Liturgi

Felles sakramentstilbedelse 2. juni

Katolsk, Liturgi /

På katolsk.no leser vi nå om markeringen av Corpus Christi søndag 2. juni:

I anledning Troens år har pave Frans oppfordret katolikker over hele verden til å delta i tilbedelse av Alterets hellige sakrament samtidig. Tilbedelsen finner sted førstkommende søndag, klokken 17-18 i anledning Kristi Legemes og Blods fest. Festen er egentlig førstkommende torsdag, men flyttes mange steder, inkludert i Norge og i Italia. Tradisjonen tro feirer paven tradisjonelt dagen med en prosesjon i Romas gater (fra San Giovanni in Laterano til Santa Maria Maggiore) på torsdag. I år vil han i tillegg fra Peterskirken lede alle verdens katolikker i en times tilbedelse på søndagen.

Også menighetene og klostrene i Norge er oppfordret til å delta. Med på initiativet er blant annet St. Olav domkirke i Oslo. Kontakt din menighet for å høre hva som skjer. De som ikke har anledning til å bli med på tilbedelse i menigheten, oppfordres til å be privat i sine hjem og familier. …..

Så langt vet jeg/vi ikke hvordan opplagget blir i St Olav kirke, om markeringen i St Hallvard kirke kan man lese her. Det blir sakramentstilbedelse hele timen fra kl 17 til 18, avsluttet med sakramental velsignelse, men nokså enkelt og stille.

Tradisjonell latinsk søndagsmesse i Stavanger (i tillegg til Oslo)

Liturgi, TLM /

Jeg er blitt informert om, og leser også på St Svithun menighets nettsider, og man i Stavanger nå skal begynne med faste søndagsmesser etter den tradisjonelle ritus: «Vi begynner å feire messe etter missale romanum 1962 (tridentisk messe) 1. søndag i måneden kl 13.00. Starten er 2. juni. Alle er hjertelig velkomne!»

Denne nyheten gleder meg. Det feires ikke mange tradisjonelle messer i Norge, men nå er det i alle fall hver første søndag i måneden i Stavanger og fjerde søndag i måneden i Oslo (St Hallvard). Hos oss er det kommende søndag kl 08.00.

24. mai: Overføringen av Dominikus’ legeme

Katolsk, Liturgi /

Den hellige Dominikus døde 6. august 1221, og hans minnedag er nå 8. august. Men i dag, 24. mai, feirer dominikanere (ikke vi andre) at hans legeme i 1233 ble flyttet: «In accordance with his wishes, St Dominic was buried ‘beneath the feet of his brethren’ in the church of St Nicholas of the Vineyards, Bologna. Many of the sick avowed that they had been healed of their infirmities at his tomb; the brethren however were loath to recognise these miracles and accept votive offerings. However, on 24 May 1233, at the urging of Gregory IX and in the presence of Theodoric, archbishop of Ravenna and papal legate, Dominic’s body was moved to a marble sepulchre during…» (kilde). (Bildet her av hl Dominikus’ grav tok jeg selv i Bologna i 2006.)

dominikus_grav Og siden den norske tidebønnboken er laget av dominikanerne (og -innene) i Norge, er denne minnedagen med, og i dag kan vi lese:

Fra «Boken om prekebrødrenes begynnelse» av Den salige Jordan fra Sachsen

Denne mann var Kristi vellukt

Høytidsdagen var kommet da overføringen av den fremragende lærers legeme skulle feires. Den ærverdige erkebiskop og en mengde biskoper og prelater var til stede. Til stede var også et utall fromme mennesker fra ulike egner. Bolognesernes væpnede styrker var også nærværende for at ikke det allerhelligste legemes odel skulle frarøves dem. Brødrene var engstelige, bleke og bad fryktsomt; de skalv av frykt der hvor intet var å frykte, nemlig at den hellige Dominikus’ legeme, som så lenge var blitt utsatt for regn og hete, skjult i en simpel grav, likesom en som ble regnet blant de døde, skulle være markspist og utsette de tilstedeværendes neser for en forferdelig stank som ville kaste skygge over den hengivenhet som tilkommer så stor en mann. Siden de ikke visste hva de skulle gjøre, var deres eneste tilflukt helt å overgi seg til Gud. I hengiven fromhet steg biskopene frem til graven; andre kom med verktøy.

Stenen som var muret fast til graven med svært sterk sement, ble løftet opp, under lå en trekiste dekket av jord, slik den ærverdige pave Gregor, som den gang var biskop av Ostia, hadde bisatt det hellige legeme. I kisten var et lite hull. Straks stenen var fjernet, begynte det å strømme en så vidunderlig duft ut av hullet at de som stod rundt, fjetret undret seg over hva dette var for vellukt. Det ble befalt å ta bort kistelokket, og duften fra kisten overgikk alt hva parfymeforretninger, paradisiske dufter, rosengårder, enger av liljer og fioler og all slags blomsterduft, kan prestere. Når likvognen ruller gjennom Bologna, hender det rett som det er at blir byen gjennomsyret av stank. Men da den ærverdige Dominikus’ grav ble åpnet, jublet byen over å bli renset ved en duft som overstiger all vellukts sødme.

