Liturgi

Gamber: Messen som måltid og offer

Liturgi /

Jeg har lenge vært opptatt av at messen er et offer som blir båret fram for Gud, og opplever at dette ofte er utydelig i mange katolske messer i dag. Veldig mye av fokus her ligger på kommunionen, måltidet, fellesskapet – som selvsagt skal være med, med som ikke er det eneste som skjer i messen. Det virker også på meg som fokuset i den eukaristiske bønn ligger på selve forvandlingen, og ofte svært lite på at dette Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud. I boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» liker jeg godt måten msgr. Gamber uttrykker denne tematikken på – på s 38:

… In the next contribution, Gamber studies the ‘essence’ of the Holy Mass: ‘The Sacrifice of the Mass – Since When?’ Gamber cites the witness of the New Testament and of the church fathers according to whom the Mass was considered ‘from the beginning both meal and sacrifice.’ The meal manifests itself principally in the distribution of Communion and the sacrifice in the great Eucharistic prayer recited by the priest. ‘Certainly it was no aberration’ that also the ‘presentation of the gifts of bread and wine’, together with other parts of the Mass, had been ‘considered under the title of sacrifice’. Thus the rediscovery of the communitarian aspect of the Mass must not lead to its overemphasis. …

Gamber: Fra optimisme til pessimisme

Liturgi /

Jeg leser som jeg nevnte boka «Benedict XVI and the Sacred Liturgy», og har begynt på et kaåittel om den kjente msgr. Klaus Gamber. På s 32 kan vi lese at Gamber i 1966 var ganske optimistisk med tanke på den nye liturgien:

In 1966, Gamber published with Herder a much-noted treatise, Liturgie Übermorgen (Liturgy on the Day after Tomorrow). In this book the author summarizes his views on the historical developments that affected the liturgy, and then presents his own vision for the liturgy of the future Gamber already expresses some regrets, but he still reflects great optimism …

The first part of Liturgy on the day after tomorrow treats ‘The celebration of the Lord’s Supper.’ … The author investigates the development of the celebration of the Eucharist until the time of Constantine. The title ‘Lord’s Supper’ implies the relationship between the Eucharist and the agape, and underscores the sacramental meal, whereas Gamber, in his later publications, would stress the doctrine of Eucharistic sacrifice. In 1966, Gamber the liturgical theologian maintained (likely following the views of Romano Guardini) that the basic structure of the Eucharistic celebration’ is the meal, whereas the ‘idea of sacrifice’ became only later on ‘the dominant factor in the Mass’. … The author intentionally overlooks developments that occurred in the Middle Ages as well as in the modern era precisely in order to describe his utopian ideals for the future.

Men på s 36 kan vi så lese at Gamber i 1972 hadde snudd helt om:

… Although Gamber, in 1966, was still following the mainstream of the day, … the situation changed radically over the course of the next few years. He himself noted, shortly before his death twenty-three years later, that in writing Liturgy on the day after tomorrow, he had laboured away full of optimism for the renewal of Roman Catholic worship in the near future … The outcome, then, was very quick … and entirely different from what I had expected.’ Gamber describes the decline of the faith that ensued after Vatican II even as the greatest catastrophe in the entire history of the Church. …

Benedict XVI and the Sacred Liturgy

Liturgi, Paven /

Jeg skrev om «Benedict XVI and the Sacred Liturgy» allerede i februar, boka kom ut på forsommeren, og nå har jeg fått tak i den – svært interessant. Jeg har kommet halvveis i et kapittel skrevet av Manfred Hauke (Un. i Lugano, Sveits), som heter: Klaus Gamber: father of the new liturgical movement. Jeg kommer med stoff fra dette kapittelet om ikke lenge. Her er litt om det:

Father Manfred Hauke, a theologian of the University of Lugano, Switzerland, and one of Europe’s most educated and widely published Catholic scholars, discusses the influence of Monsignor Klaus Gamber on the “new liturgical movement”. Father Hauke contextualizes both the thought of Joseph Ratzinger concerning the liturgy and the importance of Klaus Gamber (1919-1989) in the development of a movement based on sound scholarship that questioned the direction of the post-Conciliar liturgical establishment.

We learn of Ratzinger’s observation that by Gamber’s remaining on the “outside” of the German-speaking liturgical establishment he was able to speak prophetically about the state of the liturgy in the aftermath of the Council, and to question whether one could really talk about a unity of the liturgical rite in the face of an abundance of what Gamber termed “‘individual rites’ since so many priests now design their own liturgy, just as they please”. Gamber’s prodigious writings on the liturgy address a multiplicity of issues. He is perhaps best known for his book The Reform of the Roman Liturgy, Its Problems and Background, which appeared in English in 1993.

