Spørreundersøkelse om messens fredshilsen

Da jeg begynte å gå i katolske messer – i Arendal, i 1994 – brukte pastor Littlewood folkets fredshilsen bare i søndagsmessene – aldri i hverdagsmessene, der bare noen få var til stede. Det opplevdes helt naturlig, men senere har jeg vel i alle messer alltid opplevd at denne valgfrie hilsenen har vært med.

Det siste året har jeg selv som prest ofte begynte å begrense min egen hilsen til ministrantene (jeg har aldri selv gått ned i kirkerommet, bortsett ved noen få begravelser) til et mer formelt bukk, siden jeg opplever at sakramentet på alteret bør begrense mitt fokus på andre ting.

I en annen post i dag har jeg skrevet mer om messens fredshilsen, og her ønsker jeg å få lesernes respons på to spørsmål:

Første spørsmål – velg ett av de fire alternativene:

[poll=6]

Andre spørsmål – velg ett av de tre alternativene:

[poll=7]

5 hendelser på “Spørreundersøkelse om messens fredshilsen”

  1. Eg er blant dei som meiner at vi kan helse, men på ein ‘forsiktig måte.’ Men eg meiner også at den bør inn før offertoriet. Eg hugsar ikkje kven det var som sa det, men han sa at dette passa best i forhold til Kristi ord i Matt 5:23-24: «Når du går fram til altaret med offergåva di, og du der kjem i hug at bror din har noko imot deg, så lat gåva di liggja framfor altaret og gå først og forlik deg med bror din. Så kan du koma og bera fram offeret ditt!»

  2. Et av forslagene ved bispesynoden for noen få år siden, var å vurdere plasseringa av fredshilsenen. Det er tydelig at verdens biskoper ikke er helt fornøyd med hvordan messens fredshilsen fungerer.

  3. Første spørsmål føler jeg manglet et svaralternativ som plasserer seg mellom å hilse på en «svært forsiktig/lavmælt måte» og hilse på en «overstrømmende» måte. Meningen med fredshilsen er vel som en kommentar tidligere har skrevet å «forlike deg med din bror» dette er ikke noe som trenger å gjøres på en veldig lavmælt eller forsiktig måte, det er jo en hyggelig gest. Samtidig blir det svært tidkrevende og ofte «støyende» hvis «alle» skal hilse på kirkegjengere som ikke befinner seg i umiddelbar nærhet. Så fredshilsen gis til de som står omkring en selv, høyre, venstre, foran og bak, og man bør ta hverandre i hendene å ønske hverandre gud/kristi fred og oppriktig mene det.

  4. «Å forlike seg med sin bror» er kanskje ikke hovedpoenget, men det er da sannelig en naturlig og bibelsk konnotasjon også. Og en fin en, nettopp fordi den er direkte bibelsk. Samtidig etterfølger oppfordringen presten/diakonens «fred være med dere» fra alteret, og slik går freden ut derfra. Siden det er liturgien (også mindre viktige/valgfrie elementer som dette) som helst er grunnlaget for teorien og ikke omvendt, går det da an å ha to legitime tolkninger samtidig, uten at den ene må utelukke den andre? Så lenge man følger messeboken slik den er nå er dette naturlig. Skulle man gå tilbake til fredshilsen som «strømmer» fra alteret gjennom menigheten ville man miste «forsoningselementet» men sannsynligvis styrke det andre. Selv liker jeg dobbeltheten. Forøvrig er det ganske tåpelig å hilse overstrømmende med kyss og klem på sin kone og barn mens man såvidt nikker til andre. Hva er symbolverdien i slik oppførsel? Den samme formelle hilsen til alle, dvs. de fire som står umiddelbart foran, bak og på hver side, tør være nok.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen