Liturgi

Det var på denne dagen, 9. januar, at jeg feiret min aller første messe, min primitz, og i år 2000 var det også samme søndag, festen for Herrens dåp. Jeg har notatene fra min preken den dagen, men har ikke tenkt å se på dem – jeg hadde ikke mye tid eller krefter til å tenke på prekenen den dagen, og ingen nevnte for meg at det er vanlig at en annen prekst preker i en slik første messe.

I år har jeg på nytt sett på en preken av den hellige Gregor av Nazianz (300-tallet) på denne festen, der han bl.a. prøver å sette seg inn i Johannes døperens tanker denne dagen:

… Kristus blir opplyst [i dåpen], la oss skinne sammen med ham! Kristus døpes, la oss gå ned i dåpens bad sammen med ham! Johannes er i ferd med å døpe, Jesus nærmer seg. Muligens er det for å helliggjøre døperen, men helt klart er det for å helliggjøre den gamle Adam og begrave ham helt og holdent i vannet. Men før han helliggjør dem og for deres skyld, helliggjør han elven Jordan. På samme måte som han var Ånd og kjød, slik innvier han ved Ånd og vann.

Døperen vegrer seg, Jesus står på sitt. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, sier lampen til solen, røsten til ordet, brudgommens venn til brudgommen, den største av dem som er født av kvinner, til den førstefødte av all skapningen, han som hoppet i morsliv, til ham som allerede i morsliv ble tilbedt, han som har gått forut og igjen skal gå foran, til ham som nå blir åpenbart og som atter en gang skal åpenbares. ”Jeg har behov for å bli døpt av deg”, underforstått: ”og for din skyld”, for han visste nemlig at han skulle motta martyriets dåp, eller, på samme måte som Peter, visste han at det ikke bare var hans føtter som skulle vaskes. ….

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …
Deus, qui hodierna die Ungenitum gentibus stella duce revelasti: concede propitius: ut, qui jam te ex fode cognovimus, usque ad contemplandam speciem tuae celsitudinis perducamur. Per eumdem Dominum nostrum …

Lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. Løft dine øyne og se deg om! De samler seg alle og kommer til deg. Dine sønner kommer langt bortefra, dine døtre blir båret på armen. Da skal du se det og stråle av glede, hjertet skal skjelve og vide seg ut. For havets rikdom strømmer imot deg, folkenes skatter kommer til deg. Et mylder av kameler dekker landet, kamelfoler fra Midjan og Efa. Der kommer alle fra Saba, gull og røkelse fører de med seg. Med glede forkynner de Herrens pris. Slik lyder Herrens ord.

GRADUALE (Jes. 60:6, 1)
Alle skal de komme fra Saba, gull og røkelse skal de føre med, og Herrens pris skal de forkynne. Stå opp, Jerusalem, og bli lys! For Herrens herlighet har stått opp over deg.
Omnes de Saba venient aurum et thus deferentes, et laudem Domino annuntiantes. Surge, et illuminare, Jerusalem: quia gloria Domini super te orta est.

ALLELUJAVERS
Alleluja. Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum. Alleluja.

Evangelium: Matteus 2,1-12
Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.” Da kong Herodes hørte det, ble han meget urolig, og hele Jerusalem med ham. Han kalte sammen alle overprestene og folkets skriftlærde og spurte dem hvor Messias skulle fødes. “I Betlehem i Judea,” svarte de, “for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.” Da kalte Herodes vismennene til seg i all stillhet og spurte dem ut om tiden da stjernen hadde vist seg. Så sendte han dem til Betlehem og sa: “Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.” Da de hadde hørt kongens ord, drog de av sted. Stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem, inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. Så åpnet de sine skrin og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra. Men i en drøm ble de varslet om at de ikke måtte vende tilbake til Herodes, og de tok en annen vei hjem til sitt land. Slik lyder Herrens ord.

OFFERTORIUM (Salme 71 (72):10,11)
Kongene fra Tarsus og øyene skal ofre gaver; kongene fra Arabia og Saba skal føre gaver med; og alle jordens konger skal tilbe ham, alle folkeslag skal tjene ham.
Reges Tharsis et insulae munera offerent: reges Arabum et Saba dona adducent: et adorabunt eum omnes reges terrae: omnes gentes servient ei.

