Katolsk

Hva er en tradisjonalist? – del 2

Katolsk, TLM /

Mitt innlegg om tradisjonalisme for et par dager siden har fått en hel del kommentarer, og jeg føler nå behov for å presisere litt mer hvem jeg syns bør kalles en tradisjonalist innen Den katolske Kirke. Konservative katolikker (om man kan bruke det ordet) øsnker å holde fast på Kirkens lære mht til dogmatikk, moral, ekklesiologi osv, og ønsker selvsagt å leve i lydighet overfor Kirkens læreembede på alle områder. Alt dette gjelder selvsagt også for de som blir kalt tradisjonalister, men jeg tror man for tradisjonalistene må legge til et ekstra punkt; at de er sterkt knyttet til Kirkens tradisjonelle liturgi (og bare motvillig deltar i den nye messen).

Av grupper innen Kirken som utelukkende feirer den gamle liturgien (mht messen og alle andre sakramenter) har vi FSSP/ Peters-broderskapet (som jeg kjenner best til) og ICK/ Kristus Kongen-instituttet. Begge disse to er fullt ut akseptert av Kirken, de arbeider hardt for Evageliets fremme i verden, og ingen katolikker har noen grunn til å være mot dem eller kritisere dem for noe som helst. Den katolske Kirke har som man vel vet et svært stort antall kloster, kommuniteter, institutter etc som arbeider etter sitt kall i enkeltbispedømmer eller over hele verden – alle godkjent av Kirkens magisterium.

En tredje gruppe som arbeider for den tradisjonelle katolske liturgien er SSPX, som ligner en del på FSSP og ICK, men som altså ikke arbeider med Kirkens fulle velsignelse. Aller tydeligst ble det et brudd etter ordinasjonen av fire biskoper i 1988, direkte mot pave Johannes Pauls vilje. Det er nå begynt læresamtaler, og man håper at forholdet mellom Kirken som helhet og SSPX kan helbredes. (Dessverre, vil jeg legge til, er det SSPX som er mest kjent blant de lite orienterte, derfor forstår katolikker flest heller ikke hva en tradisjonalist egentlig er, eller bør være.)

Avslutningsvis vil jeg så si at vanlige katolikker, som går i en normal menighet i Norge eller et annet land, og en vanlig menighetsprest (som meg selv) vel knapt kan kalles, eller knapt bør kalle seg tradisjonalister – siden vi altså ikke hovedsakelig bruker Kirkens tradisjonelle/ gamle liturgier. Her vil sikkert noen være uenig med meg, men jeg syns i alle fall ikke det passer for meg å kalle meg en tradisjonalist, siden jeg i mesteparten av mitt arbeid bruker Kirkens nye liturgier.

Men i september 2007, da pave Benedikts regler om at alle prester kan bruke de tradisjonelle liturgiene trådte i kraft, oppstod det en nokså ny situasjon. Jeg oppfatter paven slik at han ønsker at de to tradisjonene skal få leve side ved side i Kirken, for å berike hverandre, og for å gi mennesker muligheten til å gjenoppdage den gamle tradisjonen. Denne nye muligheten har jeg selv ønsket å benytte meg av, og den gamle tradisjonen har lært meg mye – men renspikka «tradisjonalist» ønsker jeg altså ikke å kalles eller være.

Hva er en tradisjonalist?

Katolsk, TLM /

Jeg snakket i dag med en god katolikk og dyktig teolog, som innrømmet at han ofte forbinder de såkalte tradisjonalister med «utilfredse katolikker med sans for høyreekstreme politiske standpunkter». Og det virker som han forbinder mennesker i vårt bispedømme som er blitt glad i den gamle messen med tradijsonalister – i alle fall med en hel del tradisjonalistiske meninger. (Nå gjør jeg ham kanskje litt urett, ved å gjøre hans uttalelser ganske tydelige og lite nyanserte.)

