Katolsk

Nødvendig med en kulturell revolusjon i presteutdannelsen

Katolsk /

I det danske Katolsk Orientering (SE HER) leste jeg nylig en artikkel om presteutdannelsen, der står det bl.a.:

Kardinal Ouellet, bispekongregationens præfekt, udtaler i ’Donne, Chiesa, mondo’ – et månedstillæg til Vatikanets dagblad L’Osservatore Romano, at kvinder bør spille en langt større rolle i uddannelsen af kommende præster, ude i sognene og i Kirkens daglige liv.

Kvinderne spiller ofte en meget stor rolle som præsternes daglige medarbejdere i det pastorale arbejde ude i sognene. I nr. 151 i Ratio fundamentalis fra 2016 om præsternes uddannelse står der, at kvinders indflydelse på præsteuddannelsen er vigtig – også af hensyn til den nødvendige komplementaritet, der skal være mellem mand og kvinde. Men for kardinal Marc Ouellet er der stadig meget, der skal gøres. Modellen i dag er for klerikal – og der skal en kulturel revolution til, mener kardinalen.

”Kvinder kan deltage på mange måder i præsteuddannelsen, fx i undervisningen i teologi, filosofi og spiritualitet. De kan være med i det team, der tager sig af de kommende præsters udvikling – specielt hvad angår deres kaldsskelnen. På dette område har vi brug for kvindernes mening, deres intuition og deres evne til at rumme kandidaternes menneskelige side, deres grad af følelsesmæssig eller psykologisk modenhed. Hvad angår den åndelige ledsagelse kan en kvinde selvfølgelig også være til hjælp; men her tror jeg, det er bedre, at det er en præst, der ledsager en kandidat på vejen til at blive præst. Men kvinder kan i stedet følge præstekandidatens menneskelige udvikling – et aspekt, der efter min mening ikke er tilstrækkeligt udviklet på seminarierne”, siger kardinal Ouellet, der også mener, at der skal være mere fokus på ”præstekandidaternes psykosociale og psykoseksuelle identitet”.

”Hvis man ikke begynder at arbejde med kandidaternes forhold til kvinder i løbet af uddannelsen, risikerer præsterne at stivne i en klerikal rolle”, mener kardinalen. Efter hans opfattelse er Ratio fundamentalis stadig for mangelfuld på dette punkt. Han ønsker sig en mentalitetsændring. Det drejer sig ikke bare om, at der skal flere kvinder ind i præsteuddannelsen – de skal først og fremmest ses som en helt naturlig og uundværlig del af præsteuddannelsen.

… …

I nr. 151 i Ratio fundamentalis kan vi lese:

151. The presence of women in the Seminary journey of formation has its own formative significance. They can be found as specialists, on the teaching staff, within the apostolate, within families, and in service to the community. Their presence also helps to instil a recognition of how men and women complement one another. Often, women are numerically greater among those whom the priest will serve, and with whom he will work in the pastoral ministry. They offer an edifying example of humility, generosity and selfless service.

1000 år siden St Hallvard ble født

Generelt, Katolsk /

oslo_byvap_sthallvard_m

Det er St Halllvards dag i dag – 15. mai – og i år er det 1000 år siden han ble født. Hans fødselsår er tradisjonelt regnet som 1020, og Wikipedia skriver bl.a. dette om ham:

Sankt Hallvard (født ca. 1020, død 1043) er en katolsk helgen …
Man vet lite sikkert om Sankt Hallvards liv, men ifølge de islandske annalene ble han drept i år 1043. Ifølge legenden ble gutten som skulle bli den hellige Hallvard født Hallvard Vebjørnsson i Lier. Han skal ha vært sønn av storbonden Vebjørn på Husaby og Thorny, som var søster eller søsterdatter til Åsta Gudbrandsdatter. Åsta var på sin side mor til de norske kongene Olav den hellige og Harald Hardråde. Hallvard skal ha vokst opp hos sine foreldre på gården Husaby i Ytre Lier, og var ifølge legenden med sin far på handelsreiser, blant annet til Gotland.

