Katolsk

Den hellige Albert den store

Katolsk, Liturgi /

I dag leste jeg følgende om den hellige Albert den store (1208-1280) til matutin:

Albert, called the Great, because of his unusual learning, was was born at Lauingen on the Danube in Suabia and carefully educated from his boyhood. He left his country to study in Padua. While he was there he applied to entrance to the Dominicans. His uncle protested futilely against this step, but Blessed Jordan, master general of the Order of Preachers, encouraged it. When Albert had joined the friars, he was shining example of religious observance and devotion. He loved the Blessed Virgin Mary above all and burned with zeal for souls. To complete his studies he was sent to Cologne. Then he was made to professor at Hildesheim, at Freiburg and Ratisbone and at Strasburg. In the master’s chair at Paris, he earned a high reputation. He had Thomas Aquinas for his beloved disciple and was the first to perceive and predict the loftiness of his intellect. At Anagni, in the presence of the Pope Alexander IV, he refuted William, who had wickedly attacked the mendicant orders. Later he was made bishop of Ratisbone, where, in giving counsel and in settling disputes, he worked such wonders, as to deserve the title of peacemaker. He wrote many things about almost all branches of learning, especially the sacred sciences, and composed some famous works about the wonderful Sacrament of the altar. Famous for his virtues and for his miracles, he died in the Lord in the year 1280. By the authority of the pope a cult had long since been granted him in many dioceses and in the Order of Preachers, when Pius XI, willingly acceding to the desire of the Sacred Congregation of Rites, gave him also the title of Doctor and extended his feast to the Universal Church. Pius XII appointed him the heavenly patron with God of all those who study the natural sciences.

Katolsk.no har en grundig artikkel om den hellige Albert, der de bl.a. skriver:

… den mest berømte eleven (hans) var en ung italiensk mann ved navn Tommaso d’Aquino, mer kjent som den hellige Thomas Aquinas, som studerte hos Albert i fire år, først i Paris og deretter i Köln. Albert innførte Aristoteles’ system i teologien, og det er som banebryter for dette systemet i høymiddelalderens filosofi og teologi at han har størst betydning. Han la der grunnlaget som Thomas Aquinas bygger på. Thomas skulle videreutvikle sin lærers tenkning og bli en av de største skolastikere i middelalderen. Albert var den første vestlige teolog som gjorde et skarpt skille mellom tro og fornuft, og understreket begges verdi. …

Ambisiøs foredragsserie om Vatikankonsilet – i Stockholm

Katolsk /

Andra Vatikankonciliet, ett femtioårsjubileum
Föreläsningar i Dominikansystrarnas lokal, Västmannagatan 83, Stockholm

I Stockholm startet dominikanerinnene nylig en lang foredragsserie om 2. Vatikankonsil, med i alt 20 foredrag. De planlegegr nok å holde på i flere år, side bare de tre første foredragene skal holdes i høst. Les mer om programmet og hvert foredrag her. Her er oversikten i kortversjon:

1. Andra Vatikankonciliet, en avslutad händelse eller historisk rörelse

2. 1789 – 1864 – 1907 – 1958 – 1968 – 1989, Andra Vatikankonciliet tolkat utifrån två hundra års historia

3. Nödvändiga fakta, kyrkopolitiskt och teologiskt fikonspråk för att förstå konciliet

4. Att skåla för samvetsfriheten framför påven, Andra Vatikankonciliet som John Henry Newmans koncilium

5. Kyrkans väsen och Johan Adam Möhlers betydelse för en ny kyrkosyn

6. Modernisternas rehabilitering, från fördömelse och uteslutning till ett erkänt inflytande

7. Tillbaka till källorna, om Traditionens förnyande kraft

8. Encyklikor som både bromsar och förebådar en ny tid

9. Ekumenik och aggiornamento, ”uppdatering”, konciliets ledmotiv

10. Ångest och framtidstro, kärnvapenkrig, berlinmur och avkolonialisering som konciliets bakgrundsbild
11. Kyrkan som en dialogisk process, från Johannes XXIII till Paulus VI

12. Kollegialitet och mänsklighetens enhet i mångfald, nyckelord som förvandlar

13. Alla ska med! Henri de Lubacs sociala frälsning och inklusivitetens begränsningar

14. Concilium och Communio, två tidskrifter som representerar två olika sätt att ta emot konciliet efter 1970

15. Den holländska katekesen och en ny liturgi

16. Enhetens sakrament bland utbrytare, heretiker, integrister och annat löst folk …

17. Glädjeämnen och förhoppningar, bedrövelse och ångest – de fattigas kyrka

18. Enkönat tolkningsföreträde i en tvåkönad och mångkulturell värld

19. Från manligt läroämbete till kvinnliga kyrkolärare, från självvald instängdhet till globalt resande

20. Dogmutveckling och annat onämnbart, vad återstår?

Pontifikal høymesse i Amsterdam – kardinal Burke

Katolsk, TLM /

Søndag feiret kardinal Raymond Burke en pontifikal høymesse i FSSPs kirke, St Agnes, i Amsterdam, Den lokale biskop Joseph Punt deltok i messen og holdt prekenen. I videoen under kan man se (den meget høytielige, som det blir når en kardinal er med) utgangsprosesjonen.

