Liturgi

Forandret katolikkene liturgien som en økumenisk gest overfor protestantene?

Liturgi /

Jeg leser nå Thomas Kociks bok «The Reform of the Reform?», og der kom jeg over en samtale (store deler av boka er lagt opp som en samtale mellom to personer) om det var for å blidgjøre protestantene at katolikker etter konsilet ønsket å tone ned offeraspektet i messen. Jeg har selv alltid ment at det ikke kan ha vært en slik direkte forbindelse; at det må ha vært andre ting som har gjort at forandringene kom, forandringer som likevel i praksis har svekket katolikkers forståelse av at messen er et offer båret fram for Gud. Teksten under er fra s 58-61 i Kociks bok:

R.: It is unlikely that anyone preoccupied with transubstantiation would want to devise a rite acceptable to Protestants. Yet you allege that the new Mass was created precisely for that purpose.

T: You are missing the point. The Real Presence of the Lords Body and Blood under the species of bread and with the Eucharist as sacrament is but one dimension of the Eucharistic mystery. The Eucharist is first and foremost the sacrifice of the Cross, re-presented sacramentally on the altar. When this is forgotten or obscured, the Mass is viewed simply as a ceremony for producing the Blessed Sacrament, and not as the means that Christ gave us in order to unite ourselves with him in the very act by which he redeemed the world. I fear that this truth is simply unknown to marry, if not most, Catholics today:

Even among the older generations the indications are that any concept of the Mass as being offered is limited to the sense in which any act of worship or piety – for example a decade of the Rosary – can be offered for a certain intention. The fact that Christ our Mediator has given to His Church a perpetual means by which we can make our own effective offering of His sacrificial death through the ministry of the ordained priesthood is fast fading from consciousness.

In their ecumenical zeal, the architects of the new Mass muted the theology of sacrifice by decimating the Tridentine Offertory. …

Forandret katolikkene liturgien som en økumenisk gest overfor protestantene?Les mer »

Folk forteller om hvordan de vurderer den nye og den gamle formen av messen

Liturgi, TLM /

Father Z har bedt folk skrive inn til ham (og gjerne legge litt arbeid i det de skriver, og si hvor gamle de er) og fortelle om hvordan de vurderer den tradisjonelle latinske messen i forhold til den moderne. Disse brevene kan leses HER, HER og HER – til sammen ca 75 stk, mest fra nokså unge mennesker.

Det virker som Father Z her har klart å få en hel del ferske inntrykk publisert, for dette er ikke typiske blogkommentarer. Dessuten virker det som brevene i hovedsak støtter den nye messen feiret på en verdig måte; absolutt versus Deum og gjerne med mye latin. Men i USA feires få messer særlig verdig (det er en alvorlig påstand, men det er faktisk mitt inntrykk), så ofte vil den tradisjonelle messen være folks førstevalg. Under tar jeg meg noen få utdrag, som jeg selv syns er representative:

I have attended a number of “old Masses” since then (from Low to Solemn High) and have always enjoyed the experience, especially when the music is well done and the parts of the Mass are in Gregorian Chant. As for which Mass I prefer, I suppose, if I had to make a choice, I would prefer the Novus Ordo ad orientem in Latin (with the readings and Prayers of the Faithful in the vernacular) over Mass in the Extraordinary Form, probably because it is the form I am more familiar with. …. ….

I have come to find that I prefer the Ordinary Form of Mass, when done reverently and carefully, to an equally well done Extraordinary Form Mass. That said, I am glad to have the EF Mass around and available. …. ….

At first, it t took about a month or two to get used to it because it seemed so strange and different to me. But little by little I came to love it very much. I like that the priest is leading us, facing God, at the head of the congregation and not looking at us. …

Folk forteller om hvordan de vurderer den nye og den gamle formen av messenLes mer »

Ego te baptízo in nómine Pa + tris, et Fí + lii, et Spíritus + Sancti.

Liturgi, TLM /

I går hadde jeg min andre barnedåp etter det tradisjonelle latinske ritualet. Det skiller seg (bortsett fra språket) fra det nye ritualet mest ved den lange forberedelsen – svært mange bønner og flere eksorsismer – før dåpen. Etter dåpen er det så tre ting som skjer (som i dag – salving med hellig krisma, det hvite dåpskledet/-kjolen og dåpslyset), og så avsluttes seremonien ganske raskt, i det presten sier: N. Vade in pace, et Dóminus sit tecum.

Under har jeg tatt med trosbekjennelsen, selve dåpen, og salvingen med hellig krisma – hele ritualet kan leses på latin og norsk HER.