En maidag i 1043, da Hallvard skulle krysse Drammensfjorden, kom en gravid trell løpende opp til ham og ba om å få bli rodd over. Hun ble forfulgt av tre menn som beskyldte henne for å ha brutt seg inn i et hus og stjålet. ….

Kjell Arild Pollestad uttrykker godt våre følelser for denne unge martyren i sin sin salme fra 1992:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i bekk og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Bildene av St Hallvard under er fra Oslos byvåpen og fra Oslo rådhus.

Til lykke biskop Czeslaw Kozon!

Katolsk /

I dag er det 25. år siden Danmarks katolsk biskop ble bispeviet, og hans generalvikar skriver slik om ham:

Den 7. maj 1995 blev biskop Czeslaw viet til biskop af sin forgænger biskop Hans i Sankt Ansgars Kirke. 25-års jubilæet skulle have været fejret med en festgudstjeneste på dagen i Domkirken; men desværre er corona-krisen kommet imellem, så festlighederne har måttet udskydes.

Hvad var det for en biskop vi fik i 1995? Hvis man skulle betegne ham med nogle karakteristiske egenskaber, kunne man sige, at biskop Czeslaw er arbejdsom, pastoralt omsorgsfuld, en bredt favnende traditionalist, en sprogbegavelse med stort internationalt netværk, en bredt belæst person med en hukommelse som en elefant og en selskabelig natur med en udviklet imitiationsevne, som han gerne demonstrerer for sine gæster. Desuden er han en fredens mand, som man ikke kan være uvenner med i længere tid.

Om liturgien kan vi lese:

Ingen var i tvivl om, da biskop Czeslaw blev udnævnt, at her ville vi få en liturgisk meget traditionel biskop; men det viste sig jo, at han liturgisk kunne favne bredt, så han på den ene side med glæde deltager i Vandringens liturgi, som bestemt ikke er traditionel i almindelig forstand, samtidig med at han kan præsidere ved en ekstraordinær pontifikalmesse i Peterskirken, når 10-års jubilæet for tilladelsen til at fejre den tridentinske messe bliver fejret i Rom. Men i almindelighed fejrer han med glæde den ordinære liturgi.

Jeg slutter meg til gratulantene. Les hele artikkelen her.

Pave Frans: Elektroniske messer er en farlig nødløsning

Katolsk /

Sandro Magister skriver om pave Frans’ ambivalente forhold til elektroniske (streamede) messer, bl.a.:

On March 12, Pope Francis had all the churches of his diocese of Rome closed, on account of the coronavirus pandemic. But he immediately regretted it, and the day after he had them reopened. But the ban has stayed in place, in Rome and Italy, on celebrating Masses with the faithful present. …

… The pope’s Masses are broadcast electronically. Those of Francis with the highest viewership levels, never reached in the past. Each of his Masses at Santa Marta, at 7 in the morning, is seen by about 1.7 million viewers.

Even on this, however, serious fears have now arisen in Francis. The apparent success of these televised Masses conceals a danger that many Catholics have already denounced. It is the danger that the sacrament may decay from real to virtual, and therefore dissolve. The cry of alarm has come not only from the currents most attached to tradition, but also from prominent exponents of the progressive wing, in Italy from the founder of the monastery of Bose Enzo Bianchi, from Church historian Alberto Melloni, from the founder of the Community of Sant’Egidio Andrea Riccardi.

Well then, in the homily for the Mass at Santa Marta on April 17, Friday of the octave of Easter, Francis didn’t hold back anymore and explained that a “viralized” Church is no longer the true Church, made up of people and sacraments. Woe – he warned – if when the pandemic ends there remains alive the “gnostic” idea of a Church electronic rather than real.

The pope’s homily is reproduced below. But first it may be useful to note that also in the past, when epidemics were raging, great pastors of the Catholic Church were aware of the need to keep the reality of the sacraments alive.