Les om dette p Rorate Cæli, og se mange bilder HER og HER.

Messen og den moderne tid: Aktiv deltakelse i messen

Katolsk /

På slutten av boka “The Mass and Modernity”, skriver P. Jonathan Robinson også ganske tydelig om hva «aktiv deltakelse» i messen betyr. Det betyr ikke at man skal gjøre noe spesielt – bortsett fra å svare presten når
liturgien sier at man skal det, og gjerne delta i lovsangen i messens ordinarium og hymner – men det betyr at man skal følge messens hellige handling med et oppmerksomt sinn. Slik skriver han (om feilene Vatikankonsilet måtte rette opp):

… If we are going to understand how the phrase was used by those who developed its usage, we should understand that it was not something new introduced by the Council; in fact, it was used by Pope Pius X in a motu proprio entitled Tra le Sollicitudine (1903). The document is about sacred music and in it the saint asked for an «active participation in the mysteries and in the public and solemn prayer of the Church». Pius X himself, however, was drawing on an earlier Lradition. Dom Alcuin cites Dom Lambert Beaudoin, one of the pioneers of the Liturgical Movement, who stated in the early years of the twentieth century that one of the principal aims of the movement was «The active participation of the Christian people in the holy Sacrifice of the Mass by means of understanding and following the liturgical rites and texts».

We could have no clearer statement of the meaning of active participation at the outset of the Liturgical Movement. Active participation is essentially contemplative, and in no sense is it primarily concerned with our doing things in or to the Liturgy. Active participation is a state of being contemplatively connected to the profound actions of the Sacred Liturgy, and from that privileged encounter we receive grace.

Since the Council the phrase has been used by many as though it were the most important reform the Council introduced, and it has been used to judge every liturgical practice. It would seem that this use of active participation as the ultimate standard for liturgical life is wrong; but if the Council was not teaching that everyone at Mass should be, at least ideally, saying and doing everything that everyone else says, sings, or does, then what was it asking for? It would seem to be the ease that in insisting that there should be active participation, the Council was making the theological point that the liturgy is essentially an action done by the whole community and that it involves both God and am. …. The sort of thing the Council did want to put an end to, for example, was the practice, still very much alive before the Council, of the laity saying the rosary together out loud during the celebration of Mass in October. The mysteries of the rosary thus became the object of devotion put in front of the laity and really were a barrier to any full, conscious, and active participation in the mysteries of the Eucharist. Participating in the Mass, that is, was almost impossible, even with a Latin-English missal. We tend today to take it so much for granted that the focus of the worshipper’s attention must be the Mass itself, and that other devotions and interests must play a subsidiary role, that it is easy to forget that this was not always the ease. The Council’s insistence on active participation must be understood as a much-needed reform. …

Den moderne verden – og messen

Apologetikk, Katolsk, Liturgi /

Jeg har kjøpt meg en Kindle, og oppdaget at denne lille maskinen kan lese en (engelsk) tekst såpass greit at man kan lytte til en bok når man kjører bil el.l.. I går kjørte jeg til messer på Nesodden og Holmlia, og hørte da gjennom nesten halvparten av en ny bok.

Det er boka «The Mass and Modernity» av P. Jonathan Robinson, som er grunnleggeren av «the Oratory of St. Philip Neri» i Toronto, Canada. Han var tidligere filosofi-professor ved McGill Universitet i Montreal. Derfor er han «well-qualified to write a book on the relationship between the Catholic Mass and modern philosophy. His book is a history of modern philosophy from the point of view of its effects on theology and religious practice, a primer on the traditional theology of the Mass, a critique of much modern liturgical practice on the basis of that theology, and a set of recommendations for reform of the liturgy.»

Boka er utgitt av Ignatius Press i USA, og på deres nettsider beskrives boka slik:

Many in the Church have accepted modernity in their effort to speak to the modern world, and not nearly enough attention has been given to trying to disentangle the complex of ideas and half-formulated convictions that constitute this mind-set which is in fact contrary to Christianity.

The first aim of this book is to examine the origins and present day influence of modernity, and then to argue that there is nothing in the Christian’s concern for the modern world that requires accepting this damaging mind-set in connection with the highest form of worship, the Mass.

The second aim of the book is to show that that the sources of a genuine liturgical renewal are to be found in a heightened sense of the centrality of the Mass and a return to a theology compatible with the Catechism of the Catholic Church.

“Fr. Robinson’s book is a philosopher’s gift to the Catholic liturgy. He provides a thoroughly lucid account of the climate of ideas which handicaps the celebration of Catholic worship in the modern world. This is a diagnosis which shows just how far reaching must be the cure.” Fr. Aidan Nichols

Som vanlig er jeg aller mest interessert i liturgiske spørsmål, men her er det også mye å hente mht hvordan det moderne begynte å dominere Europa allerede på 1700-talet, bl.a. gjennom filosofene Hume, Kant og Hegel. Liturgisk er p. Robinson ikke tradisjonalist, han ønsker heller å reformere den nye messen i tradisjonell retning – men i praksis ønker han å ta opp igjen svært mye av den gamle tradisjonen. Jeg kommer med et par eksempler som viser dette om ikke lenge.

