Jeg har tidligere skrevet mange ganger om at jeg kjenner flere av de amerikanske korherrene fra Klosterneuburg; tre av dem var sammen med meg i Bergen og i fjor sommer besøkte vi korherrene i USA, på Long Island utenfor New York City – se HER og HER.
Bilde over viser et kommuniteten på Long Island har fått en ny prest, dom Gabriel, som ble ordinert i Klosterneuburg 30/12-12. Her kan man se mange flere bilder fra ordinasjonen.
Det sa pave Benedikt bl.a. ved avslutningen av bønneuken for kristen enhet sist fredag (fra Zenit):
Dear Brothers and Sisters!
It is always a joy and a special grace to come together, around the tomb of the Apostle Paul, to conclude the Week of Prayer for Christian Unity. ….This celebration is part of the Year of Faith, which began on 11 October, the fiftieth anniversary of the opening of the Second Vatican Council. Communion in the same faith is the basis for ecumenism. Unity is given by God as inseparable from faith; St. Paul expresses this effectively: «There is one body and one Spirit, just as you were called to the one hope of your calling, one Lord, one faith, one baptism, one God and Father of all, who is above all and through all and in all»(Eph. 4:4-6). The baptismal profession of faith in God, the Father and Creator, who revealed himself in his Son Jesus Christ, pouring out the Spirit who gives life and holiness, already unites Christians. Without faith – which is primarily a gift of God, but also man’s response – the whole ecumenical movement would be reduced to a form of «contract» to enter into out of a common interest. The Second Vatican Council reminds Christians that «the closer their union with the Father, the Word, and the Spirit, the more deeply and easily will they be able to grow in mutual brotherly love»(Decr. Unitatis redintegratio, 7). Doctrinal issues that still divide us must not be overlooked or minimized. They should rather be faced with courage, in a spirit of brotherhood and mutual respect. Dialogue, when it reflects the priority of faith, can open to the action of God with the firm conviction that we cannot build unity alone: it is the Holy Spirit who guides us toward full communion, who allows us to grasp the spiritual wealth present in the different Churches and ecclesial communities. …
For en ukes tid siden ble det nevnt, av erkebiskop Müller i Troskongregasjonen, at det kanskje også kunne opprettes en løsning der lutheranere kunne bli katolikker på en noe enklere og smidigere måte, og at de kunne konvertere sammen og beholde noen av sine tradisjoner – det var dette som skjedde med anglikanerne for 2-3 år siden. Men flere mener at dette sannsynligvis ikke vil skje med (særlig mange) lutheranere. Dette diskuteres bl.a. på Father Zs blogg (også han er tidligere lutheraner):
The issue was recently addressed by Mgr. Müller. The German theologian chosen by Pope Benedict XVI to lead the Congregation for the Doctrine of the Faith, recognised that the “Lutheran world is different to the Anglican one because Anglicanism has always had an element that is closer to Catholicism.” But this would not stop the Church from allowing Lutheran groups to convert to Catholicism, preserving “legitimate traditions developed” over the centuries.
According to Mgr. Müller, there are Lutherans in his homeland, Germany, who hope to enter once again into communion with the Roman Catholic Church and who believe that the changes introduced by the Second Vatican Council were an adequate response to Luther’s request for reforms five centuries ago. “Protestants – he added – do not oppose Catholicism because they have hung onto many Catholic traditions.”
However, the idea of establishing a Lutheran ordinariate was turned down by the Secretary General of the International Lutheran Federation which has approximately 70 million Christian Lutheran members. …
Den hellige Timoteus, Paulus’ medarbeider og biskop av Efesus, minnes i dag i den tradisjonelle kalenderen, og 26. januar i den nye kalenderen – og i Norge har han måttet vike helt for den hellige Eystein.
