Katolsk

Mer om den nye engelske oversettelsen av messen

Katolsk /

Biskop Serratelli, i Paterson, New Jersey, er formann for de amerikanske biskopenes liturgikomité, og holdt et foredrag i oktober 2008 om prinisppene bak den nye (og lenge etterlengtede) oversettelsen av messen til engelsk. Hans foredrag om bakgrunnen for den nye oversettelsen, og prinsippene som ligger til grunn for den, er ganske interessante. Foredraget kan i sin helhet leses her (og Father Z har også en del kommentarer).

In May 2002, the publication of the (revised) Missale Romanum marked an historic moment in the life of the Church in our day. It gave an impetus to the great liturgical renewal set in motion when Vatican II issued Sacrosanctum Concilium as its first document. With Vatican II, «began … the great work of renewal of the liturgical books of the Roman Rite. [This] … work … included their translation into vernacular languages, with the purpose of bringing about in the most diligent way that renewal of the sacred Liturgy….» (Liturgiam authenticam 1 and 2).

In the enthusiasm of the aggiornamento [updating], translators set to work to produce translations that expressed the Latin Missal in modes of expression appropriate to the vernacular languages. From 1969 until 2001, the document Comme le Prévoit granted translators wide latitude in translations for the liturgy. Rather quickly in the English-speaking world, translators adopted “dynamic equivalency” as their approach to the texts. Simply stated, dynamic equivalency translates the concepts and ideas of a text, but not necessarily the literal words or expressions.

In light of the experience in the last 36 years, the Church has revisited the question of how to best translate the texts of Sacred Scripture and the liturgy. Many people had noticed the deficiency of dynamic equivalency. In 2001, the Holy See issued the instruction Liturgiam authenticam to guide translations both of the Scriptures and of liturgical texts. The new instruction did not deny the necessity of making the text accessible to the listener. But, it did refocus the attention of translators on the principle of unearthing the theological richness of the original texts. This needed balance keeps us from suffering an impoverishment of language in terms of our biblical and liturgical tradition.

Liturgiam authenticam espouses the theory of “formal equivalency”. Not just concepts, but words and expression are to be translated faithfully.

Så nevner biskopen noe prinsipper som er fulgt i den nye engelske oversettelsen – og han gir flere eksempler i selve foredraget for å illustrere: …

Mer om den nye engelske oversettelsen av messenLes mer »

En anglikansk prest konverterer

Katolsk, Økumenikk /

En anglikansk prest, Jeffrey Steel, har nylig annonsert at han og hans familie (kone og seks barn) skal bli katolikker. Han skriver grundig og ganske personlig om hvordan han kom til denne overbevisninga:

I am writing to make the announcement that I am becoming a Roman Catholic along with my wife Rhea and our six children. I realise that this decision is going to make some really happy, some very sad and others possibily angry. But, I have made the decision with the deepest sense of integrity and by conscience. I would like to share a bit of my faith journey though there are many gaps here, it is descriptive of my heart over the past few months. This is not particularly an academic account of what I have done in my studies but rather the spiritual wrestling that went on within me. The announcement was made this morning in all three parishes where I serve and is now a matter of public knowledge. My reception into Holy Mother Church is forthcoming.

My PhD studies really set me on my Catholic journey in a deep theological way though I did not realise it at the time. I have been looking at Bishop Lancelot Andrewes as a catalyst for ecumenism with the Catholic Church in the area of Eucharistic sacrifice. Andrewes was in regular dialogue with S. Robert Bellarmine SJ and it is in this dialogue and Andrewes’ other writings that I saw how Catholic he was with regards to the Eucharist being the Christian offering which consisted of more than a sacrifice of praise and thanksgiving. It was and is propitiatory as well as other things.

Han skriver videre om hvordan han kjempa med denne avgjørelsen i vinter og vår, og bl.a. var i Roma og ba ved Peters grav. Han legger også til at det ikke er lett å gi opp alt han har hatt, identitet, jobb, bosted etc., for å bli katolikk: sometimes crossing the Tiber looks like an easier swim than it really is. I told my Catholic bishop that I sometimes feel like the Tiber has stretched as wide as the Atlantic and I’ve been cast into the middle and told to swim. He said, ‘yes, Jeffrey but there are devices out there to keep you above water, grab onto them and do not fear.’