Jeg må innrømme at jeg selv ikke føler meg vel med eventuelt å bli kalt tradisjonalist; at jeg ønsker å sørge for at folk ikke tenker slik om meg. Jeg innrømmer at jeg står for tradisjonelle kristne standpunkter på moralske og dogmatiske spørsmål – og at jeg også finner mye verdifullt i den tradisjonelle latinske messen – med ordet «tradisjonalist» forbinder mage så mange uheldige ting med, at jeg ikke ønsker at det skal brukes om meg selv.

Kanskje vi må finne et nytt navn på en katolsk kristen som ønsker å stå for de gamle kristne, katolske verdiene, både på dogmatiske, etiske og liturgiske spørsmål?

Skaff katolikkene kirke! – skriver Vårt Lands sjefsredaktør

Generelt, Katolsk /

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

«Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. …

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. … God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.»

Les mer om dette på verdidebatt.no.

Frans Xaver: Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!

Katolsk /

Etter mange år i Bergen (og også noen år i Arendal) der Franciskus Xavierus-søstrene hatt arbeidet trofast siden 1901, husker jeg alltid festen for den hellige Frans Xaver, 3. desember. I Roma besøkte jeg også flere ganger Farns Xavers alter i Jesuittkirken Il Jesu – men i Goa har (der han er begravet) jeg dessverre aldri vært. Og den hellige Frans er i sannhet en viktig helgen; en av de aller største misjonærene Kirken har fostret (noen sier den størte etter Paulus) – les gjerne mer om ham her:

I dagens matutin-bønn leser følgende utdrag av et brev han skrev til den hellige Ignatius:

Ve meg, om jeg ikke forkynner Evangeliet!

Vi drog til landsbyene der de nyomvendte bor, de ble døpt for bare få år siden. I denne egnen finnes ingen portugisere, for den er meget gold og karrig. De innfødte kristne mangler prester. Alt de vet om kristendommen, er at de er kristne. Her er ingen som feirer sakramentene for dem, ingen som lærer dem trosbekjennelsen, Fader vår, Hill deg, Maria, eller budene.

Siden jeg kom hit, har jeg vært i uavbrutt virksomhet; jeg har vandret fra landsby til landsby. Alle barn som ikke allerede var døpt, har jeg vasket rene i det hellige bad. lik har jeg brakt forsoning til et stort antall små barn om ikke vet forskjell på høyre og venstre, som man sier. Barna ville verken la meg lese tidebønner eller spise eller sove før jeg hadde lært dem en bønn. Da begynte jeg å forstå at himlenes rike tilhører nettopp slike som dem. Det ville vært samvittighetsløst å avvise en så from anmodning. Derfor begynte jeg med bekjennelsen til Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd og innprentet dem den apostoliske trosbekjennelse, Fader vår og Hill deg, Maria. Jeg oppdaget at de var meget intelligente. Hadde de bare noen som kunne veilede dem i den kristne lære, er jeg overbevist om at de ville bli særdeles gode kristne.

I dette landet er mange ikke kristne av den grunn at det i ikke er noen som forkynner kristendommen for dem. Svært ofte har jeg drømt om å løpe fra universitet til universitet i Europa, særlig til universitetet i Paris. og rope som en avsindig til alle som har mer lærdom enn kjærlighet: ”Tenk hvilket uhyrlig antall sjeler som ved deres skyld stenges ute fra himmelen og går i helvete!» Med samme glød som de ofrer seg for litteratur og vitenskap, burde de kunne avlegge regnskap til Gud for sin lærdom og for de talenter de har mottatt fra ham. Mange av dem ville kjenne en indre uro ved å tenke på dette. De ville grunne på troens sannheter og begynne å lytte til Herrens stemme i sitt indre. Dermed ville de si farvel til egen ærgjerrighet og til denne verdens gjøremål. Fullt og helt, og for all fremtid, ville de underkaste seg Guds vilje og bud. Ja, de ville rope fra hjertets innerste: ”Her er jeg, Herre; hva vil du jeg skal gjøre? Send meg hvor hen du vil, endog til det fjerne India.»

