«Det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte»
Første lesning i messen denne onsdagskvelden – 1. Kongebok 18,20-39 – minner meg om mitt halvår i Jerusalem i 1977; nemlig et uttrykk jeg da lærte på hebraisk, fra profeten Elias kamp mot Ba’alsprofenene på Karmelfjellet: «Ve ein qol ve ein onæ» (det siste ordet kan også være «onjá»)
I de dager sendte kong Akab bud omkring til alle israelittene og stevnet profetene sammen på Karmelfjellet.
Da trådte Elia frem for folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Ba’al Gud, så følg ham!» Men folket svarte ikke et ord. Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men Ba’als profeter er fire hundre og femti. La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg vil stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild. Så kan dere påkalle deres guds navn, og jeg vil påkalle Herrens navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!»
Da sa Elia til Ba’als profeter: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Påkall så deres guds navn, men tenn ikke ild!» Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Ba’al fra morgen til middag. De sa: «Svar oss, Ba’al!» Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring alteret de hadde reist. Da det var blitt middag, gjorde Elia narr av dem og sa: «Rop høyere! Han er jo Gud. Han er vel falt i tanker, eller han er gått avsides eller er ute på reise. Kanskje sover han og må våkne først.» Så ropte de enda høyere og rispet seg opp med sverd og spyd, som de hadde for skikk, til blodet rant ned over dem. Da det led over middag, begynte de å rase. Slik holdt de på til den tid da matofferet ble frembåret. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte, og ingen som enset dem.
Da sa Elia til folkemengden: «Kom hit til meg!» Hele folket gikk da bort til ham. Så bygde han opp igjen Herrens alter, som var nedrevet. Elia tok tolv stener efter tallet på stammene til Jakobs sønner, han som Herren hadde talt dette ord til: «Israel skal ditt navn være.» Av stenene bygde han et alter i Herrens navn. Rundt omkring alteret gravde han en grøft så stor som til to mål såkorn. Han la veden til rette, delte oksen opp og la den oppå veden. Så sa han: «Fyll fire krukker med vann, og hell det ut over brennofferet og veden!» Og han sa: «Gjør det en gang til!» Så gjorde de det for annen gang. Da sa han: «Gjør det enda en gang!»
Så gjorde de det for tredje gang. Vannet fløt rundt omkring alteret. Til og med grøften fylte han med vann. Da tiden for matofferet var inne, trådte profeten Elia frem og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det bli kjent i dag at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at jeg har gjort alt dette på ditt ord! Svar meg, Herre, svar meg, så dette folk kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg!» Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, stenene og jorden, og slikket opp vannet i grøften. Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»
Vers 26 er i sin helhet slik:
«Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og påkalte Ba’al fra morgen til middag. De sa: «Svar oss, Ba’al!» Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring alteret de hadde reist.»
Det er på 1000- og 1100-tallet vi finner de første umiskjennelige indikasjoner på en andakt for Jesu hellige Hjerte. Gjennom såret i siden nådde man gradvis Det sårede Hjerte, og såret i hjertet symboliserte kjærlighetens sår. Det var i den glødende atmosfæren i de benediktinske eller cisterciensiske klostrene, i en tankeverden preget av de hellige Anselm av Canterbury (ca 1033-1109) og Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), at andakten vokste frem, selv om det er umulig å si positivt hva som var dens første tekster eller hvem som var dens første forkjempere. …
Which is just as well. In fact, Mother Teresa is of interest to me not because she was enlightened more than others on matters spiritual. On the contrary, my continued interest in her is explained particularly because she herself was in the dark all her life. Not many religious “professionals” would admit this “deficiency” as Mother Teresa did in her talks and writings to her spiritual directors. Honesty and integrity separate her from theological hypocrisy often manifested at institutional level.
… Mellom boligblokkene på Enerhaugen ligger et upåaktet storverk i norsk arkitektur: St. Hallvard kirke og kloster, tegnet av Kjell Lund i 1966. Bygningens eksteriør er lukket, formet som en hvilende kube. Tung og urokkelig står den rett på grunnfjellet, veggene er i grov tegl, vinduene er små glugger og inngangene er kilt inn som dype snitt i massen. Interiøret er omsluttende i form av en sylinder, med varmrøde teglvegger som kretser om rommet som i en hule, der lyset siver inn gjennom smale vertikalsnitt i overflaten. Taket er synkende og faller som en knyttneve ned i rommet i form av en omvendt betongkuppel, men stiger så igjen til den ene siden i retning av alteret.
Alle disse trekkene er med på å tolke klosterets funksjon: Den lukkede kuben viser til munkenes avsondrethet fra utenverden, sylinderen til deres konsentrasjon om bønn og det synkende taket tolker himmelens tilstedeværelse, mens stigningen løfter blikket mot gudstjenestens fokus.