Slk leser vi om ham i de tradisjonelle tidebønnene (Matutin):
Timothy was born in Lystra in Lycaonia of a gentile father and a Jewish mother, and was a follower of the Christian religion when the Apostle Paul visited that city. Paul was so moved by what he repeatedly heard of Timothy’s holiness that he took him with him as a companion on his journeys; yet, because of the Jews who had been converted to Christ and who knew that Timothy’s father had been a Gentile, he had him circumcised. When they both arrived at Ephesus, the Apostle ordained him bishop to govern the Church there. The Apostle wrote him two letters, one from Laodicea, the other from Rome. Strengthened by these letters in the ministry of his pastoral office. he could not endure that the sacrifice which is due to God alone should be offered to the images of demons, and he strove to win over the people of Ephesus from the impiety of offering sacrifice to Diana on her feast day. He was stoned, and was nearly dead when the Christians rescued him and took him to a village on a neighboring mountain. There he died in the Lord on January 24.
Og katolsk.no skriver om datoene:
Fra 1100-tallet ble hans minnedag feiret den 24. januar, vigilien for festen for Paulus’ omvendelse. Siden kalenderreformen i 1969 har minnedagen vært 26. januar sammen med Titus, så nær apostelfesten som mulig, for å markere de to biskopenes tilknytning til Paulus. I øst minnes han den 22. januar, den tradisjonelle dødsdatoen. Hans navn står i Martyrologium Romanum.
(Jeg må legge til at jeg syns det er lite naturlig at katolsk.no kaller ham Timotheos, med både -th- og -os.)
Liturgikongregasjonen i Vatikanet arbeider med en hefte som de håper å få utgitt i sommer, et hefte som skal hjelpe prestene til å feire messen best mulig – Zenit.org skriver om dette – om kontinuitet med tradisjonen, tradisjonelle alter, messeofferet, skjønnhet etc.:
During his talk Cardinal Antonio Cañizares reiterated the importance Vatican II gave to the liturgy, «whose renewal must be understood in continuity with the Tradition of the Church and not as a break or discontinuity.» A break either because of innovations that do not respect continuity or because of an immobility that freezes everything at Pius XII, he said.
In particular, Cardinal Cañizares stressed the importance that Sacrosanctum Concilium gave to the sacred liturgy, through which «the work of our Redemption is exercised, above all in the divine sacrifice of the Eucharist,» adding that «God wants to be adored in a concrete way and it’s not up to us to change it.»
The cardinal said that there is talk of a renewed Church, which must not be understood as a mere reform of structures, but as a change starting with the liturgy, because it is from the liturgy that the work of our salvation is effected.
When speaking of the liturgy, continued the cardinal, one must not forget what the conciliar document states: «Christ is always present in his Church, especially in the liturgical action. He is present in the sacrifice of the Mass, be it in the person of the minister, ‘offering himself now through the ministry of the priests as he then offered himself on the cross,’ be it especially under the Eucharistic species.»
He stressed that the objective of the liturgy «is the adoration of God and the salvation of men,» which is not a creation of ours, but source and summit of the Church.»
The prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments criticized existing abuses such as showmanship, and praised moments of silence «that are action,» which enable the priest and the faithful to talk with Jesus Christ and which exclude the predominance of words that often becomes showmanship on the part of the priest. The correct attitude is the one «indicated by Saint John the Baptist, when he says he must decrease and the Messiah must increase.»
The cardinal criticized the effort to make the Mass «entertaining» with certain songs — instead of focusing on the mystery — in an attempt to overcome «boredom» by transforming the Mass into a show.