Fra adoremus.org.

«Jomfru, den velsignelse som har fylt deg, velsigner hele naturen.»

Katolsk, Liturgi /

I dag, 8. desember, leser vi til Matutin fra en bønn av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury:

Jomfru, den velsignelse som har fylt deg, velsigner hele naturen.

Himmel og stjerner, jord, elver, dag og natt – alle ting som ble skapt til menneskenes gavn – lykkønsker nå hverandre, for ved deg, å Frue, har de gjenfunnet skjønnheten de en gang tapte, og ved deg er en ny og uutsigelig nåde skjenket dem.

Da de mistet den verdighet som var deres natur: å være undergitt og tjene dem som lover og ærer Gud, ble de som døde ting, så kuet og vansiret var de av avgudsdyrkere som Gud ikke hadde skapt dem for. Men nå er de oppvekket til sin sanne verdighet, for på ny er de underlagt dem som ærer Gud, og kan atter tjene menneskene.

Men de jubler også over en ny og uforlignelig nåde: For ikke bare føler de at Gud, deres skaper, hersker over dem som en usynlig konge. Nei, de møter ham synlig, midt i blant dem. Han selv tar dem i bruk og helliger dem, og denne store nåde kommer til oss som frukten av ditt skjød, du høyt velsignede jomfru.

Ved fylden av din nåde opplever alle som var i dødens vold, sin befrielse, og også …

«Jomfru, den velsignelse som har fylt deg, velsigner hele naturen.»Les mer »

Vatikanet griper inn i Kroatia

Liturgi, TLM /

En katolikk i Zagreb i Kroatia har i et par år prøvd å få tillatelse til at den gamle messen lan feires der, uten å lykkes. Han skriver på engelsk om hva som har skjedd her. (De hadde fått flere lange, men nokså underlige svar fra en av hjelpebiskopene; det var visst umulig nå og i all framtid å fåtillatelse til å feire den tradisjonelle messen i Kroatia.) Men han skriver også i dag at han nå har fått følgende brev fra Vatikanets kommisjon Ecclesia Dei, datert 25/11-10:

This Pontifical Commission would like to thank you for your kind letter of 8 November 2010.

This Pontifical Commission is able to inform you that after contacting His Eminence Josip Cardinal Bozanić, it has received the assurance of His Eminence that the Holy Mass in the Extraordinary Form will be celebrated in one of the churches in Zagreb.

Fra Rorate Cæli.

Fra «Våre fedres gamle kristentro» – 2

Gamle tekster, Katolsk, Liturgi /

Jeg har gjort klar noen flere sider fra «Våre fedres gamle kristentro», som handler om messens hellige offer – de kan leses her.

Det hellige Messeoffer står i den nøyeste forbindelse med Kristi korsoffer. Der er ikke noen vesentlig forskjell mellem dem, kun måten å ofre på og virkningen er forskjellige. Apostelen Paulus sier at Kristus har ofret seg én gang for alle (Hebr. 7, 27); for mens jødedommen hadde mange slags ofre, har kristendommen bare ett eneste offer som engang på korset på blodig måte har bevirket forløsningen, og hvis frukter uavlatelig tilegnes og meddeles oss i det hellige messeoffer. …

Et tegn med den lille alterklokke gjør så de tilstedeværende oppmerksom på at hele messens helligste øyeblikk nå er kommet. Presten uttaler over brødet forvandlingens (konsekrasjonens) hemmelighetsfulle ord, Kristi egne ord, hvorved brødet ved Kristi allmakt forvandles til hans hellige legeme. Tilbedende synker presten på kne og oppløfter Kristi legeme, for at de troende også skal tilbe sin Gud og Frelser. Det samme skjer med kalken etterat vinen er blitt forvandlet til Kristi hellige blod.

Under brødets skikkelse skjuler Jesu legeme seg, men det levende legeme, d.v.s. forenet med Jesu blod og sjel og vesentlig forbundet med Guds Sønns person. Under vinens skikkelse skjuler Jesu blod seg, men det levendegjørende blod, d.v.s. flytende i Jesu årer. Det er altså den levende Kristus, Gud og menneske, vi tilber.

Ja, dette er troens hemmelighet som her fullbyrdes. I enhver av skikkelsene er Jesus Kristus helt til stede, som Gud og som menneske.