De som var til stede, stod som fjetret, og lamslåtte kastet de seg ned på jorden. Deretter styrter de frem og blander glede med gråtkvalte rop til Gud. Frykt og håp står ansikt til ansikt på sjelens val og går en vidunderlig holmgang, alt mens de kjenner den underfulle duftens sødme. Også vi kjente denne duftens vellukt, og det vi har sett og kjent, det vitner vi om. For aldri kunne vi ha fått nok av slik en sødme, selv om vi lenge og med begeistring ble stående ved legemet til bæreren av Herrens ord, den hellige Dominikus. Denne sødme fjernet all tvil, inngjøt andakt, avstedkom mirakler. Dersom man berørte legemet med hånden eller med beltet eller noe annet, ble denne duften hengende i lang tid etter. Legemet ble ført til en marmorsarkofag for å gravlegges i sin egen vellukt. Den vidunderlige duft som kom fra legemet, viste klart for alle at denne var Kristi vellukt.

Erkebiskopen feiret de hellige mysterier, og siden tredje pinsedag var runnen, istemte koret til introitus «Accipite iucunditatem gloriæ vestræ» («Motta deres herlighets glede»), og brødrene lyttet i sin glede til disse ord som var de en røst fra himmelen. Trompeter gjallet, folk satte opp en utallig mengde kjerter, andektige prosesjoner satte seg i bevegelse, «Benedictus Jesus Christus» gjenlød alle vegne.

Om messefeiringen – vende seg mot folket eller mot Gud

Liturgi /

I en diskusjon om den nye engelske oversettelsen av messen leser jeg på bloggen The Deacon’s Bench hva en prest nylig opplevde og hans reaksjoner på dette:

I concelebrated at a Funeral Mass with an older priest (about 75) about four months after the new Missal came into use. I was the main celebrant. His parts were reading the Gospel and the sections of the Eucharistic Prayer given to concelebrants.

He did this with real difficulty, the reason being that he kept trying to look at the congregation as he read. This is much easier with the older, easily memorized text. This book keeps you needing to read from it.

Most priests do not seem to ever have thought about the nature of ritual at all. The priest who comes out on the altar and greets the folks in his own colloquial way, and then starts the Mass with the text, doesn’t ealize that there IS a greeting in the Mass. He speaks in “real life” and then retreats to the formal worship. He does so at the end as well. “Have a nice day!”

This priest I concelebrated with did not seem to realize that in the Eucharistic Prayer we are speaking to God, not the congregation.

I believe that putting the priest celebrant behind the altar facing the people was a very serious, core error. When I celebrate the Traditional Mass or the Anglican Use liturgy (which is generally celebrated with the traditional altar ceremonies), I come before the altar, face it in the same direction as the people, and begin Mass by addressing Him. I submit myself to the rite; the people submit themselves to the rite. We participate together.

The Novus Ordo has made the priest the focus. He starts by initiating a dialogue with the people. He keeps up this dialogue throughout the Mass. He stands behind the Altar like Julia Childs doing a cooking demonstration at her kitchen island.

Subtly but pervasively this has changed our whole approach to worship. ….

Jeg syns også det er ganske ødeleggende om presten ser på folket svært mye mens han ber til Gud, og det har jeg nevnt flere ganger tidligere. Det er mulig å holde fokus rett sted selv om alteret er vendt mot folket, men alter vendt den tradisjonelle veien syns jeg fungerer ganske mye bedre.

Jeg leste dette først hos Father Z, og på hans blogg er det en interessant kommentar fra en prest:

Since I have been a bit under the weather for the past week and a half, I have watched some TV. It gave me the chance to watch the Mass on television, since I wasn’t even able to say the Mass. There was a very good, very traditional priest at one of the Masses, but he had that same attitude. Throughout, he had to look up at the people. …. this looking up at the congregation during the prayers and every prayer ending, as if “he” needed the people’s consent. No, they give their assent to God in the Amen.

To liv – i tro og i beskuelse

Katolsk, Liturgi, Teologi /

Dagens lesning til Matutin:

Fra den hellige Augustins kommentar til Johannesevangeliet.

To liv

Kirken kjenner til to liv, etter det som er blitt åpenbart og betrodd den av Gud. Det ene er å leve i tro, det andre i beskuelse; det ene liv er den tid vi er på vandring, det andre er livet i de evige boliger; det ene tilbringes i strev, det andre i hvile; i det ene er vi underveis, i det andre er vi hjemme i vårt himmelske fedreland; i det ene skal vi handle og virke, i det andre får vi vår lønn når vi skuer Gud ansikt til ansikt.

Det første liv symboliseres ved apostelen Peter, det andre ved Johannes. Det første liv forløper i sin helhet her på jorden inntil verdens ende, og her tar det også slutt; det andre begynner først etter verdens ende, men i den kommende verden tar det aldri slutt. Til Peter sies det derfor om det første liv: «Følg meg»; og om det andre sies det angående Johannes: «Dersom jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!». Hva betyr så det? Så langt jeg kan fatte og begripe må dette bety: Du skal følge i mine fotspor i den forstand at du skal utholde onder som varer en tid, men han skal forbli værende inntil jeg kommer og bringer goder som ikke forgår. Dette kan sies klarere slik: Den fullkomne handling, merket med eksemplet fra min lidelse, skal følge i mine fotspor; den beskuelse som er påbegynt, skal forbli værende inntil jeg kommer, og når jeg kommer, vil jeg bringe den til fullendelse. Saktmodig å følge Kristus like inn i døden er fylden av tålmodighet; fylden av visdom forblir værende inntil Kristus kommer, og da skal den åpenbares. I dette liv må vi utstå denne verdens ondskap i de døendes land; i det neste skal vi skue Herrens godhet i de levendes land.