Fr Longenecker skriver også litt om dette, og om sine egne år som anglikansk prest.

Corpus Christi – Bolsena/Orvieto i Umbria – året 1263

Katolsk, Liturgi /

For litt over tre år siden var jeg i Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke, som vi kan se på bildet over. (Les mer om mitt besøk her.)

Før denne turen visste jeg ikke at Orvieto har noe å gjøre med festen katolikker kaller Kristi legeme og blods fest eller Corpus Christi – les om det eukaristiske underet i Bolsena/Orvieto HER og HER – og som vi feirer i Norge i morgen (men som mange steder fortsatt feires torsdag denne uka). Mer om dette kan vi lese på katolsk.no:

«I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.»

Hvorfor er det så vanskelig å konvertere?

Katolsk /

Katolsk prest Dwight Longenecker (tidligere anglikansk, med kone og flere barn) skrev for noen dager siden (på sin ganske aktive blog) en artikkel om hvorfor det er så vanskelig for anglikanske prester å bli katolikker. Mye av problematikken er den samme for lutheranere, og derfor ber jeg dere om å lese å lese det han skriver, og de mange kommentarene – HER. Her er et lite utdrag:

Deep in the roots of Anglicanism there is a Puritan, and therefore Protestant mind set. It is deeply anti-Catholic not only in a biased way, but also in its how world view and perspective of history, culture and the Christian faith.

This is a profound foundation for the Anglican mind, and not one which is shifted very easily. It is also the reason why most Anglicans find Catholicism so alien. It is not because Catholicism is Irish or Polish or Italian, but because it is, well, Catholic. The Protestant philosophical and theological foundation on which Anglicanism is built, and on which most Anglicans based their religion and their world view is deeply inimical to the Catholic world view. That is why those of us who are converts of over ten of fifteen years still admit that in many ways Catholicism still has not got fully into our bloodstream as much as we would like.

Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her

Katolsk /

I sin tale i en aftengudstjeneste i Tromsø, 2. juni 1989, sa Pave Johannes Paul II:
«Det er en glede for meg å kunne besøke dere ….. Jeg hilser dere alle og ber om velsignelse over dere og landet her i nord. Dette må vi i Tromsø stift fortsette med: ikke bare at vi ønsker være vitner på Kristi evangelium, men vi skal stadig be om Guds velsignelse for dette landet her i nord. Det gjør vi gjennom våre mange bønner, særlig når vi ber Fader vår eller resiterer salmene fra Bibelen og i våre gudstjenester. Den katolske tro har gamle røtter i Tromsø, i tidlig middelalder var det en kirke her hos oss som var viet til jomfru Maria. I dag har vi Vår Frue kirke som hovedkirke i hele bispedømme. Det betyr for oss dette: Det at vi er vitner om vår Herre Jesu Kristi evangelium, og at vi ber Gud om hans velsignelse for dette landet, det gjør vi sammen med Maria og etter hennes eksempel. Hun viser oss denne veien, og vi går den med henne, slik våre forfedre gjorde.»

I sin avslutning sa paven: «Måtte vår Herre Jesus Kristus, Kirkens Herre, føre arbeidet for Kirkens enhet videre til målet. Måtte han velsigne denne by og denne landsdel og alle dem som er her». Det er også vårt mål: Måtte vår Herre føre arbeidet for Kirkens enhet videre. Vi står sammen med så mange andre kristne, våre søstre og brødre i Den norske kirke og andre kirkelige samfunn. Med dem er vi vitner og med dem ber vi – også etter Marias forbilde – om Guds velsignelse.»

Dette minnet om, og sitatene fra, pave Johannes Pauls besøk i Tromsø finner vi i hyrdebrevet til biskop Berislav Gric.

