Liturgi

Festen for Herrens dåp – fra min første preken som katolsk prest

Generelt, Liturgi /

På denne dagen (liturgisk) for ni år siden feiret jeg min aller første messe, og jeg må nok si at dette, sammen med ordinasjonen dagen før, ikke hadde gitt med så mye ro til prekenforberedelsene. Her er likevel disposisjon/stikkord til prekenen jeg holdt denne dagen. I år kommer jeg til å sbakke nokså mye mer om vår egen dåp, og være litt mer konkret, bl.a. siden en av mine messer i dag er en barnemesse. Her er min disposisjon til prekenen i år 2000:

HERRENS DÅP ÅR B PREKEN (9/1 2000)

KORT INNLEDNING VED STARTEN AV MESSEN:
Vi feirer i dag festen for Herrens dåp. Vi som Guds barn vil i dag høre om hvordan Herren elsker også oss, som han elsket sin enbårne Sønn og hvordan Gud i dåpen har gitt oss nytt liv, syndstilgivelse, Åndens gave og sin kjærlighet.

Jeg vil i dag spesielt få takke Gud for kallet til prestetjenesten og for ordinasjonens gave, og jeg vil be om menighetens forbønn for min framtidige tjeneste.

For å forberede oss til denne hellige handlingen, la oss nå bekjenne våre synder.

PREKEN

Innledning
Se – der er Guds lam, han som tar bort verdens synd, hørte vi i evangelieverset, rett før evangeliet ble lest. Og i evangeliet hører vi at Jesus mottok Johannes’ dåp – til syndenes forlatelse. Ikke fordi han selv hadde syndet, men for å identifisere seg med alle menneskers synder, på samme måte som han senere også skulle dø for alle våre synder. …

Festen for Herrens dåp – fra min første preken som katolsk prestLes mer »

Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: “Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.”

Liturgi /

Slik lyder dagens inngangsvers, fra Matt 3,16-17, og resten av dagens bønner og antifoner på denne festen for Jesu er slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, da Kristus var blitt døpt i Jordans flod, og Den Hellige Ånd steg ned over ham, forkynte du at han var din elskede Sønn. La oss som ble dine barn, gjenfødt av vann og Den Hellige And, alltid forbli i din kjærlighet. Ved ham, vår Herre …..

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot de gaver vi bringer deg på festen for din elskede Sønns åpenbaring. La dine troendes offergaver bli forvandlet til hans offer som i sin miskunn tar bort verdens synder, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.

PREFASJON …

Da Herren var blitt døpt, åpnet himlene seg, og Ånden, lik en due, senket seg over ham, og Faderens røst sa: “Dette er min Sønn, som jeg har kjær, han som har all min yndest.”Les mer »

“Et kors mellom presten og folket er en betingelse for å kunne feire messen versus populum.”

Liturgi /

Det er nå akkurat et år siden pave Benedikt feiret messen ‘versus Deum’ i det sixtinske kapell (jeg skrev om det her), på festen for Herrens dåp, og han skal gjøre det igjen i år. I forbindelse med det, leste jeg i går en samling sitater av paven der han argumenterer for hvorfor det er naturlig å feire messen vendt mot Gud, og hvor lite naturlig det er at presten og folket ser (mye) på hverandre under messefeiringa. (Les flere sitater på NLM-bloggen):

[T]he cross on the altar is not obstructing the view; it is a common point of reference. It is an open «iconostasis» which, far from hindering unity, actually facilitates it: it is the image which draws and unites the attention of everyone. I would even be so bold as to suggest that the cross on the altar is actually a necessary precondition for celebrating toward the people. …

[A]common turning to the east during the Eucharistic Prayer remains essential. This is not a case of something accidental, but of what is essential. Looking at the priest has no importance. What matters is looking together at the Lord. … …

Moving the altar cross to the side to give an uninterrupted view of the priest is something I regard as one of the truly absurd phenomena of recent decades. … …

… today celebration versus populum really does look like the characteristic fruit of Vatican II’s liturgical renewal. In fact it is the most conspicuous consequence of a reordering that not only signifies a new external arrangement of the places dedicated to the liturgy, but also brings with it a new idea of the essence of the liturgy–the liturgy as a communal meal. … …

[A]mong the faithful there is an increasing sense of the problems inherent in an arrangement that hardly shows the liturgy to be open to the things that are above and to the world to come.