Hellige Karl Borromeus – be for oss!

Katolsk, Liturgi /

Slik lyder kollektbønnen i dag, minnedagen for den hellige Karl Borromeus, erkebiskop i Milano, som levde fra 1538-1584:

V. Dómine exáudi oratiónem meam.
R. Et clamor meus ad te véniat.
Orémus
Ecclesiam tuam Domine sancti Caroli Confessoris tui atque Pontificis continua protectione custodi: ut sicut illum pastoralis sollicitudo gloriosum reddidit; ita nos eius intercessio in tuo semper faciat amore ferventes. Per Dóminum nostrum Iesum Christum, Filium tuum: qui tecum vivit et regnat in unitáte Spíritus Sancti Deus, per ómnia sæcula sæculórum.
R. Amen.

Katolsk.no har også en grundig stykke om ham, der de bl.a. skriver:

Om kvelden den 3. november 1584 døde han fredelig, bare 46 år gammel, i armene på sin walisiske skriftefar Griffith Roberts. Hans siste ord var: «Se, Herre, jeg kommer. Skje din vilje».

Da kirkeklokkene i domkirken forkynte budskapet om overhyrdens død, brøt det ut en så stor forvirring som om en fiende hadde besatt byen. Overalt lød klageskrik og tårer. Særlig de fattige, som Karl hadde vært som en far for, var utrøstelige. Det var en så stor trengsel for å se den døde at man måtte slå i stykker veggene for å gi massene en utgang. Rekviemmessen ble feiret av kardinal Nicolò Sfondrato den 7. november. Selv hadde Karl angitt begravelsesstedet og en enkel gravskrift, og han ble bisatt om natten i krypten i domkirken i Milano. I kirken San Carlo i Arona er det et relikvar med en kopi av hans dødsmaske. Snart etter ble folket enige om å bygge et monument for ham, en 28 m høy statue på en 14 m høy sokkel. Statuen ble kalt «Carlone» eller «Store Karl».

Det oppsto straks en spontan kult, og på ettårsdagen for hans død feiret folket allerede dagen som en stor fest, og den helliges kult økte fra år til år, og oppsiktsvekkende undre skjedde på hans grav. Tilstrømningen til graven var så stor at steinen som dekket den, måtte omgis av et gjerde for å beskytte den fra den folkelige fromme entusiasmen. Det stoppet ikke folk fra å dekke den beskjedne gravsteinen med de mest dyrebare gaver. Ringer, halskjeder, perler, rubiner, diamanter, massive lamper av gull eller sølv var vanlige gaver. I 1610 var det 10.891 votivgaver i sølv og 9.618 dyrebare gaver ved Karls grav.

Etter at Karls saligkåringsprosess var godt i gang, ble to biskoper delegert av Roma sendt til Milano for å identifisere Karls legeme. I tyve år og fire måneder hadde han ligget i sin beskjedne grav under gulvet i domkirken i en kiste av bly og en annen av tre. Stedets naturlige fuktighet hadde korrodert overflatene på begge kistene, slik at fuktigheten hadde trengt helt inn til Karls legeme. Den 6. mars 1606 ble kisten åpnet i nærvær av de to biskopene, kardinal Federico, Msgr Bascape og to notarer for identifikasjonen. Disse bevitnet at Karls legeme fortsatt var intakt til tross for kistenes tilstand. Legemet ble flyttet midlertidig til det søndre sakristiet, hvor det ble i ett år, omhyggelig voktet. Gravsteinen ble erstattet av et jerngitter, og hvelvet ble gjort om til et lite oratorium hvor det ble lest messe. Den 7. mars 1607 ble Karls legeme, kledd i nye gevanter og lagt i nye kister av bly og tre, brakt tilbake til sitt opprinnelige hvilested.

Tidlig på 1600-tallet ble det beskjedne oratoriet omskapt av Richino til et praktfullt åttekantet kapell. Relikviene hviler nå på et sølvalter, som ble gitt i gave av kong Filip IV av Spania. Under undersøkelsen av relikviene i 1880 så man at Karls legeme var blitt balsamert på vanlig måte kort etter døden, men dette kunne ikke være direkte ansvarlig for bevaringen av legemet nesten 300 år etter den helliges død. Da kardinal Giovanni Battista Montini, den senere pave Paul VI (1953-78), var erkebiskop av Milano, ble Karls ansikt dekket av en sølvmaske på hans anmodning. Legemet, fortsatt bevart, er kledd i pontifikale gevanter utsmykket med edelsteiner. Hans hjerte oppbevares i kirken San Carlo al Corso i Roma. …

Bildet under er fra engelske Wikipedia og er fra Karl Borromeus’ krypt i domkirken i Milano.

Oversikt over hele den katolske verden på katolsk.no

Data/blogg, Katolsk /

Da jeg tidligere i dag skulle finne informasjon om bispedømmet Lausanne, Genève og Fribourg, gikk jeg katolsk.no’s kjente (for meg i alle fall) ressurs «Verdenskirken», og fant dem på 1-2-3.