Når Herren sier: «Jeg vil at han skal bli værende inntil jeg kommer», er det ikke slik å forstå som om han sa: «bli igjen» eller «forbli for godt», men det betyr å vente, fordi det Kristus sier, skal ikke gå i oppfyllelse nå, men når han kommer tilbake. Men det som han sier til Peter: «Følg meg», kan ikke vente, for ellers når han ikke frem til det som ligger og venter. Nå skal man ikke skille disse to berømte apostler ad. De befant seg begge i det som Peter stod for, og begge ville befinne seg i det som Johannes symboliserte. Det var symbolsk at den ene skulle følge og den andre bli værende. Men hva troens liv angår, var det slik at begge utstod denne verdens elendighet, og begge så frem til de kommende goder i den fremtidige salighet. Men det er ikke bare Peter og Johannes dette angår — slik forholder det seg med hele Kirken, Kristi brud, for den skal befris fra de nåværende fristelser og frelses inn i den kommende salighet. Peter og Johannes symboliserte hver for seg de to liv; i virkeligheten vandret begge i livet her nede ved troen, og begge fikk del i det salige syn i evigheten.

Til beste for alle de hellige som er uadskillelige lemmer på Kristi legeme, fikk Peter, den fremste av apostlene, himmelrikets nøkler til å binde og løse for å styre Kirkens skip gjennom denne verdens stormer. Det var til beste for disse samme hellige at Johannes hvilte ved Kristi bryst, for å tilby dem det indre livs lune bukt. Det er nemlig ikke Peter alene, men hele Kirken som binder og avløser synder. Det er heller ikke Johannes alene som drikker av kilden fra Herrens bryst, han som forkynte Ordet i opphavet som var Gud hos Gud og andre ting om Kristi guddom og dype sannheter om Guds trefoldighet og enhet, som vi skal skue ansikt til ansikt i himlenes rike, men som inntil Herrens gjenkomst kun kan skimtes som i et speil, en gåte. Nei, det er Herren selv som utbrer selve Evangeliet over hele jordens krets slik at alle som tilhører ham, kan drikke av det, enhver etter det han formår.

Forkynnelse viktigere enn ettermæle

Generelt, Liturgi /

Vårt Land hadde en artikkel med denne overskrifta mandag, der skriver de bl.a.:

Minnetalen i en begravelse er underordnet, sier Sivert Angel, konstituert rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Angel leste med stor interesse Finn Skårderuds innlegg i Vårt Land sist torsdag, der han anklaget presten for å lyve under en minnetale: «Presten fortalte varmt om småbarnsfaren som hadde fått kreft. Det hadde vært svært vondt, selvfølgelig, altfor tidlig å gå bort, og ikke minst å etterlate seg tre farløse barn, men gradvis hadde han forsont seg med sin skjebne. …..»

Mange av problemene med begravelsens form og innhold er en utfordring som vi har arvet fra historien. Som følge av reformasjonen gikk begravelsen fra å være forbønn for avdøde til å bli forkynnelse. Man kunne ikke lenger gjøre noe for den avdøde etter hans død, men måtte nøye seg med å høre fortellingen om hans liv for å lære om tro, sier Angel.

Det er en tydelig forskjell mellom en protestantisk og en katolsk begravelse, at vi katolikker ber direkte (flere ganger i requiemmessen) for den avdøde. Men også hos oss er minneordene et spørsmål som kan være litt problematisk. Personlig pleier jeg alltid ha minneordene til slutt, og be de pårørende om å formulere det som skal sies, eller si det selv. Jeg syns det er fint at det sies noe personlig om den døde, rett før den avsluttende bønnen ved kisten, for ellers i begravelsen (inkl. prekenen) er det jo ikke den avdødes liv som er i sentrum – i det hele tatt. Jeg vet at også noen katolske prester har minneordene tidlig i seremonien, men selv syns jeg det blir for dominerende og lite fruktbart.

Vårt Land skriver så mer om minneordene:

Hvordan ser du på Skårderuds kritikk av prestens minnetale i den begravelsen han referer fra?
Selv om prestene vanligvis gjør en veldig god jobb, synes jeg Skårderud har et viktig poeng. Vi prester tenker at den beste trøsten vi kan gi og det eneste vi kan bidra med, er å bekrefte det vi tror at de pårørende ønsker, nemlig et vakkert bilde av avdøde.

Men er det ikke bildet som blir tegnet av den etterlatte i begravelsen viktig for de etterlatte?
Jo, selvfølgelig, men jeg tror det som er viktigst for dem, er å vise omsorg og ta avskjed: Dette må gis andre rom enn bare minnetalen. Den norske kirkes begravelsesliturgi gir rom for at man kan forholde seg til den døde i kista i begravelsen. Vi takker Gud for den avdøde og vi burde kunne be om tilgivelse for det vi ikke har fått gjort for avdøde, og vi burde kunne

Jeg reagerer i alle fall når man sier at «begravelsen er de pårørendes seremoni». Det er på en måte sant, men begravelsen er mer enn det. Den er en sent gudstjeneste i enhver menighet. Ved sine handlinger uttrykker den det sentrale i kristen tro, nemlig forsoning og oppstandelse, sier Angel.

