Katolsk

Ny norsk messebok – i salg fra 1. november

Katolsk, Liturgi /

Det er blitt skrevet en del her på bloggen i det siste om de norske oversettelsene som brukes i katolsk liturgi i Norge. I den forbindelse kan jeg nevne at den katolske (søndags-)messeboken som har vært utsolgt i noen år, nå (snart) er tilgjengelig i ny utgave – til kr 389. Slik skriver St Olav forlag om dette:

Ny utgave (2011) av «Messebok for søndager og festdager» foreligger 1. november 2011. I boken finner du lesningene og messetekster for søndager og festdager, messens faste deler, helgendager i årets løp med små helgenbiografier, samt generell orientering om messen, liturgisk kalender og skriftlesningsreferanser for ukedagene.

Boken er produsert i brunt, limt lær, med to lesebånd og gullsnitt.

Messen er pulsslaget i katolsk trosliv. Guds ord i messens liturgi og Kristi nærvær i nattverden er vårt åndelige næringsgrunnlag. For å dra full nytte av denne næringen, er messeboken et nyttig verktøy som kan hjelpe til å øke forståelsen av tekstene og innlevelsen i bønnene.

Her finner man alle tekstene til årets søndager og høytider, for hverdagstekstene må man (som jeg nevnte) se på nettet – HER.

Katolsk ressurs: Tekster til messen etc

Katolsk, Liturgi /

I går ble det en (ny) debatt på et årsgammelt innlegg her på bloggen: p. Lutz: Kan vi lese Bibelen “på egen hånd”? om hvilke norske oversettelser som brukes i messen. Det ser ut til at en del av bloggens lesere ikke kjenner til nettstdet liturgi.info som har en god oversikt over messens tekster her. Når man går inn på årets liturgiske kalender, og klikker på f.eks. en søndag, er det tekstene derfra som dukker opp. (Nettstedet har vært under oppbygning en stund, og nå ser jeg at de fleste hverdagstekstene også er på plass – imponernede.)

Kirkeårets liturgiske tekster på dette nettstedet er hentet fra Messeboken (St. Olav Forlag, 1985) som igjen har hentet materiale fra alterboken, Norsk Missale (St. Olav Forlag, 1982). Lesningstekstene med tilhørende omkved, mellomvers og allelujavers er føyet til i henhold til Ordo Lectionum Missae, 1981 – og dessuten noen av våre mest brukte tekster og bønner. På liturgi.info leser vi om ressursene/ oversettelsene som er brukt:

I helgenkalenderen har en del norske og nordiske helgener fått sin plass i henhold til vedtak i Nordisk Bispekonferanse (1970, 1981 og 2007). I tillegg har vi tatt Hl. Hallvard, Hl. Sunniva og Hl. Svithun med i kalenderen.

Bibelsitatene er tatt fra følgende utgaver:
– Bibelselskapets reviderte utgave av 1930
– Bibelselskapets nyoversettelse av 1978
– NT i oversettelse ved Erik Gunnes (St. Olav Forlag, 1968)
– Bibelselskapets nye utgave av «De deuterokanoniske bøker» (De apokryfiske bøker)
– Norske Tidebønner, Oslo 1982 (for salmenes vedkommende)
– Tidebønnene i 4 bind (for kirkebønner til de nye helgener)

Referansenumre og tekst er justert i samsvar med 3. utgave av Missale Romanum (2002).

18. oktober: S. Lucæ Evangelistæ – II. classis

Katolsk, Liturgi /

Slik leste jeg i dag i Matutin (i den tradisjonelle kalenderen – men Lukas feires på samme dag i begge kalendere) i 4. og 6. lesning:

From the Book on Ecclesiastical Writers, written by St Jerome, Priest at Bethlehem.
Luke was a physician of Antioch, who, as appeareth from his writings, knew the Greek language. He was a follower of the Apostle Paul, and his fellow traveller in all his wanderings. He wrote a Gospel, whereof the same Paul saith We have sent with him the brother, whose praise is in the Gospel throughout all the Churches 2 Cor. viii. 18. Of him, he writeth unto the Colossians, iv. 14: Luke, the beloved physician, greeteth you. And again, unto Timothy, II. iv. 11: Only Luke is with me. He also published another excellent book intituled The Acts of the Apostles, wherein the history is brought down to Paul’s two – years sojourn at Rome, that is to say, until the fourth year of Nero, from which we gather that it was at Rome that the said book was composed. …

… However, Luke learned his Gospel not from the Apostle Paul only, who had not companied with the Lord in the flesh, but also from other Apostles, as himself declareth at the beginning of his work, where he saith They delivered them unto us, which from the beginning were eye – witnesses and ministers of the word, i. 2. According to what he had heard, therefore, did he write his Gospel. As to the Acts of the Apostles, he composed them from his own personal knowledge. He was never married. He lived eightyfour years. He is buried at Constantinople, whither his bones were brought from Achaia in the twentieth year of Constantine, together with the reliques of the Apostle Andrew.

Katolsk.no skriver også om den hellihe Lukas.