One can recall in this regard the great plague of Milan in 1576. Saint Charles Borromeo, the bishop, obtained from the Spanish governor of the city the obligation for all citizens to stay home for forty days. But he sent his priests to celebrate the Sunday Masses on the street corners, with the faithful looking on from doorways and windows.

Saint Charles also led processions, but with the foresight to arrange them in two single rows on the sides of the streets and with 3 meters of distance between each penitent. The chronicles of the time recall his continual visits to plague victims, but always with careful precautions. He changed very often and had his clothing boiled, purified everything he touched with fire and vinegar, kept his interlocutors at a distance with a wooden stick. It was calculated that in Milan there were 17,000 dead, compared with 70,000 in Venice. …

Her er et sitat fra pavens preken denne dagen, 17. april:

… This familiarity with the Lord, of Christians, is always communal. Yes, it is intimate, it is personal, but in community. A familiarity without community, a familiarity without the Bread, a familiarity without the Church, without the people, without the sacraments is dangerous. It can become a familiarity – let’s say – that is gnostic, a familiarity for me alone, detached from the people of God. The familiarity of the apostles with the Lord was always communal, was always at the table, a sign of community. It was always with the Sacrament, with the Bread.

I say this because someone made me reflect on the danger that we are living through at this time, this pandemic that has gotten all of us communicate, even religiously, through the media, through the channels of communication, even this Mass, we are all communicating, but not together, spiritually together. The people is small. There is a great people: we are together, but not together. Even the Sacrament: today you have it, the Eucharist, but the people who are connected with us, only spiritual communion. And this is not the Church: this is the Church of a difficult situation, which the Lord allows, but the ideal of the Church is always with the people and with the sacraments. Always. …

Jesus viser seg for sin mor etter oppstandelsen

Generelt, Katolsk /

Bildet over er av Rogier van der Weyden, Kristus viser seg for sin mor, ca. 1445

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært klar over, eller ikke tenkt på, denne tradisjonen (eller husker å ha sett de aktuelle bildene) som vi kan lese om her, bl.a.:

… there is one other subject (concerning the resurrection), of which several interpretations exist, that has a non-Biblical derivation. This is the image of Christ Appearing to His Mother after the Resurrection.

To say that the image has a non-Biblical derivation is not to say that it in any way contradicts the Bible. Indeed, it does not. The Bible tells us, specifically, that there were many people to whom the Risen Jesus appeared. That one of these should be His mother is a logical conclusion. She was the means through which He entered the physical world (Luke 1:38); He performed his first miracle in response to her plea at the wedding in Cana (John 2:1-11); she was present at the Crucifixion (John 19:25-27). She had been a witness to the most important events in His life and mission. It is quite logical that she should be a witness to His resurrection, principal among those unnamed persons to whom the Bible says Christ appeared after His resurrection. Therefore, the idea of the Virgin Mary as a witness to the resurrection has a long history in Christianity.

It was already established by the time of St. Ambrose (340–397). In his treatise on virginity (Liber de Virginitate) he says “Vidit ergo Maria resurretionem Domini: et prima vidit, et credidit” …

Albrect Dürer har også et bilde med samme motiv – kilde her.

Intervju med kardinal Pell

Generelt, Katolsk /

Jeg hørte for et par dager siden intervjuet med kardinal Pell som ble laget av Andrew Bolt hos Sky News Australia. De skriver om det interessant intervjuet bl.a.:

After spending 405 days in prison following an initial ruling that found him guilty in 2018, Cardinal Pell’s conviction was quashed by the High Court last week.

In an exclusive interview with Sky News host Andrew Bolt, the Cardinal said he was «wounded» by the ordeal but turned to his faith to get him through. «If you can’t pray when you’re in trouble, your faith is very weak indeed,» he said.

When questioned by Andrew Bolt how he had survived through the ordeal, Cardinal Pell said, «because I knew I was innocent».