Mer om fredshilsenen – det er faktisk et viktig tema

Liturgi /

For noen få dager siden skrev jeg et stykke om den katolske messes fredshilsen, og så langt er det kommet 30 kommentarer til det jeg skrev. Bloggens lesere er tydeligvis svært uenige om hvordan fredshilsenen bør praktiseres, og jeg syns disse to kommentarene (under) illustrerer uenigheten godt – uenigheten dreier seg først og fremst om forholdet til Herren eller forholdet til mennesker skal være det viktigste i messen, syns jeg:

Kommentator 1
Jeg kan i grunnen ikke tenke meg noe mer verdig enn å ønske sin neste Guds fred og vise det med noe så genuint menneskelig som å ta hverandre i hånden. Fredshilsenen er forresten noe av det en del ikke-katolikker blir “imponert” over … … Det er interessant at noen virkelig kan bli distrahert av fredshilsenen. Nesten litt facinerende, får jeg vel legge til.

Kommentator 2
Spørs vel hvor man i utgangspunktet har oppmerksomheten sin … om man har noe – eller Noen – å bli distrahert fra. Med det fokus på mennesket som NO har (sammenlignet med TLM), er det ikke overraskende at en mer eller mindre omfattende fredshilsen virker naturlig for mange.

Akkurat nå snakker til og verdens biskoper om å flytte fredshilsenen. Jeg leste senest i dag at Vatikanets kongregasjon for liturgien har spurt de amerikanske biskopene om hva de mener. 66% av de som har svart ønsker å flytte hilsenen til starten av offertoriet (og dermed legge mer vekt på forsoningsaspektet, tror jeg), 32% ønsker å beholde hilsenen der den er, mens 2% har andre løsninger.

Men fredshilsenen har vært på (nesten) samme sted som i dagens Novus Ordo i omkring 1000 år, så når mange ønsker å flytte den, må det være fordi den i dagens form ikke fungerer. Eller sagt enda tydeligere: Hvis det menneskelige aspektet i fredshilsenen blir overbetonet, blir den distraherende heller enn oppbyggende, og bør altså flyttes.

Alternativet er å gjøre den mer ‘formell’ igjen, som i TLM, og beholde den 1000 år gamle tradisjonen. Jeg tror man bør holde fredshilsenen ganske så formell, slik at man gir Kristi fred videre til de man står nærmest, og presten til de som er i koret. I den grad man ønsker å utvide det menenskelige aspektet ved fredshilsenen – som man i Norge ofte gjør i barne- og ungdomsmesser, og i noen deler av verden gjør veldig ofte – blir det faktisk ødeleggende.

Les her mer om USA’s biskopers syn på event. flytting av fredshilsenen.

Latinske katolikker bør delta i den østlig-katolske liturgien

Liturgi /

Amy Welborn skriver at hun nylig har vært til stede i en lokal melkittisk (katolsk) menighet – og så skriver hun til oss andre katolikker:

1) Please go. If you’re a Latin Rite Catholic and have never experienced worship in one of these other Catholic churches, go. It will open your eyes to what worship is, and help you grasp what people are saying, even in the Latin context of “singing the Mass” instead of “singing at Mass,” for almost every bit of the liturgy is chanted by presbyter, deacon and people, mostly facing in the same direction. It puts staring at each other and mumbling back and forth in a whole new light.

2) The Divine Liturgy is not directly comparable to the Roman Rite (either old or new) in many respects, but one of the points it might jostle about in the Westerner’s brain is that of the respective roles of clergy and people. One cannot accuse the Divine Liturgy of not being conducive to lay participation. (ritual caveat – yes, I know “participation” does not mean “vocal.”) It demands it, and it is constant. There is, to put it bluntly, never a dull moment. But at the same time, behind the iconostasis, there is a great deal going on. As we are chanting our litanies, the presbyter is praying, and at various points, he emerges with an invitation to us, and we pray something else, and then he returns to his work. … …

3) That said, there is a casualness to the Eastern liturgy that is both refreshing and unnerving. The church is practically empty at the begining, but gradually fills up, until most people have shown up by the Gospel or so. Because there is this (what I call) freight train aspect to the liturgy – you get on and it just goes – it’s hard for a Westerner, accustomed to associating “prayerful” with silence and kneeling, to re-associate it with chanting and standing. But good. … …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.