Enda en kirke forandres (til det bedre)

Katolsk, Liturgi /

Fr Jeffrey Kurtz, sogneprest i Guardian Angels Church, Crystal Falls, i bispedømmet Marquette i Michigan, USA bygger om koret i sin kirke. «Er det et tegn i tiden?», spør man der jeg fant denne nyheten. Muligens, men man finner ikke så mange eksempler på at noe skjer. Det nye alteret er mye bedre enn det gamle, og står slik at det like greit kan brukes fra begge sider. Det mest dramatiske er vel kommunionsbenken – som altså er på plass igjen.

Bildene under er først FØR, deretter ETTER (men arbeidet er ikke fullført).

14. oktober: Den hellige pave Callistus I ( -222)

Katolsk /

I går feiret vi i Kirken den hellige pave Callistus I, som man regenr med døde i år 222. I Matutinbønnen leste jeg slik om ham i går:

Callistus a Roman was head of the Church, while Antonius Helioglobalus was emperor. He fixed the four periods of the year for the Ember days, on which the custom of fasting, handed down by tradition from the Apostolic times, was to be observed by all. He built the Basilica of St Mary across the Tiber. Because he enlarged the old cemetery on the Appian Way, where many holy priests and martyrs were buried, it is now called the cemetery of St CAllistus. He reigned for five years one month and twelve days. After long starvation and many scourging he was thrown headforemost into a well, and so won the crow of martyrdom under the emperor Alexander. His body was buries in the cemetery of Calepodius in the Aurelian Way at the third milestone from the city, on October 14. Later it was placed under the high altar of the Basilica of St Mary across the Tiber, where it is venerated with great honor.

På katolsk.no nevnes det også at han innførte emberdagene, som Kirken markerte trofast fram til 1970 (og man underer seg over hvorfor de da ble tatt bort – men noen sier at de fortsatt frivillig kan overholdes):

… Med et dekret innførte Callistus Quatuor Tempora, tamperdagene, en fastetid den første uken av mars, juni, september og desember. I disse ukene ble onsdag, fredag og lørdag gjort til særskilte bots- og fastedager, med faste fra korn, vin og olje. …

Utgydes for dere og for de mange – pro vobis et pro multis effundetur

Katolsk, Liturgi /


Her er et lite eksempel som viser at feil som er kommet inn i liturgien, kan være veldig vanskelig å få bort; ble Kristi blod utgydt «for mange» eller «for alle»? På latin står det tydelig «pro multis», så mange skulle tro at spørsmålet var svært enkelt. På norsk sier også presten alltid «for de mange», og jeg har aldri noen gang hørt fra noen at dette skulle være problematisk eller upassende.

Men på mange andre språk har man i 40 år sagt «for alle», en ideologisk bestemt oversettelse, spør du meg. Den nye engelske oversettelsen sier «for many», men det lykkes ikke å få dette på plass i diskunonen blant biskopene før paven personlig grep inn. Og som Sandro Magister skriver i artikkelen jeg her referer til; de italienske biskopen velger fortsatt å være udlydige:

… the change (in the English translation of the mass) that has prompted the greatest dispute is certainly the one that concerns the words of the consecration of the wine, where it says in the Latin version:Hic est enim calix sanguinis mei […] qui pro vobis et pro multis effundetur.» The «pro multis» of this formula has generally been translated, in the vernacular translations of the postcouncil, as «for all»: a translation that not only does not respect the letter of the original Latin, which in turn is derived from the Gospel texts, but has also generated a subtle but lively theological debate.

In order to resolve this problem, in October of 2006 the presidents of the episcopal conferences all over the world were sent a letter, under the «guidance» of Benedict XVI, from the congregation for divine worship, headed at the time by Cardinal Francis Arinze. It asked that «pro multis» be translated as «for many.» This was done by the episcopates of Hungary (from «mindenkiért» to «sokakért) and of various countries in Latin America (from «por todos» to «por muchos»). The Spanish episcopate is preparing to do so, and the change has already been made, not without very lively discussions even among the bishops, by the episcopate of the United States (from «for all» to «for many»). As for the episcopates of Germany and Austria, they are showing strong resistance to the change from fur alle» to «fur viele.»

As for Italy, the issue was addressed by the bishops during the plenary assembly of the episcopal conference held in Assisi in November of 2010, during the examination of the material of the third Italian edition of the Roman Missal. … … when the bishops of all of Italy were called to vote on this specific point of the Missal, the result was the following: out of 187 voters, in addition to one blank ballot, there were 171 votes in favor of keeping «per tutti,» …

Om kvinnelige minstranter

Katolsk, Liturgi /

For en uke siden startet det en debatt om jente-ministranter, kalt «Save the Altar Girls» – i tidsskiftet America Magazine. Der skriver tidsskriftets redaktører: «Recently Sts. Simon and Jude Cathedral in Phoenix, Ariz., changed its policy on altar servers. From now on only boys may serve; girls may apply for jobs as sacristans. Why? …. These moves to limit laywomen’s access to the altar threaten to drag the church back into the pre-Vatican II world. One wonders if next the altar rail will return, another barrier between the priests and the people. …»

Rektoren i domkirken i Phoenix, Fr. John T. Lankeit, oppledve at tidskriftet hadde vridd alt han hadde fortalt dem om dette, og skrev derfor i en kommentar til artikkelen (# 7 av i alt ca 200 kommentarer) følgende (og hans kommentar sier en hel om debattklimaet):