Kirken ber nå for de avdøde og ber om innlemmelse i de helliges samfund. Deretter bes Fader vår (Pater noster), innbegrepet av alle bønner. Denne Herrens bønn bes i et meget høytidelig og stemningsfullt øyeblikk. Alles øyne og tanker er henvendt på det tilstedeværende Guds lam, og da minnes vi at Herren jo selv har lært oss hva vi skal be om, spesielt nå da vi skal nyte det hellige offermåltid.

Messens tredje hoveddel er kommunionen. Atter lyder den lille messeklokke. Etter tre ganger å ha sagt: «Herre, jeg er ikke verdig,» mottar presten kommunionen, først den hellige hostie, deretter kalken. De troende tilrådes å ta del heri, i det minste på åndelig måte. Etter kommunionen følger en del takkebønner og presten lyser deretter velsignelsen over menigheten: «Den allmektige Gud, Fader, Sønn og den Hellige Ånd velsigne dere. Amen.» …

Hva kan man gjøre i en barnemesse?

Liturgi /

Zenit.org har i mange år hatt regelmessige liturgi-spørsmål besvart av liturgiprofessor Father Edward McNamara – og der kommer det fram mye interessant om hvordan liturgien kan og bør feires. I det siste av disse svarene blir professoren spurt om det er tillatt å ha et julespill etter en preken i en messe. Før han gir sitt svar, siterer Fr. McNamara fra et aktuelt dokument:

… Perhaps a more useful universal source would be the Directory for Children’s Masses issued by the Holy See in November 1973. The adaptations refer to Masses where the vast majority of participants are children ages 6 to 9. These norms do not apply to assemblies of older children.

I will offer selections of what I believe are relevant texts.
«22. The principles of active and conscious participation are in a sense even more significant for Masses celebrated with children. Every effort should therefore be made to increase this participation and to make it more intense. For this reason as many children as possible should have special parts in the celebration: for example, preparing the place and the altar (see no. 29), acting as cantor (see no. 24), singing in a choir, playing musical instruments (see no. 32), proclaiming the readings (see nos. 24 and 47), responding during the homily (see no. 48), reciting the intentions of the general intercessions, bringing the gifts to the altar, and performing similar activities in accord with the usage of various peoples (see no. 34).

«To encourage participation, it will sometimes be helpful to have several additions, for example, the insertion of motives for giving thanks before the priest begins the dialogue of the preface.

«In all this, it should be kept in mind that external activities will be fruitless and even harmful if they do not serve the internal participation of the children. Thus religious silence has its importance even in Masses with children (see no. 37). The children should not be allowed to forget that all the forms of participation reach their high point in eucharistic communion, when the body and blood of Christ are received as spiritual nourishment. …

Han siterer ganske mye mer fra det aktuelle dokumentet før han konkluderer:

In spite of the flexibility allowed for children’s celebrations it is significant that there is no opening at all for extra-liturgical dramatizations during Mass. It follows therefore that there is even less support for such an initiative during regular Christmas Masses.

This does not mean that there is no space for such plays in the church. It is almost always better to hold such events in the parish hall, but if this is not possible they could be held in the church building before or after Mass.

Dette er ganske aktuelle problemstillinger også hos oss. Det er ikke mer enn noen få måneder siden jeg ble bedt om å gjøre ganske mye mer dramatiske forandringer i en messe enn dette, og det tok mye energi å forklare at og hvorfor jeg ikke kunne gjøre det jeg ble bedt om. På den annen side har jeg uten innsigelser gått med på at juleevangeliet dramatiseres på en enkel måte samtid med at presten leser det.

Svar på spørsmål om den tradisjonelle latinske messen

Liturgi, TLM /

Vatikanradioens tyske avdeling har lagt ut et intervju med Msgr. Guido Pozzo i Ecclesia Dei, med mange spørsmål om den gamle messen. Msgr. Pozzi sier at interessen for den gamle liturgien er størst i Europa, Amerika og Australia (aller mest i Frankrike, sier han også). Og på spørsmålet om hvorfor noen ikke er så glade for denne nye interessen for den gamle messen sier han:

„Es gibt Bischöfe und Priester, die in der Nachfrage nach dem alten Ritus vor allem das Risiko einer Sehnsucht nach dem Ästhetischen, rein Ornamentalen, Formalistischen sehen. Ich will nicht ausschließen, dass das in manchen Fällen stimmt, aber generell zeigt das doch eine Art Vorurteil. Denn der alte Messritus hat einen tiefen Reichtum, der nicht nur respektiert, sondern auch wiederentdeckt werden muss, zum Vorteil der Liturgie, wie man sie auch heute feiert. Diese Vorurteile und Widerstände müssen durch eine Änderung der forma mentis, der Gesinnung, überwunden werden. Es braucht eine angemessenere liturgische Bildung.“