Liturgi /

Se, Herren som skal herske, kommer. Kongsmakt er i hans hånd, og kraft og velde. Jfr. Mal 3,1: 1 Krøn 19,12

I dag – Epifania, 6. januar – er den gamle og den nye messen svært like; første lesning og evangeliet er identiske, og de fleste bønner og antifoner like så. Slik lyder den norske oversettelsen av kollektbønna, deretter følger flere av messens tekster og antifoner:

Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans. Ved vår Herre …

Første lesning Jesaja 60,1-6
Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, det er stummende mørkt over folkene. Men over deg stråler Herren fram, hans herlighet åpenbares over deg. Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans. …

Ecce advenit dominator Dominus: et regnum in manu ejus, et potestas, et imperium.Les mer »

Spørreundersøkelse om messens fredshilsen

Liturgi /

Da jeg begynte å gå i katolske messer – i Arendal, i 1994 – brukte pastor Littlewood folkets fredshilsen bare i søndagsmessene – aldri i hverdagsmessene, der bare noen få var til stede. Det opplevdes helt naturlig, men senere har jeg vel i alle messer alltid opplevd at denne valgfrie hilsenen har vært med.

Det siste året har jeg selv som prest ofte begynte å begrense min egen hilsen til ministrantene (jeg har aldri selv gått ned i kirkerommet, bortsett ved noen få begravelser) til et mer formelt bukk, siden jeg opplever at sakramentet på alteret bør begrense mitt fokus på andre ting.

I en annen post i dag har jeg skrevet mer om messens fredshilsen, og her ønsker jeg å få lesernes respons på to spørsmål:

Første spørsmål – velg ett av de fire alternativene:

[poll=6]

Andre spørsmål – velg ett av de tre alternativene:

[poll=7]

Jesu hellige navn – Navnet Jesus blekner aldri

Katekisme, Liturgi /

«Da åtte dager var gått (etter fødselen) og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.» Lukas 2,21.

1. januar er Jesu navnedag (han ble omskåret og gitt navn åtte dager gammel), selv om denne datoen har flere andre temaer. I den gamle messen blir jesu hellige navn feiret enen 2. januar eller søndagen mellom 2. og 5. januar – i år feires den søndag 4. januar. I den nye messen falt dagen helt bort (i 1969) men i år 2002 kom den til bake som valgfri minnedag i dag, 3. januar.

Jeg planlegger å si en del om jesu hellige navn førstkommende søndag; 2. søndag etter jule opplever jeg som en dag mellom temaene for jul, Jesu navnedag og epifani – og dagen har kanskje aldri vært feiret i Norge før, siden vi i 40 år (?) alltid har feiret Herrens åpenbaring/Epifani denne søndagen, inntil biskopen forandret dette for et år siden.

Når jeg sitter og forbereder meg til dette temaet, husker jeg pastor Fredriks ordinasjon i april 2007, da han valgte salmen Navnet Jesus blekner aldri som fokus – i messen og på sitt bønnekort:

Navnet Jesus blekner aldri. Tæres ei av tiden tann.
Navnet Jesus det er evig. Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle. Skyter stadig friske skudd,
Det har evnen til å samle. Alle sjeler inn til Gud.

Refreng:
Navnet Jesus må jeg elske. Det har satt min sjel i brann.
Ved det navnet fant jeg frelse. Intet annet frelse kan.

Jesus navn! Hvor skjønt det klinger. La det runge over jord!
Intet annet verden bringer håp og trøst som dette ord.
For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly.
Ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny.

Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.
Og hver hjem’løs seiler vinkes inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesus-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Hvordan den hellige Josef kom med i messens kanon – 8. desember 1962

Katolsk, Liturgi /

I dag har vi feira festen for Den hellige familie; Jesus, Maria og Josef, og i år snakka jeg ekstra mye og varmt om Josef. Hvordan hans trofasthet er et eksempel for oss alle, og hvordan fokuset på Josef har økt de siste 100 år. I denne artikkelen kan men lese mer om hvordan katolikker har lagt stadig mer vekt på Josef, fra pave Pius IX i 1870 og aller mest under pave Johannes XXIII – han som til slutt også fikk Josef inn i messens kanon (slik at han ble nevnt hver gang man feirer messen, sammen med bl.a. Maria (selvsagt), Johannes døperen, Peter og Paulus.