He added that the Council did not speak of the priest celebrating Mass facing the people, that it stressed the importance of Christ on the altar, reflected in Benedict XVI’s celebration of the Mass in the Sistine Chapel facing the altar. This does not exclude the priest facing the people, in particular during the reading of the word of God. He stressed the need of the notion of mystery, and particulars such as the altar facing East and the fact that the sacrificial sense of the Eucharist must not be lost. …
Å gå rundt i New York City/ Manhattan er en spesiell opplevelse(jeg var der for første gang for 20 år siden), med høyhus uten ende og en helt spesiell atmosfære, og midt i denne enorme bygningsmassen ser man noe helt ekstraordinært, St Patricks katolske domkirke. Da kirken ble påbegynt i 1858 var det ute på landet – det kan man se på et par av bildene i denne brosjyren. Brosjyren og videoen under er laget nå fordi man skal samle inn rundt 300 millioner kroner for å pusse opp kirken. (Musikken i videoen under er litt overraskende, men sa er/var da kirken også irsk.)
Den hellige familie er det beste eksempel som fins for dagens familier, skriver pave Leo XIII, i dette apostoliske brevet fra 1892. (De fleste vet at den nye og den tradisjonelle liturgiske kalenderen er ganske forskjellige, og i dag feires festen for den hellige familie i den tradisjonelle kalenderen, og i år faller faktisk festen for Jesu dåp bort. Personlig syns jeg at å feire den hellige familie i romjulen – som i den nye kalenderen – er like naturlig. Men om to uker begynner førfatsetiden (Septuagesima søndag) i den tradisjonelle kalenderen, og jeg syns det er et stort tap at den perioden falt helt bort ved luturgirevisjonen.)
Slik skriver pave Leo XIII (fra matutins 4., 5. og 6. lesning):
From the Apostolic Letters of Pope Leo XIII – Breve Neminem, 14 June 1892
When God in his mercy determined to accomplish the work of man’s renewal, which same had so many long ages awaited, he appointed and ordained this work on such wise that its very beginning might shew to the world the august spectacle of a Family which was known to be divinely constituted; that therein all men might behold a perfect model, as well of domestic life as of every virtue and pattern of holiness: for such indeed was the Holy Family of Nazareth. There in secret dwelt the Sun of Righteousness, until the time when he should shine out in full splendour in the sight of all nations. There Christ, our God and Saviour, lived with his Virgin Mother, and with that most holy man Joseph, who held to him the place of father. No one can doubt that in this Holy Family was displayed every virtue which can be called forth by an ordinary home life, with its mutual services of charity, its holy intercourse, and its practices of godly piety, since the Holy Family was destined to be a pattern to all others. For that very reason was it established by the merciful designs of Providence, namely, that every Christian, in every walk of life and in every place, might easily, if he would but give heed to it, have before him a motive and a pattern for the good life.To all fathers of families, Joseph is verily the best model of paternal vigilance and care. In the most holy Virgin Mother of God, mothers may find an excellent example of love, modesty, resignation of spirit, and the perfecting of faith. And in Jesus, who was subject to his parents, the children of the family have a divine pattern of obedience which they can admire, reverence, and imitate. …
Også i England foreslås det å gjøre ekteskapet kjønnsnøytralt, og nylig har 1000 (av 4000) prester i England & Wales skrevet et åpent brev der de advarer mot forslaget. Bl.a. regner de med at katolikker ikke lenger vil få lov til å si hva Kirken mener om ekteskapet, om lovforslaget blir vedtatt. Her er brevet – fra Fr. Ray Blakes blogg:
After centuries of persecution Catholics have, in recent times, been able to be members of the professions and participate fully in the life of this country.
Legislation for same sex marriage, should it be enacted, will have many legal consequences, severely restricting the ability of Catholics to teach the truth about marriage in their schools, charitable institutions or places of worship.
It is meaningless to argue that Catholics and others may still teach their beliefs about marriage in schools and other arenas if they are also expected to uphold the opposite view at the same time.
The natural complementarity between a man and a woman leads to marriage, seen as a lifelong partnership. This loving union – because of their physical complementarity – is open to bringing forth and nurturing children. This is what marriage is. That is why marriage is only possible between a man and a woman. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society.
We urge Members of Parliament not to be afraid to reject this legislation now that its consequences are more clear.
