Liturgi

Mandag i den stille uke leser vi til Matutin fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.

La oss rose oss av Herrens kors

Våt Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers bender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Krisrus er Ordet som «var i begynnelsen, og Ordet var Gud, og Ordet var kjød». Dette Guds Ord «ble menneske og bodde iblant oss». Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den dødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til idelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. For ikke hadde vi i oss noe som skulle gjøre oss i stand til å leve, heller ikke hadde han i seg noe som skulle gjøre ham i stand til dø. Han foretok altså med oss et vidunderlig bytte: det var vårt han døde ved, det er hans vi skal leve ved.

Derfor skal vi slett ikke skamme oss over vår Herres og Guds død, tvertimot, vi skal være meget stolte av den og rose oss høylytt av den. Han tok opp i seg døden som var i oss, og troverdig som han er, gav han oss sikkerhet for at han skal gi oss livet i seg, det liv vi ikke kan få av oss selv.

Han som elsket oss så høyt at han, som er uten synd, sonet den straff vi var skyldige til på grunn av vår synd, skulle ikke han gi oss rettferdighetens lønn, han som rettferdiggjør? Skulle ikke han, som er sanndru i det han lover, belønne de hellige, når han, som er uten skyld, tok på seg straffen for de straffskyldige?

La oss derfor, brødre, frimodig bekjenne, ja, erklære i full offentlighet, ikke fryktsomt, men jublende, ikke skamfullt, men stolt, at Kristus ble korsfestet for oss. Apostelen Paulus ser i dette god grunn til å rose seg og oppmuntrer til det. Det fantes mange og guddommelige gjerninger han kunne trekke frem hva Kristus angår, som for eksempel at da han var hos Gud Fader, skapte han verden, og at mens han var menneske som vi, styrte han verden, men han nøyer seg med å si: «Men jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av Jesu Kristi kors».

Palmesøndag leser vi til Matutin fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta, erkebiskop av Gortyna.

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge

Kom, følg meg, la oss gå opp på Oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, «opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan». Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, «han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst». Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i mote, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, ved en ydmyk sjel og et rettskaffent sinn, slik at vi kan ta imot Ordet og Gud kan få plass i oss, han som intet kan romme. Da vil han glede seg, han som er mild mot oss, og som stiger opp over solnedgangens land, det vil si opp over vår fornedrelse. Han er glad for at han er kommet og har vært sammen med oss, for å løfte oss opp og føre oss tilbake til seg ved at vi blir forenet med Ordet. Når han sies å være steget opp til himlenes himmel i øst med «førstegrøden av vår deig», tror jeg det var i kraft av hans egen herlighet og guddom. For i all sin menneskekjærlighet gav han dog ikke avkall på sin guddom, men i stedet løftet han menneskenaturen opp fra jorden, fra herlighet til herlighet, og førte den opp til himmelen sammen med seg.

Slik er det vi skal underkaste oss Kristus, ikke ved å bre klær foran ham eller strø veien med døde kvister eller grener, materie som visner, og som bare for noen timer er en fryd for øyet. Nei, la oss bre ut foran ham hans egen nåde, eller oss selv iført ham, for «er vi døpt til Kristus, har vi iført oss Kristus», altså rettferdighetens klær. Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofe. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge».

Lørdag femte uke i fasten leser vi til Matutin fra en påskehomilie av den hellige Gregor, biskop av Nazianz:

Nå skal vi feire påske

Nå skal vi feire påske, fremdeles på billedlig vis, om enn med større klarhet enn i den gamle pakts tid. Fot den påske loven foreskrev, våger jeg å kalle et dunkelt avbilde av bildet. Om en liten stund vil påsken vise seg mer fullkomment og klart, når Ordet drikker den nye vin med oss i Faderens rike, alt mens han forklarer og underviser oss i det som han hittil bare har vist oss stykkevis. For den påske vi nå kjenner, er alltid ny. Hva denne drikk og dette velvære består i, er det vår oppgave å forstå og hans å undervise oss i og gi oss, sine disipler, del i sin kunnskap. For læren er næring, også for den som formidler den. Kom så, la også oss feire påske etter loven, men på evangelisk vis, ikke etter bokstaven; fullkomment, ikke ufullstendig; evigvarende, ikke flyktig. La oss gjøre Jerusalem til vårt hode, ikke det som er her nede, men den hovedstad vi har i himmelen, ikke den by som trampes ned av soldater, men den som forherliges av engler. La oss ofre, ikke unge kalver eller lam med horn og klover, døde og følelsesløse som de er. Nei, la oss bære frem for Gud et lovoffer på alteret i himmelen, sammen med det himmelske kor.

