Katolsk

Onsdag, fredag og lørdag hadde/har vi høstens imbredager (dvs. fastedager). Det var i «gamle dager» fire slike fasteuker i løpet av året, og det er mulig også etter 1970 å markere disse dagene, uten at jeg vet at det gjøres noen steder (der man bruker den nye kalenderen).

Teksten for denne fredagen er det kjente evangeliet fra Lukas 7:36-50:

36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han kom hjem til ham og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus var gjest hos fariseeren, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus ved føttene hans og gråt. Da begynte hun å væte føttene hans med tårene, og hun tørket dem med håret sitt, kysset dem og salvet dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han ettergav mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Da jeg kom inn i ditt hus, gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. 45 Du gav meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse mine føtter. 46 Du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hun har fått sine mange synder tilgitt, derfor viser hun så stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hva er dette for en, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå bort med fred!»

I dagens matutinlesninger (i den gamle kalenderen) leser vi så pave Gregor den stores kommentarer til denne teksten:

Homily by Pope St Gregory the Great. 33rd on the Gospels.
Of what is the Pharisee that was exalted by self-righteousness a type, but of the Jewish people And of what the woman which was a sinner and came and wept at the Lord’s feet, but of the conversion of the Gentiles She brought an alabaster box of ointment, and stood at His feet behind Him weeping, and began to wash His Feet with tears, and did wipe them with the hairs of her head, and kissed His Feet, and anointed them with the ointment. Of us, therefore, even of us, was that woman a type, if after our sins we turn unto the Lord with all our heart, and imitate the example of her repentant grief. And of what is the ointment a type, but of the sweet savour of a good reputation Whence also Paul saith (God maketh manifest the savour of His knowledge by us) in every place for) we are unto God a sweet savour of Christ. (2 Cor. ii. 15)

If therefore we do good works, whereby we gain for the Church the savour of good reputation, what do we but pour ointment upon the body of the Lord But the woman stood at the Feet of Jesus, behind Him we stood opposite to the Feet of the Lord, what time we were in sin, and went contrary unto His ways. But when we turn again, and truly repent us of our sins, we stand behind His Feet, for we follow His footsteps against Whom we once contended. The woman washed His Feet with her tears and we do in very deed the same when we show the tenderness of sympathy to any of His humbler members, when we feel with His Saints in their tribulations, when we make their woes our own.

We wipe the Lord’s Feet with our hair when we give charity, even out of such things as we have ourselves no need of, to His holy ones, with whom we feel in their trials, in as far as our heart so sympathizeth, that the bounty of our hand showeth the truth of our compassion. He washeth the Feet of the Redeemer, but wipeth them not with his hair, who feeleth for the sufferings of his neighbours, but nevertheless, relieveth them not, even out of such things as he himself hath no need for. He weepeth, but wipeth not, who offereth words of tenderness, but sootheth not sorrow by giving such things as be lacking. The woman kissed the Feet and we do fully the same, if we warmly love those whom out of bounty we support, so that the neediness of our neighbour is not grievous unto us, nor the penury which we relieve a weariness to us, nor, when the hand is giving what is needful, the heart is untouched by compassion.

Jeg fikk i midten av august kjenneskap til en oppgave (phd) om katolsk kirkemusikk, som jeg så langt bare har lest noe av – 200 av over 600 sider, pga. ferie o.a. Den heter «THE MUSICAL PRELUDE TO VATICAN II: PLAINCHANT, PARTICIPATION, AND PIUS X», er skrevet av Walter William Whitehouse, og kan leses her.

Oppgaven er svært grundig og går tiår for tiår gjennom utviklinga på 1800 (det var stadig vanskelig, ja umulig, å få orden på kirkemusikken, selv etter mange problemer og biskopelige bestemmelser), og når oppgaven kommer fram til pave Pis X, leser vi på s169-70:

Pastoral Concern for the Faith of the People

All of the above forces, or “impulses,” were not novel in the twentieth-century Church or new with Pius X, nor certainly was concern for an ardent faith in Catholic believers. What is new with Pius is the pronounced locus of the source of “the true Christian spirit” as within the liturgy itself: more specifically, a direct attribution of Christian spirit to “active participation in the sacred mysteries” as the “first and indispensable source.”

Moreover, this actuosa participatio is realized by virtue of singing, which is the proper role, the historic and recovered role, of the laity during solemn Mass. Thus, the means of active participation is singing, and in Pius’ famous (if apocryphal) phrase, not singing at the Mass, but singing the Mass. This is categorically a major shift, a decisive return to early-Church practices over centuries of musical and liturgical passivity among the Catholic laity.

