Katolsk

Pave Benedikt snakker om eukaristisk tilbedelse

Katolsk /

I gårsdagen angelus-preken på Petersplassen snakket pave Benedikt om eukaristisk tilbedelse og prosesjon, og sa tilbedelsen av Kristus er det viktigste for kristne. Denne tilbedelsen er aller tydeligst i selve messefeiringa, men gjennom eukaristisk tilbedelse forlenges og intensiveres denne tilbedelsen, og derfor er den viktig. Les selv hva paven sa i går:

Dear Brothers and Sisters!
Today’s solemnity of Corpus Domini, which in the Vatican and other nations was already celebrated this past Thursday, invites us to contemplate the great mystery of our faith: the most holy Eucharist, the real presence of the Lord Jesus Christ in the sacrament of the altar.

Every time that the priest renews the Eucharistic sacrifice, in the prayer of consecration he repeats: «This is my body … this is my blood.» He does this giving his voice, his hands, and his heart to Christ, who wanted to remain with us as the beating heart of the Church. But even after the celebration of the divine mysteries, the Lord Jesus remains living in the tabernacle; because of this he is praised, especially by Eucharistic adoration, as I wished to recall in the recent postsynodal apostolic exhortation, «Sacramentum Caritatis».

Indeed, there is an intrinsic connection between celebration and adoration. The holy Mass, in fact, is in itself the Church’s greatest act of adoration: «No one eats this food,» St. Augustine writes, «if he has not first worshipped it». Adoration outside holy Mass prolongs and intensifies what happened in the liturgical celebration and renders a true and profound reception of Christ possible. …

Pave Benedikt snakker om eukaristisk tilbedelseLes mer »

Regler for hvordan tidligere protestantiske prester kan bli katolske prester

Katolsk, Økumenikk /

For et par dager siden er det blitt kjent i USA at Troskongregasjonen har kommet med klare regler for hva som trengs for en tidligere protestantisk prest/pastor som konverterer og ønsker å bli katolsk prest. Et dokument som heter “Minimum Profile of Formation for Former Protestant Ministers Who Desire to Be Ordained Catholic Priests” er offentliggjort, og ganske snart håper vi å få lese hele dokumentet.

I USA har det vært spesielle regler for tidligere anglikanske/episkopale prester, men ikke for de andre, f.eks. de lutherske. På en måte virker dette som gammelt nytt, for da biskop Schwenzer søkte Vatikanet om jeg kunne bli katolsk prest – som tidligere luthersk prest og også gift – visste han/vi allerede om hovedtrekkene i dette dokumentet; tre års forberedelse og vektlegging på enkelte viktige teologiske disipliner. Såpass mye vet vi om det nye dokumentet: …

Regler for hvordan tidligere protestantiske prester kan bli katolske presterLes mer »

Stor katolsk høytid: Festen for Kristi legeme og blod

Katolsk, Liturgi /

«Jeg er det levende brød, kommet fra himmelen, sier Herren, og den som spiser av det, skal leve i evighet.» Slik lyder evangelieverset i messen denne søndagen, festen for Corpus Christi, der Kristi legeme og blod står enda mer i sentrum enn i vanlige messer.

Første lesning fra 1. Mosebok 14 handler om Melkisedek som er forløperen og eksempelet på Kristi prestetjeneste: «Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet Abram og sa: «Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som skapte himmelen og jorden! Lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd!» Så gav Abram ham tiende av alt.»

Andre lesning er Paulus’ beretning om innstiftelsen av nattverden i 1. Korinterbrev 11: «For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har gitt videre til dere: I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»

Evangeliet er brødunderet fra Lukas 9. LES ALLE TEKSTENE HER.