Helligkåring av 800 lekfolk på Petersplassen 12. mai

Katolsk, Liturgi /

otranto_martyrer

Pope Francis is preparing to canonise an estimated 800 Italian laymen killed by Ottoman soldiers in the 15th century. The canonisation service will be on May 12 in St Peter’s Square and it will be the first carried out by the Pontiff since he was elected in early March.

The killing of the martyrs by Ottoman troops, who launched a weeks-long siege of Otranto, a small port town at the most eastern tip of southern Italy, took place in 1480.

When Otranto residents refused to surrender to the Ottoman army, the soldiers were ordered to massacre all males over the age of 15. Many were ordered to convert to Islam or die, but Blessed Antonio Primaldo, a tailor, spoke on the prisoners’ behalf. “We believe in Jesus Christ, Son of God, and for Jesus Christ we are ready to die,” he said, according to Blessed John Paul II, who visited Otranto in 1980 for the 500th anniversary of the martyrs’ deaths. …

Dette skriver Catholic Herald. Jeg besøkte selv Ótranto i februar 2006, og skrev om dette i august 2007:

Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år (2007), og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto.

Den hellige Josef

Liturgi /

1. mai feirer Kirken en minnedag for Den hellige Josef håndverkeren. Dagens kollektbønn og første lesning handler tydelig om arbeidets verdi, mens evangeliet og messens prefasjon fokuserer mer på det som er det viktigste med den hellige Josef; «den tro og kloke tjener». Slik er messens prefasjon:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud,
og med verdig lovprisning opphøyer,
velsigner og forkynner deg
på denne høytid til ære for den salige Josef.
Han er den rettferdige mann du gav Guds mor til ekte,
den tro og kloke tjener
du satte til overhode for Den hellige familie,
for at han i fars sted
skulle verne om din enbårne Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre,
han som var unnfanget ved Den Hellige Ånd.
Ved ham lovpriser englene, tilber herredømmene,
skjelver maktene for din majestet.
Alle himler og himmelkrefter og de salige serafer
forherliger den i samstemmig jubel.
Byd oss å forene vår røst med dem,
idet vi ydmykt istemmer:

Her er alle messens tekster, og her (siste par avsnitt) kan vi lese litt om hvordan denne ekstra festen for hl Josef er kommet. (Det er nå bare en valgfri minnedag, men jeg syns den bør feires alle steder i verden der 1. mai er arbeidernes dag – ikke i USA bl.a.)

Den salige pave Pius IX utnevnte ham i 1870 til «Universalkirkens beskytter», og oppmuntret også hans «patronatsfest», senere «høytidsdag», på tredje onsdag etter påske. Denne festen ble erstattet av pave Pius XII i 1955 med en fest den 1. mai for St. Josef, «arbeideren», senere «håndverkeren», innført som en motvekt mot sosialistenes feiring av dagen. Pave Leo XIII proklamerte ham som modell for fedre i 1889. Den salige pave Johannes XXIII foretok den første forandring som er gjort i messens Canonbønner på tusen år, ved den 13. november 1962 å forordne at Josefs navn skulle føyes til like etter Marias.

Ved Kristi oppstandelse åpnes dødsriket, ved de nydøpte fornyes jorden, ved den Hellige Ånd åpnes himmelen.

Liturgi /

Fra dagens matutinlesning:

Fra en påskehomilie av den hellige Maximus, biskop av Torino.

Ved Kristi oppstandelse åpnes dødsriket, ved de nydøpte fornyes jorden, ved den Hellige Ånd åpnes himmelen. Det åpne dødsriket gir døde fra seg, den nye jord lar oppstandne spire frem, den åpne himmel tar imot dem som stiger opp. Endelig kommer røveren til paradiset, de avdøde helliges legemer går inn i den hellige by, de døde vender tilbake til livet. Ved Kristi oppstandelse blir alle naturens elementer forklaret og hevet høyere opp. Underverdenen sender dem den holdt fanget, tilbake til jorden, jorden dem den begravet, til himmels; himmelen fører dem den tar imot, frem for Herren. I ett nu reiser Frelserens lidelse opp fra underverdenen, løfter opp fra jorden, gir sete i himmelen. For Kristi oppstandelse er liv for døde, tilgivelse for syndere, herlighet for hellige. Den hellige profeten David innbyr all skapningen til festen for Kristi oppstandelse, for han sier at den dag som Herren har gjort, er en dag til fryd og til glede.

Kristi lys er dag uten natt, dag uten ende; hans lys er overalt, det stråler alle vegne, overalt er det uten ende. Apostelen sier at denne dag er Kristus. «Natten er omme,» sier han, «og dagen stunder til». Natten er omme, sier han, og den skal aldri mer stunde til, slik at du skal skjønne at når Kristi lys bryter frem, jages djevelens mørke på flukt uten at syndens natt igjen faller på. Ved sitt evige lysvell fordriver den det mørke som var, og beskytter mot synden som ligger på lur.

