Katolsk

Den hellige Timoteus, Paulus’ medarbeider og biskop av Efesus, minnes i dag i den tradisjonelle kalenderen, og 26. januar i den nye kalenderen – og i Norge har han måttet vike helt for den hellige Eystein.

Slk leser vi om ham i de tradisjonelle tidebønnene (Matutin):

Timothy was born in Lystra in Lycaonia of a gentile father and a Jewish mother, and was a follower of the Christian religion when the Apostle Paul visited that city. Paul was so moved by what he repeatedly heard of Timothy’s holiness that he took him with him as a companion on his journeys; yet, because of the Jews who had been converted to Christ and who knew that Timothy’s father had been a Gentile, he had him circumcised. When they both arrived at Ephesus, the Apostle ordained him bishop to govern the Church there. The Apostle wrote him two letters, one from Laodicea, the other from Rome. Strengthened by these letters in the ministry of his pastoral office. he could not endure that the sacrifice which is due to God alone should be offered to the images of demons, and he strove to win over the people of Ephesus from the impiety of offering sacrifice to Diana on her feast day. He was stoned, and was nearly dead when the Christians rescued him and took him to a village on a neighboring mountain. There he died in the Lord on January 24.

Og katolsk.no skriver om datoene:

Fra 1100-tallet ble hans minnedag feiret den 24. januar, vigilien for festen for Paulus’ omvendelse. Siden kalenderreformen i 1969 har minnedagen vært 26. januar sammen med Titus, så nær apostelfesten som mulig, for å markere de to biskopenes tilknytning til Paulus. I øst minnes han den 22. januar, den tradisjonelle dødsdatoen. Hans navn står i Martyrologium Romanum.

(Jeg må legge til at jeg syns det er lite naturlig at katolsk.no kaller ham Timotheos, med både -th- og -os.)

Liturgikongregasjonen i Vatikanet arbeider med en hefte som de håper å få utgitt i sommer, et hefte som skal hjelpe prestene til å feire messen best mulig – Zenit.org skriver om dette – om kontinuitet med tradisjonen, tradisjonelle alter, messeofferet, skjønnhet etc.:

During his talk Cardinal Antonio Cañizares reiterated the importance Vatican II gave to the liturgy, «whose renewal must be understood in continuity with the Tradition of the Church and not as a break or discontinuity.» A break either because of innovations that do not respect continuity or because of an immobility that freezes everything at Pius XII, he said.

In particular, Cardinal Cañizares stressed the importance that Sacrosanctum Concilium gave to the sacred liturgy, through which «the work of our Redemption is exercised, above all in the divine sacrifice of the Eucharist,» adding that «God wants to be adored in a concrete way and it’s not up to us to change it.»

The cardinal said that there is talk of a renewed Church, which must not be understood as a mere reform of structures, but as a change starting with the liturgy, because it is from the liturgy that the work of our salvation is effected.

When speaking of the liturgy, continued the cardinal, one must not forget what the conciliar document states: «Christ is always present in his Church, especially in the liturgical action. He is present in the sacrifice of the Mass, be it in the person of the minister, ‘offering himself now through the ministry of the priests as he then offered himself on the cross,’ be it especially under the Eucharistic species.»

He stressed that the objective of the liturgy «is the adoration of God and the salvation of men,» which is not a creation of ours, but source and summit of the Church.»

The prefect of the Congregation for Divine Worship and the Sacraments criticized existing abuses such as showmanship, and praised moments of silence «that are action,» which enable the priest and the faithful to talk with Jesus Christ and which exclude the predominance of words that often becomes showmanship on the part of the priest. The correct attitude is the one «indicated by Saint John the Baptist, when he says he must decrease and the Messiah must increase.»

The cardinal criticized the effort to make the Mass «entertaining» with certain songs — instead of focusing on the mystery — in an attempt to overcome «boredom» by transforming the Mass into a show.

He added that the Council did not speak of the priest celebrating Mass facing the people, that it stressed the importance of Christ on the altar, reflected in Benedict XVI’s celebration of the Mass in the Sistine Chapel facing the altar. This does not exclude the priest facing the people, in particular during the reading of the word of God. He stressed the need of the notion of mystery, and particulars such as the altar facing East and the fact that the sacrificial sense of the Eucharist must not be lost. …

Den hellige pave Sylvester I feires i dag – mest i de Tysktalende land, uten at jeg vet hvorfor. Wikipedia skriver om ham:

Pope Sylvester I served as pope from 31 January 314 to 31 December 335, succeeding Pope Miltiades. He filled the See of Rome at an important era in the history of the Catholic Church, yet very little is known of him. The accounts of his papacy preserved in the Liber Pontificalis (7th or 8th century) are little else than a record of the gifts said to have been conferred on the Church by Constantine I, but it does say that he was the son of a Roman named Rufinus.

During his pontificate were built the great churches founded at Rome by Constantine, e.g. the Basilica of St. John Lateran, Santa Croce in Gerusalemme, St. Peter’s Basilica, and several cemeterial churches over the graves of martyrs.