… As the rector mentioned in this piece, I feel compelled to respond to the distortion and emotionalism contained herein, but the sheer amount of slant makes it tremendously difficult to even know where to start. It seems best for me to being with my exact words to the good assistant editor who contacted me. I told him:

«As the rector, I am the chief liturgist of the parish. I do not, as a general rule, consult our Parish Council on liturgical matters since the typical parish council (and ours, specifically) is not comprised of members formally trained in theology and liturgy. As many in the media have demonstrated clearly, the absence of formal theological and liturgical training leaves far too many individuals evaluating this decision from purely emotional, subjective standpoint. Such decisions require a proper understanding of theological anthropology, sacramental theology and ecclesiology, as well as a willingness to examine honestly what contributes to, and what detracts from, priestly vocations. Naturally, I consulted with the bishop, as he is the canonical pastor of the Cathedral. But he leaves the final decision and implementation to me.»

… To go point-by-point through the article to unmask the distortions would require far more time and effort than I have available to invest, so I’ll highlight just a few of the distortions here:

– “Replacing girls” and “shunting them aside”– if one knows the actual history of altar service, one knows that, prior to the establishment of the seminary system, altar boys were “apprentices” for priesthood, and the service pointed to that specific vocation. It was actually the boys who were replaced at the altar by dissident clergy in the late 80’s and early 90’s prior to the permission being given by the Holy See. So this all started with disobedience which is the epitome of clericalism.

– The “image of the priesthood today”. The obsession with priestly “image” is the problem. The first step in ending the confusion/distortion for this publication’s readers would be for the editor to share Vatican II’s actual teaching on the identity (i.e. Sacramental character) of the priest. That is, unless one dissents from the Church’s theology of priesthood.

– “The policy of John Paul II”. (Could you not, at least, have referred to him as “Blessed” or “Pope”?) Presenting the Holy Father’s clear articulation of the Church’s teaching as a policy is a transparent attempt to frame Church teaching as arbitrary and, therefore, changeable.

….. As food for thought for the readers of America Magazine: If you ever read that an individual featured in an opinion piece like this one responded, “No comment”, please understand that this does not automatically mean the person is afraid to confront a difficult issue. More often than not, such a comment is made out of frustration of having one’s words distorted, truncated or slanted one too many times, as mine were here.

Selv har jeg for øyeblikket ingen planer om å forandre det som nå er vanlig i Norge – at både gutter og jenter ministrarer i vanlige messer – men når jeg bruker den tradisjonelle latinske messen bruker jeg bare gutter/menn.

Om protestantiske kirkesamfunn

Katolsk, Økumenikk /

Den katolske Kirke regner ikke protestantiske kirkesamfunn fullt ut som kirker – som vi gjør med de ortodokse. Dette bør være godt kjent (selv om noen nok ikke liker det), spesielt etter at Vatikatets/Troskongregasjonens dokument Dominus Iesus slo dette helt tydelig fast i august 2000.

For å gjøre dette enda tydeligere presiserte Troskongregasjonen dette i et dokument i juni 2007. Der skriver de om tem spørsmål, og det siste lyder slik:

Why do the texts of the Council and those of the Magisterium since the Council not use the title of “Church” with regard to those Christian Communities born out of the Reformation of the sixteenth century?

Svaret de gir er svært klart, kort og tydelig:

According to Catholic doctrine, these Communities do not enjoy apostolic succession in the sacrament of Orders, and are, therefore, deprived of a constitutive element of the Church. These ecclesial Communities which, specifically because of the absence of the sacramental priesthood, have not preserved the genuine and integral substance of the Eucharistic Mystery cannot, according to Catholic doctrine, be called “Churches” in the proper sense.

Mer om katolikker og lutheranere

Katolsk, Økumenikk /

Jeg skrev for en ukes tid siden litt om at tidligere luthersk biskop Sigurd Osberg håper og ønsker at Martin Luther kan rehabiliteres av oss katolikker.

Dette innlegget er lagt inn på verdidebatt.no, og jeg leste gjennom debatten etter dette innlegget i kveld. Professor Bernt T. Oftestad svarte bl.a. med et par interessante kommentarer. I sin andre kommentar skrev han:

I mitt forsvar for katolsk tro i etter kant av pavens besøk i Tyskland mener enkelte at jeg er «mer katolsk enn paven». Det skyldes at informasjonen her i Norge fra pavens tysklandsbesøk har vært svært mangelfull og misvisende. Paven ble spurt om det forelå noen aktuell mulighet for endringer i den økumeniske realsjon mellom lutherske og Den katolske kirke. Det avviste han. Han ble også spurt om muligheten for at brudefolk med henholdsvis luthersk og katolsk tro kunne delta sammen ved nattverdfeiringen i en katolsk kirke. Det så ikke paven noen mulighet for. Hans ord om Luther uttrykte respekt for ham som kristen personlighet, dessuten la han vekt på Luthers tema: spørsmålet om en nådig Gud.

