Katolsk

P. Arne Marco skriver om sølibatet

Katolsk /

P. Arne Marco Kirsebom skrev tirsdag i sist uke en god kronikk om sølibatet i avisa DagenMagazinet – og har offentliggjort kronikken på sin blog. Han tar utgangspunkt i tanker folk kanskje har hatt om sølibatet i forb. med overprepssakene innenfor Den katolsk Kirke den siste tida. Han sier at «det er forståelig at sølibatet kan virke fremmed for oss i Norge», men så fortsetter han slik:

Det er riktig at sølibatet i Kirken håndheves som en lov, men samtidig må det sies at sølibatet nok har vært en virkelighet i Kirkens liv siden dens begynnelse, uavhengig om det virkelig ble levd av alle geistlige eller ikke.

Det er en viktig forutsetning å være klar over at det Kirken tror stammer fra Herren selv. Evangelietekstene vitner om at Herren underviste apostlene og disiplene i en utstrakt form. I grunnen var han selv Kirkens første teolog og har vist Kirken veien i tanken. Vi må derfor være forsiktige med å skille Kirken fra Herren når vi tenker over henne og hennes lære. Kirken er Kristi brud og derfor er det alltid riktig å si “hun” om Kirken. Kirkens bestemmelser er blitt til ved Kirkens dype tilknytning til Kristus, og ikke ut ifra et eget forgodtbefinnende.

For eksempel finnes det en oppfatning at meget av Kirkens tro først ble innført under og etter keiser Konstantin på 300-tallet. Men leser man teologene fra det første og annet århundret må man derimot fastslå at troens innhold allerede var kjent lenge før Konstantins tid. Det er riktigere å si at kirkemøtene på den tiden og senere stadfestet og presiserte Kirkens tro, men de skapte den ikke, ei heller forandret de den. Kirken er hans levende fellesskap på jorden og hun er ledet av Den hellige Ånd. I hennes bestemmelser og avgjørelser er Kirken inspirert og ledet av Herren i Den hellige Ånd. Det at disse ikke alltid passer oss, burde være et ekthetstegn for oss. Kristus og Kirken er ikke en bekvem og motstandløs vei.

Sølibatet ble på ingen måte innført i det fjerde århundret, men ble den gangen stadfestet som eksisterende praksis. … …

Les hele kronikken her – NB det kan være problemer med ø-en i adressen.

Mer om muligheten for å utvide foreldesesfristen for overgrepssaker – samfunnet kan lære av Kirken

Generelt, Katolsk /

For noen dager siden skrev jeg om at staten New York vurderer å åpne for en utvidelse av foreldelsesfristen til 40 år (for en 1-årsperiode) for seksuelle overgrep. Hvis det skjer, leser vi på en av First Things’ blogger, the Anchoress, kan storsamfunnet ha mye å lære av Den katolske Kirke (som i USA virkelig har lært den leksa):

… the secular institutional world may soon find itself forced onto the same learning curve that has impacted and the Catholic Church over the past few years; that world too may find itself finally forced to confront the filth that too often stays hidden. The confrontation – painful as it may be – will ultimately be for the good.

There is much to think about. Talk about “crisis” and “opportunity!” For many, going back forty years may seem excessive, but others may feel that the time-frame is warranted.

As we begin to acknowledge that child sex abuse has long-infected the whole of society, and not just the churches, we will be forced to take a long and difficult look at ourselves. Church-sex stories may be sensational, but these others will quickly come to seem dreary, mostly because they will indict not just those oddball celibates and religious freaks, but our cops, our doctors, our teachers, our bureaucrats – you know, the “normal” people, all around us, in our families, attending our barbecues and graduations, healing our wounds and teaching our kids.

Extending the “open window” to include secular sex abuse cases will impact the whole of society. We will be invited to look in and-seeing the width and breadth of the problem-will be forced to ponder the human animal and the human soul in ways we have not, and would rather not. It may bring home some uncomfortable truths: that “safety” is relative; that human darkness is not limited to various “theys” but seeps into the whole of “us”; that the tendency to look at the guilt of others has, perhaps, a root in our wish not to look at ourselves; that human brokenness is a constant and human righteousness is always imperfect.