Se hele intervjuet under på youtube.

Kardinal Pell er frikjent og satt fri fra fengsel

Generelt, Katolsk /

I dag tidlig så jeg nyheten om at den australske kardinalen George Pell var blitt frikjent og satt fri av australsk høyesterett. Han hadde sittet 400 dager i fengsel (fått en dom på 6 år) etter å ha blitt anklaget for seksuelt misbruk av én person. Det fantes ingen ting som støttet denne anklagen, mens mange hadde vitnet om at handlingen aldri kunne ha skjedd slik den var beskrevet. Raymund de Susa skriver i National Catholic Register om dette og er ikke nådig når han beskriver det australske rettsvesenet. Han starter sin artikkel slik:

The unanimous decision by Australia’s High Court — equivalent to the Supreme Court — to quash the convictions of Cardinal George Pell is momentous for both Australian justice and for the Church, both in Australia and universally. About the Church, another column.

The acquittal of Cardinal Pell restores to an innocent man his freedom. There was no doubt at the High Court that a massive miscarriage of justice had occurred. Returning the verdict less than a month after hearing arguments, the seven justices eviscerated the judgment of the Court of Appeal, which 2-1 upheld the jury convictions on five counts of sexual abuse of a minor.

“The [Court of Appeal’s] analysis failed to engage with whether, against this body of evidence, it was reasonably possible that [the alleged victim’s] account was not correct, such that there was a reasonable doubt as to the applicant’s guilt,” the unanimous High Court wrote.

Which is to say, in plain English, that the Court of Appeal did not bother to ask whether the evidence was sufficient for conviction. “It failed to engage” the critical question: Did the mountain of evidence against the sole, uncorroborated account of the alleged victim require an acquittal on the grounds of reasonable doubt? It was, without a single dissenting voice, a devastating rebuke of the majority in the Court of Appeal, which ruled against Cardinal Pell.

The High Court Takes Extraordinary Measures

The High Court was so convinced of the wrongful conviction of Cardinal Pell — termed an “unsafe” verdict in Australian judicial parlance — that it handled his case in three unusual ways.

1) The High Court reversed a jury verdict. They did not find the process flawed and send the whole matter back for another trial. They determined that the only reasonable verdict was acquittal. Appellate courts are greatly deferential to juries. To flat out rule that the jury got it grievously wrong is rare.

2) The High Court did not limit itself to determining whether the Court of Appeal acted properly in applying the law. Rather, it gave itself the scope to examine all of the evidence from the original jury trials. Indeed, the High Court judgment reviewed in comprehensive detail the key evidence, step by step, from the trial. That is not usually what supreme courts do, but it did so in this case to demonstrate that it was simply impossible to convict “safely,” namely beyond a reasonable doubt.

3) The High Court moved with great speed. It was three weeks — lightning fast for a supreme court — from hearing the case to announcing that the judgment was ready. There is urgency when an innocent man is in prison, to be sure. But the speed of the verdict reflected the view of all seven justices that there simply was no case against Pell.

…. ….

Paven hilser alle og sier at han ber for oss

Generelt, Katolsk /

I videoen over (fra i går kveld) hilser pave Frans alle mennesker i Italia og i resten av verden. Videoen er tekstet til engelsk, men katolsk.no har også lagt ut videoen med en norsk oversettelse, og den har til overskrift: Vit at paven er nær og ber om at Herren snart skal frelse oss alle fra det onde

Jeg har ofte ikke vært veldig fornøyd med pave Frans (og lengtet tilbake til pave Benedikts tid), men jeg syns han har klart disse siste ukene under denne alvorlige pandemien.

Ikke første gang offentlige messer er blitt stoppet – eksempel fra USA

Generelt, Katolsk /

I dag leste jeg følgende hos Rorate Cæli:

Suspending public Mass is not new. In 1918, during the Spanish Influenza Epidemic, in the Archdiocese of Philadelphia, public Masses were suspended for a number of weeks in October 1918.