For lenge siden (dvs. slutten av 90-tallet) vet jeg at disse ressurssidene var et av de få nettstedene med en komplett oversikt over alle katolske bispedømmer på nett. Jeg er sikker på at de fortsatt er oppdaterte, men jeg har ikke oversikt over hvor mye de blir brukt (og om de har brukere også fra mange andre land) i dag – men jeg er sikker på at Mats Tande kan fortelle oss.

Flere dominikanernyheter – P. Morerod O.P. ny biskop i Lausanne

Katolsk /

21. mars i år hadde jeg og ganske mange andre katolikker gleden av (her i Oslo) å høre flere foredrag av den kjente dominikanske teologen p. Charles Mororod. Han er nå blitt utnevnt til biskop i Lausanne, Genève og Friburg (stort velkomstbilde på bispedømmets nettsider) i Sveits. På nettsidene til Nettverk for katolsk teologi skrev man i vår:

P. Morerod O.P. er rektor ved St. Thomas av Aquino pavelige Universitet i Roma (Angelicum). Han er teolog og filosof, og har de senere årene skrevet om en rekke emner innenfor ekklesiologi og økumenisk teologi, thomistisk filosofi og trinitetsteologi. Siden 2009 har han vært generalsekretær for Den internasjonale teologkommisjonen som ble opprettet av pave Paul VI i 1969.

P. Augustine Thompson O.P., som jeg siterte ganske mye i går (og liturgiske spørsmål) skrev om dette i går kveld:

Fr. Charles, whom I count as a friend as well as a fellow friar, has been general editor of the French edition of Communio (in which he was kind enough to solicit a piece from me to help Europeans understand American attitudes about religion), among his other responsibilities. He is a true gentleman, a devout friars, a wit, and one of the most erudite priests I know. His departure is a great loss to the Angelicum, to which my province has currently given three very fine priests. His diocese is in good care. Let us pray for the Angelicum, which has lost him.

Requiem æternam dona eis Domine. – Et lux perpetua luceat eis.

Katolsk, Liturgi /

I den tradisjonelle liturgien er forskjellen mellom vanlige messer og tidebønner og messer/tidebønner for de avdøde mye større enn i den nye liturgien. I dag (alle sjelers dag) var f.eks. alle korstegn og innledningsord borte fra tidebønne, «Gloria patri …» var borte etter absolutt alle salmer, og alle bønnetidene (Matutin, Laudes etc) ble avsluttet slik:

V. Réquiem ætérnam * dona eis Dómine.
R. Et lux perpétua * lúceat eis.
V. Requiescant in pace.
R. Amen.

Også i messen er det mange forskjeller; bl.a. avsluttes hvert Amgnus Dei med «dona eis requiem» (og «miserere nobis» faller bort). Jeg må si det virker uheldig og unødvendig at disse tingene skulle tas bort.

Forøvrig inneholdt dagens Matuinbønn tre lesninger fra Jobs bok til 1., 2. og 3. lesning, 7., 8. og 9. lesning var fra oppstandelseskapittelet 1 Kor 15, og 4., 5. og 6. lesning var fra en preken av hl Augustin:

If this be true, doubtless also the providing for the interment of bodies a place at the Memorials of Saints, is a mark of a good human affection towards the remains of one’s friends. Yet it follows not that the bodies of the departed are to be despised and flung aside, and above all of just and faithful men, which bodies as organs and vessels to all good works their spirit has holily used. For if a father’s garment and ring, and whatever such like, is the more dear to those whom they leave behind, the greater their affection is towards their parents, in no wise are the bodies themselves to be spurned, which truly we wear in more familiar and close conjunction than any of our putting on. For these pertain not to ornament or aid which is applied from without, but to the very nature of man. Whence also the funerals of the just men of old were with dutiful piety cared for, and their obsequies celebrated, and sepulcure provided: and themselves while living did touching burial or even translation of their bodies give charge to their sons. …

Requiem æternam dona eis Domine. – Et lux perpetua luceat eis.Les mer »

En «ordentlig messe» – del 2

Katolsk, Liturgi /

Jeg skrev for noen dager siden om en bokomtale i St Olav tidsskrift, som omtaler en privat tradisjonell latinske messe jeg leste for ca 1 1/2 år siden. Den omtalte boka er «Kristen-Norge. En oppdagelsesreise», av Didrik Søderlind, som jeg nå har lest. Han vier ca 20 sider til Den katolske Kirke, men det er absolutt uheldig at han ikke har tatt seg tid til å besøke noen norsk (søndags) høymesse. Han deltar i en påskevigilie på tagalog (og forstår ingen ting), snakker med et teologiprofessoer om katolisismens historie i Norge, besøker kort et konvertittkurs, besøker et kloster (i Larvik) og deltar altså i en privat TLM (og forstår også her ingen ting). Han opplever ritualene også i flere protestantiske kirkesamfunn like opplevelsesmessig (siden han ikke har brukt krefter på å finne ut hva ritene skal bety, eller teologien bak dem), og det blir vel litt tynt – hvis ikke tanken bak boka er å beskrive det rent sosiologiske.

