Katolsk

Grundigere forklaring av Vatikanets siste dokument

Gamle tekster, Katolsk /

Hvis man ha enda grundigere forklart hva Vatikantes siste dokument – om pedofili og andre ‘delicta graviora’ – handler om, kan man lese her i Washington Post:

… the Vatican’s most recent announcement generated as much confusion and controversy as it did clarity. …

many Vatican observers and critics were surprised to find in the list of «exceptionally serious crimes,» alongside procedures concerning sexual abuse, also the attempted ordination of women to the priesthood. In taking this step, the Vatican indicated that the latter is, like priestly pedophilia, a serious crime against faith and morals.

Admittedly, the variety of crimes covered might suggest to some, on the one hand, that this is the Vatican’s version of an «omnibus bill:» It deals with many urgent issues without necessarily connecting them.

On the other hand, some charge that the Vatican does connect the crimes and, even worse, equates their gravity. They are both right and both wrong.

This new revision of that original 2001 document, called «The Safeguarding of the Sanctity of the Sacraments,» brings together various crimes/sins that were historically handled by the CDF. … ….

Langslet i Morgenbladet: Etterord om «katolikkstriden»

Katolsk /

Etterdønningene fortsetter i Morgenbladet, etter at de for et par måneder siden navnga og kritiserte flere katolikker som de mente hadde oppført seg upassende. Lars Roar Langslet kommenterte dette i Morgenbladet i går i et leserinnlegg. Noe av det han skriver er greit nok:

… Som katolikk i snart 50 år har jeg opplevd før at pendelen svinger – det er dens natur. Etter konsilet og den vårløsning det skapte, kom venstreutskeielsene, anført av allvitende 68-geistlige som syntes reformene gikk altfor kort og langsomt. Så svingte pendelen langt mot høyre, og der er vi vel ennå. Men pendelen stanser ikke.

Og det er få som følger med den til ytterpunktet. Vi har den klikken som Morgenbladet navnga og avbildet, og som lenge fikk drive sin trakassering av biskop, dominikanerprester og andre i stillhet. De har nok en del medløpere – og sikkert sympatisører blant idealistiske unge som vil ha faste normer og former. …

Avslutningsmessig i sitatet ser vi også Langslets overtramp; en svært negativ og tendensiøs beskrivelse av personer som han til og med navngir.

Jeg tar likevel dette opp mest for å påpeke at de personene Morgenbladet har omtalt, og Langslet også omtaler, ikke har noe som helst å gjøre med tradisjonalistiske og førkonsiliære holdninger – her har Langslet altså presentert er real skivebom. Han skriver også noe om konsilet i sitt leserinnlegg, noenlunde greit forøvrig, men de konservative katolikkene han omtaler og kritiserer har selvsagt aldri i sitt liv hatt sympatier med SSPX eller andre som lengter tilbake til tida før konsilet:

… vel er 2. Vatikankonsil en anstøtssten for de reaksjonære. Man merker en nostalgi mot det som var før konsilet – den før-konsiliære messen, før-konsiliær tenkemåte, før-konsiliær autoritetsutøvelse. … … jeg synes det burde gis klarere påminnelser om at 2. Vatikankonsil ikke er en tilbakelagt fase, men at beslutninger i et konsil med paven i sin midte er og blir overordnet kirkeautoritet. Det setter grenser – samtidig som det gjør utsynet videre. Men pave Benedikt, som fulgte konsilet da han var ung og reformivrig prest, fortjener vår hengivenhet og forbønn. …

(Man må være abonnent for å kunne lese disse Morgenblad-artiklene på nett. Dette artikkelen er visst tilgjengelig uten abonnement her.)

Pedofili på linje med ordinering kvinnelige prester?

Generelt, Katolsk /

NTB har enda en upresis beskrivelse av Vatikanets nye samledokument om alvorlige kirkelig overtredelser – og Vårt Land trykker dette uten å redigere det eller vurdere det selv ser det ut til (kanskje de har for mange sommervikarer på jobb?) Her leser vi:

Ordinering av kvinner som prester i den katolske kirke er fra nå av å regne som en alvorlig forbrytelse mot troen, ifølge Vatikanet. Det setter handlingen i samme kategori som pedofili. Forsøk på å ordinere kvinner vil fra nå av håndteres av den katolske kirkens Troskongregasjon, kunngjorde Vatikanet torsdag. Samtidig ble det fastslått at å ordinere kvinner som katolske prester regnes blant de mest alvorlige forbrytelsene man ifølge Vatikanets reglement kan begå. I denne kategorien finner man fra før pedofili og kjetteri.