N. Credis in Deum Patrem omnipoténtem, Creatórem cæli et terræ?
R. Credo.
Credis in Jesum Christum, Fílium ejus únicum, Dóminum nostrum, natum, et passum?
R. Credo.
Credis et in Spíritum Sanctum, sanctam Ecclésiam cathólicam, Sanctórum communiónem, remissiónem
peccatórum, carnis resurrectiónem, et vitam ætérnam?
R. Credo.
N. Vis baptizári?
Respondet patrinus: Volo.

N. Ego te baptízo in nómine Pa + tris, (fundit primo) et Fí + lii, (fundit secundo) et Spíritus + Sancti (fundit tertio).

Deus omnípotens, Pater Dómini nostri Jesu Christi, qui te regenerávit ex aqua et Spíritu Sancto, quique dedit tibi remissiónem ómnium peccatórum (hic inungit), ipse te líniat + Chrísmate salútis in eódem Christo Jesu Dómino nostro in vitam ætérnam. R. Amen.

En litt lærd diskusjon om “reform av reformen”

Liturgi /

Jeg har skrevet noen ganger tidligere om boka til John F. Baldovin, SJ: “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” – ei bok som altså ikke er enig i kritikken av dagens katolske liturgi. Før jeg gjorde meg helt ferdig med hans bok, tar jeg med noe av hans vurdering av neste bok “jeg kaster meg over”: Thomas Kocik, The Reform of the Reform? A Liturgical Debate: Reform or Return? – Ignatius Press 2003.

Certainty one of the phrases most frequently employed by the critics has been the idea of a «reform of the reform.» It has been championed by Klaus Gamber, Joseph Ratzinger, Joseph Fessio, Aidan Nichols, Laszlo Dobszay, Thomas Kocik, the Adoremus Movement in general, and others. Each of these critics proposes a program for reforming the reform, and all of the programs share a family resemblance. In this final section of this part I would like to take a look at one of these proposals. ‘

Much of Thomas Kocik’s book, The Reform of the Reform? consists of a debate between a proponent of the «reform of the reform» party and traditionalist who insists on returning to the pre-Vatican II Missal tout court. … … Kocik provides a number of appendices. Among them is a proposal for a reform of the reform by Brian Harrison. It is based on the arguments of Klaus Gamber – here is what he proposes:»

1. The retention of Latin for everything in the Mass except for the readings, prayer of the faithful, and proper prayers and chants (Collects, Introits, etc.)

2. Retention of only the Roman Canon-somewhat adjusted to include an epiclesis and with a sung doxology and elevation at the end. Also some of the signs of the cross removed

3. Retrieval of all the offertory prayers of the 1962 Missal

4. Return to the proper prayers of the 1962 Missal

5. Offertory prayers and Roman Canon recited in a low voice

6. Communion to be received kneeling and on the tongue

7. Elimination of extraordinary ministers of the Eucharist, a practise he calls the «clericalization» of the laity

8. Eastward orientation of the priest

As I have already stated, these eight proposals are fairly representative of what most of the critics think would be a better eucharistic liturgy. Let us address them one by one:

1. We have already seen that, within a few years of the council, the vast majority of the world’s bishops were requesting that the entire liturgy be translated into the vernacular. … …

At the same time, for the sake of tradition, and in multilingual and multinational assemblies, it would be helpful for everyone to learn some of the basic Latin chants as well as some traditional hymns like the Salve Regina and Pange Lingua. It can be very stirring to sing Credo III or the Lord’s Prayer in an international setting.

2. It is true that SC did not envisage multiple eucharistic prayers in the reformed rite. …

En litt lærd diskusjon om “reform av reformen”Les mer »

Kardinal Llovera uttaler seg i et langt intervju om Kirkens liturgiske utvikling

Liturgi /

For noen dager siden ble (den spanske) kardinal Antonio Cañizares Llovera, leder av vatikanets Liturgi-departement (Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen) intervjua i den italienske avisa Il Foglio, og sa mange interessante ting om hvordan han (og Vatikanets liturgiske ledelse vil man derfor tro) tenker om liturgiske spørsmål. Jeg tar med et lite utdrag av intervjuet (med mine egne uthevninger):

I think the Motu Proprio has a great value in and of itself, for the Church and for the liturgy. Although some regret this — judging from the reactions that have arrived and which continue to arrive — it is right and necessary to say that the Motu Proprio is not a step back nor a return to the past. It is to recognize and accept, with simplicity, in all its breadth and history, the great treasures of the tradition, which has in the liturgy its most genuine and profound expression. The Church cannot afford to disregard nor give up the treasures and rich legacy of this tradition contained within the Roman Rite. It would be a betrayal and denial of herself. We cannot abandon the historical legacy of the Church’s liturgy, nor desire to establish everything from anew – as some would claim – without amputating the body of the Church.