I samme debatt skriver også Heidi Øyma interessant, bl.a.:

Journalisten som laget Vårt Lands opprinnelige sak, hadde ikke lest pavens aktuelle tale. Den er både kort, god og utfordrende for alle kristne, katolikker som protestanter, … Gjennomgangstemaet under pavens reise var å sette Gud på dagsorden, og ved denne økumeniske anledningen allierte han seg med Luther og utfordret nåtidens kristne til å stille spørsmålet om Gud med like brennende engasjement og eksistensielt alvor som Luther gjorde. Slagordartige overskrifter av typen «Paven rehabiliterer Luther» er helt beside the point. Benedikt forsøker ofte å trekke frem ting han mener han selv og andre kan lære av hos mennesker han også er uenig med. Jf. at han i sin tale i Bundestag under samme tysklandstur roste den tyske miljøbevegelsen, mens mange av representantene for De grønne boykottet talen og var blant hans argeste kritikere. Han har også gitt Hans Küng rett i at det er nødvendig at verdensreligionene samarbeider for å bygge fred. Det betyr ikke at han og Küng er på vei til å bli enige i alt. Det betyr bare at Benedikt forsøker å verdsette og understreke sannhet der den er å finne – også hos Luther.

Forøvrig ble også denne debatten ganske ødelagt av kverulanter – det skjer dessverre litt for ofte på verdidebatt.no

Il Concilio Vaticano II: una storia mai scritta

Katolsk, Teologi /

Prof. Dr. Roberto de Mattei har mottat den italienske historie-prisen ‘Acqui Storia’ for sin bok om Vatikankonsilet – leser vi på Rorate cæli. Boka oversettes nå til engelsk, og artikkelen har også med et udrag av denne oversettelsen; et utdrag fra en av konsil’fedrene’, som nokså kort tid etter konsilet (på samme måte som Ratzinger) forstå at tolkningen av konsiltekstene løp helt løpsk:

Father Henri de Lubac, one of the “fathers” of the Council, denounced the use and abuse of the principal conciliar documents at a conference held on the 29th of May 1969 at the University of St. Louis in Missouri (U.S.):

«The constitution Dei Verbum – he said – offers the pretext of a narrow Biblicism that disregards all of Tradition and ( therefore)it devours itself”, elaborating “the notion of a ‘faith of the future’, so much so that one no longer discerns what it retains from the Gospel of Jesus Christ; the constitution Lumen Gentium is interpreted “in order to transform the Church into a vast democracy” and to criticize that which is called ‘the institutional Church’ for the sake of an ideal of ‘an amorphous Christianity’ which strikes at the Divine foundation of the Church.”

The opening to the world of Gaudium et Spes becomes “an estrangement from the Gospels, a refusal of the Cross of Christ, a path towards secularism, neglect of the faith and customs, in short, a dissolution in the world, an abdication, a loss of identity, in effect – the betrayal of our duty to the world (…). We also know how the decree on religious liberty has been distorted, when, contrary to its most explicit teaching, it is now concluded that it is not necessary anymore to proclaim the Gospel (…). And how much criticism could be made regarding the constitution on the liturgy, so often misunderstood, at times , even sacrilegiously mocked? Or the Decree on ecumenism? (…) What derision, once again, we find, alas, too frequently, in audacious and ostentatious application of the principals enunciated by the Council for the ‘ proper renewal’ of religious life , all the while, contradicting it! It is perhaps here that the devastation of the crisis is revealed, simultaneously, more serious and more significant (…). What a wretched situation – with abandonment of every kind; there is such degradation in certain cases that they even approach perversions; they are then hidden beneath the banner of ‘prophetism’ or “ the requisite of truth”, under the deception of the word ‘renewal’!

[Footnote: H. De Lubac, The Church in the present crisis, tr. It. Paoline, Rome 1971 pp. 39-49 . The text reproduces the conference given at the University of Saint Louis (Missouri) the 29 May 1969; Church in Crisis, “Theology Digest”, no.17 (1969) pp. 312-325. The conference was also published in “Nouvelle revue Thèologique”, n.91 (1969). pp. 580 -589]

Alcuin Reid om liturgisk brudd med tradisjonen

Katolsk, Liturgi /

Alciun Reid holdt et foredrag på en liturgisk konferanse i Freiburg i Tyskland i september, og ble da intervjuet av det katolske tidsskriftet Deutsche Tagespost. I dag leste jeg dette intervjuet oversatt til engelsk. På spørsmålet om hva som er de rette kriteriene for å forandre liturgien, svarer han;

…The criteria for development in continuity are found in article 23 (of Sacrosanctum Concilium), read in context and as it was approved by the Fathers of the Council. I have published a paper on this. It means that development is proportionate – the liturgical tradition may be developed, as is necessary, but it is not completely changed. There must be a continuity of rite where new texts or practices are integrated, naturally, over time. A good example is the Ordo Missae of 1965. It is the rite of Mass as handed on to the Council, pruned and developed in line with the discussions at the council. But the 1969 Ordo Missae is very different, a new construction of the Concilium. To be sure, it is more conservative than they wanted because Paul VI refused their requests to abolish the Roman Canon, the Orate fratres and the sign of the cross at the beginning of Mass. But even so, the 1969 Ordo as a whole is a radical ritual and theological innovation, not an organic development in line with Sacrosanctum Concilium 23.

Og han svarer slik på spørsmålet om man opplevde et brudd med den liturgiske tradisjonen etter konsilet:

… I can say that there is evidence that those responsible for the reform intended rupture – ritual and also theological. They did not want what was handed on in tradition. They did not want to develop that. They wanted something new, something that would reflect ‘modern man’ in the 1960’s and what they thought he needed.