And further, the means by which the faithful were to participate in the singing of the liturgy was none other than Gregorian Chant: that music which was in unison, did not need accompaniment, was (so it was claimed) easy to learn, and which rendered the texts intelligibly. The role of the people was to sing the Ordinary of the Mass (Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Benedictus, Agnus Dei), and it was these texts which Pius wished all to know and understand; by them they participated in the action of the Mass itself. A lively Christian spirit demanded participation; active participation was accomplished through singing; intelligible and liturgical participation required singing the texts of the Mass; and the accomplishment of all of the above pointed forcefully to the use of Gregorian chant. …

Jeg leste dette for en ukes tid siden, men poster det ikke før i dag – etter å ha sett kardinalens hilsen på video (nederst). Kardinal Bartolucci falt i unåde (liturgisk sett) på 60-tallet, men føler nå at pave Benedikt er i full gang med å rette oppde gamle feilene. Han sa bl.a. følgend ei sin hilsen:

… In the year after that (I was made) vicemaestro, with Perosi, of the Sistine Chapel Choir. Upon the death of the Maestro, I was named, in ’56, by Pope Pacelli, Pius XII, perpetual director Maestro. Then, the times unfortunately changed. But today, a true a proper reawakening by so many young people, who wish to relive the beauty of the Latin Mass and the greater spiritual fruit derived from it, can be noticed with great satisfaction; this is great, a very great comfort. And it makes us hope for a liturgical future certainly desired by Your Holiness. We thank the Lord, that he may help all those who are working for seriousness in sacred music. I firmly trust that, we the help of God, a true return to the bimillenary tradition of sacred music will take place. …

Hele teksten kan leses hos Rorate Cæli, og i videoen under kan man få engelsk teksting ved å trykke på CC-knappen nederst.

William Oddie skriver også om den nye engelske oversettelsen av messen; det gikk i praksis fint, skriver han, og så legger han mest vekt på betydningen av at man nå svarer presten «Og med din ånd.»:

Well, the new translation of the Mass is now up and running, and, at least in my parish, its launch seems to have passed off without any awkwardness at all. “And with your spirit” was confidently and (as far as I could see) unanimously declared, as though the congregation had been saying it for years … As in parishes all over the country, a series of sermons on the new translation, and on the Mass itself, also got successfully underway. I wonder how many priests said for the first time that the people’s response in that opening exchange between priest and congregation does not mean “and the same to you, Father”. “And also with you” can’t really mean much more: indeed, it was the perfect example of how the old translation, from the off, consistently reduced (ah, wondrous past tense) theological meaning in the movement from Latin to English.

For det aller meste er han godt fornøyd:

On the whole, I am thrilled by the new translation, which consistently uncovers new theological meaning in the text. That’s why this Sunday I felt I had to be present at a celebration using the new English Rite: this was, after all, an historic event for the Church in this country. In future, I shall probably revert to my practice of attending the Oxford Oratory’s 11am Latin High Mass on Sundays. But most other Masses there are in English: and when I go to Mass during the week, there or at the Oxford University Catholic chaplaincy, Mass will still be in the vernacular. Most of us who prefer Mass in Latin have long ago accepted that most Masses we attend will be in English: so it is wonderful that the new translation is so palpably closer to the Latin – not just in some scholarly sense we would only be aware of if we have made a close comparative study of the new and old translations with the Latin text, but noticeably for anyone, sometimes, dramatically so: it is splendid, for instance that now, instead of confessing “that I have sinned through my own fault” and striking my breast just the once, on Sunday I confessed (striking my breast thrice) “that I have greatly sinned in my thoughts and in my words, in what I have done and in what I have failed to do, through my fault, through my fault, through my most grievous fault”: for, the suppression of that threefold repetition of the “mea culpa” (in response, perhaps, to some mistaken ecumenical sense that there is a protestant dislike of what they are pleased to call “vain repetition”) – that suppression always produced a consciousness, in anyone who went sometimes to the Mass in Latin, of a dreadful and palpable loss of the prayer’s devotional power. But no longer: never again. Alleluia.

Men til slutt skriver han at han gjerne skulle ha sett at man også hadde fått en ny oversettelsen av «Agnus Dei».

I have to say, however, that there was, for me, one disappointment (and though only one, a real and substantial one): that there has been no change in the exceptionally clumsy (and inaccurate) translation of the Agnus Dei. “Lamb of God you take away the sins of the world” isn’t just dreadful because it carries on from the old regime that terrible habit of writing prayers which seem to be informing God that he does this or that, or has this or that characteristic, ….

Av flere grunner har jeg i dag sett en del på hvordan barnedåp skal og kan gjennomføres i en messe, og tenkt på om det er nyttig og godt at man har dåpen i messen. Selv har jeg nesten bare hatt dåp i messen når jeg har feiret messe på avsidesliggende steder – som jeg har gjort en hel del, både da jeg var i Bergen, i Stavanger og (faktisk) også her i Oslo.

Jeg foretrekker å ha barnedåp som en egen seremoni, og oftest døpes bare ett barn om gangen – dette er også praksis de fleste steder i Norge, så langt jeg vet. Og det er også det mest tradisjonelle, for inntil 1970 var det så langt jeg vet ikke tillat å ha dåp i messen. Ved dåp at store barn og av voksne har jeg vanligvis en egen dåpsmesse, siden disse dydøpte også får sin første hellige kommunion samme dag.

