På katolsk.no leser vi i dag en artikkel om Lectio divina, der Sr. Ingeborg-Marie er blitt intervjuet av Eirik Steenhoff. Jeg tar med litt av intervjuet.
Det viktige med lectio divina, sier sr. Ingeborg-Marie, er spørsmålet: ”Hva er det Gud vil si meg her og nå?” Denne måten å lese bibelteksten er fremfor alt som en personlig dialog.
– Du lever et liv der lectio divina er en integrert del av spiritualiteten og av hverdagen. På hvilken måte har denne måten å lese Bibelen på over så mange år, formet deg?
– Jeg nøler litt med å besvare det spørsmålet, svarer sr. Ingeborg-Marie. – For det første har jeg bare vært i kloster i åtte år, og selv om det er nesten en tredjedel av mitt korte liv, er det ikke egentlig så veldig lenge. For det andre tror jeg ikke jeg selv er den beste til å bedømme hvordan jeg – forhåpentlig – etterhvert formes av daglig kontakt med Bibelen.
Sr. Ingeborg-Marie tilhører en gren av dominikanerordenen som er kontemplativ. Det vil si at den ikke har sin virksomhet ute i samfunnet. Den har først og fremst bønnen som sitt apostolat. Kontemplasjonen er ikke bare den åndelige bibellesnings siste trinn, den er også del av dominikanernes gamle motto: contemplare et contemplata aliis tradere, ”å kontemplere og overlevere til andre det vi har kontemplert”.
Som sr. Ingeborg-Marie uttrykker det: «Da Moses kom ned fra fjellet etter å ha talt med Gud, lyste det av ansiktet hans, men han selv visste det ikke. Og jeg tror det er godt slik.»
– Jeg vet hvor viktig lectio divina er for meg, fortsetter hun. – Det trakk meg til klosterlivet, og har hjulpet meg både til å avklare mitt kall, til å gjennomleve ulike hendelser og faser, og til å fordype min tro og mitt forhold til Gud. Jeg ser jo også i mine medsøstre og i andre personer som har vært og er viktige for meg, hvordan et liv i stadig kontakt med Skriften kan forme et menneske til å leve i en levende relasjon med Gud, i sann lydhørhet og oppmerksomhet mot Gud og mot andre mennesker, til indre frihet og ydmykhet, til aktiv nestekjærlighet, og til å kunne bære ganske tunge ting med en viss sinnsro. I dem ser jeg hvordan Ordet virkelig inkarneres i deres konkrete dagligliv, samt at man etter mange år stadig kan oppdage nye ting, så kontakten med Ordet har ikke blitt rutinemessig for dem, de forblir åpne. «Den som har, skal få,» kunne man kanskje si. …