Jobb-beskrivelse for paven

Katolsk /

Dr. Alcuin Reid skriver i The Catholic Herald at kardinal Ratzinger på en måte talte mot muligheten for at han selv kunne ble valgt til ny pave, da han ved starten av konklaven i april 2005 var så tydelig antimodernistisk, og talte mot relativismens ødeleggende kraft. Likevel ble han valgt, fordi kardinalene kjente ham som noe mye mer enn den strenge håndheveren av dogmene. Etter hvert lærte også andre mennesker hans varme personlighet og pastorale sinnelag å kjenne, men i løpet av de siste månedene virker det som han har fått flere motstandere – fordi han gjør jobben sin!

The Pope is concerned that all aspects of the Church’s life are in clear continuity with her Tradition, without excluding legitimate development that does not break from her past – we can see why he acted so decisively on the older liturgy, why he does not fear to re-assert the Church’s unpopular but life-giving teaching on human sexuality, why he did not hesitate to show real paternal mercy to the SSPX bishops in the hope of reconciliation and why he does not shrink from substantial dialogue with other faiths, even when he may be misunderstood.

We also need to understand that the Pope has a pretty clear understanding of his role. As Cardinal Ratzinger he observed that «the Successor of Peter is the rock which guarantees a rigorous fidelity to the Word of God against arbitrariness and conformism: hence the martyrological nature of his primacy». Pope Benedict is prepared to suffer the price of misinterpretation and even ridicule in his battle against relativism. That’s his job.

Mer om (barne)mishandlingsskandalen i Irland

Katolsk /

Erkebiskopen av Dublin, Diarmuid Martin, har uttalt seg vedrørende den nylig publiserte rapporten om fysisk og psykisk mishandling (The Ryan report) i irske katolske institusjoner. I en kronikk i avisen Irish Times, sier erkebiskop Martin at Kirken i Irland må legge bort «fornektelsen» og aldri bagatellisere ofrenes lidelser. Han advarer samtidig de skyldige ordener og slår fast at de nå står ovenfor en «siste sjanse» til å fornye sine særskilte kall.

Slik skrev katolsk.no i går, og de fortsetter: Erkebiskopen uttaler at dette ikke er situasjonen for de lettvindte unnskyldninger, men slår samtidig fast at «unnskyld» er det første ord som må ytres.

Martin skriver at rapporten har sjokkert, men ikke overrasket ham. Som student jobbet han selv i et internat for tidligere foreldreløse og vanskeligstilte elever ved katolske skoler i Dublin. Senere jobbet han også ved et senter for tidligere straffedømte i London, mange av disse tidligere elever ved de katolske institusjoner.

«Anyone who had contact with ex-residents of Irish industrial schools at that time knew that what those schools were offering was, to put it mildly, poor-quality childcare by the standards of the time. The information was there», skriver erkebiskopen, og bemerker at en geistlig og enkelte journalister tidligere har forsøkt å skape oppmerksomhet rundt misbruket.

«The first thing the church has to do is to move out of any mode of denial. That was the position for far too long and it is still there».

Damian Thomson prøver også å finne ut hvorfor misbruk av barn og unge (seksuelt og på andre måter) var så spesielt stort i Irland: One of the most delicate questions surrounding the wicked child abuse by Irish Catholic clergy, brothers and nuns is this: how much of the abuse was Irish and how much of it was Catholic?

The question of Irishness has been hovering over the Catholic abuse scandals for years, ever since journalists noticed (but scarcely dared point out) that they seemed concentrated among the Irish Catholic diaspora of the United States, Canada and Australia. We always knew that terrible things happened in Ireland, too, though it was not until the publication of a 2,600-page report last week that we realised their extent. … …

I’ve just asked a well-informed commentator on Irish affairs about the respective influence of Irishness and Catholicism in this scandal. His reply was deliberately provocative: «The violence was Irish, the sex abuse was Catholic,» he said.

He explained that Ireland has for centuries tolerated levels of domestic violence and alcoholism that are much higher than those in other Catholic cultures. There’s no single, neat explanation for this – but the brutality of English colonial oppression certainly rubbed off on society. Rural Ireland until the 1970s was basically a Third World country; it still had a peasantry (thanks in part to the English) that was, by definition, very badly educated. We’ll never know for sure how many fathers of families were violent drunks, but the proportion was high compared to most of Europe. And this is the culturally and intellectually impoverished class from which many of the Christian Brothers were recruited.