Han får også spørsmål om den gamle messen i Peterskirken. Der feires det flere (private) daglige messer slik, sier han – men han kan ikke svare på om pave Benedikt kommer til å feire den gamle messen:

„Mit dem Inkrafttreten des Motu proprio Summorum Pontificum steht die außerordentliche Form der Messe nicht mehr unter Indult, so wie davor, sondern sie ist von den Normen des Motu proprio geregelt. Also werden im Petersdom, so wie in allen anderen Kirchen, die Normen des Motu proprio angewendet.“

Das heißt, auch in der Sakristei von Sankt Peter steht alles bereit, um nach dem alten Ritus feiern zu können?
„Ja, soweit mir bekannt ist. In der Tat feiern dort viele Priester morgens die Messe im alten Ritus, auch mit Messdiener.“

Wird Papst Benedikt eines Tages eine große Messe in der außerordentlichen Form feiern?
„Ich glaube, die Frage ist dem falschen Adressaten gestellt!“

Dette intervjuet blir allerede diskutert (på engelsk) på TLM-bloggen, hos Father Z. og hos Rorate cæli.

Lest ferdig intervjuet med pave Benedikt

Liturgi, Paven, TLM /

I går leste jeg ferdig boka med Peter Seewalds intervju med pave Benedikt; mye var interessant, men det var ikke alle spørsmål jeg syntes var like aktuelle for meg selv. Som mange kan tenke seg, var jeg interessert i å lese hva pave Benedikt sa om liturgien. Det var ikke så mye, men ganske interessant. Først sier han noe om hvor fokus i liturgien må være:

… The essential point is to avoid celebrating the liturgy as an occasion for the community to exhibit itself under the pretext that it is important for everyone to involve himself, though in the end, then, only the «self» is really important. Rather, the decisive thing is that we enter into something that is much greater. That we can get out of ourselves, as it were, and into the wide open spaces. For the same reason, it is also very important that the liturgy itself not be tinkered with in some way.

Så sier han litt om liturgiens historie og tradisjon:

Liturgy, in truth, is an event by means of which we let ourselves be introduced into the expansive faith and prayer of the Church. … (recognizing) its historical character. Which means recognizing that someone didn’t just one day invent the liturgy, but that it has been growing organically since the time of Abraham. These kinds of elements from the earliest times are still present in the liturgy.

Til slutt sier han litt om hvorfor han åpnet for videre bruk av den gamle messen:

… My main reason for making the previous form more available was to preserve the internal continuity of Church history. We cannot say: Before, everything was wrong, but now everything is right; for in a community in which prayer and the Eucharist are the most important things, what was earlier supremely sacred cannot be entirely wrong. The issue was internal reconciliation with our own past, the intrinsic continuity of faith and prayer in the Church.

Bønn for det ufødte liv – i St Hallvard kirke

Katolsk, Liturgi /

Lørdag kveld innledet vi i St Hallvard kirke (etter pave Benedikts oppfordring) advent med en bønnesamling for det ufødte liv, knyttet til første adventsvesper og rosenkransen. Her er bønnene vi ba spesielt for det ufødte liv:

La oss be til Gud, som er Far til alt som lever:
— Herre, vær nådig mot alle som har syndet mot livet.

Du formet oss i vår mors indre,
— Bevar alle barn fra all skade, helt fra deres unnfangelse.

Din Sønn helliggjorde alt menneskeliv liv da han ble kjød ved Jomfru Maria,
— Opplys oss Herre, så vi ser storheten i hvert menneske, helt fra starten av fosterlivet.

Du står bak all kunnskap og vitenskap,
— Gjør slutt på all ødeleggelse av foster på sykehus og IVF-klinikker.

Du Herre er lovgiveren og verdens hersker,
— Hjelp oss å erstatte urettferdige lover som tillater ødeleggelsen av uskyldige liv, og hjelp statenes ledere til å beskytte de minste og svakeste blant oss.

Du elsker mennesker som er i nød,
— Hjelp foreldre som skal få barn med misdannelser til å verdsette barnet du har gitt dem ansvar for.

Din Sønn, Jesus Kristus, helbredet de syke,
— Hjelp alle leger til å bli livets beskyttere, spesielt for ufødte barn og barn med alvorlige helseproblemer.