Dagens kollektbønn er også svært kjent, den brukes alltid ved sakramental tilbedelse/ velsignelse: Barmhjertige Frelser, i dette underfulle sakrament har du etterlatt oss et minne om din lidelse. Gi oss å ære ditt legemes og blods mysterier, så vi alltid får kjenne frukten av din frelse, du som lever og råder med Faderen i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Pave Benedikt og president Bush

Katolsk /

Dagbladet hadde i dag en artikkel og dette flotte bilde av pave Benedikt og president Bush, etetr at de møttes i Vatikanet i dag. Og de skriver bl.a.:

Møtet mellom Benedict og Bush ble dekket som en stor begivenhet med direktesendt fjernsyn som fulgte Bush, eskortert av en kvartett fra Sveitsergarden, gjennom rommene dekorert med marmor og fresker før de kom frem til pavens store, private bibliotek hvor møtet skulle holdes, skriver nyhetsbryået AP. …

Etter samtalene sa Vatikanet i en pressemelding at Benedict og Bush hadde diskutert Midtøsten, og at paven håper på en regional og fremforhandlet løsning på konfliktene i regionen.

Blant de internasjonale krisene som ble tatt opp under møtet var den bekymringsfulle situasjonen i Irak, og de kritiske forholdene som kristne i Irak lever under. Presidenten og paven diskuterte også moralske og religiøse spørsmål relatert til menneskerettigheter og religiøs frihet.

På en pressekonferanse senere sammen med den italienske statsministeren Romano Prodi, åpnet Bush med å si dette om paven: – Jeg snakket med en intelligent og kjærlig mann, sa Bush.

Corpus Christi i Roma – pavens tanker rundt dagen

Katolsk, Liturgi /

Som vanlig feiret paven messe på Festen for Kristi legeme og blod i Laterankirken i Roma, og deretter gikk sakramentsprosesjonen til kirken Santa Maria Maggiore. (Les også på norsk om Corpus Christi.)I sin preken sa paven bl.a.:

Christ’s incarnation and presence in the Eucharist “puts into crisis the wisdom of men”. So the Pope spoke this past Thursday, at 7 p.m., on the Solemnity of the Body and Blood of Christ (Corpus Christi).

The Pope also noted that the feast has its origins in the desire of the people to reaffirm their belief in the real presence of Jesus Christ in the Eucharist. The purpose of the feast, he said, is “to adore, praise, and thank publicly the Lord, who ‘in the eucharistic Sacrament continues to love us ‘until the end’, to the point of giving his body and his blood.’” The Apostles received the gift of the Eucharist from the Lord in the intimacy of the Last Supper, but the gift was intended for everyone, for the whole world.

As he prepared to begin the Solemn Procession, the Pope declared, “This is why [the Eucharist] is proclaimed and exposed openly, so that everyone may encounter “Jesus who passes” as he passed through the roads of Galilee, of Samaria and of Judea; so that everyone, in receiving him, may be healed and renewed by the strength of his love.” …

Corpus Christi i Roma – pavens tanker rundt dagenLes mer »

Hva er messen? Hvordan bør den feires?

Katolsk, Teologi /

For noen dager siden ble jeg her på bloggen ( utfordret til å si litt mer om hvordan messen bør feires. Spørsmålet relaterer kanskje mest til diskusjonen og den nye om den gamle messen, latin eller andre språk o.l. Før vi kan svare på de spørsmåla, syns jeg vi bør se på litt mer fundamentalt hva messen egentlig er. Vet vi ikke det, kan vi heller ikke si noe fornuftig om den.

Det viktigste ordet vi bør bruke om messen syns jeg da er LITURGI; det greske ordet leiturgia betyr tjeneste, gudstjeneste, og denne handler altså om å tjene Gud. Vi kristne ser på oss selv som skapt av Den Treenige Gud, og en av våre viktige oppgaver her på jorda er da å tjene, tilbe og lovprise vår Skaper og Herre.

For å gjøre dette har vi (blant flere andre ting, men dette er det viktigste) den hellige liturgi/ messen; der vi samles i Herrens navn, hører hans ord, ber til ham, tilber ham, bærer fram Kristi hellige sonoffer, og eter av dette offeret som tegn på vår deltakelse i offeret, og i fellesskapet med hverandre og med Herren.

Jeg vil altså først og fremst fokusere på dette vertikale aspekt; det horisontale aspektet er også med, men bør i vår tid gjerne tones noe ned, syns jeg. Her syns jeg nemlig man kommer skeivt ut i de fleste protestantiske sammenhenger – og vi katolikker også noen ganger – ved at det menenskelige fellesskapet og «underholdnings»aspektet blir svært så sentralt.