Some understood the conciliar liturgical reform as a rupture, and not as an organic development of the tradition. In those years after the Council, «change» was an almost magical word; it was necessary to change that which had been, to the point of forgetting it; everything new; it was necessary to introduce newness after a human work and creation. We cannot forget that the post-conciliar liturgical reform coincided with a cultural climate intensely marked and dominated by a conception of man as ‘creator’ which hardly goes well with a liturgy which, above all, is the action of God and His priority, a «right» of God, the worship of God and also the tradition which we receive and we are given once and forever. The liturgy is not of our doing, it is not of our making, but this conception of man as ‘creator’ leads to a secularized vision of everything, where often, God does not have a place; this passion for change and the loss of tradition has not yet been surpassed.

And this, in my opinion, among the other things, has meant that some saw the Motu Proprio with much distrust or that they dislike welcoming it and implementing it, re-visiting the great wealth of the Roman liturgical tradition which we cannot squander, or seeking and accepting the mutual enrichment between the two forms of the one Roman rite, “ordinary” and “extraordinary”. The Motu Proprio, Summorum Pontificum, is of great value which we should all appreciate has not only to do with the liturgy, but with the whole of the Church’s being and what it means to tradition, without which the Church is converted into a changing human institution, and of course, also has an application to the reading and interpretation that is made of Vatican II. When one reads and interprets it in the light of rupture or discontinuity, one does not understand anything of the Council and distorts it. For this reason, as the Pope indicates, only a “hermeneutic of continuity” leads us to a right and correct reading of the Council, and to a knowledge of what it says and teaches as a whole, and particularly in the Constitution of the Sacred Liturgy, Sacrosanctum Concilium, which is inseparable, furthermore, from that same whole. The Motu Proprio, therefore, also has a very significant value for the communion of the Church.

Les gjerne hele intervjuet (på engelsk) HER – på italiensk HER.

Msgr. Guido Marinis foredrag sist uke: Introduction to the Spirit of the Liturgy

Katolsk, Liturgi /

I Roma ble det sist uke arragert en prestekonferanse/ -retrett, der bl.a. tre store messer og to høytidelige vespere ble feiret – av de tre messene var to Novus ordo og én en tradisjonell latinsk pontifikal høymesse, og av vesperne var én gammel og én ny form. (Jeg syns at det i seg selv gir et viktig signal; at messens gamle form stadig blir mer normal.)

Under denne konferansen holdt så pave Benedikts seremonimester, msgr. Guido Marini, et foredrag om liturgiens ånd 6. januar. Det var et interessant foredrag, men det er sannsynligvis hans posisjon i Kirken, som har gjort at foredraget er blitt lagt så mye merke til (bl. i Vårt land, SE HER). Foredraget kan i sin helhet leses her, men under kan man se et lite utdrag:

I propose to focus on some topics connected to the spirit of the liturgy and reflect on them with you; indeed, I intend to broach a subject which would require me to say much. Not only because it is a demanding and complex task to talk about the spirit of the liturgy, but also because many important works treating this subject have already been written by authors of unquestionably high caliber in theology and the liturgy. I’m thinking of two people in particular among the many: Romano Guardini and Joseph Cardinal Ratzinger.

One the other hand, it is now all the more necessary to speak about the spirit of the liturgy, especially for us members of the sacred priesthood. Moreover, there is an urgent need to reaffirm the “authentic” spirit of the liturgy, such as it is present in the uninterrupted tradition of the Church, … Can one truly speak of a Church of the past and a Church of the future as if some historical break in the body of the Church had occurred? Could anyone say that the Bride of Christ had lived without the assistance of the Holy Spirit in a particular period of the past, so that its memory should be erased, purposefully forgotten?

Nevertheless at times it seems that some individuals are truly partisan to a way of thinking that is justly and properly defined as an ideology, or rather a preconceived notion applied to the history of the Church which has nothing to do with the true faith.

An example of the fruit produced by that misleading ideology is the recurrent distinction between the preconciliar and the post conciliar Church. Such a manner of speaking can be legitimate, but only on condition that two Churches are not understood by it: one, the pre Conciliar Church, that has nothing more to say or to give because it has been surpassed, and a second, the post conciliar church, a new reality born from the Council and, by its presumed spirit, not in continuity with its past. This manner of speaking and more so of thinking must not be our own. Apart from being incorrect, it is already superseded and outdated, perhaps understandable from a historical point of view, but nonetheless connected to a season in the church’s life by now concluded.