Denne søndagen feires Den hellige familie i den tradisjonelle kalenderen, og inngangsverset til messen lyder slik:
Exsultat gaudio pater Iusti, gaudeat Pater tuus et Mater tua, et exsultet quæ genuit te. Quam dilecta tabernacula tua, Domine virtutum: concupiscit et deficit anima mea in atria Domini. – I glede jubler den rettferdiges far; din far og din mor glede seg, og hun juble som fødte deg. Hvor elskelige dine boliger er, hærskarenes Herre! Min sjel stunder etter og tæres i lengsel etter Herrens hus.
Les alle bønnene, antifonene og tekstene til messen – og les mer om de tradisjonelle latinske søndagsmessene i Oslo (i St Hallvard kirke kl 14.30).
I går leste jeg en artikkel hos FirstThings.com, som stiller dette spørsmålet og prøver å svare på hvorfor dette (noe overraskende) kan komme til å skje. Artikklen begynner slik:
When the Vatican recently announced its new candidates for sainthood, there was a remarkable name on its list: Pope Paul VI.
On December 20, 2012, Pope Benedict declared Paul a Christian of “heroic virtue,” granting him the title, “Venerable.” Paul VI is now one approved miracle away from beatification, and a second from formal canonization.
The response has been both surprise and confusion: many people didn’t even know Paul VI was up for sainthood, and to the extent they did, expressed very uneven feelings about him.
Assailed by both progressives and traditionalists alike, and having reigned during a tumultuous era, Paul VI remains, in death, almost as controversial as he was in life.
In light of all that, the now-Venerable Paul VI deserves a much-needed second look; Catholics need to discern what really drove him, and why the Vatican has advanced his cause. …
Den hellige pave Sylvester I feires i dag – mest i de Tysktalende land, uten at jeg vet hvorfor. Wikipedia skriver om ham:
Pope Sylvester I served as pope from 31 January 314 to 31 December 335, succeeding Pope Miltiades. He filled the See of Rome at an important era in the history of the Catholic Church, yet very little is known of him. The accounts of his papacy preserved in the Liber Pontificalis (7th or 8th century) are little else than a record of the gifts said to have been conferred on the Church by Constantine I, but it does say that he was the son of a Roman named Rufinus.
During his pontificate were built the great churches founded at Rome by Constantine, e.g. the Basilica of St. John Lateran, Santa Croce in Gerusalemme, St. Peter’s Basilica, and several cemeterial churches over the graves of martyrs.
Sylvester did not himself attend the First Council of Nicaea in 325, but he was represented by two legates, Vitus and Vincentius, and he approved the council’s decision. …
… In the West, the liturgical feast of Saint Sylvester is on 31 December, the day of his burial in the Catacomb of Priscilla. This is the last day in the year and, accordingly, in German-speaking countries and in some others close to them, New Year’s Eve is known as Silvester. In other countries too, the day is usually referred to as Saint Sylvester’s Day or the Feast of Saint Sylvester. …
Vi kan også lese om ham på katolsk.no – der det legges en del vekt på at han ikke var så viktig:
… Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt. …
Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:
… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».
Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.
Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.
Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]
Jeg så netopp hele midnattsmessen fra Peterskirken på tv.nrk.no – jeg hadde selv en messe på nesten samme tidspunkt på Nesodden i går kveld. Filmingen var veldig imponerende, musikken litt variert, messen ble gjennomført på en god måte – og man brydde seg ikke om å spare tid – messen varte litt over to timer. Her er noen bilder:
Inngangsvers: Et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver.
Kollektbønn: Evige Gud, på underfull vis skapte du menneskenaturen, og enda herligere har du gjenløst den. Vi ber deg: Gi oss del i din Sønns guddom, han som ville dele vår menneskenatur, han som lever og råder …
Dagbladet skriver om dette i dag:
Paolo Gabriele ble i oktober dømt til halvannet års fengsel for å ha stjålet over tusen dokumenter som paven ville ha tilintetgjort.