This is an historical reality, not an ecclesio-political position. Liturgists from ‘both sides’ agree that the reform was radical and a rupture. As a Catholic I regard this as a significant problem, because it is unprecedented in liturgical history and it is not what the Council, out of respect for liturgical tradition, called for.

Han svarer så på spørsmålet om hva slags myndighet kommisjonen «Concilium» hadde:

…it was an organ to implement the Council’s Constitution. In effect its work rested on the personal authority of Pope Paul VI, who followed it very closely and authorized each change in forma specifica. It is clear that they went well beyond the Constitution: there is no authorization there for any new Eucharistic Prayers, for the 100% celebration of the Mass in the vernacular, etc. But all of these reforms enjoy the authority of Paul VI.

Til slutt får han spørsmålet om hva vi kan gjøre med liturgien i årene framover?

… If it is clear that we have lost important elements of the liturgical tradition, or have introduced ones that are harmful, then we must have the honesty to admit this and do what is necessary. This has been begun through Sacramentum caritatis and Summorum pontificum and the personal example of Pope Benedict XVI in his liturgical celebrations.

We must also move forward with charity and pastoral sense. It is not possible to re-impose the past rites on everyone or to take away the new ones in an instant. At this moment, though, it would be possible to permit – facultatively – some older elements (the offertory prayers, some of the ritual gestures made by the priest, etc.) in the modern rites. It is also possible to adopt that ars celebrandi spoken about in Sacramentum caritatis, where the modern rites are celebrated with a liturgical richness that is in more tangible continuity with tradition. …

Om katolsk blogging – samling i England

Data/blogg, Katolsk /


Jeg leste nettopp om et møte i et nytt ‘laug’ for katolske bloggere, som fant sted for en uke siden. Les mer om det HER:

The Guild of Blessed Titus Brandsma (a guild for Catholic bloggers) held its first official meeting yesterday, on what turned out to be one of the hottest days of the year! Around 15 Catholic bloggers and users of the new media travelled from all over Britain to meet …

Bildet øverst viser et av foredragene som ble gitt denne dagen, der det bl.a. ble sagt:

Fr Tim Finigan addressed the assembled bloggers and parishioners in the parish hall. His talk was on «Catholics and the new media», and he spoke with great eloquence on the need for Christians to be present online. In saying this, Fr Finigan was re-echoing the words of Pope Benedict XVI, who has often spoken explicitly – in his messages for World Communications Days, for example – of the need for Catholics, and especially priests, to blog and be active users of the new media. …

After reflecting on the fears that many in the Church have regarding blogging and the new media, Fr Finigan concentrated on the good that blogging can achieve; though he also suggested that bloggers do need to examine their consciences from time to time – just as all Christians should. It is sometimes best not to publish some posts, and prayer can often help us discern the blogging choices we make. Having said that, one of the joys of blogging is that other bloggers will usually temper uncharitable or harsh posts or comments, or will seek to offer another opinion or way of approaching a controversial topic. Another benefit that blogging and social media have brought humanity (and the Church) is the fact that ordinary people are now able to hold to account those who are in authority over them. …

Mens bildet øvers er naturlig på en slik dag, er det litt mer overraskende at dagen begynte med en høymesse i den gamle ritus (under). «High Mass was celebrated at 10:30am as part of the parish’s Saturday devotions. This Mass (included) beautiful singing offered by the Schola, and all three sacred ministers were Catholic priest-bloggers. The celebrant was Fr Tim Finigan (The Hermeneutic of Continuity), whilst Fr Sam Medley SOLT (Medley Minute) acted as Deacon and Fr Simon Henry (Offerimus Tibi Domine) was Sub-deacon.»

«Den katolske kirkes messeliturgi»

Katolsk, Liturgi /

Slik åpner kapittel 2 i Sara Brødsjøs masteroppgave om katolsk kirkemusikk; ved at hun først sier litt om hva messen er:

Den hellige messe er den viktigste katolske liturgien på grunn av sin sakramentale karakter, og fordi den uttrykker hele den katolske tro og er universell for hele den romersk-katolske Kirken. Den regnes for å være Den nye pakts hovedgudstjeneste, som ble innstiftet av Kristus selv på skjærtorsdag.

For å forstå Den hellige messes plass i katolisismen må man vite litt om teologien bak den. Den katolske nattverden innebærer ikke bare et måltid, men også en offerhandling. Messens sentrale del er konsekrasjonen, dvs. idet presten gjentar ordene som Jesus uttalte under den siste nattverd, og transsubstansiasjonen finner sted (at brødets og vinens vesen opphører å eksistere, men beholder sine skikkelser, og blir forvandlet til Jesu legeme og blod). Korsofferet blir på en hemmelighetsfull måte nærværende i Den hellige messe – slik som under Jesu siste nattverd med apostlene. Dette fordi messens offer har det samme offerlammet og den samme offerpresten som under korsofferet – altså Kristus. Ved alteret uttaler presten konsekrasjonsordene i Kristi sted (in persona Chisti), dvs. ikke bare på Kristi vegne, men i hans person. Siden messeofferet er det samme offeret som korsofferet, er dette det mest fullkomne offer katolikkene kan tilby Gud.