Does what we have discussed so far with respect to “continuity” have anything to do with the topic we have been asked to treat in this lecture? Yes, absolutely. The authentic spirit of the liturgy does not abide when it is not approached with serenity, leaving aside all polemics with respect to the recent or remote past. The liturgy cannot and must not be an opportunity for conflict between those who find good only in that which came before us, and those who, on the contrary, almost always find wrong in what came before. … …

I will not pretend to plumb the depths of the proposed subject matter, nor to treat all the different aspects necessary for a panoramic and comprehensive understanding of the question. I will limit myself by discussing only a few elements essential to the liturgy, specifically with reference to the celebration of the Eucharist, such as the Church proposes them, and in the manner I have learned to deepen my knowledge of them these past two years in service to our Holy Father, Benedict XVI. He is an authentic master of the spirit of the liturgy, whether by his teaching, or by the example he gives in the celebration of the sacred rites.

If, during the course of these reflections on the essence of the liturgy, I will find myself taking note of some behaviours that I do not consider in complete harmony with the authentic spirit of the liturgy, I will do so only as a small contribution to making this spirit stand out all the more in all its beauty and truth.

1. The Sacred Liturgy, God’s great gift to the Church.

….. ….

2. The orientation of liturgical prayer.

….. ….

3. Adoration and union with God.

….. ….

4. Active Participation.

….. ….

5. Sacred or liturgical music.

….. ….

At this point I would like to conclude the discussion. For some years now, several voices have been heard within Church circles talking about the necessity of a new liturgical renewal. Of a movement, in some ways analogous to the one which formed the basis for the reform promoted by the second Vatican Council, capable of operating a reform of the reform, or rather, one more step ahead in understanding the authentic spirit of the liturgy and of its celebration; its goal would be to carry on that providential reform of the liturgy that the conciliar Fathers had launched but has not always, in its practical implementation, found a timely and happy fulfillment.

There is no doubt that in this new liturgical renewal it is we priests who are to recover a decisive role. With the help of our Lord and the Blessed Virgin Mary, mother of all priests, may this further development of the reform also be the fruit of our sincere love for the liturgy, in fidelity to the Church and the Holy Father.

Msgr. Guido Marini
Pontifical Master of Liturgical Ceremonies

Vårt Land skriver om “Katolsk ryddesjau”

Katolsk, Liturgi /

Vårt Land skriver i dag om hvordan Den katolsk Kirke nå holder på å snu mht hvordan liturgien skal feires. Det er en grei artikkel der det meste av fakta er korrekt, men først undret jeg meg litt over hvorfor de skriver om dette akkurat nå. Så ser jeg at de refererer til hva pave Bendikts seremonimester, msgr. Guido Marini, sa på en presteretrett i Roma sist uke. Han sa egentlig ikke noe nytt der, men jeg skal lese det han sa på nytt og legge ut noe om det på bloggen. (De refererer forresten også til den tradisjonelle messen i København sist søndag – se HER.)

Her er innledninga til VL’s artikkel (som ikke er lagt ut på nett):

«Sakte, men sikkert har det skjedd et kulturskifte i det katolske Vesten. Latin og «mystikk» får sin renessanse. Fra øverste hold artikuleres en stadig mer samtidskritisk linje.

Er det fordi kirkens ledere har fatt tenkt seg om, og funnet ut at reformene som fulgte 2. Vatikankonsil var for voldsomme? Er det fordi folk flest er blitt mer konservative og glade i «gammeldagse» kulturuttrykk? Eller handler det rett og slett om at sekstiåtteme er blitt pensjonister, og at barna til de mest kulturåpne ikke gidder å engasjere seg i kirken?

Ny gudstjenesteordning ble tatt i bruk fra 1. søndag i advent 1969. Den betød slutt på at prestene snakket latin og forrettet nattverden mens de mumlet noe med ryggen mot menigheten. En undersøkelse fra tankesmia Cara viser riktignok at andelen av kirkemedlemmene som har noen synspunkter på om de foretrekker den gamle messen, er blitt langt mindre enn for 25 år siden.

Til gjengjeld er de som har synspunkter blitt stadig mer høylytte. Og miljøene får gjennomslag. Flere enn de mest erkekonservative insisterer på å vende tilbake til tiden før liturgireformen. Ryktene om at en reform av liturgireformen er på gang, skjøt fart igjen forrige uke. Da oppfordret Vatikanets seremonimester Guido Marini til en ny reform, og beklaget samtidig hva han mente var omfattende misbruk av liturgiske regler i presteskapet:

– Det er ikke vanskelig å innse hvor langt unna liturgiens ekte ånd noen atferdsmåter er, sa Marini. Han presiserte at liturgien «ikke er gitt oss for at vi selv kan sette den under personlig fortolkning». … … »

Se, om ham var det Johannes vitnet: “Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.”

Liturgi /

Overskrifta over er kommunionsvers på denne dages fest for Jesu dåp, og under kan man lese resten av messens bønner og antifoner. (Les også denne dagens tekster – år C.)