Vatikanet annonserte torsdag nye regler for hvordan kirken skal håndtere etterforskning av prester som mistenkes for å ha begått seksuelle overgrep. Samtidig kom også den nye kategoriseringen av forsøk på ordinering av kvinnelige prester.

OPPDATERING:
VL har lørdag 17/7 forandra starten av denne artikkelen, etter at jeg kontakta dem, slik at den i mye større grad presenterer bakgrunnen for Vatikanets dokument korrekt.

Men rett skal være rett; også konservative katolske bloggere syns Vatikanets PR-tjeneste her har dummet seg ut. De forstår at dette er gamle bestemmlser gitt i løpet av de siste ti år, men mener likevel at Vatikanet burde ha forstått at de ikke kunne presenteres samtidig overfor verdenspressen. Vatikanet gjør tydeligvis ikke det andre store instituashoner gjør PR-messig – spørsmålet er om de ønsker å gjøre det, eller bør gjøre det.

Bloggeren The Anchoress har en kraftig utblåsning:

Honestly, do I have to go to Rome and storm the press office of the Holy See, and sit the curia down and pull their hats off to smack them upside the head? Must I bang on their desks and say: “stupido! Stupido! PR IS NOT ROCKET SCIENCE! On the rare occasion where you’ve done something that will bring you a cautious measure of good will, or at least less-hostile reportage, you don’t tie it in with a controversial issue and allow nonsense equivalences to be drawn by people who do not move beyond headlines and soundbites!

Ikke alle kommentarene er enige i denne tiraden, bl.a. sier en av dem:

Of course, this was not a news release, it was an updated list of revisions to canon law regarding “delicta graviora”, or “grave crimes” against church law. It also contains a list of other “delicta graviora” concerning the celebration of the sacraments, not just about the sacrament of Holy Orders. When media types are looking to lambaste the Church, as is usually the case in the English speaking media, no amount of “Vatican PR” will help.

Pave Benedikt skal feire messen på latin i England i september

Katolsk, Liturgi, Paven /

Fra the Tablet hører vi at pavemessene i England og Skottland i stor grad skal feires på latin, dvs. den eukaristiske bønn først og fremst – og at dette skjer etter påtrykk fra Vatikanet:

Significant parts of Masses celebrated by Pope Benedict XVI during his trip to Britain in September will be said in Latin. The Eucharistic prayer of the Mass will be said or sung in Latin by the Pope at the liturgies at Bellahouston Park, Glasgow, and at the beatification of Cardinal Newman in Cofton Park, Birmingham. Congregations will respond to the dialogue preface in Latin and the consecration will be said in Latin. It is believed the Mass at Westminster Cathedral will follow a similar pattern. Mgr Paul Conroy, General Secretary of the Bishops’ Conference in Scotland and part of the planning team for the liturgy, said that the decision was a requirement of the Vatican. “This helps to show the universality of the liturgy and helps Catholics from various different countries, who may be listening on the radio or watching on television, to follow the Mass,” he said.

Vatikanet har oppdatert reglene for behandlingen av pedofile prester

Generelt, Katolsk /

Oppdateringa av Vatikanets regler for behandlingen av alvorlige regelbrudd (ikke bare seksuelle overgrep) er blitt omtalt også i norske aviser, bl.a. i Dagbladet og Vårt Land (NTB-stoff i begge tilfeller).

Et stykke på vei er disse artiklene korrekte, men for det ene får de ikke helt med seg at det aller meste som står i det nye dokumentet allerede ble innført for flere måneder eller år siden, men nå er samla i dette offisielle dokumentet. For det andre (og mer alvorlig) hevder NTB: «Men kritikere raser over at kirken ikke gir etter for det viktigste kravet fra pressgruppene, nemlig at prester som mistenkes for overgrep, skal anmeldes og overgis til sivile politimyndigheter. Reglene er en del av kirkens lov og angår derfor kirken alene, insisterer Lombardi.» Dette er ikke korrekt, fordi Vatikanet tydelig sier at her skal det aktuelle lands regler følges fullt ut; krever et land at alle slike saker må politianmeldes, så skal de det:

«If state law requires reporting, we must absolutely obey. No excuses. If the law allows the victim to decide whether to report or not, we must respect the legislature’s decision,» said Msgr Scicluna.

OPPDATERING:
Lørdag ettermiddag 17/7 strøk VL på min oppfordring dette avsnittet (over) i sin artikkel.