For det er Sønnen selv som er denne dag, han som Faderen, som er dagen, betror sin guddoms hemmelighet. Ja, det er han som er dagen, han som sier gjennom Salomo: «Jeg lot et evig lys stige opp på himmelen». Som natt aldri følger på himmelens dag, slik følger ikke syndenes mørke på Kristi rettferdighet. Alltid skinner himmelens dag, den funkler og stråler og har ikke i seg noe som er mørkt. Slik er det også med Kristi lys: Alltid lyser det, alltid funkler det, alltid tindrer det, og noe syndemørke kan ikke være i det, slik evangelisten Johannes sier: «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det».

Derfor, mine brødre, skal vi alle glede oss på denne hellige dag. Ingen må holde seg borte fra festlighetene fordi hans samvittighet nages av synder, ingen må unnlate å ta del i den felles bønn fordi han knuges ned av sin syndebyrde. I dag skal selv synderen ikke fortvile, men håpe på tilgivelse; dette er ikke noen liten fortrinnsrett. For om røveren gjorde seg fortjent til paradiset, skulle ikke et kristenmenneske fortjene tilgivelse?

Se hele messen fra Peterskirken søndag 21. april

Liturgi, Paven /

Pave Frans ordinerte flere menn til prestetjeneste forrige søndag, og denne gangen syns jeg messen lignet mye på det vi ble vant til under pave Benedikt. Riktignok var messens hovedspråk italiensk og ikke latin, men messe 8 og Credo 3 ble sunget, og det hele var ganske høytidelig.

Erkebiskopen i San Fransisco ønsker den tradisjonelle messen feiret regelmessig

Liturgi, TLM /

Jeg har sikkert skrevet for lite om den tradisjonelle messen i det siste, men her er noe (fra NLM-bloggen):

At the request of Archbishop Salvatore Cordileone the Extraordinary Form of the Roman Rite will begin to be celebrated at Star of the Sea Parish, 4420 Geary Boulevard (at 8th Avenue) in San Francisco on May 26th, Trin­ity Sunday, at 11:00 A.M. and will continue each Sunday and Holy Day on a regular basis. ….

Bildet under viser den aktuelle kirken.

church_sanfrancisco

Hl Basilios den Store: Om Den Hellige Ånd og om dåpen

Liturgi /

Slik leste vi til matutin i dag:

Fra den hellige Basilios den Stores bok «Om den Hellige Ånd».

Ånden gir liv

Som del av sin plan om å føre oss til livet, skjenk Herren oss dåpens pakt. Dåpen preges både av død og liv. Vannet fremstiller nemlig døden, mens Ånden gir pant på liv. Og dette stiller oss overfor spørsmålet: Hvorfor blandes vannet med Ånden? Fordi hensikten med dåpen er dobbel, nemlig å tilintetgjøre syndens legeme slik at det ikke lenger skal bære frukt for døden, men leve ved Ånden og bære frukt i hellighet. Vannet er bilde på døden og tar imot legemet som i en grav. Ånden inngir livgivende kraft, forynger våre sjeler og fører dem fra den dødelighet som synden var skyld i, til livet slik det var fra opphavet ay. Dette er å fødes på nytt, av vann og Ånd: Slik døden skjer fyldest i vannet, slik gir Ånden oss liv. Ved tre neddykkinger og ved samme antall påkallelser forrettes dåpens store mysterium. Ved dette kommer dødens preg klart til uttrykk, samtidig som de døptes sjeler blir opplyst ved å motta kunnskap om Gud.

Dersom det altså finnes noen nåde i vannet, stammer den ikke fra vannets natur, men fra den Hellige Ånds nærvær. For dåpen «er ikke noen avleggelse av kroppens urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud». For å gjøre oss skikket til livet etter oppstandelsen, holder Herren opp for oss et liv helt i pakt med Evangeliet. Han pålegger oss å leve uten sinne, å tåle ondt, være ubesudlet av vellyst og ikke pengekjære. Slik gjør han oss i stand til å virkeliggjøre på forhånd og av eget valg det som livet i det hinsidige innebærer av natur.

Gjennom den Hellige Ånd gjeninnsettes vi i paradiset. Vi stiger opp til himlenes rike, på nytt blir vi Guds barn. Det er Ånden som gir oss frimodighet til å kalle Gud vår Far. Han gir oss del i Kristi nåde og gjør at vi kan kalles lysets barn. Gjennom Ånden får vi del i den evige herlighet, kort sagt, eie fylden av all velsignelse, både i denne verden og i den som skal komme. Gjennom Ånden gjenspeiles den skjønne glans av de goder som ligger og venter på oss, som om de allerede var til stede, de gode gaver vi gjennom troen ivrer etter å nyte. Hvis dette er pantet, hvordan ser resten ut? Hvis dette er førstegrøden, hvordan må da ikke avlingen være?

Kristus er den gode hyrde

Liturgi, Teologi /

Fra denne søndagens matutin:

Av den hellige Gregor den Stores førti homilier over evangeliene.

Kristus er den gode hyrde

«Jeg er den gode hyrde. Og jeg kjenner mine får», det vil si jeg elsker dem, «og mine kjenner meg». Det er som om han sa rett ut: «De som elsker meg, adlyder meg». For den som ikke elsker sannheten, kjenner den slett ikke. Siden dere nettopp har hørt, kjæreste brødre, om de farer vi, deres hyrder, er utsatt for, tenk da også over hvilke farer som truer dere, ut fra Herrens egne ord. Ransak dere selv og se om dere virkelig er hans får, se atter om dere kjenner ham, se etter om dere kjenner lyset fra sannheten. Jeg sier «kjenner» og med det mener jeg: kjenner, ikke ved tro, men ved kjærlighet. Kjenner, sier jeg, ikke i tro, men i gjerning. For evangelisten Johannes som sier dette, bekrefter dette der hvor han skriver: «Den som sier at han kjenner Gud, men ikke holder hans bud, er en løgner». Derfor er det at Herren her straks legger til: «- som Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen; og jeg gir mitt liv for mine får». Det er som om han sa rett ut: «At jeg kjenner Faderen og kjennes av ham, består i det at jeg gir mitt liv for mine får. Dette betyr at den kjærlighet som får meg til å dø for fårene, viser hvor høyt jeg elsker Faderen.»