INNGANGSVERS
Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: «Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.» Jfr. Matt 3,16-17

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON
I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg,
Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
Med underfulle tegn beseglet du den nye dåp i Jordan.
Ved din røst fra himmelen skulle vi tro
at ditt Ord har tatt bolig blant menneskene,
og ved Ånden som steg ned i en dues skikkelse,
skulle vi erkjenne at Kristus, din tjener,
ble salvet med gledens olje,
og er sendt til å forkynne det glade budskap for de fattige.
Derfor priser vi deg uten oppør på jorden,
og sammen med himmelens krefter roper vi alle dager til din majestet:

KOMMUNIONSVERS
Se, om ham var det Johannes vitnet: «Jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.» Joh 1, 32.34

SLUTNINGSBØNN
Herre, vi er blitt mettet med dine hellige gaver. Ydmykt ber vi deg: La oss som trofast lytter til din enbårne Sønn, både få kalles og være dine barn. Ved ham Kristus, vår Herre.

John Baldovin, SJ, skriver på den nye liturgibloggen

Liturgi /

Jeg syns det har vært et interessant at dagen etter at jeg har begynt å lese John F. Baldovins bok “Reforming the Liturgy. A Response to Critics” (se her), ser jeg at han også skriver på den nye liturgibloggen jeg fant i dag (se her). I dette innlegget (som allerede har fått flere kommentarer) skriver Baldvin om bloggen til the New Liturgical Movement (NLM), som jeg ofte siterer. Og han skriver bl.a.:

… … Readers and supporters of NLM no doubt are on the same train as Pope Benedict XVI – and the train doesn’t seem to be stopping anytime soon. That’s why they think it’s the “new” liturgical movement. They are convinced that the future is going to look a lot more like 1960 than 1975.

Anyone who’s read my recent work on the critics of the liturgical reform knows that I am sympathetic with many of the criticisms launched against the sometimes careless and ideologically irresponsible application of the post-Vatican II liturgy reforms. The criticisms are often accurate enough, but the problem with NLM and groups like it is not their criticism so much as their prescription. The movement to have the priest and the faithful face in the same direction is a good example. There are many excellent examples of Eucharistic celebrations versus populum in which it is quite clear that Christ (the whole Christ – head and members) is at the center of the celebration. The fact that there are celebrations where this is not the case should not discount the former. As I’ve said elsewhere, each “side” of the liturgical debate has the tendency to caricature the worst of their opponents in favor of the best of their own practice. It doesn’t take much sophistication to realize that those kinds of arguments are less than useful. … …

Les hele hans innlegg her.

En helt ny liturgiblog!

Liturgi /

Stor var min glede da jeg i dag tidlig kom over (via NLM) en helt ny blog som tar opp liturgiske spørsmål: Pray Tell – et samarbeidsprosjekt mellom Liturgical Press og Saint John’s School of Theology-Seminary, begge i Collegeville, Minnesota. Bloggen er kommet i stand som et (mer liberalt) alternativ til de mange tradisjonalistiske bloggene som tar opp liturgiske spørsmål, men flere signaler gjør at jeg likevel tror det vil være nyttig å følge med her. Slik presenterer de seg selv:

Some people speak today of “liturgy wars.” (Maybe we should be grateful for such evidence of high interest in liturgy!?) Some talk of a “Reform of the Reform,” which apparently wants to undo the “damage” of the past 45 years. Some zealots on the Right have an unmistakable focus on the musical and archeological and ceremonial externals: east not west, propers not hymns, kneeling not standing, and so forth. [Full disclosure: I personally rather like Latin propers, and kneeling, and the eastward orientation of the Eastern churches.] This blog arose from our sense that the conversation needs to broadened, deepened, redirected. Moderate and progressive voices need to be in dialogue with zealous traditional voices. The “spiritual import” which is the “real nature of the liturgy” needs to be reemphasized. The fundamental pastoral intent of the Second Vatican Council, and of the larger ecumenical liturgical movement of that era, needs to be restated, refined, defended.

Some will ask, Is this to be a liberal blog? Well, what else would you expect from Collegeville?! But more needs to be said than that. If liberal means open-minded, self-questioning, ecumenical, attentive to contemporary culture, and avoidant of romantic nostalgia, then we surely hope to be liberal. But if liberal means yesterday’s progressivism, yesterday’s ideals as if the culture and the churches haven’t changed dramatically since the 1970s or 1980s, then we hope to be not at all liberal. Those in the “old guard,” if there be such, can expect to be challenged and engaged.