It’s not just a liberal cliché to say that the cycle of violence works down the generations: the brothers from several Congregations were raised among violence and booze and behaved like their fathers, or their own abusive teachers, once they were in positions of authority themselves. Many of them were not particularly bright: if they had been, they might have become priests, though the chances of them joining the Jesuits – the main teaching order of priests – would have been slim. The Jesuits were middle-class and their discipline, although severe, was less purely sadistic and stupid than the corporal punishment handed out by the lay Congregations. … …

Les videre her.

Flere referater fra pave Benedikts foredrag i Laterankirken

Katolsk /

Jeg leste i dag tidlig flere referater av pave Benedikts tale til bispedømmet Roma sist tirsdag, og man skulle nesten tro at man refererer til et annet foredrag – for vektlegginga ligger på lekfolkets meddeltakelse. Slik skriver f.eks. Zenit:

The Pope called on the laity to become more aware of their role … «There should be a renewed becoming aware of our being Church and of the pastoral co-responsibility that, in the name of Christ, all of us are called to carry out,» the Holy Father said. This co-responsibility should advance «respect for vocations and for the functions of consecrated persons and laypeople,» he added.

The Pontiff acknowledged that this requires a «change of mentality,» especially regarding laypeople, shifting from «considering themselves collaborators of the clergy to recognizing themselves truly as ‘co-responsible’ for the being and action of the Church, favoring the consolidation of a mature and committed laity.»

The Bishop of Rome suggested that «there is still a tendency to unilaterally identify the Church with the hierarchy, forgetting the common responsibility, the common mission» of all the baptized.

….. On the other hand, he cautioned against a tendency to see the People of God from a «purely sociological» point of view «with an almost exclusively horizontal perspective that excludes the vertical reference to God.»

Her er det ikke med noe om den problematiske tolkningen av Vatikankonsilet, som paven tar opp i foredraget (se her).
Katolsk.no skriver også kort (men mer balansert) om dette, slik: «I en tale den 26. mai i forbindelse med åpningen av en kongress i bispedømmet Roma, advarte Benedikt XVI mot tendensen til å identifisere Kirken eksklusivt med hierarkiet.

Den fire dager lange kongressen er viet til medansvar innad i Kirken, og Paven poengterte at legfolk «ikke kun skal være samarbeidspartnere med geistligheten», men fullt ut integrert med Kirkens misjon.

Pave Benedikt XVI minnet også om at Det annet Vatikankonsil erklærte et spesielt kall for legfolk til å forandre samfunnet gjennom Evangeliets kraft. Samtidig gjentok han en distinksjon tidligere påpekt flere ganger; Det annet Vatikankonsils lære bør tolkes og forstås i konteksten av tidligere katolsk tradisjon, og ikke som et brudd med kontinuiteten i Kirkens lære.»

Vatikanets informasjonstjeneste (VIS) skriver at bispedømmets konferanse hadde som hovedtema «Kirkemedlemsskap og pastoralt medansvar», som nok forklarer at paven tok dette temaet grundig opp i sitt innledningsforedrag, men VIS tar også med at paven tok opp den rette forståelsen av Vatikankonsilet:
In his address, the Pope called on ecclesial moments to work in harmony with the diocese, with «a true sense of belonging to the Church», and highlighted the need for a redoubling of commitment on the part of lay people, who are called «not merely to be collaborators of the clergy» but to shoulder their own specific responsibilities in the life of the Church.

He then dwelt on various erroneous tendencies such as that of tending to identify the Church with her hierarchy while forgetting that, in fact, everyone is part of her «from the Pope to the most recently baptised», or that of conceiving of the People of God in sociological and political terms, while overlooking the novelty of the Church.

In this context, Benedict XVI spoke of the good fruits of Vatican Council II, and rejected those forms of interpretation that consider the Council as a break in the continuity of Church tradition.