Fr. Finigan skriver også om dette – og nevner eksempler fra Finland.

Det nye lovforslaget om taushetsplikten – helt åpent for tolkning?

Generelt, Katolsk /

I en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen kan vi lese i en kommentar:

Lovendringen er allerede vedtatt i Statsråd i formiddag, og endringen(e) kan leses i sin helhet her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2009-2010/Prop-116-L-2009-2010/14.html?id=603373

Lovparagrafen som er endret finnes her: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#139

Storberget og regjeringen sier at hensikten er å avverge alvorlig kriminalitet, men lovendringen er helt åpen og gir slik jeg ser det ikke rom for særlig skjønn: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt […]”. Det poengteres nemlig videre at bestemmelsen gjelder uavhengig av hva andre lover gir av beskyttelse mht. taushetsplikt. Med andre ord, den prinsipielle taushetsplikten er så godt som død.

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over hastigheten i dette lovarbeidet (som i praksis ikke vil ha noen effekt), og over at man ikke en gang prøver å presisere når en skriftefar skulle ha plikt til å orientere politiet. På en annen side er også neste setning i lovforslaget åpent for de fleste tolkninger: » .. eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den». Hvis man altså sterkt oppfordrer overgriperen til å melde seg selv, eller innstendig ber offeret selv gå til politiet – kanskje det da regnes som godt nok?

Vårt Land skriver også om dette allerede i dag 30/4 (kl 13.30), rett etter biskop Eidsvigs møte med departementet – bl.a. følgende:

Utgangspunktet er prester, pastorers og forstanderes lovpålagte taushetsplikt om det de får vite i fortrolighet. I dag har de såkalt avvergingsplikt bare når de har sikker kunnskap om at en kriminell handling vil skje, dersom de har fått informasjonen i en setting der informanten vil forvente at opplysningene ikke bringes videre til en tredje part.

Innskjerpelsen innebærer ikke plikt til å gå til politiet dersom man får høre om gamle saker hvis man ikke har grunn til å tro at antatt gjerningsperson er i posisjon til fortsatt å begå overgrep.

Hovedforskjellen ser ut til å ligge i ordene «sannsynlig» eller «sikker» kunnskap – men katolske prester har vel heller ikke inntil i dag vurdert å bryte skriftemålsseglet uansett hva de har fått høre.

Staten New York vurderer å utvide foreldesesfristen for for seksuelle overgrep

Generelt, Katolsk /

I vårt land er det varierende foreldesesfrist for overgrep mot barn og unge, etter hvor alvorlig overgrepet er, men ofte er det (hos oss og i andre land) 10 år etter at personen fyller 18. I Den katolske Kirke er dette også hovedregelen, men Kirken åpner for å sette til side alle aldersgrenser ved behov. I USA ble foreldesesfristen utvidet dramatisk for katolske prester etter de store avsløringene i 2002, og nå vurderer staten New York også å utvide fristen for anklager mot lærere og andre statsansatte til 40 år – men denne utvidelsen skal gjelde bare for ett år, deretter skal den vanlige 10-årsregelen gjelde igjen. I New York planla man å gjøre denne forandrinegn i fjor, men mange opplevde dette så dramatisk at det ble utsatt til i år:

… Legislation introduced to suspend the statute of limitations in claims against Catholic clergy was, “after much debate”, amended last year to include governments and their employees. They would be liable in lawsuits stretching back nearly six decades.

Suddenly, lobbyists and advocates for school boards, counties and small towns spoke out.

“Statutes of limitation exist for a reason,” said Bob Lowry, the deputy director of the New York State Council of School Superintendents. “How can anyone go back 40 years and ascertain what happened? Witnesses, responsible authorities, even the perpetrator himself or herself, may have passed away.”

And suddenly, this is not a “scandal” about benighted and devious institutions trying to save face and money. No. Jim Dwyer writes:

It is a collision of powerful civic values: the need to provide justice to people who were outrageously injured as children and manipulated into silence, and the duty of courts to decide cases based on reliable evidence.