På mercatornet står det mer om dokumentet:

Msgr. Charles Scicluna, the Vatican’s Promoter of Justice, said at a press conference: “I think it gives the signal that we are very very serious in our commitment to promote safe environments and to offer an adequate response to abuse.”

The new Vatican rules against sex abuse are a set of processes and sanctions exclusively internal to the Church. The rules are not intended to replace state laws, which the Vatican insists must be respected as well. ….

The new Vatican text is an update to the Apostolic Letter Sacramentorum Sanctitatis Tutela concerning serious crimes against morality and the sacraments. The majority of the new Vatican norms convert prior provisions into law.

From now on, the Church will proceed internally against an accused priest up to 20 years after the victim’s 18th birthday; the previous statute was 10 years after the victim turned 18. The Church also reserves the right to further extend the period in exceptional cases. …

John Allen skriver også om dette, og har bl.a. en lenke til det aktuelle Vatikan-dokumentet (pdf-fil), som er på 10 sider, med mange fotnoter, og altså inneholder regler for behandling av mange alvorlige saker (graviora delicta) – som brudd på skriftemålsreglene, forsøk på å ordinere en kvinne til prest, feire eukaristien sammen med en protestantisk prest etc.

Noen som vil tilbake til den gamle (liturgiske) tradisjonen bommer litt

Katolsk, Liturgi /

Jeg har alltid (også som luthersk prest) vært av den oppfatning at barnedåp bør skje ganske snart etter fødselen – å vente mer enn en måned skulle i de fleste tilfeller ikke være nødvendig. Men i praksis venter svært mange foreldre lenger enn som så, og det er bedre å døpe et barn etter tre eller seks måneder enn å vente enda lenger.

Father Z. skriver i dag om en sogneprest (i USA) som, fordi han nå begynner å bli mer positiv til den gamle liturgiske tradisjonen, ikke vil dåpe barn i advent og fasten:

… My pastor says that no baptisms can be celebrated during Advent or Lent. I don’t know if this is a norm or just his understanding. What are my obligations here? Am I misunderstanding that it is my duty to have the child baptized within 3 weeks or so. My pastor is actually moving towards embracing tradtion, and I don’t know if this is a fight (however minor) that I should pick. …

Father Z. kommenterer dette på en måte som viser at han har forholdsvis stor forståelse for prestens synspunkter – mer enn jeg har. Etter å ha lest kommentarene etter innlegget syns jeg bildet blir noe klarere; f.eks. var en katolsk vielse tidligere ikke forbudt i advent og faste, men brudemessen var det, og eventuelle festligheter rundt bryllupet. Og i tidligere tider sa Kirken at spebarn måtte døpes innen åtte dager etter fødselen (og i dag sier kirkerettens kanon 867 §1. Parents are obliged to take care that infants are baptized in the first few weeks… …), men samtidig har man tidligere ikke døpt voksne i advent og faste.

En kommentar, som siterer kirkeretten fra 1917 konkluderer slik:

… even in the strictest case, marriages were allowed in the closed times, but the Mass and blessing had to happen outside them

And if it is true that some diocese pretends to forbid baptism during Lent or Advent, then that rule is null and void. A diocese cannot take away a right guaranteed by the Church, nor impede in the faithful fulfilling their duty to baptise with the first few weeks. (As the old law was held to be ideally within 3 days and at most 8 days, it would be an absolute absurdity to claim any argument of tradition…Florence itself laid down the law, no more than 8 days). So any priest or diocese claiming that they are restoring traditional practice by refusing to baptise infants in these seasons is speaking nonsense. That adults are preferably baptised at Easter OR Pentecost is fine, that has always been the case. Even the 1917 code which commanded baptism within 8 days for children, had a strong recommendation not to baptise adults in those seasons outside of necessity.

16. juli: Vår Frue av Karmelberget

Katolsk, Liturgi /

Etter min retrett i Karmel i Tromsø i juni har jeg blitt mer oppmerksom på det som har med deres spiritualitet å gjøre, og de feirer i dag sin patronatsfest – som man kan lese om på katolsk.no – bl.a. dette:

Festen for Jomfru Maria av Karmelberget er patronatsfesten i karmelittordenen. De har sitt navn fra Karmelberget i Palestina (det nordlige Israel), et sted med en fantastisk utsikt over Middelhavet. Det har gjennom karmelittenes historie har vært stedet for Marias herlighet, på samme måte som Taborfjellet var stedet for Kristi forklarelse. På Karmel bodde i følge 2. Kongebok profeten Elia med sine disipler, og der grunnla han etter tradisjonen et kloster for dem, som gjennom bønn og bot skulle forberede ankomsten av en ren jomfru som skulle føde Messias.

