Katolsk

Pave Benedikt ble kritisert for å ha vært uvitende om indianernes skjebne

Katolsk /

Søndag 13. mai var pave Benedikts siste dag i Brasil, og da han snakket til den store bispekonferansen i Aparecida, sa han at Christianity was not imposed upon native peoples, but rather it was the fulfillment to which their religious experience pointed.

“The Utopia of going back to breathe life into the pre-Columbian religions, separating them from Christ and from the universal Church, would not be a step forward,” Benedict said in Aparecida.”Indeed, it would be a step back. In reality, it would be a retreat towards a stage in history anchored in the past.”

Etter den uttalelsen ble han kristisert av mange for å ha vært uvitende eller uten sympati for indianernes skjebne da Amerika ble kolonisert av (ofte brutale) europeere. I gårsdagens vanlige onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven en del om sin Brasil-reise, og tok implisitt opp denne kritikken. Han visste (selvsagt) at ikke alle misjonærer, prester og biskoper alltid hadde behandlet indianerne så godt som de skulle, men han mener fortsatt (også selvsagt, syns jeg) at det kristne budskapet er en velsignelse for alle kulturer. Enkelte aviser er da i dag heller ikke fornøyd med pavens presisering – og det måtte man vel også vente.

I går sa paven bl.a. at “the sufferings and the injustices inflicted by the colonizers on the indigenous populations, who often saw their fundamental human rights trampled upon,” and cannot be forgotten. … … he pope’s comments today suggest that when Benedict said on Sunday that Christ was not an “imposition,” he meant the teachings of Christianity, not the concrete behavior of Christian colonizers – whom, Benedict admitted, were sometimes guilty of “unjustifiable crimes.”

At the same time, Benedict said, there were also Christian missionaries and theologians who defended the natives, such as Bartolomeo de Las Casas and Francesco da Vitoria of the University of Salamanca. Acknowledging the mixed historical record, he said, “must not prevent us from noting with gratitude the marvelous work performed by divine grace among these populations in the course of the centuries.”

“Today, in the epoch of globalization, this Catholic identity still presents itself as the most adequate response,” Benedict XVI said, “provided that it’s animated by a serious doctrinal formation and by the principles of the social doctrine of the church.”

Denne analysen har jeg tatt fra John Allen. Les også hele pavens tale ved gårsdagens onsdagsaudiens.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion – 2

Katolsk, Teologi /

Her tar jeg med et par ekstra dokmumenter om hva pave Benedikt i 2005 og 2006 sa om den «milde» pastorale praksisen å la mennesker motta sakramentene selv om de lever mot Guds og Kirkens lov.

Under en samtale med prester i Aosta-bispedømmet i Italia i juli 2005, svarte paven følgende på spørsmålet om kommuion for gjengifte. Man skal ha forståelse for dere vanskelig situasjon, sier han, men likevel følge Kirkens regler:

And since it is the Sacrament of Christ’s passion, the suffering Christ embraces these people in a special way and communicates with them in another way differently, so that they may feel embraced by the Crucified Lord who fell to the ground and died and suffered for them and with them. Consequently, they must be made to understand that even if, unfortunately, a fundamental dimension is absent, they are not excluded from the great mystery of the Eucharist or from the love of Christ who is present in it. This seems to me important, just as it is important that the parish priest and the parish community make these people realize that on the one hand they must respect the indissolubility of the Sacrament, and on the other, that we love these people who are also suffering for us. Moreover, we must suffer with them, because they are bearing an important witness and because we know that the moment when one gives in «out of love», one wrongs the Sacrament itself and the indissolubility appears less and less true.

Les hele samtalen med prestene her.

28. januar 2006 holdt pave Benedikt en tale til den romerske Rota (den øverste katolske domstolen i ekteskapssaker). Han snakket en hel del om hvor viktig dette arbeidet var, men la også til et par avsnitt om hvor uheldig en pastoral praksis var, der man ikke riktig tar Kirkens syn på ekteskapet på alvor:

Indeed, pastoral love can sometimes be contaminated by complacent attitudes towards the parties. Such attitudes can seem pastoral, but in fact they do not correspond with the good of the parties and of the Ecclesial Community itself; by avoiding confrontation with the truth that saves, they can even turn out to be counterproductive with regard to each person’s saving encounter with Christ.