Jeg tar med litt av Søderlings omtale av den tradisjonelle latinske messen, og jeg vil igjen hevde at uttrykker «(messen ble) introdusert med hoven stolthet» ikke er dekkende. Vi som husker messen våren 2010, tror heller kommentaren ble sagt (på vei inn i kapellet) for å være litt morsom. Slik skriver Søderlind (NB jeg har tatt bort alle navn):

Den eldste messen -på ny

… Det er tomt på plassen foran kirken, hvor jeg treffer en venn som skal være med på messen. Vi står og småpludrer når en mann kommer bort til oss og spør om vi også skal på messe. Når vi svarer ja og lar det skinne igjennom at det er første gang vi er på latinsk messe, blir han engasjert. «Her blir det ordentlig messe», sier han. Sammen finner vi veien inn i kapellet, som ligger på siden av det vanlige kirkerommet.

… Den latinske messen handler om Gud, ikke hvermann, og presten henvender seg til Gud på menighetens vegne. I praksis betyr det at presten står med ryggen til oss nesten hele tiden de tre kvarterene messen varer, og siden det er en «stille messe» snakker han meget lavt. På latin. Når han da ikke leser inne i seg, og man ikke hører noen ting. Vi får utdelt hefter med teksten på latin og norsk, men det er håpløst å henge med. ….

Lokalet er, for å si det diplomatisk, muligens ikke det beste for å holde en tradisjonell messe. Denne kirken er en moderne bygning, med høye, bare murvegger. Og selv om noen vakre statuer og malerier bryter med den murte monotonien, sender kapellet tankene i retning av kraftsosialistisk drabantbybebyggelse snarere enn Peterskirken. Men selv om presten står med ryggen til oss og mumler, og det vi forstår av prekenteksten er omtrent like inspirerende som en telefonkatalog, og lokalet attpåtil har mer til felles med OBOS enn med Roma, er det ikke noe problem. Messen hever seg over alt dette.

Samme hva man måtte mene om katolisismens sannhetsgehalt, kommer man ikke utenom at den latinske messen er en av menneskehetens eldste kulturtradisjoner: …

En «ordentlig messe» – del 2Les mer »

Hyrdebrev om messeofferet fra 1938

Katolsk, Liturgi, TLM /

I en SØNDAGSBOK fra 1938 (St Olavs forlag) «som inneholder faste bønner og epistlene og evangeliene for alle årets søndager og fester som kan bli feiret på en søndag» (altså ikke en fullstendig latin/norsk messebok), har man på slutten trykker biskop Mangers’ hyrdebrev «Om messeofferet» fra samme år. Mye vil en katolikk i vår tid kunne slutte seg til fullt og helt, men man merker seg den veldige tydelige vekten på selve offeret i messen, som man nok må innrømme er blitt tonet ganske mye ned siden 1965. Jeg trykker her hyrdebrevet i sin helhet:

OM MESSEOFFERET
(av biskop Mangers’ hyrdebrev 1938).

Messeofferet er selve korsofferet som fortsettes på ublodig måte til tidenes ende. Det er gjennom messeofferet at vi stadig står i forbindelse med Frelserens store soningsoffer på Golgata. Ved brødets og vinens to forskjellige skikkelser som symboliserer Kristi legeme og blod hver for seg, blir Jesu virkelige død, som på korset var en følge av blodets utskilling fra legemet, tydelig fremstillet eller etterlignet. Og Jesu offersinn eller sinnelag som Han tilbyr seg med til sin himmelske Fader i messeofferet, er det samme som på korset.

Kan det tenkes noe mer opphøyet enn denne hellige offerhandling? Guds sønn selv løfter seg ved prestens hender opp til Guds trone, så vi i Ham og ved Ham kan love og prise Gud, takke Ham for hans uendelige miskunn, bære frem våre bønner og gi Ham den rike, ste og mest fullstendige fyldestgjøring for våre synder. Og dessuten er ikke noe mer skikket til å skape det samme sinnelag i oss som var i Kristus Jesus, enn nettopp denne intime deltaking i hans offerdød.

Ut fra denne tankegang blir kirkebudet som forplikter oss til å overvære messeofferet hver søndag og alle befalte festdager, en selvfølge. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er forløst ved Jesu Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne offerdød. …

Hyrdebrev om messeofferet fra 1938Les mer »

Sagt om den tradisjonelle messen: «Her blir det ordentlig messe.»

Katolsk, TLM /

Jeg ble forrige uke advart om at det ville komme noe ufordelaktig om den tradisjonelle latinske messen i neste nummer av St Olav, nr 5/2011 – som kan leses her. Det er på side 26 i bladet; en bokomtale av: Didrik Søderlind: Kristen-Norge, En oppdagelsesreise, Spartacus forlag 2010. Bokanmelderen en sånn passelig fornøyd med boka, og har valgt ut følgende av det boka sier om Den katolske Kirke:

Søderlind vier tyve sider til Moderkirken. Også den fremstår, sett med forfatterens nivellerende blikk, som sammensatt snarere enn uniform; vel så heterogen som Læstadius­folket; sprikende i sine diverse liturgiske og kulturelle uttrykk. Afrikansk dans og påskefeiring på tagalog nevnes, og liturgi på et utall andre sprog. Og den liturgiske tradisjon som med sin tidløshet og tydelig definerte rammer muligens kunne virke som et korrektiv til dette, nemlig den tridentinske, fremstår paradoksalt nok som enda mer ekskluderende. Seks mennesker samles i St. Hallvard til såkalt «privat» messefeiring, introdusert med hoven stolthet: «Her blir det ordentlig messe».