Messens handling er altså at Kristus, som ”evig prest” og ”evig offerlam” i himmelen ofrer til Gud Fader sin lidelse på korset, slik at Gud av hensyn til dette offeret vil høre de troendes bønner og skjenke dem de nødvendige nådegaver. De troende som er tilstede under frembæringen av dette offeret, tar også del i offeret ved at de er en del av Kirken, som ifølge apostelen Paulus på en mystisk måte utgjør lemmene på Kristi legeme. Kristus ofrer seg legemlig på alteret, mens menigheten ofrer seg selv som Kristi mystiske legeme, og i praksis er dette offeret en overgivelse av den enkeltes liv og vilje til Guds rådighet. ….

Senere beskriver hun ulike former for messer; høymesse og lavmesse i den gamle ritus – bl.a. når det gjelder sang og musikk – samt den nye messen. Dette bør mange lese, siden denne kunnskapen er blitt glemt i vår tid. Les gjerne hele oppgaven her.

En korrekt tolkning av Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Kardinal Mauro Piacenza, prefekt for Kongregasjonen for Kleresiet, sa nylig til seminarister i Los Angeles:

… Sarete voi, probabilmente, la prima generazione che interpreterà correttamente il Concilio Vaticano II, non secondo lo «spirito» del Concilio, che tanto disorientamento ha portato nella Chiesa, ma secondo quanto realmente l’Evento Conciliare ha detto, nei suoi testi alla Chiesa ed al mondo.

Non esiste un Concilio Vaticano II diverso da quello che ha prodotto i testi oggi in nostro possesso! É in quei testi che noi troviamo la volontà di Dio per la sua Chiesa e con essi é necessario misurarsi, accompagnati da duemila anni di Tradizione e di vita cristiana.

Il rinnovamento é sempre necessario alla Chiesa, perché sempre necessaria é la conversione dei suoi membri, poveri peccatori! Ma non esiste, né potrebbe esistere, una Chiesa pre-Conciliare ed una post-Conciliare! Se così fosse, la seconda -la nostra- sarebbe storicamente e teologicamente illegittima! …

Om man ikke forstår denne (enkle) italienske teksten, ser en foreløpig engelsk utgave slik ut (her ser man også litt mer av fortsettelsen):

… Yours will probably be the first generation that will correctly interpret the Second Vatican Council, not according to the «spirit» of the Council, which has brought so much disorientation to the Church, but according to what the Conciliar Event really said, in its texts to the Church and to the world.

There is no Vatican II different from the one that produced the texts we have in our possession today! It is in those texts that we find that will of God for his Church and it is to them that we must refer, accompanied by two thousand years of Tradition and Christian life.

Renewal is always necessary for the Church, because the conversion of her members, poor sinners, is always necessary! But there cannot be, nor could there be, a pre-Conciliar Church and a post-Conciliar Church! Were it thus, the second one – ours – would be historically and theologically illegitimate!

There is only one Church of Christ, of which you are part, that goes from Our Lord to the Apostles, from the Blessed Virgin Mary to the Fathers and the Doctors of the Church, from the Middle Ages to the Renaissance, from Romanesque to Gothic to Baroque, and thus until our days, uninterruptedly, without any solution of continuity, ever!

And all that because the Church is the Body of Christ, it is the unity of His Person that is given unto us, her members!

You, most dear Seminarians, will be priests in the same Church of Saint Augustine, of Saint Ambrose, of Saint Thomas Aquinas, of Saint Charles Borromeo, of Saint John Mary Vianney, of Saint John Bosco, of Saint Pius X, up to Saint Padre Pio, Saint Josemaría Escrivá and Blessed John Paul II. You will be priests of the same Church that has been made up of so many holy Priests who, throughout the centuries, have rendered the face of Christ, Lord of the world, luminous, beautiful, radiant, and, therefore, easily recognizable. …

At Vatikankonsilet, rett forstått, ikke skaper noen revolusjon i Kirken, er egentlig ganske klart (og jeg har nevnt det utallig ganger på denne bloggen), men likevel har det blitt hevdet at mange modernister/liberale og også av noen konservative/tradisjonalister. Heldigvis har vi mindre av denne voldsomme spenningen mellom det tradisjonelle og det moderne i Kirken i Norge enn i mange andre land.

Hele kardinalens tale kan leses på italiensk HER, på spansk HER, og HER er utdraget på engelsk.

Rehabilitering av Martin Luther?

Katolsk, Paven, Økumenikk /

I går stod det et leserinnlegg i Vårt Land fra pensjonert Luthersk biskop, Sigurd Osberg, om at det nå var på tide å oppheve bannlysingen av Luther. Hans innlegg har bakgrunn i noen vennlige ord pave Benedikt sa om Luther da han nylig var i Tyskland, og en kort artikkel i Vårt Land sist uke.

[Oppdatering: Jeg må innrømme at jeg ikke sist uke reagerte på at «luthersk teologi er nærmere katolsk teologi enn teologien i andre kirkesamfunn». Jeg syntes det var fint at dette ble slått fast, når det så ofte er anglikanerne som (noe feilaktig) blir omtalt slik. Jeg reagerte ikke på det fordi jeg akkurat da bare tenkte på vest-Europa. Men samtidig er det jo helt opplagt for oss katolikker at ortodoks teologi står oss mye nærmere, svært mye nærmere. Så slik absolutt forstått var uttalelsen selvsagt helt feilaktig.]