Etter at paven hadde besøkt trebarnsfaren i fengselet hvor han sonet, ble han løslatt og fikk reise hjem til leiligheten sin i Vatikanstaten.
Gabriele får imidlertid ikke tilbake sin gamle jobb, men i en uttalelse fra Vatikanet sier de at de ønsker å gi ham «muligheten til å stillferdig starte et nytt liv sammen med familien».
Gabriele hadde tidligere skrevet et personlig brev til pave Benedikt der han ber om tilgivelse – og og det passer seg jo for Kirken å tilgi alle angrende syndere, ja, faktisk også ved å ettergi dem deres fengselsstraff.
Et par ganger hvert år rengjøres visstnok baldakinen i Peterskirken. (Tips fra katolsk.no)
Her kan man se og høre alt som ble sagt ved P Arnfinn Haramas miinneforelesning mandag 10. desember. (Videoene følger automatisk etter hverandre.)
Her kan man se den nye bloggen til St Eystein presteseminar.
The Rt. Rev. Philip A. Egan, Bishop of Portsmouth, skrev lørdag et offentlig brev til Storbritannias statsminister, David Cameron, som en stund nå har agitert sterkt for homofile ekteskap. Biskopen skrev bl.a.:
… I wish respectfully to point out that behind what you say lurks a basic philosophical misconception about the nature of ‘equality.’ Equality can never be an absolute value, only a derivative and relative value. After all, a man cannot be a mother nor a woman a father, and so men and women can never be absolutely equal, only relatively equal, since they are biologically different. So too with marriage. Marriage, ever since the dawn of human history, is a union for life and love between a man and a woman. It is a complementary relationship between two people of the opposite sex, the man and the woman not being the same, but different. They are not, in other words, absolutely equal but relatively equal. This is why gay couples, two men or two women, are not being ‘excluded’ from marriage; they simply cannot enter marriage.
By enabling gays to ‘marry’ and by equating the union of gay people with marriage, however well-intentioned, you are not only redefining what we mean by marriage but actually undermining the very nature, meaning and purpose of marriage. Marriage, and the home, children and family life it generates, is the foundation and basic building block of our society. If you proceed with your plans, you will gravely damage the value of the family, with catastrophic consequences for the well-being and behaviour of future generations. The 2011 Census shows the parlous state of the institution of marriage which you claim to believe in so strongly, and of family life in general, with one in two teenagers no longer living with their birth parents and over 50% of adults living outside of marriage. …
Det føres uoffisielle statistikker over hvor mange registrerte katolikker vi har i Norge, og når statistikken for 15/12 nå er klar, viser det seg at t Hallvard menighet i Oslo (der jeg jobber) nå har passert 20000 regisrterte medlemmer.
Og kanskje enda mer interessant er at i den delen av Oslo vår menighet omfatter (øst for Akerselva og Trondhaimsveien) er det så høy andel katolikker som 5,4 %. Menigheten omfatter også kommunene Ski, Ås, Frogn, Nesodden, Oppegård og Enebakk, og der er prosenten katolikker noe lavere; mellom 2 og 3%.
Her er også en oversikt over medlemmer i St Hallvard etter viktigste fødeland (fra oktober 2012). Vi ser at det er flere medlemmer født i Polen enn i Norge (det er ca et år siden vi så det første gang), at det er veldig mange filippinere i menigheten og at tallet på litauere stadig vokser:
29,9 % Polen
27,2 % Norge
8,9 % Filippinene
4,5 % Litauen
4,2 % Vietnam
3,3 % Chile
2,1 % Sri Lanka
1,0 % Spania
0,9 % Kroatia
0,9 % Italia
0,8 % Eritrea
0,8 % Frankrike
0,8 % Slovakia
0,7 % Brasil
0,6 % Den dominikanske republikk
0,6 % Tyskland
0,5 % Portugal
0,6 % Peru