Philadelphia was particularly hard-hit by the Spanish Influenza of 1918. There was a public war-bonds parade at the beginning of October in which 200,000 people attended. Three days later, Spanish Influenza exploded in Philadelphia, and, within two weeks, 4,500 people had died.

Archbishop Dougherty suspended public Masses on March 4th (in accordance with the order of the Board of Health) and called upon the religious sisters to help care for the sick. He also encouraged the use of church facilities for the temporary care of the sick. The churches in the city of Philadelphia were not ordered to be locked and many remained opened for the faithful. Masses and public devotions including confessions were suspended, though. City churches reinstated confessions on Saturday Oct 26th with public Mass starting the following day, but in many rural churches the public celebration of Mass remained suspended until Nov 3rd.

Philadelphia was not the only city to close churches. A 2007 study looked at how 17 cities responded to the September – December 1918 Spanish Influenza Epidemic. The purpose of the study was to determine the effects of social distancing on the spread of the flu. The authors document 13 cities that curtailed church gatherings: Baltimore, Boston, Cincinnati, Cleveland, Indianapolis, Kansas City, Newark, New Orleans, Omaha, Pittsburgh, Seattle, St. Louis, and Washington DC.

During these difficult times in 2020, we should be aware that what we are experiencing is not totally new. As a devout Catholic, suspension of public Mass is a shock, but we should remember that the Church has been here before. Catholics can and should make acts of spiritual communion and pray with due attention. If the churches in your diocese are not locked, make a visit to the Blessed Sacrament and spend some time with Our Lord.

Presten feirer messe med «menigheten» foran seg

Generelt, Katolsk /

Dette fant jeg på lifesitenews.com:

A ‘flash of creativity’ fills an empty parish church during Mass

A small-town Italian priest, saddened at the prospect of celebrating Mass without his parishioners, sent out a call to them asking them to take selfies and send them to him.

“Send me photographs of yourselves, of you and your family, the photo of your face, I need to see faces in front of me when I celebrate Mass next Sunday,” explained Fr. Giuseppe Corbari, according to a WantedinMilan.com report. “I will print the photo you send me and I will stick it with sellotape on the pew: it is a way to make me feel less alone.”

“Obviously I will put the children in the front benches, the altar boys on the altar, and all the adults in the other places,” added Fr. Corbari, who said he was happy to once again have his church full of smiling faces.”

Pave Frans i Romas gater – bønn ved et berømt krusifiks

Generelt, Katolsk /

I avisa Dagen kunne vi nylig lese:

Pave Frans gikk ut for å be om at koronaviruspandemien må ta slutt, …han … gikk først til basilikaen Santa Maria Maggiore, som han ofte tidligere har besøkt for å be takkebønn når han vender tilbake fra utenlandsreiser.

Deretter gikk turen til Piazza Venezia, hvor han spaserte en kort tur langs handlegaten Via del Corso før han stakk innom ei kirke som de fleste turister går forbi, San Marcello al Corso.

– Med sin bønn har den hellige far påkalt slutten på pandemien som rammer Italia og verden, tryglet om at de mange syke blir helbredet, og også mintes de mange ofrene og bedt om at deres familier og venner finner trøst og støtte, sier Vatikanet i en pressemelding søndag kveld.

I en artikkel som egentlig handlet om noe annet, leste jeg også: «the church of San Marcello al Corso, where a miraculous crucifix is housed. In 1522 it was carried in procession throughout the neighborhoods of the city so that the ‘Great Plague’ might cease in Rome.”