Artikkelen nevner mange ting pave Johannes XXIII gjorde for å fokusere på den hellige Josef – bl.a. gjorde han ham til vernehelgen for Vatikankonsilet – og til slutt bestemte altså paven (under selv konsilet) at Josef skulle få fast plass i messens kanon:

On to the peak, then, of the present crescendo in Josephite devotion: Pope John’s decision to insert St. Joseph’s name in the very center of the Church’s prayer life, the Canon of the Mass.

Long before the First Vatican Council—in 1815 in fact—petitions began pouring into Rome requesting this privilege for Joseph. Many petitions went even further and asked that there be accorded to Joseph the highest veneration among all the angels and saints— «the public cult of dulia after the Mother of God but before anyone else in heaven.» Over the years, close to a million signatures were appended to petitions of this sort. The most famous of these petitions were the three issuing from some four hundred fathers of Vatican I. One of these was signed by, among others, thirty-eight of the forty-two cardinals then living, including Joachim Cardinal Pecci (later Leo XIII). It was in answer to these petitions that Pius IX proclaimed Joseph protector and patron of the Church in 1870. But even then Joseph lacked full liturgical honors.

In 1961, as preparations for Vatican II were underway, three centers of Josephological studies in Montreal (Canada), Valladolid (Spain) and Viterbo (Italy) undertook to bring this question once more to the attention of the hierarchy. Father Guy-Marie Bertrand, C.S.C., then acting-director of the research and documentation center in Montreal, drafted an anonymous memorandum30 outlining the theological, historical and liturgical aspects of such a move, skillfully answering the various objections that had previously been opposed to adding Joseph’s name to the Canon. This seventy-four-page memorandum was translated from French into several major modern languages and sent to almost the entire hierarchy of the Church. It bore the signatures of five prominent Josephologists: Father Francis J. Filas, S.J., chairman of Loyola University’s theology department, Chicago, and vice-president of the St. Joseph Research and Documentation Center, Montreal; Father Roland Gauthier, C.S.C., director of the Center in Montreal, editor of the Cahiers de Josephologie and now president of the North-American Society of Josephology; Father Jose Antonio del Nino Jesus, O.C.D., president of the Ibero-American Society of Josephology; Father Angelo Battiston, C.S.J., of the Center of Josephology, Viterbo, Italy; and Father Isidore de San Jose, O.C.D., director of the Spanish Center for Josephological Research, Valladolid, Spain, and editor of the Estudios Josefinos.

Besides the memorandum, a Latin formula requesting the addition was printed and circulated to all the cardinals and archbishops of the world, to the general superiors of religious orders of men, and to the entire hierarchy of Italy. This effort was thus limited only because the scholars involved lacked time in which to communicate with all the bishops of the world. As it was, the operation was carried on in a period of but a few months by a very small staff. Sponsors of the project were more than gratified when some five hundred future fathers of the Council returned the formulas signed.

In March 1962, these petitions were presented personally to His Holiness by Amleto Giovanni Cardinal Cicognani, together with the memorandum in five languages. The following morning, Pope John informed the cardinal that he had read through the material and was delighted with it. He forthwith instructed the cardinal to submit the petitions to the preparatory commission on the liturgy accompanied by a letter of special recommendation from himself.

The matter came before the Council itself during the 12th general congregation on November 6. Bishop Albert Cousineau, C.S.C., of Cap Haitien, Haiti (a former rector of St. Joseph’s Oratory, Montreal), and at least one other bishop are reported to have spoken in favor of the addition to the Canon. On the following day, the thirteenth general congregation made a preliminary vote on the second chapter of the schemata on liturgy, the chapter in which the insertion was treated.34 Just what decisions were arrived at have not yet been released, but one thing is sure, a final vote has not yet been made on this chapter by the Council.

A final vote on the addition of Joseph’s name may still be made by the Council, but it will now be only affirming what is already a reality. On or about Nov. 13, Pope John made the decision motu proprio to honor Joseph in the Canon. He inserted Joseph’s name in the age-old Communicantes, effective as of Dec. 8, 1962 – thus making this the first of the matters discussed by the Council to go into effect.