Det uheldige med den siste setningen, er at man helt feilaktig vil forstå at den tradisjonelle messen virkelig/offisielt ble introdusert slik. Men alle som kjenner den tradisjonelle messen, vil vite at presten ikke sier ett eneste ord til introduksjon, og heller ikke noen andre steder i messen. Bare i prekenen kan presten si noe som helst av egne ord, og i disse private ukedagsmessene har jeg aldri hatt noen preken. Jeg kan også forsikre alle om at jeg aldri har omtalt, eller kunne tenke meg å omtale, den tradisjonelle messen slik.

Det er nok en deltaker i messen som har uttrykt seg slik før eller etter messen, som et uttrykk for at han/hun liker denne messen godt, ikke noe annet – dumt at det er uttrykt så lett misforståelig i St Olav.

Slik kan man klare å synge hele messen

Katolsk, Liturgi /

Meningen er at vi katolikker skal synge hele messen – både dens proprium og dens ordinarium – men de fleste steder (også i Norge) gjøres dette nesten aldri. Messens ordinarium synges på ganske gode melodier i Norge (på norsk eller latin), mens inngangsvers, event. graduale, offertorievers og kommunionsvers synges nesten ingen steder på norsk; man synger mer eller mindre tilfeldig valgte hymner. (Det er tillatt, men da synger man i messen, heller enn å synge selve messens tekster.)

Jeffrey A. Tucker skriver om hva som holder på å skje noen steder i den engelskspråklige verden på dette feltet ved utgivelsen av «Simple English Propers» (men utgangspunktet der er mye verre enn i det katolske Norge):

… I’ve told the story many times of how it suddenly dawned on me a little over one year ago that we really didn’t have anything to offer parishes that stood somewhere between the perfection of the ideal in the Graduale Romanum and the parish reality of four songs of non-liturgical text per Mass. So long as that was true, progress would be stopped simply because it is nearly impossible to leap from one to the other. You need musicians, training, experience, a pastor who is on board, and a people who are ready – ingredients that rarely come together all in one parish.

Today, we have the book and the viable option for any parish to start singing the real text of the Mass starting this next week! That is a glorious thing. The book is now used in many monasteries, convents, seminaries, and innumerable parishes. The North American College, for example, is all abuzz with the implications of this new book. This is helped by the fact that these are freely downloadable, so you don’t have to take the risk of buying for the entire year to try them out for one Sunday or just one communion chant.

The Simple English Propers are only the beginning. They serve as a model of the kind of music we need. I would also add that the Simple Choral Gradual by Richard Rice also falls into this category: simple music but absolutely beautiful in the real experience of Mass at regular parishes. There will be many other editions and approaches pouring out as the years go on. What matters most is that this book has finally begun to break up the old system that long predates Vatican II of singing any old thing at Mass. …

Her er de to bøkene han anbefaler: Simple English Propers og Simple Choral Gradual.

Effekten av den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk, Liturgi /

Nå er det ikke lenge igjen til den nye engelske messeoversettelsen skal tas i bruk. Endelig får man et skikkelig språk – skriver Jeffrey A. Tucker på NLM-bloggen – slik at skadene fra 1969 kanskje kan leges:

… The Second Vatican Council produced no Missal itself but merely a careful permission for one to be developed at some point in the future, with no changes permitted that were not to the good of the Church. We know how that turned out. The interim Missal that came out in the United States was a quality product but a bit unstable, and hardly anyone believed that it would last very long. Sure enough, by 1969, a commission had produced the hoped-for new product, one that yielded coincided with, and assisted in causing, what is probably the largest upheaval and decline in Catholic institutions ever found on record.

The strange result of this event was the status quo today, which could be described as hyper conservative or perhaps more accurately described as stricken with fear of change. An odd stasis affects parish life. Bishops and priests all live in fear of doing too much in any direction for fear of alienating people yet again. Stability, blessed stability, is what the Catholic world seeks today because it is still recovering from the trauma delivered in the late 1960s.

And so, one can see why Bishops have been very cautious about the release of the new English translation. Even if the results are vastly better and correct most of the amazing errors of the past, there is a widespread fear that anything new could spark another meltdown. For my part, I expect the very opposite. I’ve (read) large portions of the Missal out loud to audiences and watched them swoon at the high language, the poetic cadence, the seriousness of the literary formulations. This Missal sounds and feels like Church. It turns out that people who go to Church rather like this. …

Stockholm får egen prest til å feire den tradisjonelle messen

Katolsk, TLM /

Jeg leste på det danske nettstedet Katolsk tradition i kveld at Stockholm fra 1. november får en prest fra Kristi Konge Instituttet som skal være ansvarlig for den tradisjonelle latinske messen. Jeg regner da med at den tradisjonelle messen vil bli feiret hver dag i Stockholm. Slik kan vi lese på katolskakyrkan.se:

F. Markus Kunkel flyttar snart till Stockholm från Tyskland. Han kommer att ansvara för den extraordinarie formen av den romerska riten från den 1 november 2011. F. Kunkel kommer så småningom även att ansvara för sjukhussjälavården i Stockholm.