The bill was not voted on last year (as no doubt it would have been had the Catholic Church only been at risk) but it, and a companion bill, are before the legislature again, says the Times. They would provide a one-year window for filing lawsuits that go back 40 years. Once that window had closed, the statute of limitations would run 10 years after a child turns 18. …

Mer om dette hos mercatornet.com.

Vårt Lands sjefsredaktør: Få meldinger om overgrep i den katolske kirke

Generelt, Katolsk /

Slik skrev sjefsredakstør Helge Simonnes i går:

Etter de siste ukers mediestorm er det overraskende at bare nye syv meldinger om overgrep er varslet inn til Den katolske kirke. Det ble store overskrifter da ble avslørt at den katolske biskopen Georg Müller hadde innrømmet seksuelt misbruk av en altergutt. Det er ingen overraskelse at Den katolske kirke nå er blitt gjort kjent med flere påstander om misbruk.

Ett overgrep er ett for mye. Likevel er det grunn til å reflektere over at så få personer har meldt seg. Samlet sett sitter kirken nå på 18 meldinger. Men dette gjelder for en svært lang tidsperiode. Kanskje har det ikke vært en så stygg ukultur i Norge som andre steder i verden.

Ofre for overgrep bærer ofte på sin byrde i ensomhet. Det kan ta mange år før de våger å snakke om det. Ofte er det en konkret sak i mediene som gjør at de fatter mot til å innrapportere det de har vært utsatt for. … …

Avisa skriver også i dag om de innkomne meldingene om overgrep, tatt fra en pressemelding som ble lagt ut på katolsk.no i går kveld. Pressemeldinga starter slik:

Fagetisk Råd i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift avholdt den 27. april 2010 møte for å gjennomgå saker som er meldt dem siden det ble kjent at tidligere biskop Müller av Trondheim har innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig. Fagetisk Råd er den instans som i henhold til handlingsplanen har ansvar for behandling av innkomne anklager om seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell atferd begått av kirkelige medarbeidere i Oslo katolske bispedømme og Trondheim katolske stift.

De fleste av de meldte anklagene gjelder forhold langt tilbake i tid. Alvorlighetsgraden i sakene varierer fra grovere former for overgrep til det som kan betegnes som grenseoverskridende atferd. Noen av henvendelsene har karakter av bekymringsmeldinger. Det er ikke fremkommet noen nye anklager mot Müller. …

Deretter går man i pressemeldinga detaljert gjennom saker som er kommet inn. Jeg håper inderlig at det som er skjedd av slike overgrep er kommet inn, eller vil komme inn i nærmeste framtid, og at de som er blitt utsatt for overgrep kan få nødvendig hjelp.

Takkemelding fra den utsatte i Müller-saken

Generelt, Katolsk /

Slik kan vi i dag lese på katolsk.no:

Den utsatte i Müller-saken i Trondheim, som fremdeles vil bevare sin anonymitet, ønsker å kunngjøre den følgende melding via biskop Bernt Eidsvig:

Jeg vil med dette takke Kirken, biskop Bernt Eidsvig, p. Sigurd Markussen og psykolog Huan Nguyen, familien og nære for å ha hjulpet meg med å overvinne en vanskelig livssituasjon. Jeg vil også oppfordre de av dere som har opplevd overgrep om å ta kontakt med Kirken med deres historier, slik jeg har erfart vil dere både bli sett og hørt og ikke minst få hjelp til å komme videre med livet.

DagenMagazinet: “Katolikker går til sivil ulydighet”

Generelt, Katolsk /

Her skriver DagenMagazinet nokså dramatisk at Den katolske Kirke om nødvendig vil gå til sivil ulydighet, hvis regjeringen vil gjøre alvor av sine ‘trusler’ om virkelig å begrense taushetsplikten i skriftemålet:

«Fredag har justisminister Knut Storberget innkalt Den katolske kirke, Den norske kirke og Norges Kristne Råd for å presentere det nye lovforsalget som skal pålegge kirkene å politianmelde overgrep de blir gjort kjent med. Bakgrunnen er de mange overgrepssakene som er blitt kjent innen Den katolske kirken den siste tiden.