Mer fra pave Benedikts tale om den rette forståelsen av Vatikankonsilet

Katolsk, Liturgi /

Bilder over viser paven mens han holder foredraget om Kirken som Guds folk, om en rett forståelse av vatikankosilet, om hvordan messen rett kan feires etc. i Laterankirken i Roma, tirsdag 26. mai. Han sier mye fint om sannhetene som ble uttrykt i konsilets tekster om Kirken som Guds folk. Men etter hvert nevner han også at noen har latt sin egen tolkning erstatte selve tekstene fra onsilet, bl.a. slik at skillet mellom Herrens tjenere (prestene) og hele Guds folk viskes ut, og slik at bildet av Guds folk blir nesten bare en sosiologisk og horisontal størrelse. (Jeg har hentet informasjon om dette fra NLM-bloggen, fra Rorate Cæli (der jeg syns kommentarene til innlegget var ubehagelig lesning, noen prøver å være mer katolske enn paven) – hele foredraget kan leses HER på italiensk.) Dette sa pave Benedikt bl.a.:

The Second Vatican Council, wishing to pass on the pure and integral doctrine on the Church, matured over the course of two thousand years, gave it «a more meditated definition», illustrating mostly its mysterious nature, that is, as «a reality imbued with the divine presence, and for this always capable of new and deeper explorations» (Paul VI, Opening Address to the Second Session, September 29, 1963).

That is, the Church, which has her origin in the trinitarian God, is a mystery of communion. As a communion, the Church is not a solely spiritual reality, but lives in history, that is to say, in flesh and blood. The Second Vatican Council describes her «as a sacrament, or sign and instrument of the intimate union with God and of unity with the entire human race» (Lumen Gentium, 1). And the essence of the sacrament is exactly that [in it] the invisible is touched in the visible, that the touchable visible opens the door unto God himself. The Church, we said, is a communion, a communion of people who, through the action of the Holy Ghost, form the People of God that is, at the same time, the Body of Christ. …

Mer fra pave Benedikts tale om den rette forståelsen av VatikankonsiletLes mer »

Vurderinger av det annet Vatikankonsil

Katolsk, Teologi /

I går holdt pave Benedikt et innledningsforedrag ved en kirkelig kongress (Convegno Ecclesiale) i bispedømmet Roma, der han bl.a. uttalte seg om den rette forståelsen av Vatikankonsilet, og bl.a. sa:

«The Council was not a rupture which brought a new church into life, but a true and deep renewal of a single subject who develops.»

According to the Pope, the Council «yielded good fruits», but was distorted by «an interpretive current which, referring to a supposed ‘spirit of the Council’, intended instead to establish a discontinuity with the Tradition of the Church, confusing, for instance, the objetively existing boundaries between the hierarchy and the lay faithful, observing the Church accordinng to a horizontal cut which excluded the vertical reference to God, in open contrast with Catholic doctrine.»

Det er ikke mer enn et par dager siden jeg måtte presisere dette overfor et par (unge) kommentatorer på denne bloggen – at selve konsilet kan en katolikk ikke kritisere. Samtidig er det fortsatt mange katolikker (litt mer opp i årene oftest) som tenker at konsilet på en måte brøt med tidligere tendeser, tolkninger, tradisjoner etc. i Den katolske Kirke; synspunkter som paven her nok en gang klart avviser.

Vatikanet blir stadig mer aktive på de sosiale nettverkene på Internett

Data/blogg, Katolsk /

Dette kan vi i dag lese i Dagen Magazinet: «I fjor ble det opprettet en Vatikan-side på videonettstedet YouTube, og pave Benedict XVI har nå også fått egne profiler på Facebook og Twitter.

Målet er å spre den katolske kirkes budskap blant yngre generasjoner. Pavens Facebook-framstøt kommer samtidig med at Vatikanet lanserer den nye hjemmesiden Pope2you.net, melder NRK. Vatikanet har alltid vært offensiv med tanke på å bruke nettet som formidlingskanal. Hjemmesiden The Vatican channel ble etablert allerede i 1995 og har stor trafikk hver dag.»

Benedikt XVI besøkte den hellige Benedikt

Katolsk /

Sist helg besøkte pave Benedikt Cassino der den hellige Benedikt levde. I den første videoen under snakker paven om hvordan Europa må verdsette sine kristne røtter – som bl.a. går tilbake til den hellige Benedikt. Den andre videoen er pavens budskap i forbindelse med søndagens Regina Cæli: «Kristus må ha første plass i vårt liv.»