The principle of the indissolubility of marriage forcefully reaffirmed here by John Paul II (cf. Addresses: 21 January 2000, in ORE, 26 January 2000, p. 1; 28 January 2002, in ibid., 6 February 2002, p. 6) pertains to the integrity of the Christian mystery.

Today, unfortunately, we may observe that this truth is sometimes obscured in the consciences of Christians and of people of good will. For this very reason, the service that can be offered to the faithful and to non-Christian spouses in difficulty is deceptive: it reinforces in them, if only implicitly, the tendency to forget the indissolubility of their union.

Les hele denne talen her.

Mer om ekteskap, gjengifte og kommunion

Katolsk, Teologi /

Jeg var i går på en møte i Oslo for å lære mer om Tribunalets arbeid. Tribunalet er den kirkelige domstolen som vurderer om oppløste ekteskap virkelig har vært sakramentale. Hvis et ekteskap viser seg å ikke ha vært et sakrament, kan det kirkelig sett sees som ugyldig, og de aktuelle personene kan inngå et nytt kirkelig ekteskap. Jeg skal ikke skrive direkte om dette interessante møtet, men ta opp noe som er nær forbundet med det: Selv om et ekteskap ikke er blitt erklært sakramentalt ugyldig, har det vært en praksis blant noen prester å likevel gi disse personene (som lever i et nytt sivilt ekteskap, ja til og med samboende) del i kirkens sakramenter.

Jeg har lenge sett på denne praksisen som svært problematisk, og jeg har merket meg at den er på retur i mange katolske land. Jeg hadde håpet at praksisen var blitt helt borte blant yngre katolske prester i Norge, men jeg har i løpet av de siste ukene forstått det dessverre ikke er tilfelle.

En artikkel på det katolske nettstedet www.chiesa tok i fjor opp nettopp dette temaet, og beskriver ganske tydelig utviklimnga fra 1970 til i dag.

The current rules are of relatively recent formulation, but are based upon a very severe ancient practice. In 1973, the Congregation for the Doctrine of the Faith still admitted the “probata praxis in foro interno,” or admission to the sacraments by a decision of conscience approved by one’s confessor. Reception of communion by divorced and remarried Catholics was fairly widespread in the United States and in some European countries.

Then, in 1981, came the apostolic exhortation “Familiaris Consortio,” which fixed the more rigorous current discipline. But in 1993, the German bishops of the Rhine region – including two prestigious theologians, Karl Lehmann and Walter Kasper, today cardinals – expanded once again the possibility for divorced and remarried persons to receive communion: a sign that they did not see the rules established by Rome as fully convincing and binding. The Congregation for the Doctrine of the Faith, which was then directed by Ratzinger, in 1994 called them back to obedience.

Det aktuelle dokumentet fra Troskongregasjonen fra 1994 sier faktisk ganske tydelig at de vil stoppe denne «milde» pastorale løsningen:
3. … … In recent years, in various regions, different pastoral solutions in this area have been suggested according to which, to be sure, a general admission of divorced and remarried to Eucharistic communion would not be possible, but the divorced and remarried members of the faithfus could approach Holy Communion in specific cases when they consider themselves authorised according to a judgement of conscience to do so. This would be the case, for example, when they had been abandoned completely unjustly, although they sincerely tried to save the previous marriage, or when they are convinced of the nullity of their previous marriage, although unable to demonstrate it in the external forum or when they have gone through a long period of reflexion and penance, or also when for morally valid reasons they cannot satisfy the obligation to separate.

In some places, it has also been proposed that in order objectively to examine their actual situation, the divorced and remarried would have to consult a prudent and expert priest. This priest, however, would have to respect their eventual decision to approach Holy Communion, without this implying an official authorisation.

In these and similar cases it would be a matter of a tolerant and benevolent pastoral solution in order to do justice to the different situations of the divorced and remarried.