Stadig noen som ønsker å diskutere om søndagen bør være de kristnes helligdag – og om Sola scriptura

Katolsk, Teologi /

I desember 2005 (!) skrev jeg et innlegg kalt: Søndagene er hellige. Der siterte jeg pave bendikt som hadde sagt at: «at det er svært viktig å understreke at Herrens dag er hellig og at det er nødvendig å delta i søndagsmessen. “Deltakelse i søndagsmessen er en måte å vise at man tilhører Kristus”, sa han.»

Samme dag fikk jeg en kommentar som spurte: «Hvordan kan søndagen være hellig når det opprinnelig var lørdagen som var den kristne helligdagen?» Så fortsatte debatten i flere år (litt i rykk og napp) og senest i går kom det et innlegg som sa bl.a.: «Paver har selv uttalt flere ganger at søndagen er helligholdt takket være DKK. Pavemakten og DKK innrømmer selv at det er de som har endret helligdagen fra den opprinnelige sabbat (lørdagen) til søndag basert på deres selvutropte autoritet. En annen ting å ha i tanke er deres vektlegging av tradisjonen i tillegg til Bibelen. Her er det ikke noe “sola scriptura”, vel å merke. .. Og det hjelper ikker at 99 % av alle kristne holder deres helligdag, søndagen, når det ikke er i tråd med Gudsordet. …»

Jeg fikk et svar til denne kommentaren i dag, og velger nå å flytte debatten til dette nye innlegget. Første kommentar har bl.a. disse synspuktene på Sola scriptura: «Forkaster du kirketradisjonen, så må du konsekvent også forkaste Bibelen – vi har Den katolske kirkes Tradisjon alene å takke for at verden i det hele tatt har Bibelen. Ingen har heller gjort mer for Bibelen enn Den katolske kirke. Bibelen selv sier ingenting om “sola scriptura” – tvert imot foregikk både Jesu og apostlenes forkynnelse av troen muntlig før evangeliene ble skrevet og gitt ut, og selv da kunne ikke alle lese og konvertitter lærte av å høre forkynnelsen og av å praktisere slik Kirken praktiserte. Denne muntlige forkynnelsen har alltid fortsatt i DKK.»

Kardinal Kasper uttaler seg om de nye reglene for anglikanere som ønsker å bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

«Let’s stick to the facts,» Cardinal Kasper says in the interview. «A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. […] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.»

In any case, the gestation of «Anglicanorum Cœtibus» was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. … …

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Hvordan motta konvertitter?

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her.

Pave Benedikt nevnte rettferdiggjørelseserklæringen under søndagens Angelus

Katolsk /

Her er en oversettelse av siste del av pave Benedikts angelusbudskap sødag 1. november:
Exactly ten years have passed since leading representatives of the World Lutheran Federation and the Catholic Church signed the Joint Declaration on the Doctrine of Justification, in Augsburg, on Oct. 31, 1999. Subsequently, in 2006, the World Methodist Council also adhered to it. This document certified a consensus between Lutherans and Catholics on fundamental truths of the doctrine of justification, truths that take us to the very heart of the Gospel and to essential questions of our life.

We are received and redeemed by God; our existence is inscribed on the horizon of grace, it is guided by a merciful God, who forgives our sin and calls us to a new life following his Son; we live from the grace of God and we are called to respond to his gift; all this liberates us from fear and infuses hope and courage in us in a world full of uncertainty, anxiety and suffering.

The Servant of God John Paul II described the day of the signing of the Joint Declaration as «a milestone in the difficult path to reconstitute full unity among Christians» (Angelus, October 31, 1999). This anniversary, therefore, is an occasion to recall the truth about man’s justification, testified together, to come together in ecumenical celebrations and to reflect further on this and other topics that are the object of the ecumenical dialogue.

It is my heartfelt hope that this important anniversary will contribute to make us progress on the path toward the full and visible unity of all the disciples of Christ.