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene

Liturgi /

I John Baldovins bok (som jeg nevnte HER), som i utgangspunktet er kritisk til kritikerne av den nye messen, men som gjengir disse kritikernes synspunkter ganske så presist, er det også en beskrivelse av pave Benedikts/ kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringene, bl.a. dette:

Of all the liturgical questions on which he has written, Cardinal Ratzinger has clearly created the most stir with his attitude toward the orientation of the priest-celebrant at Mass …. To understand the stance he has taken, one must appreciate his theory of the development of church architecture. Basically he has accepted the theories put forward by Louis Bouyer in his famous Liturgy and Architecture. Bouyer argued a direct link between the architecture of Jewish synagogues and the development of Christian church buildings, with the latter oriented toward the east instead of toward Jerusalem. In place of the ark containing the Torah, Christians set up the cross of Christ. Ratzinger sees in the «orientation» (literally east-facing) of Christian churches an attitude of eschatological expectation. The cross symbolizes the returning Christ, who will rise like the sun. Thus the priest in offering the sacrifice faced east and the altar was placed near the eastern apse of the church building. Ratzinger emphatically insists that in the early church it was never a question of «facing the people» (versus populum) or not but rather one of orientation. … …

For Ratzinger the position of the altar is «at the center of the postconciliar debate.» Having the priest face the people has caused a fundamental shift, essentially a novelty, in the meaning of the liturgy which now looks like a communal meal.» …

Kardinal Ratzingers synspunkter på liturgiforandringeneLes mer »

Ei bok som ikke er enig i kritikken 60-tallets av liturgireform

Liturgi /

Jeg mottok nylig flere bøker jeg hadde bestilt fra amazon.co.uk om liturgiske spørsmål – sikkert svært ovverraskende for leserne av bloggen, at jeg er interessert i slikt. Flere av bøkene er kritiske til flere av forandringene av liturgien, men boka jeg begynte med er kalt «Reforming the Liturgy. A Response to Critics.» av John F. Baldovin, SJ. Han tar for seg flere av de kjente kritikerne av liturgireformen, bl.a. Klaus Gamber og Alcuin Reid. Han oppsummerer her Reids synspunkter i boka The Organic Development of the Liturgy på denne måten:

.. (the book) ends with the beginning of Vatican II and so does not deal directly with Sacrosanctum Concilium or with the postconciliar application of its principles. The author’s attitude toward the conciliar constitution and subsequent reform of the liturgy can fairly easily be culled from his work. His objections can be summarized as follows:

1. A major reform of the liturgy has never been successfully undertaken by centralized authority in the church. For the papacy to mount a wholesale reform lies outside the ambit of papal authority, since the pope may not alter tradition. This reform was much too quick and too radical.

2. Although it may make sense to translate the readings of the liturgy into the vernacular, there was no good reason to vernacularize the entire liturgy.

3. The replacement of the traditional Sunday readings by a three year cycle did «unprecedented violence to the objective traditional Liturgy.»

4. The same can be said for the addition of new eucharistic prayers to the Missal.

5. The reforms are founded on the erroneous assumption that Catholic worship needs to be accommodated to historical times and cultures. This is a mistaken understanding of the meaning of «Pastoral Liturgy.»

6. The historical-critical findings of scholars must be assessed very carefully since there is a tendency among many liturgical historians to advocate for a forgotten «Golden Age» of the liturgy to the detriment of the organic, living tradition of the Roman Rite and thus to submit the objective tradition to ideological currents.

7. Catholie liturgy is «essentially incarnational»; i.e. its extenral forms cannot be changed without changing the meaning of the liturgy.

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsning

Liturgi, Teologi /

Ole Martin Stamnestrø skriver i siste del av sin artikkel i St Olav (som jeg også nevnte HER) hvordan pave Benedikt ønsker å fremme en forståelse av Vatikankonsilet som en kontinuitet av Kirkens tidligere historie, og hvordan han gjennom sin frigjørelse av den tradisjonelle latinske messen ønsker å sørge for at en slik kontinuitet kan gjenoppstå innenfor liturgien. Slik av slutter han artikkelen:

Det kan på dette punkt være klargjørende å vende tilbake til Benedikt XVI. Det er et tankekors at nettopp den pave som mens han var kardinal, ofte ble ansett som en varm forkjemper for romersk sentrafisme på bekostning av kollegialitet, ja som en erke-ultramontan sønn av Det første Vatikankonsil, har tatt til orde for en begrensning av den mulighet Paven har til å forme liturgien. I Liturgiens ånd skriver Ratzinger:

«Etter Det annet Vatikankonsil oppstod et inntrykk uti at paven egentlig kunne avgjøre alt når det gjaldt liturgi, og fremfor alt når han handlet på oppdrag av et økumenisk konsil. Til slutt gikk ideen om at liturgien er noe som er gitt på forhånd, og ikke er åpent for tilfeldige påfunn, i betydelig grad tapt i Vestens offentlige bevissthet. Men i virkeligheten har Det første Vatikankonsil på ingen måte definert paven som en absolutt monark, men tvert imot som en garantist for at man er lydig overfor Guds ord. Hans fullmakt er bundet til trostradisjonen – og dette er avgjort gyldig også innenfor liturgiens område. Liturgien blir ikke «laget» av myndigheter. Paven kan bare være en ydmyk tjener som vokter dens rette utvikling og dens fortsatte integritet og identitet.»