4. Even if analogous pastoral solutions have been proposed by a few Fathers of the Church and in some measure were practiced, nevertheless these never attained the consensus of the Fathers and in no way came to constitute the common doctrine of the Church nor to determine her discipline. It falls to the universal Magisterium, in fidelity to Sacred Scripture and Tradition, to teach and to interpret authentically the depositum fidei.

With respect to the aforementioned new pastoral proposals, this Congregation deems itself obliged therefore to recall the doctrine and discipline of the Church in this matter. In fidelity to the words of Jesus Christ, the Church affirms that a new union cannot be recognised as valid if the preceding marriage was valid. If the divorced are remarried civilly, they find themselves in a situation that objectively contravenes God’s law. Consequently, they cannot receive Holy Communion as long as this situation persists.

Likevel fortsetter en del prester å gjøre akkurat det Troskongragasjonen sier man ikke skal gjøre – og det underer meg en hel del.

15. mai – mer om St. Hallvard

Katolsk, Liturgi /

På katolsk.no finnes (mot normalt) bare ei kortfatta fortelling om Hallvard, mens vi prester i tidebønnene har fått presentert en mye fyldigere historie om ham, som riktignok er noe usikker historisk. (Helt på slutten av denne posten kan man lese mer om det.)

Adam fra Bremen har en kort bemerkning om Alfwardus, han ”levde lenge et stille og fromt liv blant nordmennene, men så kunne han ikke lenger være ubemerket. For da han beskyttet en uvenn, ble han drept av venner». Videre forteller han at ved hans ”hvilested opplever folk den dag i dag store helbredelsesundre» (Bok 3, kap 54). Islandske annaler setter dødsåret til 1043, og Adam av Bremens beretning om Hamburg stift var ferdigskrevet i 1075 eller 1076, altså relativt kort tid etter Hallvards død.

(Den følgende tekst er et forsøk på å restituere Hallvardslegenden ved hjelp av det gammelnorske fragmentet (gno), Utrechtmanuskriptet (U), Oslomanuskriptet (O) og manuskriptet fra Västerås (V).)

Legenden om Hallvard den hellige.

(gno) Det var en mann som het Vebjørn. Han bodde i Lier i Vestfold øst i Vik, på den gården som heter Huseby. Han hadde en kone som het Torny. Noen sier hun var datter, andre at hun var datterdatter, av Gudbrand Pukkel, som var herse på Opplandene. Han var far til Åsta, som var mor til kong Olav den hellige og kong Harald Sigurdsson. Vebjørn og Torny hadde to sønner, den ene het Hallvard og den andre Orm. Vebjørn var en vennesæl og rik mann. Et kort stykke derfra bodde en annen mann som het Kolbjørn. Det heter Voll der han bodde. [Kolbjørn hadde tre sønner, Sigmund, Hallvard og Kjetil].

(U) Gutten Hallvard, sønn til Vebjørn, vokste opp hjemme hos sin far. Han var elsket av alle. Først og fremst var han en hengiven kristen, lydig mot sine foreldre, gavmild mot sine frender, kysk på legemet, utpreget ærlig og med sterk rettferdighetssans. Da St. Hallvard kom i ungdommen, begynte han å hjelpe sin far i familiens forretninger. Og det ble fortalt, og alle kjenner til det, at han alt i sin tidlige ungdom fikk laget seg to vektlodd. Fordi han aldri noensinne ville bedra noen, veide han opp til seg selv med det minste og til broren med det største.