Interessant foredrag om Fr Adrian Fortescue (1874-1923)

Katolsk, Liturgi /

Fr Timothy Finigan (som skriver bloggen The Hermeneutic of Continuity) har nylig vært i Estland og der bl.a. holdt et interessant foredrag om Fr Adrian Fortescue (1874-1923), som er mest kjent for sin bok om liturgien, “The Ceremonies of the Roman Rite described”. Jeg har selv kjøpt denne boka, men må innrømme at jeg ikke har studert den så veldig grundig ennå. Hele foredrages kan lastes ned her (pdf), og Fr Finigan skriver bl.a.:

… Fr Fortescue … was a man of great erudition who held doctorates in a variety of subjects, was able to lecture in eleven languages, and was an acknowledged authority on liturgy, history and art. Much of his life was devoted to pastoral ministry in the parish of St Hugh of Lincoln in Letchworth where he built a Church, partly funded by the sales of his book “The Ceremonies” … …

Fr Fortescue skriver selv morsomt om arbeidet med denne boka:
“Try to imagine for one solid year of my life… I spent all day comparing Merati & Martinucci & Le Vavasseur, to find out where the thurifer ought to stand before the Magnificat, who takes off the bishop’s left glove, what sort of bow you should make at the Asperges. … Conceive a man, said to be made in the image of God, spending his time over that kind of thing. Even now that the burden is over it fills me with rage to think of those days. I could have learned a new language easily in the time. I could have gone every day to the cinema. I could have read the complete works of Maria Corelli. … … »

The “Ceremonies” book shows an intimate acquaintance with the rubrics of the Roman Rite, but also a proper appreciation of the spirit of them. Fortescue was not a rubrical pedant and took a practical approach to the ceremonies. It is harder for Western Catholics to understand this in our own times when there is, in many places, an attitude to Liturgy in which each
ceremony is more or less invented since there are few rules for guidance, and the attitude persists that whatever rules are used, they must not be the traditional ones. Pope Benedict is, of course, labouring to overcome this attitude of regarding the post-Vatican II reforms as a radical break with the past. …

In his parish, Fortescue insisted on the worthy celebration of the Liturgy and spent a great deal of time training his servers for the various ceremonies during the year. As an accomplished musician himself, Fortescue had a warm relationship with his organist and choirmaster, Thomas Wilfred Willson. In accordance with the aspirations of the Liturgical Movement, given authority by Pope Pius X, Fortescue ensured that his congregation were, (as Vatican II was to insist many years later): “able to say or to sing together in Latin those parts of the Ordinary of the Mass which pertain to them.” …

Fr Adrian Fortescue could well be described as a man of Christian culture. He was fortunate to live at a time when a classical education gave the basis and groundwork necessary for such a momentous contribution to the life of the Church. … He teaches us what it is to be a cultured man. This is not simply a matter of education and certainly not reducible to “knowledge” but involves the ability to take a wider view than is possible for one who is too much immersed in the demands of professionalism or of over-specialism in the academic life. Fortescue was able to take that wider view over a whole range of subjects. Today, we look with hope to the hermeneutic of continuity by which Pope Benedict seeks to restore our links with our own tradition, to the ressourcement by which Catholic scholars endeavour to reconnect with our own roots, and to the revival of faith in many places devastated either by years of communist rule or by the more insidious
encroachments of an aggressive secularism. A man such as Fortescue teaches us the value of Christian culture in many fields. May his spirit live on in the lives of young Catholic scholars today!

Morgenbladet har tydeligvis lest min blog

Data/blogg, Katolsk /

I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: «Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … …» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?»

Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
«Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. … …

– Er det noe med nettopp denne lange historien bakover som er blitt viktig for deg når du nå har søkt til kirken?