Under korsfarertiden på 1100-tallet var det en prest ved navn Berthold som var med korsfarerridderne fra Calabria. Han fant ruinene etter Elias-klosteret og bosatte seg der «ved Elias’ brønn» sammen med ti likesinnede ca 1185. Antallet eremitter rundt Mariakapellet som Berthold bygde på stedet, vokste stadig. I 1209 fikk de en streng ordensregel (formula vitae) av patriark Albert av Jerusalem, og den ble godkjent i 1226 av pave Honorius III (1216-27). Dermed var Karmelittordenen født, Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo.

Men muslimenes invasjon tvang senere karmelittene til å utvandre til Europa på 1200-tallet. De grunnla karmelittklostre på Kypros og på Sicilia, i Sør-Frankrike og i England. Allerede i 1245 kunne de holde sitt første generalkapittel i Aylesford i Kent i England. Der valgte de til sin første ordensgeneral engelskmannen Simon Stock (†1265), som før sin inntreden i ordenen hadde vært eremitt og levd et usedvanlig strengt liv. Han ledet ordenen med klokskap, endret den til en tiggerorden (godkjent av pave Innocent IV i 1247) og bidro til at den raskt bredte seg ut over hele Europa. Den ble de til en av de store ordenene i senmiddelalderen, stadig under beskyttelse av Vår Frue av Karmelberget. Den er senere splittet i to grener, de ureformerte («skodde») og de strenge uskodde barfot-karmelittene.

Etter karmelittenes ordenstradisjon viste Guds mor seg i et syn for den hellige Simon Stock i England den 16. juli 1251 ikledd karmelittenes drakt og ga ham et brunt skapular som tegn på frelsen og på forbundet med Gud. Etter dette synet grunnla Simon et brorskap som bar karmelittenes skapular. Dette brorskapet utviklet seg til Karmelittenes tredjeorden. Deres årlige fest for Vår Frue av Karmelberget ble godkjent av pave Sixtus V (1585-90) og gitt datoen 16. juli av pave Benedikt XIII (1724-30). Simons syn har gitt datoen for festen og derfor heter den også «skapularfesten». … …

Katolsk katekisme fra 1958 – messens offer

Katolsk, Liturgi, TLM /

I min serie fra en katolsk katekisme fra 1958 (se her) er jeg nå kommet til messen, som beskrives slik i katekismens hovepunkt 76, 77 og 78 – her punkt 77:

——————————

Under messeofferets frembærelse blir korsofferet nærværende

Paulus skriver om eukaristien: «Så ofte dere spiser dette brød og drikker kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer tilbake» (1. Kor.11.26).

Når Kirken frembærer messeofferet, frembærer Kristus midt iblant oss det samme offer som han bragte på korset. Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge er offerprest og offergave. I messeofferet blir korsofferet nærværende for oss.

Men messeofferet og korsofferet adskiller seg dog fra hverandre. Korsofferet var et blodig offer; messeofferet er et ublodig offer. Korsofferet ble kun bragt én gang; messeofferet skal bestandig frembæres, inntil Herren kommer igjen på den ytterste dag. Messeofferet er Den ny Pakts evige, ublodige offer.

I messeofferet gir Kristus os del i sitt korsoffer. Han gjør os delaktige i sin hengivelse til Faderen og fyller oss med den nåde, som han har fortjent os ved sin død.

Fordi messeofferet er det samme offer som korsofferet, er det mest fullkomne offer. Ved messeofferet forherliges og takkes Gud på den mest opphøyede måte, og ved messeofferet nedbes på den mest fullkomne måte Guds nåde og tilgivelse for våre synder; ved det nedkaldes et uendelig mål av velsignelse over hele verden, over alle levende og døde. Messeofferet er det mest fullkomne lovprisnings-, takksigelses-, sone- og bønnoffer.

Til ettertanke.
1. Hvilken forskjell er der på messeofferet og korsofferet?
2. Hvorledes gir Kristus oss i det hellige messeoffer del i sitt korsoffer?
3. Hvorfor er messeofferet det mest fullkomne offer?

HVA er det hellige messeoffer?
Det hellige messeoffer er Den ny Pakts evige, ublodige offer, ved hvilket korsofferet blir nærværende for oss.

HVORFOR er messeofferet det samme offer som korsofferet?
Messeofferet er det samme offer som korsofferet, fordi Kristus i begge ofre er offerprest og offergave.