Herre, du som er full av kjærlighet og miskunn,
— Led alle som har ødelagt uskyldige menneskeliv til å innse hva de har gjort og søke tilgivelse, og helbred og tilgi dem ved din nåde.

Å, Maria, den nye verdens morgenrøde, alt levendes mor, deg betror vi livets sak: Se hen, å mor, til den talløse skare barn som hindres i å bli født, de fattige, som tvinges til et byrdefullt liv, til menn og kvinner som er ofre for brutal vold, gamle og syke som drepes av likegyldighet eller misforstått barmhjertighet.

Tilskynd alle som tror på din Sønn å forkynne Livets Evangelium med besluttsomhet og kjærlighet til mennesker i vår tid.

Gi dem nåde til å ta imot Evangeliet som en stadig ny gave, glede over å feire det med takknemlighet livet igjennom, og mot til å bære vitnesbyrd om det og sammen med alle mennesker av god vilje, besluttsomt å bygge en sivilisasjon hvor sannheten og kjærligheten råder, Gud Skaperen som elsker livet til lov og ære. Amen.


(Avslutningen er Pave Johanns Paul IIs bønn (fra Evangelicum Vitæ, 105.)

Hele programmet for bønnesamlinga finner man her.

Salme 119 – Kaf

Liturgi /

‘Kaf’ (av og til uttalt som tysk ch) er den hebraiske k-en, og det blir de siste åtte vers at salme 119 (118) vi ser på i denne omgang, på lørdag i uke II – siden advent begynner i morgen, og da starter tidebønnene på nytt med uke I. Vers 83 begynner med ‘ki’, som betyr ‘som’, og v86 begynner et annet vanlig ord ‘kol = alt/alle’. Som jeg har nevnt tidligere kan salme 119 leses på hebraisk og engelsk her.

Salme 119, 81-88 (Kaf)
v81 Min sjel fortæres av lengsel etter din frelse, og jeg venter på ditt ord.
v82 Mine øyne lengter etter ditt ord, og jeg spør: «Når vil du trøste meg?»
v83 For jeg er blitt som en tørr skinnsekk; men dine forskrifter glemmer jeg ikke.
v84 Hvor lenge skal din tjener vente? Når vil du dømme dem som forfølger meg?
v85 De frekke som ikke holder din lov, graver fallgraver for meg.
v86 Alle dine bud er pålitelige. Hjelp meg mot dem som forfølger meg med løgn.
v87 De har nesten gjort ende på meg her i landet, men jeg svikter ikke dine påbud.
v88 Du som er trofast, hold meg i live, så vil jeg følge de lovbud du har gitt.

Salme 119 – Jod

Liturgi /

Fredag i uke II leser vi til NON åtte vers som starter med bokstaven ‘jod’ i det hebraiske alfabetet. I vers 73 er det ordet ‘jad’ = ‘hånd’ som starter verset, og vers 75 starter med ‘jada’ti’ = ‘jeg vet’:

Salme 119 (118), 73-80 (Jod)
v73 Dine hender har skapt og formet meg. Gi meg innsikt, så jeg lærer dine bud.
v74 De som frykter deg, skal se meg med glede, for jeg venter på ditt ord.
v75 Herre, jeg vet at dine dommer er rette; i trofasthet har du ydmyket meg.
v76 La din godhet være min trøst etter ditt ord til din tjener!
v77 La meg møte din miskunn, så jeg kan leve, for din lov er min lyst og glede.
v78 La de frekke bli til skamme, de som lyver på meg og gjør meg urett. Jeg grunner på dine påbud.
v79 La de gudfryktige vende seg til meg, de som kjenner dine lovbud.
v80 La meg følge dine forskrifter av hele mitt hjerte, så jeg ikke blir til skamme.

Salme 119 – Zajin

Liturgi /

Tirsdag er det bokstaven zajins (z) tur:

Salme 119 (118), 49-56 (Zajin)
v49 Kom i hu ditt ord til din tjener! Du har jo gitt meg håp.
v50 Dette er min trøst i nøden, at ditt ord holder meg i live.
v51 De frekke spotter meg stadig, men jeg har ikke bøyd av fra din lov.
v52 Jeg minnes dine dommer fra gammel tid; Herre, da finner jeg trøst.
v53 Jeg er grepet av brennende harme mot de onde som svikter din lov.
v54 Dine forskrifter er blitt til sanger for meg i det hus hvor jeg bor som fremmed.
v55 Jeg minnes ditt navn om natten, Herre, og holder meg til din lov.
v56 Slik er det blitt for meg at jeg følger dine påbud.