Ja. Nå etter hvert ser jeg at det har vært en lang vandring mot dette. Ikke som jeg før trodde et brudd av eksistensielle grunner, siden jeg ble alvorlig syk for tre år siden og fikk mange ting snudd opp ned. Men forut for dette hadde jeg arbeidet med en bok om broren min, gjenlest gammel korrespondanse og gjennomlevd hele min historie som bror av Dom Filip Dahl. Det har vært en lang vei. Jeg trodde, hver gang jeg besøkte ham, at dette bare var et besøk. To dager, tre dager. Og så skulle jeg tilbake til min verden. I virkeligheten har nok hans verden påvirket meg over tid mye mer enn jeg trodde. Da også min kone konverterte… – ja, det var i det hele tatt mange ting de siste årene.

– Og så ble du syk. Det ble tilkalt en prest på sykehuset. Vil du fortelle om denne hendelsen, slik du husker den i dag?

Det er for så vidt enkelt. Jeg fikk slag. Våknet opp på hospital, og forsto at jeg var alvorlig syk. Og at det ikke var sikkert at jeg ville overleve. Det er rystende, selvfølgelig. Blant de ting jeg da tenkte på, som plutselig sto klart for meg, var at jeg måtte be om den siste olje. For hvis jeg dør uten å ha fått det sakramentet, tenkte jeg, vil de to katolikkene som står meg så nær, min kone og min bror, de vil kanskje bli lei seg, kanskje jeg av hensyn til dem … – og ja, det er vel ikke noe galt for meg heller. Tenkte jeg. Så ble pater Haram tilkalt, og ga meg denne sykesalvingen, som det nå heter, litt penere … 24 eller 48 timer etter dette var det at jeg tenkte: Hvorfor ikke nå gå over? Hvorfor holde igjen? Skal du ikke ta følgene av at du kjenner at dette var riktig? Det var så å si bare å vippe over og ta det siste skrittet. Velge det som var valgt for meg, langt tilbake.

– Var det også en takknemlighet til Gud over at du fortsatt levde?

En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. … …

Samtalene med SSPX er i gang i Roma

Katolsk, Teologi /

Katolsk.no melder at «De første doktrinære samtalene mellom representanter fra Vatikanet og SSPX (Prestebroderskapet Pius X), ble mandag 26. oktober avholdt i Roma.

Vatikanet publiserte i den anledning en kort pressemelding, hvor det blir bekreftet at samtalene nå har startet, og at de ble avholdt i «en hjertelig, respektfull og konstruktiv atmosfære».

I følge pressemeldingen ventes samtalene å finne sted (annen hver måned, og det er ikke bestemt hvor lenge samtalene skal vare).

Hovedspørsmålene som i følge Vatikanet ble tatt opp, er «spørsmålet om tradisjon, Missale Romanum, tolkningen av Det annet Vatikankonsil i kontinuitet med den katolske doktrinære tradisjon, ekumenismen og forholdet til andre ikke-kristne religioner og trosfrihet».»

Katolsk.no har også en samleside med nyheter om Vatikanet og SSPX.

En katolske prest som vet hva han snakker om uttaler seg om pavens initiativ overfor anglikanerne

Katolsk /

Father Dwight Longenecker er katolsk prest i USA, gift med flere barn, og tidligere var han ti år anglikanske prest i England, og også lekmann i ti år, da han i stor grad arbeidet med å hjelpe anglikanske prester som ønsket å konvertere. Han vet altså hva han snakker om når ser på hvordan slike konvertitter i parksis har blitt mottatt, og hva som nå kan skje med pave Benedikts nye initiativ. Først skriver han:
For ten years I was an Anglican priest, and for ten years I was a Catholic layman in England. I worked for the St Barnabas Society–a charity that quietly assists convert clergy as they convert to the Catholic Church. At the same time I was on a long road to ordination myself. I therefore got to meet and discuss issues with the major players, and I can confirm virtually everything Damien asserts about the background politics in the case.