Les om søstrene på Marias Minde i Bergen

Katolsk /

Jeg leste nylig en noen dager gammel artikkel om Fransiskus-søstrene på Marias Minde. Jeg var der ofte og har mange gode minner derfra – søster Ellen, som avisa intervjuer, kjenner jeg godt.

Søster Ellen er hollandsk, heter Reith til etternavn og er en av de ti gjenlevende St. Franciskus Xaveriussøstrene som lever et stille liv i Ytre Sandviken. 85-åringen guider oss inn i dagligstuen i det store bygget.

– Jeg kom til Norge for 63, ja snart 64 år siden og vi var over hundre søstre den gangen. Først kom jeg til østlandet før jeg ble flyttet rundt om i hele Norge. Vi blir flyttet rundt for å gjøre bestemte oppgaver som å jobbe som sykepleier og for å misjonere. Vår lydighet til de foresatte er at vi gjør nettopp det. Offisielt kan vi motsi oss å flytte, men jeg har aldri skapt vanskeligheter. Der jeg har blitt flyttet har jeg også skapt mitt hjem. Det har ikke alltid vært like lett å dra fra en plass jeg har blitt glad i, men gjør man det man blir kalt til så blir man lykkelig, understreker hun.

Flere av søstrene som er igjen på Marias Minde er hollandske. Generalforstanderinnen, søster Mary, er fra Irland og en norsk søster er også blant de ti som lever livet sitt i lydighet. Vi lurer på om det alltid er like stille her.

– Nei, vi skravler mye egentlig, det er derfor vi ikke bruker platespilleren så mye, sier Ellen og ler forsiktig. Hun avslører også at nonnene er sportsinteressert.

– Vi ser på nyheter , men vi liker spesielt godt når det går internasjonal fotball på TV som VM og slikt, da følger vi med. Vintersport er det også flere av oss som ser på, forteller hun og gestikulererer store sirkler med den ene hånden

– Skøyterunder. Det liker vi, slår 85-åringen fast, men er rask med å understreke hva som er dagens høydepunkt.

– Det er messen.

Alle visste hva som skjedde i Irland mellom 1930 og 1990 – men visste det likevel ikke

Generelt, Katolsk /

En mann som vokste opp i Irland på 50-tallet skriver (i the New York Times) om hvordan Irland fra 1930 til ca 1990 ble styrt av en ‘salig’ blanding staten og den katolske Kirke. Etter lang tids undertrykkelse og en blodig frigjøringskamp fikk republikken Irland sin frihet (langt på vei) i løpet av 30-tallet. Men den irske staten var på en måte ikke ‘vanlig’, og slik forklares til en viss grad det uhyrlige som skjedde i landets barnehjem (og i Kirken):

Ireland from 1930 to the late 1990s was a closed state, ruled — the word is not too strong — by an all-powerful Catholic Church with the connivance of politicians and, indeed, the populace as a whole, with some honorable exceptions. The doctrine of original sin was ingrained in us from our earliest years, and we borrowed from Protestantism the concepts of the elect and the unelect. If children were sent to orphanages, industrial schools and reformatories, it must be because they were destined for it, and must belong there. What happened to them within those unscalable walls was no concern of ours. – We knew, and did not know. That is our shame today. … … …

Everyone knew. When the Commission to Inquire Into Child Abuse issued its report this week, after nine years of investigation, the Irish collectively threw up their hands in horror, asking that question we have heard so often, from so many parts of the world, throughout the past century: How could it happen?

Surely the systematic cruelty visited upon hundreds of thousands of children incarcerated in state institutions in this country from 1914 to 2000, the period covered by the inquiry, but particularly from 1930 until 1990, would have been prevented if enough right-thinking people had been aware of what was going on? Well, no. Because everyone knew. ……………

Amid all the reaction to these terrible revelations, I have heard no one address the question of what it means, in this context, to know. Human beings — human beings everywhere, not just in Ireland — have a remarkable ability to entertain simultaneously any number of contradictory propositions. Perfectly decent people can know a thing and at the same time not know it. Think of Turkey and the Armenians at the beginning of the 20th century, think of Germany and the Jews in the 1940s, think of Bosnia and Rwanda in our own time.