KOMMUNIONSVERS (Jfr. Matt 2, 2)
Vi har sett hans stjerne i Østen, og kommer med gaver for å tilbe Herren.
Vidimus stellam ejus in Oriente et venimus cum muneribus adorare Dominum.

SLUTNINGSBØNN
Herre, la ditt lys skinne for oss, så vi med rent blikk kan se, og med rett sinnelag gripe det mysterium som du i din godhet gir oss del i. Ved Kristus, vår Herre. (Her er bønnene bare delvis like.)
Præsta, quæsumus, omnipotens Deus: ut quæ solemni celebramus officio, purificatæ mentis intelligentia consequamur. Per Dominum nostrum …

Da Augustin sa dette – den som synger, ber dobbelt – tenkte han ikke på hvilken som helst type (verdslig) musikk, men på Kirkens egen musikk. Dette skriver liturgiprofessor P. Paul Gunter, OSB, i en artikkel hos zenit.org. han skriver bl.a.:

… The conviction of the fact that prayer is doubled if sung instead of being recited was not based so much on the merits of human effort, but rather on the need to describe the numinous dimension within sacred music, its emotive and artistic aspects, inasmuch as it is an exchange between God, the Giver of every gift, and the response of love of the human being to the Lord’s omnipotent love.

A greater love will seek a higher quality and not just more abundant quantity, and this happens when the perseverance of an individual or a group has made progress in the musical realm and has experienced the beauty of its spiritual consolations. «Sacrosanctum Concilium» affirms that «the sacred liturgy does not exhaust the entire activity of the Church» (No. 9) and adds very pointedly that «before men can come to the liturgy they must be called to faith and to conversion.» Moreover, No. 10 clarifies that «the liturgy is the summit toward which the activity of the Church is directed.» Hence the liturgy is precisely the source of the necessary strength for every apostolic work. Wherever the liturgy of the Church is left to chance, the lack of coherence in its fruits becomes evident. …

Les gjerne hele artikkelen (lenke over), men jeg tar gjerne også med et Ratzinger-sitat fra 1996:

«Cult» songs, doctrinally insipid, often take the place of liturgical treasures with catechetical value, with the effect that the culture of ecclesial music in many parishes has been «led down a blind alley in which one can say always less about its quo vadis» — this is the way in which J. Ratzinger describes the separation of modern culture from its religious matrix (A New Song for the Lord. Faith in Christ and Liturgy Today, Crossroads, New York, 1996, p. 120).

Jeg har fått kritiske kommentarer fra et par personer til et tidligere innlegg, bl.a. følgende:

(Å bøye seg under deler av Credo) er en fin måte å markere inkarnasjonen på. Jeg stusser imidlertid over at du sier at menigheten går glipp av noe viktig hvis dette ikke gjøres. Det er da ikke slik at man ærer inkarnasjonen mindre ved ikke å knele eller bøye seg? Det er et tegn, og et fint tegn, men den troendes intensjon blir ikke større av å utføre tegnet. Dette tegnet kan kanskje i noen grad bevisstgjøre den troende på inkarnasjonens betydning, men for å oppnå det formålet er er vel forkynnelsen vel så viktig.

Men jeg må si at jeg er grunleggende uenig i det som hevdes her, for et det ikke et protestantisk fenomen at forkynnelsen skal bære det meste i kirkens liv? Katolsk (og ortodoks) liturgi har vel alltid uttrykt svært mye gjennom tegn; gjennom selve sakramentene som er de viktigste tegn, samt gjennom mange sakramentalier, og gjennom de mange små tegn som gjennomsyrer messen og alle sakramentale handlinger, tidebønner osv. Ved liturgireformen ca 1970 ble over halvparten av alle tegn i messen tatt bort (korstegn, knebøy, hode-og kroppsbøyninger – samt at noen ikke syns man trenger å bruke røkelse eller fin musikk for å berike liturgien). Da syns jeg det er noe underlig at man ikke tar det så tungt at de tegn som er beholdt i liturgien (som obligatiriske) blir brukt.