Although the Archbishop of Canterbury is dismayed that the Personal Ordinariate project was popped on him as a surprise move at a ‘very late stage’ it can’t have come as much of a surprise. This thing has been cooking for years. We can trace the development of it back to the early 90’s when the Church of England was debating the ordination of women. When the Church of England’s General Synod voted to ordain women in 1992 high level Anglicans were already in discussions with Rome. The retired Bishop of London–Graham Leonard was not only in talks with Cardinal Basil Hume, but also with Cardinal Joseph Ratzinger at the CDF. I believe Ratzinger was sympathetic to the Anglo Catholics even then, and I know that a personal friendship developed between Cardinal Ratzinger and (now) Mgr. Leonard.

At the same time the Catholic convert journalist William Oddie wrote a book called The Roman Option in which he argued for an Anglo Catholic ‘church’ in communion with Rome which looks very like what we now have as the Personal Ordinariate. Oddie also criticized the Catholic bishops in England for inhibiting such an option because it was ‘unworkable’ and ‘damaging to ecumenical relations with the Anglicans’. Oddie was subsequently marginalized and treated as a pariah by the English Catholic establishment. …

Han skriver et annet sted også hva pavens dokument vil kunne innebære:
1. The Personal Ordinariate cuts across the powers of liberal, ignorant and unimaginative bishops. Those of us who work with convert clergy can tell horror story after horror story of how they are ignored, sidelined and dismissed by Catholic bishops who either do not understand, do not want ‘dangerous conservatives’ or simply cannot figure out what to do with convert clergy.

2. The PO establishes a new precedent in Church governance. This could mean that the church is freeing herself from strictly geographical boundaries of governance. With the Eastern Rite Churches and military and religious orders this has already been the case, … …

3. If the PO establishes this precedent for Anglicans why could it not also work for high church Lutherans? Could it work for High Church Methodists? …

For det tredje skriver han om de mulighetene denne åpningen for anglikanere har for å lykkes, eller ikke lykkes – først og fremst ser det ut til å avhenge av de katolske biskopenes respons:
Option No. 1 The Catholic bishops are enthusiastic about this creative new possibility for their dioceses. Experiencing a shortage of good priests they see that the Anglicans are well educated, mature men with long pastoral experience and solid liturgical sense. They immediately appoint a personal ordinary for them and encourage as many as possible to enter into full communion. They don’t have a problem with married men being ordained, and realize it could bring variety, strength and new blood into the presbyterate. …

Option No. 2 The liberal Catholic bishops are horrified at the idea of an influx of conservative ‘misogynistic homophobic’ former Anglicans. They quietly put the project of a ‘personal ordinariate’ on the back burner. Another category, and probably the largest, are the Catholic bishops who simply do not have the competence, imagination or courage to do anything at all with such a radical idea. They don’t understand Protestants. …

Trykk gjerne på de tre lenkene over, og lese hele dokumentene.

Gratulerer biskop Bernt Eidsvig!

Katolsk /

I dag er årsdag for bispevielsen i Oslo katolske bispedømme, og i alle bispedømmets kirker takker vi for biskop Bernts tjeneste og ber spesielt for ham – slik også i messen jeg nettopp feiret i St Hallvard kirke. (Bildet over er tatt mens prosesjonen kommer ut av Trefoldighetskirken i Oslo etter messen.)

Les mer om biskopen HER og om bispevielsen 22. oktober 2005 HER.

Katolsk.no skriver om pave Benedikts nye økumeniske initiativ

Katolsk, Økumenikk /

Katolsk.no skriver grundig og innsiktsfullt om gårsdagens nyhet (se nedenfor), men jeg er ikke enig i at det er så veldig overraskende. Man har ventet spent de siste månedene på svaret til TAC, på et spørsmål de kom med for to år siden, så at det kom et svar var ventet og svært etterlenget. Men det er vel korrekt at man ikke hadde regna med at paven skulle utvide muligheten til å beholde enkelte anglikanske tradisjoner – som TAC hadde bedt om for seg selv, og som allerede eksisterer i noen «anglican use» menigheten i USA.