Høytidelig innsettelse av erkebiskop Vincent Nichols i Westminster Cathedral i går

Katolsk /

En svært høytidelig messe, så vidt jeg kan lese, med nydelig musikk bl.a. En kommentator skriver: During the entire installation and Mass the cathedral was flooded by sunlight and both within and without there was a crystal quality of light which made all shiny surfaces, whether marble, silver or jewels, gleam with reflected light. This symbolized and echoed the general feeling of optimism and good will towards Archbishiop Nichols at the start of his period of office. He has a demanding and difficult task as leader of the Catholic Church in England at a period of aggressive secularism but this was a day of and for the Church and nothing could have been accomplished better. It was magnificent and the essential clarity of the Roman Rite was performed in an exemplary form which demonstrated its qualities precisely and presented a model of how a Solemn Pontifical Mass should be accomplished. Above all, it was not merely a show but an occasion of profound spiritual significance for the Church in England. The Archbishop’s sermon was outstanding and offered hope for the future. There was silence before and throughout and only a ripple of applause at the end when the Archbishop left the cathedral. Few present will forget it.

Se mange flere bilder HER – og på flickr.com.

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”

Katolsk /

Med disse orda avslutta pave Benedikt sitt besøk i Det hellige land. Han besøkte Gravkirken i Jerusalem fredag, og vi ser bilder av ham knelende i bønn ved steinen der Jesus ble stelt før han ble lagt i grava, fra Jesu grav og fra Golgata – alle disse stedene fins inne i den store og eldgamle Gravkirken.

I sin tale i Gravkirken sa paven bl.a.:
… Today, at a distance of some twenty centuries, Peter’s Successor, the Bishop of Rome, stands before that same empty tomb and contemplates the mystery of the Resurrection. Following in the footsteps of the Apostle, I wish to proclaim anew, to the men and women of our time, the Church’s firm faith that Jesus Christ «was crucified, died and was buried», and that «on the third day he rose from the dead». Exalted at the right hand of the Father, he has sent us his Spirit for the forgiveness of sins. Apart from him, whom God has made Lord and Christ, «there is no other name under heaven given to men by which we are to be saved» (Acts 4:12).

Standing in this holy place, and pondering that wondrous event, how can we not be «cut to the heart» (Acts 2:37), like those who first heard Peter’s preaching on the day of Pentecost? Here Christ died and rose, never to die again. Here the history of humanity was decisively changed. …

“Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.”Les mer »

17. mai blir en vanskelig dag for katolikker i USA

Generelt, Katolsk /

Joseph Bottum er redaktør av tidsskriftet First Things, og skriver en svært iinteressant (og lang) artikkel om at president Obama skal motta en æresdoktograd i jus fra det kjente katolske universitetet Notre Dame. USA’s president pleier hvert år å besøke og dele ut vitnemål ved tre universiteter – et offentlig, et frittstående og et militærakademi – og i år var det ene universitetet katolsk.

Så langt så alt bra ut, med så valgte Notre Dame å også gi presidenten en æresdoktograd (noe de andre universitetene ikke gjorde), stikk i strid med de katolske biskopenes regler for slike ting. For siden president Obama er (ekstremt) sterkt for fri abort, bryter han så fundamentalt med katolsk lære, at han ikke må settes fram som et eksempel til etterfølgelse på en slik måte. Over 50 av USA’s katolske biskoper har tydelig sagt fra at dette er upassende, men universitetets president har ikke bøyd seg. Slik har denne saken gått fra vondt til stadig mye verre:

We all knew this fight was coming. The Catholic Church and the Catholic colleges have been heading toward a crash since at least 1990, when John Paul II issued Ex Corde Ecclesiae, his apostolic constitution for Catholic institutions of higher education. And now, at last, the battle is public—brought to fever pitch by Notre Dame’s bestowing of an honorary law degree on a prominent supporter of legalized abortion.