Her tar Paven et oppgjør med progressive liturgikere som Bugnini og Marini. …

Paveembedet mot den liturgiske tradisjon – pave Benedikts løsningLes mer »

Bønner og tekster for andre søndag etter jul

Liturgi /

Andre søndag etter jul blir igjen feiret i vårt bispedømme, siden at Epifani-festen nå skal feires 6. januar hvert år. Men siden bønnene og tekstene for denne søndagen ikke står i de norske liturgske bøkene, har vi prester fått tilsendt disse – og jeg presenterer dem her:

Inngangsvers
Da alt var taust og natten var kommet midtveis i sitt løp, kom ditt allmektige Ord, Herre, fra sin kongelige trone i himmelen.

Kollektbønn
Allmektige, evige Gud, dine troende sjelers glans, fyll i nåde verden med din herlighet og vis deg for alle folk ved ditt lys’ klarhet. Ved vår Herre …

Bønn over offergavene
Herre, helliggjør ved din fødsel de gaver vi har ofret til deg. Din fødsel viser oss sannhetens vei og lover oss himmelrikets liv. Ved Kristus …

Kommunionsvers
Alle som tok imot ham gav han evne til å bli Guds barn.

Bønn etter kommunion
Vi bønnfaller deg, Herre, vår Gud, at vi, ved å feire dette mysterium, blir renset for våre synder, at og våre rette ønsker blir oppfylt. Ved Kristus …

Og her er tekstene på denne søndagen for år C: …

Bønner og tekster for andre søndag etter julLes mer »

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″

Liturgi, Teologi /

I tillegg til artikkelen jeg nevnte i går (SE HER og HER) har St Olav tidsskrift også en annen interessant artikkel om liturgien, skrevet av Ole Martin Stamnestrø. Han fokuserer på den noe underlige situasjonen at tradisjonalistene, som jo vanligvis støtter paveembede sterkt, nå noen ganger kritiserer pave Paul VI sterkt for å ha innført den nye liturgien, mens modernistene nå (overraskende nok) er blitt pavens sterkeste forsvarere (mht. liturgien). Et stykke ut i artikkelen leser vi:

Både Reids og Hemmings tradisjonalisme er til en viss grad problematisk. Reid har gjort Kirken en tjeneste ved å minne oss om Sacrosanctum Conciliums prinsipp om organisk vekst som det korrekte utgangspunkt for all liturgireform. Problemet er at det er en høyst subjektiv øvelse å skulle sitte til doms over hvilke liturgiske endringer som tilfredsstiller dette kravet, og hvilke som forbryter seg mot det. Paragraf 22 i Sacrosanctum Concilium paragrafen rett før formuleringen om organisk vekst – uttrykker med uomtvistelig tydelighet at det er det kirkelige læreembedets privilegium å dømme i disse spørsmål, men dette farer Reid raskt over. Denne tradisjonalisten er altså, efter mitt skjønn, ikke ultramontan nok. Dog har han oppnådd sitt mål: å formulere et prinsipp (med støtte i et konsildokument) som har beredt grunnen for en kritikk av den omfattende utøvelse av pavemakt over liturgien som Paul VI kom til å representere. Hemmings problem er enda større: Han gir svært lite rom for et levende kirkelig embede og går langt i å avvise både pavers og konsilers autoritet i møte med liturgien. Det inntrykk man sitter igjen med, er at naturlige ultramontarere som Reid og Hemming tvinges til å finne anti-ultramontane argumenter for å forsvare et ultramontant anliggende, nemlig bevaring av den ekstraordinære form som garanti for en tradisjonell katolisisme i mote med progressive tolkninger av Det annet Vatikankonsil. Med andre ord, hadde det ikke vært for at Paul VI som en mektig, men efter deres oppfatning liberal, pave satt en stund på St. Peters stol, hadde ikke behovet meldt seg for å lete med lys og lykte efter argumenter der liturgiens iboende autoritet opphøyes høyt over den pavelige autoritet.