In making this decision public at the 18th general congregation, Nov. 13, the president of the Council’s Secretariat for Extraordinary Affairs, Cardinal Cicognani, said that Pope John decided to give St. Joseph the new honor to put it on record that the Second Vatican Council so honored its patron.

December 8, 1962—exactly ninety-two years after Pope Pius IX proclaimed Joseph to be the Church’s patron and protector— Joseph’s name was added to the daily Mass. In the Church’s most solemn of prayers he is now honored with his wife Mary. Those whom God has joined together, the Church-at-prayer now daily invokes together, thanks to Pope John XXIII, Pope of St. Joseph.

Julenattsmessen fra Peterskirken

Katolsk, Liturgi /

Her er fem blder fra midnattsmessen i Peterskirken – og under kan man lese hele pave Benedikts preken (på engelsk). Paven begynner med å fokusere på den enorme forskjellen mellom Gud og mennesker, som forandres radikalt da Gud selv blir menneske. Han snakket mye om barn, og det er dette norske aviser har notert seg i talen – se bl.a. HER.

Dear Brothers and Sisters,
“Who is like the Lord our God, who is seated on high, who looks far down upon the heavens and the earth?” This is what Israel sings in one of the Psalms (113 [112], 5ff.), praising God’s grandeur as well as his loving closeness to humanity. God dwells on high, yet he stoops down to us… God is infinitely great, and far, far above us. This is our first experience of him. The distance seems infinite. The Creator of the universe, the one who guides all things, is very far from us: or so he seems at the beginning. But then comes the surprising realization: The One who has no equal, who “is seated on high”, looks down upon us. He stoops down. He sees us, and he sees me. God’s looking down is much more than simply seeing from above. God’s looking is active. …

Julenattsmessen fra PeterskirkenLes mer »

O Emmanuel – 23. desember

Liturgi /

O Emmanuel = Gud-med-oss


Å Gud med oss, Immanuel! Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse. Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

O Rex gentium – 22. desember

Liturgi /

O Rex = konge

Å, verdens konge, alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett. Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum, lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

Himler, send dugg fra det høye, la den Rettferdige komme som regn fra skyen, og vår Frelser fødes av den åpne jord!

Liturgi /

Rorate, coeli, desuper, et nubes pluant iustum: aperiatur terra, et germinet Salvatorem.

Slik var inngangsverset i dagens messe, 4. søndag i advent, og resten av bønnene og antifonene var slik:

ÅPNINGSBØNN
Vi ber deg, Herre, fyll våre hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet, han som lever og råder . . .

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, la gavene på ditt alter bli helliget av den Ånd som med sin kraft fylte Jomfru Marias skjød. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS
Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hans navn skal være Emmanuel. Jes 7, 14

SLUTNINGSBØNN
Allmektige Gud, du har skjenket oss pantet på vår evige forløsning. Gjør oss rede til å feire det store mysterium at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Inngangsverset er det eneste som er likt i messens gamle og nye form denne søndagen. I TLM handler evangeliet om Johannes døperen, men i den nye messen hørte vi om engelen Gabriels møte med jomfru Maria.

Se messens gamle form HER – og tekstene i den nye messen HER.

O Oriens – 21. desember

Liturgi /

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger. Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

O Clavis David – 20. desember

Liturgi /

O Clavis = nøkkel

O clavis David, et sceptrum domus Israel: qui aperis, et nemo claudit; claudis, et nemo aperit:
veni, et educ vinctum de domo carceris, sedentem in tenebris.

Å, Davids sønn, Herre over Israel! Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til, og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: «Kom fram!» De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.

Imbredager – Feriæ Quatuor Temporum

Liturgi /

Denne uka – onsdag, fredag og lørdag – har vi hatt de såkalte imbredagene, i messens gamle form (og i går og i dag feira jeg de foreskrevne messene). Messeboka fra 1961 beskriver disse dagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum). Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept. Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Dagene forsvant, såvidt jeg forstår, i 1966, og vi leser slik om dem på Wikipedia:

Rorate, cæli, desuper, et nubes pluant iustum.