På katolsk.no fins det mange artikler som omhandler messen, og jeg har også skrevet et par korte poster på bloggenom dette før: om «messen som hellig handling», og om «offeret som det viktigste«. http://aomoi.net

Jeg skriver om ikke lenge mer om dette; om visse ting som skader den rette messefeiringa, og om de mange valgmulighetene som fins mht. språk, musikk osv.

Kraftig forsvar for pave Pius XII

Katolsk /

For et par dager siden holdt Vatikanets «utenriksminister», kardinal Bertone, et foredrag som svært sterkt forsvarte Pius XII mot kritikk som flere har rettet mot ham i forb. med behandlingen av jøder under 2. verdenskrig; forsvarte paven den gangen jødene så godt han kunne, eller gjorde han det ikke?

Noen ser på dette foredraget som et ledd i forsvaret av Pius XII’s saliggjøringsprosess, som nylig er kommet et steg videre. John Allen skriver om dette:

In what may amount to a preemptive strike ahead of the beatification of Pope Pius XII, the Vatican’s Secretary of State today issued a strong defense of the wartime pope, saying that the “black legend” around his alleged silence on the Nazi Holocaust reflects “violent and false ideology.”

Far from acquiescing in the Holocaust, Bertone argued, Pius XII presided over an “enormous work of charity … opening the doors of seminaries and religious institutes, welcoming refugees and the persecuted, helping all.”

Bertone argued that while Pius XII made his anti-Nazi sentiments clear, he avoided dramatic public confrontations in order to spare both Jews and Catholics more dire persecution, and to protect the Church’s ability to work behind the scenes.

HELE BERTONES FOREDRAG KAN LESES HER.

Hvordan bør messen feires? Når kommer de nye reglene om den tridentinske messen?

Katolsk, Liturgi /

Jeg fikk følgende spørsmål ang. bloggen min i dag:
«Beskjed: Det skrives for tiden mye internasjonalt om pavens kommende «Motu proprio» om tillatelse til å feire Tridentinermessen. En gang det passer, kunne du ikke ta opp dette temaet. I Norge er vi vel fornøyd med den messen vi har …?»

Ang. pavens nye regler (som jeg har nevnt litt om før) er det nå blitt spekulert nesten hver uke at den skulle komme, i et halvt år! Men det har nå blitt bekreftet at den kommer (fra nest høyeste hold, se under), men jeg tenkte jeg skulle nevne nyheten når dokumentet endelig ble offentlig. Om messen feires slik den bør i Norge (bare delvis, syns jeg), skal jeg komme tilbake til om en dag eller to, men jeg kan nevne at jeg etter påske i år begynte å feire massen på latin når jeg feirer den aleine – den nye messen på latin, den gamle, tridentisnke messen vet jeg svært lite om så langt.

Her er de siste nyhetene jeg har lest om pavens Motu proprio om den tridentinske messen, fra søndag 3/6:
In Avvenire the official newspaper of the Italian Bishops Conference, today, H.E. Tarcisio Card. Bertone has an interview. He spoke mainly about the Pope’s latest trip to Brasil and the flap about the «excommunication» regarding pro-abortion politicians in Mexico. .. At the very end, the Cardinal Secretary of State said (my translation):

– And the long-anticipated Motu Proprio which would derestrict the use of the so-called Missale of St. Pius V, at what point is it?

I believe we won’t have to wait much longer to see it published. The Pope is personally interested that this happen. He will explain it in his accompanying letter, hoping for a serene reception.

Okay.

1) It is done.
2) It is going to happen.
3) The Pope is preparing, or has prepared a letter to come along with the Motu Proprio.
4) It is going to happen despite the knowledge that there will be resistence.

Kaldeisk-katolsk prest drept i Irak

Katolsk /

En katolsk prest ble drept i Irak sist søndag sammen med tre av sine (sub)diakoner. Denne presten, Fader Ragheed Ganni, hadde vært prest i Sverige, og hans venner i Johanneskyrkan i Södertälje sørger over hans død, skriver svenske Dagen: (Lenger nede på sida har jeg også tatt med pavens hilsen i forbindelse med drapet.)