Leveregel.
I messen vil jeg tenke på min Frelsers korsoffer og med ham ofre mig selv til Faderen.

Opgaver:
1. Sammenlign messeofferet med Den gamle Pakts påskemåltid.
2. I hvilke av Salme- og bønnebokens salmer omtales korsofferet?
3. Lær de tre bønner etter forvandlingen.

Enhet, men også ulikheter

Katolsk, Økumenikk /

F. Longenecker skriver på sin blogg om enhet og ulikheter innen Kirken; han sier at folk utenfor Kirken tror at alle katolikker oppfører seg på samme måte, har samme åndelige idealer og liturgiske preferanser osv (slik tenkte jeg også før jeg ble katolikk, og kom fra de mange organisasjonene i Den norske kirke), men slik er på ingen måte:

… This unity within diversity is something I used to think we had in the Anglican Church. I thought that because we had Charismatics, Evangelicals, Anglo Catholics and we had a world wide communion with many different cultural expressions. However, we did not really have unity because within the diversity there were huge and irreconcilable differences. The only unity we had was a willingness to agree to differ with one another.

The diversity and unity within the Catholic Church is something far stranger and more beautiful and more difficult to describe. This is something I feel passionate about sharing with our Anglican brothers and sisters who are considering the Anglican Ordinariate. Some of them feel they will be gobbled up by the big-ness of Rome. I have found just the opposite. There is an extraordinary amount of freedom within the different expressions of Catholicism. Whether they are religious orders, dioceses, parishes or Eastern Rite Churches, or one day the Ordinariate for former Protestants…within the diversity there is an underlying unity that sets us free.

If you really do ‘profess to believe all that the Catholic Church teaches as revealed by God’ then you belong to the Catholic faith. You are one with the Catholic faith. You may not be perfect. You may not be a saint. Christians who are outside the Catholic faith may be better Christians than you, but you are a Catholic. …

Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956 – foredrag

Generelt, Katolsk /

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, holdt 8. mai 2010 et foredrag i Katolsk Akademi i Oslo – om «Jesuitterparagrafens opphevelse i 1956». Foredraget er nylig lagt ut på katolsk.no (sammen med bl.a. biskop Eidsvigs foredrag om Sigrid Undset under 2. verdenskrig) og jeg leste det med interesse i dag tidlig – les det gjerne selv her. Slik avsluttes foredraget:

Hvis jeg så skal trekke noen perspektiver til slutt, vil jeg først og fremst peke på at det har vist seg at skremselspropagandaen fra motstanderne av en opphevelse av jesuittparagrafen var høyst grunnløs. Etter min egen opptelling har det vært til sammen seks jesuitter bosatt i Norge etter 1950. De har holdt en svært lav profil, og det finnes heller ingen ordenshus eller skoler, slik tilfellet for eksempel er for eksempel i Danmark og Sverige.

Videre at opphevelsen i 1956 utgjorde en skjellsettende markering og en utvidelse av trosfrihetens kår i Norge, og man kan bare forundre seg over at det gikk 142 år før denne etter hvert meningsløse restriksjonen ble fjernet. Men som jeg har forsøkt å uttrykke i dette foredraget, har religiøse forhold endret seg betydelig fra motreformasjonens tid og fra grunnlovsfedrenes tid til på femtitallet, og at fokuset på jesuittene har dreiet seg i forskjellige retninger. Fokuset har dreiet seg fra spørsmålet om religiøs enhet til graden av ønskelig religiøs pluralisme. Men det dreier seg også om en katolsk orden som har forandret seg i det samme tidsrommet, fra å være en pavelig militsorganisasjon til å bli en ganske mangefasettert og moderne orden som ikke lenger spiller den samme kirkepolitiske rolle. Ikke alle ikke-katolske samfunnsdebattanter skjønte det, og kanskje var heller ikke våre katolske trosfeller like heldige med å formidle nettopp det. Og, som kjent, i slike erkjennelsesvakuum er det at fordommene får florere, selv hos en betydelig politiker som C.J. Hambro.

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgien

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Katekismen fra 1958 presenterer den tids barnedåpsrituale på en grei måte. En informert leser kjenner igjen mange elementer fra dagens dåpsliturgi, men merker seg også mange forskjeller – spesielt de mange besvergelsene/eksorsimene.

———— Selve teksten i katekismen———–

BARNEDÅPEN IKIRKEN

Ved kirkedøren

1. De første spørsmål: Presten: «Hva skal dette barn hete?» Fadderen sier navnet. Presten: «Hva begjærer du av Guds Kirke?» Fadderen: «Troen.» Presten: «Hva skjenker troen deg?» Fadderen: «Det evige liv.»