Salme 119 – Vav

Liturgi /


I dag fortsetter vi i middagsbønna å lese fra Salme 119, det er bokstaven vav, som i starten av et ord nesten alltid betyr ‘og’ – og også modifiserer verbets tid. v44 som vi ser over sier: «ve’ashmera toratcha tamid» (og vi kjenner igjen ordet ‘tora=lov’) = ‘og jeg vil holde din lov alltid’:

Salme 119 (118), 41-48 (Vav)
v41 Herre, la din miskunn og frelse komme til meg etter ditt ord.
v42 Så kan jeg svare dem som håner meg, for jeg stoler på ditt ord.
v43 Ta da ikke sannhetens ord fra min munn, for jeg venter på dine dommer.
v44 Så vil jeg i all fremtid stadig holde din lov.
v45 La meg ferdes i åpent land, for jeg spør etter dine påbud!
v46 Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.
v47 Jeg har min glede i dine bud, og jeg elsker dem.
v48 Jeg løfter mine hender til dine bud, som jeg elsker, og grunner på dine forskrifter.

Eksempel på en anglikansk-inspirert liturgi

Liturgi, Økumenikk /


Mange lurer sikkert på hva det betyr at anglikanerne vil få beholde litt av sin liturgiske tradisjon når de blir katolikker. Bildet over viser litt av hva det innebærer – og forklarer også hvorfor noen (moderne) katolikker ikke liker det som nå er i ferd med å skje.

På nettesidene til en av disse menighetene ( i Texas) beskrives også messen slik: «THE HOLY SACRIFICE OF THE MASS Sunday: 7:30 a.m., 9:00 a.m., 11:00 a.m. and 6:00 p.m. (The Sunday morning Masses are according to The Book of Divine Worship, Rite I, and the Sunday evening Mass is celebrated in Latin according to the Missal of Paul VI).» Og menighetens historie beskriver slik:

Our Lady of the Atonement Church is a Roman Catholic parish of the Archdiocese of San Antonio, and is the first of several “personal parishes” erected in the United States for the Anglican Use Liturgy. This parish has no affiliation with the so-called “Continuing Anglican Movement,” nor with any branch of the Episcopal or Anglican churches. Rather, its members, many of whom are converts from the Episcopal Church, have been granted permission to retain some elements of the Anglican liturgical heritage while being fully Roman Catholic. Throughout the world the Catholic Church has numerous liturgical rites all under the authority of the Roman Pontiff, and the Church has always taught that there can be legitimate diversity in unity. While the liturgy used at Our Lady of the Atonement Parish is not a separate Rite, it is the only approved variation of the Latin Rite in the United States.

Pope John Paul II greets Fr. Phillips The creation of the “Anglican Use” parishes stemmed from the statement made by Pope John Paul II in 1980, as a result of a proposal from the bishops of this country to develop terms under which former Episcopal clergymen and other members of the Episcopal Church could be admitted to full communion in the Catholic Church while still retaining some elements of their liturgy, tradition and devotional life. On August 15, 1983, a small group of converts from the Episcopal Church was received into the Roman Catholic Church by the Most Reverend Patrick F. Flores, Archbishop of San Antonio, in the Cathedral of San Fernando. At the same ceremony, the Reverend Christopher G. Phillips, also a convert to the fulness of the Catholic Faith, was ordained by the Archbishop to be their pastor. These eighteen people were the founding members of Our Lady of the Atonement Parish. For the first time in the history of the Western Church a group of Protestants was welcomed into the bosom of Holy Mother Church with a Pastoral Provision which includes the right to seek the establishment of Personal Parishes under the authority of diocesan bishops, a unique liturgical use, particular devotional practices, and a married clergy on a limited basis. …

Salme 119 – He

Liturgi /

Lørdag leses til non åtte vers fra salme 119 som begynner med ‘h’ (på hebraisk):

Salme 119 (118), 33-40 (He)
v33 Herre, lær meg dine forskrifters vei, så vil jeg følge den helt til slutt.
v34 Gi meg forstand, så jeg følger din lov og holder den av hele mitt hjerte!
v35 La meg gå på den sti dine bud viser, for jeg har min glede i den.
v36 Bøy mitt hjerte til dine lovbud og ikke til ussel vinning!
v37 Vend mine øyne bort fra svik, hold meg i live på din vei!
v38 Stadfest ditt ord for din tjener, så jeg kan ha age for deg.
v39 Ta bort den vanære jeg frykter, for dine dommer er gode!
v40 Se, jeg lengter etter dine påbud, hold meg i live ved din rettferd!