La oss gå inn bak det første forhenget, la oss gå frem til det andre, la oss kikke inn i det aller helligste. Ja, mer enn som så: la oss ofre oss selv til Gud, eller bedre, la oss hver dag ofre til ham alt som vederfares oss. La oss tåle alt for Ordets skyld, la oss etterligne hans lidelse med våre lidelser, la oss ære hans blod med vårt, la oss skynde oss opp på korset. Søte er naglene, om de enn er meget skarpe.

Om du er en Simon fra Kyrene, ta korset opp og følg ham. Korsfestes du sammen med ham, gjør som røveren, den kloke mann, og sann at han er Gud. Han ble regnet blant overtredere på grunn av deg og din synd, bli da du rettferdig på grunn av ham. Tilbe ham som ble hengt på korset for din skyld, også når du selv korsfestes, og få vinning av det onde som skjer deg. Kjøp frelsen ved å dø. Gå med Jesus inn i paradiset og oppdag hvilke goder du var utelukket fra. Ta i øyesyn all skjønnheten der inne; den som klager, skal du kaste utenfor så han kan dø med sin gudsbespottelse.

Om du er en Josef fra Arimatea, be om å få liket fra ham som hadde korsfestet ham, og måtte så verdens renselse bli din. Er du Nikodemus, denne nattlige gudfryktige, salv ham og legg ham i graven. Og er du Maria, eller den andre Maria, Salome eller Johanna, gråt ved morgengry. Vær den første til å se at stenen er tatt bort, møt englene og Jesus selv.

I dag, 14. februar, feires to av Europas vernehelgener, slavernes apostler, Kyrillos (munk – død 869) og Methodios (biskop – død 885). På katolsk.no kan vi lese en grundig artikkel om dem.

Og til matutin i dag leste vi følgende, Fra en gammelslavisk levnetsbeskrivelse av Konstantin Kyrillos:

Øk din Kirke i tall og gjør alle til ett

Konstantin Kyrillos, utmattet av mye strev, ble syk. Da han hadde ligget syk i flere dager, fikk han se Gud i et syn og begynte å synge slik: «Da de sa til meg: ,Vi skal gå inn i Herrens hus’, frydet min ånd seg og mitt hjerte jublet.» Etter at han var blitt iført hellig messeskrud, lå han slik hele dagen. Han gledet seg og sa: «Fra nå av er jeg verken keiserens tjener eller tjener for noe menneske på jorden, men bare for den allmektige Gud. En gang fantes jeg ikke, deretter levde jeg, og fra nå av skal jeg være til i all evighet. Amen.» Dagen etter ble han ikledd den hellige munkekutte, og føyde lys til lys ved å ta navnet Kyrillos [av kyrios — herre]. Denne drakten hadde han på i femti dager.

Da timen var kommet da han skulle finne hvile og dra til de evige boliger, løftet han armene mot Gud, bad og sa mens han gråt: «Herre, min Gud, du som skapte alle engleskarer og alle åndehærer, du som bredte ut himlene og grunnfestet jorden og førte alt som er, fra intet til væren; du som alltid bønnhører dem som gjør din vilje, tilber deg og følger dine bud, hør min bønn og bevar den hjord av troende du satte meg, din unyttige og uverdige tjener, til å røkte. Fri dem fra ondskapen til de vantro hedninger som spotter deg, øk din Kirke i tall og gjør alle til ett. Gjør dem til et utvalgt folk, enig i den sanne tro på deg og den rette bekjennelse og inngi din læres ord i deres hjerter. For det er en gave fra deg at du godtok oss til å forkynne Kristi Evangelium, idet vi oppmuntret til gode gjerninger og gjorde det som er deg til behag. Dem du har gitt meg, gir jeg tilbake til deg, for de er dine. Styr dem med din sterke høyre hånd og dekk dem i skyggen av dine vinger, slik at de alle lovpriser og høylover ditt navn, Faderens og Sønnens og den Hellige Ands navn. Amen.»