2. Besvergelse: Siden de første menneskers synd har den urene ånd en viss makt over menneskene. Derfor ånder presten tre gange på barnets ansikt og byder den urene ånd å forlate barnet og gi plass for Den Hellig Ånd.

3. Beseglingen med korsets tegn. Presten tegner korset på dåpsbarnets panne og bryst.

4. Håndspåleggelsen. Presten legger hånden på barnets hode og overgir det derved til Kristus.

5. Mottakelsen av saltet. Presten legger noen korn innviet salt i barnets munn. Saltet er et symbol på Guds visdom, som barnet får del i.

6. Besvergelse. Presten befaler ennå engang djevelen å vike bort fra barnet; han gjør korstegnet på dets panne som Kristi segl og byder djevelen aldri å krenke det.

Ved dåpsfølgets inntreden i kirken …

Katolsk katekisme fra 1958 – dåpsliturgienLes mer »

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi, TLM /

Mer fra p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Her er andre del av hans kapittel FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

Men først vil liturgien ved yderligere tilskyndelser fordype den stemning, som sjælen skal være grepet av ved Kommunionen. Denne forberedelse sker ved forskjellige bønner og ceremonier. Først kommer vi vore avdøde ihu:

Memento etiam, Domine, famulorum. famularumque tuarum N. N., qui nos præcesserunt cum signo fidei et dormiunt in somno pacis.

Ipsis, Domine, et omnibus in Christo quiescentibus, locum refrigerii, lucis et pacis ut indulgeas, deprecamur. Per eundem Christum Dominum nostrum. Amen.

Ihukom ogsaa, Herre, Dine tjenere og tjenerinder, som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer (Tænk paa de avdøde du vil be for.) Dem, o Herre, og alle som hvilere i Kristus, forunde, Du, vi ber Dig, vederkvægelsens, lysets og fredens bolig. Ved den samme Kristum, vor Herre. Amen.

Hvilket vakkert uttryk: «som er gaat forut for os med troens tegn og sover fredens slummer»! De har trodd og kjæmpet, og nu hviler de i Guds fred. Sandt nok at den fred er ikke den fulde, salige fred. I skjærsilden gjennemgaar sjælen en smertefulld lutring. Den er forbundet med lidelser, hvis natur vi ikke kan utgrunde. Allikevel kan vi forestille os disse prøvelser som noget i likhet med en uendelig dyp anger, med en forfærdelig følelse av syndens andskap og av de skapte væseners intethet like overfor Guds ophøiede majestæt. De store helgener gjennemgaar saadanne prøvelser alt i det jordiske liv. Den mystiske teologi kalder dem for «purificatio-passiva» eller «sansenes og aandens mørke nat». Forbundet med den kval som følger med en uendelig længsel efter det eneste Gode, Gud, men en Gud som skjuler sit ansigt og lar sjælen føle sin landflygtighet,er disse lidelser det mest smertefulde der gives utenfor den evige død.

Men Kirkens forbøn kommer de avdøde i skjærsilden til hjælp. De har ikke ophørt at leve med Jesus og med os alle i et levendegjørende samfund. Derfor nævner vi dem ved messeofferet. Vi likesom kalder dem hen til alteret, til forløsningens kilde, forat det kristne samfund skal være fuldtallig. …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR» – 2Les mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesynden

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

Jeg tar med to hovedavsnitt i denne danske katekismen (språket er blitt fornorska ganske mye) som forklarer hva arvesynden er og betyr:
19. De første mennesker syndet
20. Ursyndens følger for alle mennesker

———— SELVE TEKSTEN ————–

19. De første mennesker syndet

Slangen sa til kvinnen: «Mon Gud virkelig har forbudt at dere spiser av alle havens trær?» Da sa kvinnen til slangen: «Vi har lov å spise av frukten på alle havens trær; kun av frukten på treet midt i haven, sa Gud, må dere ikke spise, ja, dere må ikke røre derved, for så skal dere dø.» Slangen svarte: «Dere skal ingenlunde dø, men Gud vet, at når dere spiser derav, åpnes deres øyne, så dere blir Gud lik og vil kunne skjelne mellom godt og ondt. » Da så kvinnen, at treet var godt å spise av, en lyst for øynene. Hun tog av dets frukt og spiste og gav også sin mand, og også han spiste (jfr. 1. Mos.1-6).