– Vi sörjer vår martyr, berättar Isam Kalka, som arbetar i Johanneskyrkan och ingår i ungdomsrådet.
I morgon hålls en minnesceremoni av den kaldeiska kyrkan, en del av den katolska kyrkan i Sverige. Man räknar med närmare 500 deltagare.

Det var när Ragheed Ganni och tre diakoner lämnade The Church of the Holy Spirit i Mosul efter söndagskvällens mässa som de besköts av en beväpnad grupp. Med i bilen fanns också en hustru till en av diakonerna. När bilen stoppades beordrades hon att kliva ur varefter de fyra andra sköts ned metodiskt. Sedan placerades en bomb vid bilen. Ragheed Ganni var bara 35 år. Han studerade till präst i Rom och blev färdig 2003. Han kom till Sverige och tjänstgjorde i den kaldeiska kyrkan.

– Det här var hans första församling i Sverige. Han var väldigt omtyckt, han vigde och döpte många här och han hade en väldigt stark relation till ungdomarna. Det är tack vare honom vi har så många ungdomar, säger Isam Kalka. …

Kaldeisk-katolsk prest drept i IrakLes mer »

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

40 000 mennesker var samlet på Petersplassen i dag, i pøsende regnvær – bare paven, noen få av hans medhjelpere og alteret var beskyttet under en baldakin. Det var Treenighetssøndag og kåring av fire nye hellige: Giorgio Preca, Szymon di Lipnica, Karel van Sint Andries Houben og Marie Eugénie de Jésus Milleret. Her tar jeg med deler av pave Benedikts preken:

Today we celebrate the solemnity of the Most Holy Trinity. After the Eastertime, after having relived the event of Pentecost, which renews the baptism of the Church in the Holy Spirit, we turn towards ‘the open heavens’ to enter with the eyes of faith into the depth of God’s mystery: One substance and three Persons- Father, Son and Holy Spirit. …. …

In the first Reading, taken from the Book of Proverbs, we see Wisdom, beside God as assistant, as ‘architect’ (8,30). The panorama of the cosmos observed through the eyes of Wisdom is stupendous. Wisdom confesses: «Playing on the surface of the earth, I found delight in the human race.»

Wisdom dwells among men with love, because in them she recognizes the image and likeness of the Creator. This preferential relationship of Wisdom with men recalls a celebrated passage from another Wisdom book, the Book of Wisdom itself: «For she is an aura of the might of God& And she, who is one, can do all things, and renews everything. And passing into holy souls from age to age, she produces friends of God and prophets» (Wis 7, 25-27). …

Pavens preken på Treenighetssøndagen, i pøsende regnvær på PetersplassenLes mer »

Verdens beste oversikt over katolske bispedømmer

Data/blogg, Katolsk /

Sannsynligvis ukjent for mange i Norge (men også kjent av mennesker over hele verden) er det at www.katolsk.no i over ti år har hatt en komplett oversikt over NETTSIDER til alle katolske bispedømmer i hele verden. Jeg har besøkt sidene hver gang jeg har trengt info om Kirken, i USA eller Italia etc. Jeg abonnerer på Googles nyheter på en del begreper, og ble derfor i dag minnet om siden som ligger på http://www.katolsk.no/utenriks/liste_en.htm

Oppsummering av resultatene fra den Latin-Amerikanske bispekonferansen

Katolsk /

Etter 19. dager var den 5. bispekonferansen for Latin-Amerika og Karibia (CELAM) ferdig i går. De hadde vært samlet i Aparecida i Brasil, 162 biskoper, 81 andre deltakere og 23 observatører og teologiske rådgivere. John Allen skriver at det var vanskelig å oppsummere konferansen (og å si om mye positivt hadde skjedd elelr ikke), selv om det var tydelig at temaene om manglende pastoralt arbeid i lang tid har ført til at mange mennesker er blitt protestanter (eller mistet troen helt), og at frigjøringsteologien ikke er avgått ved døden, selv om den er blitt modifisert.