Kristi kongefest – Encyklikaen Quas primas fra 1925

Gamle tekster, Liturgi /

Kommende søndag feirer vi Kristi kongefest i Den katolske Kirke. Denne festen ble innstiftet av pave Pius XI i 1925, og kom som et resultat av ‘det hellige år’ det året (se under). Så vidt jeg vet er det ingen norsk oversettelse av encyklikaen tilgjengelig, men jeghar nå funnet et gammelt hefte fra St Olavs forbynds forlag fra 1926 med en oversettelse av hele encyklikaen. Jeg holder på med renskriving av teksten (i dette tilfellet er det en del arbeid), og arbeides kan følges her.

I Kristi rike. Vi var nemlig av den mening at der umulig kan arbeides mere effektivt på å tilveiebringe freden og å befeste den end ved å gjenreise Vår Herres herredømme. Og der var virkelige tegn til stede som lot håpe på bedre tider: En velvillig og stadig voksende bevegelse blant folkene henimot Kristus og hans kirke som alene kan bringe frelse. En bevegelse som ga til kjenne at mange som hadde foraktet Frelserens herredømme og likesom hadde, vendt han rike ryggen, holdt på med skyndsomme skritt å vende tilbake til lydighetens plikter.

Og alt det som er hendt i løpet av det hellige år, alt det som er blitt gjort i dette evig minneverdige år – mon det ikke bidro meget til en forøket forherligelse av Kirkens stifter, Vår herre og høyeste konge? Det er vidunderlig i hvilken grad misjonsutstillingen har stimulert menneskenes tanker og hjerter og fylt dem med begeistring ved å se Kirkens daglige uavlatelige arbeide for utbredelsen av sin guddommelige brudgoms rike i alle land og selv på de mest fjernliggende øer i verdenshavene. Her lærte man å kjenne de store områder som er vunnet for den katolske tro ved dådskraftige og uovervinnelige misjonærers svette og blod. Og her kunne man også se hvor omfangsrike de regioner enda er som venter på å bli underlagt vår Konges frelsesbringende, milde herredømme. – Og de store folkeskarer som i jubelåret valfartet til den hellige stad fra alle verdens kanter under ledelse av sine biskoper og prester, hva siktet de alle til annet enn å lutre sine sjeler og ved apostlenes graver og foran Oss å bekjenne sin troskap mot Kristi rike for nu og for bestandig?

Og dette vår Frelsers herredømme syntes likesom omstrålet av nytt lys og ny glans, da Vi tilkjente seks bekjennere og jomfruer de himmelske hærskarers æresbevisninger etter nøye å ha prøvet den heroiske grad av deres dyder. O, hvor Vår sjel ble fylt av glede og trøst, da en umåtelig folkemengde i St. Petersirkens glans utropte etter det høytidelige dekrets forkynnelse: «Tu Rex Gloriæ, Christe! Du, herlighetens konge, Kristus». Mens mennesker og stater, bortvendt fra Gud, går sin ruin og sin undergang i møte, oppfylte av gjensidig hat og tvedrakt, vedblir Guds kirke å rekke menneskeslekten det åndelige livs næring, avler og oppfostrer generasjoner av hellige menn og kvinner. Kristus opphører ikke med å kalle til sitt himmelske rikes evige lykksalighet alle dem som Han kunne regne blant sine beste undersåtter slektninger i sitt jordiske rike.

Dessuten ble det i det store jubileumsår også sekstenhundrede år siden synoden i Nikea. Med glede forordnet Vi at dette centenarium skulle feires med store høytideligheter, og Vi selv ville festlig minne denne begivenhet i den Vatikanske Basilika; og det så meget mere som hin synode definerte at den Enbårne var av samme vesenhet som Faderen, (consubstantialitas) og at alle måtte anerkjenne denne sannhet som hørende til den katolske troslære, og fordi hin synode også innflettet i sin trosbekjennelse eller sitt symbolum de ord «cujus regni non erit finis – der skal ikke være ende på hans rike», hvorved den stadfestet Kristi kongelige verdighet.

Således har dette hellige år på mere enn én måte gitt anledning til å illustrere Kristi rike. Derfor forekommer det Oss at Vi gjør en gjerning som i fremragende grad ligger for Vårt apostoliske embede, når Vi oppfyller de bønner av så mange kardinaler, biskoper og troende som enten enkeltvis eller i fellesskap er rettet til Oss, og avslutter dette hellige år med å innføye i den kristelige liturgi en særegen festdag til forherligelse av Vår herre Jesus, Kristus som konge.

