Katolsk

Den hellige pave Sylvester I feires i dag – mest i de Tysktalende land, uten at jeg vet hvorfor. Wikipedia skriver om ham:

Pope Sylvester I served as pope from 31 January 314 to 31 December 335, succeeding Pope Miltiades. He filled the See of Rome at an important era in the history of the Catholic Church, yet very little is known of him. The accounts of his papacy preserved in the Liber Pontificalis (7th or 8th century) are little else than a record of the gifts said to have been conferred on the Church by Constantine I, but it does say that he was the son of a Roman named Rufinus.

During his pontificate were built the great churches founded at Rome by Constantine, e.g. the Basilica of St. John Lateran, Santa Croce in Gerusalemme, St. Peter’s Basilica, and several cemeterial churches over the graves of martyrs.

Sylvester did not himself attend the First Council of Nicaea in 325, but he was represented by two legates, Vitus and Vincentius, and he approved the council’s decision. …

… In the West, the liturgical feast of Saint Sylvester is on 31 December, the day of his burial in the Catacomb of Priscilla. This is the last day in the year and, accordingly, in German-speaking countries and in some others close to them, New Year’s Eve is known as Silvester. In other countries too, the day is usually referred to as Saint Sylvester’s Day or the Feast of Saint Sylvester. …

Vi kan også lese om ham på katolsk.no – der det legges en del vekt på at han ikke var så viktig:

… Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt. …

Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:

… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]

Jeg leste hos Fr Finigan (og flere andre steder) om en artikkel i The Economist:

The Economist this week carries an article on A traditionalist avant-garde. It’s trendy to be a traditionalist in the Catholic church. I thought it was very good – we are used to silly uninformed articles on the Catholic Church in the mainstream media and it is good to see something that is balanced and informative with an intelligent understanding of the issues.

Any of us might baulk a bit about the idea that being traditionalist is now trendy, but the Economist has picked up on something. We all want it to be much more than just trendy: it is up to us to make sure that it is.

Men er det virkelig slik? Både og vil jeg si. Det er vel en viss bevegelse i konservativ/ tradisjonell retning, men noen steder har denne trenden ikke kommet særlig langt, og ofte møter den svært mye motstand.

Det diskuteres her når den kjente adventshymnen kan brukes:

… uses of the text “Rorate caeli … germinet Salvatorem” in the Mass and the Office. But keep in mind that it is not formally a part of the liturgy at all. Within the Mass, the chant can be used as a cantus ad libitum to cover the Offertory or Communion (hopefully after the propers!). At Benediction it can be sung during Exposition (at the beginning). If you are celebrating Low Mass in the Usus Antiquior with hymns, you could use it in any of the usual places (entrance, offertory, communion, exit). This is a great chant which ought to be sung by all Catholics everywhere.

Jeg skrev om dette også for fire år siden (i slutten av advent); der er det en annen fremføring av hymnen og hele teksten på latin og norsk (som jeg også tar med her):

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriæ tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

Rorate cæli desuper …

Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

Rorate cæli desuper …

Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

Rorate cæli desuper …

Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.

Rorate cæli desuper …

(Norsk oversettelse ved Rolf Østbye, 1970)

Jeg leste i dag tidlig om en brukerundersøkelse av den nye engelske oversettelsen av messen (som ble tatt i bruk til advent i fjor). Her diskuteres på Pray Tell en undersøkelse i det engelske the Tablet. Midt nede på siden i the Tablet finner man en lenke til «the survey». I bildet under ser man mitt resultat – 100% tilfredshet.

Jeg har en stund lovet å skrive en sammenligning av denne nye engelske oversettelsen og vår norske oversettelsen (den engelske er tydelig bedre på noen områder) – kanskje jeg får gjort det om ikke lenge.