Biskop Bernt Eidsvig avviser tanken bak forslaget, men han tar det forbehold at han enda ikke har sett teksten i lovforslaget. Det handler om rapporteringsplikt når det gjelder forbrytelser prester blir gjort kjent med. Men dette betyr jo at skriftemålet ut fra norsk lov ikke lenger vil være absolutt taushetsbelagt, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

En slik ordning kan Den katolske kirke ikke finne seg i. Skriftemålet er et sakrament som kirken bestemmer over, og det som blir sagt under skriftemål er det knyttet taushetsløfte til som prestene ikke kan fravike. …

… Dette vil jo også skape problemer for samvittighetsfulle prester i Den norske kirke som praktiserer privat skriftemål, og også for anglikanske og ortodokse prester, sier den katolske biskopen. Eidsvig lurer på hvordan man rent praktisk skal gjennomføre den nye loven om presters rapporteringsplikt.

Skal vi forlange legitimasjon fra de som skrifter ved starten av skriftemålet? Vi kjenner jo stor sett ikke de som skrifter. Jeg har en følelse av at dette er toppen av en stemningsbølge som har ført til at politikerne synes de må foreta seg noe, sier Eidsvig.

Han ser absolutt behovet for at overgrep blir anmeldt, men legger til at overgrepssaker hører hjemme hos politiet. Hvis man setter to goder opp mot hverandre, kan man få et dilemma. …

Vårt Land skriver: “Diktet opp nonneintervju om Müller-saken”

Generelt, Katolsk /

Slik skriver Vårt Land i dag (uten spørsmålstegn) – i papiravisa, og på nettet her – om noe jeg skrev om her på bloggen sist uke:

«Påstand står mot påstand etter at gratisavisa Byavisa i Trondheim sist uke siterte en ikke navngitt nonne ved Birgittaklosteret på følgende utsagn om biskop Georg Müllers overgrep mot en mindreårig gutt: «Ser man dypt på det, har også gutten vært med på handlingen. Han er dermed heller ikke uten feil. Jeg har også spurt meg selv om hvor mye fadervår han har bedt. … (Men) I et leserinnlegg i Adresseavisen avviser priorinne Patrizia Telese ved klosteret at det i det hele tatt har funnet sted noe intervju.

… Ansvarlig redaktør i Byavisa, Paul Jostein Aune, benekter at intervjuet er oppspinn. «Saken er framkommet på bakgrunn av flere samtaler med priorinnen. Jeg føler meg helt trygg på at sitatene er korrekte. Hun har fra første stund vært klar over at hun har snakket med en journalist som ønsket klosterets syn på Müller og overgrepssaken. Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet,» sier Aune til sin egen avis.

Vårt Land har altså ikke undersøkt saken selv, Snakka mer med Byavisa om dette e.l., det er likevel interessant at en av landets vanlige dagsaviseret tar opp dette.

Interessant artikkel om samfunnsmessige, moralske og kirkelige konsekvenser av prevensjon

Generelt, Katolsk /

I First Things mainummer kan man lese en interesssant artikkel om konsekvensene av kunstig prevensjon, som Den katolske Kirke reserverer seg mot, men der den (stort sett) ikke har klart å argumentere særlig fruktbart for sitt syn overfor samfunnet som helhet. Her er et nytt og lovende forsøk:

Economists and other social scientists have written extensively about the impact that contraception has had on modern sexual relationships. Almost without exception, the academic establishment makes the claim that contraceptive technology is a social good. By contrast, the Catholic Church (and until recent decades the Christian establishment generally) asserts that the practice of contraception is, in fact, directly contrary to the health of individual families and to society as a whole.

The difference between these two perspectives on an issue that is central to human sexuality—and therefore human existence—is striking. But meaningful debate between the two camps has been almost nonexistent. Certainly, part of the reason for this has been an unwillingness on the part of secular social scientists to engage in honest dialogue. But an equally large part of the blame for the nonengagement should be laid at the feet of Catholics. With a few notable exceptions, the Catholic perspective has not been taken seriously by Catholics themselves. Nor, in the cases when it has, has it been articulated using the language of social science, which is the language of the mainstream. As a result, the difference in viewpoint on an issue that is central to the human person is treated by our culture as a case of faith and reason talking past each other.