Etter å ha kysset alle med et hellig kyss, sa han: «Lovet være Gud som ikke gav oss til rov for våre usynlige motstanderes tenner, men han rev i stykker deres nett og fridde oss fra den undergang de hadde tiltenkt oss». Og slik sovnet han inn i Herren, to og førti år gammel.

På minnedagen for Vår Frue av Lourdes i dag leste vi i et utdrag av et brev fra den hellige Bernadette til pater Gondrand, datert den 28. mai 1861:

En dame snakket til meg

Jeg gikk ned til bredden av elven Gave for å hente ved sammen med to andre småpiker. Da hørte jeg et sus. Jeg snudde meg mot engen, og så at trærne ikke beveget seg. Jeg løftet hodet og så opp mot grotten. Der så jeg en dame kledd i hvitt. Hun hadde på seg en hvit kjole med et blått belte om livet, og på hver fot hadde hun en gul rose, samme farve som perlene på rosenkransen hennes.

Da jeg så dette, gned jeg meg i øynene, for jeg trodde ikke jeg så riktig. Jeg stakk hånden i lommen og fant frem rosenkransen min. Jeg ville korse meg, men jeg klarte ikke å føre hånden opp til pannen, den falt bare ned igjen. Synet gjorde korsets tegn. Da skalv hånden min, jeg forsøkte å korse meg, og denne gangen klarte jeg det. Jeg begynte å be rosenkransen. Synet tellet perlene på sin, men hun beveget ikke leppene. Da jeg var ferdig med å be rosenkransen, forsvant synet helt plutselig.

Jeg spurte de andre småpikene om de hadde sett noe, men de svarte nei. De bad meg si hva det var, at jeg måtte si dem det. Da fortalte jeg at jeg hadde sett en hvitkledd dame, men at jeg ikke visste hvem det var, og at de ikke måtte si noe. Deretter sa de at jeg aldri måtte gå tilbake dit, og jeg sa at det skulle jeg ikke. Men jeg gikk tilbake neste søndag, for jeg følte meg tvunget til det, inni meg.

Det var først den tredje gangen damen snakket til meg. Hun spurte meg om jeg ville komme dit hver dag i fjorten dager, og det sa jeg ja til. Hun sa at jeg måtte si til prestene at de skulle få bygget et kapell der. Deretter sa hun at jeg skulle drikke av kilden. Men da jeg ikke så noen kilde, gikk jeg ned til Gave for å drikke der. Hun sa det ikke var der. Hun pekte og viste meg kilden. Jeg gikk dit, men jeg så bare litt skittent vann, jeg kjente på det. Jeg kunne ikke drikke av det. Jeg begynte å grave, og da kunne jeg drikke av det. Jeg kastet det tre ganger, og den fjerde gangen kunne jeg drikke av det. Da forsvant synet, og jeg gikk min vei.

Jeg gikk tilbake hver dag i fjorten dager. Synet viste seg hver dag, bortsett fra en mandag og en fredag. Damen gjentok flere ganger at jeg skulle si til prestene at det skulle bygges et kapell der, at jeg skulle gå til kilden og vaske meg og at jeg skulle be for at synderne måtte omvende seg. Flere ganger spurte jeg henne hvem hun var. Hun bare smilte. Med armene langs siden, løftet hun blikket mot himmelen og deretter sa hun at hun var den Ubesmittede Unnfangelse. I løpet av disse fjorten dagene gav hun meg tre hemmeligheter som hun forbød meg å si til noen. Det har jeg holdt siden.