Sylvester did not himself attend the First Council of Nicaea in 325, but he was represented by two legates, Vitus and Vincentius, and he approved the council’s decision. …

… In the West, the liturgical feast of Saint Sylvester is on 31 December, the day of his burial in the Catacomb of Priscilla. This is the last day in the year and, accordingly, in German-speaking countries and in some others close to them, New Year’s Eve is known as Silvester. In other countries too, the day is usually referred to as Saint Sylvester’s Day or the Feast of Saint Sylvester. …

Vi kan også lese om ham på katolsk.no – der det legges en del vekt på at han ikke var så viktig:

… Tjue dager etter at pave Miltiades døde, ble Sylvester den 31. januar 314 valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 33. overhode. Selv om han var pave i nesten 22 år av keiser Konstantin den Stores regjeringstid (306-37), en periode hvor kirken utviklet seg dramatisk, synes han å ha spilt en ubetydelig rolle i de store begivenhetene som fant sted. Bare et par ganger dukker han frem fra historiens mørke, og da fremstår han ikke udelt positivt. …

Om den hellige Thomas Becket kan vi lese i en grundig artikkel på katolsk.no:

… Om ettermiddagen den 29. desember kom de (ridderne) til Thomas, og etter en krangel med erkebiskopen drepte de ham tidlig på kvelden den 29. desember, da klokkene ringte til vesper, i et sidekapell i hans domkirke ved altrene som var viet til Jomfru Maria og St. Benedikt. En subdiakon ved navn Hugh av Horsea deltok også i mordet. Selv om Becket ikke hadde levd som en helgen, døde han sannelig som en, og overga sin sjel i Guds og hans helgeners hender. Hans siste ord, som ble gjenfortalt av øyenvitner, var kjernen i hans idealer som erkebiskop: «Gjerne dør jeg for Jesu navns skyld og i forsvar for Kirken».

Nyheten om hans død forferdet kristenheten, og over hele Vest-Europa ble Thomas øyeblikkelig æret som martyr. Det ble meldt om mange mirakler ved hans grav, etter ti år var de kommet opp i 703. Hans feil var glemt og han ble hyllet som en martyr for Kristus og Kirkens frihet. Allerede den 21. februar 1173 ble han formelt kanonisert av pave Alexander III som «martyr for Kirkens rettigheter og Kirkens frihet». Paven påla kong Henrik II personlig interdikt og de strengeste sanksjoner, og han ble tvunget til å valfarte til St. Thomas’ grav og der offentlig bli pisket til blods av biskopen av London og femti munker den 12. juli 1174; videre måtte han erkjenne sin skyld i bruddet mellom seg selv og erkebiskop St. Thomas. Kongen måtte akseptere erkebiskopens standpunkt i spørsmålet om geistlige forbrytere og tillate appeller til paven, men ellers tapte han i praksis lite og beholdt det meste av sin reelle makt.

Den 7. juli 1220 ble St. Thomas’ relikvier høytidelig overført fra hans grav i krypten til et skrin i Treenighetskapellet bak høyalteret av erkebiskopen, kardinal Stefan Langton, i nærvær av kong Henrik III, den pavelige legaten kardinal Pandulf, erkebiskopen av Reims og en enorm menneskemengde. I nesten 400 år var hans relikvieskrin i Canterbury et av de tre eller fire viktigste pilegrimssteder i Europa. I Canterbury erstattet Thomas’ kult mer eller mindre den for de andre lokale helgenene på grunn av den enorme valfarten til hans skrin. Det finnes fortsatt spor av pilegrimsveien fra London eller Winchester til Canterbury, og stemningen på valfartene er udødeliggjort av Chaucer i Canterbury Tales. Erasmus av Rotterdam angrep senere flere elementer av Thomas’ kult, og en av Henrik IIs etterfølgere, den uberegnelige kong Henrik VIII, lot i 1538 det kostbare skrinet med St. Thomas’ ben ødelegge. Han forsøkte også å fjerne minnet om den store kirkemannen ved å forby og skamfere avbildninger av ham og ved å beordre at alle henvisninger til hans navn i liturgiske bøker skulle fjernes. Men minnet om denne personligheten holdt seg levende gjennom alle hundreår.

Wikipedia skriver også om hva som skjedde etter Thomas’ død: In 1220, Becket’s remains were relocated from this first tomb to a shrine,[1] in the recently completed Trinity Chapel where it stood until it was destroyed in 1538, during the Dissolution of the Monasteries, on orders from King Henry VIII.[1][17] The king also destroyed Becket’s bones and ordered that all mention of his name be obliterated.[18] The pavement where the shrine stood is today marked by a lit candle.[19]

Jeg leste hos Fr Finigan (og flere andre steder) om en artikkel i The Economist:

The Economist this week carries an article on A traditionalist avant-garde. It’s trendy to be a traditionalist in the Catholic church. I thought it was very good – we are used to silly uninformed articles on the Catholic Church in the mainstream media and it is good to see something that is balanced and informative with an intelligent understanding of the issues.

Any of us might baulk a bit about the idea that being traditionalist is now trendy, but the Economist has picked up on something. We all want it to be much more than just trendy: it is up to us to make sure that it is.

Men er det virkelig slik? Både og vil jeg si. Det er vel en viss bevegelse i konservativ/ tradisjonell retning, men noen steder har denne trenden ikke kommet særlig langt, og ofte møter den svært mye motstand.