Tradisjonalistene overrasker oss altså med en anti-ultramontan argumentasjon. Enda mer overraskende er den argumentasjon som brukes av progressive liturgikere, …

“Paven og liturgien – embedet mot kulten 1870-1970″Les mer »

Versus populum og ordets liturgi – fra St Olav

Liturgi, Teologi /

Sigurd Hareide nevner i sin artikkel i St Olav tidsskrift «Med ryggen mot menigheten?» en interessant, men i praksis noe misforstått begrunnelse for at presten skulle være vendt mot menigheten under messen:

I argumentasjonen for å feire messen vendt mot folket, har det ofte blitt fokusert på betydningen for nattverdfeiringen. I en bok om liturgi og arkitektur fra 1967, hevdet imidlertid Louis Bouyer, en av de første talsmennene i Frankrike for versus populumfeiringen, at det ikke var messens nattverddel som var den viktigste, årsaken til at den liturgiske bevegelse helt fra 1920-tallet promotorte og praktiserte skikken. I den gamle messeboken krevde nemlig forskriftene at tekstlesningene i en enkel messe uten diakon og subdiakon skulle skje fra en bok som lå på alteret. det ville vanligvis si vendt fra folket. Men ved å feire hele messen vendt mot folket – slik den gamle messeboken faktisk gav anledning til pga. de romerske basilikaene (Peterskirken o.a.) som i motsetning til de fleste andre kirker ikke var vendt mot øst – kunne tekstlesningene tydeligere fremstå som tiltale til folket samtidig som man leste fra boken som lå på alteret slik det var foreskrevet. Etter 2. Vatikankonsil skulle lesningene skje fra en lesepult, og dermed var i følge Bouyer det viktigste argumentet for den moderne versus populumfeiringen borte.

Denne begrunnelsen for feiring av messen vendt mot folket er interessant med tanke på de foreslåtte endringer i Den norske kirkes liturgiske praksis. For helt siden reformasjonen på 1500-tallet har nettopp tekstlesningene i den lutherske liturgien blitt lest vendt mot folket. I en bok fra 1981 uttrykte kardinal Ratzinger at det alltid imponerte ham hvordan «våre protestantiske brødre i omformingen av middelalderens liturgiske former har fått til en ekte balanse» mellom på den ene side fellesskapets relasjon til gudstjenestelederen og på den annen side deres felles bønneretning vendt mot korset og alteret i øst. Dette bør vi «virkelig prøve å lære av», skriver han, og foreslår en tilsvarende skjelning i den katolske liturgien mellom bønn og tekstlesning. …

Versus populum og ordets liturgi – fra St OlavLes mer »

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St Olav

Liturgi, Teologi /

Jeg leste i dag et par interessant artikler i siste numer av St Olav tidsskrift – aller siste nummer av St Olav som eget tidsskrift, siden det nå er bestemt at det skal gå sammen med tidsskriftet «Broen» (som skal få navnet St Olav, så vidt jeg forstår). Sigurd Hareide skriver der ang. Den norske lutherske kirkes tanker om nå å begynne å snu alterne (40 år etter at vi katolikker gjorde samme feilen) bl.a. følgende motargumenter:

Til tross for at feiring av messen versus populum har blitt offisielt oppmuntret av Vatikanets saraments- og gudstjenestekongregasjon siden 1964, forutsatte rettledningen underveis i den nye messeboken fra 1970 at prestens normale bønneretning var vendt mot alteret. Dette er likevel blitt en sjeldenhet, og for mange er feiringen vendt mot folket blitt et symbol for liturgireformen med dialog mellom prest og lekfolk på folkespråket. Allerede på 1960 tallet fantes det imidlertid teologer som fullt ut identifiserte seg med konsilets idealer samtidig som de var kritiske til den universelle utbredelsen av versus-populum-feiringen og de ofte brutale kirkeombyggingene. Den i ettertid mest kjente er professor Joseph Ratzinger, dagens pave. Under et foredrag i Tyskland i 1966 stilte han spørsmål ved den nye måten å feire messen på: «Må enhver messe … bli feiret vendt mot folket? Er det så absolutt nødvendig å kunne se presten i ansiktet, eller kunne det ikke ofte være svært gagnlig å reflektere over at han også er en kristen, og at han har all grunn til å vende seg til Gud sammen med alle sine medkristne i menigheten og sammen med dem si ‘Fader vår’?»

I Joseph Ratzingers senere kritikk av versus-populum-feiringen påpeker han at det ikke bare er presten som kommer uforholdsmessig mye i fokus, men også menigheten selv. Den blir en krets «som er lukket i seg selv … ikke lenger rettet fremover og brutt lengst fremme», skriver han i boken Liturgiens ånd fra år 2000 og fortsetter: «Men felles vending mot øst var ikke ‘feiring mot veggen’, og betydde ikke at presten ‘vendte ryggen til folket’: Så viktig ble han slett ikke oppfattet. …

“Med ryggen mot menigheten? – interessant artikkel i St OlavLes mer »

Liturgiske kalendere for 2010 – for messens nye og gamle form

Liturgi, TLM /

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten «bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.»

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

Hva gjør de troende under messen? – fra 1945

Liturgi, TLM /

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken «Katolsk praksis» av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Skroll til toppen