I Norge brukes mest praktiske argumenter mot å ha dåp i søndagens høymesse (ved mindre messer er det en hel del lettere å ha dåp); som at kirken allerede er stappfull, at det skjer så mange andre ting i høymessen, at det er vanskelig å integrere dåp i en søndagsmesse på en god måte, at det kan bli veldig lang tid for dåpsbarnet (og for andre små barn) å være i kirken, slik at det derfor kan bli mye uro etc.

På Fr. Z’s blogg ble dette diskutert for et par år siden – SE HER – og kanskje leserne også har synspunkter på dette?

For about two-thirds of my life, ever since the introduction of the old ICEL translation, I have argued and written that we should have an accurate translation of the Missal for Mass in English. This morning for the first time, I was able to celebrate Mass in English at which we used a decent translation of the Gloria, the Creed, and the Domine non sum dignus. Although I have joined others in looking forward to this development and defending it, nevertheless, I was rather moved to be able to use it fully for the first time. All my priestly life, I have had to celebrate English Mass with a dumbed-down, lame duck translation.

I England begynte man denne søndagen med (store deler av) den nye, korrigerte oversettelsen av messen til Engelsk (jeg irreterer meg selv grønn spesielt over syndsbekjennelsen, Gloria og første eukaristiske bønn i den gamle oversettelsen), og Fr. Finnigan skriver sitatet over, og en del mer om hvordan han opplevde første søndag med en god oversettelse.

Ragnhild Helena Ådland Høen er en av noen få katolikker som regelmessig skriver Vårt Lands andakt på side 3. I dag skriver hun ganske treffende, slik at jeg drister meg til å sitere hele andakten.

Din egen himmelfart

Det begynner å bli en stund siden vi feiret Kristi Himmelfart. Har du tenkt over at du skal oppleve din egen himmelfart en gang? Som kristne tror vi ikke bare på sjelens udødelighet, men på det ufattelige mysteriet kalt «legemets oppstandelse». Så sjokkerende konkret tror vi.

I dag, 15. august, feirer Den katolske kirke festen for jomfru Marias opptagelse i himmelen. Har du en primstav? Da vil du se at det er en krone eller et Maria-bilde avmerket i dag, på «Marias Himmelfart». En krone fordi Maria er himmeldronningen. l det gamle Testamente var det nemlig kongens mor som var dronning, og i Johannes Åpenbaring er Maria kronet som dronning i himmelen (Åp. 12,1).

Hvorfor er de katolske og ortodokse kristne «så opptatt av Maria»? Det henger nøye sammen med den sterke vektleggingen av inkarnasjonen – av at Jesus faktisk er Gud som har kommet til oss i ekte kjøtt og blod. Som det står i dagens bibettekst: «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.» (1. Joh. 4,2)

Og hvordan ble Jesus Kristus kjøtt og blod? Jo, i Maria, hun som profeterte at «fra nå av skal alle slekter prise meg salig» (Luk 1,48). Ikke vær redd for henne. Du tilber ikke H. M. Dronning Sonja selv om du viser henne ære som Norges dronning. På samme måte tilber du ikke Maria selv om du viser henne ære som Himmelrikets dronning.

Hvorfor er det et poeng at Maria ble opptatt i den himmelske herlighet med både kropp og sjel? Fordi det viser oss at legemets oppstandelse er reell. Det er en oppfyllelse av det løftet Jesus har gitt alle som følger ham om at vi også vil bli tatt imot i Paradis. Helt fysisk, helt virkelig. Er det ikke herlig?

I dag har Kirken feiret den hellige Laurentius:

St. Laurentius kom fra Toledo i Spania og var erkediakon og skattmester hos pave Sixtus II i Roma da en forfølgelse brøt ut under keiser Valerian i år 258. Da pave Sixtus den 6. august ble ført av sted av soldatene, brøt Laurentius ut i gråt fordi han måtte leve og vennen fikk dra til paradis. Men paven beroliget ham og sa at han ville følge etter om tre dager, og befalte ham å utbetale Kirkens skatter til de fattige. Keiseren ville ha Kirkens skatt, men Laurentius ba om tre dager for å samle Kirkens skatter De brukte han til å dele ut Kirkens verdier til de fattige, samlet sammen tusener av spedalske, blinde og syke, fattige, enker og foreldreløse og gamle. Han sa til keiseren: «Se her er Kirkens skatt!» Da ble keiseren så rasende at han bestemte at denne frekke diakonen skulle lide en langsom og smertefull død. Han fikk Laurentius arrestert, lagt på en rist og langsomt stekt over svak varme. Leende sa han til keiseren: «Nå, din stakkar, er den ene siden stekt. Vend på steken!» Og glad for å ha blitt funnet verdig til den evige glede, takket han Gud, ba for Romas omvendelse og døde. Den helliges død styrket de kristne i troen.

Sitatet over er tatt fra katolsk.no. Jeg leste i dag også om hl. Laurentius på NML-bloggen.