Om disse fårene sier han så: «Mine får hører min røst; jeg kjenner dem og de følger meg og jeg gir dem evig liv». Og litt ovenfor sier han om dem: «Dersom noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst og gå inn og ut og finne beite». Han går nemlig inn til troen og fra troen går han ut til beskuelsen, fra tro til klarsyn, og han finner beite i det evige måltid. Hans får finner altså beite, fordi den som følger ham av udelt hjerte, finner næring på det evigvarende grønnsvær. For hva er de utvalgtes beitemark, om ikke den indre glede over paradisets eviggrønne have? De utvalgtes beitemark er nemlig nærværet av Guds ansikt, som uten ende nærer sinnet med livets brød når det beskues uten opphør.

La oss da, høyt elskede, søke hen til disse gressganger hvor vi kan glede oss over festlighetene sammen med så mange medborgere. Deres glade feststemning bør tjene oss til innbydelse. La oss oppildne vårt sinn, la troen flamme opp mot det som den tror, la vårt begjær slå som flammer opp mot himmelen. Den som elsker slik, er alt på vei. Ingen motgang skal få legge en demper på gleden ved denne indre fest. For om noen har satt seg fore å gå et sted, endrer da ikke ulendte veier hans forsett. Heller ikke skal rikdommens hildring få dåre oss, for tåpelig er den vandringsmann som glemmer å gå dit han skulle, bare fordi han får øye på fagre enger underveis.

Liturgien i det engelske ordinariatet

Liturgi /

På bloggen PrayTell leser vi:

Msgr. Keith Newton, Ordinary of the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham, issued “Guidelines for the celebration of the Holy Eucharist in the Personal Ordinariate of Our Lady of Walsingham” this Easter.

Here are some interesting items.
Recommended: Ad orientem (priest not facing the people); Eucharistic Prayer I (and not only on Sundays); plainchant (ICEL English, Latin Mass ordinary, Latin Marian antiphons); priests and deacons singing their liturgical texts; sung Gospel reading; retrieving propers but hymns are part of Anglican tradition; communion rail with kneeling communicants.

Required: RSV translation of lectionary (but see #24 on Jerusalem Bible with diocesan congregations); Communion in both forms (recommended: minister holds on to chalice).

Permitted: omitting the response of the Responsorial Psalm; collect from Book of Divine Worship or from Roman Missal (but not with “re-traditionalized” wording); Communion in hand (with “throne” bringing the Host to the mouth).

Den hellige Ireneus: Eukaristien er pant på oppstandelsen

Liturgi, Teologi /

Fra matutin torsdag tredje uke i påsketiden:

Av den hellige Ireneus’ skrift «Mot alle vranglærer».

Eukaristien er pant på oppstandelsen

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse». Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet fos oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme.

Når da kalken med vin blandet med vann og det nybakte brød tar imot Guds ord og blir Kristi blods og legemes eukaristi som vårt legeme styrkes og næres ved, hvordan kan de da hevde at legemet er uskikket til å ta imot Guds gave, nemlig evig liv, siden det næres av Kristi blod og legeme og er lem på hans legeme? For slik sier den salige apostel i brevet til efeserne: «For vi er lemmer på hans legeme, av hans kjøtt og hans ben». Ikke vet jeg hvilket åndelig og usynlig menneske han skulle si dette om, «for en ånd har ikke kjøtt og knokler». Nei, han taler om mennesket slik det virkelig er, nemlig bestående av kjøtt og nerver og knokler, og som styrkes av kalken som er lans blod og av brødet som er hans legeme.

Det har seg som med vintreet som etter å ha blitt satt i jorden, bærer frukt i sin tid, eller som med «hvetekornet som faller i jorden». Etter å ha gått i oppløsning bærer det mange foll ved Guds Ånd som «fyller jorden». Deretter blir vinen og kornet til næring for menneskene ved kyndig stell. Etter å ha tatt imot Guds ord, blir de så eukaristi, det vil si Kristi legeme og blod. På samme måte skal våre legemer, næret av eukaristien, lagt i jord og oppløst i jorden, oppstå i sin tid, idet Guds ord gir dem del i oppstandelsen «til Gud Faders ære», han som kler dette dødelige i udødelighet og dette forgjengelige i uforgjengelighet, for Guds kraft fullendes i avmakt.

Dagens matutinbønn: Om feiring av eukaristien

Katolsk, Liturgi /

Slik leser vi i dag til Matutin:

Fra den hellige Justin Martyrs første forsvarsskrift for de kristne.