En gang drog han til Gotland for å drive med handel. Da han begynte å handle, kom det en meget rik mann der fra stedet som het Botvid [eller Botmund, iflg. V]. Da han så de fremmede, gikk han bort til dem og spurte hvem de var og hvor de kom fra. De forklarte ham dette nøye. Han fikk øye på St. Hallvard og sa: ”Og hvem er så denne unge mannen?» De sa ham hva han het og hvilken ætt han kom av. Da mannen hørte det, sa han: ”Jeg ser at du har særlige ansiktstrekk, og at du har større ære enn alle de andre som her står. Jeg vet for sikkert og visst at du er eslet til stordåd engang i tiden, derfor innbyr jeg deg og dine felager til gjestebud.» St. Hallvard takket ja til dette. Mannen tok imot dem med stor vennlighet, stelte i stand gjestebud, kjøpte alt de hadde å selge og gav mye mer igjen. Da tiden kom da de skulle seile sin vei, gav han dem alt de trengte til reisen og lot dem dra bort i fred. Slik vendte den hellige mannen trygt og sikkert hjem igjen sammen med sine reisefeller. …

15. mai – mer om St. HallvardLes mer »

Den hellige Hallvard – Oslos vernehelgen

Katolsk, Liturgi /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Grundig rapportering fra pavens Brasil-reise

Katolsk, Teologi /

Den kjente reporteren John Allen var med pave Benedikt til Brasil, og har skrevet mange rapporter om turen, mest om teologiske og sosiale spørsmål. Paven sa tydeligvis flere ganger at både kapitalisme og marksisme var blindveier, og at den eneste veien mot et mer menneskevennlig samfunn, var et samfunn som bygger på solide moralske verdier – som man får ved troen på Gud.

For enkelthets skyld har jeg laget direktelenker til John Allens mange interessante rapporter.

OPPDATERING: Slettet, siden lenkene ikke lenger fungerer.

14. mai – fest for den hallige Mattias

Katolsk /

Den hellige Mattias ble født i Betlehem i Judea og ble oppdratt som from jøde. Han var blant Jesu tilhørere helt fra begynnelsen, og tilhørte kanskje gruppen på 72 disipler. Med sikkerhet var han også med på Oljeberget og opplevde Kristi himmelfart. Deretter bestemte apostlene seg under Peters ledelse for å la Mattias fylle den plass blant de tolv som var blitt ledig etter forræderen Judas Iskariot. Dette og mer til kan vi lese på katolsk.no om dagens helgen, apostelen Mattias.

Dene hellige Krystomos skriver også en tekst med tittel: Vis oss, Herre, hvem du har valgt – en tekst som uttrykker hvor viktig det var den nye apostelen hadde selv selve den oppstandne: «Det var altså Ikke meningen at han skulle være vitne om det som hadde skjedd før, og heller ikke om det som var skjedd i ettertid, og heller ikke om de tegn Jesus gjorde, nei, det som var viktig, var oppstandelsen. For alt det andre var viden kjent og var på folkemunne, men oppstandelsen skjedde i det skjulte, og bare disiplene hadde kjennskap til den.»

Her er teksten fra den hellige Johannes Krysostomos’ homilier over Apostlenes gjerninger Homille (3,1.2.3; PG 60, 33.35.35-36.37-38), tatt fradagens matutinlesning:

”I de dager stod Peter opp midt iblant disiplene og talte». På grunn av sin glødende tro, og siden han hadde fått seg hjorden betrodd av Kristus, fordi han er den fremste i apostlenes kor, er Peter alltid den første til å gripe ordet. ”Brødre, vi må velge iblant oss.» Han overlater valget til mengden og gjør dem som er valgbare verdige, samtidig som han fjerner mishag hos de andre, for viktige saker setter alltid ondt blod.

Men hadde da ikke Peter selv rett til å utnevne? Selvsagt hadde han det! Men for å unngå alt som kunne virke som forskjellsbehandling, gjorde han det ikke. …

14. mai – fest for den hallige MattiasLes mer »

For Kirken kan ikke sosialt engasjement komme først

Katolsk /


Bildet er fra saligkåringsmessen i Sao Paolo

John Allen analyserer pave Benedikts tale til Brasils biskoper, og sier at etter pavens åpningsord om takknemlighet overfor biskopene for deres gode arbeid, og takk for en varm mottakelse i Brasil, var likevel pavens budskap «a call to order». Han begynte foredraget med å snakke om lydighet til Kristus, og det satte tonen for det han deretter sa. Slik skriver Allen:

Brazilian Catholicism is famous for its social commitment, but Benedict pointedly reminded the bishops that the ultimate purpose of the church must remain “the salvation of individual souls.» He urged them to «strict vigilance,» warning that «the integrity of the faith, together with ecclesiastical discipline, is and always will be a theme that requires the attention and commitment of all of you.»