Når vi i dag feirer den hellige Scholastica leser vi denne morsomme histoien til matutin, Fra den hellige Gregor den Stores dialoger:

Hun var sterkere enn ham, fordi hun elsket mer

Den salige Benedikts søster het Scholastica. Hun var viet til den allmektige Gud fra barnsben av. En gang om året pleide hun å komme og besøke ham, og da gikk gudsmannen henne i møte, ikke langt utenfor inngangsporten til en av klosterets eiendommer. En dag kom hun som vanlig, og hennes ærverdige bror gikk nedover for å møte henne, sammen med sine læresvenner. De tilbragte hele dagen med å prise Gud og tale sammen om hellige ting, og da mørket falt på, inntok de et måltid sammen. Da de ble sittende ved bordet og tale sammen til langt ut på kvelden, sa den fromme nonne, hans søster, til ham: «Jeg ber deg: gå ikke fra meg i natt, men la oss tale om det himmelske livs gleder inntil dagen gryr.» Da svarte han: «Hva er det du sier, søster? Jeg kan på ingen måte tilbringe natten utenfor klosteret!»
Himmelen var da helt klar, uten en sky å se. Men da de

n fromme nonne hørte sin bror nekte, la hun sine foldede hender på bordet og la hodet oppå hendene for å be til den allmektige Gud. Da hun løftet hodet opp fra bordet igjen, brøt det ut et heftig tordenvær, og det kom et regnskyll så overhendig at verken den ærverdige Benedikt eller de brødrene som var sammen med ham, kunne sette foten utenfor terskelen til det huset de befant seg i.
Da gudsmannen så at han var stengt inne av stormen og tordenværet og det overhendige regnet og ute av stand til å vende tilbake til klosteret, ble han ille til mote og begynte å klage: «Måtte den allmektige Gud tilgi deg, søster. Hva er det du har gjort?» Hun svarte ham: «Jeg bad deg, men du nektet å høre på meg. Jeg bad til min Herre, og han bønnhørte meg. Nå kan du gå ut, om du kan. Gå tilbake til klosteret ditt, du, og la meg være igjen her alene.» Men han var ute av stand til å bevege seg lenger enn til takskjegget, og selv om han ikke ville, ble han pent nødt til å bli. Slik hendte det seg at de tilbrakte hele natten med å våke, og de mettet hverandre med hellig samtale om det åndelige liv.

Det er ikke så merkelig at en kvinne denne gangen ble ham for sterk. Hun ønsket å være lenge sammen med sin bror, og i følge det Johannes sier, er Gud kjærlighet. Ved Guds rettferdige dom var hun sterkere enn ham, fordi hun elsket mer.

Dagen etter drog den ærbare kvinnen tilbake til sitt eget kloster, og gudsmannen tilbake til sitt. Tre dager senere, mens han befant seg i klosteret, løftet han blikket og så sin egen søsters sjel, som hadde forlatt legemet, i en dues skikkelse stige inn i himmelens helligdom. Overlykkelig over at en så stor ære var blitt henne til del, takket han den hellige Gud med hymner og lovsanger og kunngjorde hennes død for brødrene. Han sendte dem straks for å føre liket til klosteret og legge det i den graven han hadde forberedt for seg selv. Slik skjedde det at de som alltid var ett i sjel og sinn i Gud, heller ikke fikk sine legemer adskilt av graven.

I dag, 6. februar, feirer Kirken minnet om de japanske martyrer, Paul Miki og hans ledsagere, som led martyrdøden i 1597. Til Matutin leste vi følgende rørende beretning om deres død:

Fra en samtidsberetning om de hellige martyrer Paul Miki og hans ledsagere.

Dere skal være mine vitner

Da de var blitt korsfestet, var det et under å se hvor modige de var, noe snart pater Pasius, snart pater Rodriguez oppmuntret dem til å være. Pater Commissarius forble hele tiden hengende ubevegelig, med øynene løftet mot himmelen. Frater Martin fremsa flere salmer, med verset «In manus tuas, Domine», for å takke Gud for hans godhet. Frater Franciscus Blancus takket også Gud med høy røst. Frater Gonsalves bad med meget høy røst Herrens bønn og englehilsenen.

Paul Miki, vår bror, så at han var blitt beæret med en fornemmere plass enn han noensinne før hadde hatt. Han forklarte først for tilskuerne at han var japaner og tilhørte Jesu Selskap, at han var i ferd med å dø for å ha forkynt Evangeliet, og at han takket Gud for så stor en ære. Deretter tilføyde han: «Når jeg nå har nådd dette punkt i mitt liv, tror jeg ikke det er noen av dere som vil mene at jeg vil si noe annet enn sannheten. Derfor sier jeg dere at det ikke finnes noen annen vei til frelse enn den de kristne følger. Og fordi kristendommen lærer meg å tilgi mine fiender og alle som gjør ondt mot meg, tilgir jeg av et godt hjerte kongen og alle som har forårsaket min død, og ber dem om å ta imot den kristne dåp.»