Gårsdagens nyhet om at Vatikanet godkjenner en ny apostolisk konstitusjon, som åpner for de tradisjonelle anglikaneres ‘hjemkomst’ til Roma, kom som et sjokk på mange. Aktiviteten på blogger og nyhetssider, både på katolsk og anglikansk side, har vært kokende. Hva er så de praktiske konsekvensene?

Den nye apostoliske konstitusjon kommer i følge kilder som et svar på en to år gammel forespørsel fra TAC (Traditional Anglican Communion), som brøt med Den anglikanske kirke i 1991 grunnet striden rundt ordinasjon av kvinnelige prester.

Konstitusjonen åpner for at anglikanske biskoper, prester og legfolk kan oppnå full kommunion med Den katolske kirke, og samtidig får beholde særskilte anglikanske skikker og liturgi som er i samsvar med katolsk tradisjon.

Mens man tidligere måtte sørge for individuelle ordninger ved konvertering, åpnes det nå altså for kollektive ordninger, det vil si at hele menigheter og bispedømmer i fellesskap kan konvertere til Den katolske tro. …

Tusenvis av anglikanere vil nå bli katolikker

Katolsk, Økumenikk /

Jeg leste i dag tidlig (bl.a. her) om en pressekonferanse som skulle holdes kl 11 i Vatikanet i dag, ang. anglikanerne. Man regnet med at nyheten ville være at TAC (Traditional Anglican Communion) ville få svar på sin forespørsel om å bli opptatt i sin katolske kirke – og til en viss grad få beholde sine tradisjoner og deler av liturgien, og sine gifte prester.

Man gjettet riktig, for så langt vet vi følgende: The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”

More on this very important story later. But this is clearly a historic gesture by Pope Benedict which will encourage thousands of disaffected Anglicans to become Roman Catholics.

Mer informasjon på italiensk her.

OPPDATERING kl 1315:
Notatet fra Troskongregasjonen på engelsk.

Handler samtalene mellom Vatikanet og SSPX egentlig om forståelsen av Vatikankonsilet?

Katolsk /

Det påstår Robert Moynihani Inside the Vatican, og han formulerer seg slik (fra NLM-bloggen):

Pope Benedict XVI has just made a dramatic choice, one which will certainly be numbered among the major decisions of his pontificate. He has decided, in effect, to reopen formal debate on the Second Vatican Council and its teaching.

The new dialogue, which will take place in Rome between the leaders of the Fraternity of St. Pius X (the followers of the late Archbishop Marcel Lefebvre) and Vatican experts will take place on October 26 at the Vatican, Jesuit Father Federico Lombardi, the Vatican spokesman, said today. …

For the Pope’s critics, the decision is unwise, as it seems likely to open a large can of worms. These critics have argued that the lid on this can should be kept tightly closed. In essence, they have advised the Pope not to «dignify» the Society’s objections to certain conciliar teachings — or to the interpretations of those teachings — by granting such a formal dialogue.

But Benedict has decided to let the dialogue begin.

For the Pope’s supporters, the decision is an occasion for praise. Why? Because the Pope, almost five years into his pontificate, has finally decided to face head on and «bring into the open» the doctrinal problems «smoldering» (to cite his own words of 45 years ago) just beneath the surface of Church life throughout the entire post-conciliar period (1965 to the present, or 44 years).

So, with this decision to engage in a dialogue about the Council, a very significant phase of Benedict’s pontificate begins.

Samtalene med SSPX starter i Roma 26. oktober

Katolsk /

Flere kilder melder at samtalene mellom SSPX og Kongregasjonen for Troslæren starter mandag 26. oktober, i Vatikanet. Katolsk.no skriver om dette, og skriver: «Innholdet i samtalene vedrørende de åpne doktrinære spørsmål vil holdes strengt konfidensielt», sa p. Lombardi en pressemelding torsdag.