Benedict weaved philosophical, programmatic and disciplinary messages into his roughly 4,000 word text, delivered in Portuguese in São Paulo’s Catedral da Sé.

At a philosophical level, Benedict made an argument that runs like a leitmotif through his pontificate, and which formed an important element of his recent book, Jesus of Nazareth: Without the full truth about God and human life revealed in Jesus Christ, no program of social action can succeed. …

… At the disciplinary level, Benedict urged the bishops to “a strict vigilance” across a variety of fronts:

• Defending life against “offenses justified in the name of individual liberty”;
• Opposing divorce and “free unions”;
• Defending priestly celibacy (the pope mentioned this point twice);
• Offering deep evangelization and catechesis to Catholics, to protect them from the “aggressive proselytism of the sects”;
• Ensuring that individual confession, rather than communal rites, remains the normal form of the sacrament;
• Restoring a sense of the sacred to liturgies, and ensuring that liturgical rules are observed;
• Ensuring that the faith is transmitted “without reductive visions and confusion about the mission” of the church;
• Avoiding “the risk of deviations in the area of sexuality” among candidates for the priesthood and religious life.

Benedict concluded by saying that these were the most important themes that “clamor for my attention as pastor of the universal church.”

Bli budbærere for den evige frelse

Katolsk /

Pave Benedikt har holdt et foredrag for Brasils 430 biskoper, og har i korte trekk oppfordret dem til å sette Jesus Kristus først i alt sitt arbeid, det rent kirkelige og også det sosiale. Hele hans foredrag kan leses (på engelsk) her.

I foredraget sitt sa paven bl.a.:

…We Bishops .. are directly bound to Christ, the Good Shepherd. The mission entrusted to us as teachers of the faith consists in recalling, in the words of the Apostle of the Gentiles, that our Saviour «desires all men to be saved and to come to the knowledge of the truth» (1 Timothy 2:4). This, and nothing else, is the purpose of the Church: the salvation of individual souls. For this reason the Father sent his Son, and in the Lord’s own words transmitted to us in the Gospel of Saint John, «as the Father has sent me, even so I send you» (John 20:21). Hence the mandate to preach the Gospel: «Go therefore and make disciples of all nations, baptizing them in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit, teaching them to observe all that I have commanded you; and lo, I am with you always, to the close of the age» (Matthew 28:19-20). These words are simple yet sublime; they speak of our duty to proclaim the truth of the faith, the urgent need for the sacramental life, and the promise of Christ’s continual assistance to his Church. These are fundamental realities: they speak of instructing people in the faith and in Christian morality, and of celebrating the sacraments. Wherever God and his will are unknown, wherever faith in Jesus Christ and in his sacramental presence is lacking, the essential element for the solution of pressing social and political problems is also missing.

… there is a need to engage in apostolic activity as a true mission in the midst of the flock that is constituted by the Church in Brazil, and to promote on every level a methodical evangelization aimed at personal and communal fidelity to Christ. No effort should be spared in seeking out those Catholics who have fallen away and those who know little or nothing of Jesus Christ, by implementing a pastoral plan which welcomes them and helps them realize that the Church is a privileged place of encounter with God, and also through a continuing process of catechesis.

… Starting afresh from Christ in every area of missionary activity; rediscovering in Jesus the love and salvation given to us by the Father through the Holy Spirit: this is the substance and lifeline of the episcopal mission which makes the Bishop the person primarily responsible for catechesis in his diocese.

Paven i Brasil; et budskap til ungdommer – om å våge

Katolsk /

Pave Benedikt snakket i går til ungdommer i Sao Paolo om viktige ting som har med livet og troen å gjøre. Han tok utgangspunkt i teksten om den rike unge mannen, som gikk trist bort etter en samtale med Jesus, fordi han ikke ville gi slipp på sin materielle rikdom.