Feiring av eukaristien

I det måltid som vi kaller «eukaristi», har ingen annen lov til å ta del enn den som tror at det vi lærer, er sant, som er blitt renset i det bad som gir osts syndsforlatelse og gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss. For vi tar ikke imot dette som alminnelig brød eller alminnelig drikk; men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, ble menneske av kjøtt og blod ved Guds ord for vår frelses skyld, slik har vi også lært at den mat som er velsignet ved de bønnens ord vi har fra ham, og som vårt kjøtt og blod næres ved når den er forvandlet, den er Jesu kjøtt og blod, han som ble menneske av kjøtt og blod.

For apostlene har i de erindringer de har nedtegnet, og som kalles «evangelier», fortalt at det var slik det var blitt befalt dem, nemlig at Jesus tok brødet, takket og sa: «Gjør dette til minne om meg, – dette er mitt legeme.» På samme måte tok han begeret, takket og sa: «Dette er mitt blod,» – og at det var bare dem han gav det til.

Etterpå minner vi alltid hverandre om dette. Og de velstående bistår de trengende, og vi holder alltid sammen. Vi velsigner alle tings Skaper gjennom hans Sønn Jesus Kristus og gjennom den Hellige Ånd for alt det vi bærer frem.

Og på den dag som kalles Solens dag, samles alle som bor både i byen og på landet på ett sted. Da blir apostlenes erindringer og profetenes skrifter lest høyt, så lenge som tiden tillater det. Deretter, etter at lesningene er avsluttet, holder forstanderen en tale hvor han oppfordrer til å etterleve denne gode lære. Deretter reiser vi oss og oppsender bønner. Etter at bønnene er avsluttet, blir det, som før fortalt, frembåret brød og vin og vann, og forstanderen fremsier også bønner og takksigelser som best han kan, og folket svarer sitt bifallende «amen». Deretter blir de velsignede elementer utdelt og fortært av alle og sendt med diakonene til de fraværende. De velstående og de som ønsker det, yter frivillig hver sitt bidrag. De innsamlede midler blir overlatt forstanderen, og han bistår foreldreløse og enker, dem som av sykdom eller andre grunner er i nød, fanger og fremmede på gjennomreise – kort sagt, han er alle nødlidendes forsørger.

Vi holder våre fellesskapsforsamlinger på Solens dag fordi den er den første dag, den dag da Gud forvandlet mørket og materien og skapte verden, og fordi Jesus Kristus, vår Frelser, på den samme dag stod opp fra de døde. For det var dagen før Saturn dag de korsfestet ham, og dagen etter Saturns dag, det vil si på Solens dag, at han viste seg for sine apostler og disipler og underviste dem i det som vi har fremlagt, også til deres overveielse.

I dag feirer vi 25. mars (to uker for sent)

Katolsk, Liturgi /

Siden høytiden for Herrens bebudelse (25. mars) i år falt på mandag i den stille uke, kunne den ikke feires før i dag, etter at påskeoktaven var over. Til Matutin leste vi i dag følgende sentrale tekst:

Fra Pave Leo den Stores brev til Flavianus – Epistola XXVIII

Vår forsonings mysterium

Guds natur og menneskets natur, Guds vesen og menneskets vesen, forble slik de var, men de kom sammen i en person. Dermed iførte kongeverdigheten seg ringhet, kraften svakhet, evigheten dødelighet. For å betale vår gjeld forenet Guds uforgjengelige natur seg med vår forgjengelige. For å kunne helbrede oss var den ene og samme mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, på samme tid i stand til å dø i kraft av sin menneskelighet og ute av stand til å dø i kraft av sin guddommelighet.

Den sanne Gud ble født i et sant menneskes fulle og hele natur, helt ut guddommelig, helt ut menneskelig. Det vi kaller menneskelig, er det som ble skapt i oss av Skaperen i opphavet, det han tok opp i seg for å gjenskape. Det som bedrageren tilføyde, og som det bedratte menneske slapp inn i seg, finnes det nemlig ikke spor av i Frelseren. Selv om han delte våre menneskelige svakheter, ble han ikke dermed delaktig i våre synder. Han tok en slaves skikkelse, men uten syndeplett. Han løftet menneskenaturen opp, uten dermed å forringe Guds natur. Han, Skaperen og Herren over alt som er, gav avkall på sitt eget. Han gav seg til syne og ville være en dødelig blant dødelige, ikke av avmakt, men av barmhjertighet. Slik har det seg at han som var i Guds skikkelse, skapte mennesket, alt mens han ble menneske i en tjeners skikkelse.

Guds Sønn trer altså inn i verden her nede. Han stiger ned fra sin trone i himmelen uten å forlate den herlighet han har hos sin Far; han fødes på en ny måte, ved en ny fødsel. På en ny måte fordi han som er usynlig i kraft av sin guddommelige natur, blir synlig i kraft av vår natur, han, den ufattelige, ville la seg fatte; han som er før all tid, blir til i tiden; altets Herre tok en tjeners skikkelse og skjulte sin majestets uendelige velde; den uforgjengelige Gud unnså seg ikke for å bli et forgjengelig menneske, — han, den udødelige, underkastet seg dødens lov.

Han ble født ved en ny fødsel, for den ukrenkede jomfruelighet kjente ikke den onde lyst, men stilte den kjødelige materie til tjeneste. Fra sin Mor tok han opp i seg den menneskelige natur, ikke menneskets syndighet. Selv om vår Herres Jesu Kristi fødsel skjedde ved et under, unnfanget som han ble i en jomfrus skjød, er ikke dermed hans natur vesensforskjellig fra vår.

