ikke lenger i den nye kalenderen, men han var kong Ludvig IX av Frankrike, og levde fra 1217 til 1270. Katolsk.no skriver en hel del om ham, bl.a.:

… kong Ludvig døde omkring klokken 15 den 25. august 1270 nær Tunisia. … flere av Ludvigs relikvier ble fraktet landeveien til Paris med korte stopp i basilikaen San Domenico i Bologna og i Lyon, og den 22. mai 1271 ble de stedt til hvile i den franske kongelige begravelseskirken Saint-Denis etter en nasjonal begravelse i katedralen Notre-Dame. Hodet ble bisatt i Sainte-Chapelle, som han selv hadde bygd til Kristi tornekrone. I 1298 ble relikviene skrinlagt i nærvær av kong Filip den Smukke (1285-1314) og en forsamling av adelsmenn og prelater. I 1308 delte kong Filip skjelettet og ga beina som relikvier til viktige personer og kirker. Hans gravmæle i Saint-Denis var et praktfullt gullbelagt monument av messing fra slutten av 1300-tallet, men det ble smeltet ned under de franske religionskrigene. De av relikviene som var igjen i Saint-Denis, ble spredt for alle vinder under Den franske revolusjon. Bare en finger ble berget og oppbevares i dag i Saint-Denis.

Ludvigs berømte biografi ble skrevet av soldaten Johannes av Joinville, hans personlige venn og ledsager på korstogene. I biografien fremstilles Ludvig som et menneske med både feil og dyder, og den er et av de mest fortryllende dokumentene fra middelalderen. To andre viktige biografier ble skrevet av kongens skriftefar, Geoffrey av Beaulieu, og hans kapellan, Vilhelm av Chartres. Vår fjerde kilde er biografien skrevet av Vilhelm av Saint-Pathus ved hjelp av den pavelige granskningsrapporten før Ludvigs helligkåring.

Allerede den 6. august 1297 ble Ludvig helligkåret av pave Bonifatius VIII (1294-1303) i Orvieto. Hans navn står i martyrologium Romanum. Hans minnedag var tidligere 24. august, men er nå dødsdagen 25. august. En translasjon av hoderelikvien ble feiret den 8. mai.

Skroll til toppen