With this essay, using the language and tools of modern social science, I will articulate the position that contraception is socially damaging. I will also demonstrate that contraception is in fact a sexist practice. … …

… What are the social processes that should be logically included under the rubric of contraception? First and foremost, contraception divides what was once a single mating “market,” wherein men and women paired in marriage, into two separate markets—a market for sexual relationships that most people now frequent during the early phase of their adult lifetimes (I will refer to this as the “sex market”), and a market for marital relationships that is inhabited during the later phases (I will refer to this as the “marriage market”).

Obviously, contraceptive technology provides the assurance that participation in the sex market will not result in pregnancy. It therefore lowers the costs of pre-marital and extramarital sexual activity below the level necessary for a separate sex market to form. … …

På tross av mye kritikk i media, skryter pave Benedikt av Internett

Generelt, Katolsk /

Pave Benedikt har fått mye kritikk i media i det siste (mye av det ufortjent, eller min mening), men uttalte seg likevel rosende om den nye mediesituasjonen sist lørdag, da den italienske bispekonferansen arrangerte et seminar kalt: «Digitalt vitnesbyrd; ansikter og språk i dagens mediavirkelighet». Der sa han bl.a. (se gjerne også videoen over):

I exhort all media professionals not to tire of nourishing in their heart that passion for man that draws ever closer to the languages he speaks and to his true face. You will be helped in this by a solid theological formation and above all a deep and joyful passion for God, fed by a constant dialogue with the Lord… As I thank you for the service you give to the Church and therefore to the cause of man, I exhort you to walk the roads of the digital continent, animated by the courage of the Holy Spirit. Our confidence is not uncritically placed in any instrument of technology. Our strength lies in being Church, believing community, able to bear witness to all the perennial newness of the Risen One, with a life that blooms in fullness in the measure that it opens up, enters into relation, gives itself gratuitously.

Fra mercatornet.com

Stadig mer om betongkatolisisme

Katolsk /

p. Arne Marco Kirsebom i St Olav menighet startet nokså nylig en blog – som jeg lenker til på min liste over katolske blogger, men som jeg så langt ikke ha omtalt så mye. Nå har han skrevet et innlegg om betongkatolisisme (etter at Ola Tjørhom på nytt har skrevet kritisk om Den Katolske Kirke, og på nytt har brukt dette begrepet, denne gang i Fedrelandsvennen). P Arne Marco skriver først om betongens egenskaper (han er utdannet sivilingeniør), før han avslutter slik:

… … Når man samtidig tenker på at den moderne verden ikke hadde vært mulig uten betong, tolker jeg bruken av ordet “betongkatolikk” som en betegnelse på en katolikk som forholder seg korrekt til Kirken og tiden. I Kirken får katolikken den oppbygging som er nødvendig for å stå fast og bestandig i samtiden.

Men nå antar jeg at ordet “betongkatolikk” ikke er ment som en positiv betegnelse, men som en som skal forsøke å utgrense noen katolikker fra helheten. Spørsmålet mitt er i så fall hvordan det motsatte av en “betongkatolikk” skal betegnes? Det motsatte må da være egenskaper som betongen ikke har, altså som ikke er faste eller bestandige, ei heller har styrke eller lang levetid og som ikke er fleksible i formbarheten. Hvilket material skulle det være?

I grunnen blir det feil å ville definere katolikker på en slik måte eller andre måter. Det blir ukatolsk. Man treffer ikke den katolske virkeligheten ved å definere katolikker som konservative eller liberale, reaksjonære eller radikale. En god katolikk vil nødvendigvis ha noe av alt, eller rettere sagt befinne seg i midten og ikke i grøftene.

Selvfølgelig vil der alltid finnes enkelte som føler seg mer hjemme i nede i en grøft, men det fører ikke til sann katolisisme. Men det fører heller ikke til utgrensning. Det katolske hus er så stort og altomfattende at det uten videre holder ut at noen står her eller der i rommet. Kirken er ikke en liten hytte for noen utvalgte …

Høytidelig messe (TLM) i Washington DC – for å markere femårsdagen for pave Benedikts innsettelse

Katolsk /

I går ble det i Washington DC feires en særdeles høytidelig (dvs. pontifikal) messe etter gammel ritus, for å markere at det var fem år siden pave Bendikt ble innsatt som pave.