Dernest vendte han blikket mot sine ledsagere og begynte å oppmuntre dem i dødskampen. Da strålte alle opp av glede, og særlig Ludvig. Da en kristen ropte til ham at han snart ville være i paradis, viste han ved håndbevegelser og kroppsbevegelser hvor fylt av glede han var, og alle stirret på ham.

Antonius, som var den siste i rekken, ved siden av Ludvig, løftet øynene mot himmelen, og etter å ha påkalt Jesu og Marias allerhelligste navn, istemte han salmen «Laudate, pueri, Dominum», som han hadde lært under katekismeundervisningen i Nagasaki. Med henblikk på trosundervisningen får nemlig barna der i oppgave å lære er del salmer utenat.

Andre igjen gjentok og gjentok med fredfylte ansikter: «Jesus, Maria». Noen formante dem som stod omkring til føre et liv som sømmer seg kristne. Ved slike og lignende handlinger viste de at de var beredt til å dø.

Så begynte de fire bødlene å trekke spydene sine ut av de skjedene som japanerne benytter seg av. Da de så dette skrekkelige syn, begynte alle de troende å rope: «Jesus, Maria», og deretter steg en sår jammer opp mot himmelen. Med ett eller to stikk gjorde bødlene det av med dem alle på kort tid.

Les om disse martyrene på katolsk.no.

31. januar feirer Kirken den kjente ‘underviseren’ og grunnleggeren av salesianerne, Johannes Bosco, som døde i 1888, og vi leser i dag til matutin fra et av hans egne brev:

Fra den hellige Johannes Boscos brev. – Epistolario, Torino 1959, 4, 201-203.

Jeg har alltid arbeidet med kjærlighet

Dersom vi vil dra omsorg for våre elevers sanne salighet og gjøre dem best mulig skikket til å gjøre sin plikt i livet, må dere fremfor alt aldri glemme at dere er i foreldrenes sted for disse kjære ungdommene. For deres skyld har jeg alltid arbeidet med kjærlighet, studert og utført min prestegjerning, og ikke bare jeg, men hele salesianerkongregasjonen.

Hvor ofte i løpet av min lange karriere, kjære sønner, har jeg ikke måttet minne meg selv om denne store sannhet! Det er jo så mye lettere å bli sint enn å bære over, å true en elev heller enn å overtale ham. Ja, jeg vil påstå at det passer vår utålmodighet og vår hovmodighet bedre å straffe de oppsetsige snarere enn å rettlede dem med fast og kjærlig hånd.

Jeg anbefaler dere den kjærlighet Paulus opptrådte med overfor sine nydøpte, og som ofte drev ham til å gråte og bønnfalle når han fant dem lite lydhøre og opprørske mot hans kjærlighet.

Ta dere i vare slik at man ikke tror dere handler i sinne. Når man utmåler straff, er det vanskelig å bevare den sinnsro som er nødvendig for at det ikke skal oppstå mistanke om at vi handler for å vise vår autoritet eller for å gi utløp for sinne.

La oss betrakte som sønner dem vi har i vår varetekt. La oss stille oss i deres tjeneste, så å si, på samme måte som Jesus gjorde, han som kom for å adlyde, ikke for å befale. La oss sky alle former for herskesyke, og la oss ikke herske annet enn for bedre å tjene.

Det var jo slik Jesus forholdt seg til apostlene. Han bar over med dem, uvitende og rå, ja, til og med lite trofaste, som de var. Han opptrådte med slik velvillighet, fortrolighet og vennlighet overfor syndere at noen undret seg, andre ble forarget, og atter andre fattet håp om at det var mulig å få tilgivelse hos Gud. Og derfor befalte han oss å være milde og ydmyke av hjertet.