Men han gjør likevel et forsøk på å oppsummere det som skjedde i fem punkter:


* A frank admission from the bishops that 500 years of Roman Catholicism as a near-monopoly in Latin America in some ways put the church to sleep, leaving it content with the formal externals of religion such as baptism, but often failing to impart any real sense of personal faith;
* A consequent call for a «Great Continental Mission,» driven by old-fashioned, door-to-door pastoral outreach, rather than sitting around in parishes and waiting for people to show up. (Brazilian Cardinal Claudio Hummes used the much less euphonic phrase «domiciliary missionary visits,» but it amounts to the same thing);
* A more ecumenical tone than has often been the case in Latin America, recognizing that in light of growing secularization and a sometimes hostile political climate, the various Christian churches need to stand together;
* A deeper ecological awareness;
* A cautious embrace of the core legacy of liberation theology, including the option for the poor, the concept of structural sin, ecclesial base communities, and the «see-judge-act» method of social discernment, though always in the context of the primacy of individual holiness, as well as clarity about the church’s proclamation of Jesus Christ as the Son of God and lone Savior of the world.

Konsekvenser for mennesker som støtter anti-katolske handlinger

Generelt, Katolsk /

Dette er et spørsmål som diskuteres mye i store deler av verden, men lite i Norge. (Bortsett visse kontroverser i Den norske kirke rundt spørsmålet om nattverdnekt for personer som utfører eller aktivt støtter fri abort. Daværende kapellan i Øksnes, Jon Syver Norbye, er her det mest kjente eksempelet, da han i 1992 ønsket å øve kirketukt mot en lege som aktivt støttet fri abort, men ikke fikk støtte av sin biskop.) I USA har man ganske grundig diskutert om katolske politikere som aktivt støtter fri abort fortsatt kan motta nattverden. Og ved pavens reise til Brasil nå nylig ble han spurt om akkurat dette, og svarte bekreftende at slike personer ikke burde motta nattverden. Dette svaret ble så mildnet litt av Vatikanets pressekontor, og mange syntes det var underlig at paven skulle sensureres – av Vatikanet!

I en artikkel: Catholic Politicians and Excommunication på First Things nettsider diskuteres denne saken på en intelligent måte. Det er svært klargjørende at man begynner med det moralske spørsmålet, før man går over til kirkerettslige diskusjoner. Les selv:

To start at the beginning, as a matter of Catholic moral theology (which is prior to any question of canon law), a Catholic who commits a grave sin separates himself from the Body of Christ and imperils his immortal soul. This applies to all grave sins of whatever nature; there is nothing special about abortion here. Until a person who commits such a sin repents and does penance, he ought not receive communion. This is because, Whoever eats the bread or drinks the cup of the Lord unworthily sins against the body and blood of the Lord (1 Cor. 11:27). This is a moral prohibition in moral theology, not a legal punishment under canon law.

Canon law becomes relevant because the Church has chosen to impose penalties for certain forms of wrongdoing in order to create additional incentives for the offender to repent. Such is the primary purpose even of the extreme penalty of excommunication, which denies the subject person access to the sacraments. Now, the Church generally imposes such canonical penalties as the result of a judicial process, much as the state imposes a term of imprisonment through the sentence of a judge. … …

The issue of excommunication persists, however, because canon law treats abortion much more severely than most other kinds of wrongdoing. It imposes on the canonical crime of procuring an abortion a so-called latae sententiae excommunication (canon 1398). An excommunication latae sententiae attaches to the offender merely because he has performed the prohibited action and without any judicial action by the Church—indeed without any further action by anyone whatsoever. The penalty is imposed automatically, or, as an American lawyer might say, by operation of law. Ecclesiastical authority will, at most, take note of the fact that the wrongdoer has incurred the penalty. That is precisely what the Mexican bishops were doing when they said that the legislators voting to legalize abortion had excommunicated themselves, and this is what Pope Benedict was acknowledging as well, at least until the Vatican Secretariat of State decided that, although Pilate wrote what he wrote, Benedict didn’t say what he said.