Etter hvert fant jeg også ut mer om dette krusifikset, bl.a. HER:

The church of San Marcello al Corso hosts a wonderful, dark wooden crucifix by the fourteenth century Sienese school. … A miraculous episode dates back to the time of the great plague of 1522. The plague struck Rome so violently as to cause concern that the city remained without inhabitants. Mindful of the miracle of the fire, the friars of the order of the “Servants of Mary” decided to take the crucifix in penitential procession from the church of San Marcello to St. Peter’s Basilica. The authorities, fearing the risk of contagion tried to prevent the religious procession, but the collective despair did not accept the ban and the sculpture of the Savior was carried through the streets of the city and followed by public acclaim. The chronicles of the time say that the procession lasted sixteen days, 4 to 20 August of that year. And that’s because, as they proceeded, the plague receded, so that each district was trying to hold back as long as possible the sacred image. When it returned to San Marcello, the plague had completely ceased and Rome was saved.

Mer informasjon HER (gå ned til «Chapel of the Crucifix»).

The Mayor of Venice consecrates Venice and the Veneto territories to the Immaculate Heart of Mary

Generelt, Katolsk /

På Rorate Coeli leste jeg i går, 14/3, dette vitnesbyrdet om et italiensk politikers katolske tro:

Yesterday the Mayor of Venice, Luigi Brugnaro, wearing his three-colored sash of office, visited the Basilica of La Madonna della Salute in Venice – and – along with other prayers , invoking the protection of the Blessed Virgin– consecrated Venice and the entire Veneto region to the Immaculate Heart of Mary with this: “we consecrate the city of Venice and our Veneto lands to Your Immaculate Heart.”

Den katolske «synodale vei» i Tyskland – en forutsigbar prosess

Katolsk /

Det danske Katolsk Orientering skriver i siste nummer om den såkalte «synodale vei» i Den katolske kirke i Tyskland

Der knytter sig mange forventninger til resultatet af den synodale vej, som den tyske bispekonference annoncerede sidste forår og indledte 1. søndag i advent, og som de næste to år skal omhandle emnerne præstecølibatet, Kirkens seksualmoral og magtfordelingen i Kirken samt kvindens rolle i Kirken.
Drøftelserne foregår mellem repræsentanter for landets katolske biskopper og lægorganisationen De tyske katolikkers Centralkomité. Det første af i alt fire møder i den synodale vej, afholdt i Frankfurt am Main 30. januar-1. februar, fik både ros og kritik fra de 230 deltagere …

Københavns biskop deltok på møtet fra Den nordiske bispekonferansen og beskriver det som skjedde på møtet som en «forudsigelig proces«. Slik skriver Katolsk Orientering:

Katolske observatører for otte nabolande samt delegerede fra andre kirkesamfund deltog på mødet i Frankfurt. Fra Danmark deltog biskop Czeslaw Kozon i hans egenskab af formand for Den nordiske Bispekonference, og Leo Roed som næstformand for Pastoralrådet.

Biskop Czeslaw sagde efterfølgende, at han godt kan forstå de tyske biskoppers ønske om at ville gøre noget som opfølgning på overgrebssagerne, men det, ”der bekymrer mig, er dog de store forventninger til mange ting, som ikke har direkte at gøre med disse sager. Den synodale vej handler om meget andet og der er forventning om, at Kirkens holdning ændrer sig på disse områder”.

Selv om der er afsat to år til den synodale vej var det biskop Czeslaws fornemmelse, ”at man med stormskridt forsøger at nærme sig det resultat, man ønsker at få ud af processen, nemlig en stærk opblødning af Kirkens holdning på mange områder”. Czeslaw betegner processen som ”meget forudsigelig” i indhold og emner, som ikke er opstået efter overgrebssager, men har stået på mange tyske katolikkers ønskeseddel i årtier.

”Der blev ofte under drøftelserne refereret til Würzburg synoden, der sluttede i 1975, og som havde mange af disse emner på dagsorden, fx kvinders stilling og cølibatet. På mødet mærkede man den frustration hos nogle, at der er gået 50 år siden synoden, og der er ikke sket noget endnu. Men det er også, fordi det er svært at forestille sig nogle radikale ændringer, eftersom det hele skal ses inden for Den universelle Kirkes kontekst”.