Jeg må innrømme at jeg ble paff da jeg så Osbergs innlegg nå i dag, for det er dessverre helt og absolutt misforstått. For når paven kan si vennlige ord om enkelte elementer i Luthers teologi og hans troskamp, betyr det jo ikke at han godtar Luthers arbeid i sin helhet, eller hans brudd med den katolske Kirke. Og dessverre er det jo også alik at avstanden mellom luthersk teologi og kirkeliv blir større for hvert år, sett fra katolsk perspektiv.

Osberg skriver i Vårt Land bl.a.:

Det var en glede å lese at (man) … på bakgrunn av Pave Benedikt XVIs besøk i Tyskland nylig, kunne konstatere at «Martin Luther var «et stort vitne for troen» og langt på vei rehabilitert i Den katolske kirke.» På denne bakgrunn spør jeg om det ikke da er på tide å ta et steg til i rehabiliteringen, nemlig å oppheve bannlysningen av Luther.

Det har vært hevdet fra den romersk-katolske kirkes side i forbindelse med de senere års økumeniske dialoger, at opphevelse av bannlysning bare har mening overfor personer som fremdeles lever. Men opphevelsen av en så historisk markant bannlysning som den mot Luther, vil bety mye for det økumeniske klima mellom våre to kirker. …

Les hele innlegget på verdidebatt.no.

Noen dager på prestemøte

Generelt, Katolsk /

Jeg er nå tilbake etter noen dager på prestemøtet for Oslo katolske bispedømme. Det er tradisjon at vi er sammen noen dager hvert år i starten av oktober, og det er alltid hyggelig å treffe brødrene – noen av dem trefefr jeg bare denne ene gangen i året.

Bildet under viser oss etter at vi har feiret messen på minnedagen for den hellige Frans av Assisi.

Pave Benedikt forklarer hvorfor han reiser til Assisi 27. oktober

Katolsk, Paven /

Professor Peter Beyerhaus var/er ganske godt kjent blant konservative lutheranere i Norge, og kardinal Ratzinger var hans kollega i Tübingen for mange år siden (på slutten av 60-tallet), har stor respekt for ham, og de har holdt kontakt i alle disse årene. Slik svarer pave Benedikt på et spørsmål fra Beyerhaus om hvordan han kan være med på det risikable religiøse arrangementet serere i oktober (fra Rorate Cæli):

«I understand quite well – Benedict XVI wrote on March 4, 2011 – your concern regarding the participation at the Assisi meeting. However, this commemoration would have to have been celebrated in some way and, all things considered, it seemed to me that the best thing would be for me to personally go there being thus able to determine the direction of it all. I will nevertheless do everything in order that a syncretistic or relativistic interpretation of the event will be impossible and so that what will remain is that I will always believe and confess that which I had called to the attention of the Church with [the Declaration] ‘Dominus Iesus’.»

Pave Benedikts beste taler – der han kritiserer positivismen

Apologetikk, Katolsk, Paven /

John Allen skriver om pave Benedikts besøk i Tyskland, at noen var svært fornøyde, andre mindre:

Last Sunday Pope Benedict XVI wrapped up a four-day trip to Germany, which, depending upon whose word you take, either generated “widespread acclaim” (Italian commentator Sandro Magister) or a national yawn (the Munich daily Sueddeutsche Zeitung’s headline was, “He came, he spoke, he disappointed.”)

Slik beskriver John Allen pave Benedikts aller sterkeste side (som taler); at han er «a sensation as cultural critic»:

Pop quiz: What do the Collège des Bernardins in Paris, Westminster Hall in London, and now the Reichstag building in Berlin have in common? The answer, in papal terms, is that they have been the settings for arguably the most triumphant moments of Benedict’s papacy — occasions when the cerebral pontiff dazzled secular audiences with an oratorical tour de force on faith, reason, and the foundations of democratic society.

Whatever one makes of Benedict as a religious leader, he’s a sensation as a cultural critic. True to form, his Sept. 22 speech to the Bundestag, the national parliament, quickly became the latest candidate for “best speech of his papacy.”

Addressing German lawmakers, but really speaking to Western culture generally, Benedict took on logical positivism — the view that only empirical science counts as real knowledge, and that all moral claims are subjective. It’s a widespread conviction, the pope said, but inadequate as the basis of a just society. Without belief in some form of natural law, he argued, there’s no foundation for universal human rights. That means “humanity is threatened”, because the only thing left as the basis for law and politics is the raw will to power.

Germany’s Nazi past, Benedict XVI said, offers a harrowing reminder of what happens when “power becomes divorced from right.”

…. Secular media outlets, even those which were otherwise critical, raved about the speech. Der Spiegel called it “courageous” and “brilliant,” while Bild quoted a prominent lawmaker hailing it as a “masterpiece.” Even Die Welt grudgingly allowed that it was “not completely without cunning.” (In a further indication that Benedict got through, the left-wing London Guardian published a lengthy commentary on the speech, encouraging secular environmentalists to see past their stereotypes of the pope as “a prissy and repressed German professor”.)