I fristelsens time var de første mennesker ikke lydige imot Gud, men fulgte djevelen og spiste av den forbudne frukt; de ville være som Gud. Adam og Eva innså klart, at de overtrådte Guds hellige bud, og de gjorde det av fri vilje. De begikk en svær synd imot Gud. Adams og Evas synd kaller vi ursynden.

Ved synden i paradiset holdt de første mennesker opp med å være Guds barn; de mistet nådens liv og kunne ikke mere komme i Himmelen. Det var den verste følge av deres synd.

Ved deres synd mistet de også alle paradisets særlige nådegaver. Det var dem ikke mere tillatt å leve i Guds nærhet, og de måtte forlade paradiset. Deres forstand blev formørket, deres vilje svekket; de blev fra nå av tilbøyelige til å gjøre det onde. De måtte også lide meget, arbeide strengt for å skaffe deres daglige brød og til sist dø. Ved de første menneskers synd hadde djevelen fått makt over dem.

Skjønt de første mennesker hadde syndet så alvorlig, forbarmede Gud sig over dem. …

Katolsk katekisme fra 1958 – arvesyndenLes mer »

Katolsk katekisme fra 1958 – fem utdrag

Gamle tekster, Katolsk, Teologi /

En av de gamle, katolske bøkene jeg har, er den danske KATOLSK KATEKISMUS fra 1958. Den er en oversettelse av Katholischer Katechismus der Bistümer Deutschlands fra 1957.

Jeg tar med noen utdrag derfra fordi jeg regner dette for å være en standard katekisme (sannsynligvis ganske moderne) fra de siste årene før konsilet, som derfor viser hvordan den katolske tro ble presentert på den tid. De fem utdragene jeg tar med (og som kommer etter hvert) er:

1. Om arvesynden (der vektlegginga slik jeg ser det har blitt ganske dramatisk forandra)
2. Barnedåpsliturgien (som ble forandra svært mye etter konsilet, og som avspeiler punkt 1)
3. Presentasjonen av messen (spesielt messeofferet)
4. Om avlat (som er kommet veldig i bakgrunnen etter 1970)
5. Om de siste ting – og skjærsilden (der det også sies mye mindre i dag enn før)

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»

Gamle tekster, Katolsk, Teologi, TLM /

Vi fortsetter presentasjonen av p. Lutz’ forklaring av messen i 1928. Følgende kapittel kaller han FRA KONSEKRATIONEN TIL «FADER VOR»:

«Gjør dette til min ihukommelse», sa Jesus ved nadverbordet, efterat det store mysterium var fuldbyrdet. Vi adlyder denne befaling:

Unde et memores, Domine, nos servi tui, sed et plebs tua sancta, ejusdem Christi Filii tui Domini nostri tam beatæ passionis, nec non et ab inferis resurrectionis, sed et in cælos gloriosæ ascensionis, offerimus præclaræ majestati tuæ de tuis donis ac datis hostiam puram, hostiam sanctam, hostiam immaculatam, panem sanctum vitæ æternæ, et calicem salutis perpetuæ.

Derfor, Herre, ihukommer vi, dine tjenere, og hele Dit hellige folk, saavel samme Kristi, Din Søns, vor Herres salige lidelse, som ogsaa Hans opstandelse fra de døde og Hans herlige himmelfart, samt frembærer for Din ophøiede majestæt av Dine goder og gaver et rent offer, et hellig offer, et ubesmittet offer, det evige livs hellige brød og den evige frelses kalk.

Ja, vi vil altid ihukomme vor Jesus. Hans liv og død og herlighet er vor sjæls kjæreste erindring. Hvem skulde vi tænke paa, hvis ikke paa Ham? Han er os mere end alt. Heller vil vi glemme far og mor og hjem og os selv, end at tape Ham av syne. Intet er godt eller vakkert eller stort i verden foruten Gudmennesket. I Hans Person er vor natur blit frigjort fra det onde, det stygge, syndens trældom, og i en saa høi grad adlet, at den lever i personlig enhet med Guds Søn. Men nu dvæler vi ved, Jesus med endnu større kjærlighet, nu Han staar for vor troende sjæl baade som offerlam og som seierherre over døden. Som offerlam indgir Han os den medlidende kjærlighet som gjør os rede til at gaa korsets vei med Ham. Som opstanden fra de døde vækker Han i os den begeistrede kjærlighet, som jubler over Hans Triumf. I den hellige erindring frembærer presten og hele Kirken Jesu legeme og blod til Faderen. Vel er Jesus baade prest og offer, men Han er vor. Ogsaa vi ofrer Ham.