Biskop Czeslaw påpegede, at ”det er vigtigt at huske på, at den synodale vej ikke kan beslutte noget endegyldigt, hvis man når til enighed om emner, som berører noget af dogmatikken eller moralen. Så er det et anliggende for Verdenskirken, dvs. det skal forbi Rom. I første omgang vil det, der viser sig flertal for, være noget man vil anbefale paven at skulle tage stilling til”.

To skuffende synoder

Katolsk, Paven /

Sandro Magister skriver om de to bispesynoden som ble avholdt i Vatikanet høsten 2018 og høsten 2019, bl.a.:

That on the Amazon is the second synod in a row in which Francis has disappointed the expectations of those awaiting the innovations that he himself, the pope, had foretold.

In the 2018 synod on young people, the issue on which the expectations and controversies had focused was homosexuality. The base document of the discussion, in its paragraph 197, explicitly admitted a possible paradigm shift in judging “homosexual couples.”

And instead nothing. When the synod gathered, Francis imposed and obtained silence on the subject. No mention was made of it in the assembly discussions, nor in the final document, much less in the post-synodal pontifical exhortation “Christus vivit.” And so that on young people – emptied of its only spicy ingredient – became the most useless and boring synod in history.

The following year, with the synod on the Amazon and especially with what followed, the disappointment of the innovators was even stronger.

Because this time at the synod the discussion did take place on the most awaited and disputed change, which was the ordination of married men. In the final document the proposal passed with more than two thirds of the votes. And still in early January many were sure that Francis would adopt and authorize it, in the post-synodal exhortation expected at any moment.

But then came, in strenuous defense of the celibate priesthood, the bombshell book by pope emeritus Benedict XVI and Cardinal Robert Sarah, received by the innovators as a disastrous omen.

And in fact shortly afterward the post-synodal exhortation “Querida Amazonia” fell like a sudden chill, with the total silence of Francis on the subject. …

Hvorfor skjedde så dette? Magister forklarer det med utviklingen i Den katolske kirke i Tyskland, som pave Frans ikke liker. Les mer om dette her.

Program om pave Benedikt på tysk fjernsyn

Generelt, Katolsk /

New Catholic Register omtaler et program som ble sendt på tysk fjernsyn 3. januar, og som beskriver pave Benedikts liv både nå i Vatikanet og tidligere. Se omtalen av programmet og selve programmet (på tysk). De skriver bl.a.:

Benedict XVI appears mentally alert but noticeably frailer and almost unable to speak in a new German television documentary providing a rare glimpse into his daily life.

In the half-hour film aired on Bayerischer Rundfunk (Bavarian state television) on Jan. 3, the 92-year-old Pope Emeritus speaks only three times but in a barely audible voice.

“I used to have a great voice, now it doesn’t work anymore,” Benedict says in the program, which was filmed at his Mater Ecclesiae monastery residence in the Vatican.

“One sees that his strength isn’t there anymore,” his personal secretary Archbishop Georg Gänswein says in the program. “His voice is simply broken, weaker” but he adds that what is “important” to him is “good company” which “lifts his heart” and that he is “at peace with himself.”

His physical appearance has deteriorated considerably over the past couple of years: the documentary shows Benedict thanking guests at his 90th birthday celebration in 2017 with a stronger though still frail voice.

The bulk of the program, entitled “Little Bavaria in the Vatican” and filmed in September, is biographical, recalling Joseph Ratzinger’s childhood, the main events of his life and his personal preferences, interspersed with past interviews with him as cardinal and pope. … …

25 år siden jeg ble opptatt i Den katolske kirke

Generelt, Katolsk /

28. desember 1994 – på festen for DE USKYLDIGE BARN I BETLEHEM – ble jeg opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap, og mottok konfirmasjonens sakrament og min første hellige kommunion.