In these venues, Benedict also wins points for style. He comes off as gracious and thoughtful, a contrast to the blowhards and ideologues who dominate public life. As George Weigel recently put it, he seems “the world’s premier adult.” …

Pave Benedikts triumf i Tyskland

Katolsk, Paven /

Peter Seewald har skrevet flere bøker om kardinal Ratzinger/pave Benedikt og uttaler seg interessant om pavens siste besøk i Tyskland. Han sier bl.a.:

The Kath.net interviewer asked Seewald who the Pope was referring to when he said during the vigil with young people, “(D)amage to the Church comes not from her opponents but from uncommitted Christians.” Seewald replied, “Probably you and me. The Pope is an encourager and a builder of bridges, but he also warns us. Every Christian needs new impulses to keep from becoming stagnant in his development, in his journey, his witness and his Christian conduct.”

Later in the interview Seewald said the Pope came to Germany to draw attention to problems, because “he does not want a fictitious peace but rather one that is genuine. He is anything but someone who covers things up with nice words or tries to put make-up on the seriousness of the situation with massive events, contrary to what (Hans) Kung and his friends assert.”

Først og fremst er intervjuet med Seewald et tydelig uttrykk for at pavens besøk i Tyskland var svært vellykket:

In an interview with the Kath.net news agency sent to CNA for publication, German Catholic reporter Peter Seewald said the recent papal trip to Germany was a victory for the humility and message of the Pope.

In the interview, Seewald, author of “Light of the World,” described the Pope’s visit as “a small miracle” because “shortly before there was a very aggressive, anti-clerical assault by the media.”

“All of this brings to mind George Orwell’s ‘1984,’ in which an imaginary enemy, a nightmare, is created in order to scare people.” “And yet,” Seewald noted, “despite all of this incredible effort by the media, an innumerable amount of people stood up and refused to be deceived.”

“They said the Germans would turn their backs on him and all kinds of other stupidities. There appears to be nothing more offensive in our times than being Catholic. As the magazine ‘Stern’ said, ‘The brief euphoria at the outset was followed by an irreparable distancing between the majority of Germans and their fellow countryman.’ It’s as if they were saying that everything would be wonderful and orderly in the world if the Vatican just ceased to exist.”

However, Seewald continued, “We were all witnesses to something much greater. Where were all the masses of critics and protesters? They never showed up. And yet 350,000 people made great sacrifices in order to personally listen to the Pope and to attend Mass with him. Millions watched on television. The Pope’s books are selling faster than ever … And undoubtedly never before has so much intelligence, wisdom and truth, so much of what is fundamental, been heard in Germany.”

According to Seewald, whose own conversion to Catholicism came after meeting then-Cardinal Ratzinger, “(t)hese words can no longer be ignored. They are the measure and the touchstone for the subsequent debates and the renewal of the Catholic Church in Germany.” The only “shadows” of the Pope’s trip to Germany were the massive attacks against him by the media, he said. …

Les hele intervjuet på Catholic News Agency.

Fordommer mot katolikker

Generelt, Katolsk /

Jeg leste Janne Haaland Matlarys innlegg i Aftenposten 21/9 fant senere lenken til innlegget på katolsk.no. Der skriver professor Matlary ganske interessant:

«Hvordan kan du som er en moderne, norsk topputdannet kvinne være katolikk?» spurte en journalist. Jeg svarte: «Ditt spørsmål røper dine fordommer». Da ble hun opprørt.

Med 1,3 milliarder katolikker i verden er det å være katolikk noe av det vanligste som er, det «alle» er. Om man legger til 700 millioner protestanter, blir kristendommen det mest utbredte av alt i hele verden som gruppemarkør. Å være norsk blir en severdighet, det er bare 5 millioner av oss.

Journalistens spørsmål var sikkert ikke ment slik, men var likevel et forsøk på marginalisering: Å være katolikk, eller kristen, for den saks skyld, står i motsetning til fremskrittet, frigjøring, modernitet, profesjonalitet, styrke. Dette var den implisitte fordom i hennes spørsmål.

Denne type definisjonsmakt utøves i alle sosiale relasjoner; ordene som brukes som beskrivende, er ofte normative i stedet, gjerne negativt ladet. Å bruke definisjonsmakten til å marginalisere motstandere er en gammel debatteknikk, men dette fører til enten skinndebatter eller marginalisering. Resultatet blir at noen tema er tabu, de debatteres ikke. Det er dristig av meg å skrive dette, rent sagt ubehagelig, men det er viktig: Tenk etter, uten fordommer og baktanker, hvilke tema debatteres ikke i norsk offentlighet i dag?

Idealet for offentlig debatt er en «herredømmefri dialog», som filosofen Habermas forfekter. Dette betinger at ingen bruker makt til å definere debattens premisser, er åpne mht. egne premisser og at argumentenes egentyngde er det som teller. Men ser vi på kontroversielle temaer som abort, familiebegrepet, kristendommens plass i offentligheten, etc., debatteres dette ikke ut fra disse kriteriene. ….

Les gjerne videre, der Matlary skriver mer om bl.a. abort som et moderne tabu – pluss en del kommentarer til innlegget.

Skroll til toppen