Det er ingen hemmelighet at jeg ved å bli kjent med den tradisjonelle latinske messen har fått en klarere forståelse av hvor viktige de mange tegn i litugien er, og også blitt mer oppmerksom på de ganske mange tegn som fortsatt er beholdt i den nye messen

[Jeg fikk også kritikk fordi jeg hadde spurt leserne hvordan knelingen under Credo foregikk denne julehøytida. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt på at noen ville identifisere messene de hadde vært i (det burde jeg sikkert), men det var ikke mitt ønske å vite hvor eller hvem – og i alle tilfeller ville jeg ikke latt noe ufordelaktig komme på trykk slik at noen kunne identifisere det.]

Det fins fire julemesser – julaftens vigilie (om ettermiddagen), midnattsmessen, messen ved daggry og juledagsmessen, og i år feiret jeg dem alle fire (i julaftens fmiliemesse byttet vi riktig nok ut lesningene med midnattsmessens lesninger). I hver av disse messene står det tydelig skrevet: Man kneler ved ordene Han er blitt kjød … – dette kan man sjekke ved de fire lenkene over.

I år gjennomførte jeg dette ganske grundig; ved å nevne dette punktet i prelenen, og ved å sørge for at det ble en pause slik at alle kunne knele. (I den gamle messen kneler man alltid når inkarnasjonen nevnes, mens i den nye messen er dette bekrenset til 26/12 og 25/3.)

Nå hører jeg fra noen at ikke alle prester ser ut til å ha brydd seg om dette (og at ikke alle ellers når man sier/synger trosbekjennelsen bryr seg om å bøye seg under disse ordene, slik de nåværende reglene sier).

Hva kan dere lesere av bloggen fortelle meg? Knelte presten i de julemessene du deltok i, og ble dette forklart og gjort så tydelig at alle kunne knele?

Min kone og jeg var i en vanlig menighetsmesse her i går kveld – en svært lite oppbyggende opplevelse, men jeg kommer sannsynligvis ikke til å skrive noe mer om den. I dag tidlig (mandag, bare noen få timer før vi setter kursen nordover) leser jeg mer om det jeg skrev i forrige innlegg – om den eukaristiske bønn og ad orientem – på Fr. Ray Blakes blogg. Den eukaristiske bønn fungerer best når presten ser på Gud og ikke på folket, sier denne presten, og han tar også pave Benedikt til inntekt for å si at den eukaristiske bønn er i krise:

In «The Sprit of Liturgy» the Pope speaks of the Eucharistic Prayer as «being in crisis». I must say being a regular celebrator of both forms of the Roman Rite, the crisis is in the Novus Ordo and especially when celebrated versus populum.

In the usus antiquior the silence shouts «PRAYER», in the usus recentior celebrated ad orientem there is a strong indication prayer is taking place but when it is celebrated facing the people, well, I am not sure what is going on and what the people are meant to do, I must confess I don’t know what our !st Communion children are taught to do in the Eucharistic Prayer.

What do you do during the Eucharistic Prayer? Do you join the priest in saying the Eucharistic Prayer? I am told in some liberal parishes priests encourage people to join in, even here some people follow the prayer in their missals, a few even move their lips. Do you just wait for the priest to finish – not sure what to do? This seems to be why most priests opt for the short and quick EP2. Do you say your own prayers? It always strikes me as a bit rude to deliberately pray about something else when the priest is addressing God.

In «The Sprit of Liturgy» the Pope speaks about returning to silent Eucharistic Prayer, or saying it silently but announcing in some way key words …

Dom Mark Daniel Kirby er prior i det benediktinske klosteret Our Lady of the Cenacle i Tulsa, Oklahoma. 17/12 hadde han feiret messen ad orientem i fem år, og skriver om fordelene ved denne praksisen:

1. The Holy Sacrifice of the Mass is experienced as having a theocentric direction and focus.
2. The faithful are spared the tiresome clerocentrism that has so overtaken the celebration of Holy Mass in the past forty years.
3. It has once again become evident that the Canon of the Mass (Prex Eucharistica) is addressed to the Father, by the priest, in the name of all.
4. The sacrificial character of the Mass is wonderfully expressed and affirmed.
5. Almost imperceptibly one discovers the rightness of praying silently at certain moments, of reciting certain parts of the Mass softly, and of cantillating others.
6. It affords the priest celebrant the boon of a holy modesty.
7. I find myself more and more identified with Christ, Eternal High Priest and Hostia perpetua, in the liturgy of the heavenly sanctuary, beyond the veil, before the Face of the Father.
8. During the Canon of the Mass I am graced with a profound recollection.
9. The people have become more reverent in their demeanour.
10. The entire celebration of Holy Mass has gained in reverence, attention, and devotion.