Liturgi /

Som forberedelse til søndagens messer har jeg sett bl.a. på den kjente latinske hymnen «Rorate cæli», som bygger på inngangsverset for 4. søndag i advent:

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Ne irascaris Domine, ne ultra memineris iniquitatis: ecce civitas Sancti facta est deserta: Sion deserta facta est: Jerusalem desolata est: domus sanctificationis tuæ et gloriae tuæ, ubi laudaverunt te patres nostri.
La ei din vrede råde, kom ikke lenger ihu vår brøde. Se den hellige stad er forlatt, Sion er blitt ødelagt: Jerusalem lagt øde, bolig for din helligdom og for din herlighet, der hvor din lov og din pris lød fra våre fedre.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Peccavimus, et facti sumus tamquam immundus nos, et cecidimus quasi folium universi: et iniquitates nostræ quasi ventus abstulerunt nos: abscondisti faciem tuam a nobis, et allisisti nos in manu iniquitatis nostræ.
Vår synd er stor, og vi er blitt lik det urene menneske, og vårt fall er dypt, som det visne blad faller fra treet. Liksom vinden har våre synder båret oss langt avsted, og ditt åsyn har du skjult for oss. Du har overgitt oss til straffen for vår urettferdighet.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Vide Domine afflictionem populi tui, et mitte quem missurus es: emitte Agnum dominatorem terræ, de Petra deserti ad montem filiæ Sion: ut auferat ipse iugum captivitatis nostræ.
Se ned, o Herre, til ditt folks kval og vånde, og send oss Ham som du sende skal! Ja, send oss det Guds Lam, som er jordens herre, fra ørkenens klippe til fjellet hvor Sions datter bor: For at Han selv kan befri oss for åket av vårt fangenskap.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

Consolamini, consolamini, popule meus: cito veniet salus tua: quare mærore consumeris, quia innovavit te dolor? Salvabo te, noli timere, ego enim sum Dominus Deus tuus, Sanctus Israel, Redemptor tuus.
Trøst deg, mitt folk, trøst deg og gled deg, du mitt eget folk: Snart kommer din Frelser og frir deg ut! Hvorfor sukker du i sorg og klage, hvorfor lar du smerten overvelde deg? Jeg skal frelse deg, frykt derfor ikke. Til evig tid er jeg din Herre og din Gud, Israels Hellige og din Forløser.

Rorate cæli desuper, et nubes pluant iustum.
Gud, hør oss, send fra himlens skyer, som dugg og regn, den rettferdige.

(Norsk oversettelse ved Rolf Østbye, 1970)

O Radix Jesse – 19. desember

Liturgi /

O Radix = rot

O Radix Jesse, qui stas in signum populorum, super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur: veni ad liberandum nos, iam noli tardare.

Å, friske skudd på Jesse tørre rot. Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler, og alle slekter bøyer kne.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger! Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.

Adonai – eksempel på bruk av Guds hellige navn

Katolsk, Liturgi /

Dagens Å-antifon er et eksempel på hvordan Kirken har brukt og bruker Guds hellige bavn: JHVH – dvs, at vi ikke bruker det, men bytter dte ut med Adonai=Herre. (For noen måneder diskuterte vi dette her på bloggen, HER og HER.)

Slik skriver Father Z. om dette:
«Adonai» is «LORD.» It was the Hebrew word that the Jews used when they found the four-lettered word for God’s name which they held to be too sacred to pronounce aloud. The four letter word for God’s Name, the Tetragrammaton, is still venerated by us to the point that Holy Church asks us not to use it in liturgical song.

Christ is Lord, Lord of Creation. We sang this yesterday in the antiphon «O Sapientia». Christ is also Lord of the Covenant with the People He chose. The Lord made covenants with Noah, Abraham, and Moses. He guided them and all the People. He gave them Law. He protected and feed them. The Lord delivered them from bondage to Pharaoh and unending slavery. He went before them with arm outstretched.

This was all a pre-figuring of the great work of redemption that Christ would work on the Cross. He redeemed us His People from Satan and the eternal damnation of hell.

He once appeared clothed in the burning bush that was not consumed by fire. He is about to appear again clothed in flesh in our liturgical celebration of Christmas. He will appear again one day in the future to judge the living and the dead. Each day He appears to us in the person of our neighbor.

What amazing contrasts we find in our Lord! He came in thunder and lightening to give the Law on Mt. Sinai. He comes now in swaddling clothes. He will come again in glory. He comes humbly in the appearance of Bread and Wine. He still goes before us with outstretched arm and our foes are put to flight at the sight of His banner!

Skroll til toppen