The Basilica of the Immaculate Conception er på en måte hovedkirke for katolikker i USA, og den største i Amerika – med 3500 sitteplasser og med plass til enda mange flere – og den var ganske full i går. Det er visst første gang på 45 år at en slik tradisjonell latinsk messe er feiret her.

Les mer om messen HER og HER.

Fem år siden pave Benedikts innsettelse i dag – be for ham

Katolsk /

Bilder fra det som skjedde for fem år siden:

Det passer å be for pave Benedikt – som vi gjør i absolutt alle messer, og sikkert også ofte ellers – bl.a. fordi det var det han ba om i sin innsettelsespreken på Petersplassen for fem år siden. Slik skrev jeg her på bloggen den dagen:

Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre.

Les hele hans preken her på engelsk.

Konversjonshistorie 4: Møtet med det hellige

Katolsk /

Som ganske ung student kom jeg en gang inn i St. Olavs kirke i Oslo. Der så jeg noget som festet sig som et uutslettelig billede hos mig. Det var en gutt i 12-årsalderen. Han kom inn i kirken helt alene, og der var ikke mange andre mennesker i kirken heller. Han gikk hurtig frem et par skritt og knelte på stengulvet; der blev han værende et par minutter med blikket skarpt festet mot alteret; et billede på full indre sluttethet. Så gikk han ut igjen.

Mange år senere var jeg i St. Hedwigs Dom i Berlin. Kirken var fullt besatt, bare på det store rum mellem inngangen og de bakerste benkene var der helt ledig. En eldre militært utseende, meget elegant herre kom inn. Også han var helt alene, knelte der, og som om han vilde konsentrere all sin opmerksomhet og hele sin personlighet i sin bønn, festet han blikket skarpt mot alteret.

Og hos mig virket assosiasjonen fra det ene tilfelle til det annet så sterkt at jeg kunde ikke annet enn sammenligne og undre mig. De to kirker var så forskjellige, den ytre situasjon var forskjellig, og selve de to personer jeg hadde sett, var mest forskjellige. Alt var forskjellig, undtagen én ting, og den var vesentlig. Det var den samme intense andakt som. behersket dem begge. De bad begge til samme Gud, og efter hvad jeg kunde dømme, med hele sin sjels intensitet, og til en Gud som for dem begge var en levende og nær realitet – – .

Egentlig har jeg ingen konversjonshistorie; iallfall ikke slik som mange kanskje venter at en konversjonshistorie skal være. Den innbefatter ingen sjelelige kriser. Min vei til Kirken førte ikke gjennem gråt og tenners gnissel, den gikk rolig og meget, meget langsomt. …

Konversjonshistorie 4: Møtet med det helligeLes mer »

Flere katolske biskoper går av – irsk, belgisk, tysk

Katolsk /

De siste par dagene hører vi at tre katolske biskoper trekker seg; en irsk fordi han lot ukulturen råde da han var hjelpebiskop i Dublin, en belgisk pga et seksuelt forhold til en yngre mann for flere år siden, og en tysk fordi han var svært voldelig mot barn (også for mange år siden) og også misbrukte et pengefond. Det er triste nyheter, men det er også godt at det ryddes opp, og at standarden heves.

Les om det her (irsk, belgisk) og her (den tyske).

Hans Küng har kommet med “en ondsinnet fordømmelse av en gammel venn”

Katolsk /

Jeg har flere ganger de siste ukene syntes at det har vært upassende når mennesker har kjempet av alle krefter for å sverte pave Benedikt for overgrepsskandalene i Kirken – fordi det er ikke han som har vært problemet. Nå melder katolsk.no (og jeg er glad for at de følger med i den ypperlige tidsskriftet First Things, som jeg har lest siden 1991) at «George Weigel – skribent og forfatter av blant annet biografien om pave Johannes Paul II – omtaler Küngs brev som et grovt angrep på pave Benedikt XVI, og kaller det «en ondsinnet fordømmelse av en gammel venn».»