Han som er sann Gud, er også sant menneske, og det finnes intet usant i denne forening, for menneskets ringhet og guddommens høyhet forholder seg gjensidig til hverandre. Slik Gud ikke forandres ved sin barmhjertighet, slik oppslukes ikke mennesket av Guds storhet. Hver natur virker i samsvar med det den er, men i fellesskap med den andre, hvilket vil si at Ordet handler i samsvar med Ordet, og kjødet i samsvar med kjødet. En natur gjør under, den andre lar seg mishandle. Og på samme måte som Ordet ikke forlater den likhet det har med Faderens herlighet, slik fjerner ikke kjødet seg fra vår natur. Det må ofte gjentas at han er en og den samme, i sannhet Guds Sønn, i sannhet menneskesønn. Han er Gud, for «i opphavet var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»; han er menneske, for «Ordet ble kjød og bodde iblant oss».

I den norske tidebønneboken leser vi om denne teksten:

Leo den Store, pave 440-461, grep på en avgjørende måte inn i den kristologiske strid som førte til konsilet i Kalkedons (451) fastleggelse av den ortodokse tro på to naturer i Gudmennesket. Hans brev til Flavianus, patriark av Konstantinopel, datert den 13. juni 449, ble foranlediget av at et økumenisk konsil var sammenkalt i Efesus til forsvar for den monofysittiske munken Eutykes. Dette brevet, også kalt Tomus Leonis, utgjør den mest autoritative fremstilling av den tro som ble bekjent av konsilet i Kalkedon. Det ble tatt inn i konsilets akter.

Surgens Iesus mane prima sábbati, appáruit primo Maríæ Magdalénæ, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på lørdagen i påskeoktaven er fra Markus 16,9–15 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

Da Jesus var oppstanden, tidlig søndag morgen, viste han seg først for Maria fra Magdala, som han hadde drevet syv demoner ut av. Hun gikk avsted for å fortelle det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da hun fortalte at han levde, og at hun hadde sett ham, ville de ikke tro det. Senere viste han seg i en annen skikkelse, for to av dem, mens de var på vei ut på landet. Disse gikk også og fortalte det til de andre, men heller ikke de ble trodd. Men til sist viste han seg for de elleve selv, mens de satt til bords, og bebreidet dem en slik innbitt vantro, at de hadde nektet å tro dem som hadde sett ham oppstanden. Så sa han til dem: «Gå ut og forkynn evangeliet verden over, for hver og en som Gud har skapt! Den som tror og lar seg døpe, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt.»

Hoc iam tértio manifestávit se Iesus discípulis suis, postquam resurréxit a mórtuis, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på fredagen i påskeoktaven er fra Johannes 21,1–14 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid viste Jesus seg enda en gang for disiplene. Det skjedde ved Tiberiassjøen, og gikk slik til: Simon Peter og Thomas (også kalt Didymos) og Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og enda to andre av hans disipler, var sammen. Så sier Simon Peter: «Jeg går for å fiske.» Og de andre svarer: «Vi går også med.» Så gikk de avsted og ombord i båten, men den natten fikk de ingenting. Da det grydde mot dag, stod Jesus der på strandbredden. Men disiplene skjønte ikke at det var ham. Jesus sier da til dem: «Har dere ikke fått noe fisk, barn?» De svarte nei. Da sier han: «Kast noten på høyre side av båten, så får dere fangst.» De gjorde så, og dermed var noten så full av fisk at de ikke var i stand til å hale den inn. Da sier den disippel som Jesus holdt så meget av, til Peter: «Det er Herren,» så hektet Simon Peter kittelen om seg – han hadde nemlig stått uten klær – og kastet seg på sjøen. De andre disiplene kom efter med båten – de var ikke langt fra land, bare et par hundre alen – og med den fulle noten på slep. Idet de steg i land, fikk de se at der lå noe fisk og ble ristet over en kullild, og brød ved siden av. Jesus sa til dem: «Bring hit noe av den fisken dere fikk.» Simon Peter gikk ombord i båten og trakk noten i land. Den var full av store fisk, ikke færre enn hundreogtreogfemti, men til tross for mengden var ikke noten revnet. Jesus sier så til dem: «Kom og spis.» Ingen av disiplene våget å spørre ham hvem han var, for de visste godt at det var Herren. Men Jesus går hen og tar brødet og deler ut til dem, og likeså med fisken. Dette var tredje gang Jesus viste seg for disiplene, efter sin oppstandelse fra de døde.

Stetit Iesus in médio discipulórum suórum, et dixit eis: Pax vobis, allelúia.

Liturgi /

Evangeliet på torsdagen i påskeoktaven er fra Luk 24,35–48 (overskriften er antifon til dagens Benedictus):

På den tid fortalte disiplene om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.» Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring, de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: «Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i salmene – måtte oppfylles.» Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: «Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vidner. Selv skal jeg sende dere hva min far har lovet dere. Bli bare i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye!» Så førte han dem ut mot Betania, og løftet sine hender og velsignet dem, – og ennå mens han lyste velsignelsen, skiltes han fra dem og ble tatt opp i himmelen. De kastet seg da ned i tilbedelse. Derpå vendte de tilbake til Jerusalem i jublende glede, og var siden stadig i templet for å lovprise Gud.

Skroll til toppen