Hele teksten til pavens tale fins her, og et stykke ute i talen (pkt. 6) sier pave Benedikt at:

«Vi bør tenke på rikdom som ikke bare noe materielt. Å være ung er i seg selv en rikdom, som mennesker bør oppdage og sette pris på. Jesus satte så stor pris på den unge mannen som kom for å be om råd, og inviterte ham til å delta i sin tjeneste for menneskenes frelse. Den unge mannen hadde etstort potensiale og kunne ha utrettet store ting.

But the Gospel goes on to say that this young man, having heard the invitation, was saddened. He went away downcast and sad. This episode causes us to reflect further on the treasure of youth. It is not, in the first place, a question of material wealth, but of life itself, and the values inherent in youth. This wealth is inherited from two sources: life,transmitted from generation to generation, at the ultimate origin of which we find God, full of wisdom and love; and upbringing, which locates us within a culture, to such an extent that we might almost say we are more children of culture and therefore of faith, than of nature. From life springs freedom, which manifests itself, especially in this phase, as responsibility. There comes the great moment of decision, in a twofold choice: firstly, concerning one’s state of life, and secondly concerning one’s profession. It is about providing an answer to the question: what do I do with my life?

In other words, youth appears as a form of wealth because it leads to the discovery of life as a gift and a task. The young man in the Gospel understood that his youth was itself a treasure. He went to Jesus, the good Teacher, in order to seek some direction. At the moment of the great decision, however, he lacked the courage to wager everything on Jesus Christ. In consequence, he went away sad and downcast. This is what happens whenever our decisions waver and become cowardly and self-seeking. He understood that what he lacked was generosity, and this did not allow him to realize his full potential. He withdrew to his riches, turning them to selfishness. Jesus regretted the sadness and the cowardice of the young man who had come to seek him out.»

Pave ‘Bento’ i Brasil – intervjuet på flyet

Katolsk /


Pave Bendikt (Bento på portugisisk) kom til Brasil i går kveld norsk tid, og ble etter den offisielle mottakelsen på flyplassen fløyet med helikopter til benediktinerklosteret Sao Bento i Sao Paulo, og der fikk han bl.a. tid til å be i det flotte kirkerommet vi ser på bildet.

Mange katolske nettsteder følger besøket nøye, bl.a. the American Papist. På flyturen over var det bl.a. tid til en pressekonferanse, der John Allen refererer alle spørsmål og svar, her er det siste spørsmålet:

Many Brazilians don’t necessarily want to hear the message of the church. What can you do about that?

Pope Benedict XVI:
This is not a specific problem of Brazil. In every part of the world, there are lots of people who don’t want to listen. We hope that at least, they hear, so that if they hear, they will also be able to respond. We also seek to convince those who don’t necessarily want to hear us. Naturally, even Our Lord wasn’t able to succeed in getting everyone to listen. We don’t expect that in any given moment we’ll be able to persuade everyone. But, I’ll try, with the help of my collaborators, to speak to Brazil in this moment with the hope that many people want to listen, and that many can be convinced that this is the path to take. Of course, I’ll leave open, at the level of detail, the possibility for many different options and different opinions.

Skilsmisse – ekteskapet kan også være vanskelig

Katekisme, Katolsk /

Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker, men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:

1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:

1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord («En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd»: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

1651. Kristne som lever i en slik situasjon, og som ofte bevarer troen og ønsker å gi sine barn en kristen oppdragelse, skal vies oppmerksomhet og omsorg fra prestenes og menighetens side, slik at de ikke betrakter seg selv som utstøtt av Kirken. Som døpte både kan og bør de ta del i dens liv:

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

LES OM DETTE I KATEKISMEN.

Ekteskapsteologi – ekteskapets guddommelige bånd

Katekisme, Katolsk /

Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt «oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester». Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: «En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet».