Filosofi som ideologi – i regjeringens høringsnotat om ny ekteskapslov

Generelt, Katolsk /

«I Pettersens tekst kan man se hvordan filosofi blir brukt for egne ideologiske mål, nemlig å løsrive ekteskapet fra ”det heterofile monopolet”. Det er en farlig ting, spesielt når det benyttes i en regjerings høringsnotat. Man kan være uenig i saken, men av et høringsnotat kan man forvente seg en noe mer nøytral beskrivelse av åndshistoriens tanker om temaet. Det faktum at en slik tekst utgjør en stor del av regjerings høringsnotat burde få alarmklokkene til å ringe, spesielt hos homofile. Hvis Pettersens mangelfulle og filosofisk uholdbare tekst er teorien bak likekjønnede ekteskap, tror jeg nemlig en del homofile vil føle seg krenket, og det med rette!»

Dette skriver St. Olav tidsskrifts redaktør Henrik Holm i gårsdagens Vårt Land, som en kommentar til et notat i regjeringens høringsnotat om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par: Hva er et ekteskap? Noen refleksjoner, skrevet av Tove Pettersen.

Henrik Holm avslutter sin artikkel slik jeg gjengir i første avsnitt, men skriver bl.a. også dette:
1. Pettersen bruker eksempler på homofil praksis i historien som argument. Men er det ikke heller en filosofs oppgave å metodisk sett se bort fra en historisk utvikling og sosiologi for å belyse en konkret sak? Filosofien er fri fordi den stiller det allmenne spørsmål om hva et ekteskap er. Først når dette allmenne spørsmål står i sentrum, kan man henvende seg til historien for å se hva de tenkte om saken. Men at historien skal bli til et kriterium for rett og galt, er filosofisk nonsens: Fordi det fantes ”boy wives” i antikken og ”female husbands” i Afrika, er likekjønnede ekteskap en god ting i dag? …

2. Etter å ha beskrevet Hegels tanker om ekteskapets grunn i samfunnet, konkluderer Pettersen: ”Selv om Hegel i sin analyse forutsetter at ekteskapet er en relasjon mellom mann og kvinne, må ikke hans tanker om familien og ekteskapet nødvendigvis forkastes selv om partene i ekteskapet har samme kjønn”. Et slikt utsagn er å ta Hegels filosofi til inntekt for egen ideologi om ekteskapet. Historien har mange eksempler på en slikfremgangsmåte, spesielt fra totalitære regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med. … …

5. Spørsmålet om hvorvidt det er bra for barn å vokse opp hos likekjønnede, vil ikke Pettersen berøre, men det er noe ”empirisk forskning må gi svar på”. Har Pettersen glemt at barn nødvendigvis har en kjødelig mor og far? Lever ikke ethvert barn av kjærligheten til foreldrene? Eller er barn bare noe som kan kastes rundt etter voksne menneskers behov? Man savner tanker om barns menneskerettighet til å ha en mor og en far. Barn kan ikke brukes til å tilfredsstille voksnes behov etter barn. Her taler naturen en klarere tale enn Pettersens konstruktivistiske ideologi!

HELE DENNE ARTIKKELEN KAN LESES HER.

Kirke eller folkekirke? – del 2

Katolsk, Teologi /

Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:

Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.

Den allmennkyrkjelege ekklesiologien held difor fast ved at kyrkja si urform er nattverdfeiringa – som alltid inkluderer og førutset ei levande forkynning av Ordet og den apostoliske Kristus-bodskapen. Det er også dette som kling igjen i dei lutherske vedkjenningsskriftene når dei seier at ”kyrkja er forsamlinga av dei heilage der evangeliet vert rett forkynt og sakramenta rett forvalta” (CA 7). Kyrkja er altså noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar. Desse handlingane har berre meining som innføring i nattverdfeiringa. Vi vert døypte og konfirmerte for å ta del i nattverdfeiringa, og kyrkjeleg ekteskapsvigsle og gravferdpraksis førutset den konkrete kyrkjelege fellesskapen som nattverdfeiringa er. Kyrkja bør sjølvsagt strekkje seg langt i praktiseringa av dette for å kome i møte dei som av ulike grunnar ikkje tek del i nattverden; men alarmen må gå når unntaket vert regelen og gjort til eit prinsipp i sjølve kyrkjeordninga.

Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. …

Kirke eller folkekirke? – del 2Les mer »

Trist skjebne for kristne i Irak

Generelt, Katolsk /

Erling Rimehaug skrev i Vårt Land sist uke en artikkel med en trist overskrift og ingress: Slutten for kristne mellom elvene? Mens vi feiret 17. mai, rømte irakiske kristne fra hjemmene sine etter å ha fått krav fra væpnede islamister om å omvende seg.