Bildet under viser p. Kunkel i en messe i Stockholm ved en tidligere anledning.

«Som Faderen har sendt meg, sender jeg dere.»

Katolsk, Paven /

Med dette verset fra Joh 20,21 åpner pave benedikt sitt budskap til Verdensmisjonsdagen, som vi feier i dag. Hele budskapet kan leses her. Hos Missio i England har jeg funnet følgende oppsummering av hans ord:

As the father sent me, so I send you.

World Mission Sunday
A vital invitation to ceaselessly proclaim the Gospel re-echoes every year to each of us in the celebration of World Mission Sunday. Mission is the most precious service that the Church can render to humanity and to every individual seeking profound reasons for living his or her existence to the full. Missionary activity also renews the Church, revitalises faith and Christian identity, and offers fresh enthusiasm and new incentive. Faith is strengthened when it is given to others!

Go and proclaim
All those who have met the risen Lord have felt the need to proclaim him to others, as did the two disciples on the road to Emmaus. We too must be ready to recognize his face and run to our brothers and sisters with the good news: ‘We have seen the Lord!’

Global evangelisation
The Gospel proclamation benefits all peoples. The Church is missionary by her very nature, since it is from the mission of the Son and the mission of the Holy Spirit that she draws her origin. This is the Church’s deepest identity – rooted in particular places in order to go beyond them, she exists in order to evangelise.

Our urgent task
This task has not lost any of its urgency. We cannot be content when we consider that, after 2,000 years, there are still peoples who do not know Christ and have not yet heard his message of salvation. Not only this: but there is an ever greater number of people to whom the Gospel has been proclaimed, but who have forgotten it, or abandoned it and no longer associate with the Church.

The joint responsibility of all, always
The Gospel is not an exclusive possession of those who have received it, but it is a gift to be shared, good news to be passed on to others. And this gift is entrusted not only to some, but to all the baptised. World Mission Sunday, too, is not an isolated moment in the year, but a precious opportunity to pause and reflect on whether and how we respond to the missionary vocation: our response is essential for the life of the Church.

Together in mission
Solidarity is one of the objectives of World Mission Sunday. Through the Pontifical Mission Societies (Missio) we appeal for your help to carry out evangelising activities in mission territories, and support institutions necessary for establishing and consolidating the Church. Equally, to ignore the temporal problems of humanity – poverty, malnutrition, disease, lack of health care services and education – would be to forget the lesson which comes to us from the Gospel concerning love of our neighbour who is suffering and in need.

The lesson of love
Therefore I invite you to consider your own contribution to mission, wherever you may be in the world. Through participation in the Church’s mission, the Christian becomes a builder of communion, of peace and of the solidarity that Christ has given us, and collaborates in fulfilling God’s plan of salvation for all humanity. May World Mission Sunday reawaken in each of us the joy and desire to go out to meet humanity, taking Christ to all.

Problemer i nyhetstjenesten Zenit.org

Data/blogg, Katolsk /

Jeg har lest katolsk informasjon på Zenit.org i mange år, men har aldri visst (men burde kanskje visst det) at de har noe med The Legionaries of Christ å gjøre. Men på det danske katolske nettstedet katolskorientering.dk leser jeg nå:

Kristi Legionærer presser Zenits grundlægger ud. Jesus Colina forlader bureauet sammen med seks redaktører.

”I realiteten tror jeg denne beslutning er kulminationen på det gensidige tillidstab, der begyndte for adskillige år siden. Måden, som Kristi Legionærer skjulte informationer om fr. Marcial Maciel på – informationer, som pressen afdækkede stykke for stykke – gjorde at jeg tabte tilliden til denne institution. ” Sådan kommenterer Jesus Colina, grundlæggeren af og chefredaktøren for pressebureauet Zenit, i et interview med CNA (Catholic News Agency) sin beslutning om at trække sig tilbage fra sin stilling. Colina ser den dårlige kommunikation med Legionærerne som en hindring i det daglige arbejde.

I artikkelen nevnes det at det var pave Benedikt som endelig grep inn mot Legionærenes grunnlegger – rett etter at han ble pave:

Fr. Marcial Maciel (1920-2008), der grundlagde kongregationen Kristi Legionærer og dens lægmandsbevægelse Regnum Christi, blev i maj 2005 fjernet fra kongregationens ledelse efter en undersøgelse, som daværende kardinal Ratzinger havde sat i gang.

De som har gått ut av Zenit starter forøvrig i morgen (22/10-11) en nye katolsk informasjonstjeneste: aleteia.org

20. oktober: Den hellige Johannes av Kety (1390-1473)

Katolsk, Liturgi /

Johannes av Kety er vernehelgen for Polen og Litauen, og ble feiret i den tradisjonelle kalenderen i dag – der vi leste i matutin:

John was born at Kenty, (whence the surname Cantius), a town in the diocese of Cracow. His parents Stanislaus and Anna, were devout honorable people. From his very infancy John gave promise of the greatest virtue by the sweetness and innocence of his way. After his ordination to the priesthood he redoubled his efforts to the Christian perfection. He administered the parish of Olkusz for several years with notable success, and then returned to teaching. Part of the time left him from this occupation he gave to the salvation of his neighbor, especially through preaching, and the rest to prayer. He came four times to the Apostolic See traveling on foot and carrying his own baggage, both to honor the Apostolic See, and as he said, to save himself from the punishments of purgatory, by the indulgences offered there daily. He watchfully preserved a virginal purity, and before his death he had abstained from meat for about thirty-five years. On Christmas Eve he went to the heavenly reward. He was enrolled among the Saints by Pope Clement XIII, and is honored as one of the primary Patrons of Poland and Lithuania.