1640. Ekteskapsbåndet knyttes altså av Gud selv, slik at et inngått og fullbyrdet ekteskap mellom døpte aldri kan oppløses. Dette båndet, som skyldes en fri og menneskeverdig handling fra brudefolkenes side og fullbyrdelsen av ekteskapet, er fra nå av en ugjenkallelig virkelighet og gir opphav til en pakt Guds trofasthet går god for. Det står ikke i Kirkens makt å sette seg ut over en ordning guddommelig visdom har opprettet.

1641. «[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform». Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde «hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem».

LES HELE DETTE AVSNITTET I KATEKISMEN.

Er den katolske kirke usynlig i vårt samfunn?

Katolsk /

I sist nummer av Broen skriver redaktør Kristine Dingstad litt om Kirkens synlighet i samfunnet, på bakgrunn av en kommentar i avisa Vårt Land, der Den katolske kirke i Norge ble kalt: ”En hellig, usynlig kirke”. Denne kommentaren kan leses på flere måter, skriver Dingstad, og hun sier bl.a.:

Man kan velge å lese kommentaren som en påstand om at Den katolske kirke Norge er unnfallende og eksklusiv, og med en slik tolkning er det av mange grunner lett og naturlig å gå i forsvar og bli defensiv.

For det første er Kirken i Norge, ut fra størrelsen, påfallende godt representert i mediene. Dette gjelder både geistlighetens og lekfolkets røst. Biskop Eidsvig hadde i tiden før og etter bispevigselen flere titalls intervjuer med norske medier og snakker med glede med journalister så sant har anledning. Informasjonstjenesten er omtrent daglig i kontakt med journalister som trenger hjelp og kommentarer. Når journalisten etterlyser uttalelser om aktuelle spørsmål, nevnes eksempelvis ikke at OKB som eneste kirkesamfunn utenfor Den norske kirke leverte en utfordrende høringsuttalelse om forslag til ny bioteknologilov.

For det andre har Den katolske kirke i Norge en historie som minoritetskirke, hvor den inntil nokså nylig har opplevd at dens blotte nærvær har vært provoserende for mange. Man har derfor vegret seg for å puste til ilden ved å komme med krasse utspill. Med dette i minne kan det kjennes noe underlig å bli kritisert for å ikke melde seg på debatter om statskirkens indre anliggender.

For det tredje har Den katolske kirke et kirke- og embetssyn som skiller seg fra protestantiske. Lokalkirkens lære og forkynnelse er solid definert av den universelle Kirke, voktet av Peters etterfølger, og det har liten nyhetsverdi at en lokal biskop bekrefter Kirkens lære – noe han er forpliktet til ved sin ordinasjon. Kirkelig engasjement og tjeneste handler ikke om antall spaltemeter i avisenes debattsider. Kirken må selv få lov til å definere hva den anser som sentralt og mindre sentralt. Dens oppgave er å betjene og styrke de troende og å forkynne Evangeliet for verden. Vi vil nok derfor ikke få se en katolsk biskop i Norge som et ”riksorakel”.

Og for det fjerde – de indrekirkelige anliggender må for både geistlighet og lekfolk være hovedprioritet, når vi i dag befinner oss i en utfordrende ekspansjons- og konsolideringsprosess.

Når det er sagt, kan man også velge å lese journalistens kommentar som en positiv invitasjon til å bli mer synlig, og det bør vi etter mitt syn velge å gjøre. Det er en forholdsvis ny situasjon for katolikker i Norge å bli etterspurt, og det er i seg selv en interessant kirkelig og samfunnsmessig utvikling – som vi nok trenger tid til å komme til rette med. En av utfordringene i kommunikasjonen utad er å tilpasse og forenkle språket vårt. Når journalister skal forstå og gjengi det man sier, er det lett å bli feiltolket. Dette skyldes sjelden vrangvilje – oftest opplever vi at norsk presse er åpen og velvillig innstilt. Det oppstår imidlertid ofte forvirring og misforståelser rundt vårt omfattende begrepsapparat .. …

En relatert utfordring er at det katolske paradigmet på mange og grunnleggende måter skiller seg fra et protestantisk og et sekulært paradigme – og derved er nokså fremmed i norsk kontekst. I kombinasjon med det faktum at den katolske lære er omfattende, kompleks og bundet sammen i en indre fornuftsmessig sammenheng, kan det derfor være vanskelig å uttale seg om enkeltspørsmål uten at man samtidig får anledning til å forklare det katolske resonnement ”fra A til Å”. ….. ….