– Ved Babylons floder satt vi og gråt, står det i Bibelen. Det var de deporterte jødene som gråt av lengsel etter Jerusalem. I dag er det de kristne som gråter i landet mellom elvene. De har overlevd 1.400 år med muslimsk styre. Nå er de i ferd med å bukke under.

Den katolske kirke i Norge har de siste årene tatt i mot mange av disse kristne, som er katolikker og kalles kaldeiske. Senest for et par dager siden hørte jeg om et par nye familier av disse innefor vår egen menighets grenser. Rimehaug skriver bl.a. dette:

De siste ukene har representanter for en muslimsk væpnet gruppe, sammen med sjeiken fra en lokal moské, gått rundt til alle kristne familier i bydelen Dora sørøst i Bagdad. I denne forholdsvis fattige bydelen bor de fleste kristne i den irakiske hovedstaden.

Ifølge det katolske nyhetsbyrået AINA har de kristne fått beskjed om å betale den tradisjonelle skatten for ikke-muslimer (jizya), som ble satt til omtrent 1.500 norske kroner – en astronomisk sum for fattige irakere. Hvis de ikke betalte, fikk de tre valg: Komme til moskeen og omvende seg, forlate hjemmet uten å ta med seg noen eiendeler, eller å bli drept. … ..

Aksjonene mot de kristne i Bagdad kommer etter lang tids trakassering av den kristne minoriteten i landet. Kristne kvinner blir truet til å gå med slør, eller banket opp om de ikke gjør det, kristne blir kidnappet med krav om løsepenger, de blir jaget hjemmefra og drept. Flere ganger er kirker brent.

I begynnelsen av mai gikk den irakiske patriarken Emmanuel III Delly ut med skarp kritikk av regjeringen fordi den ikke gjør noe for å stanse forfølgelsen av de kristne. … Tirsdag gikk den irakiske regjeringen til det uvanlige skritt å offentliggjøre en erklæring mot trusler og deportasjoner av irakiske kristne. Dette er i strid med ortodoks islamsk lære, sier regjeringen, og lover de kristne all mulig støtte. Dessverre er det siste bare tomme ord. Den irakiske regjeringen har overhodet ingen kontroll over situasjonen i områdene der de kristne bor, og har ikke løftet en finger for å hjelpe dem. … …

Det som i alle fall er sikkert, er at den syriske-ortodokse kirke er en av verdens eldste. … … De syriskortodokse, eller assyrerne som de gjerne kaller seg selv, bor i Nord-Irak og Syria. I Tyrkia bodde også mange, men de ble utryddet av Atatürks nasjonalister, på samme måte som armenerne.

De fleste irakiske kristne kalles imidlertid kaldeere – det vil si at de gjør assyrernes historiske rival, babylonerne, til sine aner. Den kaldeiske kirken oppsto på 1700-tallet da en del av den syriske kirken sluttet seg til pavekirken. Til tross for disse historiske skillene er det i dag nære bånd mellom de assyriske og de kaldeiske kristne, presset som de har vært både av islam og av Saddam Husseins styre.

Kirke eller folkekirke?

Katolsk, Teologi /

”Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:

Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.

Debatt og meiningsbryting kring desse spørsmåla er bra, samstundes som det synleggjer mangelen på ei meir djuptgåande tenking om kva kyrkja eigentleg er; det eg vil kalle det ”ekklesiologiske vakuumet” i statskyrkjedebatten. Det er uheldig at desse spørsmåla vert pressa av den reint politiske og kyrkjepolitiske problematikken, noko som sjølvsagt er forståeleg når det gjeld eit kyrkjesamfunn med sterke band til det etablerte samfunnet.