De er våre sønner. Når vi irettesetter dem, må vi derfor la alt sinne fare, eller i det minste tøyle det slik at det nesten er slukket. Intet opprør i sinnet, ingen forakt i øynene, ingen sarkasme i munnen, men barmhjertighet i øyeblikket og håp for fremtiden, slik det sømmer seg sanne fedre som virkelig forsøker å rettlede og forbedre.

I alvorlige forseelser er det bedre ydmykt å be til Gud enn å la ordene flomme. Slikt sårer sinnet til dem som lytter, og er de skyldige til ingen nytte.

På NLM-bloggen (NLM=The New Liturgical Movement) leser jeg et interessant (og litt dristig) innlegg om Vatikankonsilet og den påfølgende liturgireformen. For noe katolikker er den nye liturgien (på morsmålet) det eneste forbinder med konsilet skriver Peter Kwasniewski. Men selvsagt tok konsilet opp mange andre spørsmål, skriver han, og det som skjedde med liturgien årene etter konsilet var egentlig noen annet (eller mye mer) enn det biskopene hadde bedt om. Slik skriver han:

Pope John Paul II pointed out: “For many people, the message of the Second Vatican Council was perceived principally through the liturgical reform” (Vicesimus Quintus Annus, 12).

That’s just the problem in a nutshell, isn’t it? If the liturgical reform itself was bungled—and, in the wake of the scathing critiques of Gamber, Ratzinger, Nichols, Lang, Mosebach, Robinson, Reid, et alia, it is no longer intellectually honest to think that it was not, in some very important respects—and, what is worse, if its implementation was still further compromised by the prevailing secularism of the environment into which it was launched, one must ask: What version, or rather, what caricature, of Vatican II did those many people perceive whose idea of the Council came, perhaps exclusively, from the liturgical revolution?

They took in little or nothing of the authentic doctrine of the Council—the salubrious doctrine that, according to John XXIII’s intention and the very words of Vatican II itself, fully accorded with the teaching of former ecumenical councils, especially those of Trent and Vatican I. … …

… What is necessary today is to show, patiently, persistently, and accurately, with the humility and confidence born of careful study, that the fathers of Vatican II did not desire or ask for the liturgical reform that came out of Bugnini’s Consilium, that the Novus Ordo Missae is not in full accord with Sacrosanctum Concilium, and that the teaching of the sixteen official documents of Vatican II supports rather than dismantles traditional Catholic theology and piety. …

Dette leste vi Matutin tirsdag i første uke i det alminnelige kirkeår, fra Fra Jesu Siraks sønns visdoms bok 11,11-28

Stol på Gud alene

Den ene sliter og strever og har det travelt, men alt blir bare verre; en annen har det tungt og trenger hjelp, er fattig på styrke og rik på armod; men Herren ser til ham i nåde, reiser ham opp av fornedrelsen og bringer ham ære, så mange må undre seg over ham.

Medgang og motgang, liv og død, armod og rikdom — alt kommer fra Herren. De gudfryktige får Herrens gaver i varig eie; det han har behag i, vil for alltid ha fremgang. Eti mann kan bli rik ved sparing og gjerrighet, men hva har han igjen for det? Om han sier: «Nå vil jeg slå meg til ro og nyte det jeg har samlet» — så vet han ikke når tiden kommer, når han må avstå sitt gods til andre og dø.

Utfør det som er pålagt deg, gå opp i det og bli gammel mens du gjør din gjerning. Undre deg ikke over synderens medgang, men stol på Herren og gjør ditt arbeid. For det er ingen sak for Herren å gjøre den fattige rik på et blunk. Herrens velsignelse er den gudfryktiges lønn, brått kan han la sin velsignelse blomstre. Si ikke: «Hva mer har jeg bruk for? Hva mer kan jeg skaffe meg nå?» Si ikke: «Jeg har det jeg trenger; hva ondt kan vel ramme meg nå?» Motgang glemmes på lykkens dag; og på motgangens dag glemmes lykken. For det er ingen sak for Herren å gjengjelde et menneske etter dets ferd den dagen det dør. En kort stunds ulykke fjerner minnet om gode kår; når mennesket dør, skal dets livsferd bli kjent. Pris ingen lykkelig før han er død, på sin utgang skal mennesket kjennes.