Jeg hadde akkurat et år tidligere sagt opp min jobb i Den evangelisk lutherske frikirke i Arendal, og ga meg selv et halvt år til å tenke meg om (og om nødvendig ombestemme meg) før jeg avslutta min lutherske prestetjeneste i juni 1994 – åtte år etter min lutherske ordinasjon – og begynte skikkelig på min opptakelesesprosess.

Bildet viser meg denne dagen sammen med pastor Alan Littlewood og min fadder. Littlewood hadde kjent til mine planer om å bli katolikk siden november 1993, han tok meg opp i Kirken, og han hjalp meg svært mye i min fortsatte forberedelse fram mot ordinasjonen 8. januar 2000.

Om noen få dager er det altså 20 år siden min prestevielse.

Færre prestekall i Polen

Generelt, Katolsk /

På danske Katolsk Orientering leser jeg i dag at «Polen har hatt markant færre prestekall de siste 20 år.» Og siden dette har ganske stor betydning for Norge, som nå har veldig mage polske prester, siterer jeg hele artikkelen her.

Polens primas siger, at overgrebssagerne har haft betydning for den store tilbagegang i antallet af nye præstekald.

”Demografi spiller naturligvis en vigtig rolle i den faldende tendens, men det er bestemt ikke den eneste årsag”, siger ærkebiskop Wojciech Polak til det katolske nyhedsbureau KAI. ”Jeg stiller også spørgsmål ved de unge polakkers trosliv i dag, vores vidnesbyrd om troen i Kirken, verden og i familierne, og vores evne og vilje til at løse vanskelige og smertefulde spørgsmål i Kirkens liv”.

Ærkebiskoppen kommenterede de nyeste kirkelige data, der viser, at 498 begyndte deres uddannelse på et af landets 83 katolske præsteseminarer i år, hvilket er en femtedel mindre end i 2018. Hermed bekræftes tendenser for de sidste tyve år, hvor antallet af seminarister er faldet med 60 %.

Polak henviser også til den ”massive emigration” og ”et større forbrug” som nøglefaktorer, og en ”stadig større ligegyldighed over for det immaterielle og åndelige”.

”Vi ved, det er et komplekst problem, som kræver en dybtgående og kompetent analyse som udgangspunkt for at tage yderligere skridt”, tilføjer han: ”Spændingerne inden for Kirken har også haft betydning, især den mest smertelige af dem alle, pædofiliskandalen. Alt dette, kombineret med mange problemer i relation til opdragelse og familieliv, har skabt en større frygt for at træffe livslange beslutninger”.

Den polske primas tilføjer, at præstemanglen nu udgør “et virkeligt problem” især i mindre sogne, hvor nogle præster nu får ansvar for flere sogne. I 2017 advarede kardinal Kazimierz Nycz af Warszawa om, at Kirken i Polen – ligesom i andre europæiske lande – bliver nødt til at sammenlægge sogne og rekruttere præster fra Asien. I et hyrdebrev i april 2018 skrev landets bispekonference, at Kirken i Polen ikke længere råder over så mange præster, at man fremover vil kunne betjene polske katolikker i udlandet i samme udstrækning som hidtil.

Roma 8. desember

Generelt, Katolsk /


Vi leser også i år at Mariastatuen ved Spansketrappen fikk mye oppmerksomhet og kranser 8. desember, dagen for Jomfru Marias uplettede unnfangelse – en krans blir hengt på Marias arm ved hjelp av en lang stige (se bildet over). Hos Catholic News Agency kan vi lese mer om det som skjedde i dag: «For the Solemnity of the Immaculate Conception of Mary, Pope Francis on Sunday venerated a statue of the Virgin Mary located in Rome’s Piazza di Spagna …»

Man kan lese mer om denne statuen på Wikipedia – og se et større bilde under (klikk på bildet).

CNA-artikkelen skriver videre: «On the feast day, Pope Francis also offered a prayer before the Byzantine Marian icon Salus Populi Romani in the Basilica of St. Mary Major.» Mer om dette bildet kan man lese på Wikipedia og også se bildet under.

Skroll til toppen