Eg skulle ynskje at både teologar av profesjon og ”truande og tenkjande” lekfolk innan Den norske Kyrkja ville våge å bryte ut av denne trollkrinsen og vende attende til det som er teologien sine kjelder også når det gjeld læra om kyrkja. Våg å bruke den bibelske terminologien: Kyrkja er Guds folk, Guds tempel, Guds husfolk, Kristi brud, Kristi lekam. Ho er såleis intimt knytt til sjølve frelsesmysteriet. Ved Anden, ved den levande forkynninga av Ordet, ved karismaene (nådegåvene) og dei ulike embeta, ved feiringa av sakramenta og liturgien og ved den konkrete sosiale (diakonale) fellesskapen lever den oppstandne Kristus midt i verda og kallar alle til å ta i mot sitt frelsesverk.

Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.

Litt mer av artikkelen kommer snart.

Pavens pinsebudskap på Petersplassen

Katolsk, Liturgi /

Pave Benedikt ba pinsedag sammen med de troende på Petersplassen, som han gjør (nesten) hver søndag, og han kom med et kort, men klart og presist pinsebuskap:

Kjære brødre og søstre

I dag feirer vi den store pinsefesten, og gjennom dagens tekster gjenopplever vi Kirkens fødsel slik Lukas beskriver den i Apostlenes gjerninger (2:1-13). Femti dager etter påske kom Den Hellige Ånd ned over alle disiplene som var samlet i bønn sammen med Maria, Jesu mor og med de tolv apostlene (cf. Acts 1:14; 2,1).

We can say, therefore, that the Church had its solemn beginning with the descent of the Holy Spirit. In this extraordinary event we find the essential and qualifying marks of the Church: the Church is one, like the community of Pentecost, which was united in prayer and «of one mind»: «it had but one heart and one soul» (Acts 4:32).

The Church is holy, not because of its own merits, but because, animated by the Holy Spirit, it keeps its gazed fixed upon Christ to become conformed to him and his love. The Church is catholic because the Gospel is destined for all people and for this reason, already at the beginning, the Holy Spirit gives the Church the ability to speak in different tongues. The Church is apostolic because, built upon the foundation of the apostles, it faithfully conserves their teaching through the uninterrupted chain of apostolic succession.

The Church, moreover, is missionary by its nature, and from the day of Pentecost the Holy Spirit does not cease to move it along the roads of the world to the ends of the earth and to the end of time. This reality, which we can verify in every epoch, is already anticipated in the Book of Acts, in which the passage of the Gospel from the Jews to the pagans, from Jerusalem to Rome, is described.

Rome represents the pagan world and therefore all peoples who are outside the ancient people of God. In fact, the Acts conclude with the arrival of the Gospel in Rome. We can say, then, that Rome is the concrete name of the catholicity and missionary spirit of the Church; it expresses fidelity to the origins, to the Church of all times, to a Church that speaks in all languages and goes out to meet every culture.

Dear brothers and sisters, the first Pentecost happened when Mary Most Holy was present among the disciples in the cenacle in Jerusalem and prayed. Today also we entrust ourselves to her maternal intercession so that the Holy Spirit descend abundantly upon the Church of our time and fill the hearts of all the faithful and enkindle in them — in us — the fire of his love.

Den Hellige Ånd ble utsendt

Katolsk /

Da Herren gav disiplene makt til å gjenføde mennesker til Gud, sa han til dem: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn». Det var denne Ånd han ved profetene hadde lovet ”i de siste dager å utøse over … sine treller og tjenestekvinner slik at de taler profetisk». Derfor var det også at Ånden steg ned over Guds Sønn da han var blitt Menneskesønn. Sammen med ham vennet Ånden seg til å bo i mennesker, til å hvile over mennesker og ta bolig i Guds skapning. Den gjør Faderens vilje i dem og fornyer dem fra å være den gamle skapning til å bli Kristi nye skapning. Det var denne Ånd David bad om for menneskeslekten da han sa: ”Styrk meg med din styrende Ånd».

Det var denne Ånd Lukas sier steg ned over disiplene pinsedag etter Herrens himmelferd. Den hadde makt til å føre alle folkeslag inn til livet og å inngå en ny pakt med dem. Derfor sang de på alle tungemål med én røst en lovsang til Gud. Ånden førte sammen fjerntliggende stammer og bar frem til Faderen førstegrødeoffer av alle folkeslag. Derfor var det Herren lovet at han ville sende en Talsmann for å tilpasse oss til Gud. …

Den Hellige Ånd ble utsendtLes mer »

Skroll til toppen