Jeg må innrømme at jeg knapt har hørt om ham før. Han er fortsatt med i den romerske kalenderen, men er flytett til sin døsdag, 23/12. Og etter 17/12 kan ingen helgener feires, derfor hører vi knapt om ham mer. På katolsk.no kan vi lese bl.a. følgende om ham:

… Hans minnedag ble satt inn i den romerske kalenderen i 1770. Den ble tidligere feiret den 20. oktober, men etter kalenderrevisjonen i 1969 feires han nå den 23. desember, og hans navn står i Martyrologium Romanum. Hans bolig og privatkapell på det tidligere universitetsområdet i Kraków er fortsatt bevart. I kunsten fremstilles han som prest med kors og monstrans, ofte også med en Mariaåpenbaring. I 1737 ble han utnevnt til skytshelgen for Polen og Litauen av pave Klemens XII (1730-40).

Stadig mer intens debatt om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Sandro Magister nevnte i en artikkel for noen få dager siden seks ulike ting (for det meste bøker) som diskuterer Vatikankonsilet – bare i Italia. Denne voldsomme interessen og diskusjonen rundt konsilet ser ut til å være tydeligst i Italia, men det er all grunn til å tro at den vil spre seg til resten av verden om ikke lenge. Her er magisters liste (les hele hans artikkel her):

The controversy over the interpretation of Vatican Council II and the changes in the magisterium of the Church has in recent weeks registered new developments, including at the top level.

The first is the «Doctrinal Preamble» that the congregation for the doctrine of the faith delivered last September 14 to the Lefebvrists of the schismatic Priestly Fraternity of St. Pius X, as a basis for reconciliation. …

A second development is the participation of Cardinal Georges Cottier in the discussion that has been underway for several months on www.chiesa and on «Settimo cielo.»

Cottier, 89, Swiss, a member of the Dominican order, is theologian emeritus of the pontifical household. He published his contribution in the latest issue of the international magazine «30 Days.» In it, he replies to the theses upheld on www.chiesa by the historian Enrico Morini, according to whom the Church intended to use Vatican Council II to reattach itself to the tradition of the first millennium. Cardinal Cottier warns against the idea that the second millennium was a period of decline and departure from the Gospel for the Church. …

A third development of the discussion regards a thesis of Vatican II that is particularly contested by the traditionalists: that of religious freedom. In effect, there is an unquestionable rupture between the statements in this regard from Vatican II and the previous condemnations of liberalism made by the popes of the nineteenth century.

But «behind those condemnations there was in reality a specific form of liberalism, that of continental statism, with its claims of monistic and absolute sovereignty that were seen as limiting the independence necessary for the mission of the Church.»

While instead «the practical reconciliation brought to completion by Vatican II took place through the pluralism of another liberal model, the Anglo-Saxon one, which radically relativizes the claims of the state to the point of making it not the monopolist of the common good, but a limited reality of public offices at the service of the community. The clash between two exclusive models was followed by encounter under the banner of pluralism.» …

A fourth development is the release of this book in Italy: Pietro Cantoni, «Riforma nella continuità. Vaticano II e anticonciliarismo», Sugarco Edizioni, Milano, 2011.

The book reviews the most controversial texts of Vatican Council II, to demonstrate that they can all be read and explained in the light of the tradition and the grand theology of the Church, including Saint Thomas.

The author, Fr. Pietro Cantoni – after spending a few years as a young man in the Lefebvrist community of Ecône in Switzerland – was educated in Rome at the feet of one of the greatest masters of Thomistic theology, Monsignor Brunero Gherardini. …

Another new development is the Acqui Storia prize that will be awarded next October 22 to Roberto de Mattei for the volume «Il Concilio Vaticano II. Una storia mai scritta [Vatican Council II. A history never written],» published by Lindau and covered by www.chiesa at its publication.

The Acqui prize is one of the most prestigious in the field of historical studies. The jury that decided to award it to de Mattei is made up of scholars of various perspectives, Catholics and non-Catholics. Their president, however, Professor Guido Pescosolido of the University of Rome «La Sapienza,» resigned from his position precisely in order to dissociate himself from this decision. …

Finally, also in the interpretive vein of Monsignor Gherardini and Professor de Mattei, another book was released in Italy on October 7 that identifies in Vatican Council II itself the problems that would come to light in the postcouncil:

Alessandro Gnocchi, Mario Palmaro, «La Bella addormentata. Perché col Vaticano II la Chiesa è entrata in crisi. Perché si risveglierà [Sleeping beauty. Why with Vatican Council II the Church entered into crisis. Why it will reawaken]», Vallecchi, Firenze, 2011. ….

Skroll til toppen