Nytt nummer av BROEN er utkommet

Katolsk /

For noen dager siden fikk vi siste nummer av det katolske (nasjonale menighets-) bladet i postkassen, og der er det en rekke ineressante artikler. Bl.a. disse:

* Sta. Birgitta menighet viser vei i arbeidet for polske innvandrere
* Vietnamesiske katolikker i Norge
* Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn – Vi har oppdaget at vi har mange ting til felles
* Ny bioteknologilov – Kirken proetsterer
* Påskefeiringen og Kirkens liturgi
* Vatikanradioen: Pavens radiostasjon – før og nå
* Generalvikar – hva er det?

Bladet kan lastes ned i pdf-format fra denne adressen, eller direkte på denne lenken.

Konfirmasjon i St. Svithun menighet

Katolsk /

Biskop Bernt Eidsvig kom til Stavanger i dag for å gi 27 av våre ungdommer konfirmasjonens sakrament. Det første bildet viser selve salvinga av de unge – de knelte rundt alterringen i en «statskirke» vi leide for anledningen. Biskopen sier; «ta i mot Gud gave, Den Hellige Ånds innsegl», når han salver dem.

Det nederste bildet viser alle de unge oppstilt ute etter messen.

Pave Benedikt reiser til Brasil

Katolsk /

Kanskje jeg heller burde kalt ham pave Bento, siden det er det han heter på portugisisk. Om en uke, 9. – 14. mai, skal paven reise til landet som har flest katolikker i hele verden, og han har følgende ting på timeplanen:


He will canonize the first Brazilian-born saint, Antonio Galvao.
He will meet with President Luiz Inacio da Silva
He will celebrate two open-air Masses, one expected to draw over 1 million people
He will address 30,000 Catholic youth in the Pacaembu soccer stadium
He will commence the once-a-decade meeting of the Latin America and Caribbean Episcopate

Denne artikkelen har mye informasjon om turen og har også lenker med enda mye mer stoff.

Mai er Marias måned

Katolsk /

Mai er (sammen med oktober) måneden der Maria minnes spesielt i Den katolske kirke. Da jeg så dette flotte bildet fra «Marias fødselskirke» in Wien, syntes jeg det passet godt på bloggen. Denne Maria-kirken ligger i Hietzing, som lå utenfor Wiens bymurer (som ikke lenger eksisterer), og ble bygget på 1400-tallet, og restaurert i 1860. Den ble skada i begge de tyrkiske angrepene på Wien (1529, 1683).

SE FLERE BILDER HER.

St. Olav tidsskrift

Katolsk, Teologi /

St. Olav tidsskrift har nylig kommet ut med et nytt nummer, med flere interessante artikler. Jeg skal ta med noen få utdrag på min blog etter hvert, og minner også at St. Olav nå nylig har fått opp sin egen nettside på adressen http://stolav.katolsk.no (Oppdatering: sidene ble stengt vinteren 2009 pga inaktivitet.)

Her er innholdsfortegnelsen for nr. 4 – 2007:

Redaktørens hjørne: Dristige europeere – Av Henrik Holm

Den åpne kirke som kulturfenomen – Av Ola Tjørhom

Veien til Emmaus ‑ om abbè Pierre – Av Reidun Iversen

Store tanker om lite ord – Av Helge Erik Solberg

Intervju med Astrid Johannessen – På vei mot Jerusalem

Debatt: Kirken i historien og historien i Kirken – Av Henrik von Achen

En norsk studie om den store spanske dikter Calderón – Av Kåre Langvik‑Johannessen

Alvorlig talt: Kristendommens betydning for Europa – Av Janne Haaland Matlary

Bokanmeldelse: Den kristne tragedie – Av Ronny Spaans

Blikk på tiden: Glede – Av Henrik Holm

Skroll til toppen