Hvor stort og dyrebart dette vort offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frugter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uværdige. De kunde ikke paa en fyldestgjørende maate fremkalde eller gi uttryk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den aandelige realitet, sjælens tilbakevenden til Gud. Men nu har Gud git os et rent og fuldkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frugter, brød og vin, er gaat over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud værdig.

Nu følger to bønner fulde av dyp mystikk: …

P. Lutz – Kors og alter – Fra KONSEKRASJONEN til «FADER VÅR»Les mer »

Vatikanets regnskap for 2009 – 4,1 mill Euro i minus

Generelt, Katolsk /

Dette ble offentliggjort lørdag, ifølge dagen.se:

Den globala finanskrisen har slagit hårt mot Vatikanen, som redovisar en förlust för tredje året i rad. Förlusten för 2009 blev större än året innan – 4,1 miljoner euro, jämfört med 912 000 euro 2008, skriver Vatikanen i ett uttalande på lördagen.

Den främsta orsaken till det sämre resultatet var negativa fluktuationer under 2008 som gav effekter på 2009 års resultat. Hade det inte varit för detta hade man redovisat en vinst för 2009.

Donationerna till Vatikanen från kyrkor runtom i världen ökade förra året till 82,5 miljoner dollar, jämfört med 75,8 miljoner dollar 2008. Mest donerar katoliker i USA, Italien och Frankrike, enligt uttalandet.

Han kom – Han vann (av Lars Eskeland)

Gamle tekster, Katolsk /

Han kom – Han vann

Ja, verdi fekk atter si vantande helsa / då Kristus kom til oss med Livet og Frelsa.
Sanningi var Han, og Vegen Han viste, / for sjølv var Han Vegen, den fyrste og siste,
den som oss fødde og den som oss førde, / den som oss skapte og den som oss nørde.

Inne i hugen sin allting Han drøymde, / ut ifrå handi Hans alle ting strøymde.

Gudgjeven vilje til vondskap seg vende.
Eitrande gift ifrå Hel / skjemde var evige sjel.
Men på si skamfarne brud / tenkte vår Herre og Gud:
Sonen til berging oss Faderen sende.

Aldri du såg slik ein hovding på ferdi.
Fienden tok Han, / fienden skok Han,
hengde Han upp millom himmel og jord,
Han som var sjølve Guds levande Ord.
Der ser du Gud i unemneleg pina, / so soli laut slutta å skina.

Men då vart det snunad i verdi: / Ætti Han vaska so lysande rein,
dei som med bøn og med bot / Han og alt Hans tok imot,
alle som vilde ha frelsa, / alle som ynskte seg helsa.

Og soli fekk skina som aldri ho skein.

(Av folkehøgskulestyrar Lars Eskeland. – Trykt i Våre fedres gamle kristentro, 1935)

Erkebiskop Agostino Marchettos bok om Vatikankonsilet

Katolsk, Teologi /

Jeg bestilte boka som vi ser bilde av til høyre hos amazon.co.uk før jul, og hver måned får jeg en melding fra Amazon om at boka er forsinka, ny dato for utgivelse (vanl. en måned senere), og spørsmål om jeg vil avbestille den. Det vil jeg ikke, for jeg vil gjerne lese den når den (endelig) er klar. NLM-bloggen skriver i dag at boka nå nesten er klar (les om det her), og forteller også på nytt hvorfor den er så viktig:

… … As we have noted previously, the release of this study in an English edition is likely to be noteworthy for it sets out to challenge a popular rupturist interpretation of the Second Vatican Council, specifically the so-called «Bologna School» which Marchetto argues has done well in «monopolizing and imposing one interpretation» of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of «Copernican revolution, the passing to… another Catholicism». … …

Siste onsdagsaudiens på Petersplassen i går

Katolsk, Paven /

I går var det siste onsdagsaudiens på Petersplassen (rettere sagt; i Paul VIs auditorium i Vatikanet) før pave Benedikts sommeropphold på Castel Gandolfo.

Fra RomeReports:

Benedict XVI dedicated his general audience to the Franciscan theologian Blessed John Duns Scotus. Much of his work attempts to reconcile classical philosophy with medieval Christianity. The pope pointed to three ideas for which Duns Scotus is best known: That the Incarnation was part of God’s original plan of creation; that Mary’s preservation from original sin was granted in view of Jesus’ redemptive passion and death; and for his ideas on human freedom and its relationship with will and intellect.

Skroll til toppen