Som mange vet er dagene fra 17. desember fram til jul spesielle, med egne lesnnger og bønner – og Å-antifoner. Slik er bønna for 18. desember:

Latin:
Concede, quæsumus, omnipotens Deus, ut, qui sub peccati iugo ex vetusta servitute deprimimur, expectata Unigeniti tui nova nativitate liberemur.

Norsk:
Allmektige Gud, fra Adams tid har vi trellet under syndens åk. Nå bervi deg: Sett oss fri ved din enbårne Sønns fødsel, som gir oss nytt håp, (han som lever og råder .. )

Den nye engelske oversettelsen:
Grant, we pray, almighty God, that we who are weighed down by ancient slavery beneath the yoke of sin, may be set free by the long awaited new birth of your Only Begotten Son.

Også denne boka handler om liturgien (selvsagt), dens utvikling nærmere bestemt – og jeg begynte på den i går. Tittelen er The Restoration and Organic Development of the Roman Rite, og den kan bestilles på Amazon her.

Slik beskrives boka hos Amazon:

This is a serious, scholarly of liturgy analysis combining historical, philosophical, musicological and liturgical. The volume, like the series, will be aimed at moving the debate about liturgy out of the narrow confines of either ‘pastoral liturgy’, ‘reform of the reform’ or nostalgia and bemoaning of the ruination of liturgical tradition to an entirely higher plane, of serious, scholarly, measured analysis combining historical, philosophical, musicological and liturgical. This book advances a provocative and controversial set of proposals for the development of future liturgical reform in its attempt to re-engage with a traditional sense of the Roman Rite. The author is uniquely placed to make the case he does. A mediaevalist and musicologist of unparalleled experience and breadth, Dobszay combines – almost uniquely – a profound knowledge of the history of the development of the Roman Rite – especially the Antiphonary – with a personal interest and passionate concern for the lived experience of the rite itself. The result is a lively and vigorous text based around the idea of the actual liturgical sense of the Roman Rite – meaning a respect for its integrity as an historical tradition that found multiform expression across Europe and also across at least 1600 years, combined with a sympathy for the fact that the rite is still a living entity with a long future ahead of it.

På s 48 i boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» beskrives msgr. Gambers syn på messens fokus på denne måten:

… The description of liturgy as worship corresponds to its traditional treatment in the documents of the Magisterium, as for instance in the encyclical Mediator Dei of Pope Pius XII. ‘The sacred liturgy … is the public worship which our redeemer, the head of the Church, offers to the heavenly Father, and which the community of Christ’s faithful pays to its founder, and through him to the eternal Father Pius XII accentuates the role of ordained priests to represent Christ as head of the Church before the heavenly Father and before the other faithful. The Second Vatican Council, when it describes the significance of ‘liturgy,’ bears witness to the priesthood of Christ: the priestly ministry embraces both public worship and sanctification; that is, it possesses equally the ‘katabatic’ dimension, by which God ‘sets out’ or descends to man, and the ‘anabatic’ element by which man ‘returns’ or ascends to God.

In the years after Vatican II, however, many liturgists preferred a more sociological description which characterizes the liturgy as the ‘worshipping assembly of God’s people’. This definition fails to distinguish between the ministry of ordained priests and that of the lay faithful; here the element of worship is relegated to the background. Gamber, on the contrary, affirms that the ‘primary’ or chief sense of divine worship’ is to ‘offer to God due adoration and thanksgiving’. The earthly worship of God is an image of the heavenly liturgy. ….

The Canons Regular of John Cantius i Chicago gjør mye godt arbeid. Bl.a. har de et nettsted der prester rundt i hele verden kan lære å feire den gamle messen – HER. Nå har de også gjort tilgjengelig en video der en av hjelpebiskopene i Chicago feirer en høy tidelig medd, Novus ordo, på engelsk, og bruker det store høyalteret i kirken. Videoen kan sees her.