Det her gjeldende anliggende fryder Oss i den grad, at vi føler trang til åt drøfte det en stund med dere, ærverdige brødre! Deretter vil det være deres oppgave å tilrettelegge for folkets sans og fatteevne alt det Vi kommer til å si om den kult vi skylder Kristus som konge. det på den måte og i den hensikt at den årlige høytid Vi skal innføre må ledsages og følges av mangfoldige nyttige frukter for fremtiden.

Læren om Jesu Kristi kongedømme.

Det har allerede lenge vært alminnelig skikk og bruk i overført forstand å kalle Kristus konge, fordi Han i allerhøyeste grad og uten sammenligning overgår og overstråler på en ganske enestående måte alle skapte ting.

Således sier man om Ham at Han hersker, styrer og regjerer i menneskenes intelligens, ikke på grunn av at hans ånd overgår alle intelligenser i skarphet og ved omfanget av sin viten, men fordi Han selv er Sannheten og fordi alle dødelige er nødt til å øse sannheten hos Ham og å motta den av Ham i lydighet. … …

Opprinnelig var festen lagt til siste sødag i oktober, og den feires fortsatt på denne søndagen i den tradisjonelle latinske messen. Men for den nye messens del ble festen i 1969 flyttet til siste søndag i kirkeåret.

Salme 119 – Dalet

Liturgi /

Fredag leser vi åtte vers fra salme 119 (118) som åpner med bokstaven ‘d’. De fleste vers her starter med ordet ‘derek’, som betyr vei, v30 (over) begynner slik: ‘derek emuna bacharti’ = ‘trofasthetens vei har jeg valgt’.

Salme 119 (118),25-32 (Dalet)
v25 Jeg ligger hjelpeløs i støvet. Hold meg i live etter ditt ord!
v26 Jeg fortalte om mine veier, og du svarte meg. Lær meg dine forskrifter!
v27 La meg skjønne den vei dine påbud viser! Jeg vil grunne på dine under.
v28 Bittert gråter jeg av sorg. Reis meg opp etter dine ord!
v29 Hold meg langt borte fra løgnens vei og unn meg i nåde din lov!
v30 Troskapens vei har jeg valgt, dine dommer har jeg for øye.
v31 Jeg holder fast ved dine lovbud. Herre, la meg ikke bli til skamme!
v32 Jeg vil løpe den vei dine bud viser, for du frir mitt hjerte fra angst.

Forbedring av liturgien – og den gamle messen

Liturgi, TLM /

En engelsk prest skriver på sin blogg at liturgien i løpet av bare noen få år er blitt mye bedre – roligere og mer fokusert på Gud:

A strange thing is going on in the Church at the moment. Former liturgical enemies seem to be reconciling, lions lie down with lambs, all that sort of thing.

Going back a mere handful of years—well within the lifetime of this blog, at least in its earlier incarnation—the lines of battle were well drawn between those faithful Catholics who thought we should adhere faithfully to the liturgical books of Paul VI, and ‘those attached to the former books’, as Pope John Paul put it.

Now, of course, it is not a case of ‘former books’, for Pope Benedict has made both forms of the Roman Rite perfectly current, hoping, it is said, to recreate the Roman Rite anew without legislation or coercion. It will take time, but it is beginning to work.

To begin with, there is the more solemn style of celebration that he has introduced. We saw some excellent examples during the Papal visit to the UK. Some grumbled at the less traditional aspects of the Masses at Bellahouston and Birmingham, but really they should be comparing the whole thing to the Masses during the visit of Pope John Paul. The atmosphere was entirely different, … …

Ting skjer også ganske hurtig mht den tradisjonelle latinske messen, skriver han (men jeg kan ikke si at jeg ser dette i Norge så langt):

A few days ago, I met a brother priest at the seminary whom I had not seen for some time. He is, shall we say, not unknown in Catholic media circles. No, it isn’t Mgr Loftus. In passing he happened to mention to me that he was starting to celebrate the traditional Mass from time to time. I was taken aback, because although I am aware that this priest is on the more orthodox side of things, I had never associated him in any way with traddydom. He saw my surprise, and said quietly ‘yes, well, it’s the future, isn’t it?’

He’s not the only one. In one southern English diocese, about twenty per cent of the priests now celebrate the traditional Mass at least from time to time. Most of these are in their forties or younger. They haven’t stopped celebrating the Ordinary form as the norm, but, one might say that the Missa Normativa is no longer the Missa Formativa in their life or the life of their parish. I mean that behind their celebration of the Mass of Paul VI lies a positive experience of the Mass of Pius V ….

Skroll til toppen