Videre skriver katolsk.no: «I et åpent brev til verdens biskoper, publisert i The Irish Times, skriver den teologiske dissidenten Hans Küng at Kirken står overfor den største krisen siden reformasjonen.

Küng hevder i brevet at pave Benedikts pontifikat er en serie av tapte muligheter for dialog med blant annet islam og jødedom, og påstår samtidig at paven er ansvarlig for en global hemmeligholdelse av seksuelle misbrukssaker.

Angrepet fra Küng – publisert i anledning pave Benedikt XVIs femårsjubileum – føyer seg inn i rekken av flere svært aggressive anklager fra den sveitsiske teologen.»

George Weigels artikkel kan leses i sin helhet her, og her skriver han bl.a.:
… your April 16 open letter to the world’s bishops, which I first read in the Irish Times, set new standards for that distinctive form of hatred known as odium theologicum and for mean-spirited condemnation of an old friend who had, on his rise to the papacy, been generous to you while encouraging aspects of your current work. … …

What has happened, I suggest, is that you have lost the argument over the meaning and the proper hermeneutics of Vatican II. That explains why you relentlessly pursue your fifty-year quest for a liberal Protestant Catholicism, at precisely the moment when the liberal Protestant project is collapsing from its inherent theological incoherence. And that is why you have now engaged in a vicious smear of another former Vatican II colleague, Joseph Ratzinger. Before addressing that smear, permit me to continue briefly on the hermeneutics of the Council. … …

Søstrene på Tiller er ikke blitt intervjuet av Byavisa – om biskop Müller

Katolsk /

Denne teksten har jeg fra en av bloggens lesere, tatt fra Adresseavisa i dag – men så langt har jeg ikke funnet den på nettet:

«Da Trondheims innbyggere tirsdag fikk utlevert Byavisa, må de ha blitt både sjokkert og rasende. På første side står det å lese at Birgittasøstrene på Tiller holdt en forsvarstale for tidligere biskop Georg Müller, der de ga offeret noe av skylden for overgrepene som hendte for tjue år siden.

Jeg kan forsikre leserne om at vi i Birgittaklosteret ble like sjokkerte og sine som dere, da vi åpnet avisen. Reportasjen er på vesentlige punkter tvers gjennom usann. Byavisa har aldri hatt en intervju med oss. Vi har heller ikke ønsket å gå ut i offentligheten med tanker og følelser rundt overgrepssaken, men Byavisa har ringt og mast utallige ganger for å få et intervju. Ord og bruddstykker sagt i telefonen er så blitt smurt sammen til et sammensurium uten røtter i virkeligheten.

Vi har aldri holdt en forsvarstale for Georg Müllers ugjerning. Det vi vel har sagt – og her har vi alle kristne på vår side – er at vi ikke skal dømme våre medmennesker. Dommen hører Herren til, og at Gud tilgir den angrende synder, uansett hvor stor synder han har begått. Men at vi skal ha hevdet ovenfor Byavisa at overgrepsofferet selv hadde en del av skylden for ugjerningen er blank løgn.

Å hevde at et barn skulle befinne seg i en valgsituasjon ansikt til ansikt med en mektig overgriper er en vanvittig tanke, som intet oppegående menneske med fornuften i behold ville våge å hevde.

At vi skulle ha krenket offeret for – i tiden rundt overgrepet – ikke å ha bedt mange nok “Fader Vår”, er en uhyrlig påstand. Det vi vel har sagt, er at vi søstre daglig ber Herrens bønn.

At denne reportasjen – til tross for mine dementier – kan bli skadelig for Birgittasøstrenes virksomhet i fremtiden er ikke det verste onde. Det som er langt mer alvorlig, er at Byavisas reportasje må ha skadet og såret offerets selvfølelse enormt. Vi kan ikke be offeret om tilgivelse for noe vi aldri har sagt, men vi kan forsikre han om at vi i Birgittaklosteret daglig ber for ham, midt i en mediestorm han aldri har ønsket seg.