I et nylig intervju med et sørafrikansk SSPX-magasin, … svarte generalsuperior i SSPX, biskop Bernard Fellay følgende på spørsmål om samtalenes lengde og innhold: «Jeg har ingen anelse om hvor lenge de vil vare. Dette kommer an på forventningene i Roma. Det kan nok ta lang tid. Dette fordi temaene er mange og brede. Våre hovedinnvendinger mot konsilet, som for eksempel trosfrihet, økumenikk og kollegialitet er velkjente. Andre innvendinger kan allikevel bli tatt opp, slik som den moderne filosofis innflytelse, liturgiske nyvinninger, verdslighet og dets påvirkning på den moderne tanke som har spredt seg som en farsott i Kirken».

Vårt Land skriver også om dette, og forteller bl.a.: En rekke personer vil være til stede under møtet. Deriblant erkebiskop Guido Pozzo, sekretær for Ecclesia Dei; erkebiskop Luis Ladaria Ferrer, sekretær for Kongregasjonen for Troslæren(KT); p. Charles Morerod OP, sekretær for den internasjonale teologiske kommisjon og rådgiver for KT; erkebiskop Fernando Ocariz, generalvikar for Opus Dei og rådgiver for KT; samt Jesuitpater Karl Josef Becker, også fra KT.

Slik omvendte Newman seg

Katolsk /

John Henry Newman hadde høsten 1845 forstått at han måtte bli opptatt i Den katolske Kirke, og han inviterte en god og from katolsk prest til å komme hjem til seg. Da presten kom inn døra, knelte Newman foran ham, og ba med en gang om å bli tatt opp i Kirken. Han bekjente sine synder (det tok flere timer) og ble opptatt i Kirken ved kondisjonal dåp. Det var alvor over ting den gang – men jeg er glad for at kondisjonal dåp ikke lenger regnes som nødvendig. Her er dette fortalt litt mer utførlig:

When Newman had made up his mind to be received into the Church in October 1845 he heard that Blessed Dominic would be travelling through Oxford. Via their mutual friend John Dobrée Dalgairns Newman asked the Passionist priest to call in at Littlemore. When Dominic Barberi arrived late in the evening of 8th October, soaking wet from his journey, Newman did not hesitate one moment, knelt down in front of him, and asked him for reception into the Church. He then began his general confession which he had prepared in the previous days and which lasted for several hours. The rite of reception, including conditional baptism, took place in the chapel next to Newman’s private room on the evening of 9th October. Two of his friends, Richard Stanton and E. S. Bowles, were received at the same time. Newman never regretted his decision. Not only in the Apologia, but also in many letters, he witnesses to the interior peace that always accompanied him as a Catholic, despite the well known fact that he was not spared difficulties not only from outside the Church but also within it.

Dagen for John Henry Newmans omvendelse – 9. oktober 1845

Katolsk /

På denne dagen i 1845 angret John Henry Newman på sin villfarelse, bekjente den katolske tro og ble opptatt i Den katolske Kirke. Og ved hundreårsjubileet for denne hendelsen skrev pave Pius XII følgende:

A century has now all but run its course since John Henry Newman, the pride of Britain and of the universal Church, came to harbour after his long voyage in search of Catholic truth. With anxious and loving care he had sought it; with ready assent he acknowledged at last the warning accents of the Divine Voice. … …

One quality especially seems to Us to call for close attention and study in the career of the great man… He ‘gave up his whole life to the truth’ (Juvenal. Sat. iv. 91); all his efforts, all his untiring labours, were dedicated to that end. A time came when the beauty of Catholic teaching revealed itself clearly to his longing eyes; with that, no obstacle of any kind – his old prejudices, loss of prospects, the protests of his friends – could hold him back; nothing must stand between him and full adherence to the truth he had now mastered. He held to it ever afterwards with unshaken consistency, made it the guiding principle of his whole life, found in it, as in nothing else, full contentment of mind.

Beyond question… among the many important gifts which will make a later posterity honour the greatness of John Henry Newman, this is his chief title to fame.

Les hele brevet her.

Skroll til toppen