As it happens, that supporter of abortion is also the president of the United States, which is unfortunate in a number of ways—beginning with the fact that the office of the president, regardless of who holds it, deserves respect and honor from American citizens of every political persuasion. For that matter, a majority of at least self-described Catholics (54 percent, according to widely reported exit polls) voted for Barack Obama in November, and, as our first black president, he serves a symbolic function in American political life that Catholics should applaud.

But even when we know a fight is coming, we don’t always get to choose the field on which it will be fought. A better place to make all this public might have been the Sacred Heart University dinner at the end of April, which the bishop of Bridgeport, William Lori, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion Kerry Kennedy. Or the Xavier University commencement at the beginning of May, which the archbishop of New Orleans, Alfred Hughes, refused to attend because it was in honor of the pro-abortion political strategist Donna Brazile.

Of course, neither Kerry Kennedy nor Donna Brazile are as prominent as Barack Obama, and, in truth, neither Sacred Heart nor Xavier are as firmly identified with Catholicism in the American mind as the University of Notre Dame. And so this is where the long-expected fight at last broke out: in a public controversy over the honoring of the president of the United States with a Catholic law degree.

The story began in December, when the president of Notre Dame, Fr. John I. Jenkins, asked Mary Ann Glendon, the Harvard law professor and former ambassador to the Vatican, to accept this year’s Laetare Medal—the university’s annual honor for service to the Church and society. Then, on March 20, the White House announced that President Obama would be the commencement speaker this spring at Arizona State University, the University of Notre Dame, and the United States Naval Academy: the usual presidential grouping of a state university, an independent college, and a military academy. That same day, however, Notre Dame announced that it would also be honoring the president with a law degree: the only one of three schools to add an honorary doctorate to the commencement ceremonies.

Les resten av artikkelen her.

15. mai feirer vi den hellige Hallvard, Oslos vernehelgen

Katolsk /

I dag feirer vi den hellige Hallvard, som ble drept i 1043, da han prøvde å beskytte en uskyldig kvinne. Les mer om ham på katolsk.no. Han er Oslo bys vernehelgen og er fortsatt sentral i byvåpenet, som vi ser under. (Han ble drept av en pil, og bundet til en kvernstein og senket i fjorden – be bildet.)

Dagen (katolske) kirkebønn er slik: Herre, vi ber om at minnet om din martyr, den hellige Hallvard, alltid må glede våre hjerter. La oss som minnes hans fortjenester, ved hans hjelp få vokse i all god gjerning.

Her tar jeg også med slutten av Hallvards-legenden (mer kan leses her):
» (Hallverds far) Vebjørn stod opp og ropte om de bar godt nytt. De svarte at det gjorde de. ”Du har”, sa de, ”en Gud som har åpnet den blindes øyne og fjernet den mektige fra jorden. Vi har funnet Hallvards lik. I brystet har han sår etter en pil som de har skutt ham med, og deretter har de senket ham i sjøen. Men en lysende fakkel viste oss vei og vi fant liket flytende med en stein.”

Da slektninger og venner var kommet til, gav de ham en sømmelig gravferd. Men hans far fortsatte å sørge og hans mor gråt over å ha mistet sønnen. Kroppen hennes visnet hen av sorg og ble nesten livløs. Men da hun kom til seg selv igjen, sa hun: ”Dersom det har seg slik som dere sier, er det nok for meg å vite ham i Guds rike. Jeg skal ikke lenger gråte som over en død, over ham som jeg vet lever i helgenenes lysende skare.”

(gno) Senere oppsøkte de noen trofaste mennesker i Lier, da de hadde tatt vare på steinen og på de vidjekvistene som de hadde soknet etter ham med; og noen mennesker kunne fortelle at de blomstret i lang tid deretter. Noen tid senere ble den hellige Hallvard ført til Oslo, fremdeles med uskadet lik, og han hviler i hovedkirken i denne byen og er siden blitt æret av hele folket, som verdig er. Også mange andre steder har hans fortjenester og forbønner utvirket mangfoldige velgjerninger for de mennesker som ber om dem med sann tro på vår Herre Jesus Kristus, han som med Faderen og den Hellige Ånd lever og råder, én Gud i Treenigheten i all evighet. Amen.

Skroll til toppen