Moder Patrizia Telese O.Ss.S.
Priorinne ved Birgittaklosteret i Trondheim»

Lars Eskeland forteller om “Kvifor eg vart katolikk”

Katolsk /

I boka «De søkte de gamle stier» har jeg nå kommet til Lars Eskelands bidrag. Mot avslutninga av sin tekst skriver han:

… det fyrst og fremst var eit livskrav som førde meg inn i den katolske kyrkja. Det var ein trong til å få all den hjelp til kristeleg livsframgang som til var. Særleg må eg nemna eitt av desse indre kravi som vakna med stigande styrke alt som åri leid, og det var trongen til skriftemål og absolusjon. Denne trongen vart etter kvart so uvinneleg at eg kjende meg tvinga til å søkja herbyrge i den katolske kyrkja. …

Der absolusjonen og skriftemålet var med Kristi fullmakt, der måtte eg vera. Det fanst ikkje val. Eg måtte gjera meg blind for alle hindringar og dauv for alle tilrop og gå, til den livskjelda som eg måtte drikka av til ny livskveik og æveleg helsa. So djupt og so høgt låg dette livskravet under og over all tenkjing og all filosofering og alle tankesystem.

Ei stund drøymde eg store draumar um at den lutherske kyrkja kunde få att dei fullmakter ho hadde mist då ho kom utanfor den livsstraumen frå Herren som heiter den apostoliske succesjonen – den sakramentale prestevigsla med alle fullmakter frå Herren.

På eit stort prestemøte på Voss Folkehøgskule sa eg at den lutherske kyrkja måtte gå i grus til slutt, dersom ho ikkje fekk skriftemålet og absolusjonen att. Biskop Hognestad svara at ho hadde både skriftemål og absolusjon. Men professor Taranger var samd med meg og sa nei. Han trøysta seg med – liksom eg då – at det ho hadde mist kunde ho få att. Men di meir dette arbeidde inni meg, di vissare vart eg um at ho aldri kunde få att det ho hadde sagt frå seg.

So, vart eg katolikk, og kann ikkje vera noko anna. Det var ein stor nåde, høgst ufortent.

Men når eg nemner dette, vil eg gjerne leggja til: Eg visste og veit at ein protestant kann vera mykje betre kristen enn eg er. Likevel synest eg det er usegjeleg sårt at kristne i ovstore mengder må sakna den underfulle hjelp og styrkjing som den katolske kyrkia, Kristi sanne Kyrkja, einast kann gjeva.

Dei som kjem til å sjå og kjenna det so som eg, dei har berre ein veg å gå. I småting kann ein lyda andre menneske, endå det kann bera imot eins eigen vilje. Men i dei største – ting må ein lyda Gud. Det er einaste vegen til frigjering.

Her er hele teksten – fra starten av: …

Lars Eskeland forteller om “Kvifor eg vart katolikk”Les mer »

Nonnen i Trondheim gjenkjenner ikke måten hun er blitt sitert på

Generelt, Katolsk /

Nonnen i Trondheim er birgittasøstrenes priorinne, Patricia Telese, og hun vil ikke være seg bekjent måten hun er blitt sitert på – fra Byavisa i dag:

Torsdag sendte priorinne Telese ut følgende pressemelding, der hun beskylder Byavisas vaktsjef Karina Lein for å ha fabrikkert sitatene:
“Jeg vil med dette på det sterkeste ta avstand fra den reportasjen som ble publisert i Byavisa den 20. april. Reportasjen har ingen hold i virkeligheten. Den er direkte usann. Det er skrevet og referert til utsagn jeg ikke har kommet med.” … …

Reportasjen er laget på bakgrunn av flere samtaler med priorinne Patricia Telese. Telese fikk også mandag ettermiddag tilsendt artikkelen for gjennomlesing, der hun ble gitt mulighet til å komme med tilføyinger til artikkelen og kommentere kritikken hun får av Barnehusets Hilde Leinslie. … …

… Hun fikk saken til gjennomlesning, og ønsket da å «sensurere» saken, som hun utrykte det. Det ble ikke etterkommet.

Det siste her virker svært så underlig: Hun fikk teksten til gjennomlesning, ville ikke vedkjenne seg det som stod der, men så ble det trykt likevel??!!

Skroll til toppen